Rt-1962-920

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-10-12
Publisert:	Rt-1962-920
Stikkord:	Renter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118 B/1962
Parter:	A (overrettssakfører Per Blidensol - til prøve) mot Mandal kommune (høyesterettsadvokat Herm. Otto Krefting).
Forfatter:	Endresen, Gaarder, Anker, Eckhoff, Skau
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §104, Rentereguleringsloven (1947), Tvistemålsloven (1915) §156, Landssvikloven (1947)

Dommer Endresen: Etter at det i 1945 var blitt oppdaget at A under krigen hadde unndradd store deler av sine inntekter fra beskatning, ble han for skatteåret 1945/46 lignet etter en antatt formue på kr. 454 000 og en inntekt på kr. 348 000. Ved denne ligning ble tatt til inntekt i året 1944 de samlede inntektsbeløp som var unndradd beskatning gjennom alle krigsår. As bo var satt under tilsyn i medhold av lov nr. 1 av 21. februar 1947, og tilsynsmannen i boet innbetalte i tiden fra mars 1946 til januar 1947 de ilignede skatter for 1945/46 med kr. 77 230. Etter at beslaget av hans bo var opphevet, reiste A ved stevning av 10. august 1948 sak mot Mandal kommune med påstand bl.a. om at den for skatteåret 1945/46 foretatte formues- og inntektsligning skulle oppheves og ny ligning foretas etter ansatt formue på kr. 280 959 og inntekt kr. 42 100, at Mandal kommune skulle dømmes til å tilbakebetale til A de innbetalte kr. 77 230 med fradrag av det skattebeløp som ved den nye ligning ble fastsatt for skatteåret 1945/46, og at renter skulle betales av for meget innbetalt skatt etter de rentesatser som til enhver tid fulgte av byskattelovens §104, siste ledd sammenholdt med rentereguleringsloven av 5. desember 1947 og senere tilleggslover. Partene var enige om at det var en feil at de inntektsbeløp som gjennom flere år var unndradd fra beskatning, uten skattyterens samtykke var blitt lignet under ett som inntekt oppebåret i 1944, og det ble i en årrekke forhandlet om en minnelig ordning av ligningsoppgjøret vedrørende disse beløp. Av hensyn til 10-årsfristen for etterligning fattet Mandal ligningsråd 19. desember

Side:921

1952 vedtak om etterligning av A for skatteårene 1941/42-1944/45 uten at vedtaket inneholdt nærmere angivelse av hvilken formue og inntekt skulle legges til grunn ved utligningen for de enkelte år. Dette ble først gjort ved vedtak av Mandal ligningsråd av 25. juli 1955 som foruten etterligning for skatteårene 1941/42-1944/45 også omfattet etterligning for årene 1946/47-1954/55. Da det ikke var lykkes å komme til en minnelig ordning, reiste A i 1956 sak for å få underkjent etterligningsvedtaket av 25. juli 1955.

Mandal byrett avsa 17. mars 1958 dom i den sak som var reist i 1948. Partene var for byretten enige om at den foretatte ligning for 1945/46 måtte oppheves, og om de beløp formue og inntekt skulle ansettes til ved den nye ligning. Skatten for 1945/46 ville etter slik omregning utgjøre kr. 9 531, og når dette beløp ble fratrukket de innbetalte kr. 77 230 ble det kr. 67 699 som A krevet tilbakebetalt og seg tilkjent renter for. Dommen hadde denne domsslutning:

«1. Den for 1945/46 foretatte formues- og inntektsligning av A til Mandal kommune oppheves og ny ligning blir å foreta hvorved skattyterens formue ansettes til kr. 280 959 og inntekten etter gjennomsnittsligning til kr. 42 100.

2. Mandal kommune dømmes til innen 2 uker å betale til A kr. 67 699,25 med fradrag av hva kommunen måtte ha til gode hos A i skatter på de foretatte etterligninger for 1941/42 til 1944/45 og 1946/47 til 1954/55 med tillegg av renter av for meget betalt skatt med 6 prosent p. a. fra 9. oktober 1946 til 5. desember 1947 og 4 1/2 prosent fra 6. desember 1947 til 15. desember 1953, 6 prosent p. a. fra 16. desember 1953 til 1. juli 1954 og med 4 prosent p. a. fra 2. juli 1954 til betaling skjer.

3. For øvrig frifinnes saksøkeren for saksøktes krav.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Da partene ble uenige om hvorledes domsslutningens punkt 2 var å forstå, begjærte kommunen rettelse etter tvistemålslovens §156. Byretten avslo ved beslutning av 27. september 1958 å ta begjæringen til følge, idet det anførtes klart å fremgå av dommen at det var forskjellen mellom kr. 67 699 og det samlede beløp de etterlignede skatter måtte komme til å utgjøre, som det skulle betales renter av. Denne forståelse av dommen har partene senere lagt til grunn.

A påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt renteberegningen, idet det gjordes gjeldende at den ankende part hadde krav på renter av det fulle beløp kr. 67 699 fra 9. oktober 1946 - da den største skatteinnbetaling var foretatt - til oppgjør måtte finne sted. Kommunen motanket for så vidt angikk byrettens fastsettelse av rentesatser og nedla påstand om at A bare skulle tilkjennes vanlig prosessrente av det beløp han måtte bli tilkjent og da med virkning fra saksanlegget 10. august 1948. Agder lagmannsrett avsa dom 3. juni 1960 med denne domsslutning:

Side:922

«I Mandal byretts dom av 17. mars 1958 gjøres den endring i domskonklusjonens pkt. 2 at renter av differansen mellom kr. 67 699,25 og etterligningsskatter for 1941/42 til 1944/45 og 1946/47 til 1954/55 beregnes etter 4 % fra 10. august 1948. Innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom betaler A til Mandal kommune kr. 800 i saksomkostninger for lagmannsretten.»

Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

I den sak A reiste i 1956 for å få underkjent etterligningsvedtaket av 25. juli 1955, avsa Mandal byrett dom 19. desember 1958. A fikk medhold på et enkelt punkt angående fradrag for etterberegnet omsetningsavgift, og etterligningene ble for så vidt opphevet og hjemvist til ny ligning. For øvrig ble etterligningene opprettholdt. Byrettens dom er senere stadfestet ved rettskraftig dom av Agder lagmannsrett. Etter at omligning er foretatt i samsvar med disse dommer utgjør de samlede skattebeløp utlignet ved etterligningene for skatteårene 1941/42 til 1944/45 og for 1946/47 til 1954/55 kr. 66 610. Når dette beløp blir fratrukket de kr. 67 699 som omhandles i byrettens dom av 17. mars 1958 og lagmannsrettens dom av 3. juni 1960, gjenstår kr. 1 089 som er det beløp kommunen skal betale rente av om lagmannsrettens dom blir stående. I tillegg til dette kommer vel kr. 1 700, som ligger utenfor denne sak og som fremkommer ved at A har innbetalt skjønnsmessig utlignede skattebeløp for skatteårene 1946/47-1954/55 med tilsammen kr. 11 181, mens kommunen på sin side i 1956 har tilbakebetalt kr. 9 448 som var det kommunen den gang mente den skyldte.

A har påanket Agder lagmannsretts dom av 3. juni 1960 vedrørende renteberegningen til Høyesterett. Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende at ligningen for hvert skatteår må sees for seg og uavhengig av de øvrige år. Skatten for 1945/46 utgjorde riktig utlignet bare kr. 9 531, og A måtte ha krav på tilbakebetaling av det som han hadde innbetalt for meget for dette skatteår, kr. 67 699, og da følgelig også renter av dette beløp. For skatteårene 1941/42-1944/45 og 1946/47-1954/55 ble etterligning først foretatt i 1955, og de utlignede skattebeløp forfalt til betaling 2. september 1955; fra dette tidspunkt kan i tilfelle renter for disse beløp beregnes. Byretten har i sin dom bygget på at tilbakebetalingsfordringen for de skattebeløp som ble innbetalt i 1946-47, kompenseres med de i 1955 utlignede etterligningsskatter, men da kompensasjon bare kan foretas mellom fordringer som begge er forfalt, kan kompensasjon først være skjedd i 1955 da etterligningsvedtaket ble truffet, eller i 1956 da kommunen foretok oppgjør. Med hensyn til rentesatser gjør den ankende part gjeldende at byskattelovens §104, siste ledd som denne bestemmelse lød til den i 1955 ble opphevet, må gis anvendelse. Dette må også følge av at kommunen for byretten ga avkall på den innsigelse at det ved skatteinnbetalingen i 1946-47 var unnlatt å ta forbehold om tilbakebetaling. Subsidiært er

Side:923

gjort gjeldende at også om prosessrente skal betales, må rente beregnes av det fulle beløp kr. 67 699. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt. I Mandal byretts dom av 17. mars 1958 gjøres den endring at A tilkjennes renter etter de anførte satser av for meget innbetalt skatt for 1945/46 fra innbetaling til oppgjør fant sted.

2. Subsidiært. I Mandal byretts dom av 17. mars 1958 gjøres den endring at A tilkjennes renter av for meget innbetalt skatt for 1945/46 etter 4 % fra 10. august 1948 til oppgjør fant sted.

3. I begge tilfeller. Mandal kommune betaler innen 14 dager renter etter 4 % av det under pkt. 1 eller pkt. 2 fremkomne rentebeløp fra det tidspunkt oppgjør fant sted.

4. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Mandal kommune har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett gjort gjeldende at byretten ikke har bygget på kompensasjons-, men på berikelsessynspunktet, og at byrettens avgjørelse for så vidt er rettskraftig. Den opprinnelige ligning for 1945/46 og etterligningen i 1955 gjaldt begge de samme inntekter som var unndradd beskatning i krigsårene, og bare så langt det som ble innbetalt i 1946/47 overstiger det endelig utlignede beløp foreligger tilbakebetalings- og renteplikt. Ved byrettens dom som for så vidt er rettskraftig, er det for øvrig avgjort at bare kr. 1 089 skal tilbakebetales, og renter må da beregnes av dette beløp. Ankemotparten har videre gjort gjeldende at det både av bestemmelsens ordlyd, lovforarbeider og rettspraksis fremgår at byskattelovens §104, siste ledd ikke kan gis anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Om bestemmelsen imidlertid får anvendelse, må renter også her regnes av differansen mellom kr. 67 699 og de etterlignede skatter. Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 3. juni 1960 stadfestes.

2. Mandal kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg nevner først at jeg etter de foreliggende opplysninger legger til grunn at de skatter som ved vedtaket av 25. juli 1955 ble etterlignet for skatteårene 1946/47-1954/55, ikke skyldes inntekter som A hadde unnlatt å oppgi til beskatning for vedkommende inntektsår, men er et ledd i skattleggingen av de inntekter skattyteren i krigsårene hadde unndradd fra beskatning. Kommunen har for Høyesterett anført at det ved skattleggingen av disse inntekter forelå flere alternative fremgangsmåter å velge mellom; kommunen valgte en løsning som den anså lempelig for skattyteren, men som medførte virkninger også for skatteår etter 1945/46. Den ankende part har for Høyesterett ikke kunnet bestride at i hvert fall det alt vesentligste av etterligningene for årene 1946/47-1954/55 må sees som ledd i skattleggingen av de omhandlede inntekter fra krigsårene. Jeg nevner videre at det

Side:924

for Høyesterett er opplyst at det ikke er beregnet renter av de etterlignede beløp.

Både den opprinnelige ligning for 1945/46 og etterligningen i 1955 gjaldt således de inntekter som i krigsårene ble unndradd beskatning, og de skatter som ved de to ligninger ble utskrevet, tilsiktet begge skattlegging av de samme inntekter. Det dreier seg om skattebeløp som etter en riktig etterligning i 1945 rettelig skulle vært betalt i de første etterkrigsår. Når de skattebeløp som opprinnelig ble utlignet for 1945/46, uten forbehold ble innbetalt i 194647, måtte kommunen etter min mening da kunne beholde de innbetalte beløp så langt den senere etterligning - med de korreksjoner som følger av den stedfunne domstolsprøving - viste at kommunen hadde krav på de innbetalte skattebeløp, og så langt må det også mangle grunnlag for å beregne renter av de innbetalte beløp. Slik saksforholdet er i denne sak, finner jeg ikke å kunne tillegge det betydning at det opprinnelige ligningsvedtak led av mangler som måtte føre til opphevelse, at formelt korrekt ligning først ble foretatt 25. juli 1955, og at skatter som ble utskrevet ved sistnevnte ligning normalt først skulle forfalle 2. september 1955.

Når det så gjelder spørsmålet om hvorledes renten skal beregnes, tar jeg mitt utgangspunkt i at renteplikt bare består hvor det foreligger hjemmel for det. Partene er enige om at bestemmelsen i byskattelovens §104 tredje ledd ikke får anvendelse, og at det da bare blir spørsmål om renteberegning med hjemmel i §104, siste ledd eller om prosessrente. Den nå opphevede §104, siste ledd påla i visse tilfelle også skattytere som hadde brakt en ligning inn for domstolene, plikt til å innbetale omtvistet skatt, men fastsatte til gjengjeld rentebetalingsplikt for innbetalte skattebeløp som i samsvar med dom måtte tilbakebetales. Utenfor dette tilfelle ble bestemmelsen om rentebetalingsplikt i praksis også brakt til anvendelse i tilfelle hvor skatt var innbetalt under forbehold og det i umiddelbar tilknytning hertil ble reist sak om ligningens lovlighet. Derimot kan bestemmelsen etter min mening ikke gis anvendelse i et tilfelle som det foreliggende hvor skattebeløpene ble innbetalt 2 1/2-1 1/2 år før sak ble reist uten at noe forbehold var tatt eller rettssak overhodet aktuell, jfr. I denne forbindelse også høyesterettsdom i Rt-1927-486. Jeg kan heller ikke slutte meg til den ankende parts syn når han hevder at kommunens unnlatelse av å gjøre gjeldende for byretten at forbehold ikke var tatt, i denne relasjon må sidestilles med tilfelle hvor forbehold ved innbetalingen er tatt. Unnlatelsen av å fremsette denne innsigelse skyldtes etter hva ankemotparten for Høyesterett har gitt uttrykk for, alene forhold i forbindelse med at innbetaling ikke var foretatt av skattyteren selv, men av tilsynsmannen i hans bo, og kan ikke medføre at innbetalingen betraktes som skjedd i tilknytning til en påtenkt rettssak.

Etter resultatet finner jeg at kommunen må tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett.

Side:925

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til Mandal kommune 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Eckhoff og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Petter Wildhagen):

- - -

Retten kommer således til det resultat at ligningen 1945/46 skal oppheves og ny ligning foretas etter de beløp som partene er blitt enig om, og at Mandal kommune må forpliktes til å tilbakebetale til skattyteren kr. 77 230,25 med fradrag av det betalte beløp som faller på omligningen 1945/46 kr. 9 531, rest kr. 67 699,25 med fradrag av hva kommunen måtte ha til gode hos saksøkeren på de foretatte etterligninger 1941/42 til 1944/45 og 1946/47 til 1954/55. Størrelsen av dette beløp blir å fastsette i dommen i sak 9/56 A.

Angående rentebeløpet er det også tvist, idet saksøkeren i sin påstands punkt 4 krever renter med forskjellige prosentsatser fra 6 % til 4 % renter fra innbetalingen, mens saksøkte mener at det bare skal svares prosessrenter med 4 % fra saksanlegget 10. august 1948. Retten antar at skattyteren har krav på de renter som til enhver tid følger av byskattelovens §104 sammenholdt med loven om regulering av visse renter av 5. desember 1947 med senere tilleggslover. Jfr. høyesterettsdom i Rt-1955-175. Saksøkerens påstand er formulert i samsvar med disse bestemmelser og vil således bli å ta til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Reidar Borge, sorenskriverne Paul Johnsrud og Jakob Bleskestad):

- - -

Anken gjelder den renteberegning som er fastsatt i byrettens dom.

Den ankende part hevder at han i medhold av byskattelovens §104, siste ledd har krav på renter av kr. 67 699,25, etter de satser som er nevnt i byrettens domsslutning - fra innbetalingene fant sted i 1946 og til oppgjør skjer. Det finnes ingen holdepunkter for den forståelse som Mandal kommune hevder, nemlig at den ankende part bare har krav på renter av differansen mellom de innbetalte kr. 67 699,25 og de i 1955 etterlignede skatter. Ved en slik beregningsmåte får den ankende part ca. kr. 29 000 mindre i renter enn han mener han har krav på.

På den annen side har kommunen full anledning til å beregne seg renter av de i 1955 etterlignede skatter fra disses forfallsdag og til oppgjør skjer. En renteberegning av de etterlignede skatter på denne måte har kommunen selv gitt uttrykk for i sitt brev til den ankende part av 5. august 1955 som er fremlagt som nytt dokument for lagmannsretten.

Side:926

Mandal kommune har med advokat Herm. Otto Krefting som prosessfulmektig tatt til gjenmæle mot anken og også erklært motanke.

Det hevdes at byretten riktig er kommet til det resultat at renter bare blir å beregne av forskjellen mellom de inbetalte kr. 67 699,25 og de etterlignede skatter. Det hevdes imidlertid at byretten har tatt feil når den har latt byskattelovens §104, siste ledd komme til anvendelse på denne forskjell. Det hevdes at den ankende part bare tilkommer vanlig prosessrente av nevnte forskjell fra saken ble påstevnet 10. august 1948 og til oppgjør skjer. For dette punkts vedkommende har Mandal kommune erklært motanke. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er enighet mellom partene om at byrettens dom er slik å forstå at renter bare kan regnes av forskjellen mellom kr. 67 699,25 og det beløp de etterlignede skatter måtte komme til å utgjøre.

Man har - til tross for dette - etter advokat Kjærs prosedyre forstått anken slik, at det likevel skulle være adgang for lagmannsretten til å tilstå renter av omhandlede kr. 67 699,25 regnet fra innbetalingen. Lagmannsretten har derfor tatt standpunkt til hvorledes de innbetalte beløp rettslig blir å vurdere. Man er for dette spørsmåls vedkommende kommet til samme resultat som byretten, og kan i alt vesentlig tiltre det som er sagt om dette i byrettens domsgrunner. Det foreligger derfor ikke grunnlag for å tilkjenne renter av noe annet beløp enn det som er fastsatt i byrettens domsslutning.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken rentesats skal komme til anvendelse finner lagmannsretten at motanken må tas til følge.

Man kan ikke se at byskattelovens §104, siste ledd dekker et forhold som det foreliggende, og peker i den anledning på høyesterettsdom inntatt i Rt-1933-323, der det bl.a. heter at nevnte lovbestemmelse «angår bare beløp som er betalt etter at sak er anlagt.» - - -