Rt-1962-551

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-06-08
Publisert:	Rt-1962-551
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69 B/1962
Parter:	Gjertrud Fischer og Elfrid Lunde (høyesterettsadvokat Per Kjær) mot Tone Tangvall (overrettssakfører Carl Dunker - til prøve).
Forfatter:	Heiberg, Nygaard, Bendiksby, Rode, Berger
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §45, Arveloven (1854) §50, §51, Ægtefælleloven (1888) §22, §2, §6, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §3, §46, Tinglysingsloven (1935) §17

Dommer Heiberg: Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en ektepakt, opprettet 14. januar 1948, mellom senere avdøde overrettssakfører J. S. Tangvall og hans gjenlevende annen hustru Tone. Tvisten er reist av Tangvalls tre barn Gjertrud Fischer, Elfrid Lunde og Knut Tangvall under den offentlige skiftebehandling av ektefellenes fellesbo.

Kristiansand byrett avsa 22. februar 1961 dom i saken med domsslutning:

«Tone Tangvall frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Gjertrud Fischer og Elfrid Lunde har påanket dommen og har med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg brakt anken direkte inn for Høyesterett.

Sakens gjenstand og partenes anførsler fremgår av byrettens dom. De ankende parter har ikke angrepet byrettens bevisbedømmelse, heller ikke når den har ansett det godtgjort at ektepakten materielt sett ga uttrykk for ektefellenes vilje. Det eneste spørsmål som foreligger til avgjørelse for Høyesterett er således om

Side:552

den omstendighet at ektepakten er opprettet i overvær av bare ett vitne, i strid med kravet i §45 i lov om ektefellers formuesforhold av 20. mai 1927, må føre til at ektepakten kjennes ugyldig. Det foreligger en del nytt bevisstoff som imidlertid er uten betydning for dette spørsmål.

Elfrid Lunde er meddelt Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett med fritagelse for rettsgebyrer.

De ankende parters påstand lyder:

«Ektepakten av 14. november 1948 kjennes ugyldig.

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Byretten.

Ennvidere tilkjennes det offentlige og Gjertrud Fischer saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartens påstand lyder:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Fru Tone Tangvall tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Ektefellelovens §45 bestemmer i første ledd: «Ektepakt må opprettes skriftlig under partenes hånd i overvær av minst to vidner...» Videre heter det i paragrafens annet ledd: «En ektepakt som er opprettet overensstemmende med disse regler, er bindende for ektefellene selv og deres arvinger.» Denne siste bestemmelse må sees i sammenheng med §46 første ledd om tinglysing av ektepakten som betingelse for rettsvern mot tredjemann.

Selv om loven ikke uttrykkelig uttaler hva følgen blir om de foreskrevne former ikke er iakttatt, er det naturlig å lese de uttrykk som er benyttet slik, at den normale følge vil være at ektepakten da ikke er bindende for ektefellene eller deres arvinger. Skulle noe annet antas, måtte det iallfall ha klar støtte i den tidligere rettstilstand eller i forarbeidene til loven av 1927. Den eldre lov av 1888 hadde noenlunde tilsvarende, men strengere formkrav i §2, og dessuten særlige krav til de fortegnelser som skulle opprettes etter §6 og §22. Det foreligger imidlertid ingen dom om virkningen av feil ved selve ektepakten etter den tidligere lov, og en uttalelse av Scheel på side 271-272 i hans bok om ektefellers formuesforhold går i retning av at formkravene her måtte ansees for absolutte. Forarbeidene til loven av 1927 inneholder så vidt jeg har kunnet se ikke noe av betydning for spørsmålet.

Det er riktignok så at for arvelovens vedkommende gikk rettspraksis før lovendringen av 1937 i retning av delvis å godta testamenter som led av formfeil, dersom det ble funnet godtgjort på annen måte at testamentet stemte med testators vilje. Men enkelte sentrale formkrav ble også da opprettholdt som ufravirkelige, bl.a. nettopp kravet om to vitners nærvær, Rt-1914-667 og 1053, jfr. Knoph: Arverett (1. utg.) side 143.

Også når det gjelder ektepakter er kravet om to vitner et sentralt ledd i de formkrav loven har oppstillet. Når da som i dette tilfelle bare ett vitne har medvirket, er den følge etter min mening ikke til å komme forbi, at ektepakten ikke er bindende overfor den avdøde ektefelles arvinger. Den omstendighet at testamentsvitnet

Side:553

her var en sakfører, er etter loven uten betydning. Hvorvidt enhver tilsidesettelse av lovens formkrav må føre til ektepaktens ugyldighet, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til i denne sak.

Jeg tilføyer at mitt resultat stemmer med det som er alminnelig antatt i teorien, se Knoph: Oversikt over Norges rett (3. utg.) side 91, Arnholm: Familierett (3. utg.) side 247 og Østrem: Ektefellers formuesforhold side 236.

Saken gjelder et prinsipielt spørsmål som ikke tidligere har vært forelagt domstolene, og jeg finner at saksomkostningene bør oppheves for begge retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ektepakt av 14. november 1948 mellom J. S. Tangvall og Tone Tangvall kjennes ugyldig.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Rode og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Ivar Gregusson):

- - -

Overrettssakfører J. S. Tangvall var født xx.xx.1884. Han virket som sakfører i Kristiansand fra 1910 til han i 1933 ble ansatt som ligningssjef i Kristiansand. Under den siste krig var han medlem av N.S. og ble i 1942 ansatt som rådmann i Kristiansand. Etter frigjøringen ble han arrestert og satt i 1945 i varetektsfengsel i 120 dager. Han ble ved Torridal herredsrett dømt til 1 års fengsel samt inndragning av kr. 14 000 og erstatning kr. 5000. Herav er kr. 9000 betalt mens resten er ettergitt.

Resten av fengselsstraffen ble sonet i 1947/48. Han virket så senere som sakfører i Kristiansand igjen til han døde 13. september 1959.

Overrettssakfører Tangvall var gift 2 ganger. Han ble i 1930 skilt fra sin første hustru som ennå lever. Han giftet seg så på nytt 12. mai 1934 med Tone Tangvall som er født xx.xx.1900. I første ekteskap er det 2 barn, nemlig saksøker nr. 1 og 2, født henholdsvis 1915 og 1917. I annet ekteskap er det også 2 barn, en sønn og en datter, født henholdsvis 1935 og 1939. Endelig hadde J. S. Tangvall en sønn utenfor ekteskap, saksøker nr. 3 som er født i 1924.

Tangvall utstedte 20. oktober 1947 et gaveskjøte til barna i 2. ekteskap på eiendommen g.nr. 11 b.nr. 20 og 23 i Oddernes. Det har under skiftebehandlingen vært reist sak mot barna i 2. ekteskap med påstand om at skjøtet skulle kjennes ugyldig. Ved byrettens dom av 9. februar 1961 ble de saksøkte frifunnet.

14. januar 1948 inngikk nå avdøde overrettssakfører Tangvall og hustru Tone Tangvall en sålydende ektepakt:

«Undertegnede ektefeller J. S. Tangvall, født xx.xx.1884 og Tone Tangvall, født xx.xx.1900, som inngikk ekteskap den 12. mai 1935, bestemmer herved:

Side:554

1. Følgende gjenstander og inventar som beror i Kaffistova, V. Strandgt. 24 a, Kristiansand S., skal tilhøre Tone Tangvall som hennes særeie:

a. Møbler, anskaffelsesverdi kr. 3 500

b. Komfyr, » » 2 700

c. Glassdisk, » » 1 200

d. Service og annet utstyr, ansk.verdi » 2 500

e. Utstyr og møbler på 2 pikeværelser i V. Strandgt. 24 a, ansk.verdi » 2 000

2. De inntekter som fåes ved driften av Kaffistova skal tilhøre Tone Tangvall som hennes særeie.

Avkastning av den formue som hun måtte komme til å legge seg opp ved inntekter av Kaffistova, skal også være hennes særeie.

Kristiansand, den 14. januar 1948.

J. S. Tangvall. Tone Tangvall.

O.r.sakfører.

Undertegnede bekrefter herved at dette dokument er underskrevet av J. S. Tangvall og Tone Tangvall mens jeg så på. Begge er over 21 år.

Kristiansand, den 14. januar 1948.

Per Spieler.

O.r.sakfører (Stempel)

Ektepakten er tinglyst ved Torridal sorenskriverembete 2. april 1948. Det er uten at partene nærmere har gått inn på det under saken opplyst at fru Tangvalls særeiemidler i dag utgjør kr. 60 000-70 000. Fellesboets formue (eksklusive eiendommen i Oddernes) er opplyst å utgjøre ca. kr. 100 000. - - -

Retten skal bemerke:

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak er hvorvidt ektepakten av 14. januar 1948 lider av slike feil at den må ansees ugyldig i forhold til avdøde J. S. Tangvalls barn i første ekteskap. Ektefellelovens §45 annet ledd uttaler at en ektepakt opprettet etter reglene i §45 første ledd er bindende for ektefellene selv eller deres arvinger. Bestemmelsen uttaler seg ikke om virkningen av at forskriftene i §45 ikke er fulgt. Den må sees i sammenheng med tinglysingsreglene i §46, og fastslår bare at tinglysing ikke er nødvendig for å skaffe rettsvern mellom ektefellene eller i forhold til arvingene.

Ektefelleloven av 1927 har i det hele tatt ikke noen bestemmelser om virkningen av formfeil ved inngåelse av ektepakter. Heller ikke av lovens forarbeider kan det utledes noe om hvilken betydning formfeil bør tillegges.

Etter rettens oppfatning må det ansees på det rene at rettsoppfatningen før loven av 1927, dvs. på grunnlag av den gamle ektefellelov av 29. juni 1888, sto på det standpunkt at formkravene ved inngåelsen av ektepakter, jfr. den tidligere lovs §2, §6 §22 ikke var absolutte. Det kan herom henvises til Scheel: Ektefellers formuesforhold side 195 og 209. Rettspraksis fra tiden før 1927 viser da også at domstolene ikke vek unna fra å bedømme det enkelte tilfelle konkret, og fra å se bort fra formfeil hvis beviset for handlingens gyldighet kunne føres på annen måte, jfr. f. eks. Rt-1903-97, 1905 490, 1909 129, 1917 1066 og 1926 960.

Scheel påviser på side 195 slektskapet mellom ektefellelovens regler

Side:555

og de dagjeldende regler i arvelovens §50 og §51 . Som kjent var det inntil lovforandringen i 1937 alminnelig antatt både i teori og rettspraksis at formreglene i arvelovens §50 §51 ikke var absolutte. Rettspraksis fra tiden før 1937 viser en rikholdig mengde eksempler på at domstolene ved bedømmelsen av testamenters gyldighet har latt forskjellige formfeil tilsidesette, hvis det på annen måte kunne føres bevis for testamentshandlingens gyldighet.

Hvis man hadde tilsiktet noen endring fra tidligere praksis hadde det etter rettens oppfatning vært rimelig om man i 1927 i den nye ektefellelov hadde inntatt konkrete bestemmelser om følgene av at formkravene ikke ble fulgt. Lovens og motivenes taushet og den den gang herskende rettstilstand når det gjaldt testamentsformene, viser etter rettens oppfatning at man i 1927 ikke kan ha tilsiktet noen prinsipiell forandring når det gjaldt spørsmålet om virkningen av formfeil ved ektepakter. Så vidt en har kunnet se foreligger det ikke tidligere noen høyesterettsavgjørelse hvor det er tatt standpunkt til spørsmålet om formfeil ved ektepakter på grunnlag av loven av 1927. Som nevnt av begge parter er det derimot i RG. for 1954 444 inntatt en dom av Gulating lagmannsrett. Ved dommen ble en ensidig bebyrdende ektepakt kjent gyldig til tross for at vitner i det hele tatt ikke hadde vært til stede da partene underskrev ektepakten, og til tross for at ektepakten senere bare ble gitt vitnepåtegning for underskriften av den bebyrdede ektefelle. Denne dom må etter rettens oppfatning kunne tas til inntekt for det standpunkt, at tilsidesettelse av formkravene i ektefellelovens §45 ikke uten videre medfører ugyldighet. Retten kan i det hele tatt på grunnlag av det som er anført foran angående tilblivelsen av ektefellelovens §45 ikke slutte seg til professor Arnholm, når han senest i sin Familierett utg. 1958 247 uten nærmere begrunnelse synes å mene at tilsidesettelse av formkravene i ektefellelovens §45 uten videre medfører ugyldighet også mellom partene.

Som det vil fremgå av det foran anførte er det rettens standpunkt at ikke enhver tilsidesettelse av formkravene i ektefellelovens §45 medfører ugyldighet. I den foreliggende sak er det på det rene at ektepakten bare er undertegnet av ett vitne, nemlig overrettssakfører Per Spieler. Det er videre på det rene at ektepakten ble undertegnet av begge parter og overrettssakfører Spieler mens Tangvall sonte sin landssviksdom ved Dalane tvangsarbeidsleir. Det har vært antydet at det under besøket på Dalane muligens har vært andre til stede da ektepakten ble undertegnet, men noe bevis for at andre enn overrettssakfører Spieler har overvært handlingen som vitne er ikke ført. Retten skal nå ta standpunkt til hvorvidt den foran nevnte konkrete formmangel medfører ektepaktens ugyldighet i relasjon til arvingene. Retten finner det i denne forbindelse påkrevet på grunnlag av bevisførselen å redegjøre nærmere for bakgrunnen for at Tangvall og fru Tangvall opprettet ektepakten.

Overrettssakfører Tangvall var i 1918 etter avslutningen av den forrige verdenskrig en relativt velholden mann. Han satt med eiendommen Vestre Strandgt. 24 som da hadde en skattetakst på kr. 110 000 og en pantegjeld på kr. 50 000. Videre hadde han bankinnskudd på kr. 126 000. Han hadde ved siden av sakførerforretningen drevet en meglerforretning, og det oppsto nå betydelige tap på verdiløse aksjer og gjeldsbrev. Allerede i 1919 hadde han pådradd seg en gjeld på kr. 150 000 foruten at

Side:556

bankinnskuddene var redusert slik at han bare disponerte kr. 70 000 i kontanter til å betale inn på gjelden. Videre utstedte han 2 egenveksler på kr. 40 000 hver for resten av gjelden. På denne bakgrunn ble hans økonomi utover 20-årene meget anstrengt. I tiden inntil 1923 hadde han riktignok alminnelige gode inntekter med omkring kr. 16 000 pr. år, men senere sviktet inntektene. Han hadde stadig betalingsvanskeligheter og lå fra 4-6 år etter med betalingen av sine skatter. De sterkt synkende inntekter gjorde at han fant det riktig å søke ligningssjefstillingen i 1933. I denne stilling fikk han en samlet lønnsinntekt på kr. 8200. Videre utgjorde nettoinntekten av Vestre Strandgt. 24 ca. 2000 pr. år, slik at han samlet tjente ca. kr. 10 200 pr år. Hans økonomiske forhold var fortsatt vanskelige. Han ble gift igjen i 1934 og måtte dessuten betale bidrag til sin første kone. Størsteparten av lønnen gikk med til å betale for gjeld, skatter og bidrag slik at det som ble igjen til familiens underhold ikke var stort. Det falt da meget slit og arbeid på fru Tangvall for å få det hele til å henge sammen. Etter 1942 da Tangvall var blitt rådmann ble forholdet noe bedre.

Ved krigens slutt i 1945 ble forholdene uhyre vanskelige for familien. De hadde riktignok eiendommene i Vestre Strandgt. og på Voie, men Tangvalls fremtidige inntektsmuligheter og dermed evnen til å forsørge familien fortonte seg meget små. Han ble også som tidligere nevnt ved landssviksdommen dømt til å betale både erstatning og inndragning. Det var under inntrykk av denne situasjon at han opprettet det tidligere nevnte gaveskjøte til barna i 2. ekteskap på eiendommen i Voie, jfr. også rettens dom av 9. februar 1961. Fru Tangvall forsøkte i de første årene etter krigen så godt det lot seg gjøre å sørge for familiens underhold ved lån og ved å selge forskjellige ting som hun eiet. Hun bestemte seg videre for å forsøke å begynne kafédrift i eiendomen i Vestre Strand gate hvor det også tidligere hadde vært drevet kafé. Etter at det tidligere leieforholdet var avviklet, begynte hun selv kafédrift i Vestre Strandgt. 24 den 13. november 1947 og har senere drevet denne kaféen. Det er på det rene at fru Tangvall den hele tid etter 1947 tjente mer enn Tangvall. Bortsett fra et enkelt år (1955), kom Tangvalls inntekter av sakførerforretningen og den faste eiendom ikke noe år over kr. 6300 og var i flere år mindre enn kr. 4000. Kafédriften ga derimot i de aller fleste år en inntekt på over kr. 10 000, et enkelt år helt opp til kr. 19 000. Det må i det hele tatt ansees på det rene at Tangvall etter krigen ved hjelp av sine små inntekter ikke kunne oppfylt sine forsørgelsesplikter, og at det således er fru Tangvalls innsats som i første rekke gjorde det mulig å bevare familiens formue. Det er riktig at det lå atskillige verdier i Vestre Strandgt. 24 som i 1945 hadde en skattetakst på kr. 160 000 og i eiendommen på Voie som hadde en skattetakst på kr. 16 250. Selvangivelsene for 1947 viser at familiens nettoformue pr. 1. januar 1947 var ca. kr. 55 000. Det er opplyst at det ble overveiet å realisere eiendommene for på den måten å skaffe familien noe å leve av. Dette ble imidlertid som nevnt unngått ved at fru Tangvall begynte med kafévirksomhet. Det synes således klart at hvis dette ikke hadde skjedd, ville formuen etter hvert ha svunnet inn slik at det nå i det hele tatt ikke ville ha vært noe fellesbo å skifte.

Det fremgår av ektepaktens tekst at den bare tar sikte på å gjøre til særeie selve kaféinventaret og det kaféen kom til å bringe av inntekter.

Side:557

Retten kan ikke se det annerledes enn at det var en rimelig og fornuftig ordning at Tangvall ønsket å la sin kone få dette som særeie når hun hadde begynt å drive kaféen. Dette ønske var først og fremst diktert av økonomiske realiteter, men dessuten ønsket nok Tangvall også å gjøre godt igjen for de ubehageligheter han hadde påført særlig sin kone og sine barn i 2. ekteskap på grunn av sitt medlemskap i N.S.

Det er for øvrig på det rene at Tangvall opprinnelig ønsket å gå atskillig lenger i å tilgodese sin kone når det gjaldt opprettelsen av særeie. Han hadde opprinnelig lavet et utkast som også sikret henne eiendommen i Voie. Hun avslo imidlertid dette og mente det var tilstrekkelig å få særeie på kaféinventaret og kaféinntektene. Den ektepakt som ble undertegnet 14. januar 1948 bygget på et utkast som Tangvall hadde skrevet før han påbegynte soningen av landssvikdommen. Det var på Tangvalls anmodning at overrettssakfører Spieler renskrev dokumentet og sammen med fru Tangvall dro opp til Dalane tvangsarbeidsleir for å få det underskrevet. Det kan etter rettens oppfatning i det hele tatt ikke være noen tvil om at dokumentet ga uttrykk for ektefellenes vilje. Det er da heller ikke senere i løpet av de over 11 år som gikk før Tangvall døde fra noen av ektefellenes side gjort forsøk på å få dokumentet forandret. Det kan således ikke være riktig at de ekstraordinære forhold ved at dokumentet ble underskrevet mens Tangvall sonte sin fengselsstraff har hatt noen betydning for ektepaktens innhold. Ektepakten er på vanlig måte tinglyst og registrert og begge ektefeller har hele tiden trodd at det hele var i skjønneste orden. Det foreligger heller ikke noe som helst grunnlag for å anta at dokumentet skal være antedatert. Man har under saken også berørt spørsmålet om en leiekontrakt som ble inngått mellom ektefellene i 1959. Kontrakten gjaldt kafélokalene i Vestre Strandgt. 24. Retten må etter det som er opplyst legge til grunn at denne kontrakt var overveiet i god tid før han døde og undertegnet mens han riktignok var syk, men ikke klar over at hans sykdom var dødelig. Det kan i det hele tatt ikke sees at kontrakten har noen betydning for bedømmelsen av hvorvidt den omtvistede ektepakt gir uttrykk for ektefellenes vilje. Det samme gjelder også et testament som ble opprettet i 1944 og som tilgodeså fru Tangvall utover pliktdelsreglene. Omstendighetene omkring dette dokument er ikke nærmere belyst under saken, og det har vel for øvrig heller ingen interesse ved bedømmelsen av ektepaktens innhold.

Det er etter partsforklaringene fra de møtende saksøkere fru Fischer og fru Lunde på det rene, at disse begge kjente til at det var opprettet en ektepakt som gjaldt driften av kaféen. Ektepaktens nærmere innhold kjente de derimot ikke til.

Det må etter det foran anførte ansees godtgjort at ektepakten materielt sett ga uttrykk for ektefellenes vilje, og at den var motivert av fornuftige og rimelige hensyn til familiens interesser. Barna av 1. ekteskap var på denne tid voksne og forsørget seg selv. Det kan etter rettens oppfatning ikke ligge noe umoralsk i at barna i 2. ekteskap i den foreliggende situasjon ble søkt sikret ved gavebrevet på eiendommen i Voie, eller i at fru Tangvall fikk særeie for den økonomiske virksomhet hun selv satte i gang. Derimot vil det virke ganske urimelig hvis fru Tangvall ved siden av først å ha medvirket til at fellesboets midler ble reddet, også skulle måtte avgi til fellesboet de midler hun har kunnet legge seg opp av

Side:558

kafédriften etter først å ha sørget effektivt for barnas forsørgelse. Det er tross alt ennå i behold et fellesbo på ca. kr. 100 000, så retten har vanskelig for å innse at det egentlig er foregått noen forfordeling av arvemidlene.

Ethvert rimelighetshensyn taler etter rettens oppfatning for at ektepakten bør opprettholdes, og retten har meget vanskelig for å innse at det kan være lovens mening at dokumentet under de foreliggende omstendigheter skal måtte settes til side på grunn av en formfeil som den det her er tale om. Det fremgår av lovens motiver at det er frykten for antedateringer og ønsket om å sikre beviset for partenes vilje som har motivert vitneregelen i §45 første ledd. I det foreliggende tilfelle foreligger det i det hele tatt ikke noen tvil om hva som har vært partenes vilje, og om at datoen for ektepaktens opprettelse er riktig.

Retten er klar over at det før forandringen av arveloven i 1937 var alminnelig antatt og også fastslått av rettspraksis at et testament var ugyldig hvis 2 vitner ikke hadde overvært testamentshandlingen. Denne rettsoppfatning behøver ikke nødvendigvis å overføres direkte på bedømmelsen av en ektepakt. Ektepaktens hovedformål er tross alt å regulere forholdet «inter vivos» og i forhold til kreditorene. Retten ser det slik at det vil være mindre betenkelig å tillate en formfeil erstattet ved bevis ført på annen måte når det gjelder en ektepakt enn ved et testament.

Som nevnt foreligger det ikke noen høyesterettsavgjørelser angående anvendelsen av ektefellelovens §45 første ledd. For så vidt angår forholdet etter den gamle ektefellelov av 1888 foreligger det imidlertid en dom i Rt. for 1926 126. Denne dom kan synes å stille visse strengere formkrav til bruken av vitner ved opprettelsen av den fortegnelse som er omhandlet i den gamle lovs §22d. Det vil dog neppe være riktig å forstå dommen derhen at fortegnelsene ble kjent ugyldige bare på grunn av formmanglene. Høyesterett har nemlig også bygget sin avgjørelse på at det ikke kunne ansees godtgjort at de gjenstander som var oppført på fortegnelsene virkelig var innkjøpt av særeiemidler.

Etter rettens oppfatning må man uten å komme i strid hverken med lovens motiver, lovens tekst eller med tidligere rettspraksis kunne hevde, at regelen i ektefellelovens §45 bare er en bevisregel som fastslår at bruk av 2 vitner ved ektepakts inngåelse gir et kvalifisert bevis for partenes vilje og for at dokumentet ikke er antedatert. Loven hindrer etter rettens oppfatning ikke at dette bevis kan erstattes ved annet kvalifisert bevis. Det synes helt klart at en vitnepåtegning gitt av en praktiserende overrettssakfører ikke gir noe dårligere bevis for partenes vilje og dokumentets dato enn bruken av 2 tilfeldig valgte vitner. Retten vil i denne forbindelse ikke unnlate å peke på, at det først var etter vedtagelsen av ektefelleloven av 1927 at man fikk regler som stillet sakførere i en særstilling når det gjaldt bekreftelser av gjeldsbrev som tvangsgrunnlag. Det var først ved lov av 22. juni 1928 at det på dette punkt ble foretatt en forandring i tvangsfullbyrdelseslovens §3, pkt. 6 som ga sakførere adgang til å bekrefte debitors underskrift på et gjeldsbrev. Det samme gjaldt tvangsfullbyrdelseslovens §109. Videre har man bestemmelsen i tinglysingsloven av 7. juni 1935 §17 som innførte den ordning, at en sakfører ved bekreftelse av skjøter av pantedokumenter var likeverdig med 2 vitterlighetsvitner. De nevnte tilfelle viser at vurderingen av bevisverdien av en sakførers bekreftelser på dokumenter etter hvert er blitt en annen

Side:559

enn den var da ektefelleloven ble vedtatt i 1927. Ennå mer klart blir dette når man tar i betraktning at utkastet til ny ektefellelov forelå allerede i 1918.

Det må etter rettens oppfatning også veie noe at 2 ektefeller som ønsker å inngå ektepakt, bør kunne stole på at det fra en sakførers side ikke blir begått formfeil. Det vil kunne bebreides et ektepar at det ved opprettelsen av et slikt dokument ikke søker sakkyndig bistand og derved kommer i skade for å tilsidesette formkravene, men det samme kan ikke sies når de søker presumptivt sakkyndig bistand for å få dokumentet utferdiget. Når det så etterpå går 10-11 år uten at ektefellene i det hele tatt tenker seg annet enn at alt er i skjønneste orden, og hvor det dessuten er på det rene at begge døtre i første ekteskap var kjent med at det forelå en ektepakt angående kafédriften, synes det etter rettens oppfatning å være meget urimelig å forlange at ektepakten nå skal kjennes ugyldig. Til tross for all juridisk tvil som er til stede er retten derfor kommet til at saksøkernes påstand ikke bør tas til følge. Saksøkte vil derfor bli å frifinne. - - -