Rt-1963-139

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-02-08
Publisert:	Rt-1963-139
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13/1963
Parter:	Johannes M. Eike (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S (høyesterettsadvokat Gunnar Holdt-Aanensen).
Forfatter:	Bahr, Leivestad, Bendiksby, Endresen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §28, 25 Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902)§ 25, Motorvognloven (1926) §30

Dommer Bahr: I denne sak, som gjelder krav på erstatning for skade som Johannes Eike ble påført under snebrøyting 16. januar 1955, avsa Haugesund byrett - den konstituerte byfogd som enedommer - den 3. oktober 1958 dom med slik domsslutning:

«Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S betaler til Johannes Eike kr. 8000 med 4 prosent årlig rente fra 25. mars 1958 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Begge parter påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 17. februar 1962 avsa dom med slik domsslutning:

«Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Johannes Eike har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett med slik påstand:

Side:140

«1. Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S dømmes til å betale til Johannes M. Eike kr. 20 000 med lovlig rente fra forliksklagens forkynnelse den 18. mars 1958.

2. Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S betaler saksomkostninger til Johannes M. Eike for byretten og til det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S, har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet og om partenes anførsler henvises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Saken foreligger for Høyesterett i forenklet skikkelse. Den ankende part har for Høyesterett ikke opprettholdt den anførsel han fremsatte for lagmannsretten, om at eieren av lastebil L-8187, Kornelius Nygaard Jakobsen, var erstatningspliktig på objektivt grunnlag etter den tidligere bestemmelse i motorvognlovens §30, 1. ledd. Spørsmålet om Johannes Eike under snebrøytingen var å anse som «medhjelper» for Jakobsen, jfr. samme paragrafs 5. ledd, siste punktum, foreligger således ikke for Høyesterett. Erstatningskravet bygges nå bare på at Jakobsen som fører av lastebilen etter ankepartens mening har vist uaktsomhet.

Ankemotparten har på sin side frafalt den tidligere innsigelse om at et eventuelt erstatningskrav var bortfalt ved foreldelse etter §28 i straffelovens ikrafttredelseslov.

Ankeparten Johannes Eike og 2 vitner er avhørt til bruk for høyesterettssaken under bevisopptak ved Karmsund herredsrett den 30. august 1962. De hadde også forklart seg for lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om det her foreligger grunnlag for erstatningsansvar, er jeg kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Jeg finner således, på samme måte som herredsretten, at den fremgangsmåte som ble brukt i dette tilfelle, og som innebar at Johannes Eike ble gående baklengs foran sneplogen mens denne var i fart fremover, innebar en særlig risiko for at Johannes Eike kunne komme til skade. Det var etter min mening Jakobsens plikt når han ble oppmerksom på at Johannes Eike hadde brakt seg i denne situasjon, så snart som mulig å stoppe bilen og sørge for at Johannes Eike gikk ut i siden av veien, eller at han foretok sin rensking av plogen mens denne sto stille. Når Jakobsen unnlot å gjøre dette og i stedet ved passivitet aksepterte at Johannes Eike forholdt seg som nevnt, må dette etter min mening karakteriseres som erstatningsbetingende uaktsomhet. Det er i denne forbindelse ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til hvor lang tid som gikk fra det øyeblikk Johannes Eike hoppet ned av traktoren og til ulykken fant sted - et spørsmål det er uenighet om mellom partene. Jeg antar nemlig, etter det som foreligger, at det under enhver omstendighet hadde vært tid nok

Side:141

for Jakobsen til å stoppe bilen innen Johannes Eike kom frem til feristen.

Jeg tilføyer at selv om det formodentlig var veivokter Mandius Eike som ledet brøytingsarbeidet, og han befant seg i førerhuset på lastebilen da ulykken fant sted, kan dette etter min mening ikke virke diskulperende for Jakobsen. Som fører av lastebilen hadde Jakobsen her sitt selvstendige ansvar.

Skaden må etter min mening karakteriseres som en påregnelig følge av feilen.

Jeg ser det altså slik at det her er grunnlag for erstatningsansvar overfor Jakobsen, og at vilkårene for å kreve erstatning av ankemotparten som ansvarsforsikrer da er til stede.

Jeg finner på samme måte som herredsretten at også Johannes Eike har vist uaktsomhet, slik at straffelovens ikrafttredelseslov §25 kommer til anvendelse, og at han må bære halvdelen av skaden selv.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningens størrelse, er jeg kommet til et høyere beløp enn herredsretten. Jeg legger til grunn at ankeparten som følge av skaden har fått sin arbeidsevne varig redusert med ca. 20 prosent, som antatt av Rikstrygdeverket i brev av 26. oktober 1959. Etter dette og etter de opplysninger som ellers foreligger, bl.a. om ankepartens reduserte inntekt i årene etter ulykken, er jeg kommet til at hans brutto tap, inklusive tap i fremtidig inntekt, må ansettes til 70 000 kroner. Han vil da ha krav på utbetaling av de 20 000 kroner som selskapets ansvar er begrenset til. Jeg har herved tatt i betraktning at ankeparten selv skal bære halvdelen av skaden.

Etter utfallet finner jeg at ankemotparten må betale saksomkostninger for alle retter. Disse blir å tilkjenne ankeparten Johannes Eike for så vidt byrettssaken angår. Omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett må tilkjennes det offentlige, da ankeparten har hatt bevilling til fri sakførsel for disse instanser.

Jeg stemmer for slik

dom:

Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S betaler til Johannes M. Eike 20 000 - tjue tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 25. mars 1958 til betaling skjer.

I saksomkostninger for byretten betaler Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S til Johannes M. Eike 1000 - ett tusen - kroner og for lagmannsretten og Høyesterett til Staten ved Justisdepartementet 5000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Leivestad og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Side:142

Av byrettens dom (kst. byfogd John Lind):

Saken gjelder erstatning for skade påført saksøkeren under snebrøyting den 16. januar 1955.

Saksøkeren er av yrke tømrer, men den 16. januar 1955, som for øvrig var en søndag, deltok han i snebrøyting på Fosenveien da en av det ordinære av brøytemannskapet var blitt syk. Det var saksøkerens far, Mandius Eike, som engasjerte ham på vegne av Avaldsnes kommune hvor Mandius Eike er ansatt som veivokter. Saksøkeren har også av og til ved tidligere lignende anledninger deltatt i snebrøyting.

Snebrøytingen foregikk på den måte at sneplogen var satt fast foran på en lastebil som ble kjørt av eieren Kornelius Nygård Jakobsen. Fra sneplogens underkant var det strukket en wire på 5-6 meter til en traktor som kjørte foran lastebilen og hjalp til å trekke denne fremover, samtidig som traktoren malte opp sneen foran plogen og således gjorde arbeidet lettere for denne. Det var nemlig på angjeldende tidspunkt dyp sne i store fonner som gjorde arbeidet vanskelig. Sneen var også hardpakket. Det var ca. 1 meter med sne.

Ulykken inntraff om morgenen forholdsvis kort tid etter at arbeidet var begynt. Arbeidet ble utført ved Røksund på Fosenveien i bakken syd for Røksund bro. I lastebilen befant seg eieren og sjåføren, Kornelius Nygård Jakobsen, saksøkerens far, veivokter Mandius Eike, samt en dame som skulle få være med brøytebilen da bussen ikke kunne gå lenger på grunn av den høye sneen. Disse tre satt i førerhuset. Saksøkeren skulle også ha sittet i førerhuset, men han hadde gått ut og satte seg på traktoren, slik at damen kunne få hans plass. Sneplogen beveget seg ganske sakte oppover bakken i lav gear. En mann kunne makelig gå ved siden av. Plogen tok imidlertid ikke helt som den skulle, og saksøkeren hoppet da av traktoren for å tråkke vekk sneen foran plogen, og i det hele tatt legge det til rette slik at arbeidet kunne bli utført best mulig. Det var herunder at ulykken inntraff,, idet saksøkeren trådte gjennom en ferist i veien slik at han sto fast, mens sneplogen kjørte seg dypt inn i låret hans og påførte ham skaden.

Med hensyn til den tid som gikk fra det øyeblikk saksøkeren hoppet av traktoren til han ble skadet, er det avgitt til dels forskjellige forklaringer. Saksøkeren og hans far mener at det gikk en viss tid, slik at saksøkeren ble gående en stund foran plogen mens denne var i langsom fart. Han holdt seg da i overkanten av plogskjæret mens han med benene tråkket vekk sne og is som lå i veien, mens han hele tiden beveget seg bakover i plogens kjøreretning. Sjåføren derimot mener, etter det en kan forstå, at ulykken inntraff umiddelbart etter at saksøkeren hoppet av traktoren, og før saksøkeren i det hele tatt var begynt det arbeid som er omhandlet ovenfor. Alle er iallfall enige om at ulykken inntraff en ganske kort tid etter at saksøkeren hoppet av traktoren. Da saksøkeren trådte ned i feristen, ropte han til sjåføren som stoppet bilen momentant, og det er enighet om at sjåføren reagerte usedvanlig raskt.

Saksøkeren mener likevel at sjåføren har utvist uaktsomhet, idet han burde ha stoppet bilen med det samme saksøkeren hoppet av traktoren, idet han burde ha forstått at det arbeid som saksøkeren var i ferd med å utføre var så farlig at sjåføren som den ansvarlige for bilen ikke kunne tillate det. - - -

Side:143

Saksøkte mener at det er saksøkeren som selv er skyld i ulykken. Han mener videre at sjåføren stoppet så snart han kunne, nemlig i det øyeblikk han ble oppmerksom på at saksøkeren hadde hoppet av traktoren og befant seg foran sneplogen. - - -

Etter dette mener retten at sjåføren og dermed hans forsikringsselskap kan gjøres ansvarlig dersom han har utvist uaktsomhet. Begge parter er enige om at ansvar uten skyld etter motorvognlovens §30 ikke kan komme på tale da saksøkeren må ansees for å ha vært medhjelper.

En vil med en gang gi uttrykk for at det som er anført om dårlig utstyr ser retten bort fra, idet en antar at den nødvendige årsakssammenheng mellom dårlig utstyr og uhellet ikke er til stede. Likeledes er det unødvendig å gå inn på spørsmålet om sjåføren som den lokalkjente burde tenkt på feristen, og at den kunne fremby fare. Retten mener nemlig at dersom det kan bevises at sjåføren har tillatt saksøkeren å gå baklengs i sneen foran en sneplog i fart, selv om farten var ganske liten, er dette erstatningsbetingende uaktsomhet i alle tilfelle. Saksøkeren kunne nemlig lett ha kommet til skade selv om han ikke hadde trådt ned i feristen.

Det avgjørende spørsmål blir således om det er bevist at saksøkeren gikk foran plogen på den måte som er nevnt i en tid, kort eller lang, uten at sjøføren stoppet bilen, som han etter rettens mening i tilfelle burde ha gjort. Både saksøkeren og hans far, veivokteren, hevder at saksøkeren gikk foran plogen en tid, riktignok en kort tid uten at sjåføren stanset bilen. Sjåføren var i sin forklaring nokså uklar på dette punkt. Han mente iallfall at han stoppet så snart han kunne da uhellet inntraff, og det er alle for øvrig enige i, og en antar at det er dette saksøkeren og hans far hadde i tankene da de i sin forklaring for politiet hevder at sjåføren ikke kan lastes for uhellet. Så vidt en forsto sjåføren inntraff uhellet så å si i samme øyeblikk saksøkeren hoppet av traktoren, og at bremsene dermed ble satt på så snart som mulig. Retten føler seg ikke helt overbevist om at det var helt slik det gikk for seg, og det stemmer heller ikke med sjåførens forklaring for politiet. En er med andre ord kommet til at det må ansees bevist at sjåføren først bremset opp bilen da uhellet inntraff, og at han i en kortere tid før uhellet ved sin passivitet har tillatt saksøkeren å gå foran plogen på den måten som er nevnt ovenfor. Retten mener derfor at sjåføren er erstatningsforpliktet overfor saksøkte. Det må imidlertid ansees å være på det rene at saksøkeren ved å gi seg i kast med arbeidet foran plogen i fart har utvist en like stor uaktsomhet, og han må derfor overensstemmende med loven om straffelovens ikrafttredelse §25 finne seg i å bære en del av skaden selv. Retten er kommet til at han etter forholdene må bære en halv del selv. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum og Jonas Madsø og sorenskriver Søren Caspersen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og frifinner Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S for Johs. Eikes krav. - - -

Side:144

Eike ansees etter dette for å ha opptrådt som medhjelper, og forsikringsselskapet har da overensstemmende med motorvognlovens §30 og polisevilkårene ikke noe objektivt ansvar for Eikes tap.

Det foreligger noen nye opplysninger om omstendigheter av betydning for spørsmålet om ulykken skyldes uaktsomt forhold fra Jakobsens side.

Jakobsen har opplyst at det var piggkjettinger på begge de innerste tvillinghjul bak på bilen og vanlige kjettinger på de ytterste tvillinghjulene og det ene forhjulet. Eike har opplyst at det ikke var kjettinger på noen av hjulene.

Etter de foreliggende opplysninger må det ansees på det rene at bilen hadde svært liten fart da ulykken skjedde, slik at det ikke var vanskelig for Eike å gå foran bilen. Jakobsen har opplyst at han kjørte på laveste reduksjonsgear.

Eike har gått like inn til plogen. Han ble derfor truffet i benet av plogkanten straks han trådte ned i risten. Før bilen stanset var han blitt skrapet opp fra kneet oppover låret.

Også av dette må kunne sluttes at bilen har hatt liten fart, og det må være på det rene at Jakobsen har reagert og stanset bilen meget fort, til tross for at traktoren også trakk bilen forover. Ved at bilen stoppet, ble wiren frem til traktoren så stram, at traktoren reiste seg på akterenden.

Jakobsen har for lagmannsretten forklart at når han klarte å stanse bilen så hurtig, måtte det komme av at han allerede før Eike trådte i risten, må ha reagert mot at Eike gikk foran bilen, idet han mente at det var farlig at noen gikk foran bilen på denne måten. Han mener at han må ha slakket på gassen før ulykken skjedde.

Veivokter Mandius Eike har opplyst at det under vanskelig brøytearbeid ikke er uvanlig at mannskap må gå foran plogen på samme måte som Johs. Eike gjorde i dette tilfelle. Han tror også at Johs. Eike tidligere under den brøytingen hvorunder ulykken fant sted, hadde vært ute for å rense plogen for sne. Dette måtte gjøres uten at bilen med plogen stoppet. Slikt arbeid var nettopp en av Johs. Eikes oppgaver som brøytemannskap.

Lagmannsretten er kommet til at det Jakobsen foretok i forbindelse med det som førte til ulykken, ikke kan ansees som noe uaktsomt forhold.

Dårlig og manglende utstyr på bilen kan ikke antas å ha vært noen medvirkende årsak til ulykken, og om dette finnes det tilstrekkelig å vise til det som er nevnt av byretten.

At Jakobsen ikke kan bebreides for sin opptreden fra Eike trådte i feristen til Jakobsen fikk stoppet bilen, må etter det som er opplyst om hendelsesforløpet ansees helt på det rene, idet det neppe kan ha vært mulig å stoppe hurtigere enn Jakobsen gjorde.

Når det gjelder forsvarligheten av hvordan snebrøytingsarbeidet var ordnet før ulykken, kan det ikke bygges på at kjøringen under brøytingen skulle foregå etter de vanlige bestemmelser i trafikkreglene. Dette fremgår også nå av §2 pkt. 5 i trafikkreglene av 17. juni 1957. Men bil med påmontert plog måtte også tidligere ansees som veiarbeidsmaskin og gikk inn under unntagelsesbestemmelsen i trafikkreglene av 27. mai

Side:145

1938 §1 pkt. 5, jfr. Petersens og Rønnings kommentar til de nye trafikkreglers §2 pkt. 5, jfr. også Rt-1957-603 flg. (spesielt side 607).

Det som ble foretatt må bedømmes etter hvilken grad av forsiktighet som burde iakttas under det spesielle arbeid som foregikk. Det var et vanskelig brøytearbeid som foregikk, idet det var meget sne, og sneen var tung. Den ble sittende fast på plogen slik at den hindret brøytingen. Det var liten hjelp i å gjøre plogen ren for sne mens den sto stille, da ny sne satte seg fast straks brøytingen fortsatte. Det var derfor Eike hoppet av traktoren og gjorde plogen ren mens bilen gikk sakte fremover. Etter Mandius Eikes forklaring må det antas at fremgangsmåten er vanlig under snebrøyting. Etter det som er opplyst om bilens fart og om hvordan arbeidet for øvrig foregikk, er det, når det sees bort fra feristen, ikke grunn til å tro at arbeidet var forbundet med noen særlig risiko. Det må regnes med at både Jakobsen og Eike utviste slik aktsomhet, at de vanskeligheter som sne og is måtte foranledige for Jakobsen under hans gang fremover, ikke skulle foranledige noen ulykke.

Det avgjørende for om Jakobsen har utvist tilstrekkelig aktsomhet, må bero på om han burde forutse farer av den art som feristen representerte.

Det er opplyst at da ulykken skjedde, var det ikke så lenge siden den feristen som Eike trådte i, og andre ferister på samme bygdevei og på veier i distriktet for øvrig, var laget. Feristen som Eike trådte i, var laget siste år før ulykken skjedde. Det var et par slike rister på bygdeveien og noen få ferister på de andre veiene. Det er anført at det ikke skal være større avstand enn 13,5 cm mellom ristene i feristen og de skal tildekkes om vinteren. Avstanden mellom ristene på den feristen Eike trådte i, var 15 cm. Den var ikke tildekket, og det var heller ikke noe skilt som viste at det var ferist der. Stolpene på siden av risten var dekket av sne og kom ikke til syne før etter ulykken. Veivokter Mandius Eike har opplyst at da han og Jakobsen etter ulykken gikk ut for å hjelpe Johs. Eike, trådte de også ned i feristen.

Selv om ferister ikke var blitt så helt alminnelig der da ulykken skjedde, har de nok hatt en viss utbredelse. Dette fremgår bl.a. av RG-1955-668 flg. (se blant annet om forholdene på Vestlandet side 670) og RG-1956-256. Det er også etter det som er nevnt foran på det rene at det var noen av dem i distriktet.

Det var ikke noen alminnelig bestemmelse for ferister, jfr. RG-1955-669 øverst. Vilkår for oppføring av ferister, vedtatt av Hordaland veistyre 17. desember 1951, er inntatt i RG-1956-256 på side 257. Om tilsvarende bestemmelser var gitt for Rogaland er ikke opplyst, men det må etter det som er opplyst, kunne stilles de samme krav til forsiktighet med hensyn til utførelsen av ferister i Rogaland som den som ble krevet etter bestemmelsen for Hordaland.

I dommen inntatt i RG-1955-256 er det på side 258 beskrevet hvordan en ferist er laget og hvordan sikringstiltak for feristene lages. - - -

Lagmannsretten antar etter det som foreligger, at Jakobsen i og for seg burde være forberedt på at de under brøytingen ville passere ferister. Men etter de foreliggende opplysninger hadde risten større spileavstand enn vanlig. Dessuten var den ikke tildekket slik som den skulle

Side:146

være om vinteren. Det var heller ikke noe varselskilt for den, og rekkverket eller stolpene på sidene var så lave at de i høy sne ikke tjente som noe varsel. Jakobsen måtte kunne gå ut fra at de ferister de kom til å passere, ikke var ordnet slik at de virket som feller for de fotgjengere som kom på veien. Det var nettopp slik denne risten virket, slik som den var innrettet, uten noe som varslet om den, dekket av sne og med for stor spileavstand. Hertil kommer at uansett uoverensstemmelsene i forklaringene mellom Jakobsen og Eike, må det under enhver omstendighet regnes med at det gikk så kort tid fra Eike hoppet av traktoren til ulykken skjedde, at det med rimelighet ikke kan forlanges at Jakobsen før ulykken skulle komme på den foreliggende fare ved Eikes opptreden, og deretter rekke å foreta det som var nødvendig for å avverge ulykken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at den skade som Eike ble påført, ikke skyldes uaktsomt forhold fra Jakobsens side. Da heller ikke objektivt ansvar foreligger, må Haugesunds Sjøforsikringsselskap A/S frifinnes for Eikes krav. - - -