Rt-1962-712

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-08-25
Publisert:	Rt-1962-712
Stikkord:	Vegloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 98 B/1962
Parter:
Forfatter:	Schei, Rode, Heiberg, Skau, Mindretall: Nygaard
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912), Skjønnsprosessloven (1917), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §2

Dommer Schei: Saken gjelder krav fra eierne av 4 gårdsbruk på Førde innerst i Fuglsetfjorden i Sogn, Einar G. Førde, Endre H. Førde, Gullak E. Førde og Gullak H. Førde, om erstatning for ulemper som de hevder å være påført ved at en bro over sundet mellom Hest og Føsund, vel 2 km ute i fjorden, er bygget som

Side:713

lavbro, slik at sundet er sperret for større båter. Kravene ble den 30. september 1955 behandlet ved lensmannsskjønn etter veiloven, og skjønnet har for Førde-oppsitternes vedkommende følgende slutning:

«For all skade og ulempe som oppføring av brua vil føra med seg for dei saksøkte nr. 2-5, Einar G. Førde, (Olav E. Førde) Endre H. Førde, Gullak E. Førde og Gullak H. Førde, vert dei tilkjende ei skadebot på kr. 20 000 som vert å fordela likt med 1/4 part på kvar.

Skadebota vert å betale ut når arbeidet på oppføringa av brua er kome så langt at dei saksøkte ikkje kan nytta sjøvegen som no.

Kostnaderne ved skjønnet vert å betale av saksøkjaren som også vert tilplikta å yte dei saksøkte vederlag for kostnader til juridisk hjelp i samband med skjønnet med kr. 500.

Skjønnet er samrøystes.»

Begge parter begjærte overskjønn, som ble holdt ved Ytre Sogn herredsrett. Under overskjønnet ble det den 30. oktober 1956 avsagt kjennelse med denne slutning:

«De saksøkte Einar G. Førde, Endre H. Førde, Gullak E. Førde og Gullak H. Førde har ikke krav på erstatning for ulemper som følge av den bro som skal bygges i Førdesundet.

Saksøkeren erstatter de nevnte saksøkte in solidum deres utgifter til juridisk bistand med kr. 500, som blir å oppfylle innen 14 dager fra forkynnelse av denne kjennelse.»

Einar G. Førde, Endre H. Førde, Gullak E. Førde og Gullak H. Førde erklærte anke til Gulating lagmannsrett, som avsa dom den 10. oktober 1959 med denne domsslutning:

«Einar G. Førde, Endre H. Førde, Gullak E. Førde og Gullak H. Førde kjennes som eiere av g.nr. 20, henholdsvis b.nr. 1, 2, 5 og 6 i Kyrkjebø, berettiget til erstatning for ulemper som påføres dem ved broanlegget Føsund-Hest. Saken hjemvises for så vidt til overskjønnsretten til fortsatt behandling.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kyrkjebø kommune til Einar G. Førde, Endre H. Førde, Gullak E. Førde og Gullak H. Førde tilsammen 2200 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Det var dissens i retten, idet rettens formann stemte for stadfestelse av overskjønnsrettens kjennelse. Domsmenn deltok ikke.

De nærmere enkeltheter i saksforholdet fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.

Kyrkjebø kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og gjør i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som tidligere. Det hevdes således bl.a. at ankemotpartene ikke har noen beskyttet særrett til ferdsel gjennom sundet i det omfang det var adgang til tidligere, og subsidiært - at broen under ingen omstendighet har medført en så vesentlig innskrenkning i gårdenes ferdselsmuligheter at det kan gi dem krav på erstatning. Kommunen mener at lagmannsrettens mindretall har det riktige syn på de foreliggende spørsmål og har nedlagt denne påstand:

Side:714

«At Ytre Sogn Herredsretts kjennelse av 30. oktober 1956 stadfestes og at Kyrkjebø Kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

På ankemotpartenes side er det inntrådt den endring i partsforholdet at Einar G. Førde og Gullak E. Førde har overdradd sine eiendommer til sønnene Olav Førde (b.nr. 1) og Erling Førde (b. nr. 3), som er trådt inn i saken i deres sted.

Ankemotpartene har også for Høyesterett bygget sine krav i det vesentlige på samme grunnlag som tidligere. De hevder at de som eiere av gårdsbruk med strandrett har en beskyttet særrett til åpen, sjøverts atkomst for båter av den art og størrelse som trenges til enhver tid. Dessuten anfører de at Førde-oppsitterne, ut fra strandretten og som ledd i utøvelsen av gårdsdriften, fra gammel tid har brukt sjøveien gjennom sundet, slik at det foreligger en festnet bruksutøvelse, som det ikke kan gjøres inngrep i uten erstatning. Endelig hevdes at det er handlet utilbørlig overfor Førde-oppsitterne ved den løsning som ble valgt for bro- og veianlegget. Ankemotpartene mener at hvert enkelt av disse grunnlag gir dem et selvstendig krav på erstatning for alt tap som er en følge av at den sjøverts atkomst er krenket, ikke bare for ulemper som er vesentlige.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«Gulating Lagmannsretts dom av 10. oktober 1959 stadfestes.

Kyrkjebø kommune dømmes til å betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett.»

Ved bevisopptak i saken for Ytre Sogn herredsrett den 28. juni 1960 ble det gitt forklaring av ordføreren i Kyrkjebø og ankemotpartene og av en del vitner. Videre ble det gitt vitneforklaringer ved bevisopptak for Oslo byrett 22. mars, Bergen byrett 4. november og Ytre Sogn herredsrett 15. november 1961. For Høyesterett er også fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens formann, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse han har gitt i sitt dissenterende votum.

Det er på det rene at Førde-grenden helt til i 1920-årene manglet veiforbindelse utad, og derfor helt ut var avhengig av sjøverts forbindelse. Jeg kan imidlertid ikke finne at hverken dette forhold eller gårdenes strandrett gir dem noe rettskrav på å se adgangen til ferdsel gjennom sundet opprettholdt i uforandret omfang også i fremtiden, uansett hvilke ferdselsmuligheter utviklingen av kommunikasjonene ellers har gitt dem.

Broen er anlagt som ledd i en utbygging av distriktets veinett - under avveiing på den ene siden av hensynet til det alminnelige behov for bedre veiforbindelser, og på den annen side av hensynet til Førde-gårdenes særlige interesser. Skulle Førdeoppsitterne likevel kunne kreve erstatning fordi adgangen til ferdsel gjennom sundet er innskrenket ved den omlegging av ferdselsforholdene som utviklingen har medført, måtte vilkåret etter min mening iallfall være at ulempene for dem kan sies å være vesentlige. Jeg mener her å være i overensstemmelse med

Side:715

det standpunkt som er inntatt i en lignende sak, avgjort ved Høyesteretts dom i Rt-1951-283. I saken fikk en grunneier med strandrett ikke erstatning for besværliggjort ferdsel gjennom Holmesundet ved Bergen, fordi ulempene iallfall «ikke er av den art eller betydning at de kan kreves erstattet». Det er anført at det dreiet seg om «ulemper som de ankende parter antas å måtte finne seg i uten erstatning, når havnemyndighetene i utviklingens medfør finner at båttrafikken innenfor et begrenset område i havnen må vike til fordel for et annet kommunikasjonsmiddel, nemlig sjøflytrafikken».

Jeg er enig med lagmannsrettens mindretall og overskjønnsretten i at man ved bedømmelsen av om ulempene i den foreliggende sak er vesentlige, ikke kan se på sjøtrafikken isolert. Broanlegget er som nevnt ledd i en mer omfattende veiplan, og i forbindelse med broordningen er Førde-gårdene knyttet til denne ved at kommunen har bygget ut en eldre kjerrevei fra Førde til Hest som bilvei. Det er opplyst at kommunens utgifter med denne veiutbedring har utgjort 25 000 kroner. Om det isolert sett er til ulempe for Førde-gårdene at adgangen til ferdsel gjennom sundet er blitt innskrenket, må det på den annen side tas hensyn til de fordeler det medfører at gårdenes veiforbindelse er bedret.

Det har også vært pekt på, at det har vært særlige ulemper i overgangstiden før veien til Hest kunne trafikeres med motorkjøretøy, og at det knytter seg usikkerhet til fullføringen av veiplanen. Alt dette er imidlertid forhold som må gå inn som faktorer i den samlede vurdering av om trafikkomleggingen alt i alt kan sies å påføre Førde-gårdene ulemper av betydning.

Det gjelder her utpregede skjønnsspørsmål, som i særlig grad egner seg for vurdering ved skjønnsrett og som regulært også er overlatt til skjønnsrettene. I den foreliggende sak har overskjønnsretten som nevnt enstemmig bedømt forholdene slik at omleggingen alt i alt ikke medfører vesentlige ulemper for Førdegårdene, og jeg kan ikke se at det i saken er fremlagt opplysninger som gir grunnlag for å fravike denne vurdering.

Når det er henvist til at broanlegget har satt en stopper for Solrennings rute til Førde, kan det være grunn til å peke på at Førde-oppsitterne ikke ville hatt noe rettskrav på å se denne trafikk opprettholdt, om broanlegget hadde gjort dette mulig, og at det heller ikke uten videre kan antas at ruten faktisk ville blitt opprettholdt. At veiforbindelsen med Førde ble utbygget måtte innvirke på vurderingen av gårdenes behov for båtforbindelse, og det kan her nevnes at Solrennings rute på Førde etter det opplyste ble opprettholdt ved bidrag fra kommunen.

Når det spesielt gjelder kravet om erstatning for forringelse av utsiktene til at vasskraft og sandforekomster på Førde kan bli utnyttet, ser jeg saken på samme måten som lagmannsrettens mindretall. Det gjelder her spørsmål om fremtidige utnyttelsesmuligheter som selv uten broanlegget ville være så uvisse, at det ikke kan være grunnlag for noe erstatningskrav. Jeg er også enig i at det ikke kan kreves erstatning for påstått forringelse av fisket,

Side:716

alt av den grunn at den nødvendige tilknytning til gårdsdriften her mangler.

Jeg tilføyer at det i saken ikke er noe holdepunkt for å anta at omleggingen av trafikkforholdene har forringet gårdenes omsetningsverdi.

Anførselen om at det ved realiseringen av broprosjektet er gått frem på en utilbørlig eller mislig måte overfor Førde-oppsitterne, savner støtte i sakens opplysninger og er etter min mening grunnløs.

Jeg stemmer etter dette for at overskjønnsrettens kjennelse stadfestes.

Da saken gjelder ekspropriasjonsspørsmål som til dels har vært uklare, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for lagmannsretten eller Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnsrettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke fra det offentliges side er handlet utilbørlig overfor Førde-oppsitterne ved den løsning som ble valgt for broen Føsund-Hest, og at oppsitterne derfor ikke kan kreve erstatning på et slikt grunnlag. Videre er jeg enig i at oppsitterne i dette tilfelle bare kan kreve erstatning for innskrenkninger i adgangen til sjøverts transport til og fra gårdene, dersom omleggingen av ferdselsforholdene i forbindelse med anlegget av den nye broen har medført vesentlige ulemper for dem. Jeg kan på dette punkt også tiltre førstvoterendes begrunnelse.

Derimot kan jeg ikke se at det er holdepunkter for å fravike lagmannsrettens vurdering når flertallet - på grunnlag av åstedsbefaring og umiddelbar bevisføring - er kommet til at den nye broen vil føre til betydelige ulemper for oppsitterne ved at større fartøyer ikke lenger kan komme inn til deres eiendommer. Jeg viser her særlig til det som lagmannsrettens flertall har anført om transporten fra gårdene av melk og andre jordbruksprodukter samt av tømmer og ved. Når det gjelder melken, finner jeg grunn til å nevne at det for Høyesterett er opplyst at oppsitterne i årene 1960 og 1961 hadde utgifter til transport fra Førde til Bjordal på tilsammen ca. kr. 3400, mens de tidligere ikke hadde utgifter til transport av melken med Solrenning. For øvrig peker jeg på at også sjøverts transport av visse varer til gårdene er blitt dyrere på grunn av broanlegget.

Jeg er enig med førstvoterende i at det ved vurderingen også må tas hensyn til fordelene for gårdene ved at veiforbindelsen blir bedre. At kommunen nylig har sørget for å utbedre veien fra Førde til Hest slik at den nå også kan brukes av motorkjøretøyer, medfører imidlertid etter min mening ikke slike fordeler for

Side:717

oppsitterne at de oppveier ulempene. Når det for øvrig gjelder Førdegårdenes tilknytning til den planlagte vei til grensen mot Hordaland, er det tilstrekkelig for meg å peke på at det for tiden er helt usikkert når dette veiprosjekt vil bli realisert. Det er også usikkert når det i forbindelse med denne veiplan vil bli opprettet fast fergeforbindelse over Sognefjorden. I dag er det bare veien fra Føsund til Svartemyr som i det vesentlige er ferdig, men dette veistykket er isolert sett etter min mening for tiden ikke av noen særlig betydning for Førde-oppsitterne.

Selv om jeg ser bort fra fisket, sandforekomstene og vannrettighetene, finner jeg etter dette å måtte legge til grunn at ulempene ved det nye broanlegget har en slik karakter at oppsitterne har krav på erstatningen for det økonomiske tap som de lider på denne måten. Jeg tar da hensyn til at det her dreier seg om ulemper som oppsitterne er påført i forbindelse med driften av gårdene og skogen, og at det gjelder varige innskrenkninger i sjøverts atkomst til og fra gårdene. Jeg vil også nevne at alle oppsitterne har strandrett og at det er oppført kai og sjøhus på en av eiendommene.

Mitt resultat blir således at lagmannsrettens dom må stadfestes slik at saken hjemvises til overskjønnsretten til fortsatt behandling. Ved fastsettelsen av erstatningsbeløpene må da overskjønnet ta standpunkt til hvilke ulemper hver enkelt av oppsitterne kan kreve erstatning for, og hvilken betydning det får at veiforbindelsen for gårdene blir bedre på grunn av utbyggingen av veinettet i distriktet.

Etter det resultat som jeg er kommet til, må ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Da jeg etter konferansen vet at min oppfatning ikke deles av rettens øvrige dommere, former jeg ikke noen konklusjon.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg og Skau: Likeså.

Av overskjønnet (kst. sorenskriver Per Eek-Johansen med skjønnsmenn Sigvald Lien, Georg Nesse, Nic. Fauske og Alf Måredal):

- - -

Den eneste særrett de saksøkte har til sjøterritoriet i Førdeviken er selve strandretten. Ferdselsretten er ingen særrett, men en allemannsrett, dvs. en rett som kan utøves av alle og enhver. Det må imidlertid innrømmes at allemannsretten i dette tilfelle er av en spesiell karakter for så vidt som det så å si utelukkende er de saksøkte som har interesse av den. Man kan si det slik at de saksøkte har en faktisk interesse i ferdselsretten, og denne må etter rettens oppfatning kunne likestilles med en særrett. Denne kan ikke berøves de saksøkte uten erstatning. På den annen side må de finne seg i en begrensning av denne rett uten at de dermed har krav på erstatning.

Det er grunn til å anta at broen over Førdesundet i en viss utstrekning, og da særlig i overgangstiden, vil medføre ulemper for de saksøkte. Hittil

Side:718

har, etter det som er opplyst, så godt som all transport av varer til og fra de saksøktes bruk foregått sjøverts. Dog har de i ca. 3 måneders tid hver vinter vært henvist til å transportere varene på bygdeveien mellom Førdegårdene og Hest på grunn av ishindringene. Den sjøverts transport har, i hvert fall i de siste 20 årene, foregått med M/S Solrenning som går i fast melkerute. Med den høyde broen vil få er det helt på det rene at denne båt ikke kan fortsette å hente varene på de saksøktes bruk. Etter at broen er bygget vil forholdene sannsynligvis fremtvinge en omlegging av melketransporten og med transporten av andre varer. Det er grunn til å anta at transporten da vil foregå med bil mellom Førde og Svartemyr. I overgangstiden, inntil veien til Svartemyr er ferdig, vil transporten trolig måtte foregå med mindre båter med omlasting på utsiden av broen.

Retten kan ikke innse at den omlegging av transporten som broen vil medføre vil komme til å innebære så store ulemper at det skulle være grunnlag for noen erstatning. Saken ville imidlertid ha stillet seg annerledes dersom den sjøverts forbindelse hadde vært den eneste mulige, og dersom denne helt hadde blitt hindret eller i vesentlig grad vanskeliggjort.

Retten finner i forbindelse med dette å burde henvise til at partene under skjønnet var enige om at kommunen skulle utvide bygdeveien mellom Førde og Hest slik at den blir farbar med biler. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen og Jonas Madsø og ekstraordinær dommer, byfogd Norvald Hagen):

- - -

Etter bevisførselen legger lagmannsretten i faktisk henseende følgende til grunn:

De 4 Førde-gårdene ligger innerst i Fuglsetfjorden, som er en fjordarm på Sognefjordens sørside, ca. 9 km lang. Inntil ca. 1920 var det bare sjøverts atkomst til Førde, men på dette tidspunkt bygget brukerne en vei fra Førde til Hest, som ligger vel 2 km lenger ute i fjorden, og hvorfra det er veiforbindelse til Bjordal noe lenger ute i fjorden. Veien fra Førde til Hest ble anlagt som en vanlig kjerrevei. Den er senere noe utbedret, men er fremdeles ikke brukbar som bilvei. Kommunen har imidlertid i forbindelse med byggingen av broen over fjorden forpliktet seg til å utvide veien mellom Hest og Førde slik at den blir kjørbar med vanlige lastebiler. Det finnes for øvrig ikke biler i disse trakter.

På det smaleste - mellom Føsund på vestsiden og Hest på østsiden - er Fuglsetfjorden ca. 200 meter bred. På dette sted skal broen føres over fjorden. Broen inngår som et ledd i et planlagt veianlegg fra Svartemyr på vestsiden av Fuglsetfjorden ved dennes utløp i Sognefjorden og fylkesgrensen til Hordaland, hvorfra det er meningen å etablere videre veiforbindelse til Bergen. Opprinnelig regnet man med å legge veien på vestsiden av Fuglsetfjorden helt til Førde, men dette ble senere endret slik at den skulle føres på bro over Førdesundet. Dette ble støttet av oppsitterne på Hest, Føsund og Osland, som ligger på vestsiden noe utenfor Føsund. Oppsitterne på Førde protesterte mot broplanen fordi broen bare skulle ha en fri høyde på 4,5 meter, men broplanen ble stadfestet av havnemyndighetene.

I henhold hertil bygges broen som lavbro. Det er fylt ut på begge sider

Side:719

av sundet med stenfylling på ca. 50 meter på hver side og oppført 2 brokar. Dybden i sundet var tidligere 4-6 meter (18-20 fot). Det har vist seg vanskelig å få stenfyllingen til å ligge, og det finner derfor sted en oppgrunning i sundet. Dette betyr imidlertid ikke så meget for de ankende, idet det er høyden under broen som først og fremst vanskeliggjør atkomsten for dem.

Over den gjenværende åpning i sundet passerer broen i 3 spenn. Midtløpet har en bredde på ca. 19 meter, mens de 2 sideløp er på ca. 23 meters bredde hver. Det er på det rene at fartøyer med rigg ikke kan trafikere sundet når broen er oppført, og det er tvilsomt om dekkede fartøyer (med styrehus og overbygging) kan passere under brospennene.

Selve veianlegget er for øvrig hittil ikke kommet lenger enn til at det er bygget ca. 1 km vei fra brofestet ved Føsund utover på fjordens vestside.

Det vesentlige av transporten til og fra Førde har hittil foregått sjøveien helt inn til gårdene. De 4 bruk har en etter forholdene ganske betydelig produksjon av melk og andre jordbruksvarer, og har et relativt stort forbruk av kraftfôr og kunstgjødsel. Hovedmengden av den transport dette foranlediger, har foregått med M/K Solrenning, som i ca. 25 år har opprettholdt regelmessig melkerute mellom Høyanger og distriktene på sørsiden av Sognefjorden. Det er riktignok en del ishindringer om vinteren, idet den innerste del av Fuglsetfjorden er islagt 3-5 måneder av året. Isen ligger imidlertid ikke kontinuerlig, men går ofte opp, slik at transporten også i denne tid i stor utstrekning kan foregå med Solrenning. Det må for øvrig regnes med at broen vil gjøre isforholdene verre, idet isen vanskeligere vil bli presset ut når utløpet blir trangere.

Når isen hindrer atkomsten over sjøen, har transporten til og fra Førde-gårdene foregått over land til Hest eller Bjordal med omlasting til båt der. Også ellers har transporten for en dels vedkommende fulgt denne vei, særlig når det gjelder gårdenes varetransport fra handelsmannen på Bjordal. Det ansees imidlertid på det rene at hovedtyngden av den transport som har betydd noe for gårdsdriften, har foregått med båt.

Det er på det rene at broanlegget vil ha til følge at Solrenning ikke vil kunne gå inn til Førde. Dette vil først og fremst medføre at Førdegårdene, inntil veiforbindelsen langs Fuglsetfjorden er ferdig, og det måtte bli organisert regelmessig melketransport med lastebil, må frakte melken ut til Hest over land før den kan tas ombord i melkeruten. Hittil har de levert melken på kaien i Førde. Dette er en relativt kostbar bruddstenskai, som er oppført på Olav Førdes (Einar Førdes) eiendom, og som denne får kaipenger for bruken av. På samme måte vil den øvrige transport i tilknytning til gårdsdriften måtte omlegges. Denne omlegging vil nødvendigvis ha til følge en økning i arbeidstiden for oppsitterne på Førde, og det må også regnes med at den vil påføre dem større utgifter, idet de hittil ikke har betalt frakt for transporten med Solrenning.

Med hensyn til de øvrige ulemper som sperringen av sundet for vanlig båttrafikk påståes å medføre for de ankende bemerkes:

Levering av ved fra de ankendes skogteiger på vestsiden av fjorden har hittil foregått på den måte at veden løypes ned til stranden, hvor den er blitt hentet av Skogeigarsambandet med vanlige føringsskuter. For

Side:720

fremtiden må det regnes med at oppsitterne selv må frakte veden til et sted utenfor brospennet, uten utsikt til å få dekning for merarbeid og merutgifter ved omlasting og forlenget transport.

I noen utstrekning har oppsitterne på Førde drevet fiske i bukten innenfor broen, vesentlig etter makrell og sild. Sperringen av sundet vil ha til følge at fangsten ikke lenger vil kunne leveres direkte til fraktefartøyer som henter i notstenget. Dette har vært den måte oppsitterne vanligvis har omsatt fangsten på. Hvilket omfang fisket har hatt lar seg ikke si med sikkerhet. For b.nr. 1's vedkommende er det dog uimotsagt opplyst at man der har kunnet få opptil 15 000 kg makrell om året. De 2 siste år har det imidlertid ikke vært drevet notfiske. Hvorvidt dette - som hevdet av de ankende - skyldes at fisken som følge av broanlegget ikke lenger søker inn på bukten, er det vanskelig å ha noen mening om, men det kan neppe utelukkes at broen kan redusere fiskemulighetene inne i bukten.

På Gullak E. Førdes eiendom - derimot ikke på de andres - er det betydelige sandforekomster, ifølge et fremlagt brev fra ingeniør Lau. Eide til ankemotpartens prosessfullmektig av 29. august 1957 - skjønnsmessig beregnet til 800 000 m3. Sanden er etter det opplyste av bra kvalitet, og det er behov for et sandtak i distriktet. Ifølge ingeniør Eides brev gir sandtaket mulighet for regelmessig drift over en årrekke. Det er på det rene at sandtaket hittil ikke har vært gjenstand for regelmessig drift - etter det opplyste innskrenker uttaket seg hovedsakelig til mindre kvanta sand til gårdens behov. Skal det opptas regulær drift må det regnes med betydelige investeringer til maskinelt utstyr.

En eventuell drift av sandtaket synes bare å kunne baseres på sjøverts transport. At sandfartøyene ikke kan passere broen er klart. Sandtaket ligger imidlertid ca. 800 meter fra sjøen, og driften vil derfor under enhver omstendighet være avhengig av lastebiltransport. Broen vil imidlertid forlenge denne fra 800 meter til 3 km, og den fordyrelse dette vil medføre vil etter all sannsynlighet utelukke muligheten for lønnsom drift, idet det ikke kan regnes med at frakttillegget i praksis vil kunne dekkes i sandprisen. På den annen side er muligheten for helårsdrift som følge av ishindringene innerst i fjorden avhengig av at sanden kan transporteres med bil ut til Hest.

På sydsiden av Sognefjorden er det en rekke vassdrag som vil kunne ha stor betydning for kraftutbyggingen. Blant disse er Førdevassdraget. «Studieselskapet for undersøkelse av Sør-Norges kraftkilder» har utarbeidet planer med sikte på en samlet utbygging som skal muliggjøre industrireisning i større omfang. En eventuell kraftstasjon er forutsatt lagt i Førde. Som vitne har overingeniør for elektrisitetsutbyggingen i Sogn og Fjordane, Peter Hysing, gitt uttrykk for den oppfatning at anlegget vil fordyres atskillig om transporten inn til Førde delvis må foregå over land, og at den høyere produksjonspris dette betinget vil redusere verdien av kraftkilden og dermed det vederlag de ankende vil kunne oppnå for avståelse av sine rettigheter i vassdraget.

Hvilke utsikter det er til at en utbygging etter disse planer vil bli realisert, er i og for seg ikke godt å vite. Forholdet er videre at BKK har kjøpt opp betydelige rettigheter i Førde-vassdraget - hvor meget er ikke på det rene - med sikte på å overføre kraften til Matre i Hordaland.

Side:721

En realisering av Studieselskapets planer synes derfor å forutsette at BKK oppgir sine rettigheter. Etter det opplyste har BKK ikke til hensikt å skille seg av med disse rettigheter. BKK regner for sin del ikke med noen snarlig utbygging av Førde-vassdraget, og går videre ut fra at broen over Førdesundet ikke i nevneverdig grad vil fordyre dets utbygging. Selskapet har derfor heller ikke satt noe inn på å søke broplanen endret.

Alle krav de ankende gjør gjeldende har forbindelse med de følger broen vil få for utnyttelsen av deres faste eiendommer og for virksomhet som drives i tilknytning til eiendommene, og det er ikke aktuelt for lagmannsretten å bedømme krav uavhengig av deres tilknytning til faste eiendommer.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig for sin avgjørelse å ta standpunkt til spørsmålet om eiendommer til sjøen i sin alminnelighet har en absolutt rett til atkomst fra sjøen.

Det blir heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om de ankende har krav på sjøverts forbindelse uten hensyn til hvor god den landverts forbindelse er.

Den næringsvirksomhet som drives av de ankende, gjør det nødvendig med en god forbindelse med de steder hvorfra de får de nødvendige varer og hvortil de leverer det de produserer. Bosetningen på deres gårder må antas å være basert på den forbindelse gårdene hadde utad, og utviklingen av gårdene og den virksomhet som de gir grunnlag for til nå, er basert på forbindelsen utad slik som den er nå. Særlig for jordbruksproduksjonen har denne forbindelse hatt stor betydning. Fremdriften av tømmer og ved for salg har foregått i mindre utstrekning, men også den har vært basert på forbindelsen utad. Det samme gjelder anlegg av sjøhus og kai, og delvis også anskaffelse av utstyr for sjøfisket og drift av dette. Eiendommenes beliggenhet ved sjøen og lettvinte adgang til sjøverts forbindelse må også antas å danne grunnlag for videre utnyttelse av eiendommene, blant annet ved salg av sand og muligens også salg av vannkraft, hvilket også må antas å ha sin betydning for eiendommenes verdi. Virksomheten kan ha variert, og kan komme til å variere, men det må regnes med at forbindelsen utad til enhver tid har vært og fortsatt vil være en meget viktig faktor for utnyttelsen av eiendommene.

Hittil har den sjøverts forbindelse vært den viktigste for gårdene. Selv om det regnes med de foreliggende muligheter for landverts forbindelse, antar lagmannsretten at broen vil gjøre en betydelig innskrenkning i de tidligere muligheter for nødvendig ferdsel. Selv om ulempene for transporten av melk og andre varer bare skulle eksistere inntil veien til Svartemyr blir ferdig, må de ansees for å være betydelige. Hestetransporten vil være meget tidkrevende og tungvint i forhold til tidligere transportmåte og hva som er vanlig nå for tiden. Hertil kommer at det er uklart når veien til Svartemyr blir ferdig, og at det, om det skulle bli til at melk og andre varer blir transportert av bilrute mellom Svartemyr og stedene innenfor i Fuglsetfjorden, i ethvert fall er sannsynlig at transportomkostningene for de ankende vil bli større. Veiforbindelsen kan heller ikke ventes å erstatte de muligheter de har i dag til å utnytte sine eiendommer ved salg av ved, tømmer og sand og på annen måte.

Broen må således antas å medføre en vesentlig innskrenkning i de ferdselsmuligheter som er nødvendige for driften av de ankendes

Side:722

eiendommer og virksomhet i tilknytning til dem, og som driften og virksomheten er basert på. De vil bli påført betydelige ulemper ved denne innskrenkningen av ferdselsmulighetene, og det må regnes med at eiendommenes verdi vil bli redusert. Selv om retten til ferdsel i det området det gjelder, er en rett som tilkommer alle, vil innskrenkningen i ferdselsmulighetene få en spesiell virkning for de ankende, meget større enn virkningen for andre, hvis næring ikke er basert på ferdselen i dette område på den måten som de ankendes næring er. Det må antas at slik som retten til sjøverts ferdsel er benyttet av de ankende og deres forgjengere på deres eiendommer, og den betydning ferdselen har hatt for dem, er det oppstått en rett for de ankende til å kreve at ferdselsmulighetene ikke blir endret til vesentlig ulempe for dem uten at de får erstatning for ulempene. De må derfor være berettiget til ekspropriasjonserstatning for de ulemper som broen påfører dem. Dette antas også å være overensstemmende med rettspraksis, jfr. høyesterettsdommer i Rt-1886-840 flg. og Ret. 1893 70 flg., jfr. også Magne Schjødt: Norsk ekspropriasjonsrett, kap. 19, I, 2 c (utg. 1947 191) om avgjørelsen av Oslo skjønnskommisjon 13. juni 1944. At det i flere høyesterettsdommer ikke er gitt medhold i kravet om erstatning for ulemper ved innskrenkning av sjøverts forbindelse, finnes ikke å være av avgjørende betydning for nærværende sak, da virkningen av innskrekningen i de tilfelle som er behandlet i dommene, ikke synes å være av tilsvarende omfang som her.

Lagmannsretten har vært i særlig tvil om det kan kreves ekspropriasjonserstatning for de tidligere nevnte ulemper som broen vil medføre for det fisket de ankende driver. Det gjelder her fiske som ikke tilligger de ankendes eiendommer som enerett, og den ferdsel av betydning for fisket som innskrenkes, er ferdsel fra fiskeplassen og utover og ikke ferdsel til og fra de ankendes eiendommer. Lagmannsretten er likevel kommet til at ulempene for fisket må være gjenstand for ekspropriasjonserstatning. Gårdsdriften gjør det mest hensiktsmessig for de ankende å drive fisket på fiskeplasser i nærheten av deres eiendommer, og deres næring er delvis basert på en kombinasjon av gårdsbruk og fiske. De har derfor ikke båter og utstyr for å drive fiske i større omfang eller i områder som ligger langt borte. De driver også noe fiske i Fuglsetfjorden utenfor der hvor broen bygges, men virkningen av innskrenkningen i den sjøverts forbindelse vil være meget mer følelig for dem enn for de andre, hvis fiske ikke i den grad er knyttet til området innenfor broen. Det er slik som forholdene ligger an, naturlig å bedømme ulempene for de ankendes fiske på samme måte som de ulemper som broen ellers påfører dem under utøvelsen av den næring som deres eiendommer gir grunnlag for, og lagmannsretten finner derfor at de er berettiget til erstatning for de ulemper som broen påfører deres fiske.

De ulemper som de ankende kan kreve erstatning for, vil være noe forskjellig for hver av dem alt etter hvordan deres eiendommer er og hvordan de ligger til, og etter arten og utstrekningen av de ankendes virksomhet. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å komme inn på de spesielle forhold for hver av de ankende, idet det er tilstrekkelig at skjønnsretten gjør det.

Ankemotparten har nevnt at det ikke er de ankende selv som trafikerer med større båter. Lagmannsretten antar at da transporten foregår

Side:723

etter avtale med de ankende og i deres interesse, må forholdet bedømmes på samme måte som om det var de selv som utførte transporten. De må derfor være berettiget til ekspropriasjonserstatning for innskrenkningene i den sjøverts forbindelse, selv om det ikke er de selv som har de båter som utfører transporten. Det er også nevnt at transporten kan foregå med båter med nedfellbare master. Det kan imidlertid ikke ventes at transportørene vil ordne seg med slike master på sine båter, og i hvert fall vil det være forbundet med vesentlige omkostninger som det i tilfelle må regnes med at de ankende må betale.

De ankendes påstand om at de skal kjennes berettiget til ekspropriasjonserstatning for de ulemper broen volder dem, og at saken skal hjemvises til overskjønnsretten til fastsettelse av erstatning, blir etter dette å ta til følge.

Etter resultatet finnes de ankende å burde tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §172, 1. ledd, jfr. §180 annet ledd og skjønnslovens §2. Omkostningene antas passende å burde settes til kr. 2200.

Lagmannsrettens mindretall - rettens formann - er kommet til samme resultat som overskjønnsretten.

Mindretallet legger til grunn at erstatningsplikt for det offentlige som følge av tiltak som iverksettes som ledd i reguleringen av samferdselen, som hovedregel er betinget av at det skjer en krenkelse av en særlig rådighetsrett som går utover den som tilkommer alle og enhver. Det er mulig at retten til atkomst fra sjøen for eiendommer med strandrett i seg selv kan karakteriseres som en særrett av denne art. Selv om man aksepterer dette synspunkt, må man imidlertid gå ut fra at eieren i ikke liten utstrekning, uten å kunne gjøre krav på ekspropriasjonserstatning, må finne seg i innskrekninger som ledd i reguleringen av den alminnelige ferdsel. Hvorvidt det overhodet kan sies at den rett til sjøverts atkomst som spesielt måtte tilligge de ankendes eiendommer som en del av eiendomsretten til strandgrunnen, er krenket ved at det et par kilometer lenger ut i fjorden oppføres en bro, som i og for seg ikke hindrer atkomsten til eiendommene for båter av den art som vanligvis er tilstrekkelige for et gårdsbruks regulære behov for direkte sjøtransport, synes tvilsomt. Mindretallet er blitt stående ved at de ankendes eiendommer under enhver omstendighet ikke kan ansees for å ha en beskyttet særrett til direkte sjøverts forbindelse med fartøyer av ethvert slag, og at broanlegget ikke beskjærer atkomsten til eiendommene fra sjøen på en slik måte at de i denne henseende kan ansees utsatt for en ekspropriasjonsartet forføyning.

Mindretallet kan heller ikke se at det er grunnlag for ekspropriasjonserstatning i det forhold, at det ved anlegget av broen ikke skulle ha vært tatt tilbørlig hensyn til de ankendes interesser. Det ansees for å være på det rene at høybro eller klaffbro ville medføre en merutgift på 125 000-150 000 kroner, og det finnes klart at de ankende under de omstendigheter ikke kan gjøre gjeldende at broprosjektet av hensyn til dem skulle ha vært løst på en slik måte. Det er heller intet holdepunkt for å karakterisere det som «mislig atferd» i forhold til de ankende, at veien er besluttet ført over på østsiden av fjorden i stedet for å bli lagt på vestsiden hele veien.

Side:724

Forutsetningen for at de ankende likevel skulle være berettiget til ekspropriasjonserstatning antas etter dette å være at den rådighetsutøvelse den alminnelige fri ferdselsrett gir anledning til, for de ankendes vedkommende skulle være av en slik art at en innskrenkning i forhold til dem ikke kan skje uten erstatning for de ulemper de derved påføres. Selv om det som hovedregel må antas utvilsomt at innskrenkninger i den fri ferdselsrett kan skje uten erstatning til den som rammes, må det ansees fastslått at også den rådighetsutøvelse som har sitt grunnlag i den alminnelige rett til fri ferdsel, kan være beskyttet mot regulerende tiltak, for så vidt som inngrep i ferdselsretten i særlige tilfelle kan begrunne ekspropriasjonserstatning også overfor en grunneier hvis eiendom ikke direkte er gjenstand for ekspropriasjon. Mindretallet antar imidlertid at det i så fall må kunne påvises at vedkommende rammes spesielt i en etablert bruksutøvelse som er særskilt basert på at den fri ferdselsrett kan utnyttes på en bestemt måte.

Hva angår de ankendes eiendommer, er det i og for seg på det rene at driften av disse er avhengig av at det er mulig å opprettholde den forbindelse med omverdenen som et gårdsbruk i sin alminnelighet har behov for. Men den ordinære drift av eiendommene er ikke avhengig av at transport til og fra Førde kan skje direkte med båter av den størrelse at de kan passere under broen, eller for den saks skyld med båt overhodet. Den sjøveis transport antas i den foreliggende forbindelse heller ikke å kunne sees isolert. Den transport gårdene har vært avhengig av kan i og for seg opprettholdes i akkurat samme omfang som hittil. Dette kan riktignok ikke skje på den måte som i de siste 25 år har vært alminnelig brukt - men som de ankende for øvrig ikke fra noe synspunkt sett har krav på å se opprettholdt. Den delvise omlegging som i så måte blir nødvendig, vil nok medføre noen økede omkostninger og den er forbundet med visse ulemper av annen art - som imidlertid må antas å ville bli iallfall vesentlig redusert når utbyggingen av veiforbindelsen muliggjør en rasjonell lastebiltransport til erstatning for den sjøtransport broen avskjærer.

Under disse omstendigheter antar mindretallet at det ikke kan sies at de ankendes næringsdrift på en så spesiell måte er basert på en utnyttelse av den fri ferdselsrett på sjøen, at de på grunnlag herav kan motsette seg den innskrenkning av denne som broanlegget medfører uten ekspropriasjonserstatning for de ulemper dette volder dem.

I en særstilling står utnyttelsen av sandtaket på Gullak E. Førdes eiendom, for så vidt som broanlegget høyst sannsynlig vil umuliggjøre regelmessig lønnsom drift av sandforekomstene. Hvorvidt disse overhodet ville ha blitt gjort til gjenstand for regulær drift, er imidlertid høyst uvisst. Hittil har de iallfall ikke vært utnyttet. Ut fra det syn som foran er lagt til grunn, kan det da heller ikke i denne forbindelse sees å være grunnlag for krav på ekspropriasjonserstatning som følge av, at det er lagt hindringer i veien for en rådighetsutøvelse som er basert på utnyttelse av den fri ferdselsrett på sjøen.

Erstatning for en eventuell verdiforringelse av de ankendes eiendommer som følge av en reduksjon av det vederlag de ville kunne oppnå ved avståelse av sine vassdragsrettigheter i forbindelse med en i og for seg høyst uviss realisering av planen for en utbygging av

Side:725

elektrisitetsforsyningen på sørsiden av Sognefjorden, og likeledes for en mulig reduksjon av fiskebestanden, antas under enhver omstendighet å ligge utenfor hva en innskrenkning av adgangen til å utnytte den fri ferdselsrett på sjøen i det foreliggende tilfelle kan gi grunnlag for. - - -