Rt-1962-630
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-23 |
| Publisert: | Rt-1962-630 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 85 B/1962 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Schei, Helgesen, Thrap, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §263, §62, Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1887) §384, §389, Løsgjengerloven (1900) §16, §147, §257, §258, §49, §53, §61, Tvistemålsloven (1915) §98 |
Dommer Hiorthøy: Eidsivating lagmannsrett avsa 6. mars 1962 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot strl. §257 og §257 jfr. §258 jfr. §263, 2, alt sammenholdt med strl. §62, 1. ledd til en straff av fengsel i 2 år og 1 måned.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Side:631
Anken gjelder straffutmålingen, herunder lovanvendelsen vedkommende straffutmålingen, idet det anføres i ankeerklæringen at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke kan få avgjørende betydning for bruken av bestemmelsen om minstestraff i straffelovens §263 annet ledd, at den betingede dom av 1957 ikke kom til direkte soning, idet det i 1958 ble gitt en ny dom omfattende både de forhold domfelte var dømt for i 1957 og de nye forhold han ble straffet for i 1958.
Domfelte har også anket over straffutmålingen i en tidligere dom, avsagt av Oslo byrett 7. april 1961, fordi det her etter hans mening på samme måte uriktig er gjort bruk av bestemmelsen i straffelovens §263 annet ledd. Denne dom har følgende domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1923, dømmes for forbrytelser mot strl. §257, jfr. §258, jfr. §263 annet ledd, mot strl. §257, jfr. §258, jfr. §49, mot strl. §257 og mot strl. §147, jfr. strl. §62, til en straff av fengsel i 2 år og 1 måned, hvorfra går 4 dager for utholdt varetekt. Han frifinnes for tiltalens II b.
2. - - -.»
I ankeerklæringen vedkommende den sistnevnte dom anfører domfelte bl.a.: «Byretten har... feilaktig latt være å tillegge det betydning at den betingede straff jeg ble idømt ved Oslo byretts dom av 28. oktober 1957, ikke ble sonet særskilt, men at den inngikk i den ubetingede fellesstraff som ble fastsatt ved Ytre Follo herredsretts dom av 7. mai 1958 og Høyesteretts dom av 25. juni 1958. Nevnte fellesstraff må i forhold til bestemmelsen i §263, 2. ledd sees som én straff, noe som medfører at betingelsene for å anvende strl. §263 annet ledd ikke forelå i den sak som Oslo byrett pådømte den 7. april 1961, idet jeg bare var straffet to ganger for grovt tyveri i løpet av de siste 6 år.»
Erklæring om anke i den siste sak er avgitt lenge etter utløpet av ankefristen. Jeg mener imidlertid at vilkårene for å anta anken etter straffeprosesslovens §384 etter omstendighetene må ansees å foreligge, og aktor har heller ikke reist noen innsigelse mot at anken blir prøvet for Høyesterett i forening med anken over Eidsivating lagmannsretts dom, jfr. straffeprosesslovens §389 og tvistemålslovens §98.
De nærmere omstendigheter i sakene og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens og byrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til at ankene må bli å ta til følge.
De tidligere straffedommer som lagmannsretten og byretten har tatt i betraktning ved anvendelsen av straffelovens §263, 2. ledd, er følgende:
1. Oslo byretts dom av 28. oktober 1957 (betinget).
2. Ytre Follo herredsretts dom av 7. mai 1958 som fastsatte en betinget fellesstraff omfattende også forholdene under nr. 1. Dommen ble innbrakt for Høyesterett som ved dom av 25. juni 1958 opprettholdt fellesstraffen, men gjorde dommen ubetinget.
3. Oslo forhørsretts dom av 28. november 1959.
Side:632
Det er på det rene og enighet mellom partene om at fullbyrdelsen av de anførte dommer ligger innenfor seksårsfristen i straffelovens §61, og vilkårene for å anvende straffelovens §263, 2. ledd skulle således være til stede, forutsatt at dom nr. 1 og 2 i forhold til denne bestemmelse teller med som to ganger da domfelte tidligere har vært straffet. Dette kan imidlertid ikke antas, jfr. Høyesteretts dom 28. april 1962 (l.nr. 49, Sigurd Jørgen Sande) *) som gir uttrykk for det motsatte standpunkt. At straffelovens §263 annet ledd ikke kan finne anvendelse, følger for øvrig allerede derav, at det under prosedyren for Høyesterett er brakt på det rene at domfelte ikke som antatt ble funnet skyldig i «grovt tyveri eller ran» ved Ytre Follo herredsretts dom, idet utskriften av strafferegisteret for så vidt har vært misoppfattet.
- ) Se foran side 352.
Etter dette antar jeg at domfelte bør innrømmes noen nedsettelse i straffetiden både vedkommende byrettsdommen og lagmannsrettsdommen. Riktignok må han betraktes som profesjonell og har et meget langt og alvorlig strafferegister; inklusive de dommer nærværende sak gjelder, er han i de siste 20 år ved 17 dommer idømt omtrent et tilsvarende antall år fengsel. Likevel mener jeg at en straff av tilsammen 4 år og 2 måneder for de forhold det her dreier seg om, er for streng. De straffbare handlinger som er omhandlet i Oslo byretts dom av 7. april 1961, er begått i tidsrommet november-desember 1960; de handlinger som er pådømt av lagmannsretten refererer seg til tiden juni-juli 1961, altså et par måneder etter at byrettens dom var avsagt. Under hensyn til dette og i betraktning av de særegne forhold som for øvrig foreligger i saken, finner jeg det mindre naturlig i dette tilfelle å fastsette en fellesstraff under full iakttagelse av reglene i straffelovens §62, men antar at det like fullt bør dras omsorg for at den samlede straff ikke blir urimelig hård. Med hensyn til hvordan det har vært forholdt i lignende tilfelle viser jeg til avgjørelser i Rt-1948-1077, 1953 1236 og 1959 1393. Alle forhold tatt i betraktning finner jeg at straffetiden etter begge dommer bør settes til 1 år og 3 måneder, slik at den samlede straff blir 2 1/2 års fengsel. Når jeg har funnet å kunne gå så langt ned, har jeg lagt vesentlig vekt på de positive opplysninger som foreligger om domfelte, jfr. byrettens dom, og til at det i de foreliggende saker hverken dreier seg om mer betydelige verdier eller av andre grunner særlig samfunnsfarlige forgåelser.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. I Oslo byretts dom av 7. april 1961 mot A, født xx.xx.1923, gjøres den endring at henvisningen til straffelovens §263 annet ledd går ut, og at straffen fastsettes til fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder med fradrag av 4 - fire - dager for utholdt varetektsfengsel.
Side:633
2. I Eidsivating lagmannsretts dom av 6. mars 1962 gjøres den endring at henvisningen til straffelovens §263 annet ledd går ut og at straffen fastsettes til fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder.
Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Thrap og Skau: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson, lagdommer Jens Fagereng og sorenskriver Olav Svendsen):
- - -
Tiltalte er født xx.xx.1923 i Oslo av norske foreldre. Han er ugift, betaler bidrag til et barn. Tiltalte oppgir sin inntekt siste år til kr. 12 600. Han har ingen formue. Tiltalte er fradømt retten til å tjenstgjøre i rikets krigsmakt. Han er tidligere straffedømt 16 ganger, siste gang ved Oslo byretts dom av 7. april 1961 til en straff av fengsel i 2 år og 1 måned for forbrytelse mot strl. §257 jfr. §258, jfr. §263, 2, §257, §258 og §147 jfr. §62.
Tiltalte er bøtelagt 10 ganger for overtredelse av løsgjengerlovens §16. - - -
Tiltalte er dømt 3 ganger innenfor de siste 6 år for grove tyverier, nemlig ved Oslo byretts dom av 28. oktober 1957 til 9 mndrs. fengsel som ble gjort betinget; ved Ytre Follo herredsretts dom av 7. mai 1958 til en fellesstraff i sammenheng med dommen av 28. oktober 1957 til 1 år og 6 mndr. som likeens ble gjort betinget jfr. strl. §53, nr. 2 pkt. c. Dommen ble innbrakt for Høyesterett, som ved dom av 25. juni 1958 opprettholdt fellesstraffen, men lot bestemmelsen om utsettelse av straffens fullbyrdelse gå ut. Endelig ble han ved Oslo forhørsretts dom av 28. november 1959 dømt til fengsel i 8 mndr. Han har sonet straff for alle de forhold han her er dømt for. Det kan da ikke få avgjørende betydning for bruken av bestemmelsen om minstestraff i strl. §263 annet ledd, at den betingede dom av 1957 ikke kom til direkte soning da det i 1958 ble gitt en ny dom omfattende både de forhold han var dømt for i 1957 og de nye forhold han ble straffelt for i 1958. Bestemmelsen om at det kan avsies ny dom som omfatter forhold tiltalte tidligere var dømt for er kommet inn i strl. §53 nr. 2 punkt c ved endringslov av 3. juni 1955. Dette antas ikke å ha medført noen endring i den forståelse av strl. §263 annet ledd, som tidligere var fastslått jfr. I denne sammenheng Høyesteretts kjennelse av 20. mai 1953, Rt-1953-648. Retten antar således at bestemmelsen om minstestraff i strl. §263 annet ledd, skal brukes i dette tilfelle. - - -