Rt-1962-369

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-05-02
Publisert:	Rt-1962-369
Stikkord:	(Gullklausuldommen), Pengeforpliktelser i gull, Grunnlovmessighet, Direkteanke, Plenumssak
Sammendrag:	Flere statslån fra forrige århundreskifte inneholdt en klausul som gav kreditor rett til å få innfridd kravet etter gullverdi. Ved en lov fra 1923 ble debitors plikt til å innfri sine forpliktelser etter denne klausulen suspendert. Selv om loven medførte at debitors betalingsplikt ble betydelig redusert, kom Høyesterett til at den ikke var grunnlovsstridig. Det ble blant annet vist til at loven inneholdt en ”saklig og forsvarlig avgjørelse”, og at loven tok sikte på å verne om ”samfunnets vitale interesser”. Avgjørelsen viser for øvrig at når samfunnets vitale interesser står på spill, skal det svært mye til før en lov blir grunnlovsstridig. Dissens: 12-5
Saksgang:	Oslo byrett 26.03.1960 - Høyesterett L.nr. 51/1962
Parter:	Association National des Porteurs Francais de Valeurs Mobilières (høyesterettsadvokat Finn Arnesen) mot 1. Den norske stat, 2. Kongeriket Norges Hypotekbank, 3. Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank (høyesterettsadvokat Sven Arntzen)
Forfatter:	Roll Matthiesen, Thrap, Schei, Eckhoff, Nygaard, Helgesen, Bendiksby, Hiorthøy, Rode, Anker, Wold, Leivestad, Mindretall: Heiberg, Bahr, Berger, Gaarder, Skau
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Lov om opprettelse av en hypothekbank (1851) §5, Lov om forøgelse av Hypotekbankens grundfond (1860) §2, Lov om pengevæsenet (1873), Lov om Pengevæsenet (Opphevd) (1875) §17, §1, Hypotekbankloven (1887) §7, Lov om Norges Bank (Opphevd) (1892) §7, Lov om arbeiderbrug- og boligbank (1903) §10, §3, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Lov om betaling i gull (1923) §1, Plenumsloven (1926) §3, §4

Dommer Roll Matthiesen: Ved stevning av 15. august 1958 reiste Association Nationale des Porteurs Français de Valeurs Mobilières sak mot Den norske stat, Kongeriket Norges Hypotekbank og Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank med prinsipalt krav om rett til å få oppgjør for nærmere angitte ihendehaverobligasjoner etter gullverdien på det tidspunkt lånene ble opptatt. Subsidiært ble det krevet rett til oppgjør etter verdien av svenske kroner på betalingsdagen. Oslo byrett - med tre rettskyndige medlemmer - avsa den 26. mars 1960 dom med slik domsslutning:

«Den norske stat, Kongeriket Norges Hypotekbank og Den norske arbeiderbruk- og boligbank frifinnes.

Hver part bærer sine omkostninger.»

Association Nationale des Porteurs Français de Valeurs Mobilières har påanket byrettens dom. Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er anken brakt direkte inn for Høyesterett, hvor den er behandlet i plenum etter bestemmelse av justitiarius i medhold av lov av 25. juni 1926 §4 tredje ledd, jfr. §3.

Saksforholdet og sakens forhistorie fremgår av byrettens domsgrunner.

Den ankende part har for Høyesterett erkjent at obligasjonenes innhold blir å bedømme etter norsk rett. Dette gjelder både spørsmålet om det foreligger reelle gullklausuler og spørsmålet om

Side:370

gullklausulene refererer seg til andre valutaer enn den norske krone. Det er også erkjent at norsk rett skal legges til grunn ved avgjørelsen av spørsmålet om loven av 15. desember 1923 kommer til anvendelse på lånene. Videre er det enighet om at kravet om oppgjør etter svenske kroners verdi skal avgjøres etter norsk rett. Spørsmålet om anvendelse av fransk rett kommer etter den ankende parts mening bare inn når Høyesterett skal ta standpunkt til motpartenes innsigelse om, at et krav om oppfyllelse av en reell gullklausul knyttet til francen må forkastes som stridende mot norsk ordre public. Sluttelig har den ankende part erkjent at den påberopte klausul i obligasjonene i statslånet av 1903 bare går ut på betaling av gull i kroner, ikke i andre myntsorter. For øvrig har den ankende part i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten, og jeg henviser herom til byrettens domsgrunner. Den ankende parts standpunkt er således følgende:

1. Samtlige obligasjoner inneholder reelle gullklausuler, som - bortsett fra lånet av 1903 - også refererer seg til francs. Da det er på det rene at loven av 15. desember 1923 bare gjelder «kroner i gull» og da fransk rett ikke er til hinder for oppfyllelse, har følgelig den ankende part - bortsett fra statslånet av 1903 - krav på oppgjør i francs, beregnet etter francens gullinnhold på det tidspunkt lånene ble opptatt.

2. For statslånet av 1903 og i den utstrekning Høyesterett måtte komme til at gullklausulene vedkommende andre lån bare refererer seg til den norske krone, gjøres gjeldende at loven av 15. desember 1923 i henhold til innhold og formål ikke omfatter lån av den art det her er tale om. Skulle Høyesterett komme til at lånene omfattes av loven, hevdes at Grunnlovens §97 er til hinder for å anvende den på disse lån. Den ankende part mener seg derfor berettiget til - i den utstrekning gullklausulene bare refererer seg til norske kroner - å kreve oppgjør i norske kroner på grunnlag av kronens gullinnhold på det tidspunkt lånene ble opptatt.

3. Subsidiært - i den utstrekning kravet om oppgjør etter gullverdi ikke gis medhold - krever den ankende part oppgjør beregnet etter verdien av svenske kroner på betalingsdagen for de lån som også har Stockholm som betalingssted, det vil si alle lån unntatt statslånet av 1903. Begrunnelsen er at kroner i obligasjonene også betyr svenske kroner, dette sammenholdt med regelen om option de change. Selv om Høyesterett ikke er enig heri, må oppgjør likevel skje i svenske kroner ut fra likhetsprinsippet, idet debitorene må være bundet og forpliktet til å følge samme fremgangsmåte overfor franske kreditorer som den de gjennom alle år har fulgt overfor svenske kreditorer.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«A. Den ankende part kjennes, som eier av følgende obligasjoner i Kongeriket Norges statslån: 3 % 1896 nr. 26116, 3 1/2 % 1900 nr. 16587, 3 1/2 % 1902 nr. 12433, 3 1/2 % 1904 nr. 3408 og nr. 62005 og 3 1/2 % 1905 nr. 114451, og som eier av følgende obligasjoner

Side:371

i Kongeriket Norges Hypotekbanks lån: 4 % 1900 nr. 11509, 3 1/2 % 1902 nr. 8595, 3 1/2 % 1905 nr. 17187, 3 1/2 1907 nr. 64307 og 3 1/2 % 1909 nr. 23440, og som eier av obligasjon nr. 33147 i Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbanks 3 1/2 % lån av 1904, berettiget til å kreve betaling av renter og av obligasjonsbeløpene i franske francs med et så stort beløp som etter betalingsdagens gullpris kreves for å dekke gullverdien av de forfalne beløp, beregnet etter francens gullinnhold på det tidspunkt lånene ble opptatt, og som eier av obligasjon nr. 23055 i 3 % statslån av 1903, berettiget til å kreve betaling av renter og av obligasjonsbeløpet i norske kroner med et sa stort beløp som etter betalingsdagens gullpris kreves for å dekke gullverdien av de forfalne beløp, beregnet etter kronens gullinnhold på det tidspunkt lånet ble opptatt.

Subsidiært at den ankende part, som eier av de foran nevnte obligasjoner, kjennes berettiget til å kreve betaling av renter og av obligasjonsbeløpene i norske kroner med et så stort beløp som etter betalingsdagens gullpris kreves for å dekke gullverdien av de forfalne beløp, beregnet etter kronens gullinnhold på det tidspunkt lånene ble opptatt.

B. Subsidiært i forhold til A at den ankende part, som innehaver av de foran nevnte obligasjoner - unntatt 3 % statslån 1903 nr. 23055 - kjennes berettiget til betaling av renter og avdrag på de ovenfor nevnte obligasjoner, beregnet etter verdien av svenske kroner på betalingsdagen.

C. I alle tilfelle at den ankende part hos de saksøkte tilkjennes sakens omkostninger i begge instanser.»

Den norske stat, Kongeriket Norges Hypotekbank og Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank har i det vesentlige anført det samme som for byretten. Herom henviser jeg til byrettens domsgrunner. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes, dog således at Association Nationale des Porteurs Français de Valeurs Mobilières dømmes til å betale saksomkostninger for byretten.

2. Association Nationale des Porteurs Français de Valeurs Mobilières dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Den Norske Stat, Kongeriket Norges Hypotekbank og Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter som jeg senere kommer tilbake til i den utstrekning jeg finner det nødvendig.

Med de begrensninger som følger av den ankende parts før refererte erkjennelser, foreligger saken i samme skikkelse som for byretten. Som det vil fremgå av domsgrunnene, kom byretten til det resultat at de saksøkte måtte frifinnes for det prinsipale krav fordi det overhodet ikke foreligger reelle gullklausuler og for det subsidiære krav fordi kroner i obligasjonene betyr norske kroner og det heller ikke foreligger noe annet grunnlag for kravet.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men med en annen begrunnelse for det prinsipale kravs vedkommende.

Side:372

I. Klausulens innhold.

Jeg bemerker innledningsvis at det er på det rene mellom partene at de klausuler som er gjenstand for bedømmelse i saken er gullverdiklausuler, såfremt de er reelle. Videre bemerker jeg for ordens skyld at en gullklausul ikke krever noen bestemt form, og at man derfor ikke kan avvise påstanden om at reelle gullklausuler foreligger ut fra de ord som er nyttet. Ordene må bli gjenstand for fortolkning på grunnlag av det materiale retten er blitt forelagt, og det er etter min mening ingen veiledning å finne i den omstendighet at man enkelte andre steder - spesielt i USA - har brukt klarere og mer malende ord for å uttrykke en reell gullklausul. Jeg må etter det opplyste legge til grunn at man i stor utstrekning har nøyet seg med enklere ord, også i tilfelle hvor spørsmålet om en reell gullklausuls eksistens ikke har vært omtvistet eller hvor eksistensen er blitt fastslått av domstolene. Som eksempel på det siste kan jeg vise til Den Internasjonale Domstols dom av 12. juli 1929 i saken mellom Frankrike og Brasil. Det samme gjelder for så vidt også nevnte domstols dom av samme dag i saken mellom Frankrike og Serbia, men her var ordene klarere og sterkere enn de vi har til fortolkning i denne sak.

Jeg går så over til å behandle de foreliggende grupper av obligasjoner, og jeg tar dem i samme rekkefølge som byretten.

1. Statslånene.

Den ankende part har også i sin prosedyre for Høyesterett lagt stor vekt på det som foregikk i forbindelse med opptagelsen av det innenlandske statslån av 1895. Om dette lån er det på det rene at Christiania Handelsbank innga anbud den 15. august 1895 og at Finansdepartementet aksepterte anbudet samme dag. I brev til departementet av 16. august stillet banken noen spørsmål «I anledning af det afsluttede statslaan», bl.a. følgende: «Kan der i obligationenes tekst tilføies ordet «Guld».» Herpå svarte departementet den 17. august «at der i obligationenes tekst vil bli tilføiet ordet «Guld».» Dette kom således til etter at avtalen om lånet var avsluttet. Crédit Lyonnais, som kom inn i saken gjennom Handelsbanken, fikk fra denne oversendt bl.a. departementets utkast til obligasjoner. I brev til Handelsbanken av 18. oktober 1895 kommenterte Crédit Lyonnais utkastet til obligasjonstekst slik som referert i byrettens dom. Som det der vil sees, ba den franske bank om at det «som avtalt» - det siktes hermed formodentlig til den nettopp refererte brevveksling mellom Handelsbanken og Finansdepartementet - måtte bli inntatt i obligasjonsteksten at «l'Emprunt est de 12.072.000 couronnes (monnaie d'or)», og at banken overfor sitt klientel la stor vekt på å ha denne betegnelse «attaché à la monnaie». I obligasjonene, som har norsk og fransk tekst, står øverst under den franske betegnelse av pålydende: «(monnaie d'or)», og i den franske tekst er de samme ord føyet til etter lånets totalbeløp. Disse henvisninger til gull finnes ikke i den norske tekst. Til slutt i obligasjonen står

Side:373

at ihendehaveren har en fordring «af Kr. 1.000,00, et tusinde Kroner i Guld», i den franske tekst «1.000,00, mille couronnes, en or».

Crédit Lyonnais' brev av 18. oktober 1895 til Handelsbanken gir etter min mening nærmest grunn til å anta at det bare ble ønsket en henvisning til at kronen hvilte på gullstandard. Det foreligger ikke noe om hvorfor henvisningen til gull kom inn i skylderklæringen på begge sprog. Det er således ingen opplysning om forhandlinger og avtale mellom kreditor og debitor etter den franske banks brev av 18. oktober 1895. Men det er et faktum som ikke kan oversees at henvisningen står der, og at den derfor kan ha hatt sin selvstendige betydning som en del av et negotiabelt dokument. Jeg understreker imidlertid at lånet av 1895 utelukkende lød på norske kroner, og at man iallfall ikke fra det som foreligger om dette lån kan trekke slutninger lenger enn til den norske krone. Man kan således ikke herav slutte noe om de senere flermyntede lån med hensyn til spørsmålet om klausulene der refererer seg til andre myntsorter enn den norske krone. Og etter det standpunkt jeg er kommet til vedkommende de flermyntede lån denne sak gjelder, er det for meg ikke grunn til å komme mer inn på lånet av 1895.

Kontraktene om statslånene av 1896, 1900, 1902, 1903, 1904 og 1905 inneholder intet om gull, og det er ikke fremkommet noe bevis for at dette spørsmål var fremme under låneforhandlingene. Som fremhevet av byretten må det derfor i første rekke være obligasjonstekstene som må bli avgjørende, og disse tekster må fortolkes ut fra at vi her har for oss negotiable dokumenter som var bestemt til omsetning på det utenlandske marked og da i første rekke på det franske marked. Og det må etter min mening ved fortolkningen tillegges vekt at det i Frankrike den gang var meget alminnelig å knytte reelle gullklausuler til lån av denne art. Det er således opplyst - med årsrapporten for 1935 fra «Komitéen for Lån i Gull», oppnevnt av den franske stat, som kilde - at Frankrike i de siste 30 år før 1914 lånte ca. 30 milliarder francs til utlandet, og at en betraktelig del, kanskje den største del herav, hadde gullklausul.

De henvisninger til gull som er inntatt i obligasjonene er referert i byrettens domsgrunner, hvortil jeg viser. Jeg kan ikke se annet enn at skylderklæringene sammenholdt med den øvrige tekst i obligasjonene, isolert sett gir en klar forestilling om at debitors forpliktelse til tilbakebetaling i kroner er knyttet til gull på en slik måte at det foreligger en reell forpliktelse til å tilbakebetale kroner i gull. Etter reglene om negotiabilitet mener jeg derfor at enhver kreditor, som utelukkende holdt seg til obligasjonene, hadde en begrunnet rett til å gå ut fra at det forelå en reell gullklausul knyttet til kronen - de andre myntsorter kommer jeg senere tilbake til. Dette gjelder ikke minst de franske kreditorer på bakgrunn av det jeg før har sagt om gullklausulenes utbredelse i Frankrike. Det er etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for ut fra obligasjonenes tekst å se gullhenvisningene bare som en markering av at det norske pengevesen hvilte på

Side:374

gullstandard. Spørsmålet må derfor bli om det foreligger andre momenter som med tilstrekkelig styrke viser at gullklausulene ikke var ment å skulle være reelle. Antar man at slike momenter foreligger, blir spørsmålet videre om kjøpere av obligasjoner - særlig franske kjøpere - måtte forstå dette, slik at en kreditor ikke kunne bygge noe krav på obligasjonstekstene. Etter det jeg før har sagt om gullklausulenes utbredelse i Frankrike, er det etter min mening allerede til stede en presumpsjon for at så ikke er tilfelle.

Det er fra ankemotpartenes side hevdet at det i Norge i det tidsrom det er tale om besto den sedvane, at man for å markere gullstandarden rutinemessig inntok henvisninger til gull med ord som her er anvendt. Om dette spørsmål skal jeg bemerke at Norge innførte gullstandard fra 1. januar 1874, og gullet hadde således vært grunnlaget for vårt pengevesen i 22 år da det første av de omprosederte lån ble opptatt. Det er anført at det fra 1874 i Norge utviklet seg den alminnelige praksis å innta gullhenvisning i pantobligasjoner uten at man hermed mente å etablere en reell gullforpliktelse. Den ankende part har benektet at det i dette tidsrom var etablert en slik praksis. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet, som er lite belyst i saken. For meg er det avgjørende at en slik eventuell praksis på et spesielt område ikke uten videre kan overføres på ihendehaverobligasjoner i statslån, slik at man kan fortolke disse obligasjoner på samme måte som pantobligasjoner. Dette gjelder særlig obligasjoner bestemt for omsetning i utlandet, hvor man måtte gå ut fra at en spesiell praksis i Norge var ukjent. Og jeg tilføyer at det gjaldt forholdsvis store og for landet betydningsfulle utenlandske statslån, og at man måtte vente at de som på statens vegne ordnet med lånene var klar over betydningen av en gullhenvisning, og at en praksis på et spesielt område ikke uten videre kunne overføres til et helt annet område, slik at dette ble forstått av utenlandske kjøpere. Etter min mening må man se hen til praksis på det område det her er tale om, og det må i første rekke være den norske praksis. Jeg kan ikke se at man kan finne holdepunkter av vekt ved å trekke inn praksis i Sverige, når spørsmålet her i landet skal bedømmes etter norsk rett i relasjon til franske obligasjonskjøpere.

For statslånenes vedkommende er som nytt for Høyesterett fremlagt en av Handelsdepartementet utarbeidet oppgave over samtlige utenlandske obligasjonslån, opptatt etter innførelsen av gullstandarden og inntil 1923. I den periode det her er spørsmål om, nemlig 1874-1895, ble det i alt opptatt ni utenlandske lån. Syv av disse lån (av 1874, 1876, 1878, 1880, 1886, 1888 og 1894) hadde ingen henvisning til gull. Francen var en av myntsortene i de fire siste lån. I to av lånene var det henvisning til gull, nemlig lån av 1884 og av 1892. Lånet av 1884 lød på pund, francs, riksmark og kroner, og gull var tilføyet i hovedobligasjonen etter angivelsen av det totale lånebeløp i mark og kroner, men ikke etter angivelsen pund og francs. Det var ingen slik tilføyelse i hovedobligasjonen etter partialobligasjonsbeløpene, heller ikke i

Side:375

disse obligasjoners skylderklæring. Lånet av 1892 lød på mark og kroner, og gull var her tilføyet i hovedobligasjonen etter angivelsen av det totale lånebeløp i begge valutaer. For øvrig var det heller ikke her noen annen henvisning til gull. For innenlandske statslån i samme periode foreligger ikke opplysning om gullhenvisning i andre lån enn det før nevnte av 1895. Hypotekbankens utenlandske lån i perioden hadde gullhenvisning, men da denne banks lån står i en særstilling på grunn av Hypotekbank-lovens §7, finner jeg ikke grunn til å trekke dem inn i denne forbindelse.

Før statslånet av 1896 var det således av utenlandske lån bare de av 1884 og 1892 som hadde henvisning til gull, og henvisningene her var av en art som synes å være begrenset til en markering av at kronen hvilte på gullstandard. Det var med andre ord noe nytt som i 1896 kom inn i obligasjoner vedkommende utenlandske statslån i og med at skylderklæringen fikk henvisning til gull. Hvorfor henvisningen kom inn vet vi ikke, lånekontraktene gir ingen veiledning, og den omstendighet at det var henvisning til gull i skylderklæringen i obligasjonene av 1895 gir ikke tilstrekkelig forklaring. Men det som er av betydning å fastslå i denne forbindelse er at inntagelsen av henvisningen på den måte som her skjedde, ikke fant sted ut fra en rutinemessig praksis. Hermed mener jeg å ha påvist at det rutinemessige moment er uten interesse i saken, fordi det må antas at det overhodet ikke har vært til stede, langt mindre kjent for utenlandske kjøpere av obligasjonene. Og det er for øvrig ikke noe grunnlag for å anta at det hadde utviklet seg en slik praksis i andre land - bortsett fra Sverige - som det kunne være av interesse å se hen til. Spesielt nevner jeg at det intet foreligger om at rutinemessige gullhenvisninger ble brukt i Frankrike.

Det er av staten videre anført at da obligasjonene var flermyntet, var det ikke noe behov for gullklausul, en omstendighet som må berettige den slutning at gullhenvisningene ikke var reelle. Jeg kan ikke se at dette moment har noen særlig betydning ved bedømmelsen. Selv om obligasjonene var flermyntede og selv om franskmennenes tiltro til francen den gang var ubegrenset, var det ikke noe unaturlig eller utenkelig å innta en reell gullklausul. Dette vil selvsagt være mest fremtredende hvor gullklausulen er knyttet til alle myntsorter, men det gjelder også hvor klausulen bare er knyttet til en av valutaene. Det må imidlertid erkjennes at i så tilfelle er den påtenkte nytte av en gullklausul liten når tiltroen til de øvrige valutaer er ubegrenset. Men herfra å slutte at da kan gullklausul vedkommende en enkelt valuta ikke være ment som reell, er etter min mening ikke berettiget.

Staten har også anført at det ved omsetningen av obligasjonene i Frankrike ikke ble reklamert for lånene som gullklausulert, og at det kjøpende publikum heller ikke oppfattet dem som gullån. Til bevis herfor er fremlagt et større materiale om utbudet av lånene i Frankrike, om opptagelse av lånene til notering på Parisbørsen, om beskrivelsen av lånene i offisielle børslister og i

Side:376

håndbøker m.v. samt om kursene for obligasjonene, sammenlignet med andre norske statsobligasjoner som ikke hadde gullhenvisning. Dette materiale viser at gullhenvisningene stort sett ikke har vært nevnt eller fremhevet eller har hatt noen betydning for kursene. Men jeg kan ikke se at materialet har noen betydning i saken: for det første mener jeg etter det jeg før har sagt at det ikke foreligger holdepunkter for å anta at det kjøpende franske publikum hadde grunn til å gå ut fra at gullhenvisningene ikke var reelle, slik at de derfor måtte være avskåret fra å gjøre gjeldende sine rettigheter etter obligasjonenes ordlyd. Allerede dette skulle være tilstrekkelig til å fastslå at det nevnte materiale ikke kan tillegges betydning til skade for kreditorene. Men for det annet finner jeg grunn til å fremheve at det aller vesentligste av materialet skriver seg fra en tid da det var rolige og stabile forhold, de enkelte lands mynter hadde et stabilt gullinnhold, og forholdene mellom valutaene var faste og tilsynelatende uforanderlige. Under disse omstendigheter var det forståelig at gullklausulene ikke ble trukket frem som noe særskilt lokkende eller betryggende moment eller spillet inn på kursdannelsen. Men fra denne oppfatning av stabilitet og uforanderlighet å trekke den slutning at da kan man heller ikke ha ment å etablere en reell gullklausul, kan ikke være riktig. Mer finner jeg ikke grunn til å si herom, men jeg kommer i en annen forbindelse tilbake til to oppgaver fra senere tid, nemlig de obligasjonsfortegnelser som ble oppsatt av «Komitéen for Lån i Gull».

Mitt resultat blir etter dette at samtlige statslån inneholder reelle gullklausuler knyttet til den norske krone. Derimot finner jeg at obligasjonene ikke har en slik utforming, at kjøperne hadde berettiget grunn til å gå ut fra at klausulene refererte seg til de andre myntsorter. Negotiabilitetsreglene fører således etter min mening ikke til et slikt resultat, og da det ikke foreligger bevis for avtale herom, er det blitt mitt standpunkt at gullklausulene bare er knyttet til den norske krone. Jeg bemerker innledningsvis om dette spørsmål at jeg ikke er enig med den ankende part i at det skulle være en presumpsjon for at en reell gullklausul omfatter alle valutaer. Spesielt kan det ikke være noe grunnlag for å operere med en slik presumpsjon, her hvor lånet av 1896 faktisk var det første utenlandske statslån Norge opptok hvor spørsmålet om reell gullklausul er blitt aktuelt.

Det er på det rene at en obligasjon av statslånet av 1894 - som ikke hadde noen henvisning til gull - ble brukt som mønster ved utarbeidelsen for partialobligasjoner for lånet av 1896. I det fremlagte håndskrevne konsept til skylderklæring er opprinnelig intet anført om gull, men en annen enn konseptskriveren har tilføyet «I Guld» etter angivelsen av beløpene i de tre valutaer, anført med bokstaver i rekkefølgen francs, pund, kroner. I det opprinnelige konsept var satt et komma etter kronebeløpet, og dette komma er blitt stående, slik at «I Guld» står etter komma i skylderklæringen. Tilsvarende i den franske og den engelske tekst som også for øvrig er i overensstemmelse med den norske tekst. Det er

Side:377

etter min mening ikke en sproglig nødvendig konsekvens at de nevnte ord går på alle myntsorter. I betraktning herav og hensett til at gullhenvisningen med ordene «(Monnaie d'Or)» øverst på obligasjonen bare er anbrakt under kronebeløpet og ikke under francs- og pundbeløpet, mener jeg at en obligasjonsinnehaver ikke var berettiget til uten videre å gå ut fra at gullhenvisningen også refererte seg til francs og pund. Da det som tidligere nevnt heller ikke foreligger noe grunnlag for å anta at det var avtalt at bestemmelsen om gull skulle gjelde disse valutaer, må resultatet etter min mening bli at henvisningen bare refererer seg til kronebeløpet.

For statslånene av 1900, 1902, 1904 og 1905 er spørsmålet etter min mening enda klarere. Her er skylderklæringene på norsk utformet på samme måte som i obligasjonene i lånet av 1896, men i de franske og tyske eller engelske tekster er gullhenvisningen bare knyttet til kronen, som alle steder kommer først i oppregningene av beløpene. Og gullhenvisningene ellers finnes bare ved obligasjonenes kronebeløp eller det totale lånebeløp i kroner. Selv om man søker grunnlaget for negotiabilitetserverv i den norske tekst, kan dette etter det nettopp anførte ikke føre frem. Og i den franske, tyske eller engelske tekst er det ikke noen antydning av grunnlag å finne for et slikt erverv.

For statslånet av 1903 har den ankende part som før nevnt erkjent at gullklausulen bare refererer seg til kronebeløpet. Jeg poengterer i denne forbindelse at vi således her har en flermyntet obligasjon - kroner, francs og riksmark - hvor gullklausulen etter den ankende parts egen erkjennelse bare refererer seg til den ene av de brukte myntsorter.

2. Hypotekbankens lån.

Også her finner jeg at det for alle lån foreligger reelle gullklausuler, knyttet til kronen. Det kunne for så vidt være tilstrekkelig å henvise til det jeg har sagt om statslånene. Men jeg finner å burde tilføye at etter min mening må det her legges til grunn, at en reell gullklausul knyttet til kronen inngikk som en relevant forutsetning ved inngåelsen av de forskjellige låneavtaler. Den dagjeldende lov om Hypotekbanken er av 28. juni 1887, og den var således ikke særlig gammel da det første av lånene ble opptatt i 1900. Loven har i §7 den klare bestemmelse: «Bankens Obligationer skal lyde paa Guldkronemynt.» Etter min mening må vi gå ut fra at långiverne kjente denne bestemmelse da kontraktene ble inngått, og at de gikk ut fra at bestemmelsen hadde en reell mening. En slik oppfatning støttes også av lovbudets historie, hvorom jeg henviser til byrettens domsgrunner. Bestemmelsen er for øvrig gjengitt i samtlige obligasjoner, og den var også gjengitt i bankens tidligere obligasjoner, således i 1898-lånet. Jeg nevner i denne forbindelse at punkt 6 i kontrakten om det nye lån bestemte at obligasjonene i alle hovedpunkter skulle ha samme innhold som eldre obligasjoner med de endringer som var nødvendige som følge av den nye kontrakts særlige

Side:378

betingelser. I tillegg kommer at kronens gullinnhold er anført i obligasjonene for alle lån.

Spørsmålet blir så om gullklausulene også refererer seg til francen. Vi kan ved avgjørelsen av spørsmålet ikke bygge på noen forutsetning ved inngåelsen av låneavtalene, idet Hypotekbank-lovens §7 bare sier at obligasjonene «skal lyde paa Guldkronemynt». Jeg innskyter her at i samtlige obligasjoner er lovens «Guldkronemynt» i den franske tekst oversatt med «monnaie d'or». Den norske lovtekst er riktig gjengitt, og oversettelsen til tysk er riktig. Denne uriktige oversettelse kan etter min mening ikke tillegges noen betydning. Det samme gjelder en tilsvarende feilaktig oversettelse vedkommende Arbeiderbruk- og Boligbankens lån av 1904. Spørsmålet blir derfor om skylderklæringenes tekst gir grunnlag for kravet om gull-francs. For lånene av 1900, 1902, 1905 og 1907 finner jeg det klart at spørsmålet må besvares benektende. I den norske - og for øvrig også i den tyske - tekst er gullhenvisningen i skylderklæringen knyttet til partialobligasjonenes kronebeløp, mens det i den franske tekst overhodet ikke er inntatt noen gullhenvisning. Den omstendighet at kronens og riksmarkens gullinnhold er anført i teksten, også i den franske, kan etter en naturlig fortolkning ikke forståes derhen at gullklausulene også skulle referere seg til francen. For lånet av 1909 stiller spørsmålet seg ikke fullt så klart, idet også francens gullinnhold her er medtatt. Men da tekstene ellers er de samme som i obligasjonene i de tidligere lån, finner jeg at denne tilføyelse ikke er tilstrekkelig til - ut fra en naturlig fortolkning - å medføre den konsekvens at klausulene knytter seg også til francen. Jeg minner i denne forbindelse igjen om at vi ikke har noe grunnlag i låneavtaler eller i andre opplysninger for at dette lån skulle avvike fra de tidligere lån med hensyn til gullklausulens rekkevidde.

3. Arbeiderbruk- og Boligbankens lån.

Denne bank var nettopp opprettet, idet den fikk sin eksistens ved lov av 9. juni 1903. Lovens §3 bestemmer bl.a. at banken kan utstede ihendehaverobligasjoner «som skal lyde paa Guldkronemynt og garanteres af Staten». Anbudsinnbydelse for lånet ble utferdiget den 10. juni 1904, og i dette dokument, som er fremlagt som nytt for Høyesterett, er det uttrykkelig sagt at bl.a. lovens §3 ville bli inntatt i obligasjonenes tekst, og nevnte paragraf var i sin helhet sitert i anbudsinnbydelsen. Anbud ble inngitt av Crédit Lyonnais m. fl. den 11. juli 1904 «I henhold til den ærede Direktions Cirkulære af 10. Juni d. A.». Kontrakt ble opprettet 12. juli 1904 om «et Laan stort 14 999 760 Kr. - 16 874 730 Mark - 20 833 000 Francs i Guld».

Etter det anførte står det for meg som klart at det knytter seg en reell gullklausul til kronebeløpet. Jeg kan herom henvise til det jeg har sagt om statslånene og Hypotekbankens lån, idet jeg understreker at dette lån ble opptatt i henhold til en ganske ny lov som inneholdt bestemmelse om at obligasjonene «skal lyde paa

Side:379

Guldkronemynt». Som nytt ved dette lån kommer så bestemmelsen om gull i lånekontrakten.

Spørsmålet om gullklausulen også knytter seg til francen har jeg funnet atskillig tvilsomt, men jeg er blitt stående ved at så ikke er tilfelle. På tross av at lånekontraktens ord «I Guld» sproglig sett går på francen, kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig grunnlag for å anta at dette har vært meningen. Idet jeg understreker at lånekontrakten er inngått 12. juli 1904 i Kristiania (Oslo), nevner jeg at det den 16. juli 1904 - altså 4 dager senere - ble inngått kontrakt samme sted om Hypotekbankens lån av 1905. På kreditorsiden var nøyaktig de samme finansinstitusjoner med i begge lån, bortsett fra at 2 danske banker var med i Arbeiderbruk- og Boligbankens lån, men ikke i Hypotekbankens lån. På debitorsiden var det styrene i de to banker som opptrådte, men disse banker hadde de samme personer i sine styrer, jfr. lovens §10 som bestemte at Hypotekbankens styre også skulle være styre i Arbeiderbruk- og Boligbanken. Det foreligger ikke noen rimelig forklaring for at det skulle være avtalt forskjellige bestemmelser med hensyn til gullklausulenes rekkevidde, og vi savner opplysninger om at så skulle være tilfelle. Så vidt skjønnes, skulle det fra kreditorsiden ikke være noen forskjell ved bedømmelsen av de to låntagere. Arbeiderbruk- og Boligbanken var riktignok helt ny, og dette lån var det første banken opptok, men bankens lån var garantert av staten, og kreditorenes sikkerhet for betaling var derfor like god her som for statslånenes og Hypotekbank-lånenes vedkommende. Men på grunn av at banken var ny hadde man ikke noen tidligere praksis, slik som man hadde med Hypotekbanken da den i 1900 kom inn på det franske marked. Jeg henviser til det jeg før har sagt om at det i kontrakten om Hypotekbankens lån av 1900 var inntatt bestemmelse om at obligasjonene i dette lån skulle ha samme innhold som de eldre obligasjoner, og at disse eldre obligasjoner, bl.a. i det forutgående lån av 1898, hadde henvisning til gull. Under disse omstendigheter mener jeg at kreditor må ha bevisbyrden for at det virkelig var meningen å få inn noe nytt i Arbeiderbruk- og Boligbankens lån. Og noe slikt bevis kan jeg ikke finne ført, heller ikke gjennom obligasjonenes ordlyd. Riktignok står ordene «I Guld» eller «en or» i den norske og den franske tekst foran kronebeløpet som er den første myntsort i oppregningen. Men plaseringen på obligasjonene av skylderklæringen vedkommende den norske krone er slik, at de nevnte ord godt kan oppfattes derhen at de bare går på kronebeløpet. Dette bestyrkes også av den tyske tekst, hvor ordene «in Gold» går på kronebeløpet alene. Hertil kommer at francens gullinnhold ikke var medtatt, bare kronens og markens gullinnhold. Det kan således etter min mening ikke ut fra obligasjonens ordlyd finnes tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at klausulen også refererer seg til francen. Negotiabilitetsreglene kan under disse omstendigheter heller ikke føre frem til et slikt resultat.

Min konklusjon blir etter dette at det foreligger reelle

Side:380

gullklausuler vedkommende samtlige 12 lån, men at klausulene bare knytter seg til den norske krone.

Jeg kommer så tilbake til de før nevnte fortegnelser som er oppsatt av «Komitéen for Laan i Guld». Denne komité var oppnevnt av den franske stat for å samle opplysninger om franske utenlandske lån, undersøke låneforholdene nærmere, undersøke hvorledes de franske spareres interesser best kunne representeres og beskyttes, eventuelt gjennom nye lover eller forskrifter. Komitéen hadde en meget allsidig sammensetning, bl.a. med eksperter på handelspolitiske og økonomiske områder. Med den nevnte rapport, datert 31. desember 1935 og offentliggjort 17. januar 1936, fulgte som vedlegg «en komplett tabell (1) over lån som medfører internasjonale betalinger, og som er eller kunne ha vært på gyldig måte stipulert i gullfrancs». Men komitéen hadde allerede i oktober 1934 offentliggjort en foreløpig fortegnelse over slike lån, og det var denne fortegnelse som var blitt ajourført ved avgivelsen av rapporten for 1935. Fortegnelsene har forskjellige avsnitt, bl.a. et avsnitt for lån hvis valutaangivelser for tiden var omtvistet og som ble betjent med nedskrevet valuta. Dette avsnitt er delt i to underavsnitt: a) Lån som inneholder gullklausul, og b) Lån som ikke inneholder noen uttrykkelig gullklausul. I den foreløpige fortegnelse av 1934 er statslånene, Hypotekbank-lånene og Arbeiderbruk- og Boligbank-lånet alle ført opp under underavsnitt a med følgende anførsel i en rubrikk med betegnelse «Obligasjonenes beløpsangivelse»: for statslånene: «Pund, francs, gullkroner, riksmark» og for de andre lån: «gullkroner, riksmark, francs». I den endelige fortegnelse - offentliggjort 17. januar 1936 - står statsobligasjonene på samme plass mens de andre lån er flyttet til avsnitt b, det vil si til fortegnelsen over lån som ikke har noen uttrykkelig gullklausul. Denne flytning har jeg ikke tillagt noen betydning, den må vel antas å bero på en eller annen feil. Det som jeg imidlertid tillegger betydning her, er at den franske komité som var oppnevnt for å vareta de franske spareres interesser, konsekvent bare anfører «gullkroner» og ikke noe om gull vedkommende de andre myntsorter. Jeg må etter komitéens mandat og sammensetning gå ut fra at nettopp dette spørsmål var gjenstand for komitéens særlige oppmerksomhet, og at spørsmålet om gullklausulenes innhold selvsagt må ha vært nøye gransket med henblikk på de franske spareres interesser. Jeg minner her om de diplomatiske forestillinger som den gang forelå fra Frankrike om den påståtte misligholdelse av lånene, forestillinger som fra Norges side konsekvent var blitt besvart med at gullhenvisningene bare var inntatt for å markere at kronen var basert på gullstandard. Jeg ser derfor fortegnelsene som en bestyrkelse av det resultat jeg er kommet til, nemlig at gullklausulene bare knytter seg til kronen og at obligasjonenes tekst heller ikke kan oppfattes på annen måte etter en naturlig fortolkning. Særlig vil jeg fremheve dette for Hypotekbankens lån av 1909, hvor spørsmålet etter min mening ikke var klart, og for Arbeiderbruk- og Boligbankens lån av 1904, hvor spørsmålet kunne stille seg tvilsomt.

Side:381

Jeg tilføyer at det siste som foreligger om den diplomatiske kontakt mellom Frankrike og Norge om saken før krigen, var en svarnote av 26. desember 1936 fra den norske utenriksminister til den franske minister i Oslo. Hvorfor de franske forestillinger da opphørte vet vi ikke, men det ligger nær å anta at nettopp den nevnte franske komités rapport med bilag kan ha spillet en rolle. Reklamasjonene ble først tatt opp igjen ved en fransk note av 23. desember 1946.

II. Lov om pengeforpliktelser, lydende på betaling i gull av 15. desember 1923.

Den ankende part har anført at loven av 15. desember 1923 ikke kommer til anvendelse på lån av den art det her er tale om fordi lovgiveren ikke tok sikte på slike lån, det var gullklausuler i pantobligasjoner som lovgiveren tok sikte på. Etter loven kan for øvrig staten og statsgaranterte banker fremdeles knytte gyldige gullklausuler til sine pengeforpliktelser, og da kan det heller ikke ha vært meningen at disse rettssubjekter skulle kunne påberope seg loven for sine eldre forpliktelser. Hertil kommer at etter lånekontraktene skulle de nødvendige beløp til dekning av renter og avdrag i sin helhet tilstilles de franske banker, som skulle ordne alle utbetalinger. Det var således francs som skulle sendes ut av landet, ikke kroner. Men slike betalinger kunne skje uten hensyn til at Norges Banks plikt til gullinnløsning var suspendert, og det kan derfor ikke ha vært meningen at loven skulle gjelde også her. Et moment av betydning ved fortolkningen er det etter den ankende parts mening også, at det har vært vanlig å unnta utenlandske kreditorer av denne art ved suspensjon eller opphevelse av gullklausuler.

Jeg skal hertil bemerke at lovens §1 klart sier at den gjelder enhver skyldner som rettsgyldig har vedtatt å betale en pengeforpliktelse i kroner i gull. Det er riktignok så at det var gullklausuler i pantobligasjoner som sto i forgrunnen ved behandlingen og vedtagelsen av loven i 1923, men også andre gullklausulerte forpliktelser var med i bildet. Dette fremgår av lovens forarbeider, og jeg innskrenker meg her til å sitere følgende som innleder Justisdepartementets bemerkninger til lovfremlegget (Ot.prp. nr. 51/1923 4):

«Uaktet en stor mengde stats- og kommuneobligationer, private selskapers ihendehaverobligationer og pantobligationer såvel til offentlige innretninger som til private inneholder den såkaldte gullklausul («... kroner at betale i gull» e. lign.) er Norges Banks sedler - som allerede før nevnt - stadig blit mottatt som gyldig betalingsmiddel efter sin fulle pålydende gullverdi.»

Den omstendighet at annet ledd i §1 gir staten m. fl. adgang til på forhånd å frafalle retten til utsettelse, viser etter min mening nettopp at det var meningen at også disse rettssubjekters lån skulle omfattes av loven i sin alminnelighet og ikke bare når det gjaldt pantelån. Jeg kan derfor ikke være enig med den ankende part i at unntaksbestemmelsen gir noe grunnlag for å anta at

Side:382

nevnte rettssubjekters ihendehaverobligasjonslån skulle holdes utenfor. Og som det fremgår av forarbeidene, hadde unntaksbestemmelsen sin klare begrunnelse i, at det kunne vise seg nødvendig for staten m. fl. å gi reelle gullklausuler under suspensjon av Norges Banks innløsningsplikt.

Det er på det rene etter lovens ordlyd - og det fremgår også av forarbeidene - at loven ikke omfatter gullklausul knyttet til fremmed valuta. Men når det gjelder kronen, kommer loven direkte til anvendelse på enhver gyldig klausul om betaling av kroner i gull i alle kontrakter som skal bedømmes etter norsk rett uten hensyn til om det er staten, en statsgarantert bank eller et privat rettssubjekt som er debitor, og uten hensyn til om det er en norsk borger eller en utlending som er kreditor. Etter min mening gir loven ikke noe holdepunkt for å sette en kreditor i en særstilling fordi han er utlending og er eier av en obligasjon som er omsatt i utlandet, og som ved utferdigelsen var bestemt for omsetning også i utlandet. Det er heller ikke vanlig i andre land å gjøre slikt unntak. Den franske rettspraksis og senere lovgivning om særstilling for de såkalte internasjonale lån er så vidt skjønnes ikke fulgt i noe annet lands lovgivning, muligens bortsett fra Nederland, som har en særbestemmelse av annet innhold enn den franske, men hvor resultatet delvis blir det samme. Bestemmelsene om oppgjørsmåten i lånekontraktene for de lån saken gjelder, fører heller ikke til noe annet fortolkningsresultat. Den ankende parts anførsler herom inneholder i realiteten bare en uholdbar konstruksjon. Det faktiske forhold er at de franske obligasjonseiere her gjør gjeldende en fordring på «kroner i guld», og som jeg før har sagt, rammer loven etter meningen med den og etter ordlyden alle slike fordringer.

Jeg går så over til spørsmålet om anvendelsen av loven av 1923 på de foreliggende forpliktelser kommer i strid med budet i Grunnlovens §97: «Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft.»

Lov om pengevesenet av 17. april 1875 bestemmer i §1 at grunnlaget for rikets pengevesen er gull, og at kronens verdi svarer til 0,40323 gram fint gull. I §17 bestemmes at Norges Bank er pliktig til å innfri sine sedler med gullkronemynt. Etter §7 i lov om Norges Bank av 23. april 1892 skal pengesedlene være tvungent betalingsmiddel i riket, dog således at såfremt gullinnløsningen oppheves, opphører sedlene å være tvungent betalingsmiddel. Ved lov av 18. august 1914 fikk nevnte §7 et tillegg som går ut på at Kongen «under særlig faretruende forhold» kan suspendere gullinnløsningen, og at sedlene på tross herav fortsetter å være tvungent betalingsmiddel.

Norges Banks plikt til å innløse pengesedlene med gull ble første gang suspendert i august 1914, en suspensjon som ble opphevet i mars 1916. I mars 1920 ble banken igjen fritatt for innløsningsplikten, og denne suspensjon varte til den ble opphevet ved kgl. res. av 16. april 1928 med virkning fra 1. mai s. å. Innløsningsplikten ble så suspendert ved kgl. res. av 27. september 1931, en suspensjon som var foranlediget av at England noen dager før

Side:383

var gått fra gullet. Senere er innløsningsplikten ikke innført igjen. Norge anmeldte i 1946 til Det internasjonale valutafond kronen med en pariverdi i gull på 0,179067 gram, etter devalueringen i 1949 nedsatt til 0,124414 gram. Denne anmeldelse er uten betydning for Norges Banks innløsningsplikt, og jeg nevner forholdet bare for å vise kronens pariverdi i dag uttrykt i gull til sammenligning med pariverdien i gull før innløsningsplikten ble suspendert.

Spørsmålet om suspensjon av gullklausuler ble først aktuelt i 1923. Som det vil fremgå av det jeg før har sitert fra Ot.prp. nr. 51/1923, var årsaken til at spørsmålet ikke tidligere var reist, at sedlene stadig var blitt mottatt som gyldig betalingsmiddel etter deres fulle pålydende gullverdi uten hensyn til at gullklausul var knyttet til forpliktelsene. I 1923 begynte det imidlertid å bli en tendens til omslag, idet enkelte panthavere gjennom rettssaker søkte å oppnå kurstillegg til Norges Banks sedler under påberopelse av gullklausuler. Som følge herav fant Justisdepartementet det «påkrevet å opta spørsmålet om gullklausulernes betydning til overveielse, for å bringe i forslag sådanne lovbestemmelser at forholdene kan bli klargjort uten rettsavgjørelser». Norges Bank ga i brev til Justisdepartementet av 22. november 1923 (trykt som bilag til Ot.prp. nr. 51/1923) en redegjørelse, bl.a. om de virkninger en opprettholdelse av gullklausulen ville ha på de økonomiske forhold. Resultatet av Justisdepartementets overveielser ble fremleggelse av Ot.prp. nr. 51/1923, og forslaget der ble vedtatt av Stortinget med enkelte endringer. Før jeg tar for meg lovens forhold til Grunnlovens §97, må jeg komme inn på hovedtrekkene i den økonomiske situasjon den gang, og jeg tar da samtidig med den senere utvikling.

Norge hadde en økonomisk høykonjuntur under verdenskrigen 1914-1918. Etter fredsslutningen forandret forholdene seg hurtig. Et stort antall banker kom i vanskeligheter og måtte innstille sine betalinger. Staten forsøkte først å støtte bankene økonomisk, men da denne linje ikke førte frem, ble det i mars 1923 vedtatt en lov om adgang til å sette banker under offentlig administrasjon. En senere lov ga bestemmelser om likvidering av banker, og disse lover kom til anvendelse på et meget stort antall banker. Statens finanser var anstrengt, vi fikk en rekke store budsjettunderskudd med den følge at statsgjelden viste stor stigning. Samtidig var også kommunenes gjeld steget sterkt. Et stort antall private bedrifter kom i vanskeligheter og måtte innstille. Gjeldsbyrden i jord- og skogbruk var meget trykkende. Betalingsforholdene overfor utlandet illustreres av de gjennomsnittlige valutakurser for omsetningen på Oslo børs i 1924: for pund kr. 31,71, for dollar kr. 7,20, for danske kroner kr. 120,47 og for svenske kroner kr. 189,23. I tiden etter 1923 fortsatte de økonomiske vanskeligheter, og de ble skjerpet på grunn av deflasjonen. Da det dessuten utad var gitt til kjenne at kronen skulle opp i den gamle gullparitet, førte dette videre til at det av utlendinger ble spekulert i forholdet, spekulasjoner som medførte store skadevirkninger for

Side:384

landet. Vanskelighetene ble ikke mindre etter at gullinnløsningen ble gjenopptatt fra 1. mai 1928. Den tid som deretter fulgte kan vel best karakteriseres som konkursenes, tvangsanksjonenes og arbeidsløshetens tid. Statens finansielle forhold var vanskelige, og et stort antall kommuner greiet ikke å oppfylle sine forpliktelser. Det ble vedtatt en spesiell lovgivning om adgang til å sette kommuner under offentlig administrasjon, og senere om gjeldsforhandlinger for kommuner, lover som etter hvert ble brakt i anvendelse på et betydelig antall kommuner. Til supplering av bildet minner jeg om de store og dyptgående økonomiske kriser ute i verden, kriser som har fått en avgjørende betydning for verdenshistorien.

Jeg mener at når grunnlovmessigheten av loven av 15. desember 1923 skal vurderes i den foreliggende sak, må spørsmålet bli om loven ved utferdigelsen i 1923 var i strid med Grunnlovens §97. Besvares dette spørsmål benektende, kan det bli spørsmål om den omstendighet at gamle gullklausuler igjen ble effektive i 1928 for så å bli suspendert i 1931 etter den samme lov, kan få noen betydning for grunnlovsmessigheten. Og når spørsmålet skal drøftes, må det være ut fra gullklausuler ved gjeldsforpliktelser i sin alminnelighet, ikke bare ut fra gullklausuler i ihendehaverobligasjoner av den art vi her har for oss. Jeg kan således ikke være enig med den ankende part i at det her har noen betydning at vi i denne spesielle sak har for oss utenlandske ihendehaverobligasjoner, og at slike lån ikke var trukket spesielt frem under behandlingen av loven. Det var som før nevnt gullklausuler i pantobligasjoner som sto i forgrunnen den gang, men dette kan ikke spille noen rolle ved vurderingen. Loven rammer alle gullklausuler knyttet til kronen, og er loven ikke i strid med Grunnlovens §97 når det gjelder reelle gullklausuler i pantobligasjoner, kan den etter min mening heller ikke være grunnlovsstridig når det gjelder slike klausuler i ihendehaverobligasjoner, uten hensyn til hvem debitor er og uten hensyn til om obligasjonene refererer seg til innenlandske eller utenlandske lån. De utenlandske lån kom delvis i en særstilling derved at loven ikke ble gjort gjeldende for gullklausuler knyttet til fremmed valuta, men noen annen særstilling i forhold til loven har de ikke. Alle gjeldsforpliktelser med gullklausul knyttet til kronen må derfor gå inn i den samlede vurdering. Jeg er heller ikke enig med den ankende part i, at begrunnelsen for loven bare var å skape lettelser for de enkelte pantedebitorer, begrunnelsen var i høy grad også hensynet til samfunnet som helhet. Dette fremgår med tilstrekkelig tydelighet av forarbeidene til loven, og jeg kan herom særlig henvise til det før nevnte brev av 22. november 1923 fra Norges Bank til Justisdepartementet.

Det er ikke omtvistet at det tilkommer statsmyndighetene å ordne landets pengevesen, og herunder å suspendere eller å oppheve seddelbankens plikt til å innløse sedler med gull. Dette kan skje uten at noen kan gjøre gjeldende krav mot staten fordi han ikke får det gullsedlene ifølge loven og ifølge sitt innhold skulle

Side:385

gi rett til. Gullverdiklausuler er teoretisk ikke avhengig av om innløsningsplikten består, de kan oppfylles ved hjelp av sedler. Men etter min mening er det en meget nær sammenheng mellom innløsningsplikten og en slik gullklausul, når klausuler ved pengefordringer er alminnelig brukt i et samfunn. Og etter det som foreligger må jeg legge til grunn at gullklausuler var overordentlig meget utbredt hos oss i 1923, særlig i pantobligasjoner. Skulle da disse forpliktelser kunne kreves oppfylt etter sitt innhold, ville det hertil måtte kreves andre og større seddelmengder med derav følgende skadevirkninger for pengevesenet og for samfunnets økonomi i det hele. En opprettholdelse av gullklausuler på tross av at innløsningsplikten er borte, ville medføre at privatrettslige avtaler griper inn i, vanskeliggjør eller kanskje umuliggjør statsmyndighetenes bestrebelser for å opprettholde et ordnet og så vidt mulig stabilt pengevesen, noe som er av fundamental og avgjørende betydning for det hele samfunn. Jeg mener at forholdene var slik i landet i 1923, og at loven av 15. desember 1923 inneholder en saklig og forsvarlig avgjørelse som ikke kommer i strid med Grunnlovens §97. En norsk borger eller en utlending som har knyttet sin fordring til landets pengeenhet, kan ikke ha krav på å få oppfylt et kontraktvilkår av denne art mot samfunnets vitale interesser, det er ikke slike forhold Grunnlovens §97 sikter til med sitt forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.

Kan så den omstendighet at det aktuelle her i saken er suspensjonen av innløsningsplikten i 1931, få noen betydning for lovens grunnlovsmessighet i relasjon til den foreliggende sak? Jeg bemerker for ordens skyld at det må være klart, at loven av 1923 etter sitt innhold kom til anvendelse i 1931. Det forhold at loven ble vedtatt i en periode da innløsningsplikten hadde vært suspendert i flere år, kan etter lovens ordlyd ikke ha noen betydning. Det var nettopp den omstendighet at man hadde denne lov som bevirket at vi ikke fikk noen ny lovgivning på området, noe vi ellers utvilsomt måtte ha fått. For meg synes det for øvrig ikke grunn til å si mer her enn at slik forholdene var i 1931, var det i enda høyere grad nødvendig ut fra samfunnets interesser at gullklausulene ble satt ut av kraft. Det jeg før har sagt om 1923 har derfor også sin fulle gyldighet i 1931, og det er da ikke noen grunn til å drøfte spørsmålet om loven overhodet kunne bli grunnlovsstridig i 1931, når dens anvendelse på de samme omprosederte gullklausuler ikke var grunnlovsstridig i 1923. Jeg tilføyer at det ikke kan ha noen betydning at loven etter sitt innhold forutsetter midlertidige suspensjoner. Suspensjonen av gullklausuler er knyttet til innløsningsplikten, og etter lovens ord og formål varer denne suspensjon så lenge innløsningsplikten er opphevet.

Jeg finner til slutt å burde nevne at loven av 1923 synes å ha vært i samsvar med rettsfølelsen i betraktning av at denne sak - som først ble reist for norske domstoler i 1958 - er den eneste sak som er forelagt domstolene med krav om at loven av 15.

Side:386

desember 1923 skal settes til side som stridende mot Grunnlovens §97. Til supplering av bildet tar jeg med, at i alle land hvor gullklausuler har spillet noen rolle, har landenes lovgivning satt dem ut av kraft. Den omstendighet at Frankrike unntar de såkalte internasjonale lån og Nederland delvis har en tilsvarende bestemmelse, endrer ikke dette bilde, særbestemmelsene i de to land har sin begrunnelse i rent nasjonale interesser fordi landene har vært kreditorland overfor utlandet. Og det foreligger ikke noe eksempel på at landenes domstoler har erklært den nevnte lovgivning for ugyldig, således heller ikke i land med lignende regler om borgernes rettsvern som den norske grunnlov har. Jeg nevner her USA's høyesteretts dom av 18. februar 1935 i sak: Norman-The Baltimore and Ohio Railroad, hvorved det ble fastslått at The Joint Resolution av 5. juni 1933 ikke stred mot konstitusjonens V. amendment. For å gjøre bildet fullstendig finner jeg grunn til å sitere følgende fra Nussbaum: «Money in the Law» (utg. 1950 283):

«In fact, the world-wide sweep of gold clause invalidation or elimination was an elemental and overpowering event, which in itself bears out the appropriateness of abrogating legislation.»

III. Kravet om oppgjør etter svenske kroners verdi på betalingsdagen.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og jeg kan her i det vesentlige slutte meg til byrettens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å presisere mitt syn på spørsmålet nærmere.

Stockholms Enskilda Bank var med som kontraktpart om statslånene av 1896, 1900, 1902 og 1904 med henholdsvis 28 %, 4/30-deler, 11 % og 11 % av lånebeløpene. I kontrakten om lånet av 1905 var den svenske bank overhodet ikke med. Lånet av 1903 omfattes som før nevnt ikke av det subsidiære krav. Banken var heller ikke med i Hypotekbankens lån av 1900, men den var med i de andre 4 Hypotekbank-lån. For lånet av 1902 fremgår det ikke av lånekontrakten hvor stor andel Stockholms Enskilda Bank overtok, men andelene for de 3 siste lån var: 14 % i 1905, 10 % i 1907 og 20 % i 1909. Banken var også med i Arbeiderbruk- og Boligbankens lån av 1904, der med 27 %.

Det fremgår ikke av lånekontrakten hvorledes statslånet av 1896 ble stillet til disposisjon for staten. Ellers står det i alle de elleve andre kontrakter at lånebeløpene skulle stilles til disposisjon «i Francs hos Crédit Lyonnais i Paris», eller «i Paris» eller «i Francs». Bortsett fra lånet av 1896, hvor opplysninger mangler, er det således på det rene at ingen del av lånebeløpene ble stillet til debitorenes disposisjon i svenske kroner. Det foreligger ikke sikre opplysninger om hvor meget av obligasjonene som opprinnelig ble omsatt i Sverige, men det er grunn til å anta at det har dreiet seg om små beløp, for en del av lånene sannsynligvis overhodet ikke noe. Det er på det rene at ingen av lånene har vært opptatt til notering på børsen i Stockholm.

Side:387

I alt som er fremlagt om lånene fremtrer de alle som rene norske lån uten annen tilknytning til Sverige - bortsett fra bestemmelsene om betalingssted - enn at Stockholms Enskilda Bank var med i de fleste låneavtaler for forholdsvis mindre andeler av lånene. Det er det norske sprog som er nyttet, og lånene ble opptatt for rene norske formål. I denne forbindelse finner jeg grunn til å understreke at om enn Norge og Sverige var forenet frem til 1905, hadde de to kongeriker helt selvstendig indre forvaltning, også på finans- og pengevesenets område. Og de to banker var rene norske banker med formål å låne ut penger mot pant i norske faste eiendommer.

Jeg kan ikke finne det tvilsomt at når lånedokumentene snakker om kroner, er det den norske krone det siktes til. Spørsmålet blir derfor om den omstendighet at lånene også er gjort betalbare i Stockholms Enskilda Bank må fortolkes derhen at den svenske krone skulle være en av myntsortene. Det samme gjelder i så tilfelle også den danske krone, idet Købenbavn var betalingssted for alle disse lån, bortsett fra statslånet av 1896. Spørsmålet er med andre ord om obligasjonene har to myntsorter mer enn tekstene utviser. Og dette måtte da i tilfelle også gjelde statslånet av 1905 og Hypotekbank-lånet av 1900 på tross av at Stockholms Enskilda Bank overhodet ikke var med ved låneopptakene. Jeg mener at dette spørsmål må besvares benektende. Det som foreligger er at kreditorene gjennom obligasjonene har fått en rett til å få oppgjør i Stockholm etter norske kroners verdi, de har fått option de place, de har ikke fått option de change. Det har etter min mening ikke noen interesse nå å drøfte hva partene ville ha avtalt om den nå foreliggende situasjon var blitt trukket frem som en mulighet under låneforhandlingene, dette på bakgrunn av at den norske og den svenske krone hadde samme gullinnhold da låneavtalene ble inngått. Det avgjørende er at det klart ble kontrahert i norske kroner, og noen avtale eller forutsetning om option de change i relasjon til svenske kroner foreligger ikke. Og obligasjonstekstene gir heller ikke noen berettiget grunn til en slik antagelse.

Den ankende part har i sin prosedyre for Høyesterett lagt stor vekt på det som skjedde i 1917, da det for første gang oppsto kursforskjell mellom den norske og den svenske krone. Det må etter det som foreligger legges til grunn at Finansdepartementet da gikk ut fra at de svenske obligasjonseiere hadde rett til betaling i svenske kroner, men at denne rett ikke tilkom andre lands borgere. De to banker henholdt seg til Finansdepartementets standpunkt og fulgte samme praksis. Den ankende part mener at dette må sees som et avgjørende bevis for at obligasjonene hjemler option de change. Jeg kan ikke være enig heri. Det spørsmål som oppsto i 1917 var nytt, og det er derfor ikke så uforklarlig at det ble feilaktig løst. Det var jo for øvrig en dobbelt feil i Finansdepartementets løsning av 1917: hvis svenske obligasjonseiere hadde rett til betaling i svenske kroner, måtte det være fordi obligasjonene hjemlet option de change i relasjon til svensk mynt,

Side:388

noen spesiell begrunnelse i forhold til svenskene finnes ikke. Men hjemlet obligasjonene option de change for utbetaling i Sverige, hadde også obligasjonseiere i andre land rett til å presentere sine kuponger og obligasjoner i Sverige og få oppgjør der i svenske kroner. Det hele viser således at begrepene den gang ikke var klare.

Spørsmålet blir så om det ut fra likhetsprinsippet er oppstått en rett for franske obligasjonseiere til å kreve betaling i svenske kroner, fordi ankemotpartene har fortsatt å betale svenske obligasjonseiere i svenske kroner også etter at det i 1921 var klarlagt at Finansdepartementets tidligere oppfatning var feilaktig. Anførselen synes å mangle faktisk grunnlag for Arbeiderbruk- og Boligbankens vedkommende, idet denne bank etter det opplyste i alt bare har utbetalt svenske kroner 75,60, utgjørende 12 kuponger vedkommende en enkelt obligasjon i årene 1921-1927. Det kan vel neppe påståes at denne bagatellmessige utbetaling skulle krenke noe likhetsprinsipp. For Hypotekbankens vedkommende opphørte utbetalingene i svenske kroner i 1947, i og med at det siste av bankens lån da ble oppsagt til innfrielse.

Jeg finner at spørsmålet i sin helhet må besvares benektende. Det er klart at alle obligasjonseiere har de rettigheter låneavtalene og obligasjonene hjemler. Innenfor denne ramme skal alle kreditorer behandles likt, og det ville være utilstedelig å behandle kreditorene forskjellig, slik at noen ikke får det de ut fra avtalene og obligasjonene har krav på. Men jeg kan ikke være enig med den ankende part i at et partialobligasjonslån som starter med den likhet for alle som låneavtalen hjemler, hviler på det grunnlag at likheten skal bestå gjennom hele lånets levetid og uten hensyn til grunnen til at en forskjell oppstår. Det må etter min mening være adgang til under visse omstendigheter å innrømme enkelte kreditorer et fortrinn, selvsagt under forutsetning av at de andre kreditorer ikke derved påføres tap, slik at de ikke får det de etter avtalen har krav på. I det foreliggende tilfelle er det svenske obligasjonseiere som har fått et fortrinn, og dette er ikke gått utover de franske obligasjonseiere. Disse har fått det obligasjonene hjemler, og de har fått den samme behandling som norske obligasjonseiere, ingen andre enn svenske obligasjonseiere har fått oppgjør i svenske kroner. Og det fortrinn som er gitt svenskene må som anført av byretten sees under hensyn til de særlige forhold mellom de nordiske land. Som eksempel på at tilknytningen mellom landene kan medføre særfordeler nevner jeg, uten at jeg for øvrig trekker noen slutning herav, at en rekke traktater mellom Norge og andre land har den såkalte «Nordisk reservasjon» til bestevilkårsklausulen, hvoretter det ikke etter traktaten kan gjøres krav på «de særlige fordeler som Norge har tilstått eller måtte tilstå Danmark, Finland, Island eller Sverige».

Mitt resultat blir etter dette at ankemotpartene må frifinnes.

Jeg er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, og jeg finner etter sakens art, at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Side:389

Jeg stemmer for denne

dom:

Den norske stat, Kongeriket Norges Hypotekbank og Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: I spørsmålet om klausulenes innhold er jeg for to av lånenes vedkommende, nemlig Hypotekbankens lån av 1909 og Arbeiderbruk- og Boligbankens lån av 1904, kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min mening må klausulene i disse 2 lån forståes slik at de refererer seg ikke bare til forpliktelsen i norske kroner, men også til forpliktelsen i francs.

Vedkommende Hypotekbankens lån av 1909 gjelder det at skylderklæringen i obligasjonens franske tekst, som her i første rekke har interesse, lyder på «la somme de Trois cent soixante Couronnes Cinq cent Francs ou Quatre cent cinq Reichsmark, un kilogramme d'or fin calculé à 2480 Couronnes ou 2790 Reichsmark, ou Francs 3444,44». Uttrykket «i gull» («en or», «en monnaie d'or») er således ikke tatt med, derimot er verdien av 1 kilo gull angitt i alle 3 myntsorter. Denne skylderklæring må sees i sammenheng med den foranstående gjengivelse av lovens §7: «Les obligations sont indiquées payable en monnaie d'or.» Det forekommer meg at en obligasjonsinnehaver som holder seg til obligasjonens franske tekst vanskelig kan lese denne på annen måte enn som inneholdende en reell gullklausul, knyttet ikke bare til kronebeløpet, men også til de øvrige myntsorter. Etter den norske og den tyske tekst er riktignok forholdet - som påpekt av førstvoterende - noe mer uklart. Jeg antar imidlertid at negotiabilitetsregelen må føre til at man ved bedømmelsen av de franske obligasjonskjøperes gode tro må legge den franske tekst til grunn, uten å kreve anstillet nærmere undersøkelser hvorvidt den også stemmer med teksten på de andre sprog. Hvorvidt dette ville medføre konsekvenser også for ikke-franske obligasjonseiere, hører det ikke hit å undersøke.

Under disse forhold spiller det etter min mening ikke noen avgjørende rolle hvorvidt det har vært partenes hensikt å etablere en reell gullklausul, knyttet til betalingsplikten i francs, og heller ikke at uttrykket «en monnaie d'or» i den franske oversettelse ikke gjengir den norske lovtekst på korrekt måte.

I Arbeiderbruk- og Boligbankens obligasjoner av 1904 lyder den franske tekst på «une somme en or de Trois cent soixante couronnes ou Cinq cents francs, ou Quatre cent cinq reichsmark, le kilogramme d'or étant fin calculé à 2.480 couronnes ou 2.790 reichsmark». Også her er i den franske oversettelse av lovteksten brukt uttrykket «en monnaie d'or».

Hvorvidt denne tekst knytter gullklausulen også til forpliktelsen i francs kan nok være noe tvilsomt. Rent sproglig viser gullbetegnelsen til alle 3 myntsorter. Men i motsatt retning kan trekke

Side:390

at kronebeløpet er trykt med større typer enn beløpene i de øvrige myntsorter og skilt fra disse ved en større linjeavstand. Dertil kommer at verdien av 1 kg gull er angitt i kroner og mark, men ikke i francs. Etter min mening er den franske tekst i Arbeiderbruk- og Boligbankens obligasjoner så vidt uklar, at den ikke gir sikkert grunnlag for en bestemt fortolkning på dette punkt. Negotiabilitetsregelen gir derfor ikke i seg selv løsningen i dette tilfelle, og spørsmålet blir hva som kan utledes av det underliggende kontraktforhold.

Det avgjørende punkt er her etter min mening §1 i partenes lånekontrakt av 12. juli 1904 som lyder: «I henhold til Lov afødt xx.xx.1903 om Arbeiderbrug med Boliglaan sælger banken til konsortiet et laan stort 14 999 760 kr. - 16 874 730 Mark - 20 833 000 Francs i guld til en kurs af 95,70 pct.»

Jeg kan ikke lese denne kontraktbestemmelse annerledes enn at gullklausulen her klart er knyttet til francsbeløpet, og at det også må ha vært partenes mening å gjøre det. Mot dette kan det etter min oppfatning ikke tillegges betydning at Hypotekbanken 4 dager senere inngikk en annen lånekontrakt med gullklausul av en mer begrenset rekkevidde, og at direksjonen i de to banker besto av de samme personer. Nettopp den omstendighet som førstvoterende peker på, at Arbeiderbruk- og Boligbanken var helt ny, og at dette var det første lån banken opptok, kan forklare at man overfor de utenlandske medkontrahenter påtok seg en forpliktelse i gullfrancs. Denne forpliktelse vil da også måtte tillegges virkning overfor de enkelte eiere av partialobligasjonene.

For de to låns vedkommende som jeg her har behandlet, finner jeg således at låntagerne har påtatt seg plikt til tilbakebetaling i gullfrancs. Den norske lov av 15. desember 1923 gjelder pengeforpliktelser «i kroner i gull». Den er derfor ikke til hinder for oppfyllelse av en betalingsplikt i gullfrancs.

Da gjeldsforholdet, som nevnt av førstvoterende, i sin helhet blir å bedømme etter norsk rett, får den franske pengelov av 1928, som opprettholder gullklausulen for «internasjonale betalinger, rettsgyldig stipulert i gullfrancs», ingen betydning i denne sak. Det er derfor heller ikke grunn til å drøfte det spørsmål som er reist av statens prosessfullmektig, om den franske lov i tilfelle måtte settes til side som stridende mot norsk ordre public.

Med hensyn til de øvrige spørsmål som foreligger til avgjørelse, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge for så vidt angår obligasjonene i Hypotekbankens lån av 1909 og Arbeiderbruk- og Boligbankens lån av 1904, mens ankemotpartene for øvrig frifinnes.

Med hensyn til spørsmålet om saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174.

Dommer Berger: Ellers i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Heiberg er jeg kommet til at den ankende parts subsidiære påstand for øvrig må tas til følge.

Side:391

Etter min mening følger dette av at alle obligasjonseiere må behandles likt. Det gjelder her offentlige negotiable og flermyntede obligasjoner, beregnet på omsetning på det internasjonale pengemarked og på å opptas til notering på børsene, og alle utstedt i henhold til samme lånekontrakt. Jeg mener da at det ikke er adgang til uten noen hjemmel i låneforholdet å følge en praksis ved oppfyllelsen av gjeldsforpliktelsen etter obligasjonene overfor en enkelt gruppe av obligasjonseiere, og en annen overfor andre; det gjøres jo her på en slik måte at like obligasjoner kan komme til å få forskjellig verdi ettersom de eies av forskjellige eiere, og derved betinge forskjellig kurs ved børsnotering. Jeg mener at dette må gjelde uten hensyn til om gjeldsforpliktelsen opprinnelig gjaldt bare norske kroner, og uten hensyn til om man anser departementets uttalelse av 16. februar 1917 som bindende; da spørsmålet i 1921 kom på spissen, fortsatte departementet sin tidligere praksis overfor de svenske obligasjonseiere, og det fortsatte på samme måte da kronen i 1931 på ny forlot gullet. Når det offentlige således hele tiden har betalt de svenske obligasjonseiere i svenske kroner, må det forholde seg på samme måte overfor alle; det kan ikke være adgang til forskjellig behandling av like obligasjoner av samme lån.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til samme resultat som dommer Heiberg og skal bemerke:

Når det gjelder statslånsobligasjonene, har jeg vært i sterk tvil om de inneholder en reell gullklausul. Meget tyder på at byretten har rett i at ordene «i gull» i disse obligasjoner ikke angir betalingspliktens omfang, men nærmest er et uttrykk for at kronen hviler på gullstandard. Jeg synes ikke det er naturlig å tolke ordene «i gull» annerledes i statsobligasjoner enn i private skylderklæringer, hvor sterke grunner taler for at disse ord - når de står alene, uten nærmere presisering eller tilføyelser - ikke har noen reell betydning. Jeg kan her foruten til byrettsdommen henvise til fremstillingen hos Castberg: Norges Statsforfatning, annen utg., bd. II side 289 flg. og hos Andenæs: Statsforfatningen i Norge, tredje utg. side 321 flg. Jeg tilføyer at da innholdet av de omtvistede obligasjoner må avgjøres etter norsk lov, må også tolkningen skje på grunnlag av norsk rettsoppfatning.

Imidlertid er det strengt tatt ikke nødvendig for sakens avgjørelse å ta standpunkt til om gullklausulen i disse obligasjoner er reell eller ikke. Jeg er nemlig enig med førstvoterende i at klausulen i statsobligasjonene under enhver omstendighet bare knytter seg til kroner, ikke til de andre valutaer, og jeg er videre enig i at loven av 15. desember 1923 i så fall gjør klausulen ineffektiv. Jeg er endelig enig i at denne lov ikke kan settes til side på grunn av Grunnlovens §97.

Når det gjelder bankobligasjonene, mener jeg derimot det er ubetenkelig å fastslå at gullklausulen er reell. Jeg legger her en vesentlig vekt på at loven av 23. juni 1887 om Kongeriget Norges Hypothekbank i §7 har en bestemmelse som tolkes derhen, at bankens kroneobligasjoner skal inneholde gullklausul. Dette må

Side:392

riktignok oppfattes som et pålegg til bankens direksjon, som ikke direkte kan påberopes av obligasjonseierne, men når bestemmelsen tas inn i obligasjonenes tekst, og disse for øvrig klausuleres slik som her skjedd, må pålegget også få kontraktmessig betydning. Dette gjelder også Arbeiderbruk- og Boligbankens lån. Loven om denne bank inneholder en tilsvarende bestemmelse (§3). Når man først anser gullklausulene å være reelle i disse obligasjoner, finner jeg med dommer Heiberg - om enn ikke uten tvil - at de i lånene av 1904 og 1909 knytter seg også til myntsorten franc, og tiltrer hans begrunnelse. Når det gjelder de øvrige av bankobligasjonene, mener jeg - på samme måte som førstvoterende og dommer Heiberg - at gullklausulen bare knytter seg til kronebeløpet.

I anledning av dommer Bergers votum vil jeg bemerke at jeg er enig med førstvoterende i at det ikke foreligger noen plikt til å betale de ankende parter i svenske kroner, og jeg anser dette standpunkt tilstrekkelig begrunnet i førstvoterendes votum. Jeg vil bare tilføye at Finansdepartementet - som omhandlet i byrettsdommen - allerede i 1921 hevdet at det bare berodde på en villighet fra departementets side, når de svenske obligasjonseiere ble betalt i svenske kroner, og at staten ikke hadde noen rettsplikt til slikt oppgjør. Overfor andre obligasjonseiere enn de svenske har staten den hele tid hevdet at den ikke var forpliktet til å betale i svenske kroner.

Jeg stemmer således for dommer Heibergs resultat.

Dommer Leivestad: Jeg er når det gjelder innholdet av gullklausulene, kommet til samme resultat som annenvoterende, dommer Heiberg.

Jeg antar imidlertid at betaling i gullfrancs ikke vil kunne kreves for de to lån det gjelder, nemlig Hypotekbankens lån av 1909 og Arbeiderbruk- og Boligbankens lån av 1904. Som det er redegjort for av førstvoterende, har den økonomiske utvikling ført til at alle land som har vært rammet av den internasjonale pengekrise, har vært nødt til å oppheve gullinnløsningen og gyldigheten av gullklausuler.

Også Frankrike har gjort dette, dog med den særegne ordning at gullklausulen er opprettholdt for internasjonale forpliktelser stipulert i francs.

Betaling i gull av de lån saken gjelder, er ikke blitt krevet av obligasjonseiere fra noen andre land. Slik som de økonomiske og finansielle forhold har utviklet seg siden den første verdenskrig, antar jeg at heller ikke de franske obligasjonseiere vil kunne kreve de to lån det her er spørsmål om oppfylt i gull eller gullverdi.

Etter det standpunkt jeg fra rådslagningen kjenner til at rettens flertall inntar, finner jeg ikke grunn til å behandle disse spørsmål nærmere.

For øvrig er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og tiltrer også fjerdevoterende dommer Gaarders bemerkninger vedrørende den ankende parts subsidiære krav.

Side:393

Dommer Skau: Jeg er enig med dommer Heiberg. Jeg tiltrer også dommer Gaarders uttalelser i anledning av dommer Bergers dissens.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Roll Matthiesen. Når det gjelder den ankende parts subsidiære påstand, tiltrer jeg dommer Gaarders bemerkninger.

Dommer Bahr: Som dommer Skau.

Dommer Schei: Som dommer Thrap.

Dommer Eckhoff: Som dommer Gaarder.

Dommerne Helgesen, Bendiksby, Hiorthøy, Rode, Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

Den norske stat, Kongeriket Norges Hypotekbank og Den Norske Arbeiderbruk- og Bolig bank frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (justitiarius C. J. Fleischer og dommerne C. Bretteville og Knut Glad):

Ved stevning av 6. juli 1955 reiste Den franske regjering sak mot Den norske regjering ved Den internasjonale domstol i Haag. Saken gjaldt forpliktelsene etter visse lån som var opptatt dels av Den norske stat, dels av Kongeriket Norges Hypotekbank og dels av Den norske arbeiderbruk- og boligbank.

Den franske regjering nedla i stevningen følgende påstand:

«At de internasjonale lån utstedt av Kongeriket Norge i 1896 (3 % gull), 1900 (3 1/2 % gull), 1902 (3 1/2 % gull), 1903 (3 % gull), 1904 (3 1/2 % gull) og 1905 (3 1/2 % gull) de internasjonale lån utstedt av Kongeriket Norges Hypotekbank (3 1/2 % gull) 1885-1898, 1902, 1905, 1907, 1909 og (4 % gull) 1900, samt det internasjonale lån utstedt av Norges Arbeiderbrug- og Boligbank (3 1/2 % gull) innebærer forpliktelser til betaling i gull ved innfrielse av kuponger og obligasjoner;

Og at debitor bare kan frigjøre seg fra sin gjeldsforpliktelse ved å betale kupongenes gullverdi på betalingsdagen og obligasjonenes gullverdi på innfrielsesdagen.»

Fra norsk side ble det reist innsigelse mot Den internasjonale domstols formelle kompetanse i saken. Det ble hevdet at tvistens gjenstand, slik som den var definert i stevningen, måtte ansees underlagt intern rett og ikke folkeretten. Særskilt for de obligasjoner som var utstedt av Kongeriket Norges Hypotekbank og Den norske arbeiderbruk- og boligbank ble det påberopt at disse banker var særskilte rettssubjekter. Den norske regjering hevdet på dette grunnlag at søksmålet ikke kunne rettes mot Den norske stat som debitor for disse bankers forpliktelser, og at domstolens kompetanse dessuten er begrenset til å gjelde tvister mellom stater. Det ble videre anført at de franske obligasjonseiere, på hvis vegne Den franske regjering mente seg berettiget til å reise sak for internasjonal instans, ikke på forhånd hadde uttømt de lokale rettsmidler.

Side:394

I forbindelse med den innsigelse at tvisten var underlagt intern rett, ikke folkeretten, henviste Den norske regjering til et forbehold som Den franske regjering hadde tatt i en erklæring av 1. mars 1949 om vedtagelse av domstolens obligatoriske jurisdiksjon. Vedtagelsen omfattet etter erklæringen ikke tvister «angående saker som vesentlig henhører under den nasjonale kompetanse, sådan som denne forstås av Den franske Republikks Regjering».

Det ble for øvrig fra norsk side også påberopt et annet forbehold som er tatt i samme erklæring. Den franske regjerings vedtagelse skulle bare ansees for å gjelde tvister «som måtte oppstå i anledning av fakta eller situasjoner fra tiden etter ratifikasjonen av nærværende erklæring.»

De her nevnte forbehold var ikke tatt fra norsk side, men Den norske regjering påberopte det prinsipp om gjensidighet som har hjemmel i domstolens statutter, og som også var satt som uttrykkelig betingelse i den norske tiltredelseserklæring.

I tilknytning til innsigelsene mot Den internasjonale domstols formelle kompetanse ble det fra norsk side avgitt følgende erklæring:

«Den norske regjering som mener at de franske obligasjonseieres krav først må forelegges for de norske domstoler, legger vekt på å understreke at den i tilfelle av at en avgjørelse av Norges Høyesterett skulle gå obligasjonseierne imot, ikke vil motsette seg at den franske regjering bringer tvisten inn for den internasjonale domstol på folkerettslig grunnlag med hjemmel i artikkel 36 nr. 2 i domstolens statutter».

Spørsmålet om avvisning ble ikke avgjort preliminært, og saken ble derfor også prosedert i realiteten. Fra norsk side ble det hevdet at obligasjonene ikke inneholdt noen reell gullklausul, og at omtalen av gull i obligasjonene bare var en henvisning til at den norske krone hvilte på gullstandard. Videre ble det hevdet at den norske lov av 15. desember 1923 om pengeforpliktelser, lydende på betaling i gull, under enhver omstendighet måtte være avgjørende for at de franske obligasjonseiere ikke kunne kreve betaling på gullbasis.

Den internasjonale domstol tok ikke standpunkt til sakens realitet. Den traff sin avgjørelse ved dom av 6. juli 1957 og avviste da saken. Konklusjonen lyder således:

«Domstolen med 12 mot 3 stemmer, finner at den ikke har kompetanse til å dømme i den tvist som er blitt innbragt for den ved den franske regjerings stevning av 6. juli 1955».

Domstolens flertall begrunnet avgjørelsen med en henvisning til det forbehold som Den franske regjering hadde tatt «angående saker som vesentlig henhører under den nasjonale kompetanse, sådan som denne forstås av Den franske Republikks Regjering», og som i henhold til gjensidighetsprinsippet var påberopt fra norsk side.

De 3 dissenterende medlemmer kom til samme resultat som flertallet, men med avvikende begrunnelser.

Etter at saken således var blitt avvist fra Den internasjonale domstol besluttet Association Nationale des Porteurs Français de Valeurs Mobilières, som eier av obligasjoner i de omhandlede lån, å reise sak ved norsk domstol.

Saken er reist ved Oslo byrett ved stevning av 15. august 1958, med

Side:395

Den norske stat, Kongeriket Norges Hypotekbank og Den norske arbeiderbruk- og boligbank som saksøkte.

Ved Den internasjonale domstol gjaldt saken i sin alminnelighet de lån som er nevnt i Den franske regjerings påstand. For byretten er saken begrenset til å gjelde nærmere bestemte obligasjoner i de samme lån, dog således at det ikke er tatt med noen obligasjon vedkommende Norges Hypotekbanks lån fra tidsrommet 1885-1898. Det første Hypotekbanklån som omfattes av saken er således det som ble opptatt i 1900.

Som saksøker har Association Nationale des Porteurs Français de Valeurs Mobilières prinsipalt gjort gjeldende at obligasjonene inneholder en reell gullklausul, og at de saksøkte fremdeles har plikt til å betale etter gullverdi. Subsidiært blir det gjort gjeldende at de franske obligasjonseiere kan kreve oppgjør i svenske kroner med samme nominelle kronebeløp som for oppgjør i norske kroner. Et unntak fra det subsidiære krav er gjort for så vidt angår den obligasjon som knytter seg til statslånet av 1903.

Det subsidiære krav har i den foreliggende sak ikke noen forbindelse med den påberopte gullklausul. Kravet bygger på at det dreier seg om flermyntede obligasjoner, og at Stockholm er et av betalingsstedene for alle lån, unntatt statslånet av 1903. Det er i denne forbindelse henvist til at svenske obligasjonseiere får betaling i svenske kroner, uten omregning etter kursen på norske kroner. - - -

Som det fremgår av saksøkerens påstand knytter obligasjonene seg til 6 statslån, 5 Hypotekbanklån og 1 lån som er opptatt av Den norske arbeiderbruk- og boligbank.

Amortisasjonstiden for statslånet av 1896 utløp den 1. august 1946, for lånet av 1900 den 2. januar 1950 og for lånet av 1903 den 1. april 1953. Statslånene av 1902, 1904 og 1905 løper fremdeles, det første til 1. april 1962, de to siste til 15. desember 1964.

De Hypotekbanklån som saken gjelder er alle oppsagt til innfrielse, lånet av 1900 pr. 1. januar 1939 og lånene av 1902, 1905, 1907 og 1909 pr. 1. januar 1947. Arbeiderbruk- og boligbankens lån er sagt opp til innfrielse pr. 15. november 1946.

Saksøkeren har under hovedforhandlingen erklært at det krav som gjøres gjeldende bare refererer seg til beløp som skal heves i fremtiden, og denne begrensning gjelder både rentebeløp og beløp til innfrielse av obligasjoner. Det kreves således ikke noen omregning eller etterbetaling vedkommende beløp som allerede er erlagt.

Med hensyn til foreldelse har de saksøkte erklært at de overfor utenlandske obligasjonseiere har håndhevet en 10-års foreldelsesfrist for rentekuponger, og dette standpunkt vil bli opprettholdt også for de kuponger som saken gjelder.

Som et ledd i redegjørelsen for saksforholdet vil det være nødvendig å gi en del opplysninger om de lån som saken gjelder. Denne redegjørelse vil bli gitt særskilt for hver av de 3 saksøkte. Som felles for de 3 saksøkte skal retten her bare nevne at alle lån er ytet av bankkonsortier, i henhold til kontrakter som ble inngått i Oslo mellom disse konsortier og de saksøkte. Det har vært overlatt til konsortiene å omsette partialobligasjonene, i den utstrekning de deltagende banker ikke ønsket å beholde dem selv.

Side:396

For statslånene gjelder det i sin alminnelighet at det ble utferdiget hovedobligasjoner som ble deponert i Norges Bank. Hovedobligasjonene hadde norsk og fransk tekst, for lånet av 1896 også engelsk tekst. Partialobligasjonene hadde norsk, fransk og engelsk tekst, dog således at de for lånet av 1903 hadde tysk tekst istedenfor engelsk.

Obligasjonene ble alle gjort lydende på kroner, francs og pund, for lånet av 1903 også på riksmark. I henhold til kontraktene skulle obligasjonstekstene forelegges långiverne til vedtagelse. Loddtrekningen for amortisasjon skulle foregå i Oslo, og en representant for Crédit Lyonnais, for lånet av 1903 en representant for Comptoir National d'Escompte de Paris, skulle ha anledning til å være til stede.

Angivelsen av betalingsstedene finner man for statslånene i obligasjonstekstene. Renter og beløp for uttrukne obligasjoner var for samtlige statslån betalbare i Paris, London og Oslo, for alle unntatt lånet av 1903 også i Stockholm. Bortsett fra lånene av 1896 og 1903 var det dessuten betalingssted i København. Særskilt for lånet av 1903 gjelder det at også Berlin og Hamburg var betalingssteder. I Paris og London var beløpene vedkommende 1903-lånet betalbare henholdsvis ved Comptoir National d'Escompte og denne banks Londonavdeling. For alle de øvrige lån var beløpene betalbare i Paris ved Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas og i London ved Crédit Lyonnais Londonavdeling.

For alle statslån, unntatt lånet av 1903, var Crédit Lyonnais, Paris, en av deltagerne i de långivende konsortier. Det er et fellestrekk for de lån som Crédit Lyonnais var med på, at denne bank fikk en viss særstilling etter lånekontraktene. For lånet av 1903 fikk for øvrig en annen fransk bank, Comptoir National d'Escompte de Paris, en tilsvarende stilling. De vesentlige trekk ved denne særstilling vil fremgå av en bestemmelse som i kontrakten for lånet av 1896 er §6, og som lyder således:

«Udbetaling af Afdrag og Renter af nærværende Laan tilkommer det Crédit Lyonnais, Paris, at besørge i Paris, London, Stockholm og Kristiania mod 1/10 pct. Provision. Denne Provision erlægges ogsaa af de Obligationer der ikke ved Laangivernes Mellemkomst opkjøbes til Amortisation. De fornødne Fonds til Udbetaling af Renter og Afdrag tilstilles Crédit Lyonnais, Paris, saa betimeligt, at de er i sammes Besiddelse tre Dage før Forfaldstid. Alle Betalinger i Frankrige, i England, i Sverige og i Norge bliver at besørge ved Crédit Lyonnais, Paris, for Finansdepartementets Regning uden nogen yderligere Provision».

De nærmere omstendigheter i forbindelse med opptaket av de forskjellige lån er for statslånene i det vesentlige følgende:

Lånet av 1896 ble opptatt i henhold til Stortingsbeslutning av 13. juni 1896 og kgl. res. av 15. juni samme år. Lånet skulle opptas til 31 % årlig rente med et nominelt beløp som effektivt svarte til 25 millioner kroner. Det ble utferdiget anbudsinnbydelse den 15. juni 1896, og det anbud som ble antatt kom fra Christiania Handelsbank, Stockholms Enskilda Bank, Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas. Konsortiets deltagere påtok seg proratarisk ansvar for innbetaling med henholdsvis 4 %, 28 %, 34 % og 34 % av lånebeløpet.

Lånekontrakt ble underskrevet 29. juni 1896 for et nominelt beløp på frcs. 35 360 000 eller GBP 1 403 174-12-1 eller kr. 25 444 232,80 til en kurs av 98,25. Partialobligasjonene skulle iandeles i 4 litra (A, B, C og D) og lyde

Side:397

på henholdsvis frcs. 10 000, frcs. 5000, frcs. 1000 og frcs. 500 og motsvarende beløp i pund sterling og kroner.

Lånet av 1900 skulle, i henhold til Stortingets samtykke av 23. oktober 1899, lyde på et beløp som effektivt svarte til 30 millioner kroner, med en årlig rente på inntil 4 %.

For dette lån ble det ikke utferdiget anbudsinnbydelse. Det ble opptatt direkte forhandlinger med flere utenlandske banker, og forhandlingene førte til opprettelse av en kontrakt som ble underskrevet den 4. november 1899. Som deltagere i lånekonsortiet overtok Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas hver proratarisk ansvar for 9/30 av lånebeløpet. De øvrige deltagere var svenske, franske og tyske banker. Lånets nominelle beløp ble frcs. 45 millioner eller kr. 32 400 000 eller GBP 1 783 875-0-0, rentefoten 3 1/2 % og overtagelseskursen 91 %. Partialobligasjonenes pålydende skulle være som for 1896-lånet.

Lånet av 1902 skulle etter Stortingets beslutning av 17. desember 1901 være effektivt på 35 millioner kroner og renten skulle være 3 1/2 % pr år. Det ble utferdiget anbudsinnbydelse, og det anbud som ble antatt kom fra et konsortium som besto av en rekke banker. Blant disse var Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas og dessuten Centralbanken for Norge og Stockholms Enskilda Bank. De deltagende banker påtok seg proratarisk ansvar for lånebeløpet, de to franske bankene hver med 27 %. Lånets nominelle beløp ble frcs. 50 600 000 eller kroner 36 432 000 eller GBP 2 005 868-6-8. Overtagelseskursen var 96 %.

Kontrakten ble underskrevet den 11. januar 1902. Partialobligasjonene skulle ha samme pålydende som bestemt for de to foran nevnte lån.

Lånet av 1903 ble opptatt i henhold til en Stortingsbeslutning av 30. januar 1903. Lånet skulle effektivt være på 12 millioner kroner med opptil 3 1/2 % rente og amortisering over 50 år. Etter utsendt anbudsinnbydelse innkom det bl.a. et anbud fra Comptoir National d'Escompte de Paris, og dette anbud ble antatt. Kontrakt ble underskrevet den 21. februar 1903 for overtagelse av et lån med nominelt beløp frcs. 18 500 000 eller GBP 733 370-16-9 eller riksmark 14 966 500 eller kroner 13 320 000. Overtagelseskursen var 91,25 %, og renten ble 3 % årlig. Partialobligasjonene lød på francs 10 000, 5000, 1000 og 500 og motsvarende beløp i pund, riksmark og kroner.

Lånet av 1904 ble opptatt i henhold til Stortingets samtykke av 3. desember 1904. Det skulle gjelde for et effektivt beløp på 40 millioner kroner, med rente opptil 3 1/2 %. Allerede før Stortingets beslutning forelå var det av Finansdepartementet rettet en underhåndshenvendelse til utenlandske banker. Formell anbudsinnbydelse ble bare sendt Stockholms Enskilda Bank.

Det kom bare inn ett tilbud, og dette kom fra et bankkonsortium hvor Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas igjen var med. Blant de øvrige banker var Centralbanken for Norge og Stockholms Enskilda Bank. Tilbudet ble antatt, og kontrakt ble inngått den 5. desember 1904. Det nominelle beløp var frcs. 57 215 000 eller kr. 41 194 800 eller GBP 2 268 097-19-2, renten 3 1/2 % og overtagelseskursen 97 1/10 %.

Som vanlig påtok deltagerne seg proratarisk ansvar for utbetaling av lånet, og de to franske banker påtok seg hver 27 %. Partialobligasjonene

Side:398

skulle lyde på frcs. 500 og tilsvarende beløp i pund eller kroner eller multipler av disse beløp.

Lånet av 1905 ble opptatt i henhold til Stortingets beslutning av 2. mai 1905. Lånet skulle gjelde for et effektivt beløp på opptil 40 millioner kroner med rente inntil 3 1/2 %.

Finansdepartementet hadde allerede i april 1905 opptatt forhandlinger med Banque de Paris et des Pays-Bas og Crédit Lyonnais. Noen anbudsinnbydelse ble ikke sendt ut. Den 15. april 1905 ble det underskrevet kontrakt med de to franske banker. Disse overtok hver en halvpart av lånet uten solidaransvar. Lånet gjaldt for et nominelt beløp på frcs. 57 870 500 eller kroner 41 666 760 eller GBP 2 294 083-1-5. Lånet skulle forrentes med 3 1/2 % og overtagelseskursen var 96 %.

Det gjelder for alle de omhandlede statslån at det ikke i forbindelse med Stortingsbeslutningene og heller ikke i anbudsinnbydelser, anbud eller lånekontrakter er nevnt noe om betaling i gull. For så vidt de egentlige lånedokumenter angår er det bare i partialobligasjonene og til dels i hovedobligasjonene at man finner referanser til gull. Hovedobligasjonene er for alle lån gjengitt i partialobligasjonene.

For obligasjonenes henvisning til gull gjelder følgende:

1. Lånet av 1896.

På mantelen er obligasjonsbeløpet angitt i 3 myntsorter, kroner, francs og pund. Under kronebeløpet, men ikke under de andre tallene er tilføyet (Monnaie d'Or).

Av den refererte hovedobligasjon fremgår at noen henvisning til gull ikke har forekommet der.

I partialobligasjonenes skylderklæring kommer henvisninger til gull igjen. I alle 3 tekster er kronebeløpet nevnt sist, og i umiddelbar tilslutning til kronebeløpet, etter et komma, er det tilføyet «i Guld» på de forskjellige sprog.

2. Lånet av 1900.

Også her finner man på mantelen (Monnaie D'Or) under kronebeløpet, men ikke under beløpene for de øvrige myntsorter.

I motsetning til det som gjelder 1896-lånet forekommer ordene «i Guld» her også en gang i hovedobligasjonen, i alle 3 tekster. Det heter i forbindelse med angivelsen av lånebeløpet i den norske tekst «Kr. 32 400 000 i Guld = frcs. 45 000 000 = Lg 1 783 875. 0/0». Tilsvarende angivelse finner man i tekstrubrikkene for de to andre sprog.

Man finner «i Guld» eller tilsvarende ord på de øvrige sprog i skylderklæringen. I likhet med lånet av 1896 finner man i den norske tekst kronebeløpet nevnt sist, med ordene «i Guld» tilføyet etter et komma. For den franske og engelske tekst er beløpene imidlertid nevnt i en annen rekkefølge. I disse tekster nevnes kronebeløpet først, med tilføyelse av henholdsvis «en Monnaie d'Or» og «in Gold» umiddelbart etter kronebeløpet.

3. Lånet av 1902.

For dette lån forekommer henvisning til gull i samme utstrekning og på samme steder som i obligasjonene vedkommende lånet av 1900.

For så vidt angår skylderklæringene bemerkes spesielt at de forskjellige myntsorter er nevnt i samme rekkefølge som i obligasjonene vedkommende 1900-lånet. Kronebeløpet, med tilføyelse av ordene «i

Side:399

Guld» eller tilsvarende uttrykk på fransk og engelsk, kommer sist i den norske teksten, men først i de to øvrige tekster.

4. Lånet av 1903.

Dette lån står i visse henseender i en annen stilling enn de statslån som saken ellers gjelder. Som tidligere nevnt har obligasjonene tekster på norsk, fransk og tysk, og på mantelen er beløpene angitt i kroner, francs og riksmark. Den engelske teksten er sløyfet og også henvisningen til pund på mantelen. Det fremgår imidlertid av obligasjonen at den også lyder på pund. Pund er tatt med både i hovedobligasjonen, som er gjengitt i partialobligasjonen, og i skylderklæringen. Man har således her ikke bare 3, men 4 myntsorter.

Med hensyn til henvisning til gull gjelder det at den forekommer i samme utstrekning og på samme måte som i obligasjonene vedkommende 1902-lånet.

I skylderklæringen er imidlertid rekkefølgene av myntsortene en annen enn for de tidligere lån. I 1903-lånet kommer kronebeløpet først i alle 3 tekster. Som ellers er henvisningen til gull gitt i umiddelbar tilknytning til kronebeløpet.

5. Lånet av 1904.

Også her er henvisningene til gull de samme som for lånene av 1900, 1902 og 1903. De er å finne under kronebeløpet på mantelen, i hovedobligasjonens angivelse av det samlede lånebeløp i kroner og i skylderklæringen. Hva rekkefølgen av myntsortene i skylderklæringen angår, er man vendt tilbake til samme system som for lånene av 1900 og 1902. Kronebeløpet, med tilføyelse av henvisning til gull, kommer således sist i den norske tekst, men først i den franske og engelske.

6. Lånet av 1905.

Også her finner man henvisning til gull på de samme tre steder, på mantelen under kronebeløpet, i gjengivelsen av hovedobligasjonen i forbindelse med angivelse av lånets samlede beløp i kroner og i skylderklæringen etter kronebeløpet.

Som for lånene av 1900, 1902 og 1904 kommer kronebeløpet i skylderklæringen sist i den norske tekst, først i den franske og engelske.

For Hypotekbankens lån ble det ikke utferdiget hovedobligasjoner. Man har således for disse lån bare partialobligasjoner.

Partialobligasjonene inneholder en fullstendig gjengivelse av lov om Hypotekbanken av 28. juni 1887. De har norsk, tysk og fransk tekst og lyder på kroner, riksmark og francs. Lånet av 1907 skulle ved loddtrekning eller oppkjøp amortiseres over et tidsrom av 58 år. For lånet av 1909 var amortisasjonstiden 50 år, men for de øvrige lån 60 år.

Betalingsstedene er de samme for alle Hypotekbankens lån.

Rentene og beløp for uttrukne obligasjoner var betalbare i Norge ved Hypotekbankens hovedkontor og en rekke avdelingskontorer, i Danmark ved Den danske Landmandsbank, Hypotek- og Vekselbank, København, i Sverige ved Stockholms Enskilda Bank, Stockholm, i Tyskland ved L. Behrens & Söhne, Hamburg og i Frankrike ved Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas, Paris. Bestemmelse om betalingsstedene ble tatt inn i lånekontraktene. Den ble også tatt inn i kupongene, men ikke i obligasjonstekstene.

I de konsortier som ytet lånene var Crédit Lyonnais en av deltagerne.

Side:400

Angående Crédit Lyonnais' stilling inneholder kontraktene vedkommende Hypotekbanklånene i det vesentlige de samme bestemmelser som ble fastsatt for statslånene. Det fremgår således av kontraktene bl.a. at det nødvendige beløp til dekning av kuponger og obligasjoner skulle sendes direkte til Crédit Lyonnais, og at denne bank skulle besørge avregningen med de øvrige betalingssteder.

For lånet av 1900 ble kontrakt inngått i desember 1899. Den ble avsluttet mellom Hypotekbanken på den ene side og etatsråd Glückstadt og bankdirektør K. A. Wallenberg som representanter for et konsortium på den annen side. Lånet var på kr. 9 999 720 eller 13 888 500 francs eller 11 249 685 riksmark, fordelt på obligasjoner à 360 kroner eller 500 francs eller 405 riksmark. Renten var 4 % pr år og overtagelseskursen 92 %.

Lånet av 1902 var på kroner 19 999 440 eller francs 27 777 000 eller riksmark 22 499 370. Kontrakt ble inngått 15. august 1901 og parter i kontraktforholdet var de samme som for lånet av 1900. Obligasjonen skulle lyde på kroner 360, francs 500 og riksmark 405. Overtagelseskursen var 91 1/2 % og renten 3 1/2 % pr år. Kontraktens bestemmelser er for øvrig i det vesentlige som vedkommende lånet av 1900.

Kontrakt vedkommende lånet av 1905 ble inngått den 16. juli 1904. Det konsortium som påtok seg å yte lånet besto av Crédit Lyonnais, Banque de Paris et des Pays-Bas, Centralbanken for Norge, Den danske Landmandsbank, L. Behrens & Söhne og Stockholms Enskilda Bank. Ansvaret for ytelsen av lånet ble proratarisk fordelt, og de to franske bankene påtok seg hver 27 %. Overtagelseskursen var 96 % og renten var 3 1/2 % pr år. Lånet skulle være på 10 millioner francs og obligasjonene skulle utferdiges i kroner, riksmark og francs etter forholdet 360, 405 og 500.

For lånet av 1907 ble kontrakt inngått den 16. mars 1907. Lånet var denne gang på 17 000 280 kroner eller 23 611 500 francs eller 19 125 315 riksmark. Obligasjonene skulle lyde på kroner 360 eller 500 francs eller 405 riksmark. Rentefoten var 3 1/2 % og overtagelseskursen 92 1/2 %.

Lånet av 1909, som er det siste av de Hypotekbanklån som saken gjelder, var på 27 000 000 kroner eller 37 500 000 francs eller 30 375 000 riksmark. Kontrakt ble inngått den 12. mai 1909. Blant deltagerne i det konsortium som ytet lånet var Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas. Disse overtok hver proratarisk ansvar for 20 % av beløpet. Ved denne anledning deltok for øvrig også to andre franske bankinstitutter som hver overtok henholdsvis 10 og 7 %. Dessuten var det deltagende banker fra Sverige, Danmark og Tyskland. Obligasjonene skulle lyde på 360 kroner eller 500 francs eller 405 riksmark. Overtagelseskursen var 93 1/4 % og rentefoten 3 1/2 % pr år. Rentefoten skulle dog være 4 % de første 10 år.

Det gjelder for Hypotekbankens lån som for statslånene at det ikke er nevnt noe om betaling i gull i de kontrakter som ligger til grunn for lånene. Det er i obligasjonstekstene man har de referanser til gull som forekommer 2. de egentlige lånedokumenter.

Som tidligere nevnt er Hypotekbankloven gjengitt i obligasjonene, og i lovens §7 heter det bl.a. at «Bankens obligasjoner skal lyde på gullkronemynt».

Det er ikke anmerket noe om gull på mantelen hvor obligasjonenes

Side:401

pålydende er angitt for de forskjellige myntsorter. Derimot finner man referanser til gull i obligasjonenes skylderklæringer. Det er her visse variasjoner mellom obligasjonene for de enkelte lån.

Lånet av 1900.

Det heter i skylderklæringen vedkommende dette lån bl.a. at banken erklærer seg å være ihendehaveren skyldig

«Tre Hundrede og sexti Kroner i Guld, eller Fem Hundrede Francs eller Fire Hundrede og fem Rigsmark, eet Kilogram fint Guld beregnet til 2480 Kroner eller 2790 Rigsmark - - -».

For så vidt angår det som her er sitert av skylderklæringen er det ikke full konformitet mellom tekstene på de forskjellige sprog. Mens gull er nevnt i forbindelse med kronebeløpet både i den norske og tyske tekst er den utelatt i den franske. Rekkefølgen for oppregningen av myntsortene er den samme i alle tekster, nemlig kroner, franes og riksmark.

Lånene av 1902, 1905 og 1907.

For skylderklæringene vedkommende disse lån gjelder i alt vesentlig det som er gjengitt for lånet av 1900.

Lånet av 1909.

På et enkelt punkt avviker teksten i skylderklæringen her fra det som er nevnt for de tidligere lån. Det som setter skylderklæringen for dette lån i en særstilling er at man har angitt gullverdien ikke bare for kroner og riksmark, men også for francs. Det heter i skylderklæringen bl.a. at banken er blitt ihendehaveren skyldig

«Tre Hundrede og sexti Kroner i Guld, eller Fem Hundrede Francs eller Fire Hundrede og fem Rigsmark, eet Kilogram fint Guld beregnet til 2480 Kroner eller 2790 Rigsmark, eller Francs 3444,44».

For Arbeiderbruk- og boligbanken dreier det seg, som tidligere nevnt, bare om et enkelt lån som ble opptatt i 1904. Det ble den 10. juni 1904 sendt ut et sirkulære til forskjellige bankinstitutter, angående opptak av et lån på ikke under 8 og ikke over 15 millioner kroner. I et skriftlig tilbud av 11. juli 1904 tilbød et konsortium seg å overta lånet, på nærmere bestemte vilkår. Konsortiet besto av Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas, begge Paris, L. Behrens & Söhne, Hamburg, Centralbanken for Norge, Oslo, Stockholms Enskilda Bank, Stockholm, Den danske Landmandsbank, Hypotek- og Vekselbank og Privatbanken i København. Kontrakt ble opprettet den 12. juli 1904. Deltagerne i konsortiet overtok proratarisk ansvaret for lånet, de to franske bankene hver 27 %. Lånet skulle lyde på 14 999 760 kroner eller 16 874 730 mark eller 20 833 000 franes i gull til en kurs av 95,70 %. Rentefoten skulle være 3 1/2 % og amortisasjonstiden 60 år.

Obligasjonene skulle utstedes i kroner, riksmark og franes i forholdet 360 kroner, 405 riksmark og 500 francs. Innfrielse av kuponger og uttrukne obligasjoner skulle foruten i Arbeiderbruk- og boligbanken i Oslo kunne skje i København ved Den danske Landmandsbank og Privatbanken, i Stockholm ved Stockholms Enskilda Bank og i Hamburg ved

Side:402

bankhuset L. Behrens & Söhne og i Paris ved Crédit Lyonnais og Banque de Paris et des Pays-Bas. Angående obligasjonenes tekst skulle det i henhold til kontraktens §6 forhandles mellom banken og Crédit Lyonnais. Obligasjonene skulle leveres til Crédit Lyonnais.

I motsetning til det som gjelder for de øvrige lån er det for Arbeiderbruk- og boligbankens nevnt gull i kontrakten. Det heter i kontraktens §1:

«I henhold til lov av 9. juni 1903 om Arbeiderbrug med Boliglaan sælger banken til konsortiet et laan stort 14 999 760 kr. - 16 874 730 Mark - 20 833 000 Francs i guld til en kurs af 95,70 pct.»

Anbudsinnbydelsen og anbudet nevner ikke gull.

Det ble ikke for Arbeiderbruk- og boligbankens lån utferdiget noen hovedobligasjon. I partialobligasjonene ble hele loven om Arbeiderbruk- og boligbanken gjengitt, derunder dens §3 som svarer til Hypotekbanklovens §7. Det heter i §3 at de ihendehaverobligasjoner som utstedes «skal lyde på gullkronemynt og garanteres av staten, - - -».

På mantelen er beløpene for obligasjonene angitt i de forskjellige myntsorter, men uten referanse til gull. Annerledes stiller det seg med skylderklæringen. Her erklærer banken for denne «af den norske Stat garanterede 3 1/2 % rentebærende Bankobligation at være Ihændehaveren af samme skyldig den sum i Guld

360 Kroner

eller 500 franes eller 405 reichsmark, et kilogram fint guld beregnet til 2480 kroner eller 2790 reichsmark».

I den franske tekst kommer tilføyelsen om gull (en or) på samme plass som i den norske tekst. I den tyske tekst kommer den derimot som en tilføyelse til kronebeløpet, men før angivelsen av beløpet i de to andre myntsorter. Den tyske tekst atskiller seg også fra tekstene i de to andre sprog ved at angivelsen av gullverdien er satt i parentes.

Det er et felles trekk for statslånene, Hypotekbanklånene og Arbeider bruk- og boligbankens lån at de ikke har noen henvisning til gull i rentekupongene. - - -

Retten skal bemerke:

Det er av saksøkeren anført at det ikke kan være nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om lovvalget med mindre man er kommet til det resultat, at det foreligger en reell gullklausul og dessuten har funnet at denne klausul bare gjelder for kroner.

Retten antar at man også for øvrig må ha på det rene om forholdet mellom partene skal bedømmes etter fransk eller norsk rett. Hovedspørsmålet i saken er hvorledes man skal forstå den avtale som er inngått mellom partene, og som med hensyn til de saksøktes forpliktelser særlig har fått sin skriftlige bekreftelse i obligasjonene. Det er mulig at norsk og fransk rett faller sammen både i bedømmelsen av om det foreligger en reell gullklausul og om denne er knyttet til en eller flere valutaer. Man må imidlertid like fullt ha klart for seg hvilket lands lov man skal legge til grunn.

Det er ikke i denne sak, som i den som er referert i Rt-1937-888 flg., bare spørsmål om oppfyllelsen av en avtale hvis innhold er på det rene. Det er nettopp selve avtalen som man i den foreliggende sak skal fortolke.

Side:403

Retten kan ikke anse det tvilsomt at rettsforholdet har sin nærmeste tilknytning til Norge, og det er en rekke momenter som retten her finner å burde nevne. Angående opptak av lånene ble det for samtlige inngått kontrakt i Oslo, og obligasjonene er etter sin tekst utstedt og underskrevet i Oslo med staten eller norske offentlige banker som debitorer. Obligasjonene er ihendehaverobligasjoner. De lyder på flere myntsorter, deriblant kroner, og renter og obligasjonsbeløp er betalbare i flere land, herunder også i Norge. De er avfattet på flere sprog, også på norsk, og loddtrekning og mulig notering på navn skal foregå i Norge. For statslånene kan det særskilt nevnes at det er utferdiget hovedobligasjoner som er deponert i Norges Bank, og de obligasjoner som ble utstedt av Hypotekbanken og Arbeiderbruk- og boligbanken refererer i sin helhet de særlover som gjelder for disse banker, og som deres forpliktelser i ikke uvesentlig grad er forankret i. For så vidt angår obligasjonstekstene kan man i sin alminnelighet si at det bare er debitorlandet, ikke noe enkelt av kreditorlandene som forholdet har fått en særlig tilknytning til.

På bakgrunn av det som her er nevnt bør det ikke i motsatt retning legges noen vesentlig vekt på at obligasjonsbeløpenes runde summer er angitt i francs, og at det var til det franske marked lånsøkerne knyttet særlige forhåpninger. Den særstilling som Crédit Lyonnais, til dels også Comptoir National d'Escompte de Paris, har fått etter lånekontraktene kan heller ikke antas å være av noen avgjørende betydning. Retten er enig med de saksøkte i at det her dreier seg om en bankforretning som på nærmere bestemte vilkår er overlatt disse banker. Stillingen er ikke den samme som for den fiskalagent som er omhandlet i dommen av 1937. I den foreliggende sak bør det bare kunne bli spørsmål om å anvende fransk rett hvis man etter fortolkning av avtalen skulle komme til det resultat, at alle eller enkelte av lånene er forbundet med gullklausul også for så vidt angår betaling i francs.

Etter det anførte blir det rettens oppgave å bedømme etter norske rettsregler, om det til noen av de omhandlede lån knytter seg en reell gullklausul. Det må da også tas standpunkt til om den eventuelle gullklausul gjelder betaling bare i kroner, eller om den gjelder for alle de myntsorter som obligasjonene lyder på.

Det her nevnte spørsmål må behandles særskilt for hver av de 3 saksøkte. Det faktiske forhold er ikke det samme for dem alle, således heller ikke med hensyn til obligasjonstekster eller lånekontrakter. Retten skal først omhandle statslånene, deretter Hypotekbankens lån og til slutt det lån som er opptatt av Arbeiderbruk- og boligbanken.

Før retten går over til å undersøke forpliktelsenes innhold for de enkelte saksøkte, er det grunn til å fremkomme med en enkelt generell bemerkning. Det må etter rettens oppfatning i alt vesentlig være obligasjonstekstene som har den avgjørende betydning. Som fremholdt av saksøkeren er obligasjonene negotiable dokumenter, og den som kjøper obligasjoner må som alminnelig regel forutsettes bare å ha obligasjonsteksten å holde seg til. Denne tekst bør han derfor kunne legge til grunn for sin vurdering av låntagerens forpliktelser. Det er ikke med dette sagt at ikke også andre opplysninger kan ha en viss betydning for rettens vurdering. Når man ellers er i tvil om hvorledes obligasjonene er å forstå, kan det selvsagt bidra til løsning av fortolkningstvilen hvis man

Side:404

gjennom andre bevismidler kan få belyst hva de kontraherende parter har ment og hvorledes forholdet i det store og hele har vært oppfattet.

For så vidt angår statslånene har saksøkeren lagt sterkt vekt på visse opplysninger angående statslånet av 1895. Dette lån hører ikke til dem som saken gjelder. Saksøkeren mener imidlertid at det som foregikk i forbindelse med 1895-lånet forklarer at en tilføyelse om gull kom med i de etterfølgende statslån, og også bekrefter at tilføyelsen var ment som en reell gullklausul. Det som det her siktes til er de opplysninger som fremgår av en brevveksling mellom Crédit Lyonnais og Christiania Handelsbank og mellom sistnevnte bank og Finansdepartementet.

Kontrakten om lånet av 1895 ble inngått mellom Finansdepartementet på den ene side og Christiania Handelsbank på den annen. Obligasjonene skulle i dette lån utelukkende lyde på kroner, men opplysningene viser at det forelå en avtale mellom Christiania Handelsbank og Crédit Lyonnais om tilveiebringelse av lånebeløpet. Det er i den anledning at det korresponderes mellom de to banker. I skrivelse av 11. oktober 1895 fra Christiania Handelsbank til Crédit Lyonnais ble det bl.a. opplyst at Finansdepartementet skulle utstede et nærmere bestemt antall obligasjoner, med pålydende dels 1000 kroner, dels 500 kroner og med norsk og fransk tekst. I en skrivelse av 18. oktober 1895 til Handelsbanken refererer Crédit Lyonnais til den nevnte skrivelse fra Handelsbanken og anfører angående obligasjonsteksten bl.a.:

«Nous devons cependant vous prier de demander au Ministre ainsi qu'il à été convenu avec lui, de faire stipuler dans le corps méme des titres, que l'Emprunt est de 12 072 000 couronnes (monnaie d'or).

Nous tenons beaucoup vis-à-vis de notre clientèle à ce qualificatif attaché à la monnaie.»

I oversettelse til norsk er det siterte, til bruk under sakens behandling, gitt følgende ordlyd:

«Vi må imidlertid be Dem anmode Departementet i henhold til det som er avtalt med det, om at det får inntatt i selve teksten i obligasjonene at lånet er på 12 072 000 kroner (i gull).

Vi legger, overfor vårt klientel, stor vekt på å ha denne betegnelse knyttet til valutaen.»

I anbudsinnbydelsen, anbudet, aksepten og kontrakten foreligger det ikke noe om gull. Den avtale som det henvises til må være en underhåndsavtale, og denne må være inngått etter at kontrakten var vedtatt av begge parter. Dette bekreftes for øvrig av det som er anført i en skrivelse av 16. august 1895 fra Christiania Handelsbank til Finansdepartementet. Dette brev ble skrevet dagen etter at anbudet var akseptert, og Handelsbanken spør i brevet bl.a. om det i obligasjonenes tekst kan tilføyes «Guld». Dette samtykker departementet i i en skrivelse av 17. august 1895 til Handelsbanken.

Retten finner ikke tilstrekkelig grunn til å anta at det dreier seg om en avtale om gullklausul. Det bør for det første erindres at man ikke skulle ha flermyntede obligasjoner, men bare angivelse av beløpet i kroner. Det ligger nær å anta at man i obligasjonenes tekst ville ha en opplysning om at kronen hvilte på gullstandard. Retten legger også vekt på at spørsmålet var om man kunne få ordene «i Guld» føyet til angivelsen av den samlede lånesum. Det var ikke spørsmål om å få gull med i

Side:405

forbindelse med skylderklæringene. En annen ting er det at tilføyelsen også ble tatt med der. Det må for øvrig antas at selve teksten i Crédit Lyonnais' skrivelse nærmest er egnet til positivt å bekrefte at det var en opplysning om gullstandard, ikke en gullklausul, man ba om å få tatt inn i obligasjonene. De uttrykk som er brukt taler for det, og retten er enig med de saksøkte i at dette i særlig grad gjelder den frankse originaltekst.

Under enhver omstendighet må det antas at man ikke her har truffet en avtale som skulle være gjeldende for senere statslån som Crédit Lyonnais måtte påta seg å yte, helt eller delvis. I forbindelse med opptak av det neste lån, lånet av 1896, har saksøkeren påberopt et fremlagt konsept til partialobligasjon. I konseptet er det etter angivelsen av beløpet i kroner tilføyet ordene «i Guld» av en annen enn den som har skrevet konseptet, og som således hadde saken til behandling i første hånd i departementet. Dette lar seg meget vel forene med forutsetningen om at man fra tidligere visste at det i obligasjonen burde angis at kronen hvilte på gullstandard.

Retten er blitt stående ved å måtte fastslå at hvis man skal anta at det er knyttet en reell gullklausul til statsobligasjonene, så har man ikke noe annet grunnlag for en slik oppfatning enn det som obligasjonstekstene i tilfelle kan gi.

Hvis man allikevel for de etterfølgende statslån skulle ville trekke visse slutninger av det som foregikk i 1895, må man iallfall gå ut fra at det dreier seg om en gullklausul som bare knytter seg til norske kroner. At klausulen under enhver omstendighet må ha denne begrensning finner retten å kunne betegne som utvilsomt. Når man ser statslånene under ett trer det tydelig frem, at man har hatt en helt tilfeldig rekkefølge for oppregningen av de forskjellige myntsorter i skylderklæringene. Det er for øvrig ikke bare slik at rekkefølgen varierer fra det ene lån til det annet. Man finner den samme tilfeldighet i rekkefølgen også innenfor en og samme obligasjon når man sammenligner tekstene i de forskjellige sprog. Det som imidlertid alltid går igjen som et felles trekk er at tilføyelsen om gull kommer i umiddelbar tilknytning til kronebeløpet. Retten tilføyer at man ved angivelse av beløpene på mantelen har betegnelsen monnaie d'or bare under kronebeløpet, ikke under beløpene i andre myntsorter.

Spørsmålet blir etter dette om det som er sagt angående gull i obligasjonstekstene i seg selv er tilstrekkelig til at man kan fastslå en reell gullklausul for norske kroner.

Når man her legger norsk rettsoppfatning til grunn antar retten at man ikke kan betegne den foreliggende tilføyelse angående gull som en reell gullklausul. Allerede på det tidspunkt da lånene ble opptatt må man gå ut fra det har vært meget alminnelig å bruke tilsvarende uttrykk, uten at disse har vært tillagt noen reell betydning. Riktignok er det ikke opplyst noe om at dette har vært vanlig eller i det hele tatt har forekommet for statslån før 1895, men det var vel kjent fra andre arter av dokumenter, særlig fra pantobligasjoner. Ordene «i Guld» har vel nærmest vært ansett som et uttrykk for at kronen hvilte på gullstandard. Når det gjelder en så viktig bestemmelse som inntagelse av en reell gullklausul, må man ha lov til å vente noe annet enn denne enkle tilføyelse av ordene «i Guld», slik som forholdet har vært i Norge.

Side:406

Hvis det måtte antas at lånene ble oppfattet som gullån på utenlandske markeder, ville det være nødvendig å overveie hvilke konsekvenser dette skulle ha. Man har her hensyn å ta til at obligasjonene er negotiable dokumenter, og at det ikke er den ene parts forståelse av dem som ubetinget skal være avgjørende. Etter opplysningene i saken anser retten det imidlertid klart at de omhandlede statslån heller ikke på det franske marked har vært behandlet eller oppfattet som gullån. Som helhet betraktet er det fremlagte materiale vel egnet til å bekrefte riktigheten av denne oppfatning. Det dreier seg vesentlig om dokumenter angående utbudet av lånene, og angående det som er skjedd i forbindelse med at lånene er opptatt til notering på Paris-børsen. Det kan videre være grunn til å nevne de opplysninger som fremgår av den offisielle børsliste og av børshåndbøker.

Det er også naturlig at lånene ikke er blitt oppfattet som gullån. Man vil få et inntrykk av dette ved å sammenligne obligasjonene i de omhandlede statslån med obligasjoner i lån som virkelig har vært gullån. Retten nevner her det norske dollarlån som var omhandlet i høyesterettsdommen av 1937, men det foreligger i saken også opplysninger om betegnelser og uttrykk for flere lån som ikke er opptatt av Den norske stat eller av norske institusjoner. For de norske statslåns vedkommende må det være grunn til å anta at obligasjonseierne ikke har regnet med at det var gullån det dreiet seg om. Alt tyder på at det som har vært avgjørende er at det dreier seg om flermyntede obligasjoner. Kronebeløpet har hatt en relativt liten interesse. Det som er funnet tilstrekkelig er opplysningen om at kronen hviler på gullstandard.

Retten anser det som her er nevnt for å være tilstrekkelig for så vidt angår statslånene. For obligasjoner tilhørende disse lån må staten som saksøkt bli å frifinne for påstanden om betaling i gull. For statslånene vil det etter dette bare bli spørsmål om saksøkerens subsidiære krav om betaling i svenske kroner kan tas til følge. Dette spørsmål kommer retten senere tilbake til.

Retten skal så drøfte om det kan antas at det knytter seg en reell gullklausul til de lån som er opptatt av Hypotekbanken.

Som det fremgår av redegjørelsen for saksforholdet har man i Hypotekbankens obligasjoner andre henvisninger til gull enn man har i statsobligasjonene. Man har ikke noe om gull på mantelen, der hvor det er angitt hvilket beløp obligasjonen lyder på. På den annen side har referansen til gull fått en annen form i skylderklæringene. Dessuten er i obligasjonstekstene gjengitt Hypotekbanklovens §7. Som tidligere nevnt er det i denne bestemmelse bl.a. sagt at bankens obligasjoner skal lyde på gullkronemynt.

Etter bevislighetene i saken må man gå ut fra at spørsmålet om å knytte en gullklausul til Hypotekbankens lån ikke har vært gjenstand for drøftelse under de forhandlinger som ligger til grunn for lånekontraktene. Hvis partene var blitt enige om at lånene skulle sikres ved en gullklausul var det grunn til å vente at bestemmelse om dette var blitt tatt inn i kontraktene. Et vilkår som dette kunne ikke fremstille seg som så lite betydningsfullt at det var naturlig å sløyfe det i kontraktene. Det må i denne forbindelse erindres at det fra saksøkerens side blir gjort gjeldende at klausulen knytter seg til alle de myntsorter som

Side:407

obligasjonene lyder på. Hvis man går ut fra at konsortiene inngikk kontraktene med kjennskap til Hypotekbanklovens §7, kunne dette iallfall ikke skape forventninger om noe annet eller mer enn en gullklausul knyttet til betaling i kroner.

På bakgrunn av det som her er nevnt er det ikke grunn til å anta at man for de lån som Hypotekbanken opptok, har ment å få en gullklausul for alle de myntsorter som obligasjonene etter kontraktene skulle lyde på. Retten anser det imidlertid videre klart, at heller ikke obligasjonene gir noe grunnlag for den oppfatning at den påberopte gullklausul skulle kunne ansees knyttet til alle myntsorter.

Retten vil for det første peke på at tilføyelsen «i Guld» eller de tilsvarende ord i tekster på andre sprog, konsekvent er føyet direkte til kronebeløpet og før man nevner de øvrige myntsorter. Tilføyelsen kan, slik som den er plasert og formulert, ikke med noen grunn settes i forbindelse med angivelsen av noen annen myntsort enn kroner. Hvis man allikevel skulle anta at gullklausulen omfatter noe mer enn forpliktelsen i kroner, kan det bare være på det grunnlag at man har angitt gullvekten ikke bare for kroner, men også for andre myntsorter. For Hypotekbankens lån lød obligasjonene på kroner, franes og riksmark, og gullvekten er angitt for kroner og riksmark, for lånet av 1909 også for francs.

Det er rettens oppfatning at heller ikke angivelsen av gullvekten gir grunn til å anta at gullklausulen kan ansees knyttet til flere myntsorter. Man må tvert imot kunne si at det som skylderklæringene inneholder om gullvekt, er vel egnet til å bekrefte at det ikke foreligger noen gullklausul som gjelder riksmark eller francs. Hvis man nettopp i angivelsen av gullvekten, og bare i den, skulle ha en gullklausul, blir det helt uforklarlig at man for alle lån, unntatt ett, har angitt vekten bare for kroner og riksmark. Det er ikke opplyst noe som tyder på at man ville ha gullklausul for riksmark, men ikke for francs.

Det er anført av saksøkeren at det var naturlig å sløyfe angivelsen av gullverdien for francs. Obligasjonene måtte antas i første rekke å være beregnet på det franske marked, og der måtte denne myntsort forutsettes å være vel kjent. Dette argument kan retten ikke tillegge noen vekt når det må antas at det utelukkende er i angivelsen av gullverdien man kan søke støtte for den oppfatning at gullklausulen knytter seg til alle myntsorter. Retten minner om at det som skylderklæringen ellers inneholder om gull helt klart refererer seg bare til kroner. Angivelsen av gullverdien for riksmark, og i obligasjonene vedkommende 1909-lånet også for francs, kan åpenbart bare ha tjent til opplysning om det innbyrdes forhold mellom myntsortene og til nærmere identifikasjon av den presumptivt mindre kjente norske krone.

Spørsmålet blir etter dette om saksøkeren kan gis medhold i at det iallfall for betaling i kroner foreligger en reell gullklausul.

Tilføyelsen av ordene «i Guld» er den samme som retten har omhandlet for statslånenes vedkommende. Det må gjelde også for Hypotekbankens lån at tilføyelsen ikke isolert sett kan antas å ha karakteren av en reell gullklausul. Hvis man for Hypotekbanklånene skal komme til et annet resultat enn for statslånene, kan det bare være fordi man i obligasjonene har angitt gullverdi og dessuten gjengitt Hypotekbanklovens §7.

Man bør etter rettens oppfatning heller ikke i relasjon til

Side:408

kroneforpliktelsen kunne legge noen vesentlig vekt på at kronens gullverdi er angitt. Riktignok skjelner man i teorien mellom den enkle gullklausul som bare inneholder tilføyelsen «i Guld» og den sterke gullklausul som også angir vekt og derfor betegnes som gullvektklausulen. Når det gjelder spørsmålet om hva partene har ment, må man imidlertid se tilføyelsen i forbindelse med de opplysninger som ellers foreligger. Man bør her særlig være oppmerksom på at den klausul som påberopes i den foreliggende sak, angir vekten også for myntsorter som erklæringen om betaling i gull åpenbart ikke knytter seg til. Det bør her ytterligere komme i betraktning at man kjenner de forutgående lånekontrakter, og at disse ikke inneholder noe om forpliktelse til betaling i gull. Retten er blitt stående ved at det ikke under slike omstendigheter kan antas at Hypotekbankens lån står i en annen stilling enn statslånene, bare fordi man i Hypotekbankens obligasjoner har angitt kronens gullverdi. Det kan være av interesse å opplyse at man også i Sverige har funnet at ordene «i Guld», eventuelt med vektangivelse, ikke i seg selv kan anses som tilstrekkelig uttrykk for en reell gullklausul. Dette fremgår av to svenske høyesterettsdommer som er tatt inn i Nytt Juridisk Arkiv 1938 258 ff.

Hvis man under de foreliggende omstendigheter allikevel skal anse Hypotekbankens obligasjoner for å inneholde en reell gullklausul for kroner, må det således være fordi obligasjonene gjengir Hypotekbanklovens §7. Det må tas standpunkt til om dette moment kan tillegges avgjørende vekt, isolert eller sett i forbindelse med det som obligasjonenes skylderklæringer inneholder om gull.

I den tidligere Hypotekbanklov av 18. september 1851 var det i §5 bestemt at bankens ihendehaverobligasjoner skulle lyde på «Species Sølv». Ved lov av 4. januar 1860 ble denne bestemmelse endret. Etter tilleggslovens §2 kunne obligasjonene, etter direksjonens nærmere bestemmelse, «gjøres lydende paa Myntsorter enten i Sølv eller i Guld». Det er denne bestemmelse som ble avløst av §7 i den någjeldende Hypotekbanklov av 28. juni 1887, og som bestemte at obligasjonene skulle lyde på gullkronemynt. Gullmyntfot var innført i Norge ved lov av 4. juni 1873 som ble avløst av den någjeldende lov om Pængevæsenet av 17. april 1875.

Forarbeidene til Hypotekbankloven av 1887 inneholder i forbindelse med §7 ikke noe annet enn det som fremgår av en bemerkning i proposisjonen. Det er nevnt at bestemmelsen bl.a. motsvarer §5 i loven av 1851, slik som denne lyder etter endringsloven av 1860 §2. Retten viser for så vidt til Stortingsforhandlinger 1887, 3. del, nr. 10 side 29. Det er i forarbeidene til loven av 1851 og særlig til tilleggsloven av 1860 at man finner uttalelser som viser hva som har vært meningen med de omhandlede bestemmelser.

De uttalelser som retten her sikter til finner man i Stortingsforhandlinger 1851, 8. del side 338, 1859-60, 8. del (Indst. 6, nr. 8) side 56. Uttalelsene viser klart at man allerede ved forberedelsen av loven av 1851 tok sikte på å komme inn på utenlandske pengemarkeder. Det er også fremholdt at man ikke kunne vente å få noen utbredt kreditt hvis obligasjonene kom til å lyde på sedler. Man fant det nødvendig å bestemme at de skulle lyde på sølv. Disse hensyn var også avgjørende da man ved tilleggsloven av 1860 besluttet at obligasjonene skulle lyde på

Side:409

«Myntsorter enten i Sølv eller i Guld». Det ble gitt uttrykk for at lånemarkedet på en uheldig måte ble begrenset så lenge obligasjonene bare kunne lyde på sølv, og at man kunne regne med andre markeder hvis obligasjonene kunne lyde på gull.

Når retten ikke finner grunn til å gjengi mer inngående det som fremgår av forarbeidene, er det fordi det neppe fra noe hold vil bli bestridt at det var sølv- og gullmynt, i motsetning til sedler, man ville la obligasjonene lyde på.

Som det vil fremgå av dette er det ikke noen tvil om hva meningen opprinnelig har vært med Hypotekbanklovens §7 og de bestemmelser som den avløste. Spørsmålet er for retten bare hvilken betydning bestemmelsen i §7 etter omstendighetene kan tillegges for de Hypotekbanklån som saken gjelder.

I forbindelse med dette spørsmål finner retten først å burde understreke at sitatet av lovens §7 ikke i seg selv medfører at obligasjonene kan ansees utstyrt med gullklausul. Det er viktig å være oppmerksom på at §7 bare inneholder hva man kan kalle et administrativt pålegg til bankens direksjon. Det er dette pålegg som gjengivelsen av loven gir kunnskap om, og gjengivelsen gjør det ikke overflødig å innta en gullklausul i kontrakt eller obligasjoner hvis man mener å burde sikre sin fordring ved en slik klausul.

Som foran nevnt er det etter bevislighetene ikke grunn til å anta at de långivende konsortier har betinget seg noen gullklausul, og retten tillegger dette moment atskillig vekt. Selv om man skulle anta at samtlige deltagere i konsortiene kjente lovens §7, står det for retten som helt usannsynlig at de med dette anså gullklausul vedtatt. At et så viktig vilkår ikke ble tatt inn i de skriftlige kontrakter kan etter rettens oppfatning bare bety, at noe krav om gullklausul ikke ble fremsatt og ikke var gjenstand for noen forhandling mellom partene. Selv om obligasjonstekstene, på samme måte som for statslånene, skulle godkjennes av de långivende konsortier, må det som her er nevnt like fullt ha sin gyldighet.

Forholdet blir etter dette at om en reell gullklausul er tatt inn i Hypotekbankens obligasjoner, må det antas at dette har vært gjort til oppfyllelse av det pålegg som ligger i lovens §7, ikke etter avtale eller for å etterkomme et fremsatt krav. Klausulen kan selvsagt allikevel bli bindende hvis den etter form og innhold er å anse som en reell klausul. Obligasjonene er, som før nevnt, negotiable dokumenter, og det er obligasjonseiernes oppfatning man her må legge vekt på, ikke på den oppfatning som de långivende konsortier har hatt. Obligasjonseierne må forutsettes å ha bare obligasjonstekstene å holde seg til.

Når man har for øye det som er sagt i forarbeidene til loven av 1851 og 1860, kan det ligge nær å anta at det har vært Hypotekbankens mening å ta inn i obligasjonene en reell gullklausul for norske kroner. De obligasjoner som saken gjelder ble imidlertid utstedt ca. et halvt hundre år etter at de omhandlede lovmotiver ble skrevet, og man bør være forsiktig med å tillegge dem for sterk vekt. De er neppe i noen særlig høy grad egnet til å belyse hva som har vært meningen med de referanser til gull som obligasjonene inneholder.

Det er også et annet moment man må være oppmerksom på i forbindelse med de nevnte lovmotiver. I samsvar med det som er kommet

Side:410

særlig klart frem i den någjeldende Hypotekbanklovs §7, må det antas at det er forpliktelser i norsk mynt man har hatt i tankene. Hverken §7 eller motivene til de tilsvarende bestemmelser i de eldre lover beskjeftiger seg med flermyntede forpliktelser, og man kan for så vidt si at slike forpliktelser faller utenfor det område som §7 var ment å skulle regulere. Slik som forholdene utviklet seg i de etterfølgende år, kunne det som var formålet med §7 tydeligvis oppnåes langt bedre ved at forpliktelsene ble knyttet ikke bare til norske kroner, men til fremmede myntsorter som var velkjente på de internasjonale lånemarkeder, og som man der hadde full tillit til på den tid det spørres om.

Retten finner videre grunn til å nevne at saksøkeren for sitt vedkommende sterkt har fremholdt, at det må ha vært ansett som helt irrasjonelt å knytte en gullforpliktelse bare til kroner i de flermyntede obligasjoner som saken gjelder. Retten er ikke ubetinget enig i dette, men det er etter rettens oppfatning sikkert at når obligasjonene lød på franes og riksmark, har det vært ansett for å være av helt underordnet betydning om de også lød på kroner i gull. Retten vil understreke at i obligasjonenes franske tekst er kronebeløpet nevnt uten den tilføyelse av ordene «i Guld» som finnes i den norske tekst og, i oversettelse, også i den tyske.

Retten har allerede gitt uttrykk for den oppfatning at skylderklæringene isolert sett ikke bør kunne ansees for å inneholde noen reell gullklausul, og at de for så vidt står i samme stilling som skylderklæringene i statsobligasjonene. Retten antar videre at det ikke er grunn til å se annerledes på skylderklæringene om man ser dem i forbindelse med det pålegg som Hypotekbanklovens §7 inneholder. Som det fremgår av det anførte er det ikke berettiget å legge noen vesentlig vekt på de motiver som ble skrevet med andre forutsetninger for øye, og heller ikke på den lovbestemmelse som har hatt et formål som man etter hvert lærte å tilgodese på annen måte. Det må antas at den form som skylderklæringene har fått for lånet av 1900 og de etterfølgende lån, ikke er uttrykk for at man ville ha med en reell gullklausul for kroner. Det dreier seg om en form som rutinemessig og uten særskilt overveielse har gått igjen fra tidligere tider, og uten at man la noen vekt på den da de lån som saken gjelder ble opptatt. Når man har beholdt den er det vel fordi den iallfall kunne tjene som en opplysning om at kronen hviler på gullmyntfot. Dette kunne være av interesse også i flermyntede obligasjoner, beregnet på det utenlandske marked.

Som nevnt foran er det et særskilt spørsmål hvilke konsekvenser man må trekke av den kjensgjerning at obligasjonene er negotiable dokumenter. Heller ikke for så vidt angår denne side av saken har retten funnet at Hypotekbankobligasjonene står i noen annen stilling enn statsobligasjonene. Selv om man må ta særskilt hensyn til utenlandske obligasjonskjøpere, som ikke kjente norske forhold og norske forutsetninger, må resultatet bli det samme.

Det bevismateriale som foreligger i saken er etter rettens oppfatning, også for Hypotekbanklånene, vel egnet til å vise at lånene ikke ved utbudet av obligasjonene i Frankrike ble ansett som gullån. Det kan her være på sin plass å minne om, at man i den franske teksten i obligasjonene endog sløyfet den tilføyelse om gull som var knyttet umiddelbart til

Side:411

kronebeløpet i den norske tekst, og som er tatt med også i den tyske. Som bevis for at lånene ikke ble ansett som gullån i forbindelse med utbudet er det fremlagt en rekke dokumenter, og man får gjennom disse et godt inntrykk av hvorledes lånene har vært karakterisert gjennom prospekter, annonser og foreløpige sertifikater. Det er i det alt vesentlige karakteristisk for dette materiale at det ikke gir opplysninger om gull, og det er liten grunn til å anta at man skulle ha unnlatt å nevne gullklausulen hvis denne hadde vært ansett for å være reell. Retten nevner spesielt at det ikke kan endre dette helhetsbilde, at en gjengivelse av Hypotekbanklovens §7 er å finne i et bilag til en tegningsinnbydelse vedkommende lånet av 1909. En gjengivelse av §7 bør ikke i seg selv ansees for å gi lånet karakter av gullån i obligasjonskjøpernes øyne.

Av det som fremgår av opplyningene finner retten ellers å burde peke på, at lånene ikke ble betegnet som gullån da de etter anmeldelse og godkjenning ble opptatt til notering på Paris-børsen. Det samme syn på lånene finner man igjen i de forskjellige børshåndbøker. Også for øvrig er det gitt en rekke opplysninger som alle avgjort går i samme retning. Retten innskrenker seg til å minne om den offisielle børsliste som er nevnt foran i forbindelse med statslånene, og som gjelder for årene 1918-21. Den inneholder en rekke opplysninger om de enkelte lån, men for Hypotekbanklånene ikke noe om forpliktelse til betaling i gull.

Retten finner det ikke nødvendig å gå nærmere i detalj i sin drøftelse av bevislighetene. Det må ansees som tilstrekkelig klart at obligasjonstekstene ikke på en slik måte har vært egnet til å skape forestillinger om gullån, at Hypotekbanken på dette grunnlag kan bli bundet. Det bør tilføyes at det utelukkende er franske obligasjonseiere som har reklamert over at lånene ikke behandles som gullån, og dette kan også bidra til å belyse hvorledes obligasjonene ellers i sin alminnelighet er blitt oppfattet.

Som en avsluttende bemerkning for dette avsnitts vedkommende vil retten gjøre oppmerksom på, at også Hypotekbankens obligasjoner i form og innhold avgjort skiller seg ut fra de obligasjoner i virkelige gullån som partene har omtalt under behandlingen av saken. Retten henviser til det som er sagt i forbindelse med statslånene, men vil her eksempelvis ytterligere nevne de serbiske og brasilianske lån som er omhandlet henholdsvis i dom nr. 14 og dom nr. 15 av Den internasjonale domstol.

For Arbeiderbruk- og boligbankens lån foreligger anbudsinnbydelse, anbud og skriftlig kontrakt. Det er ikke nevnt noe om gull i anbudsinnbydelsen eller i anbudet, men i motsetning til det som gjelder for statslånene og Hypotekbanklånene er gull nevnt i kontrakten. Dessuten har obligasjonenes skylderklæring med hensyn til referansen til gull en annen form enn den som man kjenner fra Hypotekbankens obligasjoner. Retten henviser til det som er gjengitt foran, under redegjørelsen for det faktiske forhold.

Når man skal ta standpunkt til om det foreligger en reell gullklausul for det lån som er opptatt av Arbeiderbruk- og boligbanken, bør man være oppmerksom på at denne bank hadde samme direksjon som Hypotekbanken. Det må også erindres at man om kroneforpliktelser i gull hadde helt tilsvarende bestemmelser i lovene for de to banker. Med mindre særlige omstendigheter skulle begrunne en annen oppfatning bør

Side:412

det ikke kunne antas at man med hensyn til forpliktelsen i gull har ment å følge en annen linje for Arbeiderbruk- og boligbanken enn den som ble fulgt for Hypotekbanken. I det foreliggende tilfelle er det ikke opplyst noe som tyder på at det var nødvendig å avvike fra vanlig praksis. Retten legger særlig vekt på at hverken anbudsinnbydelsen eller anbudet gir noe holdepunkt for den oppfatning at det ble forutsatt forpliktelse i gull, for kroner eller for andre myntsorter.

Til tross for det som her er nevnt er det egnet til å skape en viss tvil at man i kontrakten har tatt inn en bestemmelse om gull som man ikke har tatt inn i kontraktene vedkommende Hypotekbankens lån. Det gjelder imidlertid her, som for statslånene og Hypotekbanklånene, at retten ikke kan anerkjenne en blott og bar tilføyelse av ordene «i Guld» som uttrykk for at en reell gullklausul er vedtatt. Hvis man i dette uttrykk skulle se en reell gullklausul, måtte det bekreftes ved andre opplysninger at uttrykket skulle oppfattes slik. I dette tilfelle taler de øvrige opplysninger, anbudsinnbydelse og anbud, avgjort mot den oppfatning at det skulle dreie seg om en reell gullklausul.

I overensstemmelse med det som er fremholdt om Hypotekbankens lån, antar retten at man heller ikke på grunnlag av obligasjonenes skylderklæring kan komme til det resultat at det foreligger en reell gullklausul. Skylderklæringen angir vekt for kroner og riksmark, men ikke for den tredje myntsort som er francs. Det er rettens oppfatning at angivelsen av gullvekt tydelig bare er en opplysning om myntsortene og deres innbyrdes forhold.

Etter det resultat som retten er kommet til er det ikke noen grunn til å feste seg ved, at ordene «i Guld» har fått en slik plass at de sproglig kunne tenkes å være knyttet til alle myntsorter, ikke bare til kroner. Det avgjørende er for retten at det ikke dreier seg om noen rettslig bindende klausul.

Med hensyn til forholdet til utenlandske kjøpere gjelder ikke noe annet enn det som er nevnt for statslånene og Hypotekbanklånene. Det er ikke grunn til å anta at lånene har vært ansett som gullån.

Retten skal så gå over til å drøfte saksøkerens subsidiære krav om betaling i svenske kroner.

For de flermyntede obligasjoner som saken gjelder er det på det rene at obligasjonseierne selv fritt kan velge hvilken av de flere myntsorter de vil ha oppgjør i, og at de således har det man kaller «Option de Change».

Det gjelder som alminnelig regel at valget av myntsort blir avgjørende med hensyn til betalingsstedet. Man må henvende seg til det fastsatte betalingssted i det land hvis valuta man ønsker å få oppgjør i. For de franske obligasjonseiere har de saksøkte gjort et unntak fra denne regel. Den sterke depresiering av francen førte til at franske obligasjonseiere sendte sine obligasjoner til London for å få oppgjør i pund, men fra 1928 har de med samtykke fra de saksøkte fått anledning til å heve pund i Paris.

Det første spørsmål i forbindelse med det subsidiære krav er om svenske kroner kan antas å være en av de myntsorter som obligasjonene lyder på, og som obligasjonseierne derfor har anledning til å kreve betaling i på grunnlag av sin «Option de Change». Stockholm er, som tidligere

Side:413

nevnt, et av betalingsstedene for alle lån, unntatt statslånet av 1903 som det subsidiære krav ikke omfatter.

I en skrivelse av 16. februar 1917 til Norges Bank uttalte Finansdepartementet bl.a., at det «efter forutsetningene m.h.t. etableringen av utbetalingssteder i de forskjellige land kun anser sig forpligtet til at dække i Sverige kuponger og obligationer av norske statslaan, forsaavidt disse eies av svenske indvaanere, derimot ikke for andre lands indvaanere, der maatte sende sine kuponger til indfrielse i Sverige». En forpliktelse, men begrenset til å gjelde svenske innvånere, ga departementet uttrykk for også i senere skrivelser, og departementet inntok samme standpunkt i relasjon til spørsmålet om betaling i danske kroner til danske innvånere. Også København var et av betalingsstedene.

Departementet ga uttrykk for et endret syn i 1921. Det ble da bl.a. i en skrivelse av 27. april 1921 til Den norske Creditbank hevdet, at det bare berodde «på en villighet fra departementets side, når man overfor svenske kupongeiere i Sverige har latt utbetalingen vedkommende lånene effektuere etter kronepålydende i svenske kroner, (som senere også overfor danske eiere i Danmark i danske). Det ble i samme skrivelse nevnt at Finansdepartementet hadde innhentet en uttalelse fra en fremstående engelsk bank- og finansekspert, og at denne erklæring bl.a. gikk ut på at kroner i norske obligasjoner er å forstå som norske kroner, uansett innløsningsstedet. Det er på det rene at det siktes til en uttalelse som Hambro's Bank ga den norske minister i London i skrivelse av 10. januar 1921.

Det standpunkt som de saksøkte banker har inntatt til spørsmålet om betaling i svenske kroner skiller seg ikke i vesentlig grad ut fra det som er inntatt av staten. Det er ikke av noen av partene hevdet at det i faktisk henseende er noen slik forskjell, at de saksøktes forhold ikke kan vurderes under ett for det subsidiære kravs vedkommende.

Det står for retten som det riktige utgangspunkt for drøftelsen av det foreliggende spørsmål å slå fast at «kroner» i norske obligasjoner er norske kroner, med mindre særlige omstendigheter kan begrunne en annen oppfatning.

Det er ikke opplyst at noen av lånene har vært utbudt i Sverige, og heller ikke at de har vært notert der. Det som i tilfelle kan gi grunnlag for den oppfatning at kroner også betyr svenske kroner, er at Stockholm er et av betalingsstedene.

De fleste av de lån som saken gjelder ble opptatt mens unionen mellom Norge og Sverige fremdeles eksisterte. Samtidig hadde man Myntkonvensjonen av 27. mai 1873 som var inngått mellom Danmark og Sverige, og som ved tilleggskonvensjon av 16. oktober 1875 ble gjeldende også for Norge. De tre land fikk et felles myntsystem, med en prinsipiell adgang til for hvert av landene å bruke sine egne mynter som lovlig betalingsmiddel i de øvrige land.

Retten nevner disse data for å bringe i erindring at de tre land var nær knyttet til hverandre og også med hensyn til pengevesenet. Man må naturlig nok ha vært tilbøyelig til å se det ene lands mynt som likeverdig med de øvriges og har vel neppe regnet med slike kursdifferanser som den senere utvikling førte med seg.

Man kan etter rettens oppfatning ikke av disse omstendigheter trekke den slutning at kroner i norske obligasjoner skulle bety danske, norske

Side:414

eller svenske kroner. Hvert land hadde sitt selvstendige pengesystem, med de begrensninger som fulgte av Myntkonvensjonen, og myntene var nasjonale, uansett deres karakter av lovlig betalingsmiddel i alle tre land. Slik som retten ser på forholdet må det antas at det er funnet tilstrekkelig å fastsette kroneforpliktelsen i norske kroner, uansett om det skulle være betalingssted for obligasjoner og kuponger også i Danmark og Sverige. Det er særlig grunn til å anta dette når lånene overhodet ikke ble utbudt i Danmark og Sverige. At danske og svenske banker i noen utstrekning var deltagere i lånekonsortiene bør neppe kunne stille saken i et annet lys.

Det er således rettens oppfatning at danske eller svenske kroner ikke hører til de myntsorter som obligasjonene lyder på. Saksøkeren kan derfor ikke på grunnlag av de rettigheter som obligasjonene i seg selv gir, kreve oppgjør i svenske kroner med samme nominelle kronebeløp som han i henhold til sin «Option de Change» kan kreve i norske kroner.

I et tilsvarende tilfelle i Danmark angående danske og svenske kroner er den danske Højesteret i dom av 17. desember 1925 kommet til samme resultat. Spørsmålet har for øvrig vært gjenstand for prøvelse også i relasjon til andre myntsorter som har samme betegnelse i flere land. I særlig grad gjelder dette franske og sveitsiske francs. Man finner ikke grunn til å redegjøre for de enkelte dommer. Den forståelse som retten har fått av andre lands domspraksis, sett under ett, svarer til den som André Prudhomme har gitt uttrykk for i en artikkel i «Journal du Droit International», 1934. Det heter her på side 268:

«Som resultat av utviklingen av domspraksis har det da vist seg at den blotte og bare anførsel av et betalingssted i Sveits, uten bestyrkelse i andre omstendigheter som viser partenes vilje, ikke har kunnet oppfattes som innebærende rett til å velge betalingsvaluta og til å velge regningsenhet, men bare som innebærende rett til å velge betalingssted, det vil si bare godkjennelse av rett for fordringshaveren til i Sveits å oppnå rente- og avdragsbetaling i franske francs, med utelukkelse av den sveitsiske franc som var gangbar mynt på betalingsstedet».

For retten står det tilbake å avgjøre om saksøkeren kan få medhold i kravet om betaling i svenske kroner, på det grunnlag at svenske obligasjonseiere får det.

Det er på det rene at de saksøkte har fortsatt å gjøre opp med svenske obligasjonseiere i svenske kroner, og kursforskjell oppsto allerede i 1917. For så vidt angår Arbeiderbruk- og boligbanken strekker utbetalingene seg dog bare over tidsrommet 1921-27 og for Hypotekbanken har det ikke vært noen slike utbetalinger etter 1947.

Det beløp som kursdifferansen har representert i merutgift for de saksøkte har man fått visse opplysninger om. For statslånene foreligger en oppgave som omfatter tiden fra 1945-46 til og med 1. kvartal av budsjettåret 1958-59. Oppgaven viser et kurstap på noe over 1 million kroner. For tiden før 1945 har det ikke vært mulig å skaffe oppgave. For Hypotekbankens vedkommende er det fremlagt oppgave fra 1918 til og med 1947. De lån som er tatt med i oppgaven faller ikke helt sammen med de lån som saken gjelder, men for disse kan man regne med et kurstap på anslagsvis en halv million kroner. For Arbeiderbruk- og boligbanken er beløpet bagatellmessig.

Under hensyn til at det er et betydelig beløp de svenske

Side:415

obligasjonseiere har fått gjennom oppgjøret i svenske kroner er det forståelig at det er reagert fra fransk side. Særlig er en slik reaksjon naturlig når forholdet ikke sees i historisk perspektiv eller under hensyn til det særlige forhold mellom de nordiske land. Retten kan imidlertid ikke se at den oppgjørsordning som de svenske obligasjonseiere faktisk har nytt godt av kan skape noen rett for andre.

Det er i forbindelse med det her nevnte spørsmål ikke nødvendig å ta standpunkt til om en praksis gjennom mer enn 40 år kan antas å ha skapt en rett for de svenske obligasjonseiere, slik at disse fortsatt kan kreve betaling i svenske kroner. Når det er den praktiserte oppgjørsordning som skal danne grunnlaget, kan de svenske obligasjonseiere i tilfelle bare ha skapt en rett for seg selv, ikke for andre. Adgangen til å få oppgjør i svenske kroner har gjennom hele den forløpne tid vært begrenset til å gjelde svenske innvånere.

Plikten til å behandle alle obligasjonseiere likt kan etter rettens oppfatning ikke begrunne et annet resultat. Den likestilling som obligasjonseierne har krav på fører bare med seg at alle uavkortet må få de rettigheter som obligasjonene hjemler. Det er i det foreliggende tilfelle ikke spørsmål om hvorledes forholdet ville være hvis de saksøkte ikke hadde maktet fullt ut å oppfylle sine forpliktelser etter obligasjonene.

Etter det resultat som retten er kommet til må de saksøkte bli å frifinne, både hva det prinsipale og det subsidiære krav angår.

For det prinsipale kravs vedkommende er avgjørelsen bygget på at det ikke antas å foreligge noen reell gullklausul for de lån som saken gjelder. Det har derfor ikke vært nødvendig for retten å ta standpunkt til de spørsmål som angår loven av 15. desember 1923 og denne lovs forhold til Grunnloven. Heller ikke har det vært nødvendig å drøfte den innsigelse fra de saksøktes side at de endrede forhold under enhver omstendighet måtte medføre at en eventuell gullklausul ikke kunne kreves etterlevet i dag. - - -