Rt-1962-344

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-04-28
Publisert:	Rt-1962-344
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 45/1962
Parter:	Harald Indseth m.fl. (overrettssakfører Knut Lassen - til prøve) mot Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Georg Lous).
Forfatter:	Nygaard, Roll Matthiesen, Leivestad, Bahr, Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §19, Skjønnsprosessloven (1917) §28

Dommer Nygaard: I august 1958 ble det etter begjæring av Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen påbegynt underskjønn ved Senja herredsrett i anledning av tilleggsregulering av Altevatn m.v. Skjønnet ble fremmet etter reglene i vassdragsreguleringslovens §16 §19. Under skjønnet som ble avhjemlet 23. mai 1959, var det tvist om forståelsen av en klausul - klausul A - som var tatt inn i skjøter hvorved vannrettigheter i Barduelven - på en del av strekningen fra Altevatnet til Strømsmo bro - i 1912 var blitt overdradd til staten. Ved skjøtene solgte en rekke grunneiere til staten den eiendommene «tilliggende vand- og strandret» i Barduelven med «andel i dens fald og stryk». Den omtvistede klausul i skjøtene lød slik: «Med den solgte parcel følger følgende rettigheder over hovedbølet: A. Ret til at lede elvens vandføring ud af dens leie i tunnel, kanal eller anden ledning over eller forbi min eiendom, samt andre foranstaltninger til kraftens udnyttelse.» Skjønnsretten kom til det resultat at staten på grunn av denne klausul ikke var forpliktet til å betale erstatning for skader og ulemper som skyldtes at elven ved reguleringen ville bli helt eller delvis tørrlagt.

Det ble begjært overskjønn, som ble avgitt 8. juni 1961. Også under overskjønnet var det tvist om klausul A i skjøtene. Overskjønnsrettens flertall - formannen og 3 skjønnsmenn - kom til det samme resultat som underskjønnsretten. Mindretallet - 3 skjønnsmenn - fant at staten var forpliktet til å betale erstatning for de skader og ulemper som det her var tale om. Også flertallet var imidlertid av den oppfatning at det ikke hadde vært meningen med klausul A å gi staten rett til uten erstatningsplikt å regulere vannet slik at det direkte voldte skade på fast eiendom. Om dette uttales det videre i overskjønnet: «Skader på eiendomsgrunn som skyldes høyere vintervannstand, forsumpning og utrasning, samt skader på allerede eksisterende kreaturgjerder antas derfor å være gjenstand for erstatning.»

Overskjønnet er påanket til Høyesterett av følgende grunneiere: Harald Indseth (takstnr. 58), Sigmund Mogård (takstnr.

Side:345

69), Johannes Strømsmo (takstnr. 70), Gudleif Strømsmo (takstnr. 72), Peder Årnes (takstnr. 73), Johannes P. Strømsmo (takstnr. 74), Arne Øverås (takstnr. 77) og Peder Øverås (takstnr. 78). Anken gjelder rettsanvendelsen. De ankende parter hevder at overskjønnsrettens flertall har bygget på en uriktig forståelse av klausul A i skjøtene. Etter de ankende parters mening kan de til tross for denne klausul kreve erstatning for gjerdehold som blir nødvendig på grunn av tørrleggingen av elveleiet, for tap i næring som følge av endrede grunnvannsforhold og for skade og ulemper ved at ferdsel på elven blir hindret eller vanskeliggjort. Når det gjelder tolkningen av klausulen, må det tas i betraktning at partene den gang gikk ut fra at man ved utbyggingen bare ville utnytte de bratte fallene i vassdraget. Teknikken var på det tidspunkt ikke utviklet i en slik grad at det var spørsmål om å foreta de betydelige tunnel- og overføringsanlegg som det i dag er mulig å få utført. I årene omkring 1912 hadde man heller ikke så store turbiner at man kunne utnytte den vannkraften som Innset og Strømsmo Kraftverker nå utbygges for. De ankende parter har også bl.a. fremholdt at det den gang ikke tilnærmelsesvis var avsetningsmuligheter for de kraftmengder som de to kraftverker vil kunne produsere. De ankende parters rettsforgjengere som solgte sine vannrettigheter til staten hadde derfor, hevdes det, ikke noen muligheter for å forstå hvilke skadevirkninger en fullstendig utbygging av vassdraget vil medføre for eiendommene. Under enhver omstendighet må det være grunnlag for å modifisere eller endre klausulen fordi forholdene har endret seg på så vesentlige punkter. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Senja herredsretts overskjønn av 8. juni 1961 oppheves og henvises til fortsatt behandling for så vidt angår takstnr. 58, 69, 70, 72, 73, 74, 77 og 78.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har nedlagt påstand om at overskjønnet må stadfestes for så vidt det er påanket og om at de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Når det for øvrig gjelder saksforholdet og partenes anførsler, viser jeg til skjønnsgrunnene i underskjønnet og overskjønnet. For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter. Jeg nevner bl.a. et notat av 5. desember 1961 fra ingeniør Jon Hol i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen om utbyggingsteknikkens utviklingstrinn i tiden omkring 1910 og en betenkning av 27. desember 1961 som sivilingeniør Erik Ræstad etter anmodning fra de ankende parters prosessfullmektig har avgitt om «forholdene vedrørende kraftutbygging i Norge omkring 1910-15, særlig vedrørende Barduelven i Troms». Videre er for Høyesterett fremlagt deler av et brev av 2. desember 1910 fra daværende avdelingsingeniør Collett Vogt til vassdragsdirektøren. Av nye dokumenter nevner jeg ellers en korrespondanse fra 1910-11 mellom

Side:346

vassdragsvesenet og Bendikt Johansen Indset om håndgivelse av vann- og strandrett for eiendommen Indset g.nr. 31 b.nr. 1.

Jeg er kommet til at anken over overskjønnet ikke kan føre frem.

Når det gjelder forståelsen av klausul A i skjøtene, er jeg i det vesentlige enig i det som er uttalt av underskjønnsretten og overskjønnsrettens flertall. Jeg er således enig med underskjønnsretten i at ordlyden i klausulen klart viser at grunneierne ved overdragelsene av sine vann- og strandrettigheter i Barduelven også fikk betaling for de skader og ulemper som måtte oppstå ved at vannet i elven ved «tunnel, kanal eller anden ledning» ble ført ut fra elveleiet og forbi eiendommene. Av de ord som er brukt, fremgår det således at staten for hver av de ankende parters eiendommer - uten hensyn til hvor de ligger ved vassdraget - hadde rett til å lede vannføringen i elven forbi eiendommene, og at staten ikke av den grunn var forpliktet til å betale særskilt erstatning for de skader og ulemper som skyldtes tørrleggingen av elveleiet.

På grunnlag av det materiale som foreligger for Høyesterett, kan jeg ikke se at det er holdepunkter for å forstå klausulen på annen måte enn det som klart og utvetydig fremgår av ordlyden. Det er riktignok så at det ikke i 1910-12 var planer om å bygge ut vassdraget i en slik utstrekning som det nå er tale om. Den fremlagte innberetning av 2. desember 1910 fra avdelingsingeniør Collett Vogt til vassdragsdirektøren viser at han gikk ut fra at det den gang bare var mulig å utnytte og utbygge de bratte fallene i vassdraget. Også fremlagte beregninger og tegninger fra mai 1919 viser at vassdragsvesenet på dette tidspunkt gikk ut fra de samme forutsetninger. Etter de planer som nå foreligger, vil vassdraget bli helt utbygget og elveleiet helt eller delvis tørrlagt på de strekninger som det her gjelder. Jeg finner også grunn til å nevne at Collett Vogt ved utnyttelsen av de fallhøyder som han regnet med, gikk ut fra en vannføring av 17,3 m3 pr. sekund, mens man i dag regner med vesentlig større vannføring. Selv om jeg etter dette må bygge på at vassdragsvesenet og grunneierne forutsatte at det ikke i 1912 eller i de nærmeste årene etter overdragelsene ville bli realisert planer om en fullstendig utbygging av vassdraget og hel tørrlegging av elveleiet, kan jeg ikke se at dette kan få noen betydning for tolkningen av klausulen. Det avgjørende må her være at hver grunneier - uten hensyn til eiendommens beliggenhet - har bundet seg til ikke å kreve erstatning for skader og ulemper som oppsto på hans eiendom ved at elveleiet ble tørrlagt på grunn av en regulering av vassdraget. Grunneierne måtte forstå at hensikten med statens kjøp av rettighetene i vassdraget var å utnytte vannkraften i fremtiden, og at det var meningen med klausulen å avskjære erstatningskrav for skader og ulemper ved en omlegging av vannføringen på grunn av en utbygging av vassdraget. Grunneierne må derfor ha innsett at de ikke kunne kreve noen erstatning selv om en tørrlegging av elveleiet ved en fremtidig regulering medførte

Side:347

større utgifter til gjerdehold, endrede grunnvannsforhold for innmarken på deres eiendommer og ulemper ved at ferdselen på elven ble hindret eller vanskeliggjort.

De ankende parter har også påberopt seg Høyesteretts dom i Rt-1961-1282 flg. I en sak om anke over overskjønn vedkommende Aurareguleringen. Staten anket i denne saken over at overskjønnsretten hadde tilkjent erstatning for tap i næring som følge av endrede grunnvannsforhold, men anken førte ikke frem. Jeg kan imidlertid ikke se at denne avgjørelsen får noen betydning i den foreliggende sak. Det er tilstrekkelig for meg å peke på at det ved overdragelsene av vannrettighetene i Auravassdraget ikke var truffet noen avtale som svarer til den klausul som vi her har for oss, og at saken også på andre punkter lå vesentlig annerledes an.

Mitt resultat blir etter dette at overskjønnsrettens flertall ikke har bygget på noen uriktig tolkning av klausulen når flertallet er kommet til, at de ankende parter er avskåret fra å fremsette noe erstatningskrav på grunn av tørrleggingen av elveleiet ved reguleringen av vassdraget. Jeg kan således ikke se at de ankende parter kan påberope seg bristende forutsetninger, eller at det er grunnlag for å endre eller modifisere klausulen på grunn av at forholdene senere har endret seg.

Etter mitt syn på saken har det ikke vært nødvendig å behandle de øvrige anførsler fra de ankende parters side og det materiale som i den forbindelse er fremlagt.

Saken gjelder spørsmålet om tolkning av en klausul som har vært brukt i mange av statens kontrakter om erverv av vannrettigheter. Jeg er derfor blitt stående ved at de ankende parter ikke bør pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Bahr og Berger: Likeså.

Av underskjønnet (lagdommer Astrup Rindahl med skjønnsmenn Alf Alfsen, Eyvind Wiik, Johan A. Johansen, Ola Hanssen, Olav Ursin og Alfred Ottesen):

1. Ved skjøte av 28. februar 1912 solgte eieren av Solseth, g.nr. 31, b.nr. 2 i Bardu (takst nr. 57) den eiendommen «tilliggende vand- og strandret i Bardoelven med min andel i dens fald og stryk,» til staten ved departementet for de offentlige arbeider. Parsellen ble særskilt skyldsatt og fikk betegnelsen Innsetfossen, g.nr. 31, b.nr. 4 i Bardu. Kjøpesummen var kr. 6 000. I skjøtet ble det bl.a. bestemt:

«Med den solgte parcel følger følgende rettigheder over hovedbølet:

A. Ret til at lede elvens vandføring ud af dens leie i tunnel, kanal eller

Side:348

anden ledning over eller forbi min eiendom, samt andre foranstaltninger til kraftens udnyttelse.

B. Ret til om ønskes i fremtiden at erholde af ovennævnte eiendom fornøden grund til byggetomter, damsted, opdæmning, tunnel, kanal eller anden ledning, veianlæg, jernbane og kraftoverføringsanlæg, grustag og stenbrud samt anden nødvendig grund til kraftens hensigtsmæssige udnyttelse efter en pris af kr. 200 pr. maal dyrket mark og kr. 50 pr. maal udyrket mark uden paastaaende skog m. m.»

Ved tilsvarende skjøte av 14. februar 1912 til staten solgte eieren av Indseth, g.nr. 31, b.nr. 1 i Bardu (takst nr. 58) den vann- og strandrett som tillå denne eiendom for en kjøpesum av kr. 7 000.

Etter søksmål anlagt av de nåværende eiere, henholdsvis Henry Solseth og Harald Indseth - jfr. under III foran - er det ved Senja herredsretts dom av 23. april 1958 endelig fastslått at bestemmelsene under pkt. B i skjøtene er uforbindende for dem.

For skjønnsretten foreligger det tvist om betydningen av bestemmelsene under pkt. A i skjøtene.

Vassdragsvesenet gjør gjeldende at grunneierne under takst nr. 57 og 58 på grunn av nevnte klausul A ikke har rettslig grunnlag for å kreve tiltak eller erstatning for skader og ulemper ved at elven blir tørrlagt, ved at den ikke freder for husdyr eller ikke gir de samme ferdselsmuligheter som før. Det gjelder således også de fremsatte krav på erstatning for skade på fiskerettigheter i Barduelven og for skade eller ulempe ved frostrøk, idet dette er en direkte følge av det som vassdragsvesenet foretar seg med elvens vannføring i kraft av sin rett etter skjøtene.

De samme innsigelser gjør vassdragsvesenet gjeldende overfor de under takst nr. 59 fremsatte krav, idet dette bruk, g.nr. 31, b.nr. 3, er utgått fra b.nr. 2 etter at vannrettighetene var solgt til staten.

Vassdragsvesenet bestrider at klausul A er inngått under bristende forutsetninger fra selgernes side. - - -

De saksøkte hevder at klausul A ingen selvstendig betydning har utover at den gir staten rett til å treffe de foranstaltninger klausulen nevner uten først å måtte erverve ekspropriasjonstillatelse. Sammenholdt med klausul B fastlegger den således bare hva staten har rett til å gjøre, mens klausul B fastlegger hva staten skal betale for det den gjør. Det var i erkjennelsen av dette at det for Senja herredsrett bare ble reist sak om gyldigheten av klausul B.

Det har iallfall ved salget av fallrettighetene i 1912 ikke vært forutsetningen at de skulle være avskåret fra erstatning for skader og ulemper ved de foranstaltninger som staten måtte treffe til vannkraftens utnyttelse. I 1912 forutsatte man nemlig en helt annen utbygging av vassdraget enn den utbyggingsplan som realiseres i dag. Det var den gang ikke teknisk mulig å utbygge vassdraget med de lange overføringer av vannet i tunneler. Forutsetningen var således separat utbygging av hvert enkelt fall, og en slik utbygging ville hatt meget beskjedne skadevirkninger. Klausul A kan derfor ikke være bindende på grunn av bristende forutsetninger. - - -

Skjønnsretten bemerker innledningsvis at det av det anførte fremgår at de saksøkte ikke bestrider vassdragsvesenets rett til slike foranstaltninger til vannkraftens utnyttelse som klausul A nevner. Tvisten

Side:349

gjelder således ikke hva der er gjenstand for ekspropriasjon, men bare spørsmålet om de skader og ulemper som foranstaltningene vil føre med seg kan kreves erstattet - med andre ord om de er gjenstand for erstatning. Tvisten antas således å høre inn under skjønnsrettens kompetanse og å skulle finne sin avgjørelse i skjønnsgrunnene i samsvar med skjønnslovens §28.

Statens kjøp av vann- og strandrettigheter i Barduelven tok sikte på en fremtidig utnyttelse av vannkraften. Ved skjøtene ble staten eier av vann- og strandrettighetene på Solseth og Innset med rett til å lede vannføringen i elven over eller forbi eiendommene. Etter skjønnsrettens oppfatning kan klausulens ordlyd ikke etterlate tvil om at kjøpesummene også var betaling for retten til å lede vannføringen ut av elven og eventuelt helt utenom eiendommene. Dette fremgår uten videre av erklæringen om at denne rett følger med parsellene, uten at det er nevnt noe om at det skal betales tillegg til kjøpesummene for dette - i motsetning til avtalen under klausul B om at det skal betales særskilt for eventuelle grunnavståelser.

Ut fra formålet med ervervelsene må denne forståelse av klausulen være riktig. Å lede vannføringen ut i tunnel, kanal eller annen ledning var også i 1912 en forutsetningsvis nødvendig foranstaltning til vannkraftens utnyttelse, og det ville derfor ha liten mening bare å erverve vann- og strandrettigheter. Det eneste rasjonelle var således straks å betale også for denne rett, og det må i det hele antas at det nettopp har vært hensikten med klausul A å sikre staten mot erstatningskrav i forbindelse med slike foranstaltninger til vannkraftens utnyttelse. Annerledes hvor det gjaldt betaling for grunn, fordi det åpenbart ikke på det tidspunkt kunne vites noe sikkert om behovet for grunn m.v. hos vedkommende grunneier.

En bestemmelse om at vannføringen kan ledes ut av elvens leie i ledning forbi en eiendom, er med hensyn til følgene av en slik foranstaltning ikke til å misforstå. De saksøkte kan derfor ikke høres med påstanden om bristende forutsetninger. - - -

Skjønnsretten legger etter dette til grunn at eierne under takst nr. 57 og 58 samt eieren under takst nr. 59, som etter salget til staten er utgått fra takst nr. 57, ikke har rettslig grunnlag for å kreve erstatning for skade eller ulempe på grunn av at elven vil bli helt eller delvis tørrlagt. Dette gjelder således skade eller ulempe vedkommende fiske i Barduelven, gjerdehold og ferdselsinteresser. Når det gjelder mulige ulemper ved frostrøk på grunn av den åpne kanal over Henry Solseths og Harald Indseths eiendommer, vises til pkt. 6 E nedenfor. Vedrørende spørsmålet om erstatning for andre ulemper som følge av den åpne kanal vises til pkt. 6 G-4-e nedenfor.

2. - - -

Ved en rekke skjøter av 1912 ble staten videre eier av vann- og strandrettigheter i Barduelven som hadde tilligget de nedenfor nevnte eiendommer. For skjønnsretten foreligger det tvist om rekkevidden av disse skjøter.

Vassdragsvesenet gjør gjeldende at samtlige grunneiere har fraskrevet seg erstatning for skader og ulemper ved klausul A i skjøtene som nøyaktig svarer til klausul A i skjøtene vedrørende takst nr. 57 og 58.

Side:350

Det viser for så vidt til sine anførsler under disse takstnummer, jfr. under pkt. 1 foran. Det hevder at klausul A er til hinder for at erstatning tilkjennes for skader eller ulemper for fiske, båthold og ferdsel - herunder også eventuell skade på den gamle Straumsmo bro - samt for ulemper ved frostrøk både når det gjelder reguleringens og tørleggingens følger, og at det heller ikke er rettslig grunnlag for de fremsatte tiltakskrav. - - -

Med hensyn til rekkevidden av klausul A viser skjønnsretten til bemerkningene vedkommende den tilsvarende klausul under takst nr. 57 og 58, jfr. under pkt. 1 foran. Det legges til grunn at klausulen utelukker erstatning for skade eller ulempe for fiske, båthold og ferdsel. Om frostrøk vises til pkt. 6 E. Vedrørende den gamle Straumsmo bro vises til bemerkningene under 6 D 3 nedenfor. - - -

Av overskjønnet (sorenskriver Arne Bergby med skjønnsmenn Eilif Os, Kåre Føring, Ola Falck Limo, Einar Jørgensen, Halvdan Liland og Hans Brox):

- - -

1. Enkelte kontraktbestemmelser.

Skjønnsresultatet for strekningen Altevatn-Straumsmo vil i vesentlig grad bero på hvorledes enkelte kontraktbestemmelser er å forstå. Overskjønnsretten vil derfor først behandle disse spørsmål.

a) Klausul A for takstnr. 57-59. - - -

I overskjønnsretten er det dissens om forståelsen av klausul A.

Overskjønnsrettens flertall, rettens formann og skjønnsmennene Os, Jørgensen og Liland, er av samme oppfatning som underskjønnsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Flertallet har også funnet støtte for sin forståelse i den omstendighet at den betaling som gårdeierne fikk for rettighetene, henholdsvis 6 000 og 7 000 kroner, etter datidens pengeverdi var en ganske anseelig sum. Både av den grunn og på bakgrunn av de forhandlinger mellom partene som pågikk før salget kom i stand, må det konstateres at de gikk til en vel overveiet handel. Det har også presumsjonen mot seg at departementet skulle ville betale 6 000 resp. 7 000 kroner for - som det hevdes fra de saksøktes side - bare å erverve en rett til senere å få kjøpe de reguleringsrettigheter som er nevnt i klausul A. I samme retning trekker den omstendighet at rettighetene ble særskilt skyldsatt og fikk egen betegnelse. Den oppfatning de saksøkte gjør gjeldende, motsies også av det forhold at deres rettsforgjengere har fått betaling for medkontrahentens rett til eventuelt å lede elvens vannføring forbi eiendommen(e). Det kan ikke da være tvil om at selgerne har mottatt betaling for den ulempe og de eventuelle skader en tørrlegging av elven måtte medføre for gårdsdriften. - - -

Overskjønnsrettens mindretall, skjønnsmennene Føring, Falck Limo og Brox, anfører:

Det var neppe noen i 1912 som tenkte seg en slik utbygging av Innsetfallene som den som nå er utført. Slik som det nå er utbygget, har brukene avgitt så vidt stor del av den dyrkede mark, at de, ved å drives som jordbruk, må dyrkes opp på sydsiden av Barduelven. Beitet for husdyrene må også foregå på sydsiden. Dette kan ikke foretas på rimelig måte uten at det blir lettere adgang til teigene på sydsiden.

Side:351

Dersom selgerne i 1912 hadde vært klar over at utbyggingen av vassdraget har blitt slik som det nå er, måtte de da være klar over at uten bedre fremkomst til sydsiden ville brukene lite kunne drives som jordbruk. En må gå ut fra at de da ville tatt forbehold om erstatning for skader og ulemper av betydning.

I klausul A er det ikke sagt noe om erstatning eller ikke erstatning for ulemper eller skader som følge av de tiltak saksøkeren kan ta ifølge klausulen. Det kan reises tvil om det da var innforstått for begge parter at tiltakene kunne utføres uten vederlag for skader og ulemper de ville føre med seg. Mindretallet mener at i alle tilfelle må tvilen komme saksøkte til gode.

b) Klausul A for takstnr. 64-79.

Eiendommene under takstnr. 64-79, med unntak av takstnr. 76, er alle beheftet med bestemmelser som nøyaktig svarer til klausul A i skjøtene vedrørende takstnr. 57 og 58. Det vises til underskjønnsrettens påvisning i rettsboken (delskjønn av 23. mai 1959 52) som ved fornyet gjennomgåelse av grunnbøkene (ved rettens formann) er funnet riktig. Det er således feilaktig når det fortsatt hevdes at klausul A ikke gjelder for takstnr. 68, 69, 71, 72, 73, 74, 75 og 78. - - -

Overskjønnsretten legger vedrørende klausul A for disse takstnumre den samme forståelse til grunn som for takstnr. 57 og 58. Den dissens innen retten som det for takstnr. 57 og 58 er redegjort for, gjelder tilsvarende her.

c) Rekkevidden av klausul A.

Overskjønnsretten er samstemmig om at flertallets oppfatning, som blir å legge til grunn, må føre til at i den utstrekning skadevirkningene skyldes vassdragsvesenets disposisjoner med hensyn til vannføringen, er de ikke gjenstand for erstatning. De er nemlig da en følge av de foranstaltninger som staten i kraft av klausul A har fått rett til å foreta i forbindelse med ervervelsen av vann- og strandrettighetene. Dette gjelder således virkningene av en mulig lavere sommervannstand eller tørrlegging av elven, herunder den virkning at elven ikke lenger vil stenge for kreaturer, slik at kreaturgjerde vil bli nødvendig mot elven, eller at de eksisterende gjerder må forlenges. For ordens skyld minnes om det som er anført under IV. Skjønnsgjenstand, at brønnspørsmålet på Straumsmo er gjenstand for særskilt undersøkelse, og at det i dette skjønn for så vidt ikke treffes noen avgjørelse.

Det kan derimot ikke ha vært meningen med klausul A å gi staten rett til uten erstatningsplikt å regulere vannet, slik at det direkte volder skade på fast eiendom eller deler av fast eiendom. Skader på eiendomsgrunn som skyldes høyere vintervannstand, forsumpning og utrasning, samt skader på allerede eksisterende kreaturgjerder antas derfor å være gjenstand for erstatning. - - -

Side:352