Rt-1962-931

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-10-19
Publisert:	Rt-1962-931
Stikkord:	(Rødseth-dommen), Erstatningsrett, Skadeserstatning utenfor kontraktsforhold, Erstatning for forsørgertap, Objektivt ansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning for forsørgertap etter dødsulykke forårsaket av påkjørsel med motorsykkel.
Saksgang:	Romsdal herredsrett 24.10.1959 - Frostating lagmannsrett 27.05.1961 - Høyesterett HR-1962-00122-B, L.nr. 122 B/1962
Parter:	Konrad Rødseth (overrettssakfører Tor Moursund - til prøve) mot Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S (høyesterettsadvokat Erik Dahlen)
Forfatter:	Bendiksby, Anker, Roll Matthiesen, Nygaard, Berger
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Renteloven (1888) §3

Dommer Bendiksby: Den 28. november 1957 ble Anna Rødseth påkjørt av motorsykkel T-9619 med den følge at hun noen dager senere avgikk ved døden. Hennes mann Konrad Rødseth reiste sak ved Romsdal herredsrett mot motorsykkelens ansvarsforsikrer Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S med påstand om erstatning for tap av forsørger.

Ved herredsrettens dom av 24. oktober 1959 ble Æolus dømt til å betale erstatning til Konrad Rødseth med 16 000 kroner med 4 % rente fra domsdagen og saksomkostninger 600 kroner.

Dommen ble av begge parter påanket til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 27. mai 1961 dom med slik domsslutning:

«Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Konrad Rødseth 4 000 kroner med 4 prosent rente fra 29. desember 1958 til betaling skjer.

Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Dommen var avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for å frifinne selskapet.

Konrad Rødseth har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet han har gjort gjeldende at lagmannsretten har

Side:932

fastsatt erstatningen for lavt. Det er, hevder han, bl.a. uriktig når lagmannsretten har lagt vekt på Rødseths overdragelse av gården til sønnen og hans overgang til kår som et erstatningsreduserende moment. Sammen med hustruen kunne han ha utnyttet sin arbeidskraft ved drift av gården, men når hustruen falt bort ble det umulig for ham å fortsette med gårdsdriften, og så gammel som han er, kan han ikke utnytte sin arbeidskraft på annen måte.

Rødseth har nedlagt følgende påstand:

«1. Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S dømmes til å betale til Konrad Rødseth kr. 18 300 med 4 % rente p. a. fra 29. desember 1958 til betaling skjer.

2. Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S dømmes til å erstatte Konrad Rødseth saksomkostninger for alle retter.»

Selskapet har erklært motanke og har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Anna Rødseth var delvis forsørger for Konrad Rødseth. Rødseth har, hevdes det, ikke hatt noe forsørgertap; de omstillingsutgifter han har hatt i tiden fra ulykken til salget av gården kan ikke kreves erstattet etter ikrafttredelseslovens §21. Under enhver omstendighet, hevdes det, kan det ikke bli spørsmål om noe forsørgertap etter at Rødseth overdro eiendommen til sønnen og fikk et rommelig kår.

Selskapet har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett til avhøring av Konrad Rødseth og 7 vitner. Det er fremlagt noen nye dokumenter som det ikke er grunn til å regne opp.

Jeg nevner først at det for Høyesterett er enighet mellom partene om at dødsulykken hverken skyldtes uaktsomhet hos motorsykkelens fører eller hos Anna Rødseth, at man med andre ord har å gjøre med et objektivt ansvar.

Når det gjelder motanken er jeg enig med lagmannsretten i at Anna Rødseth i forhold til bestemmelsen i ikrafttredelseslovens §21 må sees som mannens delvise forsørger. Jeg kan her i alt vesentlig tiltre den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt, og innskrenker meg etter prosedyren for Høyesterett til å resymere enkelte hovedpunkter:

Ektefellene hadde til hustruens død drevet gårdsbruket i fellesskap. Ved siden av det vanlige husmorarbeid deltok hun i betydelig utstrekning sammen med mannen i arbeidet i fjøset og gårdsarbeidet ellers og bidro således direkte til inntektene av driften. Ektefellene hadde i det vesentlige greiet driften av bruket, som er på vel 80 mål dyrket mark med gjennomsnittlig 7-8 melkekyr, ved egen hjelp; det er opplyst at utgiftene til leiehjelp - vesentlig i onnene - i de siste årene før ulykken hadde dreiet seg om et par tusen kroner i året. Jeg må etter det som foreligger gå ut fra at Anna Rødseth hadde et beskjedent personlig forbruk. Det kan under disse omstendigheter ikke være synderlig tvilsomt at hustruens død måtte medføre, og faktisk medførte, et

Side:933

økonomisk tap for mannen. Jeg finner positiv støtte for dette i de opplysninger som foreligger om utgiftene til leiehjelp i tiden etter ulykken og før gården ble overdradd til sønnen.

Konrad Rødseth satt i vanlige jevne kår etter forholdene på stedet. I årene 1955-59 har hans nettoformue, som lå i gårdsbruket med besetning og redskaper, etter ligningsansettelsen variert mellom 42 000 og 50 000 kroner og nettoinntektene på mellom ca. 2 000 og ca. 8 500 kroner. Hans økonomiske stilling må sies å være blitt forrykket ved hustruens død, og jeg mener at en samlet vurdering av forholdene fører til den konklusjon, at han har hatt et tap som har karakteren av et forsørgertap og som det er «billig» å tilstå erstatning for. Jeg bygger da på det rettslige syn som er kommet til uttrykk i dom i Rt-1951-687.

Også når det gjelder tapets størrelse - hovedanken - kan jeg i vesentlig utstrekning bygge på de momenter som lagmannsretten har nevnt. Jeg finner imidlertid å burde bemerke, at det etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett er grunn til å anta at salget av gården og overgangen til kår ville ha funnet sted noe senere enn tilfelle ble, dersom hustruen ikke var falt bort, men særlig lang tid kunne man etter ektefellenes alder ikke regne med at de ville ha fortsatt driften. For tiden etter at Rødseth måtte forutsettes å ha skilt seg med gården om hustruen hadde levet, kan man ikke regne med noe vesentlig økonomisk tap.

Vurderingen av tapet må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Jeg antar at det beløp som lagmannsretten har fastsatt er for lavt og at 8 000 kroner er et rimelig beløp. Renter for den forløpne tid er da inkludert i beløpet.

Etter resultatet finner jeg at Æolus må betale saksomkostninger til Konrad Rødseth for alle retter.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Norsk Forsikringsselskap Æolus A/S dømmes til å betale til Konrad Rødseth 8 000 - åtte tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 19. oktober 1962 til betaling skjer og saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett med 3 500 - tre tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Nygaard og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig J. Cappelen Dahl med domsmenn Andr. K. Stavik og Morten Dreyer):

Den 28. november 1957 ble Anna Rødseth påkjørt av motorsykkel T-9619 utenfor sitt hjem i Fræna. Hun ble så sterkt skadet at hun avgikk ved døden noen dager etter. Motorsykkelen ble ført av Kaspar Hauge

Side:934

som hadde låntatt sykkelen fra sin bror Karl Hauge. Sykkelen var ansvarsforsikret i Æolus.

Kort tid før ulykken skjedde hadde Anna Rødseth gått ut av huset for å gå i fjøset. Begge bygninger ligger på venstre side av veien i den retning motorsykkelen kom, våningshuset ligger bare ca. 2 meter fra veikanten.

Ulykken skjedde om kvelden ca. kl. 1930. Det var mørkt, snebart og bra vei. Kaspar Hauge kjørte med lys på og så Anna Rødseth på god avstand. Hun sto da på høyre side av veien og Kaspar Hauge, som holdt sin høyre side mente at det ikke var noen fare ved passeringen, han svinget bare litt til venstre for å kjøre forbi.

Imidlertid må Anna Rødseth ha begynt å gå over veien og Kaspar Hauge greiet ikke å svinge unna slik at han traff henne med høyre side av sykkelen. Han var da helt over på sin venstre side. - - -

Saksøkeren (i hovedsøksmålet) har i det vesentlige anført:

Saksøkeren drev sammen med sin avdøde hustru et gårdsbruk i Fræna. Gården består av 85 mål dyrket mark og 150 mål udyrket innmark. Besetningen var pr. 21. desember 1957: 1 hest, 7 kyr, 1 kvige, 5 kalver, 2 griser og 7 høner. Konen var 66 år og han selv 69 år da ulykken skjedde. De har 5 barn hvorav 4 har forlatt hjemmet, mens den 5. Fridtjof bodde hjemme på gården. Det var imidlertid saksøkeren og hustruen som sammen drev gården. De var begge fullt arbeidsføre og hadde sjelden eller aldri leiet hjelp på gården til den daglige drift. Sønnen Fridtjof hadde arbeid utenfor gårdsbruket, i 1957 kjøpte han således en gravemaskin som han siden har drevet med det meste av året sammen med en kompanjong. Han har således bare i ubetydelig grad arbeidet på gården.

Etter hustruens død har saksøkeren måttet leie hjelp på gården, utgiftene til dette er minst kr. 3 000 pr år + kost og losji. Hustruens kontantforbruk var langt mindre enn kr. 3 000 pr. år, og hun må derfor etter den oppfatning som er lagt til grunn i høyesterettsdommen inntatt i Rt-1951-687 ansees som delvis forsørger av mannen, idet hennes innsats til det felles underhold oversteg det hun selv forbrukte. Dessuten vil ikke en tjenestejente utføre det samme arbeid som konen, slik at tapet av den grunn blir enda større.

I tiden som er gått etter ulykken, har saksøkeren skiftevis hatt to barnebarn som hjelp på gården. Disse har han måttet betale med kr. 250 pr. måned + kost og losji. I juni 1958 kom imidlertid sønnens forlovede til gården og hun fikk samme lønn som barnebarna. Hun har nå giftet seg med sønnen, og skal ha en lønn på kr. 250 pr. måned, men han har ikke sett seg i stand til å betale dette før han får erstatningen. Sønnen arbeider fremdeles med gravemaskinen.

Saksøkeren anslår hustruens kontantforbruk til høyden kr. 1 000 pr. år. Han får da en ekstra kontantutgift på kr. 2 000. Dessuten vil ikke en leiet jente gjøre det arbeid hustruen utførte, slik at tapet blir atskillig større. - - -

Retten skal bemerke:

Æolus har erkjent sin ansvarsplikt etter motorvognlovens §30 og vil ikke hevde at Anna Rødseth ved anledningen opptrådte grovt uaktsomt. Retten finner heller ikke at det er ført noe bevis for dette. Erstatningsplikten er således på det rene.

Side:935

Skyldspørsmålet har imidlertid også betydning ved fastsettelsen av en eventuell erstatning etter straffelovens ikrafttredelseslovs §21. Skyldforholdet ved selve ulykken har imidlertid vært sparsomt belyst under hovedforhandlingen og det var heller ingen øyenvitner. Retten er derfor blitt stående ved å legge til grunn at Kasper Hauge og Anna Rødseth hadde like stor eller like liten skyld i ulykken. Dette kommer også nærmest det som fremgår av de sparsomme opplysninger som foreligger.

Når det gjelder spørsmålet om Anna Rødseth kan sies å være delvis forsørger av saksøkeren, slik at han har krav på erstatning etter straffelovens ikrafttredelseslov §21, finner retten å måtte gi ham medhold i det.

Etter den rettsoppfatning som er tilkjennegitt i høyesterettsdommen av 1951, må det avgjørende her være at hustruen ved eget arbeid i eller utenfor hjemmet bidrar mer til det felles underhold enn hun selv forbruker. Retten finner det bevist at avdøde var fullt arbeidsdyktig og i det vesentlige drev det felles gårdsbruk sammen med mannen uten leiet hjelp. Forat saksøkeren skal kunne fortsette gårdsdriften må han leie hjelp. Foruten utgifter til kost og losji må han i dag betale ca. kr. 250 pr. måned eller kr. 3 000 pr år som langt overstiger det kontantforbruk hustruen antas å ha hatt.

Allikevel vil han ikke få den samme hjelp til gårdsdriften som hustruen ytet, hun hadde en arbeidsdag som langt oversteg det man får en leiet hjelp til å utføre.

Retten ser det slik at konens innsats i det felles underhold i dette tilfelle har ligget fullt på høyde med saksøkerens. Dertil kommer at det «teamwork» som utføres av mann og hustru på en gård ikke kan erstattes av mannen alene og en leiet hjelp, slik at hans tap i virkeligheten er større enn det som fremkommer ved at man fra utgiftene til leiet hjelp trekker hustruens forbruk i form av mat, klær, hus og kontanter. Dette må i hvert fall gjelde når mann og hustru som her kan drive gården stort sett ved egen hjelp.

Anna Rødseth må således sees som delvis forsørger av saksøkeren, likesom saksøkeren sees som delvis forsørger av konen så lenge hun levet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Emil Midelfart og Mats Stensrud og sorenskriver Aage Thor Falkanger):

I faktisk henseende foreligger saken i betydelig endret skikkelse i og med at Konrad Rødseth ved skjøte 27. januar 1961 overdro gråden til sin nesteldste sønn Fridthjof. Overdragelsessummen for gård, besetning og redskaper var kr. 30 000 med tillegg av kår etter beregnet 5-årlig verdi kr. 12 500. Verdien av besetning og redskaper er fastsatt på grunnlag av ligningsansettelsen og utgjør ifølge skjøtet kr. 24 905. Kåret omfatter husrom, ved, melk, kjøtt, flesk, korn, bær, frukt og poteter, samt tilsyn og pleie. Overdragelsen er gjennomført med virkning fra 1. januar 1960.

Lagmannsretten skal bemerke:

Anna Rødseth døde to dager etter ulykken uten å være kommet til bevissthet. Om årsaksforløpet ved ulykken har man ikke annet enn Kasper Hauges forklaring. Det ble foretatt politietterforskning etter ulykken. For Hauge ga etterforskningen som resultat en bot for kjøring uten

Side:936

gyldig førerkort. For øvrig ble saken henlagt. Hauge så Anna Rødseth i god tid før ulykken. Han oppgir at hun sto på høyre veikant og mener at hun var oppmerksom på motorsykkelen. Han innrettet seg på å passere henne i veiens venstre kjørebane. Hauge sier at hun, da han var ca. 10 m fra henne, plutselig gikk ut i kjørebanen og mot siden av motorsykkelen. Den skisse som ble opptatt under etterforskningen, viser at Hauge noen få meter før påkjørselen må ha foretatt en meget brå svingning over til venstre. Selve påkjørselen må ha funnet sted helt over i veibanens venstre side. Sykkelen førte fjernlys. Konrad Rødseth, som satt inne i kjøkkenet, hevder at han hørte sykkelen komme. Sykkelen veltet ved påkjørselen og ble liggende like ved Anna Rødseth.

Opplysningene om ulykken er så mangelfulle at lagmannsretten ikke har grunnlag for å fastslå om det er vist uaktsomt forhold fra en eller begge sider. Man må holde åpen den mulighet at ulykken inntrådte som følge av gjensidige feilvurderinger eller misforståelser. Det er ikke tilstrekkelig holdepunkt til å fastslå at disse feilvurderinger kan betegnes som uaktsomme.

Konrad og Anna Rødseth har drevet gården fra 1916. Den ble overtatt etter Konrads far. De har alltid greiet seg bra og har fødd opp 5 barn. På ulykkestiden var konen 66 og Konrad 69 år. Det påhvilte dem ingen forsørgelsesbyrde. Gården ble drevet av begge i fellesskap. Begge gikk i fjøset, og begge tok del i utearbeidet. Etter det opplyste må det legges til grunn at Anna var en flink og strevsom gårdkone, og at hennes arbeidskraft i forhold til alderen var god. Om gårdens størrelse og besetningen vises til herredsrettens dom. I årene 1952 til 1956 svinget ektefellenes bruttoinntekter mellom ca. 17 000-27 000 kroner ifølge ligningsansettelsene. Atskillig over halvparten av disse inntektene faller på husdyrbruket. De ligningsmessige nettoinntekter for de nevnte år varierer mellom ca. 2 000 til 14 000 kroner, dog så at 14 000 et enkelt år fremkommer som følge av straffeligning. Ligningsansettelsene for 1952-1956 viser noen formuesstigning uten at det kan fastslåes om denne er reell. For 1958 og 1959 øket Konrad Rødseths bruttoinntekter noe, mens nettoinntekten for 1958 viste markert svikt. I 1959 var hans nettoinntekt høyere enn i 1957. Formuen øket noe i 1958, falt betydelig i 1959. Dette kan imidlertid skyldes ligningsansettelsene. Gjeld er ikke steget etter hustruens død.

Den hjemmeværende sønnen Fridthjof hjalp sine foreldre med gårdsdriften, men hadde fra våren 1957 det meste av sin tid opptatt med gravemaskindrift i lag med en annen. Denne maskinen ble kjørt på 2 skift. Etter morens død og hans giftermål i 1958, har han avviklet gravemaskindriften.

Det er under de foreliggende forhold omtvistet om Anna Rødseth ved sin død kan sees som sin manns delvise forsørger i forhold til bestemmelsen i strl.ikrl. §21 første ledd. Det reelle forhold var her, som vanlig på mindre gårdsbruk i vårt land, at mann og kone reelt sett drev felles næringsvirksomhet. Begge dro lasset, dels ved å tilveiebringe produkter til bruk i det felles hushold og dels ved tilveiebringelse av produkter til salg. Under en synsvinkel kan man her si at begge ektefeller frem til Annas død, ytet fullverdig arbeid på gården og således fullt ut, hver for seg, forsørget og var i stand til å forsørge seg selv. På den annen side kan

Side:937

forholdet sees slik at de drev sin virksomhet i fellesskap, og at de ved sine ytelser gjensidig har bidradd til hverandres forsørgelse. Man ser da de gjensidige ytelser som faktisk oppfyllelse av den gjensidige rettslige forsørgelsesplikt som påhvilte dem begge etter ektefelleloven.

Etter de rettsavgjørelser som foreligger finner retten det naturlig å legge den sistnevnte oppfatning til grunn. Man viser til dom i Rt-1951-687, RG-1956-446, 1960 162 m. fl. Prinsipielt står begge ektefeller i det foreliggende tilfelle nokså likt som forsørgere. Etter tradisjonell oppfatning vil man her ikke være i synderlig tvil om at mannen i rettslig henseende må sees som hustruens forsørger. Noen reell grunn til å se det omvendte forhold annerledes i rettslig henseende, foreligger ikke. Pengemessig var ektefellenes inntekter ikke høyere enn at de reelt må bedømmes som arbeidsinntekter på bakgrunn av den arbeidsmulighet gårdsbruket ga dem. Man mener etter det anførte at Anna Rødseth i forhold til §21 første ledd i ikrl., må sees som mannens delvise forsørger, og at vilkåret for så vidt for erstatning av forsørgertap er til stede.

På grunnlag av de forhold som er inntruffet etter hustruens død, vil Rødseths økonomiske tap ved hustruens død her være relativt beskjedent. I 1958 hadde han en del lønnsutgifter som utvilsomt påløp som en nødvendig følge av at han måtte fortsette gårdsdriften uten hjelp av hustruen. Allerede i 1959 ser det ut til at Rødseths inntektsforhold er kommet tilbake til nivået før hustruens død, men dette tør ha sin forklaring i sønnens og svigerdatterens innsats på gården. Rødseth fikk alderstrygd fra høsten 1958, fra 1. januar 1960 har han et temmelig rommelig kår for resten av sin levetid.

Under disse forhold mener man at det ved vurdering av forsørgertapet må tas hensyn til de utgifter som Rødseth i en overgangstid ble påført etter konens død. Videre må det tas et visst hensyn til at Rødseth etter hustruens død har måttet unnvære, og fortsatt vil måtte unnvære, konens alminnelige husmorinnsats i hjemmet. Man kan ikke regne med at de ytelser som Anna Rødseth ville gitt som husmor, helt ut oppveies av tilsvarende ytelser som Rødseth nå må skaffe seg fra kåryterne, fra slekt eller fra leiet hjelp. Det vil imidlertid være et fremtredende moment ved erstatningsvurderingen at Rødseth er ved god helse, arbeidsfør, og alltid har vært innstillet på å greie seg selv. Som foran nevnt byr omstendighetene i forbindelse med ulykken ingen særlige holdepunkter ved fastsettelse av erstatningen. Under hensyn til de momenter som er påpekt foran, fastsettes erstatningen skjønnsmessig til kr. 4 000. Ifølge den nedlagte påstand mener man at Rødseth må tilkjennes vanlig prosessrente av dette beløp. Det bemerkes at prosessrenten her er hjemlet i renteloven av 1888 §3 annet ledd. Den uoverensstemmelse mellom partene som det har vært gitt uttrykk for i rentespørsmålet, refererer seg alene til et spørsmål om formulering ved skjønnsmessige ansettelser av erstatningskravet. - - -

Lagdommer Midelfart er kommet til et annet resultat og bemerker:

Jeg finner at det i dette tilfelle ikke foreligger grunnlag for tilkjennelse av forsørgererstatning etter strl. ikrl. §21.

De foreliggende opplysninger om eiendommens størrelse, inntekter og utgifter, gjeldsbyrde m. m., gir grunn til å anta at Konrad Rødseth så vel før som etter hustruens død, har vært i stand til å forsørge seg selv.

Side:938

Det er ingen grunn til å tvile på at hustruen har vært en meget verdifull medarbeider i driften av det gårdsbruk de drev i fellesskap, og at hennes død har hatt til følge noen nedgang i den nettoinntekt som gårdsdriften kastet av seg, ved at hennes arbeid i den første tid etter dødsfallet ble utført av barnebarn, som har fått kontant lønn for sitt arbeid ved siden av fri kost og losji. Jeg kan imidlertid ikke se at denne nedgang i inntekt nødvendigvis innebærer at mannen må ansees delvis forsørget av hustruen.

Forholdene i denne sak er etter min oppfatning meget forskjellig fra de forhold som er omhandlet i høyesterettsdommen av 1951, hvor hustruens arbeidsinnsats var av vesentlig betydning forat mannen kunne settes i stand til å tjene det nødvendige til livets opphold for seg og familien.