Rt-1962-79
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1962-01-27 |
| Publisert: | Rt-1962-79 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 15 B/1962 |
| Parter: | Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia høyesterettsadvokat H. Faye Olsen) mot Drosjeforsikringen, gjensidig (overrettssakfører Sverre Fjeldsaa - til prøve). |
| Forfatter: | Endresen, Eckhoff, Bahr, Rode, Skau |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26 |
Dommer Endresen: Fru Aslaug Dale reiste i 1958 søksmål mot Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia og Drosjeforsikringen, gjensidig med krav om at selskapene in solidum skulle dømmes til å betale erstatning for skade som var påført henne ved bilpåkjørsel. Midhordland herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 7. november 1959 dom med denne domsslutning:
«Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia og Drosjeforsikringen, gjensidig dømmes en for begge og begge for en til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til fru Aslaug Dale kr. 9 500 med 4 % 1/2 årlig rente fra 25. oktober 1958 til betaling skjer.
I forholdet mellom de saksøkte fordeles ansvaret med en halvpart på hver.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Fru Aslaug Dale påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett, idet hun gjorde gjeldende at erstatningen var satt for lavt. Forsikringsselskapene motanket både på grunn av at de var kjent erstatningspliktige, og fordi de fant at erstatningen var satt for høyt. Subsidiært - for tilfelle av at erstatning ble tilkjent - påsto Norvegia at lagmannsretten skulle fordele plikten til å betale erstatning mellom de 2 selskaper. Gulating lagmannsrett avsa 3. september 1960 dom med denne domsslutning:
«1. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale til fru Aslaug Dale 15 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 3. september 1960 til betaling skjer, samt saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tilsammen 1 800 kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Side:80
2. Drosjeforsikringen, gjensidig, frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om saksforholdet for øvrig og anførslene for de tidligere retter vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Forsikringsselskapene har godtatt lagmannsrettens dom for så vidt angår forholdet til fru Dale, og Norvegia har i forståelse med Drosjeforsikringen utbetalt henne hva hun er tilkjent i dommen. Norvegia har derimot påanket lagmannsrettens dom for så vidt angår forholdet til Drosjeforsikringen, idet den ankende part gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det under de foreliggende omstendigheter ikke var «naturlig å se det slik at den skade fru Dale ble tilføyet ved sammenstøtet med personbilen, i relasjon til motorvognlovens §30 er voldt ved bruken av bussen». Etter den ankende parts mening var det tvert imot bussens forhold som var hovedårsaken til at skade ble voldt, og bussens ansvarsforsikringsselskap må derfor dekke erstatningen i dens helhet. Subsidiært påståes ansvarsfordeling. Norvegia har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«Forsikringsaktieselskapet Norvegia tilkjennes hos Drosjeforsikringen, gjensidig prinsipalt det hele, subsidiært en så stor del av det fru A. Dale ved Gulating Lagmannsretts dom av 3. september 1960 tilkjente erstatningsbeløp kr. 15 000 som retten fastsetter.
Forsikringsaktieselskapet Norvegia tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Drosjeforsikringen, som har tatt til gjenmæle, har for Høyesterett gjort gjeldende at selskapet er frifunnet med rette; selv om bussen kan sies å ha utløst hendingsforløpet eller gitt foranledning til fru Dales opptreden, kan det ansvar den ankende part har etter motorvognlovens §30 første ledd, etter ankemotpartens mening ikke helt eller delvis veltes over på den øvrige ferdsel med hjemmel i motorvognlovens objektive erstatningsregel. I hvert fall kan det objektive erstatningsansvar som påhviler eieren av personbilen, ikke veltes over på bussens eier med mindre bussføreren har opptrådt uaktsomt, og slik uaktsomhet foreligger ikke. Drosjeforsikringen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
«Drosjeforsikringen, gjensidig frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det 12. mai 1961 holdt bevisopptak ved Bergen byrett og Midhordland herredsrett, hvor 4 vitner, deriblant fru Aslaug Dale og hennes mann Sverre Dale, er avhørt. Det er videre 19. juni 1961 holdt bevisopptak ved Generalkonsulatet i New York, hvorunder bussens fører Kjell Nikolai Frislid har besvart oppstillede spørsmål.
Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for de tidligere retter. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. Jeg er således også enig i at det ikke er holdepunkt for å pålegge det ene av forsikringsselskapene å dekke en større del av ansvaret enn det annet.
Side:81
Da den ankende part bare delvis har fått medhold, og anken gjelder et spørsmål av prinsipiell betydning under oppgjør mellom 2 forsikringsselskaper, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Drosjeforsikringen, gjensidig betaler til Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia 7500 - sju tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr, Rode og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Saue):
Den 17. november 1957 ca. kl. 19,30 hendte en trafikkulykke i Storetveitveien utenfor Wergeland bensinstasjon på Minde, hvorunder saksøkeren, fru Aslaug Dale, kom til skade. Fru Dale skulle sammen med sin mann, Sverre Dale, krysse Storetveitveien fra vest mot øst foran en av Drosjebilsentralens turbusser O-661 som sto parkert ved veikanten på motsatt side av veien foran bensinstasjonen for å sette av passasjerer. Om hendelsesforløpet ved ulykken foreligger det divergerende forklaringer, men i hvert fall er det på det rene at idet Dales var kommet nesten over veien og befant seg foran turbussen, ble fru Dale plutselig skremt - angivelig fordi bussen satte seg i bevegelse - og rygget i panikk tilbake ut i kjørebanen hvor hun ble påkjørt av varebil O-2877, som kom kjørende nordfra på vei mot Nesttun. O-2877 eiedes og ble ved anledningen ført av Anfinn Hukseth. - - -
I og med at retten er kommet til at saksøkeren ikke kan sies å ha utvist grov uaktsomhet, er det på det rene at hun har krav på erstatning etter motorvognlovens §30. Det er uomtvistet at det faller ansvar på varebilen. Når det gjelder bussen er det derimot hevdet at ansvar på grunn av manglende årsakssammenheng og adekvans ikke kan bli aktuelt.
Retten vil i denne forbindelse først bemerke at det som har gitt støtet til utviklingen av det hendelsesforløp som førte til skaden, er at bussen satte seg i bevegelse ut fra holdeplassen. At dette er «bruk av motorvogn» kan det overhodet ikke herske tvil om. Spørsmålet blir om det er en så nær sammenheng mellom bruken av bilen og skaden at det faller naturlig å si at skaden er voldt ved angjeldende bruk. Det er av saksøkte nr. 2 hevdet at det ikke var noen nødvendig følge av bussens kjøring at tingene utviklet seg som de gjorde. Hadde saksøkeren ikke blitt forvirret og bare blitt stående i ro, ville ingen ulykke ha inntruffet. Om dette vil retten bemerke at den, som det vil fremgå av det foranstående, finner at saksøkeren reagerte helt normalt. Det er forståelig at hun har fått panikk, og hennes handlemåte må vurderes på denne bakgrunn. At saksøkeren rygget ut i kjørebanen skyldtes ikke overveielser fra hennes side. Hun har ikke hatt tid til å tenke seg om og har neppe vært seg helt bevisst hva hun gjorde. Hennes reaksjon kan da best karakteriseres som en reflekshandling som direkte ble utløst av bussens
Side:82
kjøring, og dermed vil bussen komme til å innta en så dominerende stilling i årsaksretten at det faller naturlig å si at bussens kjøring har vært årsak til skaden.
At skadens inntreden var avhengig av varebilens medvirkning, kan ikke endre rettens syn på årsaksforholdet. Det er et så nært samspill mellom bussens kjøring og varebilens kjøring som medvirkende årsaksfaktorer, at den naturlige betraktningsmåte må være å anse begge som årsak til skaden.
Det er hevdet at motorvognansvaret skal være undergitt en særskilt årsaksbegrensning. Det som i denne forbindelse er fremhevet er at motorvognlovens §30 bruker formuleringen «gjer bruken av motorvogn skade...». Saksøkte nr. 2 mener at denne formulering taler for at det bare er en direkte og umiddelbar skadeforvoldelse som medfører ansvar, således at det i et tilfelle hvor det er flere impliserte biler bare kan statueres ansvar tor den bil som i siste omgang har utløst skaden. Begrunnelsen for dette fortolkningsresultatet er, slik retten har forstått prosedyren, at motorvognansvaret skal ha sitt utspring i betraktninger av forsikringsmessig art. Tanken er at det er et ansvar som påhviler biltrafikken som helhet, men det har etter sitt formål ikke større omfang enn at det er uttømmende regulert gjennom det ansvar som påligger den enkelte bil som direkte har utløst skaden. Denne bil representerer motorvognansvaret og bare denne har skadelidte å holde seg til. Da ansvaret er objektivt og det derfor alltid vil bero på tilfeldigheter hvor det vil ramme, behøver ikke dette resultat å innebære noen urimelighet i forholdene bileierne imellom hvor det er flere impliserte biler.
Retten kan ikke se at det er grunnlag for å oppstille en slik særskilt årsaksbegrensning på motorvognansvarets område. Retten bygger på at motorvognlovens §30 første ledd ikke går lenger enn til på sitt område å lovfeste de alminnelige regler om ansvar for farlig bedrift, jfr. eksempelvis Rt-1935-161 ff., særlig side 162. Man må derfor gå ut fra at kravet til årsakssammenheng er det samme som ellers når det er spørsmål om å statuere objektivt ansvar.
For øvrig vil retten i anledning av det som er blitt anført under saken om årsaksforholdet bemerke, at den ikke kan være enig i at det nødvendigvis behøver å få betydning at en skades inntreden er avhengig av medvirkning fra andre årsaksfaktorer - dette uten hensyn til om det til de senere begivenheter som utfallet avhenger av, knytter seg et selvstendig erstatningsansvar. Avgjørende må være hva man etter en samlet vurdering av hele begivenhetsforløpet finner naturlig å betegne som årsak. Saksøkte nr. 2 har til støtte for sitt syn særlig vist til Høyesteretts dom i Rt-1948-1111. Her var forholdet at en sporvogn bråbremset for å unngå sammenstøt med en varebil, og en kvinnelig passasjer på bakre plattform falt ut av den åpne dør og kom til skade. At denne dom bygger på den oppfatning som saksøkte nr. 2 gjør gjeldende, kan imidlertid ikke retten se. Tvert imot synes det å være forutsatt at varebilen kunne komme i ansvar, og når Høyesterett frifant den, var det fordi den etter en konkret vurdering fant det unaturlig å si at skaden var voldt ved bruk av bilen. Retten finner at dette stemmer med det syn som den foran har gitt uttrykk for, og kan for så vidt videre vise til Rt-1949-109.
Side:83
Retten er kommet til at skaden må sies å være forvoldt av så vel bussen som varebilen. Da den videre finner at skaden i forhold til begge de impliserte biler er en adekvat følge av bruken av motorvogn, må resultatet bli at saksøkeren har krav på erstatning hos begge de saksøkte. At de saksøkte må bli solidarisk ansvarlige følger uten videre av strl.ikrl. §26. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen og Odd Schei og byskriver Leif Plather):
- - -
Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at fru Dale har krav på erstatning etter regelen i motorvognlovens §30. At personbilen er ansvarlig, er uomtvistet og på det rene. Hva angår forholdet til bussen bemerkes:
Som nevnt har bussens fører for lagmannsretten forklart seg i det vesentlige på samme måte som for herredsretten. Det er ikke i de opplysninger som ellers foreligger noe som med nødvendighet må føre til den slutning, at det ikke er riktig som Frislid har forklart at han før han satte bussen i gang hadde forvisset seg om at kjørebanen var fri, og at han bremset ned og fikk stoppet bussen så tidlig at det ikke hadde vært noen fare for at Dales ville blitt påkjørt av bussen. Lagmannsretten må derfor legge til grunn at det ikke er noe å bebreide bussføreren, og at det i og for seg ikke var nødvendig for fru Dale å reagere slik hun gjorde for å unngå å bli påkjørt av bussen. Selv om bussen kan sies å ha utløst det hendelsesforløp som førte til skaden og dermed å ha gitt foranledning til denne, for så vidt som det var den omstendighet at fru Dale ble oppmerksom på at bussen hadde satt seg i bevegelse, som ga støtet til at hun rygget eller løp tilbake ut i veien, er det etter lagmannsrettens oppfatning under de foreliggende forhold ikke naturlig å se det slik at den skade fru Dale ble tilføyet ved sammenstøtet med personbilen, i relasjon til motorvognlovens §30 er voldt ved bruken av bussen. Lagmannsretten er derfor kommet til at bussens forsikringsselskap ikke er ansvarlig for skaden, og at erstatningsplikten følgelig i sin helhet påligger personbilens forsikringsselskap alene. - - -