Rt-1963-1089
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1963-10-29 |
| Publisert: | Rt-1963-1089 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 109/1963 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Andrea Arntzen). |
| Forfatter: | Gaarder, Endresen, Bendiksby, Skau, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §418, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915), Straffeprosessloven (1887) §377 |
Dommer Gaarder: Helgeland politikammer utferdiget 31. juli 1962 forelegg mot A, født xx.xx.1918, for overtredelse av straffelovens §418 første ledd sammenholdt med sjøveisreglenes regel 11 a, som bestemmer at et fartøy på under 45,72 meters lengde som ligger til ankers, skal føre en lanterne med hvitt lys forut hvor den best kan sees, slik at den lyser med klart, ubrutt og ensartet lys hele horisonten rundt og er synlig på minst 2 n. mils avstand. Ifølge forelegget mentes A å ha overtrådt denne bestemmelsen «derved at han i tiden 14.-17. februar 1962 i Tjøtta som fører av m/s Straumberg I lot fartøyet ligge til ankers i Sundøybukten uten å ha ankerlanterne opphengt og tent, hvilket forårsaket kollisjon med m/s Vefsn natt til 17. februar 1962, idet vakthavende på sistnevnte fartøy ikke oppdaget m/s Straumberg I». Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Alstahaug herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377. Ved herredsrettens dom av 21. mai 1963 ble A frifunnet.
Saksforholdet fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Helgeland har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen. Han mener at de omstendigheter som retten anfører, ikke er tilstrekkelige til å frita for lanterneplikten. Subsidiært hevdes det at domsgrunnene er ufullstendige.
Om saksbehandlingen vil jeg først bemerke at herredsretten (dommerfullmektigen) i en påtegningsskrivelse av 24. september 1963 til statsadvokatene i Oslo har opplyst, at domsmennene som tjenstgjorde i saken var oppnevnt av retten utenfor utvalget av sjøkyndige domsmenn i Sandnessjøen. De som sto i dette utvalg, opplyses enten å ha vært inhabile eller hindret i å tjenstgjøre. Fremgangsmåten har ikke hjemmel i straffeprosessloven, jfr. Andenæs: Straffeprosessen side 390, men da dommen er frifinnende og det ikke er anket over saksbehandlingen på dette grunnlag, går jeg ikke nærmere inn på forholdet.
Hva realiteten angår, er jeg kommet til at dommen må bli å oppheve på grunn av feilaktig lovanvendelse. Om de konkrete forhold i saken uttaler retten i domsgrunnene: «Buktens bredde fra d/s kai til motstående bredde er ca. 220 m. Etter tiltaltes forklaring og de vitneforklaringer som er hørt i retten, finner retten bevist at M/S Straumberg I lå fortøyet ca. 120 m rett ut for d/s kaien, og
Side:1090
at den ikke hadde ankerlanterner. Fartøyet lå helt mørklagt. Det er på det rene at det ofte har ligget fartøyer opplagt eller for anker på samme sted både med og uten lanterne. Har fartøyet ligget med tent lanterne, har oppholdet ofte vært av kort varighet, mens derimot ved lengre tids forankring eller opplag har lanterne ikke vært brukt. Videre er det på det rene at det foruten stedets egne båter, kun er Helgeland Trafikkselskaps båter og M/S Martha (melketransportbåt) som har regelmessige anløp av havnen, og at vakthavende på M/S Vefsn på denne tur var lokalkjent både hva havneforholdene angår som at det ofte lå fartøyer for anker på bukten.»
Etter dernest å ha uttalt at det fra det kolliderende fartøy Vefsn's side ikke er utvist «den fulle aktsomhet», uttaler retten:
«Retten er av den oppfatning at tiltalte, ved at M/S Straumberg I lå fortøyet ca. 120 m fra d/s kaien og så langt inne i bukten som på tvers av kaien, har utvist full aktsomhet med hensyn til forsvarlig fortøyning. Retten mener at selv om M/S Vefsn som er 114´ (100´ p.p.) lang skulle vende inne på bukten og ikke bakke helt ut av sundet for å snu, er avstanden fra d/s kaien til M/S Straumberg I mer enn tilstrekkelig til å vende på. M/S Straumberg I ligger etter rettens mening fortøyet utenfor den alminnelige farled, og med full aktsomhet fra annen ferdsel sjenerer den ikke og volder ingen fare for trafikken til d/s kaien.»
Jeg mener med politimesteren at dette ikke er tilstrekkelig til frifinnelse. Sjøveisreglenes regel 11 a er etter sin form absolutt. Selv om dette ikke kan tas så strengt at plikten til å føre lanterne unntaksfritt gjelder alle tilfelle som etter ordene går inn under regelen, jfr. således Rt-1932-775, er det etter min mening i dette tilfelle stillet for lempelige krav. Etter beskrivelsen i dommen lå fartøyet for anker rett ut for kaien, riktignok ca. 120 meter fra denne, og det opplyses at kaien har regelmessige dampskipsanløp. Siktede kan ikke være berettiget til å gå ut fra at det alltid vil bli vist «full aktsomhet fra annen ferdsel». Situasjonen i denne sak er etter min mening en annen enn i den sivile erstatningssak som er omhandlet i Rt-1932-775, hvor fartøyet var lagt inn i bunnen av vedkommende bukt, 15 à 17 meter fra land.
Jeg nevner til slutt at saken sees sendt retten til berammelse 2. november 1962, men først ble berammet 18. april 1963 og behandlet 21. mai 1963. På forespørsel fra statsadvokaten har herredsretten (dommerfullmektigen) i påtegning av 24. september 1963 uttalt at grunnen til denne forsinkelse «vites ikke». Jeg vil herom si at når en sak blir liggende så lenge på sorenskriverkontoret som i dette tilfelle, bør årsaken til dette opplyses i rettsboken eller ved ekspedisjonen av dokumentene.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Skau og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Side:1091