Rt-1962-581
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-16 |
| Publisert: | Rt-1962-581 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 80/1962 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup). |
| Forfatter: | Heiberg, Rode, Roll Matthiesen, Hiorthøy, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926), Veiloven (1912) §68, §69, §29 |
Dommer Heiberg: Sandar herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 20. februar 1962 dom med domsslutning:
«I. A, født xx.xx.1943, frifinnes for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 tredje ledd.
II. A dømmes for overtredelse av veilovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §3, til en bot stor kr. 100, subsidiært 6 dagers fengsel om boten ikke betales.»
Politimesteren i Sandefjord har anket til Høyesterett over lovanvendelsen for så vidt angår frifinnelsen for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 tredje ledd. Som begrunnelse for anken er anført at «en antar at retten ikke har lagt til grunn en riktig forståelse av lovens uttrykk «forstår eller må forstå» når den er kommet til at tiltalte ikke kan bebreides etter loven, til tross for at han er domfelt for uaktsom kjøring før han nøt alkohol og således måtte være fullt klar over at det kunne bli politietterforskning».
Sakens sammenheng og tiltaltes personalia fremgår av herredsrettens dom.
Jeg finner at anken må forkastes.
Herredsrettens domsgrunner gir etter min mening ikke grunnlag for å fastslå at retten generelt har lagt til grunn en uriktig forståelse av uttrykket «forstår eller må forstå at det kan verta
Side:582
politietterrøyking på grunn av køyringi» i motorvognlovens §17, 3. ledd. Herredsretten refererer her til og bygger på den forståelse av bestemmelsen som er fastslått ved Høyesteretts dom i Rt-1960-1409, hvoretter det kreves kvalifisert uaktsomhet til domfellelse, dersom tiltalte ikke positivt har forstått at det kunne bli satt i gang politietterforskning i anledning av hans kjøring.
Heller ikke kan jeg finne at herredsretten i det foreliggende tilfelle har stillet for små krav til aktsomheten når den ved en vurdering av de omstendigheter som forelå i forbindelse med kjøringen, er kommet til at tiltalte ikke har vist slik kvalifisert uaktsomhet som loven krever som vilkår for straff. I denne sammenheng viser jeg til den uttalelse fra Justisdepartementet - lovavdelingen - som ligger til grunn for utformingen av lovbestemmelsen, og som også førstvoterende i den nevnte høyesterettsdom bygger på (side 1410): «I uttrykket «må forstå» vil da etter departementets mening ligge, at det ikke kreves at vedkommende virkelig har forstått at det kunne bli politietterforskning når de foreliggende omstendigheter var slike at den som ikke forsto, ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse - - -.»
I den foreliggende sak har retten trukket frem forskjellige omstendigheter som etter dens mening gjør at kvalifisert uaktsomhet ikke er vist, og som også etter min mening viser at man ikke her kan si at tiltalte «ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse».
I anledning av det som er anført i ankeerklæringen tilføyer jeg at den omstendighet at føreren senere er blitt domfelt for uaktsom kjøring, ikke nødvendigvis innebærer at han må ha vært klar over at det kunne bli politietterforskning på grunn av hans kjøring.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Rode: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Roll Matthiesen, Hiorthøy og Thrap: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Vefling med domsmenn Leif Rønning og Ågot Larsen):
- - -
Retten skal bemerke: Tiltalte har i retten medgitt at han på tiden for kjøreuhellet var kjent med den nye bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd. Når han allikevel drakk de nevnte flasker øl etter kjøringen, skyldtes det at han ikke tenkte seg muligheten av politietterforskning.
Det springende punkt i saken er hvorvidt tiltalte kan høres med at han ikke tenkte på politietterforskning i forbindelse med grøftekjøringen, og om han i tilfelle kan finnes ikke å ha hatt dette i tankene, dvs. ikke forsto at det ville bli politietterforskning, heller ikke måtte ha forstått dette.
Side:583
Politibetjent Raastad fra Sandefjord politikammer, vitne nr. 4, avhørte tiltalte ca. kl. 15,30 samme dag som kjøringen fant sted. Avhøringen fant sted på nevnte hytte på Grindholmen og tiltaltes verge var ikke til stede. Den direkte foranledigelse til avhøret var et innbruddstyveri som var foretatt i nærheten i løpet av natten, som imidlertid tiltalte og hans venner ikke hadde noen befatning med. Under avhøret kom det frem at tiltalte hadde kjørt bilen som sto i veigrøften og som politiet hadde fått melding om. I henhold til vitneprov fra vitne nr. 4 sa tiltalte under avhøret at «på det tidspunkt han forlot bilen tenkte han at det kunne bli tale om politietterforskning. Han tenkte at det kunne bli spørsmål om hvem som eide eller hadde kjørt bilen...».
Overfor lensmannsbetjent Sandøy, vitne nr. 2, som avhørte tiltalte 10. november 1961, har imidlertid tiltalte benektet at han forsto at det kunne bli politietterforskning på grunn av grøftekjøringen. Det samme har tiltalte fremholdt under hovedforhandlingen. Han har på den annen side ved gått at han tenkte seg at noen kunne være interessert i å få vite hvem som eiet bilen som sto i grøften, men dette hevdes å være noe ganske annet enn politietterforskning. Selv om den forklaring han ga for politiet den 1. oktober 1961 ble nedskrevet og opplest for ham, hevder tiltalte at den ikke stemmer med de faktiske forhold.
Retten antar at vitneprovet avgitt av 4. vitne må ha betydelig bevisverdi. På den annen side kan retten ikke se bort fra at det kan foreligge en misforståelse, når tiltalte er blitt tillagt en uttalelse om at han forsto at det kunne bli politietterforskning. Den omstendighet at dette er blitt nedskrevet og opplest for tiltalte uten protest, kan retten ikke legge avgjørende vekt på, idet man her har med en 18 år gammel gutt å gjøre som neppe kan ha hatt den fulle forståelse av dette uttrykk. All den stund tiltalte senere så hårdnakket har benektet at han har sagt eller trodd at det kunne bli politietterforskning, finner retten at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anse bevist at tiltalte forsto dette. Det bemerkes at hverken vitne nr. 1 eller nr. 3 kunne huske at det ble snakket noe som helst om politi i forbindelse med kjøreuhellet.
Det neste spørsmål som må avgjøres er om tiltalte, på grunnlag av de omstendigheter som forelå, «måtte forstå» at det kunne bli politietterforskning. Innledningsvis skal retten her presisere at det ikke er noe vilkår for fellelse etter bestemmelsen at det faktisk har vært foretatt etterforskning. Det er tilstrekkelig at det kan bli dette. Retten vil derfor ikke gå nærmere inn på det spørsmål som har vært reist: om politiet satte i gang etterforskning i anledning av denne saken.
Når det gjelder forståelsen av uttrykket «må forstå» i nevnte lovbestemmelse, viser retten til høyesterettsdom inntatt i Rt-1960-1409, spesielt drøftingen på side 1410-11. Høyesterett henviser her til samferdselskomiteens uttalelser i anledning av formuleringen av lovbestemmelsen, og sier så følgende: «Det jeg her har gjengitt, er etter min oppfatning tilstrekkelig til å vise at samferdselskomiteen ved sin formulering av forslaget til §17 tredje ledd har ment å gi uttrykk for, at det for fellelse ikke er nødvendig at det finnes bevist at bilføreren positivt forsto at det kunne bli satt i gang politietterforskning, mens det på den annen side ikke er tilstrekkelig at han «burde» ha forstått det. Det kreves med andre ord en kvalifisert uaktsomhet...».
Side:584
Ved en vurdering av de omstendigheter som forelå i forbindelse med grøftekjøringen - retten henviser her til beskrivelsen ovenfor - er retten kommet til at tiltalte ikke har utvist en slik kvalifisert uaktsomhet som loven krever for fellelse etter bestemmelsen i motorvognlovens §17, 3. ledd. I denne forbindelse vil retten spesielt påpeke at det ikke var påført bilen synlige skader der den sto i grøften, og det var heller ingen tegn på at personer hadde kommet til skade. Da det således heller ikke var særlig nærliggende å tro at trafikkregler var blitt overtrådt i forbindelse med kjøringen, antas det ikke å ha vært slike omstendigheter til stede, at tiltalte i lovens forstand «måtte forstå» at politiet ville etterforske saken. Tiltalte vil således måtte bli å frifinne for tiltalens punkt I. - - -