Rt-1962-298

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-03-30
Publisert:	Rt-1962-298
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 42/1962
Parter:	C (høyesterettsadvokat Torleiv Idsøe) mot A (overrettssakfører Per Løken - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Helgesen, Rode, Leivestad, Skau
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§10, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§15, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21

Dommer Endresen: Oslo byrett avsa 21. september 1955 dom med denne domsslutning:

«C kjennes å være far til tvillingene, 2 piker, som A fødte den 19. oktober 1953.»

C påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ved Høyesteretts beslutning av 5. mai 1956 ble saken overført til Agder lagmannsrett, som 27. februar 1957 avsa dom med denne domsslutning:

«C kjennes bidragspliktig til de to piker som A fødte den 19. oktober 1953, men frifinnes for farskap.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

C påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I mellomtiden hadde A i brev av 9. april 1957 til lagmannsretten gitt uttrykk for at hun ikke kunne «stadfeste lagmannsrettens dom», idet hun mente at sakens omstendigheter utpekte B som barnas far, og at denne derfor burde dømmes bidragspliktig. Etter anmodning fra A og den oppnevnte verge for barna, utferdiget fylkesmannen i Vest-Agder 21. juli 1958 med hjemmel i den nye lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 §10 forelegg mot B, og

Side:299

sak ble reist ved Flekkefjord herredsrett med hjemmel i samme lovs §15 nr. 3. Som en følge av at A og den oppnevnte verge for barna begjærte farskapsforelegg utferdiget mot B, ble ankesaken for Høyesterett foreløpig stillet i bero. Flekkefjord herredsrett lot foreta utvidede blodtypebestemmelser og genetisk-antropologiske undersøkelser av B, C, A og det ene av de identiske tvillingbarn og innhentet uttalelse av professor dr. med. E. Schjøtt-Rivers som oppnevnt sakkyndig. På grunnlag av saksforholdet og de avgitte sakkyndige erklæringer ble B ved Flekkefjord herredsretts dom av 15. mars 1960 i medhold av reglene i loven av 21. desember 1956 §21 annet ledd frifunnet for farskapet til de i saken omhandlede barn, idet retten ikke fant at det var «monaleg meir truleg» at B var faren enn C. Herredsrettens dom er ikke blitt påanket.

I ankesaken for Høyesterett vedrørende bidragsplikt for C har begge parter av Justisdepartementet fått bevilling til fri sakførsel. C har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. C frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Staten ved Justisdepartementet.

3. Høyesterettsadvokat Idsøes salær fastsettes av Høyesterett og utbetales av det offentlige.»

A har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 27. februar 1957 stadfestes.

2. Den beskikkede prosessfullmektigs salær fastsettes av retten.

3. Den ankende part dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger som om saken ikke var benefisert.»

Under ankeforhandlingen i Høyesterett ble dokumentert de forklaringer partene avga under saksforberedelse for Oslo byrett 10. mai 1954 samt forklaringer avgitt av i alt 5 vitner under bevisopptak for Kristiansand byrett 31. mars 1955 og Jæren herredsrett 19. april 1955. Videre ble dokumentert A's forklaring under saksforberedelse for Flekkefjord herredsrett, holdt 30. september 1958 i anledning av farskapssaken mot B, samt forklaringer sistnevnte har gitt under bevisopptak ved konsulatet i Port-of-Spain 28. mai 1955, ved konsulatet i Liverpool 12. august 1958 og ved Romsdal herredsrett 12. januar 1960. Det ble fremlagt erklæringer om blodtypebestemmelser avgitt av prosektor dr. med. Jon Lundevall 24. desember 1954 og 30. april 1959, samt skriv fra samme av 8. februar 1962 om blodtype-statistisk sammenligning av mulighetene for at henholdsvis C og B er barnas far. Videre ble fremlagt erklæring av 6. november 1959 fra dr. med Jan Mohr vedrørende genetisk-antropologisk undersøkelse av A, barna, C og B. Endelig ble fremlagt en erklæring av 13. februar 1960 fra professor dr.med. Schjøtt-Rivers avgitt i anledning av farskapssaken mot B, en tidligere erklæring avgitt av denne sakkyndige i mai 1959 i anledning av en annen farskapssak samt en supplerende erklæring avgitt av samme 13. februar 1962. Under ankeforhandlingen for Høyesterett har prosektor dr. med. Jon Lundevall som oppnevnt sakkyndig redegjort for metoden ved og betydningen av

Side:300

blodserumundersøkelser etter Gm- og Gc-systemene, og Høyesterett besluttet 16. februar 1962 etter at ankeforhandlingen var ferdig, å utsette saken for at slike undersøkelser kunne bli foretatt vedrørende partene og barna. Disse undersøkelser er nå foretatt, og prosektor Lundevall har i brev til Høyesterett av 20. mars 1962 redegjort for resultatet.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Saken foreligger i faktisk henseende i samme skikkelse for Høyesterett som for de tidligere retter. Jeg anser det på det rene at A hadde samleie med B 7. februar 1953, muligens også den følgende dag, og med den ankende part C 16. februar 1953. Den ankende parts prosessfullmektig har for Høyesterett gjort gjeldende at det i saken foreligger opplysninger som tyder på at B og A har kjent hverandre før 7. februar 1953 og også hatt samleie før denne dag. Jeg kan imidlertid ikke finne at det i saken foreligger opplysninger som gir noe som helst holdepunkt for en slik antagelse. Heller ikke er det oplyst noe som gir holdepunkt for at barnemoren har hatt samleie med en tredje mann i det kritiske tidsrom.

Etter opplysningene i saken finner jeg videre å måtte legge til grunn at barnemoren omkring 10. februar 1953 hadde en blødning som enten må ha vært vanlig menstruasjonsblødning eller blødning etter inntrådt graviditet. Den ankende parts prosessfullmektig har for Høyesterett gjort gjeldende, at de foreliggende bevisligheter ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å anta at blødning som nevnt har inntruffet omkring det nevnte tidspunkt. Jeg er ikke enig med ham i dette, men anser det overflødig i den anledning å gå nærmere inn på de foreliggende bevisligheter.

Det er foretatt så vel vanlige som utvidede blodtypebestemmelser (etter A1A2BO-, MN-, P-, Rh-, S-, Kell-, Duffy- og Hp-systemene) av partene, barna og B, men hverken C eller B kan etter disse blodtypebestemmelser utelukkes som barnas far. Undersøkelsen av partenes og barnas blodserumtyper ga som resultat at C ikke kan utelukkes som far etter Gm- og Gc-systemene. Bestemmelsene av den blodtypestatistiske farskapsindeks for C og B ga heller ikke noe resultat som svekker muligheten for at C kan være faren. Den foretatte genetisk-antropologiske undersøkelse ga som resultat at det ikke ble funnet noen signifikant veiledning for avgjørelsen, idet det dog tilføyes i konklusjonen at B ble funnet å ligne noe mer enn C på det undersøkte barn.

I sin erklæring av 13. februar 1960 - som gjaldt spørsmålet om det var «monaleg meir truleg» at B var faren enn C - kommer professor dr. med. Schjøtt-Rivers på grunnlag av barnas lengde og vekt til at grensen mellom den sannsynlige og den mulige, men ikke sannsynlige aktuelle svangerskapstid ligger mellom 230 og 240 dager. Han finner det dog mest sannsynlig at fødselen har foregått i 38.-39. uke. Videre mener han at den omstendighet at barnemoren da hun den 25. mars 1953 konsulterte dr. von der Lippe, allerede i 2 uker hadde hatt subjektive svangerskapssymptomer, peker i retning av at besvangringen hadde funnet

Side:301

sted før 7./8. februar 1953 (tidspunktet for samleiet (samleiene) med B), idet det er uvanlig at en kvinne allerede etter 2-3 uker etter besvangring frembyr slike symptomer. Han finner det også uvanlig at en ikke-spesialist uten vanskelighet kunne påvise svangerskap ved en vanlig undersøkelse dersom barnemoren hadde hatt vanlig menstruasjon 10. februar; en slik påvisning foretatt av en lege som ikke er spesialist er etter hans mening neppe mulig før ca. 8 uker etter siste menstruasjon. Endelig fremhever han at det av Rikshospitalets journal fremgår at moren følte liv 22. mai 1953, hvilket skulle tyde på at hun da var 20 uker gravid. Dette skulle etter den sakkyndiges mening også tyde på at besvangringen hadde funnet sted før 7./8. februar 1953, sannsynligvis ca. 3 uker forut for disse dager.

Disse momenter - som trekker i retning av at besvangring har funnet sted endog før 7./8. februar 1953 - gir etter min mening hverken hver for seg eller samlet tilstrekkelig grunnlag for å anse det utelukket at C kan være far til barna. Jeg kan her også peke på at den sakkyndige i sin konklusjon i erklæringen av 13. februar 1960 uttaler at «På grunnlag av de opplysninger som foreligger i denne vanskelige sak, er det ikke mulig med sikkerhet å komme frem til noe bestemt svar på spørsmålet «om det monaleg er meir truleg» at B er far til barna enn C». Denne konklusjon må nødvendigvis bygge på at det etter den sakkyndiges mening ikke er utelukket at C kan være faren.

Jeg tør således ikke på grunnlag av de foreliggende opplysninger anse det fastslått at det var en svangerskapsblødning - som utelukker C som mulig far - barnemoren hadde omkring 10. februar 1953.

Den ankende parts prosessfullmektig har ytterligere til støtte for den oppfatning at A allerede var besvangret da partene 16. februar 1953 hadde samleie, anført at om ankemotparten hadde vanlig menstruasjon 10. februar, ville besvangring 16. februar være utelukket, idet hun da ville vært inne i en infertil periode. I sitt brev av 13. februar 1962 har imidlertid professor dr. med. Schjøtt-Rivers redegjort for de vanskeligheter som er forbundet med å fastslå den fertile periode i menstruasjonsintervallet, og slutter brevet med å uttale at «Alle hittil kjente undersøkelser peker i retning av at en kvinne er infertil de første 5 dager efter menstruasjonens begynnelse». Heller ikke samleiets tidspunkt i forhold til tidspunktet for den stedfunne blødning gir etter denne uttalelse tilstrekkelig holdepunkt for å utelukke C som far.

Jeg må etter dette legge til grunn at C har hatt samleie med barnemoren til sådan tid at han etter naturens orden kan være barnas far, og han må da etter loven av 10. april 1915 §13 annet ledd kjennes bidragspliktig. I anledning av at det i tilfelle vil dreie seg om et svangerskap av bare 245 dagers lengde, fremhever jeg at det i fødselsmeldingene fra Rikshospitalet, undertegnet av lege og jordmor, uttales at barna ikke var fullbårne, og som symptomer på dette angis liten lengde og vekt, mørkerød hudfarve og udekte små skamlepper; svangerskapets varighet anslås til 36-37 uker.

Side:302

Som et ytterligere kompliserende moment - hvis betydning ikke er klarlagt - nevner jeg at det her dreier seg om tvillingfødsel.

Jeg tilføyer at jeg i denne sak ikke har hatt grunn til å ta stilling til om det etter saksforholdet var riktig å anvende reglene i loven om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 i farskapssaken mot B.

Etter saksforholdet finner jeg ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Leivestad og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (dommer C. Bretteville):

A, født xx.xx.1923, nedkom den 19. oktober 1953 på Rikshospitalets kvinneklinikk, Oslo, med levende fødte tvillinger, begge piker, som ifølge fødselsmeldingene ikke var fullbåret. Den ene var 44 cm lang og veide 2110 gram, den andre 47 cm lang og veide 2560 gram, og antokes født etter et svangerskap av 36-37 ukers lengde. Som far til barna oppga hun C, som er født xx.xx.1926, og mot ham utferdiget fylkesmannen i Oslo og Akershus farskapsforelegg den 11. desember 1953. Foreleggene ble forkynt den 11. januar 1954 og i brev av 29. januar s. å. har den oppgitte barnefar i rett tid ved sin prosessfullmektig begjært sak reist ved Oslo byrett til fraleggelse av farskapen.

Begge parter har forklart at de traff hverandre første gang noen tid før jul 1952 i Setesdalslaget i Kristiansand. Før jul samme år hadde de samleie et par tre ganger. I julen var saksøkeren i Danmark og de traff hverandre igjen på en tilstelling i det nevnte ungdomslag den 1. februar 1953. De hadde den dag ikke samleie. Den 7. februar s. å. gjorde han henvendelse til henne og de var ute og spaserte sammen. De var samme dag hos en venninne av saksøkte og sammen med henne og endel andre på hybelen hos en venn av saksøkeren, D. Her var med en annen venn av saksøkeren, B, og da selskapet brøt opp, antagelig ved 23-tiden gikk saksøkte med B og et annet par til B's hybel, hvor hun ble igjen etter at det annet par var gått. Den 10. februar 1953 var partene sammen på kino på forestillingen som begynte kl. 21. De hadde den dag ikke samleie, men traff hverandre igjen 16. s. m. og hadde da samleie uten bruk av preventiver og uten at det ble vist forsiktighet på annen måte. Hun fortalte ham en gang i midten av mars at hun var gravid.

Saksøkeren har forklart at når han ikke viste noen forsiktighet ved samleiet mellom partene den 16. februar, var årsaken den at hun hadde sagt at hun ventet sin menstruasjon umiddelbart etter. Saksøkte på sin side har forklart om dette forhold, at hun tvert om opplyste at hun akkurat hadde hatt menstruasjonen og at det derfor ikke var nødvendig å være forsiktig.

Side:303

Saksøkte har erkjent at hun den 7. februar 1953 hadde samleie med B uten at noen forsiktighet ble vist, og at hun også den følgende dag hadde samleie med B. Hun har videre forklart at hun mener at hennes siste regler før svangerskapet, som også opplyst i fødselsmeldingen, begynte ca. 10. februar 1953. Hun hadde ved den tid en normal blødning av vanlig varighet, 3 dager. Saksøkte hevder bestemt at det ikke kan være tale om noen annen mann enn saksøkeren og B.

B er sjømann i utenriksfart og har vært avhørt av den norske konsul i Port of Spain, Trinidad. Han har erkjent at han har vært med på hybelen til D engang i februar 1953, og at han gikk derfra sammen med en annen gutt og to piker til hans egen hybel. Han har ikke noe kjennskap til saksøkte, men antar at hun var en av de piker som var med på hybelen. Han husker ikke å ha hatt samleie med noen av dem, «men hvis hun sier så, er det ikke utelukket.»

Det har vært foretatt vanlig blodtypebestemmelse av partene og barna og av B, saksøkte og barna. Det har i begge tilfelle vært foretatt undersøkelser i A1B2Bo, MN, P og Rh systemene og prosektor Jon Lundevall har i erklæringer av 24. desember 1954 og 14. juni 1955 konkludert med at det ikke er noe i veien for at saksøkeren, respektive B kan være far til barna.

Retten skal bemerke, at partene har hatt samleie den 16. februar 1953, hvilket svarer til en svangerskapstermin på 245 dager. Tvillingene var ifølge fødselsmeldingene av liten lengde og vekt, hadde mørkerød hudfarge og udekte små skamlepper. Som nevnt ble de betegnet som ikke fullbåret og lengden av svangerskapet anslått til 36-37 uker. Det er etter naturens orden ikke noe i veien for at saksøkeren kan være barnas far, og han må i det minste kjennes bidragspliktig etter lovens §13, 2. ledd. Han skal etter samme lovbestemmelse første ledd kjennes å være barnets far med mindre det er grunn til anta at moren i den kritiske tid har hatt samleie med noen annen, eller det for øvrig foreligger omstendigheter som gjør farskapen tvilsom. Saksøkte har hatt samleie med B 7. og 8. februar 1953 eller 254 (253) dager før nedkomsten. Disse samleier ligger også innenfor en antagelig svangerskapstermin. Imidlertid er forholdet det at retten etter det foreliggende må legge barnemorens forklaring til grunn om at hun har hatt en ordinær menstruasjon etter samleiene med B og disse kan da ikke antas å ha vært befruktende. Av omstendigheter som gjør farskapen tvilsom foreligger særlig at saksøkte innlot seg med B etter få timers bekjentskap. Det er intet fremkommet om at hun har hatt med noen annen mann å gjøre enn de to nevnte i det nevnte tidsrom. Retten finner å burde betrakte det forhold at hun innlot seg med B som et enkeltstående tilfelle som det ikke er berettiget å trekke videregående slutninger av, jfr. høyesterettsdom i Rt-1949-346. Det tilføyes at hun virker troverdig.

Saksøkeren finnes etter det anførte å burde kjennes å være barnets far. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge, kst. lagdommer sorenskriver G. J. Løvland og byfogd Kristian Fauchald):

- - -

Lagmannsretten kommer til et delvis annet resultat enn byretten og

Side:304

skal bemerke, at den ikke finner å kunne legge til grunn at den blødning ankemotparten forklarer å ha hatt fra 10. februar 1953 og noen dager utover, var en vanlig menstruasjon. Når man på den ene side ser hen til muligheten for at ankemotparten kan huske feil med hensyn til tiden for blødningen m.v. og på den annen side til muligheten for at nevnte blødning kan ha vært en svangerskapsblødning, som for ankemotparten kan ha sett ut som en vanlig menstruasjon, har ikke lagmannsretten funnet å kunne bygge utelukkende på ankemotpartens forklaring for dette spørsmåls vedkommende slik som byretten har gjort.

B - som ankemotparten forklarer hun hadde samleie med 7. og 8. februar 1953 - kan da ikke utelukkes som barnas far. Dette forhold bevirker på den annen side at det blir tvilsomt om den ankende part er faren.

Av andre forhold som bevirker tvil med hensyn til den ankende parts farskap peker en først på, at den svangerskapstermin man får med utgangspunkt i ankemotpartens samleier med B 7. og 8. februar 1953 passer bedre på det foreliggende tilfelle enn en svangerskapstermin med utgangspunkt i hennes samleie med den ankende part 16. februar 1953. Videre pekes på at ankemotparten innlot seg ikke bare med B - som av byretten antatt - men også med den ankende part ved første gangs bekjentskap.

Endelig skal bemerkes at ankemotparten i dag mener at det er B og ikke den ankende part som er barnas far. Da ankemotparten imidlertid begrunner dette sitt nye standpunkt utelukkende med barnas tiltagende likhet med B - en likhet som lagmannsretten ikke har hatt anledning til å konstatere - tillegges forholdet ingen særlig vekt. En tilføyer for øvrig at denne likhet ble påpekt av vitnet E allerede da tvillingene bare var ca. 8 måneder gamle.

Etter foranstående vil den ankende part bli frifunnet for farskap, men kjent bidragspliktig. - - -