Rt-1962-53

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-01-27
Publisert:	Rt-1962-53
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 16/1962
Parter:	Helge Kr. Kvame (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt v/overrettssakfører Roar Bjerknes - til prøve) mot A/S Årdal og Sunndal Verk (høyesterettsadvokat Svenn Landgraff).
Forfatter:	Gaarder, Nygaard, Leivestad, Schei, Holmboe
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §70, Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsloven (1940) §136, Vassdragsreguleringsloven (1917) §14, §16

Dommer Gaarder: Saken angår spørsmålet om eieren av Eidsbugaren Høifjellshotell, Helge Kr. Kvame, kan kreve erstatning av A/S Årdal og Sunndal Verk for skade på isvei over Tyin beregnet på grunnlag av en samlet reguleringshøyde på 10,34 meter, eller om han bare kan kreve erstatningen beregnet på grunnlag av 3 meters reguleringshøyde. Forholdet er at Tyin ved kongelige resolusjoner i 1908 og i 1926 ble tillatt regulert i en høyde av til sammen 7,34 meter, men ved de ekspropriasjonsskjønn som ble holdt etter disse resolusjoner, ble det ikke gitt erstatning for skade på isvei over Tyin, idet slik erstatning ikke ble krevet. Isen var den gang ikke benyttet til regelmessig ferdsel. Konsesjonæren, A/S Tyinfaldene, utbetalte de erstatninger som var fastsatt ved skjønnene. Selskapet gikk også i gang med utbyggingsarbeider, slik at en vesentlig del av disse var utført da 2. verdenskrig brøt ut, men selve reguleringen ble først satt i verk i 1948. I 1930-årene hadde Eidsbugaren (og Tyinholmen) begynt med vintersesong, og de benytte da isen over Tyin som vintervei. A/S Tyinfaldene overdro under okkupasjonen sine rettigheter til A/S Nordag. Dette selskap fortsatte utbyggingsarbeidene, og søkte også om de nødvendige konsesjoner, men saken herom kom ikke til realitetsbehandling i administrasjonen før frigjøringen. Etter frigjøringen ble rettighetene overdradd til A/S Årdal Verk, det nåværende A/S Årdal og Sunndal Verk (heretter kalt Årdal). Årdal fikk ervervs- og reguleringskonsesjon 14. juli 1950 (uten endret reguleringshøyde) og hadde som nevnt satt manøvreringen i gang allerede i 1948. Ved kongelig resolusjon av 18. april 1958 fikk Årdal konsesjon til ytterligere regulering av Tyin med 3 meter. Under det skjønn som ble holdt ved Hadeland og Land herredsrett til gjennomføring av denne konsesjon, oppsto den tvist som er denne saks gjenstand. Herredsretten som skjønnsrett - sorenskriveren oppnevnt av Justisdepartementet og 4 skjønnsmenn oppnevnt av Industridepartementet - avsa 6. november 1958 kjennelse med denne slutning:

«Vedkommende takstnr. 1, Tyinholmen hotell og takstnr. 2,

Side:54

Eidsbugaren hotell blir ved bedømmelsen av skade på isvei å legge til grunn den samlede regulering 10,34 meter. - - -»

Kjennelsen er avsagt med de 4 skjønnsmenns stemmer mot sorenskriveren, som dissenterte.

Årdal påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som ble satt med 4 domsmenn, avsa dom 16. mai 1960 og kom til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:

«1. Ved bedømmelsen av skade på isvei vedrørende takstnr. 1, Tyinholmen hotell og takstnr. 2, Eidsbugaren hotell tas ikke hensyn til de tidligere reguleringer av Tyin med samlet reguleringshøyde 7,34 meter.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes John Opdal og Helge Kr. Kvame in solidum å betale A/S Årdal og Sunndal Verk 750 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Lagmannsrettens dom er avsagt med 4 mot 3 stemmer, idet 3 av domsmennene dissenterte.

Om sakens nærmere sammenheng vises for øvrig til de to retters avgjørelsesgrunner.

Hotelleier Helge Kr. Kvame har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør i det vesentlige gjeldende følgende ankegrunner, som til dels er nye anførsler for Høyesterett:

1) Kvame (eller hans forgjenger, faren) var ikke part ved skjønnet i 1909. Under overskjønnet i 1910 ble han riktignok tilkjent kr. 100 i ulempeerstatning for skade på sin sommervei langs Tyin, idet han i en fremlagt erklæring samtykket i at overskjønnet avgjorde dette spørsmål, men lenger enn til erstatning for sommerveien rekker avgjørelsen ikke. Under skjønnet i 1927 var Kvame representert ved sakfører. Denne gjorde da på Kvames vegne forbehold om erstatning for det tilfelle at Kvames ferdsel med båt over Tyin skulle bli besværliggjort fordi isen ville bli liggende lenger, og videre «for så vidt der for Kristofer Kvame skulle oppstå ulemper ved reguleringen». Hertil svarte ekspropriantens prosessfullmektig i en protokolltilførsel at «erstatningsspørsmålene fikk bli å behandle etter hvert som de meldte seg». Av disse protokolltilførsler fremgår det - hevder den ankende - at eksproprianten - eller nå Årdal - ikke kan motsette seg at erstatning kreves for skade på isveien. De skjønn som ble holdt i 1910 og 1927 har ingen betydning for dette erstatningskrav, som i 1909-10 ble holdt utenfor og i 1927 dekkes av det nevnte forbehold.

2) Den ankende part påberoper seg videre passivitet fra den annen side. Selv om det skulle være så at det ved skjønnene i 1910 og i 1927 er avgjort at Tyinfaldene hadde rett til å fremme reguleringen uten erstatning til Kvame for skade på isveien, så må denne rett senere være tapt på grunn av passivitet og endrede forhold. Det gikk nemlig årtier før reguleringen ble satt i verk. Det må imidlertid være en grense for

Side:55

hvor lenge en ubenyttet reguleringsrett kan hindre andre i å oppnå en beskyttet ferdselsrett i vassdraget, og grensen er her overskredet. Den ankende har her bl.a. henvist til reguleringslovens §16 pkt. 6 og 7. Etterat skjønnet i 1927 var holdt, har hotelldriften i nærmere 30 år vært basert på bruk av isveien, og det er foretatt investeringer i hotellbygg i tillit til at hotellet kan nyttiggjøre seg isveien.

3) Uansett hvilke rettigheter A/S Tyinfaldene måtte ha hatt, har iallfall Årdal ikke ervervet noen rett som kan avskjære Kvames erstatningskrav. I skjøtet fra A/S Tyinfaldene til A/S Nordag av 5. januar 1942 og i skjøtet fra Nordag til Årdal av 6. desember 1947 er den overdradde eiendom bare betegnet som «Reguleringsrett i Tyin», g.nr. 110 b.nr. 1 i Vang, og hverken i disse skjøter eller i skylddelingsforretning av 15. august 1930, der g.nr. 110 b.nr. 1 er utskilt fra en rekke gårder i Vang, er Kvame eller Kvames eiendom nevnt. Noen rett overfor Kvame er derfor ikke overdradd. En reguleringsrett kan for øvrig etter reguleringslovens §14 nr. 2 ikke overdras. A/S Tyinfaldenes regulering er aldri gjennomført, og dette selskaps konsesjon falt bort som foreldet i 1944. Den konsesjon som Årdal fikk i 1950, er en ny og selvstendig konsesjon, som heller ikke i innhold faller sammen med den gamle. I tiden fra 1944 til den nye konsesjon ble gitt i 1950 besto der ingen konsesjon til å regulere Tyin, og den ferdsel over isen som hadde utviklet seg fra 1930-årene, må da ha oppnådd erstatningsrettslig vern overfor konsesjonen av 1950.

4) Endelig mener den ankende at vassdragslovens §136 nr. 1 gir ham krav på erstatning for isveien.

Den ankende har nedlagt denne påstand:

«1. Skjønnsrettens kjennelse stadfestes for så vidt angår takstnr. 2, Eidsbugaren Hotel.

2. Helge Kr. Kvame tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Årdal har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Helge Kr. Kvame tilpliktes å betale A/S Årdal og Sunndal Verk erstatning for saksomkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, deriblant de to skjøter fra henholdsvis 1942 og 1947 og den skylddelingsforretning fra 1930 som allerede er nevnt. Videre nevner jeg utskrift av overskjønn holdt 7. oktober 1959 ved Hadeland og Land herredsrett. Dette skjønn ansatte erstatningen til Kvame under 2 alternativer, nemlig til kr. 625 (inkludert 25 % tillegg) pr år på grunnlag av den samlede regulering, og til 0 på grunnlag av den utvidede regulering (de 3 meter) alene. Hele skaden ble altså ansett påført ved reguleringen i henhold til de to første konsesjoner (av 1908 og 1926). Videre traff overskjønnet - alternativt - følgende bestemmelse om tiltak: «1. A/S Årdal og Sunndal Verk blir pålagt å sørge for en forsvarlig nedkjøring på isen for weasel og snowmobil over eller ved den nåværende kai ved Tyin

Side:56

hotell eller i nærheten og å sørge for brøytet vei til nedkjøringen. - Tiltaket blir pålagt bare under forutsetning av at det ved endelig rettsavgjørelse blir avgjort at erstatninger for isveg skal gis på grunnlag av den samlede regulering (10,34 meter).» - Endelig vil jeg nevne at det er holdt et bevisopptak ved Valdres herredsrett, der den ankende part og 2 vitner er avhørt.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og er i det vesentlige enig i lagmannsrettens begrunnelse. Bl. a. av hensyn til de nye anførsler for Høyesterett vil jeg imidlertid tilføye:

Jeg ser det slik at det ved overskjønnet i 1910 og skjønnet i 1927 ble rettskraftig avgjort at de reguleringer som det da var gitt tillatelse til, kunne fremmes uten erstatning til Kvame for tap av isvei. Hans (eller farens) opptreden ved overskjønnet i 1910 må tolkes derhen at skaden på sommerveien var det eneste faren mente å kunne kreve erstattet. Han fremsatte dette krav under overskjønnet og kan ikke i prosessuell henseende stå annerledes enn om han fra begynnelsen av hadde vært stevnet som part. Forbeholdet i 1927 med den tilhørende protokolltilførsel fra eksproprianten sikter etter min mening til den slags skader som er omhandlet i vassdragslovens §136 nr. 1, jfr. den gamle vassdragslovs §70.

Passivitetsinnsigelsen kan heller ikke føre frem. Den tid som er forløpet fra 1927 til 1948, da manøvreringen begynte, kan ikke i seg selv bevirke at de rettigheter som A/S Tyinfaldene var den opprinnelige innehaver av, er falt bort. Det er benektet og kan ikke ansees bevist at den ankende part har utvidet og modernisert sitt hotell fordi han stolte på isveien, og han kunne heller ikke ha tilstrekkelig grunn til å gå ut fra at reguleringen ikke ville bli gjennomført. Som allerede nevnt ble det utført vesentlige utbyggingsarbeider både i A/S Tyinfaldenes og i Nordags tid. Nærmere opplysninger herom finnes i St.prp. nr. 109/1950, som behandler Årdals første konsesjonssøknad.

At overdragelsen til Nordag og senere til Årdal ikke omfatter Tyinfaldenes rettsstilling overfor Kvame, fordi skjøtene og skylddelingsforretningen ikke nevner ham eller hans eiendom, finner jeg uten videre uholdbart. Heller ikke kan det ha betydning for Kvames stilling at en konsesjon etter loven ikke kan overdras, at Tyinfaldenes reguleringskonsesjon utløp i 1944 og at Årdal først fikk regulerings- (og ervervs-) konsesjon i 1950. Disse forhold berører ikke den privatsrettslige rettsstilling som tidligere var oppnådd, men angår konsesjonærens stilling overfor det offentlige, som i 1950 har gitt Årdal de nødvendige konsesjoner. Jeg henviser på dette punkt til lagmannsrettens bemerkninger, som jeg er enig i.

Tilbake står da spørsmålet om den ankende part kan bygge sitt krav på vassdragslovens §136 nr. 1, jfr. den tidligere vassdragslovs §70. Også på dette punkt er jeg enig med lagmannsretten og henviser til dens begrunnelse. Jeg antar således at §136 nr. 1 ikke får anvendelse på et tilfelle som dette, hvor den bruk som reguleringen griper inn i, og som for øvrig grunner seg

Side:57

på almenhetens alminnelige ferdselsrett, er yngre enn konsesjonærens rettserverv. Høyesteretts dom i Rt-1940-561 kan ikke påberopes i motstatt retning. Denne dom, som for øvrig er avsagt med 3 mot 2 stemmer, angikk et tilfelle hvor trafikken på en offentlig vei hadde fått andre og større skadevirkninger (sprekkdannelser) for et hus ved veien enn forutsatt da grunn til veien ble ekspropriert, fordi man den gang ikke hadde regnet med den tungtrafikk som følger med bilene. I vårt tilfelle er det «ekspropriaten» selv som har begynt og etter hvert intensivert en ny bruk etterat reguleringen var besluttet og ekspropriasjonen gjennomført med hensyn til det økonomiske oppgjør, liksom også arbeidene var kommet i gang.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet, og finner at den ankende også bør ilegges saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Helge Kr. Kvame til A/S Årdal og Sunndal Verk 2 500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Schei og Holmboe: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Hans Østgaard, kst. lagdommer Erling Haugen, tilkalt dommer, sorenskriver Kai Knudsen med domsmenn Lise Andersen, Nils Thorpe, Th. Skålerud og Øystein Jarstad):

- - -

Lagmannsretten - flertallet - dommerne Østgaard, Haugen, Knudsen og domsmann Th. Skålerud, er kommet til samme resultat som skjønnsrettens mindretall og kan i det alt vesentlige slutte seg til den begrunnelse som skjønnsrettens formann har gitt. Følgende bemerkninger skal gjøres:

Lagmannsretten er enig i at adgangen til å ta opp nye krav etterat endelig skjønn er holdt er begrenset til de tilfelle hvor et vassdragstiltak medfører andre faktiske virkninger enn skjønnet har kunnet forutse, jfr. vassdragslovens §136, punkt 1. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til hvorvidt bestemmelsen bare gjelder direkte skader eller om den også omfatter ulemper. Bruk av isvei over Tyin ble først nødvendig som følge av at hotellene fra omkring 1933 også begynte å ta imot vinterturister. I forhold til tidligere drift, da hotellene kun var basert på sommertrafikk, må dette betegnes som en ny bruk av hotelleiendommene. Selv om det, som fremholdt av ankemotpartene, kan sies at denne bruk av eiendommene forelå som en mulighet også under

Side:58

skjønnene i 1909/10 og 1927/1928, er det ikke slike forhold vassdragslovens §136, punkt 1, tar sikte på å regulere. Den er ment å gi sikkerhet for at grunneiere og rettighetshavere ikke skal bli skadelidende ved å måtte tåle virkninger av reguleringer som ville betinget erstatning ved skjønnet hvis man hadde vært oppmerksom på dem på det tidspunkt. Isveien var imidlertid da skjønnene ble holdt overhodet ikke brukt, og så vel den økonomiske interesse som selve det rettslige grunnlag for erstatningsfastsettelsen manglet således.

Da isveien over Tyin ble tatt i bruk, hadde A/S Tyinfaldene forlengst ervervet reguleringsrett for manøvrering inntil 7,34 meter. Retten til den nyopptatte ferdselsvei over isen var begrenset av denne reguleringsrett og kunne bare utøves etter de rettsforhold som forelå da bruken begynte - uansett om manøvreringen da var satt i verk eller ikke. Gjennom A/S Nordag og staten er de omhandlede reguleringsrettigheter senere gått over til A/S Årdal Verk som fikk konsesjon på ervervelsen i 1950. I relasjon til grunneiere og rettighetshavere trådte A/S Årdal Verk inn i rettighetene slik som disse i sin tid var ervervet av A/S Tyinfaldene. Endringen i bestemmelser vedrørende fond, som konsesjonsvilkårene av 1950 fastsatte, har kun adresse til det offentlige, og endringene i manøvreringsreglementets bestemmelse om flomvassføringen er uten betydning for reguleringens virkning på forholdene for isveien. Konsesjonen av 1950 var bare en nødvendig tillatelse til å erverve de gamle reguleringsrettigheter og gjennomføre reguleringen overensstemmende med den rett som var overdradd. Konsesjonen av 1950 utløste da heller ikke noe nytt ekspropriasjonsskjønn. En konsesjon som meddeler godkjennelse på overdragelse m.v. av tidligere ervervede reguleringsrettigheter, berettiger ikke grunneiere og rettighetshavere til å ta opp nye erstatningskrav som ikke kunne fremmes overfor den opprinnelige regulant. Adgangen til tilleggserstatning etter vassdragslovens §136, punkt 1, er uavhengig av om kravet reises mot den opprinnelige eller en senere ekspropriant. - - -

Lagmannsrettens mindretall - domsmennene Lise Andersen, Nils Thorpe og Øystein Jarstad - er kommet til samme resultat som skjønnsrettens flertall og kan i det alt vesentlige slutte seg til de anførsler som ankemotpartene har gjort gjeldende for lagmannsretten og som er gjengitt foran i dommen. Mindretallet finner å burde legge særlig vekt på følgende:

Det foreligger ikke noen ny bruk av hotellene fra den tid disse ble åpnet for vintertrafikk, bare en utvidelse av hotelldriften utover den tidligere sommertrafikk. Dette gjorde det nødvendig for hotelleierne å ta i bruk Tyin som ferdselsvei også på vintertid, og ankemotpartene eller deres rettsforgjengere har fra ca. 1933 brukt Tyin som atkomstvei til hotellene så vel sommer som vinter. I de første vintersesonger ble isveien trafikert med reinsdyr, men fra ca. 1935 med motorkjøretøy. Inntil 1945 brukte man propelldrevet motorslede, senere beltebiler. Da A/S Årdal Verk i 1947 ervervet reguleringsrettighetene, forelå det således allerede en bestående rett for ankemotpartene til å trafikere Tyin med motorkjøretøy. Denne rett ble ytterligere befestet frem til 1950 da konsesjon ble meddelt A/S Årdal Verk, og retten til isveien må i hvert fall på sist nevnte tidspunkt ansees for å ha fått en slik fasthet og stabilitet

Side:59

at A/S Årdal Verk må respektere den. Denne retten til isvei over Tyin forelå imidlertid som en mulighet allerede ved skjønnene i 1909/10 og 1927/28 ved utvidelse av hotelldriften. Mulighetene for utvidet hotelldrift og bruk av isveien samt reguleringens mulige virkninger for trafikk over isen ble ikke vurdert av skjønnsretten under de nevnte ekspropriasjonsskjønn. Når det senere viser seg at reguleringen berører denne rett til trafikk over isen, er det en faktisk virkning av reguleringstiltaket som må kunne tas opp i medhold av vassdragslovens §136, punkt 1, som må ansees for å gjelde så vel direkte skader som ulempe. Det bemerkes i denne forbindelse at selve manøvreringen ikke ble satt i gang før i 1948, henved 13 år etterat ankemotpartene hadde begynt å trafikere vannet med motorkjøretøyer. - - -