Rt-1963-1171

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-11-16
Publisert:	Rt-1963-1171
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11 B/1963
Parter:	Tom Coward (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen) mot Staten ved Justisdepartementet (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred). Hjelpeintervenient: Jakob Bleskestad (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred).
Forfatter:	Heiberg, Endresen, Leivestad, Bendiksby, Berger
Lovhenvisninger:	Landssvikloven (1947), Straffeprosessloven (1887) §454, §469, §470, §471, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §166, Tvistemålsloven (1915) §98, Handelsnæringsloven (1935) §111, §36, Landssvikanordningen (1944) §2, §36, §3

Dommer Heiberg: Brukseier Tom Coward, Skien, har reist sak mot Staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning av tap som han hevder er påført hans bedrift, Borgestadholmen bruk i Gjerpen, ved at hans bo i tidsrommet fra 28. august 1945 til 11. november 1948 var beslaglagt og satt under forvaltning etter landssviklovgivningen. Den daværende tilsynsmann, overrettssakfører, nå sorenskriver, Jakob Bleskestad, har erklært hjelpeintervensjon til fordel for staten.

Gjerpen herredsrett - sorenskriver H. Th. Knudtzon som settedommer med sakkyndige domsmenn - avsa 6. oktober 1958 dom med domsslutning:

«Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale brukseier Tom Coward kr. 500 000 med fire prosent årlig rente fra 15. november 1951 til betaling skjer samt i saksomkostninger kr. 25 000.

Fristen for oppfyllelse er to uker etter forkynnelsen av denne dom.»

Staten påanket dommen til Agder lagmannsrett, men saken ble av Høyesterett overført til Eidsivating lagmannsrett. Sorenskriver Bleskestad erklærte hjelpeintervensjon også for lagmannsretten.

Eidsivating lagmannsrett - som også ble satt med to sakkyndige domsmenn - avsa 28. november 1959 dom med domsslutning:

«Staten ved Justisdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

En av dommerne, lagdommer Vindhol, stemte for at Coward skulle ilegges saksomkostninger og hadde også særbemerkninger vedkommende begrunnelsen. Den ene av domsmennene, direktør Sverre Syvertsen, stemte for at Coward skulle tilkjennes erstatning med kr. 455 400, samt renter og saksomkostninger.

Coward har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand:

«Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale Tom Coward erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 1 500 000 med 4 % årlig rente fra 15. november 1951 til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Side:1172

Statens påstand lyder:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og Staten ved Justisdepartementet tilkjennes omkostninger ved samtlige retter.»

Bleskestad har som hjelpeintervenient nedlagt påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Tom Coward dømmes til å betale Jakob Bleskestad saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Det er i denne forbindelse opplyst at Justisdepartementet for Høyesterett har samtykket i at Bleskestads utgifter i anledning av anken belastes staten.

Sakens gjenstand og partenes anførsler fremgår i det vesentlige av de avsagte dommer.

Til bruk for Høyesterett er Coward, Bleskestad og 11 vitner - hvorav 1 nytt for Høyesterett - avhørt ved bevisopptak for Gjerpen herredsrett. Det foreligger en del nye dokumenter, vesentlig til bruk for tapsberegningen. Forhandlingen for Høyesterett har vært delt etter tvistemålslovens §98 annet ledd, og det har ikke vært forhandlet om erstatningskravets størrelse.

Statens og Bleskestads prosessfullmektig har reist spørsmålet om ikke Gjerpen forhørsretts kjennelse av 17. oktober 1951 som forkastet Cowards begjæring om erstatning for vesentlig velferdstap ved forfølgningen etter straffeprosesslovens §469, 1. og 3. ledd, rettskraftig har avgjort at han ikke har krav på erstatning for så vidt kravet er bygget på at forvaltning ble etablert og at den ikke ble opphevet på et tidligere tidspunkt enn skjedd, og på at Coward ble nektet adgang til bedriften. Etter det resultat jeg er kommet til i realiteten, finner jeg ikke grunn til å komme inn på den prosessuelle side av saken. Jeg nevner for øvrig at Coward ikke for Høyesterett krever erstatning for selve etableringen av forvaltningen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige på samme måte som lagdommer Vindhol tiltre flertallets begrunnelse.

Særlig fordi rekkevidden av de nye dokumenter som kom frem under ankeforhandlingen for lagmannsretten er blitt bedre belyst for Høyesterett, finner jeg grunn til å presisere mitt syn på enkelte punkter noe nærmere.

Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at staten i dette tilfelle ikke kan gjøres ansvarlig på objektivt grunnlag og viser for så vidt, foruten til Rt-1953-71 - som lagmannsretten nevner - også til Høyesteretts dom av 20. september 1963 i sak: Staten mot Carl Josef Ulfsjöö.

Om spørsmålet hvorvidt staten på objektivt grunnlag kan gjøres ansvarlig, finner jeg å burde presisere at det ikke er tilstrekkelig til å begrunne ansvar om man ved en etterfølgende betraktning vil finne at det foreligger en feilvurdering på noe punkt. Det må for det første påvises at det er begått konkrete feil eller forsømmelser av den art og betydning at man ut fra forholdene dengang må karakterisere dem som uaktsomme. Videre må det påvises at disse feil har ført til tap for Coward, dvs. at

Side:1173

hans formuesstilling som følge av dem er blitt dårligere enn den ellers ville ha vært. Derimot er det - etter hva partene er enige om - ikke avgjørende om det ikke kan påvises hvem feilen må tilskrives, dersom ansvarsgrunnlaget for øvrig er på det rene.

I samsvar med den begrensning av prosedyren som har funnet sted for Høyesterett, finner jeg å kunne innskrenke meg til å behandle spørsmålet om det er vist ansvarsbetingende uaktsomhet av noen som har handlet på statens vegne og går ikke inn på spørsmålet om tap er voldt.

At et ansvar ikke kan bygges på at Coward ikke ved årsskiftet 1945-46 eller senere formelt og reelt ble gjeninnsatt som leder av bedriften, finner jeg uten videre klart. Hvorvidt eieren skulle fortsette som leder, var etter Erstatningsdirektoratets veiledning av juli 1945 undergitt tilsynsmannens vurdering. Jeg finner det ikke tvilsomt at vurderingen i dette tilfelle var saklig begrunnet og henviser for så vidt til lagdommer Vindhols votum. Til dette kommer at Coward reelt sett ikke ble satt utenfor - et forhold jeg senere kommer tilbake til.

Med hensyn til spørsmålet om bruket burde ha vært tilbakelevert Coward på et tidligere tidspunkt enn skjedd, peker jeg særskilt på at også etter at tiltalen mot Coward var utferdiget i september 1946 og inndragningskravet fiksert, var saken ikke pådømt, og det kunne også bli tale om økonomisk ansvar i form av bot. Tilsynet skulle dessuten sikre innfordringen av det eventuelle økonomiske ansvar etter dommen. Hvorvidt det var grunnlag for helt eller delvis å oppheve forvaltningen, var et utpreget vurderingsspørsmål. Jeg kan ikke se at det her er noe å legge Erstatningsdirektoratet eller tilsynet til last. Jeg tilføyer at lagmannsrettens kritikk over at bruket ikke ble levert tilbake sommeren 1948, synes å bero på en misforståelse. Etter det som nå er opplyst, besluttet Erstatningsdirektoratet 17. august 1948 å oppheve forvaltningen uten å kreve sikkerhet. I brev av 21. august gav Bleskestad Coward underretning om at bruket ville bli tilbakelevert straks opptelling var foretatt og status oppsatt. Mot Cowards protest ble forvaltningen formelt hevet så snart disse data forelå, nemlig 11. november 1948.

Cowards prosessfullmektig har for Høyesterett fremholdt at den «primære årsak» til de forhold Coward for øvrig har påtalt, ligger i at det ikke ble ansatt en ansvarlig leder for bedriften inntil Coward selv fikk den tilbake. Var dette blitt gjort, kunne større innkjøp ha vært foretatt og salgene ha vært regulert i forhold til beholdningene, slik at man ville ha unngått å oppløse reservene. Likeledes kunne en effektiv driftsledelse på bruket bl.a. ha sørget for et mer effektivt vedlikehold og ha unngått tomgang. Endelig ville man da hatt bedre oversikt over det økonomiske resultat av driften, ikke behøvet å stanse skattebetalingen og ikke ha kommet opp i en plutselig likviditetskrise.

Om dette forhold nevner jeg i tilslutning til det som er anført i lagmannsrettens dom:

I sin forklaring til bruk for Høyesterett uttaler Coward: «Den

Side:1174

tidligere driftsleder Eriksen var sluttet ved nyttårstid og man drøftet da spørsmålet om det var nødvendig med å ansette noen ny. Coward fremholdt da at dette ikke kunne være nødvendig idet han regnet med at det ikke ville vare så mange dagene før han selv kunne komme i arbeide på bruket igjen.» Han tilføyer at det beror på en misforståelse når det i lagmannsrettens dom er anført at han på dette tidspunkt foreslo å anta Amlie som daglig leder.

Det er etter dette på det rene at Coward selv den gang ikke ønsket at en fast leder skulle ansettes. Heller ikke senere har han gitt uttrykk for noe ønske i den retning, før sommeren 1947, da han med Bleskestads samtykke ansatte Helge Holvin som bruksbestyrer.

Jeg finner det klart at Coward ikke kan kreve erstatning på det grunnlag at man fulgte hans eget ønske og ikke gikk til ansettelse av en daglig leder. At han begrunnet dette med at han regnet med å komme tilbake til bruket om få dager, bestrides av Bleskestad, og det har etter opplysningene ellers formodningen mot seg. Hvorvidt det den gang overhodet ville ha vært mulig å finne en leder som ikke bare var kvalifisert som bruksbestyrer, men også som leder av den forretningsmessige side av driften i Cowards sted, lar jeg stå åpent.

Grunnen til at man ikke anså det nødvendig å ansette en daglig leder, var ifølge Bleskestad at man hadde kontorsjefen, frk. Christiansen, som kjente bedriften ut og inn, og to habile og erfarne formenn som hadde med henholdsvis salget og arbeidet på bruket å gjøre, og dessuten den kontakt som var mellom tilsynsmannen og Coward selv. De opplysninger som kom frem for lagmannsretten, bekrefter fullt ut Bleskestads fremstilling og viser at Coward hele tiden har tatt en aktiv og bestemmende del i bedriftens ledelse, dels direkte utad, dels innenfor bedriften gjennom frk. Christiansen og kontoret, delvis også i samråd med tilsynsmannen.

Frk. Christiansen har forklart at tilsynsmannen hadde gitt beskjed om at driften ved bruket skulle gå sin vante gang. Oppsto det noe som hun var i tvil om, søkte hun kontakt med Coward for å få nærmere direktiver.

Coward har også for Høyesterett hevdet at han så lenge tilsynet varte, har vært satt utenfor driften. Han viser her særlig til at han ifølge Erstatningsdirektoratets brev av 26. april 1947 skulle utelukkes fra enhver deltagelse i virksomheten inntil hans sak var avgjort. Denne ordning ble imidlertid modifisert få dager senere da Coward ble gitt adgang til bedriften en halv time etter arbeidstidens slutt. Og faktisk har Coward ikke på noe tidspunkt etter at han kom på frifot i desember 1945 vært satt utenfor ledelsen, uten at det for så vidt inntrådte noen endring etter 26. april 1947.

Når Coward ikke, tross en rekke henvendelser, ble overlatt den formelle stilling som leder av bedriften og heller ikke fikk adgang til den i arbeidstiden, finner jeg det godtgjort at dette skyldtes en saklig vurdering hvor faren for nye komplikasjoner i

Side:1175

forholdet til arbeiderne med derav følgende risiko for at driften måtte innstilles, spilte en dominerende rolle. Men jeg finner det også godtgjort at han tross dette var «den der hadde den fulle oversikt over alt innen bruket», slik som han selv uttrykte det i sitt brev til Erstatningsdirektoratet av 3. august 1948. Og for så vidt han ikke selv måtte ha funnet å kunne ta de skritt han anså nødvendige, har han iallfall hatt full anledning og all oppfordring til å ta de spørsmål som oppsto opp med tilsynet etter hvert som de meldte seg.

Bleskestads oppgave som tilsynsmann var ikke selv å drive bruket. Og i den utstrekning det måtte være plass for kritikk mot tilsynet for feilvurdering og mangel på oversikt, faller etter dette en slik kritikk i like høy grad tilbake på Coward selv som den presumptivt mest kyndige og best orienterte. Jeg kan ikke se at det finnes noe grunnlag for å pålegge staten ansvar for handlinger eller unnlatelser vedkommende brukets administrasjon som han ikke selv på den tid da spørsmålet var aktuelt, har funnet grunn til å ta opp med tilsynsmannen eller Erstatningsdirektoratet.

På bakgrunn av det jeg her har nevnt, må man etter min mening se de konkrete bebreidelser Coward har rettet mot tilsynet. Jeg finner det bare nødvendig å supplere lagmannsrettens dom med enkelte spredte bemerkninger:

Når det gjelder bebreidelsen for ikke å ha foretatt tilstrekkelige innkjøp, viser den korrespondanse som forelå for lagmannsretten at Coward selv har tatt seg av både spørsmålet om å få øket kvoten, og om å få øket tildelingen innenfor kvoten. Rotkjøp satte Coward seg - etter hva jeg må anse bevist - direkte imot og det ville vel også ha ligget utenfor en tilsynsmanns oppgave. Andre former for kjøp - innenfor eller utenfor kvoten - har han ikke ytret ønske om, og det var neppe heller praktisk politikk.

Hva angår mulighetene for å innskrenke salget, var forholdet den gang at det var forbudt å holde varer tilbake fra omsetning. Likeledes gjaldt det bestemmelser om adgang for det offentlige til å gi pålegg om leveranser av trelast til bestemte avtagere og til å foreta beslagleggelse i medhold av forsyningsloven. Også på dette område opptrådte Coward selvstendig på bedriftens vegne. Således førte han den korrespondanse med myndighetene som er nevnt av lagmannsretten, om trelastleveranser til Nord-Norge og Norsk Hydro og om et tømmerparti i Hjellevatnet og på bruket som myndighetene forlangte foredlet og solgt. Bare disse leveranser omfattet 6-7000 m3 tømmer.

Det er neppe tvil om at beholdningene i løpet av tilsynstiden er blitt betydelig redusert som følge av at salget var større enn tilgangen på nytt virke. Da beholdningen var sterkt nedskrevet i regnskapene, måtte dette nødvendigvis bety oppløsning av skjulte reserver, med den følge at den latente skatteplikt som påhvilte reservene, er blitt aktuell. Denne skatteplikt ville under enhver omstendighet ha inntrådt før eller senere. Men også tidspunktet spiller her en rolle, både for likviditetssituasjonen og muligens

Side:1176

også for progresjonssatsene. Som det fremgår av det jeg allerede har sagt, mener jeg imidlertid at den omstendighet at tømmersituasjonen førte til oppløsning av reserver i tilsynstiden, ikke kan føres tilbake til noe uaktsomt forhold fra tilsynets side.

Coward har selv vært klar over situasjonen på et tidlig tidspunkt. Av særlig interesse er et brev fra Coward til Landbruksdepartementet av 16. april 1947 i anledning av at bruket var blitt pålagt å foredle og bringe inn i omsetningen det tømmerparti som lå i Hjellevatnet og på bruket. Han redegjør her for nedskrivningen av tømmerets verdi og anfører videre: «Hvis jeg nu efter Deres pålegg sager op hele min tømmerbeholdning og sender den ut - uten å kunne få kjøpt nytt tømmer - vil resultatet måtte bli at hele den skjulte reserve i tømmerbeholdningen blir opløst og lagt frem til inntektsbeskatning. Ved den sterkt progressive beskatning som anvendes overfor personlige skattytere, vil m.a.o. brukets egentlige - og normale driftskapital på denne måte i det vesentlige spises opp av skattene. - Dette er et forhold som jeg både har plikt til - og rett til å ta under alvorlig overveielse.» Bleskestad synes i det hele ikke å være blitt orientert om korrespondansen.

Det fremgår av Cowards egen fremstilling at han fikk forelagt månedlige rapporter for brukets drift, og det var han som skrev under selvangivelsene som var utarbeidet av revisor Glomstein. Han må således hele tiden ha vært orientert om den økonomiske tilstand. I sitt før nevnte brev til Erstatningsdirektoratet av 3. august 1948 anfører han: «Som den der hadde den fulle oversikt over alt innen bruket, så jeg tidlig hvorhen Erstatningsdirektoratets drift ville føre, og jeg begynte allerede å skrike ut om dette i november 1945. - - - Jeg har stadig protestert mot denne hensynsløse realisasjon, idet hensyn til mine krav aldri er blitt tatt.» I brevet nevner han også særskilt oppløsningen av reserver.

At Coward skulle ha «skreket ut» overfor tilsynsmannen allerede i november 1945 om driften, og særlig om oppløsningen av reservene, er ikke bekreftet, og synes å motsies av hans nevnte brev til Landbruksdepartementet av 16. april 1947 hvor han gir myndighetenes påbud skylden.

Overhodet foreligger det ingen bekreftelse på at han har beklaget seg over driftsmåten under tilsynet før han i brev av 28. oktober 1947 til sin forsvarer, høyesterettsadvokat Bjørn Sogn, tok opp forskjellige klagepunkter som han senere utdypet og utvidet i en rekke brev.

Når det gjelder vedlikeholdet, kan jeg i likhet med lagmannsretten ikke finne grunnlag for å anta at bruket forfalt på grunn av manglende vedlikehold, med varige skader til følge. En annen sak er at man sikkert, hvis forholdene hadde ligget til rette for det, kunne ha funnet muligheter for å bruke en del av inntektene til ytterligere vedlikehold for å redusere den skattbare inntekt. Men her kommer den vanskelige likviditetssituasjon inn i bildet, iallfall for den senere del av tilsynsperioden, samtidig som Coward motsatte seg opptagelse av lån til driften. Og som påpekt av

Side:1177

lagdommer Vindhol, tok Coward selv først høsten 1947 spørsmålet opp overfor Bleskestad.

Coward har ikke for Høyesterett fastholdt sitt krav om erstatning for forfall og skader etter at tilsynet ble opphevet.

Om den påståtte tomgang skal jeg bare til lagmannsrettens bemerkninger føye at myndighetene i 1946 motsatte seg den påtenkte oppsigelse av folk i henhold til det forbud som den gang gjaldt.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at Coward må betale saksomkostninger til staten for alle retter. Likeledes må han betale saksomkostninger til sorenskriver Bleskestad for herredsretten og lagmannsretten, dog slik at omkostningene for herredsretten bare omfatter Bleskestads personlige utlegg. Jeg tilføyer at staten og Bleskestad for Høyesterett har møtt med felles prosessfullmektig, og at Bleskestads intervensjon ikke antas å ha medført øket arbeid for ham.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Justisdepartementet frifinnes.

I saksomkostninger betaler Tom Coward til Staten ved Justisdepartementet 100 000 - ett hundre tusen - kroner og til Jakob Bleskestad 7000 - sju tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad og Bendiksby: Likeså.

Dommer Berger: Likeså, dog således at jeg som lagmannsrettens flertall finner at saksomkostninger for de tidligere retter ikke bør tilkjennes.

Av herredsrettens dom (sorenskriver H. Th. Knudtzon med sakkyndige domsmenn Anders Moland og Odd Birkeland):

Ved stevning til Oslo byrett datert 5. november 1951 anla brukseier Tom Coward, Borgestad, sak mot Staten v/Justisdepartementet med krav på erstatning for skade som han påsto å ha lidt ved beslag etter landssvikanordningens §36: Kravet var i stevningen begrenset oppad til kr. 1 500 000. - - -

Tom Coward, som nå er 60 år gammel, kjøpte i 1923 Borgestadholmen Bruk (sagbruk og høvleri) ved Borgestad i Gjerpen. Dette har han senere eiet som sitt personlige firma og drevet frem til et solid og velrenommert foretagende med snekkerlast og sløydvarer som spesialitet. Utenom bruket hadde - og har fremdeles - Coward en meget betydelig formue.

Under krigen hadde Coward atskillig forretningsforbindelse med tyskerne. Etter frigjøringen ble han - den 27. august 1945 - arrestert som siktet for økonomisk landssvik. Samtidig ble hans bo tatt under forvaltning. Som tilsynsmann for Cowards bo ble daværende overrettssakfører Bleskestad oppnevnt. - - -

Side:1178

Etterforskingen i landssviksaken ledet til at statsadvokaten den 4. september 1946 utferdiget filtalebeslutning mot Coward etter landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 2, strl. §166 og lov om handelsnæring av 8. mai 1935 §111, jfr. §36, og med påstand om inndragning av vinningen ved den ervervsmessige virksomhet for fienden, kr. 199 100.

Ved Gjerpen herredsretts dom av 25. juni 1949 ble Coward frifunnet for landssvik og følgelig også for inndragningskravet, men dømt til fengsel i 6 måneder - betinget - for overtredelse av strl. 166 og loven om handelsnæring. For utholdt varetekt fragikk 64 dager.

Dommen ble påanket til Høyesterett så vel av Coward som av påtalemyndigheten, men begge anker ble avvist av kjæremålsutvalget.

Den 7. oktober 1949 uttok statsadvokaten tiltale mot Coward for fornyet behandling ved lagmannsrett. Begjæringen ble trukket tilbake den 25. januar 1951.

Den 1. februar 1951 fremsatte så Coward begjæring overfor Gjerpen herredsrett om erstatning for varetektsfengsel, velferdstap og saksomkostninger etter strprl. §454 og §469, §470, §471 Kravet ble avslått ved rettens kjennelse av 17. oktober 1951. - - -

Coward har prinsipalt hevdet at staten er ansvarlig på objektivt grunnlag. Han har i denne forbindelse nærmere redegjort for beslagsinstituttets begrepsmessige plass i vårt rettsystem, nær beslektet som det er både med sivil arrest og med straffeprosesslovens tilsvarende regler. Coward har også vist til strprl. §469 første ledd. Av denne bestemmelse følger det - ifølge Coward - et ubetinget krav på erstatning der forfølgningen ender med frifinnelse. Resonnementet er dette: Grunnlaget for beslaget var mistanken om økonomisk landssvik. Denne mistanke viste seg ikke å kunne føre til fellende dom. Derav følger imperativt at siktede - Coward - skal ha erstatning. Meningen med ordet «kan» i strprl. §469 første ledd, er nemlig ikke at adgangen til å tilkjenne erstatning er fakultativ. Bestemmelsen er rent prosessuell. Den gir bare uttrykk for at vedkommende straffedomstol selv «kan» avgjøre siktedes erstatningskrav i den dom eller kjennelse hvorved saken endes, eller - om siktede innen 1 måned forlanger det - ved en selvstendig kjennelse.

Retten må erklære seg enig med saksøkte i at objektivt ansvar ikke påhviler staten under slike omstendigheter som i den foreliggende sak.

Når det gjelder fortolkningen av strprl. §469 første ledd, er Coward på villspor. Retten viser til Salomonsens kommentarutgave av straffeprosessloven. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Per Anker og lagdommerne Arne Jahren og Paul Vindhol med sakkyndige domsmenn Sverre Syvertsen og Øivind Røsting):

- - -

Lagmannsrettens flertall, lagmann Anker, lagdommer Jahren og domsmann Røsting bemerker: - - -

Coward har opprettholdt anførselen om at staten er ansvarlig på objektivt grunnlag, etter analogi fra bestemmelsene om sivil arrest. Retten kan ikke gi ham medhold i dette. Når Coward har søkt om erstatning for vesentlige velferdstap etter strprl. §469 første ledd, og har fått begjæringen forkastet - Gjerpen forhørsretts kjennelse av 17. oktober 1951 -

Side:1179

må adgangen til å kreve erstatning på objektivt grunnlag være uttømt. Jfr. Rt-1953-71. - - -

Det gjøres av Coward gjeldende som en hovedfeil at han ble fratatt ledelsen av sagbruket. Til det er å si at når man ser begivenhetene på avstand, med kjennskap til den senere utvikling, er det mulig at det beste hadde vært om Coward hadde fått tilbake ledelsen etter at han 4. desember 1945 ble løslatt fra den husarrest som han var pålagt da han 3. november s. å. slapp ut av varetektsfengselet. Han får attest for å være en dyktig og energisk bedriftsleder og forretningsmann, og det er grunn til å regne med at bruket under hans ledelse ville ha vært i en bedre stilling da tilsynet ble opphevet 11. november 1948 enn det nå var. Mer tømmer ville han sannsynligvis ha klart å skaffe på lovlig vis, og det ligger i dagen at driften av bruket ville ha blitt mer effektiv. Han ville vel ha sørget for mer intens beskjeftigelse for arbeiderne, om ikke til vanlige gjøremål så til reparasjonsarbeid av forskjellig slag. Det kan ikke sees at en slik ordning ville være i strid med den «Veiledning for tilsynsmennene» som E.D. ga i juli 1945, og vi er kjent med at man i tilsynsboer ofte beholdt den tidligere nå straffesiktede, leder. Men forutsetningen måtte være at arbeiderne ikke gjorde slike vanskeligheter at arbeidet gikk i stå. Coward forklarer selv at arbeiderne da han slapp fri fra husarresten truet med å slutte hvis han viste seg på bruket. Det gjaldt yngre nyansatte folk, sier han, og som nytt dokument (nr. 38) har han fremlagt en erklæring av 26. februar 1946 fra arbeiderne ved Svend Jensen og Olav Kilen, hvor det sies at de ikke har noe å bemerke til at Tom Coward igjen overtar den daglige ledelse av bruket på enkelte betingelser, som gjelder full beskjeftigelse, og om innskrenkning likevel ble nødvendig, fortrinsrett for de da ansatte faste arbeidere. Denne erklæringen har Coward, uvisst av hvilken grunn, ikke latt gå videre til tilsynsmannen, som selv ønsket at Coward skulle fortsette som leder, se brev av 1. mars 1947 fra politimesteren i Telemark til Coward. Både Bleskestad og E.D. måtte forstå det slik at arbeiderne var imot å få Coward som leder igjen. Arbeidernes avvisende holdning er nevnt i en påtegning fra Bleskestad av 22. februar 1947 til Nærum. I brev til tilsynsmannen av 30. april s. å. fra «avd. 120 Arbeiderne ved Cowards Sagbruk» ved Olav Kilen og Jens Warholm vises til at Coward var begynt å oppholde seg på kontoret i arbeidstiden. De bebuder arbeidsnedleggelse hvis Coward igjen forsøker å komme tilbake til bedriften. De nevner at de ved flere anledninger har henvendt seg til myndighetene i anledning av at han prøvet å komme tilbake. Samme standpunkt inntok arbeiderne i et møte 5. april 1948. Coward måtte ikke komme tilbake før saken var oppgjort. Vitnet Olav Kilen, sagmester ved bruket fra 1934, og etter krigen tillitsmann for arbeiderne, bekrefter at disse ville at Coward skulle utelukkes fra bedriften. Når han enkelte ganger kom på bruket ble det meget bråk, og Kilen måtte telefonere til Bleskestad. Det kan også vises til Helge Holvins nedenfor nevnte dagbok, notater 9. og 11. desember 1947. Om arbeidernes holdning var lovlig og rimelig er ikke her avgjørende, heller ikke om det, som Coward hevder, var unge nyansatte folk som sto bak aksjonen. E.D. måtte regne med at bruket ville komme i alvorlige vanskeligheter om Coward fikk igjen den daglige ledelse. Slik stemningen på den tid var i vide kretser, kan det ikke bebreides tilsynsmannen at

Side:1180

han unnlot å prøve å snakke arbeiderne til rette, noe som neppe ville ha lykkes.

Tilsynsmannen skulle iallfall, hevder Coward, ha sikret seg en kvalifisert daglig leder av bruket når ikke Coward selv fikk ledelsen. I sin partsforklaring nevner Coward at han etter at Eriksen sluttet foreslo for tilsynsmannen å anta forstkandidat Kristian Amlie som daglig leder. Han viser til at Amlie var vel kvalifisert både i skogs- og sagbruksdrift, og at han på den tid ville ha påtatt seg en slik oppgave. Bleskestad forklarer som vitne at han da Eriksen sluttet tok opp med Coward spørsmålet om en ny daglig leder, men at de ble enige om at det ikke var nødvendig. De så den gang, sier han, begge lyst på tømmersituasjonen. Nærum bekrefter at Bleskestad da Eriksen sluttet opplyste at han ikke ansatte ny daglig leder fordi Coward anså det unødvendig. Bleskestad har for øvrig gjentatt opplysningen i brev til Nærum av 20. desember 1947. Det er også utenkelig at den særdeles aktive Coward ikke skriftlig ville ha omtalt dette med Amlie hvis det hadde vært riktig. Først i et brev til advokat Bjørn Sogn av 3. mars 1948 omtaler Coward forholdet og da i en form som nærmest støtter Bleskestads forklaring. Han sier bare at Amlie i sin tid på tilsynsmannens anmodning erklærte seg villig til å hjelpe ham. Dette stemmer noenlunde med hva Amlie forklarer som vitne. Han traff på den tid sin venn Bleskestad, sier han, og sa i forbigående at hvis det var enkelte ting han kunne hjelpe ham med, var han villig til det. Vi finner etter dette ikke å kunne bygge på at Coward har foreslått Amlie som leder. Burde tilsynsmannen likevel ha sørget for ny daglig leder i samsvar med E.D.s veiledning av juli 1945? Det hadde sikkert vært heldigere for bruket om slik ny leder var blitt ansatt alt fra nyttår 1946, men etter det som er sagt foran kan iallfall ikke Coward påberope seg denne unnlatelsen som en ansvarsbetingende feil. Når han gjør gjeldende at Bleskestad overtok ledelsen, gir ikke dette noe riktig bilde av forholdet. Bleskestad selv sier at han ikke mente seg kvalifisert til å lede driften og heller ikke gjorde noe forsøk på det, og dette stemmer med opplysningene ellers i saken.

Den her nevnte unnlatelse kan ikke under noen omstendighet påberopes for den tiden Helge Holvin var driftsleder, fra 15. oktober 1947 til juli 1948. - - -

Lagdommer Vindhol er enig i at Cowards erstatningskrav ikke kan føre frem og kan i vesentlige punkter tiltre det som foran er anført. Han ønsker imidlertid å presisere følgende:

Jeg er enig i at staten ikke kan gjøres ansvarlig på objektivt grunnlag, og det er ikke søkt hevdet at beslutningen om forvaltning var rettsstridig. Dersom heller ikke dens opprettholdelse til 11. november 1948 var uforsvarlig - et spørsmål som jeg kommer tilbake til -, blir det derfor utelukkende tale om en vurdering av de spesielle handlinger og unnlatelser som tilsynet (E.D. og dets representanter) bebreides. Er forvaltningsbeslutningen resultatet av et forsvarlig skjønn, vil det etter min mening være uberettiget å trekke betimeligheten av den inn som et moment ved vurderingen av om det med hensyn til de enkelte forhold er utvist uaktsomhet.

De forhold som særlig har vært gjenstand for kritikk, er følgende: - - -

Side:1181

2) At det ved årsskiftet 1945/46 ikke ble ansatt en fagmann som daglig leder.

Jeg finner det unødvendig å ta standpunkt til hvorvidt det hadde vært heldigere for bruket å ansette en daglig leder etter Eriksen. Jeg vil imidlertid nevne at spørsmålet åpenbart må ha vært på tale mellom Bleskestad og Coward - dog ikke slik at det har vært spørsmål om Amlie. Derimot hadde Coward den 12. desember 1945 vært i forbindelse med forstkandidat Øystein Dietrichson - etter sin egen forklaring i en annen anledning, og det fremgår av de foreliggende opplysninger at Dietrichson den 28. januar 1946 skrev til Bleskestad og ventilerte spørsmålet om det skulle ansettes en ny daglig leder. I brev av 31. januar 1946 skrev Bleskestad til Dietrichson:

«M.h.t. spørsmålet om bedriftsleder, har jeg ikke truffet noen avgjørelse ennu. Det er opplyst at det tømmerkvantum som bedriften kan vente å bli tildelt i kommende sesong, blir minimalt i forhold til behovet.

For øvrig ville jeg gjerne høre Deres lønnskrav, hvoretter jeg senere skal komme tilbake til saken.»

I brev av 2. februar 1946 til Bleskestad skrev Dietrichson bl.a.:

«De lønnskrav jeg nevnte for Coward var kr. 8400 pr. år....

Jeg tør be Dem i fall det blir aktuelt å ansette en driftsleder, å sende meg noen ord.»

Jeg anser etter de foreliggende opplysninger godtgjort, ikke bare at Coward var innforstått med at det ikke ble ansatt noen ny daglig leder, men at dette var overensstemmende med hans ønske. Det ligger nær å anta at dette har sammenheng med hans ønske om selv å kunne overta ledelsen, og at han inntil så kunne skje, har ment å kunne gjøre seg sterkere gjeldende hvis det ikke ble ansatt noen ny mann. - - -