Rt-1963-129

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-02-02
Publisert:	Rt-1963-129
Stikkord:	Tilbakesøkningskrav, Tilbakebetaling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12/1963
Parter:	Storebrand (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Oslo Trygdekasse (overrettssakfører Kaare Selvig - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Heiberg, Anker, Rode, Berger
Lovhenvisninger:	Syketrygdloven (1956), LOV-1915-08-06-§72, Tjenestemannsloven (1918), LOV-1920-10-12, Motorvognloven (1926) §30, Syketrygdloven (1930) §73, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §28, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Statens pensjonskasseloven (1949), Syketrygdloven (1956) §130, LOV-1957-04-26, Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, Uføretrygdloven (1960) §35

Dommer Gaarder: Oslo byrett avsa den 22. mars 1962 dom med denne domsslutning:

«Storebrand dømmes til å betale til Oslo Trygdekasse kr. 207 med 5 prosent rente fra 19. mai 1961 til betaling skjer.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Om sakens gjenstand og sammenheng henvises til byrettens domsgrunner.

Storebrand har påanket byrettsdommen til Høyesterett, og Kjæremålsutvalget har tillatt direkte anke og dispensert fra reglene om ankesum. Anken gjelder rettsanvendelsen, og den ankende hevder at byretten har tatt feil når den er kommet til at en trygdeanordning i et tilfelle som det foreliggende har regresskrav mot tredjemann. Av ankeerklæringen gjengis:

Side:130

«Jeg vil gjøre gjeldende at byretten har tatt feil når den er kommet til at en trygdeanordning i et tilfelle som det foreliggende har regresskrav mot 3djemann.

1. Det var på det rene i saken at regresskravet ikke kunne bygges på syketrygdlovens §130 og heller ikke hadde annen lovhjemmel. Byretten har imidlertid tatt feil når den ikke har funnet den manglende lovhjemmel avgjørende for saken. Jeg vil gjøre gjeldende dels at tilleggslovene av 15. mars 1957 nr. 5 og 9. juni 1961 forutsetter at regress ikke kan gjøres gjeldende i og med at de ikke henviser til syketrygdlovens §130. Dels vil jeg gjøre gjeldende at syketrygdlovens §130, i likhet med en flerhet andre trygde- og pensjonslover og med forsikringsavtalelovens §25, forutsetter at regress er betinget av uttrykkelig lovhjemmel.

2. Byretten synes å ha bygget sitt resultat på den rettsoppfatning som ligger til grunn for Høyesteretts dom i Rt-1939-45 (Telefonarbeiderdommen). Jeg vil gjøre gjeldende at byretten også for så vidt har tatt feil.

Hverken av flertallets eller mindretallets begrunnelse fremgår det at det var tilstrekkelig grunnlag for kravet at skadelidte ville ha kunnet kreve full erstatning hos skadevolderen. Tvert imot bygget begge fraksjoner i Høyesterett på at kravet måtte begrenses til det konkrete tap som vedkommende arbeidsgiver faktisk hadde lidt.

Den sykelønnsordning som det her gjelder, har ikke lidt noe tap i form av uteblitt arbeidsytelse. Tvert om er sykepengene motytelse for premie som alle arbeidsgivere og arbeidere tidligere har innbetalt til trygden. Den omstendighet at trygden er finansiert utelukkende ved premie fra arbeidsgiverne og arbeiderne uten tilskudd fra det offentlige, gjør for så vidt ingen prinsipiell forskjell. Det samme gjelder den omstendighet at ordningen bygger på en tariffavtale mellom organisasjonene. I og med at ordningen faktisk er organisert som en trygdeordning, kan man ikke konstatere noe tap hos en enkelt arbeidsgiver som kan danne grunnlag for refusjonskrav. Tilleggstrygden står i samme stilling som enhver annen trygdeinnretning, og må det først antas at en sådan innretning ikke har regress uten lovhjemmel, kan heller ikke tilleggstrygden ha det.

3. Byrettens resultat kan heller ikke bygges på alminnelige rettsregler eller reelle hensyn. En regressordning er ikke en konstruksjon som bærer i seg sin egen begrunnelse, men kan bare bygges på at reelle hensyn taler for flytning av skaden. Hverken prevensjons- eller reparasjonshensyn taler i et tilfelle som det foreliggende for slik flytning, og byretten tar feil når den søker en begrunnelse i at der ville oppstå uklarhet ved oppgjøret om der ikke var regress. En eventuell uklarhet i forholdet til skadevolderen blir under ingen omstendighet mer tungtveiende enn i andre tilfelle hvor en trygde- eller pensjonsinnretning ikke har regress, jfr. også forsikringsavtalelovens §25, 2. ledd, som positivt utelukker regress i ulykkes- og sykeforsikring.»

Side:131

Den ankende har nedlagt slik påstand:

«Storebrand frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Ankemotparten har påstått:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Storebrand dømmes til å betale Oslo Trygdekasse sakens omkostninger for Høyesterett.»

Saken foreligger i faktisk henseende i samme skikkelse som for byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse, men vil tilføye:

Det er på det rene at Storebrand har erstattet den skadede, Odd Engebakken, den arbeidsinntekt han gikk glipp av mens han var syk etter ulykken, med fradrag av det beløp han hadde mottatt fra Oslo Trygdekasse, inklusive de omtvistede kr. 207. I samsvar med §130 i syketrygdloven av 2. mars 1956 har Storebrand også refundert Trygdekassen dens utgifter, men i oppgjøret med Trygdekassen trakk Storebrand fra de nevnte kr. 207, fordi de refererer seg til «tilleggstrygden» som ikke omfattes av §130. At denne bestemmelsen etter sitt direkte innhold ikke gjelder tilleggstrygden, er det for øvrig ingen uenighet om.

Som referert av byretten har tilleggstrygden sin opprinnelse i tariffavtale mellom Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen av 7. januar 1957 om dagpenger under sykdom og bedriftsulykker. Etter avsnitt I post 1 i denne avtale er det flere måter å gjennomføre den på. Det er således opplyst at enkelte arbeidsgivere har fått godtatt en ordning hvoretter de for egen regning utbetaler lønn til den syke for et bestemt tidsrom. I andre tilfelle er det opprettet egne sykekasser ved de enkelte bedrifter til å ta seg av disse tilleggsytelser. Det vanligste er imidlertid den kollektive ordning som er praktisert i dette tilfelle og som er beskrevet av byretten.

Hvis den skadede arbeider i vårt tilfelle bare hadde oppebåret den ordinære syketrygd under sin sykdom - altså uten tillegget kr. 207 - ville han personlig hatt krav på Storebrand for differansen mellom det ordinære syketrygdbeløp og den arbeidsinntekt han var gått glipp av, idet Storebrands ansvar i prinsippet omfatter hele hans adekvate tap. I dette tenkte tilfelle ville Storebrands ansvar altså også omfattet de omtvistede kr. 207. Hvis arbeideren etter sine ansettelsesvilkår hadde hatt krav på lønn av sin arbeidsgiver under sykdommen, ville arbeidsgiveren kunnet kreve refusjon hos Storebrand. Dette må nemlig antas å være en konsekvens av resultatet i høyesterettsdom i Rt-1939-45 flg. som jeg etter det opplyste må anta at den senere praksis har bygget på. Også under denne forutsetning hadde altså Storebrand måttet dekke de kr. 207. Det samme må etter mitt syn gjelde om lønnen ikke var blitt utbetalt direkte av bedriftens ordinære kasse, men av en separat sykekasse opprettet ved den enkelte bedrift, slik som det etter tariffavtalen betingelsesvis er adgang til. Noen reell grunn til å behandle dette tilfelle annerledes

Side:132

enn det foregående kan det nemlig ikke være, tvert imot ville en forskjellig behandling gi dårlig sammenheng. Men det kan heller ikke være noen nødvendig eller naturlig rettslig refleksvirkning av den kollektivordning som er etablert at Storebrand skal slippe å betale beløpet i det foreliggende tilfelle. Også under denne ordning er tilleggssykepengene en ekvivalens for en tapt arbeidsinntekt. I forhold til Storebrand som ansvarsforsikrer må det være uten betydning om partene i arbeidsforholdet har valgt å ordne sitt mellomværende på den ene eller annen måte, når dette ikke berører Storebrands interesser. Hvilken ordning som er truffet ved de enkelte bedrifter, er helt tilfeldig i forhold til Storebrand. Reelt sett er det ingen grunn til at Storebrands forpliktelse skal reduseres fordi det som her er substituert et mellomledd til å vareta arbeidsgiverens og arbeidernes interesser, eller til at Trygdekassen når den har betalt skal ha en svakere stilling enn arbeidsgiveren eller arbeideren selv ville hatt om en av dem hadde gjort gjeldende direkte det tilsvarende krav.

Det har vært innvendt mot refusjonsplikt at Trygdekassen gjennom premiene har mottatt vederlag for de kr. 207 som den nå krever refundert. Dette er i og for seg riktig, men det er også klart at Trygdekassen ville spart beløpet hvis ulykken ikke var inntruffet. Mot anførselen om at Trygdekassen har mottatt vederlag kan det for øvrig med samme logiske rett anføres, at det omtvistede beløp ligger innenfor den sum som Storebrand qua ansvarsforsikrer har mottatt premie for å dekke, når ulykken er ute.

Det er som nevnt på det rene at det krav Trygdekassen gjør gjeldende, ikke direkte kan bygges på syketrygdlovens §130. Jeg finner imidlertid ikke at dette er avgjørende for vårt tilfelle. Ved de tillegg til syketrygdloven som er foranlediget ved tariffavtalen av 1957, har man sikkert ikke hatt dette spørsmål for øye, og det er intet som tyder på at spørsmålet er overveiet. Det kan da ikke være plass for noen antitetisk tolkning av §130. Tvert imot finner jeg at bestemmelsen, som uttrykkelig hjemler trygdekassene regress for de ordinære sykeutgifter, byr på en sterk analogi. Tilleggstrygden tjener tilsvarende formål som den ordinære syketrygd og er i virkeligheten av samme karakter som denne. Jeg vil også tilføye at tilleggstrygden - så langt den går til arbeideren - har preg av en virkelig skadeerstatning. Av tariffavtalens avsnitt II post 9 fremgår nemlig at arbeideren i intet tilfelle har krav på et samlet trygdebeløp (ordinære sykepenger + tilleggstrygd) som overstiger 90 % av den trygdedes nettoinntekt. Innenfor dette beløp antar jeg derfor at også forsikringsavtalelovens §25 annet ledd gir støtte for resultatet. For fullstendighets skyld nevner jeg at hvis de to trygder til sammen gir mer enn 90 % av nettoinntekten, skal det overskytende innbetales i et riksreservefond. Noe slikt overskudd foreligger ikke til bedømmelse her.

Jeg nevner til slutt at hvordan regress- eller refusjonsspørsmålet

Side:133

blir å løse etter andre lover som mangler uttrykkelig bestemmelse, ligger utenfor denne sak.

Jeg mener altså at byrettsdommen er riktig, men jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes ved noen av rettene. Saken angår et prinsipielt spørsmål som begge parter har samme interesse av å få løst, og det har - også innenfor trygdens øverste organ, Rikstrygdeverket - rådet sterk tvil om spørsmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Rode og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Kaare Schumann Andersen):

Saken gjelder tvist om oppgjør etter bilpåkjørsel. Den nærmere sammenheng er følgende:

Den 3. mars 1959 ble fører av motorvogn A-56457, Odd Engebakken, skadet ved en bilulykke som skyldtes føreren av bil 11-02-43, tilhørende Gustav Stuve, som var ansvarsforsikret i Storebrand. Etter ulykken har Oslo Trygdekasse utbetalt følgende beløp til Engebakken:

Sykepenger (den off. syketrygd) kr. 589,-

Sykepenger (tilleggstrygd) » 207,-

Legehonorar » 122,-

Skyssutgifter » 10,60

Tilsammen kr. 928,60

Ansvarsselskapet har uten innsigelse erstattet trygdekassens utlegg, bortsett fra beløpet kr. 207 som refererer seg til tilleggstrygden. Selskapets plikt til å refundere dette beløp bestrides, og det er dette spørsmål nærværende tvist gjelder.

Det omtvistede beløp på kr. 207 er en utbetaling i henhold til tariffavtale mellom Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen i Norge av 7. januar 1957 om dagpenger under sykdom og bedriftsulykker. Den såkalte «sykelønnsordning» er en «påbygging» på den offentlige syketrygd og trådte i kraft 15. februar 1957. Den utbetales som dagpenger og finansieres ved premieandeler fra arbeidsgiver og arbeidstager. Etter lov av 15. mars 1957 om tillegg til lov om syketrygd av 2. mars 1956, jfr. endringslov av 9. juni 1961 administreres «sykelønnsordningen» av Rikstrygdeverket gjennom de lokale trygdekasser, og bestemmelsene i syketrygdloven om beregning, innbetaling og inndriving av premie og premietilskudd gjelder tilsvarende.

Etter at tilleggstrygden i dette tilfelle var utbetalt til skadelidte, krevet Oslo Trygdekasse refusjon av Storebrand i brev av 18. april 1959, hvor det bl.a. ble henvist til bestemmelsen i syketrygdlovens §130. Kravet ble avvist av saksøkte, som bl.a. uttalte:

Side:134

«... Det skulle etter vår mening være klart at det ikke finnes noen lovhjemmel for trygdekassens regressrett forsåvidt angår tilleggstrygden...».

I senere korrespondanse ble det av selskapet anført at «Rikstrygdeverket er av den oppfatning at tilleggstrygden ikke skal dekkes av oss...».

Spørsmålet ble nå av Oslo Trygdekasse tatt opp med Rikstrygdeverket. I brev av 3. juni 1960 skrev trygdekassen slik til saksøkte:

«I brev av 10. november 1959 meddelte Storebrand at trygdekassen ikke hadde adgang til å kreve refundert utlegg til tilleggstrygd. I denne forbindelse ble det henvist til en uttalelse fra Rikstrygdeverket. Oslo Trygdekasse meddelte i brev av 26. november 1959 at trygdekassen måtte antas å ha et selvstendig og direkte krav på erstatning hos bileieren og dennes forsikringsselskap for det beløp som tilleggssykepengene utgjør... Oslo Trygdekasse har i brev av 22. februar 1960 bedt om Rikstrygdeverkets uttalelse i saken. I brev av 20. mai 1960 har Rikstrygdeverket meddelt at spørsmålet om regress for tilleggssykepenger har vært tatt opp av Rikstrygdeverket og hovedorganisasjonene til ny vurdering og at en er kommet fram til at det tidligere syn på spørsmålet om regress for utbetalte sykepenger fra Tilleggstrygden antas å være uriktig...».

Etter dette har Oslo Trygdekasse fastholdt sitt refusjonskrav for den utbetalte tilleggs-syketrygd. Storebrand har godtatt Oslo Trygdekasse som kompetent saksøker i nærværende tvist.

Saksøkeren hevder prinsipalt at trygdekassen i et tilfelle som dette har et direkte og selvstendig krav mot Storebrand på refusjon. Etter motorvognlovens §30 skal all økonomisk skade erstattes, hvis de vanlige erstatningsbetingelser er til stede. Og det er de her, idet Engebakken hadde krav på å få erstattet tapt arbeidsfortjeneste, som er en direkte og adekvat følge av skaden. Hadde ikke tilleggstrygden dekket denne, kunne han gått på Storebrand som ansvarsforsikrer for den skadegjørende bil. Men for selskapets status som ansvarsforsikrer må det være uten betydning om tredjemann på grunn av en trygdeordning som dette er pliktig til å betale.

Det henvises til flertallets standpunkt i høyesterettsdom i Rt-1939-45, hvor man antok i et noenlunde parallelt tilfelle at den som betalte hadde et direkte krav på skadevolderen. Her gjaldt det staten, som i henhold til tjenestemannsloven hadde betalt en arbeider lønn under sykdom voldt ved påkjørsel. Den økonomiske realitet er den samme i nærværende tilfelle. Det er endel av lønnen det kreves refusjon for. Sykelønnsordningen kom i stand i 1957 og foranledningen var et krav fra LO om lønn under sykdom. Det fremgår også av avtalen at det her er endel av lønnen vedkommende arbeider får i kraft av sine ansettelsesvilkår. jfr. avtalens punkt I og III.

Om man ikke konstruerer trygdekassens refusjonskrav som et direkte krav mot ansvarsselskapet, må iallfall trygdekassen, etter å ha betalt, ha et regresskrav mot ansvarsselskapet. Et slikt regresskrav er hjemlet i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Trygdekassens betalingsplikt er utløst ved en skadegjørende handling, og den må da ha regress til skadevolderen eller den han er ansvarsforsikret hos. Det er ingen fritagelsesgrunn for skadevolderen at tapet i første omgang er

Side:135

dekket av en tredjemann. En slik ordning måtte i tilfelle fastslåes ved positive regler, og slike regler har man f. eks. i forsikringsavtalelovens §25 og i §42 i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 nr. 10. Mente man at tredjemann skulle bære det endelige tap, og dermed frita den erstatningspliktige, måtte dette være kommet til uttrykk i positive rettsregler. Det henvises til Stang: Erstatningsrett 332-333, Ussing: Erstatningsret side 161 og Øvergaard: Erstatningsrett (1. utg.) side 391-392.

Det henvises også til Justisdepartementet (Lovavdelingen)s brev av 4. juli 1957 til Statens Pensjonskasse, hvor det heter:

«Når Pensjonskassens plikt til å betale invalidepensjon etter bestemmelsene i lov av 28. juli 1949 om Statens Pensjonskasse er utløst ved en tredjemanns erstatningsbetingende forhold, antas Pensjonskassen å ha et regresskrav mot denne - eventuelt mot det forsikringsselskap der han er ansvarsforsikret...».

I foran nevnte høyesterettsdom av 1949 er det forutsatt også av flertallet at det eksisterer et regresskrav i forhold som dette, jfr. dommer Bonnevies votum side 48, første og nest siste avsnitt.

På en rekke rettsområder, særlig innenfor sosialtrygdene, har man bestemmelser om regress. Og enkelte steder bygger man på at det foreligger regressrett, selv om lovbestemmelse herom mangler.

Det henvises til syketrygdloven av 2. mars 1956 nr. 2 §130, som fastslår regressrett for trygdekassen i de forhold loven omfatter. Bestemmelsen får ikke direkte anvendelse når det gjelder regressrett for tilleggstrygden. Men bestemmelsens første ledd gir ikke uttrykk for noen annen regel enn den man måtte komme frem til uten positiv lovhjemmel. Det henvises til lovens forarbeider, innst. til lov om syketrygd side 54, 1. spalte, og til den tidligere lovgivning Indst. O.III 1914 64. Det ser ut til at Stortingets Sosialkomité har ment at det forelå regressrett, selv om dette ikke var uttalt i loven.

Videre henvises til regressbestemmelsene i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24. juni 1931 nr. 6 §32 punkt 5 og lov nr. 11 av samme dag om ulykkestrygd for sjømenn §28 nr. 4. Etter disse bestemmelser får trygdekassen og Rikstrygdeverket rett til å tre inn i den skadedes erstatningskrav mot tredjemann for å få sine utlegg dekket. Et tilfelle hvor man ikke har noen uttrykkelig regressbestemmelse er lov om ulykkestrygding for fiskarar av 10. desember 1920. Regressrett antas dog å bestå her, se Andenæs: Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 15 side 18.

I lov om uførhetstrygd av 22. januar 1960 nr. 1 §35 har man regressbestemmelse, mens man i attføringsloven av samme dag nr. 2 ikke har noen tilsvarende bestemmelse. Begge disse trygder finansieres fra samme kilde, og man har sikkert også regress i de forhold attføringsloven omfatter.

Endelig nevnes at man i yrkesskadetrygdlovens §42 punkt 5 har en viss regressrett, mens forsørgertrygdloven av 26. april 1957 ikke har noen bestemmelse om regress.

De bestemmelser man rundt om i lovgivningen har om regress gir ikke uttrykk for annet enn det som er gjeldende rett, nemlig at det eksisterer en regressrett. Skal det bli sammenheng i rettsreglene må man anta at regressrett eksisterer også der hvor den ikke uttrykkelig

Side:136

er lovfestet. Og dette må også gjelde «tilleggstrygden», særlig når man ser hen til bakgrunnen for denne, nemlig å hjelpe skadelidte. Det ville ikke ha noen hensikt med en ordning som dette å lette ansvaret for forsikringsselskapene. - - -

Saksøkte har tatt til gjenmæle og hevdet at regresskravet ikke er hjemlet i dette tilfelle.

Det er enighet om det faktiske forhold i saken. Storebrand og Rikstrygdeverket har tidligere vurdert trygdekassens refusjonskrav i en tilsvarende sak, og det henvises for så vidt til fremlagt korrespondanse med Kristiansand trygdekasse. Storebrand inntok da det standpunkt at det ikke var hjemmel for refusjonskrav av utgifter til tilleggstrygden, og Rikstrygdeverket fant ikke grunn til å fremme kravet. Senere har Rikstrygdeverket skiftet standpunkt.

Bortsett fra det omtvistede krav på kr. 207 er trygdekassens refusjonskrav ved denne bilkollisjon hjemlet i syketrygdlovens §130. Men det er på det rene at man for refusjon av tilleggstrygden ikke kan påberope denne lovbestemmelse. Kravet støttes nå i det vesentlige på alminnelige rettsbetraktninger.

Loven av 15. mars 1957 nr. 5 om tillegg til syketrygdloven er lovgivningens eneste bidrag til den såkalte «sykelønnsordning», som for øvrig beror på en tariffavtale mellom Arbeidsgiverforeningen og LO. Nevnte lov sier intet om at syketrygdlovens regelverk får anvendelse på sykelønnsordningen. Dog er det i en tilleggslov av 9. juni 1961 tatt inn bestemmelser om at syketrygdlovens bestemmelser om premieberegning m.v. gjelder tilsvarende, uten at bestemmelsen i syketrygdlovens §130 er gitt anvendelse. For øvrig er det bare en administrasjonsordning som treffes for tilleggstrygden, og dette er tilsiktet. Det henvises til Ot.prp. nr. 34 (1957) side 1-2, 1. spalte, 3. avsnitt, hvor det også understrekes at sykelønnsordningen ikke er en ordinær del av syketrygden. Dette fremgår også av tileggsloven av 9. juni 1961, hvor syketrygdlovens system for premier m.v. gjøres anvendelig på tilleggstrygden, jfr. Ot.prp. nr. 50 (1960-61) side 1, 2. spalte. Rikstrygdeverket har altså ansett det nødvendig å få positiv lovhjemmel når det gjelder å gjøre syketrygdlovens premieordning gjeldende for tilleggstrygden. Se Ot.forh. 1961 711 ff. «Sykelønnsordningen» er ikke noen offentlig trygdeordning som uten videre går inn under syketrygdreglene, bortsett fra på de områder hvor dette er uttrykkelig bestemt i loven av 1961. Avtalen om sykelønn kan ikke få virkning overfor tredjemann i større utstrekning enn hjemlet i loven, og noen bestemmelse svarende til syketrygdlovens §130 har man ikke. Dette beror ikke på noen inkurie, men på et valg fra Rikstrygdeverkets side.

Bestemmelsen i syketrygdlovens §130, svarer til §73 punkt 2 i syketrygdloven av 1930, og denne svarer igjen til §72 i lov om syketrygd av 6. august 1915. Regressbestemmelsen var da ny, idet man ikke hadde noen tilsvarende bestemmelse i loven av 1909. Man fikk her en positiv nydannelse, og man bygget på at man ikke hadde noen generell regressbestemmelse i slike forhold. Bestemmelsen ble i 1915 først foreslått av Sosialkomiteen, og det henvises til Innst. O. III 1914 64. Det ble her lagt til grunn at regress i syketrygdforhold må bygge på positiv lovtekst.

Side:137

Det henvises også til lov av 24. juni 1931 nr. 6 §32 punkt 3 og 5 om ulykkestrygd for industriarbeidere, og den begrensningen i regressretten som her er fastsatt. Begrensningen i punkt 5 kom inn i loven ved endring av 24. juni 1938 nr. 3 og er tolket slik at Rikstrygdeverket og vedkommende trygdekasse ikke kan gjøre noe regresskrav på dekning av garantien for det ansvar en trygdet arbeidsherre hefter for etter motorvognlovens §30 (Ot.prp. nr. 24 for 1959-60) side 18, 1. spalte. Av departementets bemerkninger fremgår det at Rikstrygdeverket i 1938 reiste spørsmålet om lovfesting av regresskrav, men at departementet avslo å fremme forslag om utvidelse av Rikstrygdeverkets og trygdekassenes regressrett for så vidt angår motorvognansvaret. Herav må man kunne slutte at spørsmålet om tilstedeværelsen av en alminnelig regressrett ble prøvet og forkastet.

Den omstendighet at uførhetstrygdloven av 22. januar 1960 har en regressbestemmelse, mens attføringsloven av samme dag intet sier om regress, kan ikke gi grunnlag for den slutning at man har en alminnelig regressrett. Skal man slutte noe av dette forhold, må det fornuftigvis være at man har regressrett i det ene tilfelle og ikke i det annet.

Den påberopte dom av 1939 omhandlet ikke et forhold som er analogt med det foreliggende. I nevnte dom gjaldt det et tilfelle hvor arbeidsgiveren under den sykdom som var påført ved skaden, var gått glipp av den kontraherte arbeidsytelse. I nærværende sak er det ytelsen trygden har gitt til vederlag for innbetalt premie som kreves refundert. De dissenterende dommere gikk med på regresskravet ut fra lovbestemmelser som ikke passer i nærværende tilfelle. Og de gjør reservasjoner, jfr. dommen side 50 nederst og side 51. Man må ha hatt tap fordi motprestasjonen er uteblitt.

Tilstedeværelsen av en regressrett kan heller ikke konstrueres ut fra alminnelige rettsbetraktninger. Selve regressinstitusjonen er ingen begrunnelse i seg selv. Man må se hen til hvilke interesser som skal vernes ved erstatningsreglene. Prevensjonstanken taler hverken for selvstendig krav eller avledet krav for trygdekassen som har innfridd sykelønnsforpliktelsen. Heller ikke reparasjonstanken taler for en regressrett. En slik rett for trygdekassen ville ikke skape noen «regressinntekt» som fikk betydning for sykepremiene, jfr. Selmer: Forsikringsjuridiske Publikasjoner nr. 36 side 22-24.

Man må kunne fastslå at ingen reelle hensyn taler for en overflytning av skaden til skadevolderen eller hans ansvarsselskap. Og konklusjonen må bli at i forhold som dette har man ikke regressrett hvis det ikke er lovhjemmel for det. - - -

Retten bemerker:

Det er ikke omstridt i saken at det her er inntrådt en bilkollisjonsskade som saksøkte i egenskap av ansvarsforsikrer ville være ansvarlig for etter motorvognlovens §30. Det dreier seg om lønnstap i den syketid som var en direkte følge av skaden, og kravet har karakter av et reelt skadeserstatningskrav. Tvisten gjelder hvorvidt Oslo Trygdekasse («sykelønnsordningen») etter å ha innfridd sin plikt til å betale tilleggssyketrygd etter ovennevnte tariffavtale, har regressrett til den skadevoldende bils ansvarsselskap - i den utstrekning dette er ansvarlig etter motorvognlovens §30.

Side:138

Etter den foreliggende tariffavtale er medlemmene på nærmere angitte vilkår sikret sykepenger i tillegg til de vanlige ytelser etter syketrygdlovens bestemmelser. Tilleggsytelsen er endel av ansettelsesvilkårene, og det er ikke tatt forbehold om at medlemmet ikke skal ha rett til tilleggssykepenger i de tilfelle hvor han vil kunne få dekket tapt arbeidsfortjeneste på annet hold, f. eks. fra en skadevolder ved et erstatningsoppgjør.

Overenskomsten eller tilleggsloven av 15. mars 1957 har ingen regressbestemmelse som svarer til syketrygdlovens §130, og denne er etter sin ordlyd ikke anvendelig i dette tilfelle, idet det ikke dreier seg om trygdekassens utgifter, men om «tilleggstrygden»s utgifter ved utbetalte sykepenger.

Selve overenskomsten (tariffavtalen) inneholder ingen bestemmelse som fritar skadevolderen fra å betale erstatning i den utstrekning skadelidtes tap er dekket ved ytelse fra tilleggstrygden. Og det har sikkert ikke vært meningen med denne trygdeordning å lette skadevolderens eller ansvarsselskapets erstatningsplikt.

Retten antar at man ikke på grunnlag av den øvrige lovgivning, f. eks. sosiallovgivningen, kan trekke noen sikker slutning om tilstedeværelsen av en alminnelig regressregel i et tilfelle som dette. Som påvist av prosessfullmektigene, har man i tilsvarende lover fra de senere år av og til gitt positive regressregler, av og til ikke, og uten at det er noen påviselig reell grunn til å ha forskjellige regler for så vidt. Av denne lovpraksis kunne man fra et teoretisk synspunkt enten trekke den slutning at lovgiverne bygget på at det eksisterte en alminnelig, ulovfestet regressrett, eller at man mente at regressrett trengte positiv lovbestemmelse.

Når det gjelder teoretiske fremstillinger av erstatningsretten, har det foreliggende spørsmål vært lite omhandlet. I Øvergaard: Erstatningsrett (1951) er det dog uttalt på side 392: «Dersom en arbeidsgiver i henhold til arbeidsavtale eller i kraft av offentlige ansettelsesvilkår er forpliktet til å betale en skadelidt arbeider eller funksjonær sykepenger eller pensjon til ham eller hans etterlatte eller full lønn under arbeidsudyktighet, må det antas at arbeidsgiveren, forsåvidt han har lidt økonomisk tap, inntrer i den skadelidtes krav mot den tredjemann som er ansvarlig for skaden».

Justisdepartementets foran siterte uttalelse bygger også på at det i pensjonsforhold eksisterer en ikke-lovfestet regressrett, når pensjonsplikten er utløst ved tredjemanns erstatningsbetingende forhold.

Det er riktig at høyesterettsdommen av 1939 gjelder et noe annet faktisk forhold enn nærværende sak. Men dommen underbygger allikevel sterkt det standpunkt saksøkeren i denne sak har tatt, nemlig at man ikke nødvendigvis må ha positiv lovbestemmelse for å kunne fastslå regressrett i erstatningsforhold som dette, jfr. dommer Altens uttalelse på side 50, hvor det bl.a. heter: «Når da loven om syketrygd ... gir trygdekassen og Rikstrygdeverket rett til å tre inn i den skadedes erstatningskrav mot tredjemann for å få sine utlegg dekket, må man, hvis det skal være sammenheng i rettsreglene, nødvendigvis anta at rederen har samme rett mot skadevolderen for de ytelser sjømannsloven pålegger

Side:139

ham. Jeg ser ingen betenkelighet ved å anta at en arbeidsgiver også i andre forhold inntrer i erstatningskravet for pliktige lønnsytelser.»

Etter det som foreligger er retten blitt stående ved at det må antas at en arbeidsgiver (eller trygdeanordning) som i henhold til arbeidsavtale er forpliktet til å betale en arbeider sykepenger under arbeidsudyktighet som er en følge av skade, så langt hans tap rekker må ha regresskrav mot tredjemann eller det selskap som etter vanlige erstatningsregler er ansvarlig for skaden. Skal noe annet gjelde, antar en at dette må fremgå av de regler som fastsetter betalingsplikt for andre enn den som er ansvarlig etter de vanlige erstatningsregler.

Retten finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om Trygdekassen i et tilfelle som dette kan antas å ha et direkte krav på ansvarsselskapet.

Hadde man ikke regressrett i et tilfelle som dette, ville dette skape en viss uklarhet i oppgjøret. Det spørsmål kunne da reises om skadede både kunne kreve tilleggssykepenger av trygdeanordningen og erstatning for tapt arbeidsfortjeneste av selskapet, eller om ansvarsselskapets erstatningsplikt skulle fastsettes med fradrag av tilleggssykepengene.

Retten er etter dette kommet til at saksøkerens påstand må bli å ta til følge. - - -