Rt-1957-1244
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1957-12-17 |
| Publisert: | Rt-1957-1244 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 298 B/1957 |
| Parter: | Sverre Young (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Glommens og Laagens Brukseierforening (høyesterettsadvokat Georg Lous). |
| Forfatter: | Wold, Skau, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §373 |
Ved et overskjønn avgitt av Nord-Gudbrandsdal herredsrett i en vassdragsreguleringssak ble Sverre Young tilkjent kr. 65 500 for flytning av hyttebebyggelse. Young hadde krevet at fastsettelsen av erstatningen skulle utstå til flytningen var gjennomført, men dette ble ikke tatt til følge. Young påanket overskjønnet, men anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1.
Flytningen viste seg å koste ca. kr. 42 000 mer enn det Young hadde fått tilkjent i erstatning, og han begjærte overskjønnet gjenopptatt med hjemmel i tvistemålslovens §407 nr. 6. Etter henvisning til hovedforhandling ble begjæringen av overskjønnsretten forkastet ved kjennelse. Overskjønnsretten henviste til Altens kommentarutgave til tvistemålsloven (2. utgave side 422-423) hvoretter §407 nr. 6 bare sikter til kjensgjerninger eller bevis som har foreligget så tidlig at de kunne ha vært fremført før skjønnet ble avhjemlet eller iallfall ved ordinær bruk av rettsmidler.
Høyesteretts kjærmålsutvalg fant under henvisning til bl.a. Rt-1950-699 at kjæremål måtte være det riktige rettsmiddel.
Angående tolkningen av tvistemålslovens §407 nr. 6 uttalte flertallet, dommerne Skau og Wold: «at man ikke uten videre kan forkaste begjæringen om gjenopptagelse av den grunn at opplysningene om de utgifter flytningen av Sverre Youngs hus
Side:1245
har medført refererer seg til kjensgjerninger som er inntruffet etter skjønnets avholdelse. Overskjønnet har rettskraftig avgjort Sverre Youngs krav på erstatning for utgifter til flytning av hus som måtte foretas som følge av reguleringen. Når det da vedrørende dette krav påberopes nye kjensgjerninger eller nye bevis av den art som her er tale om, - må slike kjensgjerninger eller bevis kunne være gjenopptagelsesgrunn, selv om kjensgjerningene og bevisene først er kommet til eksistens etter skjønnet. - En motsatt løsning kan føre til urimelige resultater og følger heller ikke med nødvendighet av lovens ord. Flertallet viser til kjennelser i Rt-1934-1134 og Rt-1938-79.
Det sier seg imidlertid selv at den omstendighet at en senere inntrådt kjensgjerning kan gjøres gjeldende som gjenopptagelsesgrunn ikke betyr at overskjønnet skal gjenopptas. Dette vil bero på om skjønnsretten finner at de nye opplysninger «åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse». Det siste spørsmål har overskjønnsretten ikke prøvet og flertallet antar at den feilaktige forståelse av tvistemålslovens §407 nr. 6 som overskjønnet har lagt til grunn i dette tilfelle bør føre til at den påkjærte kjennelse oppheves og gjenopptagelsessaken hjemvises til fortsatt behandling ved overskjønnsretten. Ved den fortsatte behandling vil overskjønnsretten ha å ta standpunkt til om det foreligger nye kjensgjerninger som overskjønnsretten tidligere ikke har vurdert og i tilfelle - om disse kjensgjerninger åpenbart måtte ført til et annet resultat. Den vurdering som overskjønnet har foretatt på grunnlag av det skjønnsmateriale som forelå da overskjønnet ble avgitt er ikke gjenstand for gjenopptagelse.»
Mindretallet uttalte:
«Dommer Hiorthøy er kommet til samme resultat som overskjønnsretten og kan i hovedsaken henvise til den begrunnelse den har gitt. Etter hans mening ligger det allerede på grunnlag av ordlyden i den anførte lovbestemmelse nærmest å anta at etterfølgende omstendigheter av den foreliggende art ikke skal kunne begrunne gjenopptagelse. I denne forbindelse bemerkes at bestemmelsen må antas utformet etter mønster av den østerrikske Z. P. O. §530, (1) nr. 7, som blir tolket på denne måte, jfr. K. Wolff: Grundriss des Öst. Zivilprozessrechts (1947) side 375. Det er visstnok så at det foreligger enkelte rettsavgjørelser fra de senere år som kan synes å trekke i motsatt retning, men disse gir neppe grunnlag for slutninger av betydning for den foreliggende sak der skjønnsretten på forhånd hadde anledning til å ta i betraktning og vurdere alle relevante momenter. Resultatet synes ellers å ha støtte i det som er anført av førstvoterende i den i Rt-1950-590 flg. refererte høyesterettskjennelse, jfr. særlig side 592.»
Young hadde også begjært gjenopptatt den ankesak som kjæremålsutvalget hadde nektet fremmet til Høyesterett. Denne begjæring ble enstemmig forkastet.