Rt-1963-1385
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1963-12-05 |
| Publisert: | Rt-1963-1385 |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 265 B/1963 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen) mot B (overrettssakfører Haakon Nygaard). |
| Forfatter: | Skau, Gaarder, Anker |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§23, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§17, Uektebarnloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §93, §388 |
Dommerne Skau, Gaarder og Anker.
Ved farskapsforelegg av 1934 ble C utlagt som far til B. C reiste ikke sak til fraskrivelse av farskapet og har betalt pålagte bidrag.
B fikk av sin mor vite at det var A, ikke C som var far. B reiste derfor etter lov av 21. desember 1956 om barn utenom ekteskap §23, siste ledd sak ved Solør herredsrett mot C for å få fastslått at denne ikke var far. I medhold av §17 annet ledd, siste punktum gjorde herredsretten også A til saksøkt. A motsatte seg dette, idet han mente at loven av 10. april 1915, ikke loven av 1956 måtte komme til anvendelse.
Herredsretten avsa uten muntlig forhandling under saksforberedelsen kjennelse om at saken fremmes.
Eidsivating lagmannsrett opphevet herredsrettens kjennelse fordi det var en feil at muntlig forhandling ikke var holdt. Lagmannsretten avgjorde under dissens også avvisningsspørsmålet, nemlig om loven av 1915 eller 1956 kom til anvendelse. Her fikk B medhold, og punkt 2 i lagmannsrettens kjennelse gikk derfor ut på at saken fremmes ved herredsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Ad saksbehandlingen.
Partene har nå ved sine sakførere prosedert det rent juridiske avvisningsspørsmål i tre instanser. Det er ikke grunn til å tro at de har noe nytt av betydning å anføre, den kjærende part har også prinsipalt påstått saken avvist. Det fremstiller seg da for kjæremålsutvalget som lite tilfredsstillende om man av rent formelle grunner likevel skulle være nødt til å hjemvise spørsmålet til behandling av herredsretten, preliminært eller ved hovedforhandlingen.
Lagmannsretten hadde to veier å gå, dersom den skulle kunne behandle avvisningsspørsmålet. Den ene var å se bort fra den formelle feil herredsretten hadde begått og behandle saken som en vanlig kjæremålssak. Denne vei fant lagmannsretten ikke adgang til å følge, da den antok at kravet i tvistemålslovens §93, 2. ledd, til muntlig behandling av avvisningsspørsmålet er absolutt. Den andre veien, den som ble fulgt, var å oppheve herredsrettens kjennelse og selv ta spørsmålet under behandling etter §388, jfr. §403 annet ledd. Motparten har ikke påkjært pkt. 1 i lagmannsrettens kjennelsesslutning. Opphevelsen av herredsrettens
Side:1386
kjennelse står således ved makt, og det spørsmål kjæremålsutvalget skal ta standpunkt til er om det var riktig å gjøre bruk av §388. Kjæremålsutvalget ser det likevel slik at det ville være for skjematisk å se bort fra de tvil som melder seg for opphevelsesspørsmålets vedkommende når det spørres om adgangen til og betimeligheten av å bruke §388. Herredsrettens feil er ikke blant dem som er nevnt i §384, og det er ikke umiddelbart innlysende at kravet i §93 annet ledd til innkalling av partene er så absolutt at en unnlatelse uten videre må medføre opphevelse av en beslutning om å fremme saken, selv om forholdet kanskje ville stille seg annerledes hvis resultatet av den preliminære behandling ble avvisning (jfr. §94). Det som særlig taler mot å tillegge herredsrettens feil en så avgjørende betydning som lagmannsretten har gjort, er det som er nevnt foran at det man her skulle forhandle om var et rent juridisk spørsmål, som sakførerne like godt kunne prosedere skriftlig som muntlig.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at begjæringen om behandlingen av avvisningsspørsmålet i medhold av tvistemålslovens §388 ikke er for sent fremsatt.
Kjæremålsutvalget finner det ikke nødvendig prejudisielt å ta stilling til om opphevelsen av herredsrettens kjennelse var riktig. Det er nok som her er gjort å peke på de vektige momenter som taler mot at opphevelse var nødvendig. De samme momenter spiller inn når det spørres om lagmannsrettens bruk av §388 kan godtas. Kjæremålsutvalget kan nemlig ikke se det slik at bruk av §388 er utelukket i et tilfelle av denne art. §388 er blant de paragrafer som etter §403 annet ledd, skal brukes ved kjæremål «så langt de passer». Dette peker på en konkret vurdering, og det kan ikke sees at det var en feil av lagmannsretten å vurdere saken slik at det her passet å gjøre bruk av §388.
Ad avvisningsspørsmålet.
Kjæremålsutvalget er enig i herredsrettens og lagmannsrettens tolkning og kan i det vesentlige tiltre deres begrunnelse. Denne forståelse er også i samsvar med den som Justisdepartementets lovavdeling har gitt uttrykk for i et skriv av 23. juli 1958 hvor det bl.a. uttales:
«Reglene i loven av 10. april 1915 (nr. 3) antas kun å komme til anvendelse i saker som fremmes på grunnlag av forelegg utferdiget før den nye lovs ikrafttreden.»
Kjæremålsutvalget finner å burde tilføye:
Mot A er det ikke utferdiget noe forelegg. Det ville kunne gjøres om saken var reist mot den opprinnelig utlagte far C alene og han var blitt kjent ikke å være far - jfr. Rt-1955-214 flg. særlig fremstillingen side 217. I så fall måtte loven av 21. desember 1956 utvilsomt komme til anvendelse.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Motparten har ikke krevet saksomkostninger.»
Side:1387