Rt-1962-294
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-03-17 |
| Publisert: | Rt-1962-294 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 44 B/1962 |
| Parter: | Egil Torvik og Magd Paulsen (høyesterettsadvokat Rolf Langlo) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (overrettssakfører Kåre Michelsen - til prøve). |
| Forfatter: | Heiberg, Leivestad, Rode, Helgesen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §43 |
Dommer Heiberg: Ved kongelig resolusjon av 8. mai 1959 fikk Staten ved Forsvarsdepartementet med hjemmel i plakat av 31. juli 1801 tillatelse til i forbindelse med utbyggingen av Haakonsvern å ekspropriere grunn med påstående bebyggelse ved Sætrevågen i Laksevåg.
Blant de grunneiere som ble tilkjent erstatning ved Sotra skjønnsretts skjønn av 19. september 1959, var Egil Torvik og Magda Paulsen som eiere av g.nr. 27 b.nr. 23. Overskjønn ble avhjemlet ved Sotra overskjønnsrett 17. juni 1960. For Torvik og fru Paulsen ble erstatningen fastsatt slik:
«1. Grunn m. v kr. 21 400
2. Bebyggelse » 24 500
3. Ulemper » 2 500
Tilsammen kr. 48 400»
I saksomkostninger ble Egil Torvik, Magda Paulsen og Nils O. Skogedal ved høyesterettsadvokat Rolf Langlo tilkjent kr. 700.
Torvik og fru Paulsen har påanket overskjønnet til Høyesterett med påstand om at overskjønnet oppheves og at de tilkjennes saksomkostninger. Anken gjelder saksbehandlingen, for ett punkts vedkommende også rettsanvendelsen.
Staten ved Forsvarsdepartementet har nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket, og at staten tilkjennes saksomkostninger.
Om saksforholdet viser jeg til grunnene for de avsagte skjønn.
For Høyesterett foreligger som nytt dokument en skriftlig «partsforklaring» fra Torvik, tiltrådt av fru Paulsen. Det er også fremlagt en korrespondanse med bygningsinspektøren i Laksevåg.
Side:295
Jeg behandler de enkelte ankegrunner for seg i samme rekkefølge som de er tatt opp av de ankende parter:
1. De ankende parter gjør gjeldende som en feil ved skjønnsgrunnene at det ikke klart fremgår om det ved beregningen av arealet er tatt hensyn til at terrenget er skrått.
Ved underskjønnet var om dette punkt anført: «De saksøkte har også godtatt de kart med oppmålinger over deres eiendommer som er fremlagt av eksproprianten. På disse kart er avmerket etter oppmåling i horisontalplanet og omfatter sjøgrunn til middelvannstand. Retten har tatt hensyn til at endel eiendommer p.g.a. bakket terreng vel sannsynlig er noe større enn horisontalmålene gir uttrykk for - etter som dette har vært påberopt av de saksøkte under befaringene.»
I rettsboken for overskjønnet er spørsmålet ikke særskilt nevnt. Det heter her: «Når det gjelder størrelsen av eiendommene bygger retten, som underskjønnet, på de kart og oppmålinger som er fremlagt av eksproprianten. Heller ikke under overskjønnet har de saksøkte hatt noe å merke til kartene - - -».
Etter det som er opplyst var det ingen tvist eller tvil om den rette fremgangsmåte, og overskjønnets henvisning til underskjønnet må være tilstrekkelig til å vise at man har vært oppmerksom på forholdet og tatt hensyn til det. Jeg kan derfor ikke se at det her foreligger noen feil eller uklarhet som kan føre til at skjønnet må oppheves.
2. De ankende parter hevder at det er en feil ved saksbehandlingen at overskjønnet ikke har tatt standpunkt til deres krav om å bli tilkjent renter fra 15. juni 1958 da eiendommen faktisk ble fraveket.
I de alminnelige skjønnsforutsetninger er bl.a. anført: «2. Det fastsettes erstatning til de saksøkte for mulig skade og ulempe som følge av anleggsdriften. 3. Staten v/Forsvarsdept. betaler grunneieren rente av erstatningssummen etter rettens skjønn fra det øyeblikk eiendommen første gang tiltres av saksøkeren eller fra fravikelse etter rettens kjennelse.»
Det er opplyst at ved de tidligere skjønn for Haakonsvern ble skade og ulempe ved anleggsdriften holdt utenfor, mens renter av ekspropriasjonssummen ble tilkjent «fra det øyeblikk eiendommen første gang berøres av anleggsdriften» eller fra fravikelsen. I det foreliggende tilfelle var det nødvendig å forandre skjønnsforutsetningene fordi ulempene ved anleggsarbeidene utenfor ekspropriasjonsfeltet allerede hadde meldt seg før eiendommene ble overtatt, og det var enighet om at også disse ulemper skulle erstattes etter punkt 2 i forutsetningene. Renter av ekspropriasjonssummen skulle derimot svares fra overtagelsen. For å gjøre dette klarere ble ordlyden i forutsetningenes punkt 3 endret. Meningen var imidlertid ikke å holde avsavn som følge av anleggsdriften utenfor, men dette ble henført til punkt 2. Det fremkom ingen innvending mot den endrede formulering.
I samsvar med dette heter det i overskjønnets premisser: «Videre bemerkes at det som følge av anleggsdriften, som også er
Side:296
nevnt i underskjønnet, er påført de saksøkte påregnelig økonomisk skade ved at de ikke har kunnet nytte sine eiendommer som tidligere bl.a. som sommerboliger. Denne skade har de krav på å få erstattet, jfr. post 2 i de alminnelige skjønnsforutsetninger. Overskjønnsretten har vurdert kravene og tatt dem med i ulempeserstatningene.»
Anken gjelder i virkeligheten, så vidt jeg kan forstå, at de ankende parter i samlet ulempeerstatning er tilkjent kr. 2 500, mens 5 % renter av ekspropriasjonsbeløpet fra den dag de oppga bruken ville utgjøre mer enn det dobbelte beløp. De mener derfor at ulempeerstatningen, tross det som er sagt i premissene, ikke dekker det tap de har lidt ved avsavnet.
At erstatningen er satt lavere enn full forrentning, er imidlertid ikke tilstrekkelig til å konstatere at det ikke er gitt full erstatning. Det dreier seg her om et feriested som ikke var i bruk hele året, og verdien av avsavnet svarer ikke med nødvendighet til forrentning av erstatningen. Anken kan derfor ikke føre frem.
3. De ankende parter hevder videre at de ikke kan ha fått sine utgifter til teknisk bistand, kr. 700, erstattet, da de bare - sammen med en annen part som møtte med samme sakfører - fikk kr. 700 i alt for «teknisk og juridisk bistand». Hvis erstatning nektes eller beløpet reduseres, må det gjøres nærmere rede for grunnen.
Overskjønnsretten uttaler om dette punkt: «Retten finner videre at Staten bør erstatte de saksøkte nødvendige utgifter til teknisk og juridisk bistand (skjønnslovens §43). Saksomkostningen fastsettes slik: - - - Egil Torvik m. fl. og Nils O. Skogedal v/h.r.adv. Rolf Langlo kr. 700.» Det er etter dette klart at retten har tatt hensyn til at de ankende parter har hatt utgifter både til teknisk og juridisk bistand. Etter lovens §43 er det imidlertid - som retten peker på - bare de utgifter som ansees nødvendige, som er gjenstand for erstatning, og retten må her uten ytterligere begrunnelse kunne foreta en skjønnsmessig reduksjon. Heller ikke på dette punkt kan derfor anken føre frem.
4. Endelig gjør de ankende parter gjeldende at det er en feil ved rettsanvendelsen at de ikke er tilkjent erstatning for «gjenanskaffelsesverdien», og under enhver omstendighet en feil ved saksbehandlingen at begrunnelsen på dette punkt er selvmotsigende og uklar.
Mot dette hevder staten at etter Høyesteretts kjennelse i Rt-1960-568 vil prinsippet om at det individuelle tap skal erstattes, kunne føre til at driftsbygninger og i visse tilfelle også privatboliger erstattes med hva det vil koste eieren å skaffe en ny, like tjenlig eiendom, selv om dette beløp overstiger salgs- eller bruksverdien. Men dette gjelder ikke feriehus, hvor ikke de samme hensyn gjør seg gjeldende. I det foreliggende tilfelle var det dessuten ikke aktuelt med noen gjenanskaffelse. Torvik hadde allerede kjøpt seg en annen eiendom på landet som også var tjenlig som feriested, og fru Paulsen, hans svigermor, var en enslig dame på ca. 70 år som ikke kunne tenkes å kjøpe seg et nytt hus alene.
Side:297
Det erkjennes at skjønnsgrunnene er snaue, men på bakgrunn av disse forhold - som var sterkt fremme under prosedyren - må de ansees tilstrekkelige.
De uttalelser i premissene det her er tale om lyder: «Som underskjønnet finner overskjønnsretten at salgsverdiene av eiendommene representerer den største verdi for de saksøkte. - Ingen av de hus som eksproprieres fra de saksøkte som omfattes av overskjønnet, tjener som helårsbolig og, etter at overskjønnet er hevet forsåvidt angår Fredrik Nilsen, har ingen av dem sin næringsvirksomhet knyttet til eiendommene. Under henvisning hertil og etter forholdene ellers skjønnes ingen av de saksøkte å ha krav på gjenanskaffelsesverdien.»
Den nevnte kjennelse i Rt-1960-568 bygger på at en gjenanskaffelsesverdi som overstiger bruks- og salgsverdien, i visse tilfelle må legges til grunn for erstatningsberegningen når det gjelder driftsbygninger og privatboliger. Prinsipielt kan jeg ikke se at ferieboliger for så vidt står i noen annen stilling. Men forutsetningen er her som ellers at forholdet ligger slik an at ekspropriaten ikke vil få sitt tap fullt erstattet med mindre gjenanskaffelsesverdien blir lagt til grunn. I dette ligger selvsagt ikke at denne verdi alltid vil overstige salgs- og bruksverdien.
Sett på denne bakgrunn mener jeg at skjønnsgrunnene er så uklare at skjønnet på dette punkt må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen. Det er mulig at det med henvisningen til «forholdene ellers» for de ankende parters vedkommende siktes til at det for dem ikke er antatt å være aktuelt med noen gjenanskaffelse, men det fremgår iallfall ikke av det som er sagt. Som nevnt er heller ikke den omstendighet at huset ikke tjener som helårsbolig prinsipielt avgjørende for, at det overhodet ikke kan bli tale om å erstatte en høyere gjenanskaffelsesverdi. Jeg nevner at også den innledende setning om at overskjønnet «som underskjønnet» finner at salgsverdien av eiendommene representerer den største verdi for de saksøkte, synes meget uklar, ikke minst fordi underskjønnet for bebyggelsen hadde lagt gjenanskaffelsesverdien til grunn.
De ankende parter har anført at det er en feil at erstatningen ikke er fastsatt under ett, men særskilt for grunn m.v. og for bygninger. Retten har imidlertid riktig presisert at erstatningsansettelsen er avhengig av en helhetsvurdering av de enkelte eiendommer. Jeg kan da ikke se det som noen feil at den deretter av praktiske grunner har foretatt en oppdeling av erstatningsbeløpene. For at retten ved det nye skjønn skal stå mest mulig fritt når den skal foreta den samlede vurdering, finner jeg det imidlertid riktig å oppheve skjønnet både for så vidt angår erstatningen for grunn m.v. og for bebyggelsen. Derimot finner jeg ikke at det er nødvendig også å oppheve det for ulempeerstatningens vedkommende, og heller ikke for omkostningene.
De ankende parter har fått medhold i hovedspørsmålet, og jeg finner at staten delvis bør erstatte deres saksomkostninger etter tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd.
Side:298
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Overskjønnet oppheves for så vidt angår de fastsatte erstatninger til Egil Torvik og Magda Paulsen for grunn m.v. og for bebyggelse.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Forsvarsdepartementet 2 500 - to tusen fem hundre - kroner til Egil Torvik og Magda Paulsen i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoternde.
Dommerne Rode, Helgesen og Bahr: Likeså.