Rt-1962-638 (1)
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1962-07-11 |
| Publisert: | Rt-1962-638 |
| Stikkord: | Markedsregulering, Monopoler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 124 B/1962 |
| Parter: | Firma Stabburet, gunnar Nilsen (høyesterettsadvokat Henrik Eriksen) mot Omsetningsrådet (høyesterettsadvokat Sverre Lie). |
| Forfatter: | Bahr, Eckhoff, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror (1936) §5, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Dommerne Bahr, Eckhoff og Leivestad.
Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror av 10. juli 1936 bestemmer i §5, at Kongen kan legge på avgifter ved omsetning av blant annet flesk. Avgiften skal etter §7 svares når produsentene får oppgjør for varen. Nærmere regler er fastsatt av Landbruksdepartementet 25. april 1953.
Gunnar Nilsen, Glemmen, drev gårdsbruk med oppdrett av griser, og alt slakt leverte han til sin hermetikkfabrikk Stabburet. Omsetningsrådet mente at han var pliktig til å betale omsetningsavgift for flesk levert fra gårdsbruket til fabrikken, og utpantning
Side:639
ble holdt for 2 kvartaler med ca. kr. 7 000. Utpantningen ble stadfestet av Onsøy namsrett og Eidsivating lagmannsrett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til et annet resultat og uttalte:
«Etter loven påhviler det som nevnt produsenten en plikt til å betale avgift ved omsetning av flesk, det vil normalt si ved salget. Utgangspunktet ved bedømmelsen av det foreliggende spørsmål må være at en fleskeprodusent som foredler flesk i sin egen hermetikkfabrikk, ikke har foretatt omsetning i og med at flesket er levert fra gårdsbruket til fabrikken.
Denne oppfatning deles så vidt forståes av Omsetningsrådet. Når rådet likevel antar at det foreligger avgiftsplikt også i et tilfelle som dette, er det fordi man ser bedriftene som en enhet, og mener at flesket iallfall blir omsatt av hermetikkfabrikken.
Utvalget finner at rådets avgiftspålegg savner hjemmel i omsetningsloven. Lagmannsretten synes å legge avgjørende vekt på at fremmede fleskeleverandører blir avgiftspliktige når de selger til fabrikken, og retten mener at det må være en formalistisk betraktning i strid med lovens formål om en fleskeprodusent som selv foredler flesket, skulle settes i en annen stilling enn slike leverandører. Til dette er det for det første å bemerke at fremmede leverandører har solgt sitt flesk og har krav på oppgjør. For det annet sies det i loven at avgiften skal beregnes av omsatt flesk. Varer som en hermetikkfabrikk fremstiller av flesk, kan etter utvalgets mening ikke betegnes som flesk i lovens forstand. De er industriprodukter, ikke jordbruksvarer. Man er dermed også når det gjelder selve varebetegnelsen kommet utenfor en noenlunde selvfølgelig eller naturlig forståelse av lovens ord. Lagmannsretten fremholder i denne forbindelse at det må være i overensstemmelse med lovens formål å legge avgiften på en industriell virksomhet som den foreliggende, og at man derfor må være berettiget til å gi loven en mer rommelig tolkning. Det finnes imidlertid ikke uttalelser i forarbeidene som viser at man har overveiet eller drøftet det spørsmål som her foreligger om avgift lagt på en industriell bedrifts omsetning. Utvalget mener at man ikke ut fra slutninger om avgiftslovens formål kan utvide avgiftsplikten til også å omfatte varer som ikke går inn under lovens ordlyd.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at høyesterettsdommen i melkesaken, gjengitt i Rt-1938-275, ikke har direkte betydning for det spørsmål som her foreligger. Men det er dog av interesse å peke på førstvoterendes uttalelse side 276-277, hvor det sies at uttrykket melkeomsetning ikke antas å dekke produksjon av smør og ost for salg fra gårdene.
Etter dette finner utvalget å burde ta den kjærende parts påstand om opphevelse av utpantningsforretningen til følge.
Omsetningsrådet bør betale saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og for kjæremålsutvalget, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §172 annet ledd. Omkostningene settes samlet til 1 000 kroner».