Rt-1962-938

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-10-19
Publisert:	Rt-1962-938
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123/1962
Parter:	Mons D. Skjold (høyesterettsadvokat Nicolay Wiig) mot Bertha Benjaminsen (høyesterettsadvokat Sam. Harris).
Forfatter:	Rode, Endresen, Leivestad, Gaarder, Justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §373

Dommer Rode: Fru Bertha Benjaminsen ble den 4. mai 1957 påkjørt og skadet av en drosjebil, og anla erstatningssak ved Midhordland herredsrett mot bilens eier, Mons D. Skjold. Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa den 5. mars 1959 dom i saken med slik domsslutning:

«Mons Skjold betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse til Bertha Benjaminsen kr. 20 000 med 4 prosent rente fra 19. desember 1957 til betaling skjer.

Innen samme frist betaler Mons Skjold til Bertha Benjaminsen saksomkostninger med kr. 650.»

Mons D. Skjold påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett, og Bertha Benjaminsen motanket, idet hun fant den tilkjente erstatning for lav. Lagmannsretten avsa den 21. mai 1960 dom med denne domsslutning:

«Mons Skjold dømmes til å betale til Bertha Benjaminsen 29 000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 21. mai 1960 til betaling skjer og 1 500 kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Side:939

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Lagmannsrettens dom ble av Mons D. Skjold anket videre til Høyesterett. Han gjorde i ankeerklæringen - som for de tidligere instanser - prinsipalt gjeldende at fru Benjaminsen hadde utvist grov uaktsomhet og derfor ikke kunne kreve erstatning av bileieren, subsidiært anket han over erstatningens størrelse. Bertha Benjaminsen motanket, idet hun gjorde gjeldende at også den erstatning som lagmannsretten hadde tilkjent henne var for lav.

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet i henhold til tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2 Mons D. Skjolds anke fremmet til Høyesterett for så vidt angikk spørsmålet om Bertha Benjaminsen hadde vist grov uaktsomhet, men henviste for øvrig ankene til Høyesterett. Saken gjelder således her utelukkende erstatningens størrelse. Bertha Benjaminsen har fått bevilling av Justisdepartementet til fri sakførsel.

Angående saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som medisinsk sakkyndige for Høyesterett er oppnevnt lege Einar Bjørgo som også var oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, og professor, dr. med. Herman G. Gade, som fra ulykken av har behandlet fru Benjaminsen og tidligere har gitt erklæringer som er brukt under sakens behandling i de foregående instanser. Til bruk for Høyesterett har de sakkyndige gitt skriftlige uttalelser. Det er også fremlagt en uttalelse fra professor dr. med. Leif Efskind, som har undersøkt fru Benjaminsen på foranledning av hennes huslege. Videre er det til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Midhordland herredsrett hvor Bertha Benjaminsen og 5 vitner har gitt forklaringer, vesentlig til belysning av hennes inntektsmuligheter.

Mons D. Skjold gjør i det vesentlige gjeldende at når lagmannsretten har ansatt erstatningsbeløpet for høyt, skyldes det at den uriktig har lagt til grunn at fru Benjaminsen ikke plikter å underkaste seg operasjon for på denne måten å bidra til å minske skadens omfang. Ved fastsettelsen av erstatningen skulle graden av fru Benjaminsens invaliditet - og dermed dens økonomiske betydning - vært vurdert ut fra den vesentlige bedring i hennes tilstand som han mener forlengst ville ha inntrådt dersom hun hadde latt seg operere. Under enhver omstendighet må de gode utsikter for helbredelse gjennom en fremtidig operasjon være et moment som må tas i betraktning når erstatningen for fremtidig tap skal ansettes. Han er også uenig i lagmannsrettens vurdering av i hvilken utstrekning det er påregnelig at fru Benjaminsen kunne og ville ha skaffet seg inntekter ved arbeid utenom hjemmet, dersom hun ikke var blitt skadet. Han mener videre at den invaliditetsgrad som lagmannsretten har regnet med - 50 % - er for høy, og at den under ingen omstendighet kan være avgjørende for fru Benjaminsens evne til å utføre arbeid i hjemmet, eller arbeid utenfor dette av den art som hun hittil har hatt. Det er enighet mellom partene om at fru Benjaminsens utgifter som følge av ulykken, derunder til hjelp i huset, hittil beløper seg til kr. 10 000.

Side:940

Han hevder imidlertid at dette beløp må være gjenstand for en skjønnsmessig reduksjon, idet en betydelig del av utgiftene til hjelp i huset ville vært spart, dersom fru Benjaminsen hadde underkastet seg operasjon. Mans D. Skjold har nedlagt slik påstand:

«Mons D. Skjold betaler erstatning etter rettens skjønn til Bertha Benjaminsen, dog slik at den erstatning som er tilkjent av lagmannsretten reduseres. For øvrig frifinnes Mons D. Skjold og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Bertha Benjaminsen anser i det vesentlige lagmannsrettens dom som prinsipielt riktig, men mener at de erstatningsbeløp som retten er kommet frem til er for lave. Hun har nedlagt slik påstand:

«At Mons D. Skjold dømmes til å betale Bertha Benjaminsen erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 100 000, med lovlige renter og saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

At Mons D. Skjold dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at den erstatning som lagmannsretten har fastsatt bør forhøyes til kr. 50 000 og Bertha Benjaminsens anke således for så vidt tas til følge.

Av de tidligere og de som nye for Høyesterett fremlagte legeerklæringer fremgår det at fru Benjaminsen ble meget alvorlig skadet ved påkjørselen, idet det ble funnet følgende vesentlige skader: 1. brudd på bekkenet, gjennom bekkenringen på venstre side og gjennom venstre hofteskål, 2. løsning av leddforbindelsene mellom korsbenet og det tilstøtende bekkenben på høyre og venstre side, ileo-sacralleddene, 3. beskadigelse av venstre kneledds leddkapsel og 4. sannsynligvis lett grad av forstuvning eller forstrekning i venstre ankelledd. For disse skader lå hun til behandling på Haukeland sykehus i tiden 5. mai-29. juni og 20.-26. september 1957 og har siden møtt der fra tid til annen til klinisk kontroll. Hun var helt arbeidsufør i de første måneder etter utskrivningen fra sykehuset og - ifølge et brev fra professor Gade av 15. mars 1958 - fremdeles 2/3 invalid ca. 10 måneder etter ulykken.

Skade nr. 3 og 4 er tilhelet uten å etterlate påviselig varig mén. Også skade nr. 1, bekkenbruddet, er tilhelet, men fru Benjaminsen har fremdeles smertesymptomer lokalisert til utspringet fra venstre lårs adduktor-muskulatur fra skambenet og som etter de sakkyndiges mening sannsynligvis skyldes bekkenbruddet. Derimot affiserer ikke bruddet hofteleddet og hofteleddsfunksjonen. Om det fremtidig kan komme til å medføre invalidiserende symptomer fra venstre hofteledd er uvisst. Professor Efskind uttaler herom i erklæring av 16. januar 1962: «Fru Bertha Benjaminsen har vært til kontroll. Hun har angivelig betydelige plager fra venstre hofte. Hoftestatus viser at bevegeligheten er temmelig god. Det er dog tydelig auskultatorisk krepitasjon under bevegelsene. Røntgenkontroll viser tilhelet løsning mellom benene som bidrar til å lage acetabulum på venstre side. Det er her tydelig

Side:941

callasmasse som også går inn i leddet. Videre er der nedad mot os ischii en betydelig ujevnhet i leddbrusken. - Det foreligger med andre ord en tilhelet leddfraktur i venstre acetabulum. Det er allerede tegn på bruskforandringer. Man må vel anta at disse vil bli progressive. Det er også dessuten en lett nivåforskjell svarende til symfysen.» Professor Gade uttaler i erklæring av 11. april 1962 «at et såpass skadet hofteledd som det her dreier seg om utvilsomt innebærer muligheten for sekundære forandringer som kan medføre økt invaliditet. Derimot kan ingen uttale noe konkret om hvor stor denne sannsynlighet måtte være. Tusener av mennesker i vårt land med primært normale hofteledd får i livets løp deformerende arthrit i det ene eller i begge hofteledd. - Ut fra alminnelig erfaring regner man med at skadede hofteledd er sterkere disponert for sekundær deformerende arthrit. I de tilfelle av deformerende arthrit i hofteledd hvor det på forhånd foreligger en traumatisk beskadigelse av leddets strukturer, vil man så godt som alltid betrakte den deformerende arthrit som en sekundær skadefølge, selv om dette ingenlunde kan bevises. - Skulle fru Benjaminsen i løpet av årene fremover få økte subjektive besvær fra sitt skadede venstre hofteledd, vil dette uvegerlig og etter min mening med rette, måtte tilbakeføres til ulykkesskaden.» Doktor Bjørgo har, som det fremgår av lagmannsrettens dom, allerede der gitt uttrykk for en lignende oppfatning.

Når det gjelder skade nr. 2 må jeg - som lagmannsretten - legge til grunn at den ikke er tilhelet, og at den er årsak til en smertebetinget invaliditet. Professor Gade har i erklæring av 13. september 1961 redegjort for fru Benjaminsens smertesymptomer, og uttaler i tilslutning hertil at han mener at «hennes vedvarende bekkensmerter lokalisert til baksiden av venstre bekkenhalvdel skyldes at hun ved ulykken pådro seg en traumatisk løsning og vel mulig en ganske lett dislokasjon i venstre ileosacralledd, og at det er denne løsning som er den vesentligste årsak til de fremdeles vedvarende smertesymptomer.» I en tilleggserklæring har professoren bl.a. uttalt at han anser det hevet over enhver tvil at de angitte smerter er reelle.

Med hensyn til omfanget av denne invaliditet viser jeg til professor Gades førstnevnte erklæring hvor det sies: «De praktiske følger av dette mén er først og fremst en innskrenket førlighet. Hun ser seg kun i stand til å utføre det lettere husarbeide, hun kan ikke gå i ulendt terreng eller på ujevn vei, og hun hevder bestemt at hun ikke vil kunne gjenoppta sitt tidligere arbeide ved Drosjebilsentralen på Nesttun.» I tilleggserklæringen uttales det: «Det ansees for sannsynlig at tungt kroppsarbeide såsom bæring, løfting, trappegåing, gulvvask, trappevask o. l. medfører større subjektive besvær (smerter) enn lettere arbeide såsom strømpestopping, syarbeide, sølvtøypuss o. l. - Ganske generelt kan det uttales at sådant arbeide som kan foretas i sittende stilling neppe i nevneverdig grad ledsages av smerter. - - - Jeg anser det for naturlig at fru Benjaminsen ikke finner å kunne påta seg å gå til og fra drosjesentralen på Nesttun - til sammen ca. 4 km -

Side:942

spesielt ikke når det er mørkt, når det er sne på veien eller denne er isbelagt.» Den smertebetingede invaliditet anslår professor Gade nå til 40 %. Doktor Bjørgo har erklært seg enig i denne vurdering av invaliditetsgraden og uttaler bl.a.: «Det er neppe å vente at fru Benjaminsen i lengden greier 2 km's daglig gang til og fra Drosjesentralen. Jeg vil anta rent skjønnsmessig at omkring halvparten av vanlig husarbeide skulle hun kunne greie, og at hun med hjelp i huset 2-3 ganger ukentlig vil være vel tjent. Jeg kan bare antyde at de tyngste og besværligste deler av husmorarbeidet - som klesvask, gulvvask o. l. - vil det trenges hjelp til, mens annet husstell - også kjøkkenstell - bør kunne utføres.» Det er på det rene at det ikke er grunnlag for å regne med noen bedring i tilstanden med mindre fru Benjaminsen underkaster seg operasjon, hva hun ikke er villig til.

Lagmannsretten har regnet med en fremtidig varig invaliditet på 50 %. De sakkyndige har, som alt nevnt, nå anslått den smertebetingede invaliditet til 40 %. Jeg legger ikke noen særlig vekt på disse tall, idet det etter min mening er klart nok hva invaliditeten faktisk betyr for fru Benjaminsens virke som husmor og for det direkte inntektsgivende arbeid som hun har hatt.

Når det gjelder den erstatning som på grunnlag av disse legeerklæringer og de øvrige i saken foreliggende opplysninger skal tilkjennes fru Benjaminsen for allerede lidt og fremtidig tap, bemerker jeg at partene - som før nevnt - er enige om at de utgifter hun hittil har hatt som følge av ulykken andrar til kr. 10 000, heri innbefattet utgifter til nødvendig hjelp i huset. Jeg kan ikke finne at denne utgiftspost skal - som hevdet fra Skjolds side - være gjenstand for noen skjønnsmessig reduksjon fordi fru Benjaminsen ikke har underkastet seg operasjon, idet hun etter min mening ikke har noen plikt hertil, hva jeg for øvrig kommer tilbake til.

Når det gjelder erstatning for fremtidige utgifter som følge av invaliditeten, har lagmannsretten lagt fru Benjaminsens utgifter til hushjelp til grunn og forutsatt at disse fremtidig blir de samme som de hittil har vært. Fra Bertha Benjaminsens side er fremholdt at for så vidt det ved fastsettelsen blir sett hen til de utgifter hun hittil har hatt, må det tas hensyn til at hun har brukt lønnet hushjelp i vesentlig mindre omfang enn de sakkyndige har forutsatt, nemlig bare én gang i uken, mens doktor Bjørgo regner med 2-3 ganger. Dette har vært mulig fordi hun har fått gratis hjelp i huset av venner og slektninger, et forhold som imidlertid ikke kan fortsette og som man ikke kan basere en erstatningsfastsettelse på. Dette er jeg enig i. Videre antar jeg, som også fremholdt fra Bertha Benjaminsens side, at erstatningen må fastsettes under hensyn til den mulighet at fru Benjaminsens tilstand kan bli forverret, med de økonomiske følger dette i tilfelle vil få både når det gjelder nødvendig hjelp i huset og på annen måte. Jeg viser for så vidt til det som de sakkyndige har uttalt angående risikoen for at bekkenbruddet kan føre til en sekundær, deformerende arthrit i hofteleddet med øket invaliditet til følge.

Side:943

Hva erstatning for tapt arbeidsinntekt angår finner jeg, som lagmannsretten, at det er godtgjort at fru Benjaminsen, på grunn av de skader hun fikk ved påkjørselen, er og fortsatt vil være avskåret fra å utføre sin tidligere tjeneste som vikar ved Fana Drosjesentral. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreta særskilt vurdering av fru Benjaminsens allerede lidte og fremtidige inntektstap, slik som lagmannsretten har gjort. Det er ikke fra Skjolds side hevdet at det foreligger omstendigheter som må føre til at erstatningen for tap i fremtidig erverv settes lavere enn det som vanlige erstatningsregler fører til. Det som skal erstattes er etter begge parters prosedyre den inntekt som fru Benjaminsen formodes å ville hatt og komme til å ha, dersom hun hadde kunnet fortsette ved sentralen. Når det gjelder denne inntekt, finner jeg etter de forklaringer som er gitt under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, at det var og fortsatt ville vært en faktisk adgang for fru Benjaminsen til å få vikararbeid ved Drosjesentralen, ikke bare - som uttalt av lagmannsretten - etter avtale med de damer som var fast ansatt der, men også ved direkte avtale med sentralen, i et omfang som vesentlig overstiger det som svarer til en bruttoinntekt på kr. 500 årlig, som lagmannsretten har regnet med. I hvilken utstrekning fru Benjaminsen kunne og ville ha gjort bruk av denne adgang, er det selvsagt vanskelig å danne seg noen sikker mening om. Jeg antar imidlertid at det i ethvert fall ikke kan legges avgjørende vekt på hva hun har tjent i tiden nærmest før ulykken. Fru Benjaminsen ville fått en øket bevegelsesfrihet etter hvert som barna vokser til, og tilsvarende minsket bruk for og utgift til barnevakt. Behovet for å bidra til familiens inntekter kunne også komme til å gjøre seg gjeldende med større styrke enn hittil. Jeg mener derfor at det ved skjønnet over fremtidig inntektstap må regnes med en vesentlig høyere gjennomsnittlig netto årsinntekt av vikartjenesten enn de kr. 250 som lagmannsretten har lagt til grunn.

Jeg kommer etter dette til at den erstatning som lagmannsretten har fastsatt for fremtidige utgifter som følge av invaliditeten og for allerede inntruffet og fremtidig inntektstap, må vesentlig forhøyes, og er blitt stående ved å sette beløpet til kr. 40 000. Hertil kommer så erstatning for påløpne utgifter, kr. 10 000.

Som tidligere nevnt har Skjold for Høyesterett, som for de tidligere instanser, hevdet at fru Benjaminsen plikter å la seg operere, og at erstatningen må fastsettes på grunnlag av den invaliditet som ville foreligget om hun var blitt operert. Om den Operasjon det her er tale om - fiksasjon av ileo-sacralleddet - har professor Gade i sin erklæring til Høyesterett uttalt at den er et kurant operativt inngrep som i minst 80 % av tilfellene fører til smertefrihet for så vidt angår de smerter som utgår fra ileosacralleddet, men ikke kan ventes å ha virkning for de smerter som fru Benjaminsen lokaliserer til venstre skamben, respektive til utspringet for venstre lårs adduktor-muskulatur. Han anser ikke inngrepet for stort eller farlig, men det kan selvsagt - som

Side:944

alle operative inngrep - føre til komplikasjoner, endog alvorlige sådanne. Det må regnes med et sengeleie på ca. 6 uker og en ukes ytterligere sykehusopphold. Deretter vil det gå minst 2 måneder før pasienten kan gjenoppta ordinært husarbeid. Jeg er enig med de tidligere retter i at det ikke kan påhvile fru Benjaminsen noen plikt overfor skadevolderen til å underkaste seg en operasjon av dette omfang, og tiltrer i det vesentlige det som lagmannsretten i denne forbindelse har uttalt.

Heller ikke kan jeg finne at det - som subsidiært hevdet fra Skjolds side - må foretas en skjønnsmessig reduksjon av erstatningen på grunn av den mulighet som foreligger for at invaliditeten kan bli vesentlig forminsket ved en operasjon. Fru Benjaminsen har kategorisk nektet å la seg operere. Muligheten for at hun kan komme til å skifte mening for så vidt, antar jeg ikke kan gjøres til gjenstand for noen skjønnsmessig vurdering.

Etter det resultat jeg er kommet til vil Skjold måtte betale saksomkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Mons D. Skjold dømmes til å betale til Bertha Benjaminsen 50 000 - femti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra Høyesteretts dom.

I saksomkostninger betaler Mons D. Skjold til Bertha Benjaminsen for herredsrett og lagmannsrett 2 150 - to tusen ett hundre og femti - kroner og i erstatning til det offentlige ved Justisdepartementet for utgifter ved Høyesterett 1 675 - ett tusen seks hundre og syttifem - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Gaarder og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Erik Hellstenius med domsmenn Aage Blich og Hildur Wiese Hansen):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Lørdag 4. mai 1957 ca. kl. 22,50 var fru Benjaminsen på vei til drosjebilsentralen i Fana, der hun skulle vikariere for en av damene. Hun gikk nordover Nesttunveien gjennom Nesttun sentrum på høyre side. Det var mørkt, valleslette, sterk vind og i det hele dårlig sikt. Fru Benjaminsen gikk med oppslått paraply mot været. Kommet til Nesttun Apotek bestemte fru Benjaminsen seg til å krysse veien, som på dette sted er ca. 10 m bred. Etter å ha sett til begge sider gikk fru Benjaminsen ut i kjørebanen. Hun var da oppmerksom på at det kom en buss - R-742 - fra venstre, men regnet med at hun ville være kommet over dens kjørebane i tide. Fru Benjaminsen var kommet over i den andre kjørebanen da hun

Side:945

ble påkjørt av saksøktes drosje (R-5008) ført av saksøktes bror, 1. vitne, som var i ferd med å kjøre forbi R-742 på venstre side. Fru Benjaminsen ble rammet av drosjens front med stor kraft. Både R-742, som passerte bak fru Benjaminsen i kollisjonsøyeblikket, og R-5008 stoppet med en gang.

Fru Benjaminsen ble i en annen drosje brakt til legevakten og derfra innlagt på Haukeland sykehus, Kirurgisk avdeling. Ved undersøkelse her ble følgende skader påvist: «1. Brudd av bekkenet.

Dette brudd gikk gjennom bekkenringen på venstre side og gjennom venstre hofteskål. På røntgenbildene kunne det i bunnen av hofteskålen sees en tydelig bruddspalte, kanskje 1/2 cm vid. Denne bruddspalte gikk gjennom bekkenbenet på dette sted hvor hofteskålen er tynnest, nemlig gjennom det område som i anatomien kalles for fossa acetabuli. På dette sted er det et innsøkk i hofteskålens bunn, og på dette sted er det heller ingen leddforbindelse mellom hofteskålen og lårhodet.

Røntgenogrammene viste videre at den nederste bruddflate sto forskjøvet innover i forhold til den øverste bruddflate ca. 1/2 cm. Sluttelig viste røntgenbildet av venstre hofteskål at det i dennes bunn var revet løst et kanskje 2-øre stort, flatt knokkelstykke, som befant seg umiddelbart nedenfor lårhodet.

2. Løsning av leddforbindelsene mellom korsbenet og det tilstøtende bekkenben på høyre og venstre side.

Det dreier seg her om en leddforbindelse hvori det normalt ikke finner sted noen bevegelse. De inkongruente leddflater er her ikke dekket med vanlig leddbrusk. Disse leddflater holdes normalt fast sammen ved hjelp av en stram leddkapsel.

Ved bekkenskader av den art det her dreier seg om utsettes ikke sjelden denne leddkapsel for en så stor påkjenning at kapselvevet «slitner», hva der igjen medfører at de 2 motstående leddflater ikke holdes urokkelig fast sammen. Under belastning av bekkenet oppstår det da en abnorm bevegelighet som ofte forårsaker smerter.

3. Beskadigelse av venstre kneledds leddkapsel.

Denne beskadigelse består i at kneleddkapselen på innsiden av venstre kneledd ved bilpåkjørselen var blitt utsatt for en så stor påkjenning at kapselvevet også her hadde «slitnet». Noen total ruptur synes ikke å ha funnet sted, men kapselvevet var blitt overstrukket slik at det ikke lenger var i stand til å stabilisere venstre kneledd fullstendig når leddet sto i strekkstilling.

4. Sannsynligvis lett grad av forstuvning eller forstrekning i venstre ankelledd.

Det var her utvilsomme kontusjonsmerker og tegn til lett indre blødning som lot formode at også på dette sted hadde funnet sted en overstrekning av leddkapselvevet, men uten egentlig avrivning av kapsel eller leddbånd.»

Skadene ble ikke behandlet på annen måte enn ved sengeleie, som varte i 6 uker. Etter å ha vært oppegående et par uker, ble fru Benjaminsen utskrevet 29. juni 1957.

I slutten av september 1957 ble fru Benjaminsen innlagt en ukes tid på samme sted til klinisk kontroll. Det viste seg da at en del av skadene var i ferd med å tilhele seg.

Side:946

Fru Benjaminsen har hele tiden vært under behandling av professor Herman Gade, som, etter å ha foretatt ny kontroll 4. november 1957, i erklæring av 6. november 1957 anslo invaliditeten til 66 2/3 %.

I erklæring av 15. august 1958, som bygger på klinisk kontroll 29. januar s. å., opprettholdt professor Gade sitt tidligere invaliditetsanslag.

I brev til saksøkerens prosessfullmektig, advokat Harris, av 10. juni 1958 uttaler professor Gade:

«Etter anmodning avga jeg den 6. november 1957 en lengre redegjørelse for de skader fru Benjaminsen hadde fått ved bilpåkjørsel den 4. mai 1957, og for de skadefølger som fremdeles bestod ved det tidspunkt min betenkning ble avgitt.

Den 15. mars d. å. avga jeg en tilleggsuttalelse, hvori jeg uttalte at min tidligere invaliditetsansettelse burde opprettholdes.

Den 4. juni d. å. fremstilte fru Benjaminsen seg til ny undersøkelse. Hun anførte at hun hadde vært frisk siden foregående undersøkelse (29. januar d. å.), og at hun hadde gjenvunnet økt førlighet, slik at hun i stigende utstrekning hadde kunnet overta husarbeidet.

Hun klaget imidlertid over at hun fortsatt hadde smerter i venstre ileo-sacralregionen. Disse smerter gjorde seg særlig gjeldende når hun løftet noe og rettet seg opp fra foroverbøyet stilling, og smertene strålte undertiden nedover i venstre lår.

Hun hadde ikke smerter i det skadede, venstre hofteledd, og de smerter hun tidligere hadde hatt i høyre ileo-sacralregionen var åpenbart svunnet.

Ved den kliniske undersøkelse fantes det at hun hadde gjenvunnet full normal og helt smertefri bevegelighet i venstre hofteledd. Hun klaget heller ikke over subjektive besvær fra sitt venstre kneledd eller venstre ankelledd.

Av de opprinnelige skader var det således kun skaden i venstre ileo-sacralledd som fortsatt ga smertesymptomer, og som betinget en invaliditet.

Jeg meddelte fru Benjaminsen at jeg gjerne ville få lov til å undersøke henne ennå en gang innen jeg tar standpunkt til eventuell operativ behandling av hennes fremdeles smertefulle venstre ileo-sacralledd, og ba henne om å fremstille seg til ny undersøkelse til høsten. Finner jeg da fortsatt tegn til skadefølger i venstre ileo-sacralledd, vil jeg gjerne få henne innlagt i avdeling til en noe mere inngående undersøkelse innen jeg tar standpunkt til spørsmålet om operativ behandling.

Ved operativ behandling, som vil medføre et sykehusopphold på minst 6 uker, vil det sannsynligvis kunne oppnås full smertefrihet av hennes venstre ileo-sacralledd, og hun vil i så fall ventelig bli fullstendig restituert etter ulykken.

Fra nå av og inntil undersøkelsen på ny kan invaliditeten anslåes til 30 %».

Endelig uttaler professor Gade i brev til advokat Harris av 11. februar d. å. følgende:

«I en rekke tidligere erklæringer, således av 6. november 1957, 10. juni 1958 og 13. november 1958, har jeg gjort rede for de skader fru Benjaminsen pådro seg ved bilpåkjørsel den 4. mai 1957, og hvorledes tilstanden har vært siden. Her skal kort resymeres:

Side:947

Ved bilpåkjørsel den 4. mai 1957 pådro fru Benjaminsen seg:

1. Brudd av bekkenet.

2. Løsning av leddforbindelse mellom korsbenet og bekkenbenet (ileo-sacralleddene) på henholdsvis høyre og venstre side.

3. Kontusjons- og distorsjonsskader av venstre kneledd.

4. Distorsjon av venstre ankelledd.

For disse skader lå hun til behandling i Kirurgisk avdeling, Haukeland Sykehus, i tidsrommene 5. mai-29. juni 1957, og fra 20. september - 26. september 1957. Hun har siden fra tid til annen fremstilt seg til poliklinisk kontroll.

De fleste av de foran nevnte skader har spontant tilhelet uten å etterlate påviselig varig mén. Løsningen i leddforbindelsen mellom korsbenet og bekkenbenet på venstre side (venstre ileo-sacralledd) har imidlertid vedvarende voldt smerter og arbeidsuførhet, hvorfor jeg ved et par anledninger har tilrådt fru Benjaminsen operativ behandling av det smertefulle, venstre ileo-sacralledd. Behandlingen består i at denne leddforbindelse, som normalt ikke tillater noen reell bevegelighet, gjøres stivt, hvorved smertene så godt som alltid bringes til å svinne fullstendig.

Fru Benjaminsen har foreløbig ikke kunnet beslutte seg for å la seg underkaste sådan behandling, og hun begrunner sin vegring med at hun ikke finner det riktig å forlate sitt hjem med sine 3 mindreårige barn for et tidsrom av ca. 2 mnd. sålenge hun ikke har sin mann hjemme. Hennes mann er maskinist og farer i østasiatiske farvann. Denne vegring fra fru Benjaminsens side finner jeg selv meget forståelig og forsåvidt anerkjennelsesverdig.

Fru Benjaminsen har siden hun ble utskrevet fra sykehuset 29. juni 1957, ikke sett seg i stand til å gjenoppta arbeide utenfor hjemmet, hva hun hadde før hun kom til skade. Hun hadde den gang kontorassistentstilling ved drosjebilsentralen på Nesttun. Hun anfører at hun ikke har sett seg i stand til å gå til og fra dette arbeidssted, slik som tilstanden har vært i disse år.

Hun klager vedvarende over smerter i ryggen lokalisert til venstre ileo-sacralregion og herfra strålende nedover i venstre setehalvdel og nedover baksiden av venstre lår. Undertiden føler hun smerteutstråling helt ned til venstre legg. Disse smerter gjør seg gjeldende såvel når hun går oppe som, om enn i mindre grad, når hun ligger, men ganske særlig smerter det når hun bøyer ryggen forover når hun vasker opp og gjør rent i huset. Hun har av denne grunn i atskillig utstrekning måttet benytte seg av hjelp med husarbeidet.

Disse smerter har holdt seg så godt som uforandret det siste år, dog med periodevise bedringer og forverrelser. Andre subjektive eller objektive besvær etter ulykken anfører hun ikke nå.

Viktigste funn den 11. februar 1959.

God almentilstand. Litt overvektig. Hun går uten halten, men med noen forsiktighet. Hun forklarer seg greitt om sine besvær, og virker helt troverdig i sine angivelser.

Generell undersøkelse ikke foretatt.

Venstre underextremitet:

Hofteledd: Normal og smertefri bevegelighet i alle plan.

Side:948

Lår: Betydelig muskelatrofi. Omkrets 15 cm. ovenfor kneleddslinjen: 46 1/2 cm. (49).

Kneledd: Normal og smertefri bevegelighet. Full stabilitet.

Legg: Ingen synlig eller målbar muskelatrofi.

Fot: Intet særlig å bemerke.

Ved nærmere undersøkelse av nervesystemet til venstre underextremitet finnes normal muskelreflekser (patellarrefleks, helsenerefleks og plantarrefleks), og normal sensibilitet for berøring. Også sirkulasjonsforbindelsene i venstre underextreniitet finnes normale.

Ryggen: Ved undersøkelse av rygg og bekken kan ikke påvises noen holdningsanomali, spesielt ingen scoliose. Hun angir konstant trykkømfintlighet mot baksiden av venstre ileo-sacralledd, og smerter samme sted såvel ved foroverbøyning fra stående stilling som ved oppretning fra foroverbøyet stilling. Hun angir videre sterke smerter i venstre ileo-sacralregion når hun står på venstre fot, og ganske særlig når hun forsøker å hinke på venstre fot.

Konklusjon: Ved min undersøkelse i dag kommer jeg til samme resultat som etter tidligere undersøkelser, nemlig at fru Benjaminsen lider av følgetilstande etter en traumatisk løsning av venstre ileo-sacralsyndemose. Såvel hennes subjektive angivelser som de objektive funn passer meget vel med denne diagnose, og passer likeledes meget vel med de skadefølger som ble konstatert umiddelbart etter bilpåkjørselen.

En så betydelig muskelatrofi som hun fremdeles har i venstre lår er nærsagt bevisende for at hun har en reell og betydelig smertetilstand som tvinger henne til å skåne venstre underextremitet for belastning.

I hvilken utstrekning fru Benjaminsen har vært arbeidsufør siden bilpåkjørselen og til i dag, kan kun angis skjønnsmessig, men jeg tar neppe feil når jeg anslår hennes invaliditet hittil til 50 %. Med hensyn til den fremtidige invaliditet er det å anføre at en smertetilstand som den foreliggende, forårsaket av løsning i ileo-sacralleddet, kan vedvare kanskje hele livet ut såfremt hun ikke blir behandlet.

Underkaster hun seg det operative inngrep, kan der med stor sannsynlighet regnes med full smertefrihet.»

Fru Benjaminsen er født xx.xx.1918. Hennes mann er maskinist og seiler i utenriksfart. Hun er husmor og steller for 3 mindreårige barn, 14, 12 og 4 år. Hun var inntil 1. september 1954 fast ansatt ved Fana drosjebilsentral, og har etter det og inntil hun ble påkjørt hatt tilfeldig vikararbeid samme sted, delvis lønnet av sentralen og delvis av de enkelte funksjonærer som trengte vikar. Siden 1955 har hun ikke vært lønnet av sentralen, som det året utbetalte henne kr. 1215.

Inntil 31. juli 1958 hadde fru Benjaminsen fast hushjelp og har senere engasjert daghjelp.

Fru Benjaminsen har ikke villet underkaste seg operasjon som foreslått av professor Gade av alminnelig engstelse for en slik operasjon,

Side:949

fordi hun er redd for at tilstanden vil bli forverret, av hensyn til sine barn og fordi det vil medgå så lang tid til sykeleie og rekonvalesens. Hun har imidlertid erklært seg villig til allikevel å underkaste seg operasjon hvis også en annen spesialist tilråder dette. - - -

Retten bemerker: - - -

Etter dette har saksøkeren krav på full erstatning for sitt tap, både faktiske hatte utlegg og for virkning av varig mén. For så vidt angår de hatte utlegg vil saksøkerens egen oppstilling bli lagt til grunn, idet den i mangel av legitimasjon for alle posters vedkommende avrundes til kr. 7000.

Når det gjelder saksøkerens krav på erstatning for varig mén, og til en viss grad også for de hatte utlegg, vil kravets størrelse være avhengig av om saksøkeren må ansees pliktig til å underkaste seg en operasjon som foreslått av professor Gade, og derved begrense skadens størrelse, jfr. strl. ikrl. §25. At dette moment er relevant må ansees fastslått i prinsippet både gjennom teori og rettspraksis, jfr. Hagerup: Strafferett, alm. del (1911), Dagfinn Dahl: Erstatning og oppreisning for legemsskade (1953), Stig Jørgensen: Erstatning for personskade og tab af forsørger (1957), Rt-1948-818, RG-1951-851 og utrykt dom av Eidsivating lagmannsrett av 15. desember 1955. (Fru Benjaminsens begrunnelse for å unnslå seg operasjon er referert foran).

På grunnlag av de opplysninger som foreligger i denne sak antar retten at man ikke kan forlange av fru Benjaminsen at hun underkaster seg en operasjon av det venstre ileo-sacralledd. Ved avgjørelsen er tatt hensyn til at bare én sakkyndig har uttalt seg om operasjonen, at det ikke er opplyst noe om graden av sannsynlighet for et gunstig utfall og risikoen for en forverring av tilstanden, og endelig at den anslåtte varighet av det med operasjonen forbundne sykeleie (minst 6 uker) tyder på at det her er tale om et betydelig operativt inngrep. Risikoen for at spørsmålet ikke foreligger bedre opplyst for retten må etter rettens mening legges på saksøkte i hvis interesse det ville være å få fastslått, at fru Benjaminsen må tåle en begrensning av sitt krav på dette grunnlag.

På ovenstående grunnlag blir det rettens konklusjon at fru Benjaminsen har krav på full erstatning for varig mén, og uten at det gjøres noe fradrag i de hatte utgifter.

Utgangspunktet for vurderingen av erstatningens størrelse, nemlig den fremtidige sannsynlige invaliditetsgrad, er ikke anslått av den sakkyndige. Hans siste anslag over invaliditeten synes å gjelde for tiden mellom skadetilføyelsen og siste undersøkelse. Når den gjennomsnittlige invaliditet i denne periode er satt til 50 %, må den fremtidige invaliditet ligge under dette tall. I sin erklæring av 10. juni 1958 anslår professor Gade fru Benjaminsens invaliditet til 30 %, og angir som eneste grunnlag for dette smertesymptomene i det skadede venstre ileo-sacralledd. Etter professorens siste erklæring synes det ikke å ha inntruffet noen bedring av denne skade, og det er så vidt skjønnes liten grunn til å håpe på noen bedring uten at det foretas et operativt inngrep. Retten antar på dette grunnlag at fru Benjaminsens fremtidige invaliditet til bruk for erstatningsutmålingen kan settes til 30 % uten utsikter til bedring.

Ved erstatningsfastsettelsen har retten tatt hensyn til i hvilken grad invaliditeten vil påføre fru Benjaminsen økede utgifter, og har her bl.a.

Side:950

lagt til grunn de utgifter fru Benjaminsen har oppgitt å ha hatt til hjelp i huset fra 1. august 1958 og frem til hovedforhandlingen. Det er tatt hensyn til at fru Benjaminsen har 3 mindreårige barn å stelle for. Som følge av arten av fru Benjaminsens skade og at det ikke er utsikt til vesentlig bedring, antas tilvenningsprinsippet ikke anvendelig i noen særlig grad. Noe tap av fremtidig fortjeneste kan ikke retten finne tilstrekkelig legitimert til å kunne ta hensyn til. Det er mulig at fru Benjaminsen lider tap ved at hun for fremtiden er avskåret fra å ta vikarjobber for de ansatte på drosjebilsentralen. Hun har imidlertid overhodet ikke oppgitt noe som kan gi et begrep om dette taps størrelse, og det må derfor settes ut av betraktning. Heller ikke finner retten tilstrekkelig legitimert muligheten for tap ved at fru Benjaminsen for fremtiden blir avskåret fra å ta lignende jobber lønnet av drosjebilsentralen. Av den fremlagte skrivelse fra drosjebilsentralen fremgår at fru Benjaminsen ikke har mottatt lønn derfra siden 1955, og således ikke hadde noen inntekter derfra hverken i 1956 eller 1957 (inntil 4. mai). Noen stor grad av påregnelighet for at fru Benjaminsen i fremtiden kunne regne med å få slike vikarjobber er heller ikke brakt til noen særlig stor grad av sannsynlighet. Hele fru Benjaminsens krav om erstatning for tap av fremtidig fortjeneste fremtrer så svakt legitimert, at det etter rettens mening ikke kan godtas som erstatningsfundament. I denne forbindelse bemerkes også at fru Benjaminsen ikke har noe nødvendig behov for egne inntekter da hennes mann, som foran nevnt, er maskinist og seiler i utenriksfart.

Retten finner etter dette at den samlede erstatning passende kan settes til kr. 20 000, hvorav kr. 13 000 for varig mén. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Odd Schei og ekstraordinær dommer, byfogd Norvald Hagen):

- - -

Utgiftene og tapt inntekt til lagmannsrettens dom blir etter dette avrundet til kr. 9000.

Når det gjelder erstatning for fremtidig tap, kommer lagmannsretten til et noe annet resultat enn herredsretten. Av dr. Bjørgos forannevnte erklæring hitsettes: «Jeg vil som professor Gade rent skjønnsmessig anse hennes nåværende invaliditetsgrad satt til 50 %. Pas. er selv lite stemt for operativ behandling, men avviser den dog ikke helt bestemt. Jeg vil også anse det sannsynlig at pas. må kunne regne med smertefrihet dersom hun blir operert, her hvor operatøren har så sjelden stor erfaring i osteoplastiske inngrep som professor Gade. Av dette følger også at jeg vil anse muligheten for forværrelse etter operasjonen for å være minimal. Uten operativ behandling tror jeg at en skal helst regne med forværrelse, uten at jeg kan slutte meg til noen gradering her.

Professor Gade regner selv med et sykehusopphold på 6 uker for nevnte inngrep. Om man regner med en lignende tid for rekonvalescens, skulle det endelige resultat kunne sees og bedømmes.

Jeg vil ikke unnlate å nevne hennes bekkenbrudd som på venstre side går gjennom endel av hoftens leddskår. Det er rikelig bennydannelse på bruddstedet nå, men jeg vil tro at det i dette ledd senere kan komme til å utvikle seg sekundære forandringer i dette ledd, med degenerasjon av brusken, ujevnheter i leddflatene - det en kaller artrose og som kan

Side:951

volde adskillige plager. Men når dette kommer og graden av denne isolerte «leddgikt» kan det ikke sies noe om idag.»

Under ankeforhandlingen har dr. Bjørgo forklart at han ikke er helt sikker på at alle fru Benjaminsens smerter og plager skyldes skaden på ileosakralleddet. Han regner med muligheten av at noe skyldes hofteleddskaden. Hvis en fiksering av ileosakralleddet ikke skulle resultere i smertefrihet, blir da neste skritt operasjon av hofteleddet. Ileosakraloperasjon regner han for et middels stort inngrep. Hofteleddsoperasjonen er et større inngrep.

Etter det som er uttalt av professor Gade, se herredsrettsdommen, og det foran gjengitte av det dr. Bjørgo har uttalt, regner lagmannsretten med en fremtidig medisinsk invaliditetsgrad på 50 % uten utsikt til bedring uten operasjon. Under ankeforhandlingen har fru Benjaminsen bestemt uttalt at hun ikke vil ta noen operasjon. Hun har en gang, i 1956, hatt en underlivsoperasjon, «og det var grusomt». Hun er heller ikke sikker på at hofteoperasjoner alltid blir vellykket.

Lagmannsretten regner etter dette med at fru Benjaminsen i fremeller bør reduseres om det forutsettes at skaden kan reduseres ved den operasjon eller de operasjoner det er tale om, og som fru Benjaminsen vegrer seg for å ta. En forutsetning for reduksjon på slikt grunnlag er at det dreier seg om en liten operasjon. Den foreslåtte operasjon av ileosakralleddet består i at et benstykke tas ut av hoftekammen og felles inn tvers over ileosakralleddet, hvorved dette fikseres. Operasjonen er ikke liten, men middels stor, og dertil kommer at retten går ut fra at det er mulig at den må suppleres med en hofteleddoperasjon, som er et stort inngrep, for at varig smertefrihet skal oppnåes.

Lagmannsretten regner etter dette med at fru Benjaminsen i fremtiden vil trenge hushjelp i samme utstrekning som hittil. Det vil si at dertil vil gå kr. 1040 pr år. Videre går retten ut fra at det ikke er utsikt til at hun vil kunne vikariere mer for sentraldamene, og at hun om ulykken ikke hadde skjedd ville ha fortsatt med det, og tjent netto kr. 250 pr år på det. Derimot finner retten ikke tilstrekkelig grunn til å gå ut fra at hun ville ha søkt stilling som ferievikar eller fast reservedame ved sentralen.

Under hensyn til foranstående bestemmer retten skjønnsmessig erstatningen for fremtidig skade, dvs. lidt tap og tapt fortjeneste, til tilsammen kr. 20 000. - - -

Side:952