Rt-1951-687

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-08-24
Publisert:	Rt-1951-687
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122/1951
Parter:	A/S Oslo Sporveier (høyesterettsadvokat Arvid Blehr) mot 1. Birger Lerdal, 2. Anders Lerdal ved verge Birger Lerdal (overrettssakfører Jens Haugland - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Eckhoff, Skau, Soelseth, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, §19, §20, Ektefelleloven (1927) §1

Dommer Bahr: Birger Lerdal har saksøkt A/S Oslo Sporveier med påstand om erstatning etter straffelovens ikrafttredelseslov §21 for tap av forsørger, nemlig hustruen, som omkom ved en sporveisulykke i Oslo 10. september 1945. Ved Oslo byretts dom av 16. juni 1947 ble Sporveisselskapet frifunnet.

Birger Lerdal reiste så som verge for sin og avdødes sønn Anders, som den gang var umyndig, ny sak mot Sporveisselskapet med påstand om at selskapet dømmes til å betale sønnen erstatning etter den samme

Side:688

lovbestemmelse. Ved Oslo byretts dom av 9. juni 1948 ble selskapet frifunnet også i dette søksmål.

Saksomkostninger ble ikke tilkjent i noen av sakene.

Birger Lerdal og Anders Lerdal ved verge Birger Lerdal påanket dommene til Eidsivating lagmannsrett. I lagmannsretten ble de to saker forenet til felles forhandling og avgjørelse. Lagmannsretten avsa den 7. januar 1950 dom med slik domsslutning:

«1. A/S Oslo Sporveier, Oslo, dømmes til å betale til Birger Lerdal kr. 441,86, men frifinnes for øvrig for Birger Lerdals søksmål.

2. A/S Oslo Sporveier dømmes til å betale til Anders Lerdal ved verge Birger Lerdal kr. 15 000,- med 4 av hundre i årlig rente fra 27. august 1947 til betaling skjer.

3. I erstatning til statskassen for saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Oslo Sporveier kr. 500,-. For øvrig bærer hver av partene sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

4. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.»

Sporveisselskapet har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. Selskapet hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det foreligger ansvarsbetingende uaktsomhet fra A/S Oslo Sporveiers side eller fra noen av dens betjening. Det er en feil når lagmannsretten har funnet at den bakre dør på de moderne vogner tilhørende A/S Oslo Sporveier, betegner et fremtredende faremoment. Det foreligger ikke ansvarsbetingende mangel på sikkerhetsforanstaltninger på vognen, og det forelå ingen feil ved materiellet. Det foreligger heller ikke noen ansvarsbetingende uaktsomhet fra den ankende parts side med hensyn til utferdigelse av instruks for vognfører eller konduktør. Fru Lerdal gikk ut av vognen etter at den hadde begynt å kjøre, og ulykken skyldes utelukkende denne uaktsomme opptreden fra fru Lerdals side. I alle tilfelle antas erstatningsbeløpet å være ansatt for høyt.

I saken mellom selskapet og Birger Lerdal gjelder anken bare spørsmålet om begravelsesomkostningene, idet den ankende part for øvrig ble frifunnet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«A/S Oslo Sporveier frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Birger og Anders Lerdal har erklært motanke. Birger Lerdal hevder at han burde vært tilkjent erstatning for tap av hustru og husmor, som faktisk og rettslig må sies å ha bidratt til hans forsørgelse. Anders Lerdal hevder at den tilkjente erstatning er for liten. Begge har fri sakførsel for Høyesterett. De har ved sin beskikkede prosessfullmektig, overrettssakfører Jens Haugland, nedlagt slik påstand:

«I. a) At Oslo Sporveier dømmes til å betale til Birger Lerdal erstatning etter rettens skjønn med 4 pst. renter fra forliksklagens forkynnelse.

b) At Eidsivating lagmannsretts dom av 7. januar 1950 for så vidt angår begravelsesomkostninger, kr. 441,86, stadfestes.

Side:659

II. At den ved Eidsivating lagmannsretts dom av 7. januar 1950 fastsatte erstatning til Anders Lerdal forhøyes.

III. a) At Oslo Sporveier tilpliktes å betale sakskostnad til det offentlige for alle retter.

b) At mitt salær som oppnevnt prosessfullmektig for Birger Lerdal og Anders Lerdal fastsettes av Høyesterett.

Erstatning som nevnt under påstandens pkt. I a og II, er for hver av de to partene begrenset oppad til kr. kr. 40 000,-.»

Saksforholdet fremgår av de underordnede retters domsgrunner.

Til bruk for ankesaken er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 20. november 1950, ved Torridal herredsrett 16. desember 1950 og ved Bergen byrett 9. februar 1951. Ved disse bevisopptak er det avgitt forklaringer av ankemotparten Birger Lerdal og 6 vitner, hvorav de 5 også har vært avhørt for lagmannsretten. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at Sporveisselskapet må betale erstatning etter straffelovens ikrafttredelseslovs §21 både til Anders og Birger Lerdal.

Jeg finner det godtgjort at klarsignal ble gitt og sporvognen satt i gang fra stoppestedet ved Arbiens gate mens den bakre utgangsdør sto åpen og fru Lerdal befant seg i døren på vei ut, og at hun falt i gaten etter at vognen hadde beveget seg noen meter, idet hun ble liggende ved den forreste (vestre) ende av trafikkøya som vognen hadde stått ved. Jeg kan ikke anse det godtgjort at fru Lerdal har forsøkt å gå av etter at vognen var kommet i bevegelse. Jeg legger således til grunn at hun er blitt slengt ut eller har falt ut gjennom den åpne dør. Jeg må videre legge til grunn at ulykken ikke ville ha inntrådt dersom sporvognens betjening hadde påsett at den bakre dør var lukket - eller i hvert fall at det ikke var noen i ferd med å gå av da vognen ble satt i gang - hva betjeningen etter min mening også måtte ha plikt til å påse, uansett at den bakre dør på vogner av denne type betjenes av publikum selv. Jeg henviser i denne forbindelse til §8 og §19 reglementet for sporveisdriften. I §8 heter det: «Konduktør og fører må begge være oppmerksomme på at klarsignal og igangsetting er utilstedelig og farlig før den av- eller påstigende har nådd helt opp på vognen eller helt ned på gaten med begge ben.» Bestemmelsen i §19 lyder: «Konduktøren må ikke gi klarsignal uten at han har full oversikt over vogntogets inn- og utstigningsplattformer samt nærmeste gateomgivelser.» Når klarsignal ble gitt og vognen satt i gang med den bakre dør åpen og fru Lerdal på vei ut, var dette en feil som må føre til at Sporveisselskapet kjennes ansvarlig.

Med det ansvarsgrunnlag jeg her bygger på, behøver jeg ikke å gå inn på om arrangementet med den bakre utgangsdør innebar noen teknisk ufullkommenhet.

Jeg er enig med lagmannsretten i at uaktsomhet fra fru Lerdals side ikke kan ansees godtgjort.

Sporveisselskapet har til støtte for sin påstand om frifinnelse

Side:690

påberopt bl.a. høyesterettsdom i Rt-1920-364, hvor et sporveisselskap ble frifunnet for erstatningskrav fra en dame som var kommet til skade ved avstigning fra en sporvogn under fart. Men forholdet lå her annerledes an enn i den sak som nå foreligger. Etter det Høyesteretts flertall la til grunn, hadde nemlig vedkommende dame steget ut av vognen etter at den var kommet i bevegelse, og under omstendigheter som ga henne full adgang til å la det være. Og noen feil fra selskapets eller sporvognsbetjeningens side var ikke konstatert.

Når det gjelder spørsmålet om forsørger, er jeg for Anders Lerdals vedkommende kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Med hensyn til Birger Lerdal er jeg derimot kommet til et annet resultat.

Birger Lerdal har opplyst at han opprinnelig hadde skiftende arbeid som kranfører, elektriker osv. I 1941 eller 1942 fikk han blødende magesår og måtte da slutte med alt tyngre arbeid. Siden har han forsørget seg ved kunstmaling. Før krigen hadde han en inntekt på ca. kr. 3000,- pr. år. Under krigen, da det var gode tider for kunstmalere, tjente han kr. 6000-7000,- pr. år. Også i 1945 - det år da hustruen døde - hadde han en forholdsvis bra inntekt. Fra 1946 og utover har han tjent ca. kr. 800,- pr. år. Hverken han eller konen har noensinne hatt noen formue. Sønnen Anders, som er 100 pst. invalid etter poliomyelitt, har siden han fylte 18 år hatt en vanføretrygd på kr. 180,- pr. kvartal. Han får dessuten et beskjedent tilskudd fra den kommunale uførhetstrygd. En voksen datter som er kontordame og bor hos faren, yter et vesentlig økonomisk tilskudd til hjemmet.

Hustruen hadde alminnelig god helse. Hun var økonomisk og arbeidssom og meget dyktig i husarbeid, sydde alle klærne til barna og klarte seg uten noen hjelp hjemme. Hun hadde aldri lønnet arbeid utenfor hjemmet. Alt pass og stell av sønnen faller nå på faren, og dette går ut over farens arbeid, da han ikke kan være borte fra sønnen mer enn et par timer om gangen. Faren kan ikke få andre til å stelle ham og har dessuten ikke råd til å leie fremmed hjelp.

Den fremstilling Birger Lerdal her har gitt, er ikke bestridt av Sporveisselskapet.

Det fremgår av det som er anført at Birger Lerdal har lidt et betydelig økonomisk tap ved hustruens død. Hans levestandard er vesentlig forringet i forhold til hva den var mens hustruen levde. Skulle han kunne fortsette sitt inntektsgivende arbeid som kunstmaler i samme omfang som tidligere, måtte han leie hjelp til å stelle huset og sønnen. Det er klart at dette ville overstige hans økonomiske evne, selv om man forutsetter at han kunne tjene omtrent det samme ved sin kunstmaling som han gjorde mens hustruen levde. I den forbindelse kan nevnes at lønnen for hushjelp i distriktet, etter det som er opplyst for Høyesterett, er omkring kr. 150,- pr. måned + kost og losji.

Sporveisselskapet hevder imidlertid at Lerdal ikke kan kreve erstatning, da hustruen ikke kan betegnes som hans forsørger i

Side:691

ikrafttredelseslovens forstand. Lerdal har forsørget både seg selv og familien. Det var han alene som skaffet pengene til husholdningen. Hustruen har aldri hatt selvstendig arbeidsinntekt. Selskapet - hvis standpunkt har fått medhold i begge de tidligere instanser - har henvist blant annet til en høyesterettsdom i Rt-1922-747, hvor en småbruker som hadde mistet sin hustru ved en jernbaneulykke, ble nektet erstatning for tapet av hustruen, og hvor Høyesterett la vekt på at hustruen ikke hadde hatt selvstendig arbeidsinntekt: hun hadde bare arbeidet hjemme i huset og på gården.

Vedrørende tolkningen av uttrykket «sin forsørger» i straffelovens ikrafttredelseslovs §21 nevner jeg at det er fastslått gjennom rettspraksis at også delvis forsørgelse tilfredsstiller lovens krav. Jfr. høyesterettsdom i Rt-1937-263. Om således den etterlatte som søker erstatning, vesentlig har forsørget seg selv, slik som tilfellet er i denne sak, utelukker det ikke at han i lovens forstand ansees å ha vært forsørget av avdøde, såfremt denne ved arbeidsytelser i eller utenfor hjemmet eller på annen måte har bidratt til den gjenlevendes underhold.

Den oppfatning Sporveisselskapet gjør gjeldende med støtte i dommen av 1922: at en hustru ikke kan ansees som forsørger i forhold til mannen når hun ikke har hatt selvstendig ervervsinntekt, kan jeg ikke slutte meg til. Den stemmer ikke med det syn på verdien av en husmors arbeidsinnsats som etter hvert har utviklet seg, og som har fått et klart uttrykk i bestemmelsen i lov om ektefellers formuesforhold av 20. mai 1927 §1: «Mann og hustru plikter gjennem tilskudd av penger, gjennem virksomhet i hjemmet eller på annen måte å bidra, hver etter sin evne, til å skaffe familien det underhold, som efter ektefellenes kår og stilling må ansees passende.» Som påpekt i Arnholms Familierett (2. utg.) side 163 har man ved uttrykket «gjennem tilskudd av penger, gjennem virksomhet i hjemmet eller på annen måte» i denne lovbestemmelse villet pointere at hustruens arbeid i hjemmet er likeverdig med mannens innsats på andre områder. Jfr. også Øvergaards kritikk av dommen av 1922 i Norsk Erstatningsrett (2. utg.) side 389.

I den foreliggende sak dreier det seg om forsørgelsesforholdet mellom ektefeller, hvorav den ene - mannen - ytet sitt bidrag til det felles underhold gjennom pengebidrag, den annen - hustruen - gjennom sitt virke som husmor. Hvorvidt hustruen i et slikt tilfelle skal kunne karakteriseres som forsørger av mannen i ikrafttredelseslovens forstand må etter min mening bero på om hennes bidrag til det felles underhold representerte en større verdi enn det hun har mottatt i form av kost, husrom, klær og annet som er anskaffet for penger fra mannen. At denne betingelse er til stede for fru Lerdals vedkommende, kan jeg ikke finne tvilsomt etter de opplysninger som foreligger om hennes innsats som husmor, og som jeg tidligere har referert.

Jeg finner etter dette at vilkårene for erstatning etter ikrafttredelseslovens §21 er oppfylt også for så vidt Birger Lerdal angår.

Når det gjelder størrelsen av erstatningen, er jeg kommet til

Side:692

at beløpet for Anders Lerdal må settes vesentlig høyere enn i lagmannsrettens dom. Han er som tidligere nevnt 100 pst. invalid, hjelpeløs og helt avhengig av andre. Ved fastsettelsen av erstatningen til ham må utgangspunktet være at han skal settes i stand til å skaffe seg stell og pleie som svarer til det han fikk mens moren levde. At han nå blir stelt av faren, må man se bort fra i denne forbindelse; erstatningen må med andre ord fastsettes under forutsetning av at han må betale for den hjelp han trenger. Jeg antar at erstatningen ikke bør settes lavere enn 30 000 kroner.

Erstatningen til Birger Lerdal antar jeg passende kan settes til 10 000 kroner. Til dette kommer begravelsesutgifter kr. 441,86 som fastsatt i lagmannsrettens dom.

I erstatningsbeløpene er medregnet renter til i dag. Renter av begravelsesutgiftene er ikke påstått.

Jeg finner at Sporveisselskapet må betale sakens omkostninger for alle retter. Ankemotpartene har som tidligere nevnt fri sakførsel for Høyesterett. For byretten hadde Birger Lerdal fri sakførsel og Anders Lerdal fritagelse for rettsgebyrer. For lagmannsretten hadde de begge fri sakførsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. A/S Oslo Sporveier betaler til Birger Lerdal:

a) 441,86 - firehundreogførtien 86/100 - kroner, og

b) 10 000 - ti tusen - kroner med 4 pst. årlig rente fra 24. august 1951.

II. A/S Oslo Sporveier betaler til Anders Lerdal 30 000 - tredve tusen - kroner med 4 pst. årlig rente fra 24. august 1951.

III. A/S Oslo Sporveier betaler til det offentlige i saksomkostninger for alle retter 4200 - fire tusen to hundre - kroner.

IV. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau og Soelseth og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom av 16. juni 1947 (dommer Otto Helgesen):

Saken gjelder krav på erstatning for tap av hustru og husmor.

Saksøkeren kunstmaler Birger Lerdal, Vågsbygd pr. Kristiansand S er født xx.xx.1897. For ca. 25 år siden ble han gift med Olga Skisland, født xx.xx.1896 og har med henne 3 barn:

1. Egil født xx.xx.1921, gift og forsørger seg selv.

2. Solveig født xx.xx.1924, som har handelsutdannelse og har post som kontordame. Hun bor hjemme.

3. Anders født xx.xx.1929, 100 pst. invalid etter poliomyelitt. Han bor hjemme.

I september 1945 var Lerdal sammen med sin hustru i Oslo. Den 10. september om formiddagen reiste hun med sporvogn nr. 174 som var på vei mot Briskeby. Hun gikk av sporvognen ved stoppestedet ved Arbiens

Side:693

gate. Avstigningen foregikk gjennom bakerste utgangsdør. Under avstigningen var eller kom sporvognen i bevegelse og fru Lerdal falt i gaten. Hun slo bakhodet mot gatelegemet og døden inntrådte straks.

Ved stevning av 25. mai 1946 har avdødes mann Birger Lerdal reist sak mot A/S Oslo Sporveier med krav om erstatning for tapet av hustruen. - - -

Saksøkeren gjør gjeldende at ulykken skyldtes uaktsomt forhold av sporvognsbetjeningen. Det påståes av saksøkeren at den konduktør, som hadde ansvaret for klarsignalet, ga signal etter at fru Lerdal var kommet ut gjennom den bakerste dør og var begynt avstigningen. Det var - hevder saksøkeren - uaktsomt av konduktøren å gi klarsignal uten på forhånd å forvisse seg om at alle passasjerer var kommet ut og av vognen. Subsidiært gjør saksøkeren gjeldende at saksøkte har objektivt ansvar for ulykken. - - -

Saksøkte har nedlagt påstand om frifinnelse og saksomkostninger. Saksøkte hevder at fru Lerdal selv var skyld i ulykken fordi hun begynte avstigningen etter at vognen var kommet i gang. Videre gjør saksøkte gjeldende at der ikke foreligger noen erstatningsbetingende uaktsomhet fra selskapets eller betjeningens side og at selskapet etter gjeldende rett ikke har objektivt ansvar. Endelig mener selskapet ut det rettslige grunnlag for erstatningskravet ikke er hjemlet etter norsk rett, som ikke kjenner noen regel om erstatning for liv i et tilfelle som det foreliggende hvor det ikke er tale om erstatning for tap av forsørger.

Under hovedforhandlingen er avhørt saksøkeren og 5 vitner og dokumentert politiforklaringer av Gerd Olsen, frk. Semb-Olsen og Valter Otto Ørknes.

Rettens syn på saken:

Det foreligger motstridende forklaringer angående de nærmere omstendigheter ved ulykken når det gjelder det avgjørende punkt om klarsignalet ble gitt og sporvognen satt i bevegelse etter at fru Lerdal var begynt å gå av vognen. Denne hadde 3 utganger: en på midten, en forrest og en bakerst i vognen. Sporvognsbetjeningens antall var 3: fører og 2 konduktør. Den konduktør som hadde forreste halvdel av vognen var samtidig overkonduktør og hadde ansvaret for klarsignal, som i denne vogntype blir gitt ved en lysanordning. Den bakerste dør, som er selvlukkende, betjenes av publikum. - - -

Retten finner det for sakens avgjørelse unødvendig å ta stilling til spørsmålet om vognbetjeningen kan sies å ha utvist uaktsomt forhold ved anledningen. Heller ikke er det nødvendig å ta stilling til om saksøkte i tilfelle har objektivt ansvar for ulykken. Retten er nemlig enig med saksøkte i at erstatningskravet ikke under noen omstendigheter kan føre frem, fordi det må antas at våre rettsregler om erstatning for liv i et tilfelle som dette ikke hjemler noe erstatningskrav for saksøkeren. Reglene om erstatningsansvar - når noens død er voldt - finnes i ikrafttredelseslovens §20 og §21. Det fremgår av disse regler at den erstatningspliktige kan pålegges å utrede begravelsesomkostninger (det er det ikke spørsmål om i denne sak) og han plikter å betale erstatning til den som ved den forvoldte død er berøvet sin forsørger. Er døden voldt med forsett eller av grov uaktsomhet kan retten derhos tilkjenne den dreptes

Side:694

ektefelle, barn eller foreldre sådan oppreisning som omhandlet i ikrafttredelseslovens §19, 2. punktum (hva der heller ikke er spørsmål om i saken). Det er på det rene at avdøde ikke var saksøkerens forsørger og at vilkåret for å tilkjenne saksøkeren erstatning etter ikrafttredelseslovens §21 første ledd derfor ikke er til stede. Det er i denne sak ikke spørsmål om noen av barna har krav på erstatning for tapet av sin mor. Saken er kun reist av mannen og gjelder bare hans krav på dekning av det økonomiske tap han mener han har lidt ved hustruens død. Det er opplyst at Lerdal er noe svakelig, men han har alltid forsørget familien selv og hustruen har aldri hatt noen selvstendig er_æi-vsinntekt, men kun utført sitt arbeid som husmor. Lerdal er fremdeles den som forsørger både seg selv og sønnen Anders, som er invalid.

Det krav som er reist av Lerdal antas ikke å være hjemlet i alminnelige erstatningsrettslige regler. Under enhver omstendighet må vår rette gjeldende regler om erstatning for liv ansees positivt regulert ved de anførte bestemmelser i ikrafttredelsesloven og da kravet som nevnt ikke er hjemlet i disse bestemmelser, må dette lede til at saksøkte må frifinnes. Støtte for sin oppfatning mener retten å finne i den av saksøkte påberopte høyesterettsdom i Rt-1922-747. - - -

Av byrettens dom av 9. juni 1948 (dommer Otto Helgesen med domsmenn Amund Fjell Martinsen og Oscar Chr. Arntoft):

- - -

Det faktiske forhold som ligger til grunn for kravet har vært gjenstand for behandling av retten tidligere, se dom av 16. juni 1947: Birger Lerdal mot A/S Oslo Sporveier. Saken gjaldt dengang krav fra saksøkerens far på erstatning etter §21 i ikrafttredelsesloven. - - -

Ved stevning av 11. september 1947 har Birger Lerdal som verge for sin umyndige sønn Anders, og på dennes vegne reist ny sak mot A/S Oslo Sporveier med påstand om at selskapet dømmes til å betale sønnen erstatning fordi han ved ulykken den 10. september 1945 ble berøvet sin forsørger (moren). - - -

Birger Lerdal har tidligere vært kranfører og sagbruksarbeider. Siden 1942 har han drevet som kunstmaler og på den måte tjent til seg og familiens underhold. Det er opplyst at Lerdal er noe svakelig av helbred, men han har alltid selv forsørget familien uten at noen av dens medlemmer er falt det offentlige til byrde. Hustruen har aldri hatt noen selvstendig ervervsinntekt, men kun utført sitt arbeid som husmor. - - -

Rettens syn på saken:

Retten mener at ulykken etter de foreliggende opplysninger er foregått på den måte at fru Lerdal har steget av vognen etter at denne var kommet i bevegelse. Det må antas at hun i det øyeblikk vognen ble satt i gang fremdeles befant seg på stigbrettet inne i sporvognen, men at hun - da hun jo skulle av ved Arbiens gate - har besluttet seg til allikevel å komme seg av vognen selv om denne var kommet i fart. Det foreligger vitneforklaringer fra i alt 5 personer, som så selve ulykken, to av disse vitner var med som passasjerer og de tre andre så ulykken fra sporvognsholdeplassen eller trafikkøya i gaten like ut for holdeplassen. Retten har særlig lagt vekt på politikonstabel Søtorps forklaring, som var en av passasjerene. - - -

Side:695

Retten finner i det hele at saken ligger temmelig nær opp til det tilfelle som ble pådømt av Høyesterett i den dom som er inntatt i Rt-1920-364, bortsett fra at vognbetjeningen i vår sak vel ikke kan sies å ha begått en så stor feil som konduktøren i saken fra 1920. Hun (konduktøren) ble nemlig oppmerksom på at damen skulle av vognen og burde da - etter Høyesteretts mening - ha tilbakekalt avgangssignalet med stoppsignal. Det forelå altså her to feil fra konduktørens side: Hun ga avgangssignal uten å forvisse seg om hvorvidt det var flere passasjerer som skulle ut, og hun tilbakekalte ikke avgangssignalet med stoppsignal etter at hun var blitt oppmerksom på at de to damer skulle gå av trikken. I denne sak foreligger det kun den feil fra overkonduktørens side at han ga klarsignal uten at han hadde full oversikt over vogntogets inn- og utstigningsplattformer samt nærmeste gateomgivelser (reglementets §19). Men som nevnt var forholdene ekstraordinært vanskelige med det store antall passasjerer.

At passasjerantallet var så stort henger sammen med de store trafikkvanskeligheter vi har hatt under okkupasjonen og etter frigjøringen. - - -

Retten mener alle omstendigheter tatt i betraktning at fru Lerdals eget forhold ved leiligheten var hovedårsaken til ulykken, at sporveisselskapet derfor ikke er erstatningsansvarlig og at erstatning da heller ikke ikke kan tilkjennes hennes etterlatte sønn, selv om hun - ved siden av sin mann - faktisk måtte ansees som sønnens forsørger ved sin død. Men etter det resultat retten er kommet til er det ikke nødvendig for den å gå inn på om sønnen i tilfelle ville ha hatt krav på erstatning etter §21, første ledd i ikrafttredelsesloven. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Carl Bonnevie, lagdommerne Fr. Hassel og Erling Rikheim med domsmenn Adolf Ljungquist, Lars Usterud, Aagot Solveig Halvorsen og Hans Adolf Sandholt):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Hva spørsmålet om forsørger angår, kommer retten for mannens, Birger Lerdals vedkommende til samme resultat som byretten. Det er visstnok så at avdøde ved sitt arbeid i hjemmet har støttet opp under den felles økonomi og at hun herunder må sies å ha bidratt til forsørgelsen av seg selv, og, som nedenfor vil bli nærmere omhandlet, også av sønnen Anders. Derimot er intet godtgjort som tyder på at Birger Lerdal for sitt personlige vedkommende er blitt understøttet av hustruen. Hverken i lovens forstand eller etter alminnelig språkbruk kan han her antas som forsørget av hustruen. Og man antar at der, slik som forholdene ligger an, heller ikke kan være tale om erstatning for mannens tap av eventuell forsørger.

Mot det av Birger Lerdal for lagmannsretten reiste krav på kr. 441,86 til dekning av begravelsesutgifter er ingen spesiell innsigelse fremsatt og påstanden blir derfor å ta til følge, mens Sporveisselskapet for øvrig etter det foran anførte blir å frifinne for Birger Lerdals søksmål.

For så vidt angår sønnen Anders finner man det ikke tvilsomt at fru Lerdal må betraktes som hans forsørger sammen med mannen. Anders

Side:696

er født xx.xx.1929, og er altså litt over 20 år gammel. Det er på det rene at han er 100 pst. invalid som følge av poliomyelitt i 4-5-årsalderen. Han kan ikke greie seg selv, men må pleies og stelles som et lite barn, hjelpes med vask, påkledning og lign. Uten støttebandasjer blir han liggende der hvor han er plasert, uttaler distriktslægen i Oddernes. Gutten har ingen formue og er helt ute av stand til å skaffe seg inntekter ved noe slags arbeid. For tiden oppebærer han en inntekt, vanføretrygd med kr. 180,- pr. kvartal, altså kr. 720, pr. år.

Det sier seg selv at forholdet med Anders har medført, og så lenge han lever og bor hos foreldrene, fortsatt vil bety en ganske vesentlig økning av arbeidet i hans hjem. Likeså selvfølgelig er det, at denne økede arbeidsbyrde i vesentlig grad falt på moren mens hun levde. Hun var etter det som foreligger opplyst en dyktig husmor, og har, så vidt skjønnes, ved i tillegg til sitt ordinære arbeid å overta og besørge stellet og pleien av Anders, spart familien for ikke ubetydelig direkte pengeutlegg, som ellers ville blitt nødvendige om mannen ikke skulle hindres i sitt arbeid og inntektene til familiens underhold minskes. Fru Lerdal har faktisk forsørget sønnen på like linje med mannen, og det kan under de foreliggende omstendigheter heller ikke være tvilsomt at sønnen har lidt direkte økonomisk tap ved hennes død. Det er for så vidt nok å peke på, at Birger Lerdal, hvis økonomiske forhold er opplyst å være slik at han ikke makter å holde leiet hjelp, etter hustruens død i stor utstrekning selv har måttet overta arbeidet med sønnens stell og pleie. Han hindres derved delvis i sin, for øvrig beskjedne inntektservervelse, og dette rammer direkte sønnen, der som det vil fremgå av det foran anførte, er i vesentlig grad henvist til den økonomiske støtte han kan få av faren.

Lagmannsretten finner at også for øvrig vilkårene for erstatningsplikt fra Sporveisselskapets side overfor Anders Lerdal er til stede.

Gjennom forklaringer fra 4. vitne Sigurd Søtorp, 5. vitne Amy Mikkelsen og den tidligere avhørte, nå avdøde Aksel Larsen må det ansees godtgjort, at sporvognen var satt i gang mens ennå den bakre utgangsdør sto åpen for avstigning. Hvorvidt fru Lerdal har hatt den ene foten nede på gaten (gateplattformen) da vognen kom i bevegelse eller først har satt foten ned etter at vognen var satt i bevegelse er ikke helt klart. Atskillig vekt må legges på Aksel Larsens forklaring hvoretter fru Lerdal tapte balansen ved rykket da vognen begynte å kjøre og så grep for seg med høyre hånd og på den måte ble vridd rundt og falt med ryggen vendt frem i vognens kjøreretning.

Ved vurderingen av om det fra noen av sidene er vist en uaktsomhet som er skyld i ulykken, får anordningen av den bakre sporvognutgang betydning. Det er her fra den ankende parts side ikke gjort gjeldende at det foreligger noen teknisk brist som skulle betinge ansvar, men publikums utgang gjennom den bakre dør, utgjør dog et «fremtredende faremoment», kfr. Rt-1936-98. Det er således her i motsetning til hva forholdet er ved forreste og midtre dør publikum selv som åpner døren, som etter avstigning lukker seg automatisk gjennom en fjæranordning. Mens bakre dør åpnes ved hjelp av et håndtak på innsiden av døren har passasjeren ikke noe håndtak å støtte seg til når han stiger ned de to ganske høye trin etter å ha åpnet døren, hverken til venstre i sporvognens

Side:697

kjøreretning eller til høyre. Det ligger derfor nær for passasjeren å stige rett ut istedenfor forsiktigvis å vende seg til venstre i vognens kjøreretning. Skal fare unngåes har dette til absolutt forutsetning at avstigning skjer før vognen er kommet i gang. Passasjeren trenger her veiledning fra konduktørens side og dette forutsetter igjen at konduktøren på holdeplassen oppholder seg nær ved bakre utgang, eventuelt også bistår eldre mennesker som stiger ut. Nå inneholder sporveisreglementet overhodet intet om hvor konduktøren for sporvognens bakre halvdel skal oppholde seg ved holdeplasser. Reglementets §8 omhandler «konduktør og fører» og reglementet har i det hele ingen særlige bestemmelser om hvorledes det ved av- og påstigning skal forholdes når det er to konduktører. Det var jo her konduktøren på vognens forreste del som skulle gi klarsignal, men hverken reglementet eller noen instruks inneholder noe om at klarsignal først skal gis etter at den annen konduktør har varslet om at alt er i orden også ved bakre dør. Ved anledningen var sporvognen overfylt og det må etter vitneforklaringene, sammenholdt med den foretatte besiktigelse av en tilsvarende sporvogn, ha vært særdeles vanskelig så vel for vognføreren - ved hjelp av speilene foran som for første konduktør å se hvorvidt fru Lerdal holdt på å stige ut av vognen da klarsignalet ble gitt. At bakre dør var åpnet da vognen ble satt i gang skulle dog vært lett å se, og dette skjerpet jo personalets aktsomhetsplikt. Etter forklaringen fra 3. vitne Walther Ørknæs, som den gang var konduktør for bakre halvdel av vognen, har denne da ulykken skjedde stått på sin angivelige plass i vognens midtrom med ansiktet vendt frem.

Det må etter rettens oppfatning betraktes som en ansvarsbetingende uaktsomhet fra selskapets side når det ikke gjennom instruks til konduktøren eller på annen måte er sørget for betryggende bistand eller veiledning til passasjeren, fru Lerdal ved utstigning fra bakre dør.

Det er ikke usannsynlig at det er vist mangel på aktsomhet også fra fru Lerdals side. Men dette kan ikke ansees godtgjort, dels fordi det som foran er nevnt er uklart om hun først steg ut av vognen etter at den var kommet i gang, dels fordi det må stilles mindre krav til henne fordi hun som eldre kvinne bosatt på landet var uvant med byens trafikkforhold.

Idet Anders Lerdal etter dette ansees å ha krav på erstatning for delvis tap av forsørgelse gjennom fru Lerdals død vil beløpet bli å fastsette skjønnsmessig. For så vidt det fra Sporveisselskapets side er gjort gjeldende at en fullstendig invaliditet hos den forsørgede med det derav følgende store tap ved forsørgerens død, var inadekvat i forhold til kjøreulykken bemerkes at et endog betydelig større økonomisk tap enn det her omhandlede må ansees påregnelig til dens slags kjøreulykker. Hensyn tas ved fastsettelse av erstatningen til de foreliggende opplysninger om fru Lerdals alder og arbeidsdyktighet samt til at Anders Lerdal oppebærer en årlig invaliditetsunderstøttelse kr. 720,-. Erstatning vil bli å tilkjenne med kr. 15 000,-. - - -