Rt-1957-603
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-06-01 |
| Publisert: | Rt-1957-603 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 51/1957 |
| Parter: | Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Herlof Johnsen (høyesterettsadvokat Ola Sveen). |
| Forfatter: | Gaarder, Hiorthøy, Rode, Schei, Berger |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Gaarder: Sakens sammenheng fremgår av Rana herredsretts dom av 23. januar 1953 og av Hålogaland lagmannsretts dom av 29. oktober s. å. Herredsrettens dom har denne domsslutning
«Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom å betale til Herlof Johnsen, Mo, kr. 747 med 4,5 prosent prosessrente fra 1. oktober 1952 til betaling skjer.
I saksomkostninger betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Herlof Johnsen kr. 300 innen fjorten dager fra forkynnelsen av denne dom.»
Lagmannsrettens dom lyder slik:
«Herredsrettens dom stadfestes.
Staten v/Samferdselsdepartementet betaler til det offentlige i saksomkostninger for lagmannsretten kr. 19,60 samt det beløp hvortil den oppnevnte prosessfullmektigs salær blir endelig fastsatt.
Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»
Staten ved Samferdselsdepartementet har innanket saken for Høyesterett og har fått samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Den ankende har nedlagt denne påstand:
«Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Herlof Johnsen hadde fri sakførsel for lagmannsretten og har det også for Høyesterett. Han har nedlagt denne påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Rana herredsrett der ankemotparten, Herlof Johnsen, og 6 vitner er avhørt. Det er også fremlagt en rekke nye skriftlige bevis. Blant disse vil jeg spesielt nevne et rundskriv av 17. november 1956 fra veidirektøren til veisjefene, med anmodning om opplysninger om forskjellige spørsmål i forbindelse med snebrøyting, og svar fra veisjefene på denne henvendelse.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Når det gjelder det faktiske hendelsesforløp og
Side:604
forholdene på åstedet, ser jeg saken på samme måte som lagmannsretten. Jeg antar at det intet er å bebreide drosjebilens fører. Når det gjelder brøytebilsjåføren, legger jeg med lagmannsretten til grunn at han holdt så stor fart i kurven at det medførte en ikke ubetydelig risiko for kollisjon, og at han var klar over det. Jeg behøver imidlertid ikke å gå nærmere inn på spørsmålet om han hermed har utvist uaktsomhet, idet veivesenet kan være ansvarlig selv om sjåføren personlig er uten skyld. Dette vil være tilfelle dersom arbeidet fra veiadministrasjonens side var lagt opp på en måte som ikke var tilstekkelig aktsom, alle forhold tatt i betraktning. Og i så henseende kan jeg ikke anta at veivesenet uten å risikere erstatningsansvar kan la brøyte på en måte eller under forhold som uten nødvendighet skaper en åpenbar fare for veifarende, iallfall ikke uten å sørge for sikringstiltak av noen art. Når denne oppfatning legges til grunn, mener jeg at veivesenet her må ilegges erstatningsansvar. Slik forholdene var i dette tilfelle - som det nærmere er beskrevet i lagmannsrettens dom - hadde drosjesjåføren overhodet intet middel til å unngå sammenstøt med brøytebilen, som kom imot ham uten å kunne stanse tidsnok på den smale vei. Jeg kan ikke tro at sneryddingsarbeidet skulle behøvet å skape en slik situasjon, hvis det var blitt lagt tilstrekkelig vekt på å unngå eller minske faren ved hjelp av hensiktsmessige foranstaltninger. Det kan i denne forbindelse nevnes at det i flere av de brev som er innkommet til veidirektøren som svar på hans rundspørring, er pekt på at hensynet til trafikksikkerheten kan sette skranker for brøytingen i kurver og at man i tilfelle vil måtte supplere med andre midler. Således uttaler veisjefen i Oppland i brev av 23. november 1956: «Er kurven for skarp eller føreforholdene for dårlige til at en med det for hånden værende brøytemateriell (ikke) kan kan få utført fullstendig brøyting med trygg kjøring, må en på annen måte, med håndkraft eller annet materiell, sørge for det resterende.» Veisjefen i Akershus nevner i brev 24. november 1956 at det i kurver «av hensyn til trafikksikkerheten ikke kan holdes den fart som er nødvendig for å få snøen ordentlig vekk». Det kunne vel også - som Eidsivating lagmannsrett peker på i R. G. 1956 275 i en noe lignende sak - bli spørsmål om varsling eller andre tiltak for å sikre trafikken. Og jeg vil også nevne at brøytebilen i vårt tilfelle - i motsetning til drosjebilen - ikke var utstyrt med piggkjettinger på hjulene, men bare med vanlige snekjettinger, til tross for at piggkjettinger ansees for å være de mest effektive på glatt føre.
Etter resultatet skulle Staten ved Samferdselsdepartementet ilegges saksomkostninger for alle retter. Herlof Johnsen hadde imidlertid fri sakførsel både for lagmannsrett og Høyesterett, og under disse omstendigheter antar jeg at saksomkostninger ikke kan tilkjennes for disse instanser, jfr. Rt-1953-761 og høyesterettsdom av 10. mai 1957 i l.nr. 42.
Side:605
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Schei og Berger: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Roald Kulseth):
Den 25. februar 1952 ca. kl. 14 fant det sted en kollisjon i Bustneslia, Nord-Rana, mellom drosjebil W-246, - eier og fører: saksøkeren Herlof Johnsen, Mo, - og lastebil W-2297, - eier: Statens vegvesen, fører: 1. vitne, Julius Krog Jensen. Jensen er ansatt i veivesenet og drev snebrøyting da kollisjonen inntraff. Han har i retten innrømmet at det er ham som har skylden for kollisjonen idet han holdt større fart enn strengt forsvarlig. Han har selv angitt farten til ca. 30 km/t. Denne hastighet må antas å være stridende mot bestemmelsen i trafikkreglenes §21 idet det var vanskelig føre («blindholke») og lite oversiktlig vei. Jensen - og med ham saksøkte - mener imidlertid at han som fører av veiarbeidsmaskin ikke var bundet av trafikkreglenes §1 nr. 5. Han hevder at det var nødvendig for ham å holde så stor fart for å få plogen til å virke ordentlig. Det var nemlig 1 meter høy brøytekant, og skulle han få sneen kastet over denne kanten slik at den ikke rauset ned i veibanen igjen, kunne ikke farten være mindre, - heller større. Han sier dog at han var klar over at det som følge av veiens bredde ikke var passeringsmuligheter om han skulle treffe en bil. Videre var han klar over at farten var så vidt stor at han - føret tatt i betraktning - neppe kunne unngå en kollisjon om han skulle møte noen. Angjeldende vei er imidlertid lite trafikkert, og han tok sjansen på at det ikke skulle komme biler i motsatt retning. - Jensen har kjørt for veivesenet siden 1946. Han hadde drevet brøyting i to år uten uhell da kollisjonen inntraff. - For sin kjøring i forbindelse med kollisjonen er han tildelt en advarsel av Mo politistasjon.
W-246 sto stille i kollisjonsøyeblikket. Det er ikke påstått at saksøkeren på noen måte kan lastes for det inntrufne.
Skaden består i at saksøkerens bil fikk bulket begge forskjermene, bøyet støtfangeren og forskjøvet panseret. Saksøkeren har oppgitt sitt tap til kr. 747. I dette beløp er også inkludert stillstandsgodtgjørelse. Beløpet er ikke bestridt av saksøkte. W-2297 fikk ingen skade. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Astrup Rindahl og sorenskriverne Brynjulf Ohlsen og Hj. Neiden):
- - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Påkjørselen fant sted i en kurve med ca. 25 meter fri oversikt. Veibanen i kurven har stigningsforholdet 1:2. Det var vanskelige føreforhold med
Side:606
løst snedekke på is. Veistrekningen er forholdsvis smal, temmelig bakket og rik på kurver. Den er dog bygget ut med en rekke møteplasser, således også i den kurve hvor kollisjonen fant sted. Denne vinter var imidlertid ikke denne møteplass brøytet ut, skjønt det neppe bød på særlige vanskeligheter, idet sneen lett kunne skaffes av veien ved å skyves utfor veiskråningen. Veibanen i kurven var heller ikke brøytet ut i full bredde, men bare til enkel kjørebane. Det var således ikke mulig for to biler å passere hverandre i kurven.
Lagmannsretten finner at det er godtgjort at Herlof Johnsen var merksam på at brøytebilen var foran, og at han både av den grunn og fordi det var «blindholke» på veien kjørte særlig forsiktig og aktsomt og i 2. gear, før han fikk se brøytebilen. Han bremset straks av vognen, som var forsynt med piggkjettinger på bakhjulene og venstre forhjul. Etterat hans vogn var stoppet, ble den påkjørt av brøytebilen og skjøvet ca. 3,3 m bakover. Bremsesporene etter hans vogn målte 6,6 m - med andre ord atskillig under tredjedelen av den umiddelbart foranliggende helt frie og oversiktlige kjørebane ca. 25 m, jfr. trafikkreglenes §21 nr. 2. Etter dette må lagmannsretten legge til grunn at Herlof Johnsen har kjørt sin bil fullt forsvarlig, og at han ikke kan lastes noe for ulykken.
Brøytebilen var en F.W.D. lastebil 1940-modell, 5-tonns og firehjulsdrevet med snekjettinger på alle hjul og påmontert spissplog med største avstand 2,90 m mellom vingene. Brøytebilen var på retur etter å ha kjørt første brøytetur utover fra Mo i Rana. Sjåføren sier at han før kurven brøytet med en fart av 40-45 km/t., men slakket ned farten til ca. 30 km/t., før han begynte på kurven. Han sier videre at han straks han fikk se drosjebilen, satte til bremsene men at kjettingene ikke tok ordentlig, fordi de var gått full av kram sne. Det er på det rene at bremsesporene etter brøytebilen målte 14,2 m - altså vesentlig over tredjedelen av den fri og oversiktlige kjørebane - på tross av at drosjebilen ved sammenstøtet og under skyvingen bakover bidro til å stoppe den. Det er derfor klart at brøytebilens sjåfør ikke hadde avpasset farten under hensyn til at han hadde utforkjøring på glatt føre i en lite oversiktlig kurve, jfr. trafikkreglenes §21, nr. 1 og 2 og §24. I denne forbindelse bemerkes at brøytebilens sjåfør var klar over at det ikke lot seg gjøre for to biler å passere hverandre i kurven. Derimot er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at han også var klar over at han med den fart han holdt ikke ville kunne unngå å kollidere med en møtende bil, men likevel tok sjansen på at han ikke ville møte noen i kurven. På den annen side forelå det ikke noe som kunne frita ham for å regne med den mulighet at han kunne møte andre biler. Lagmannsretten bygger da på at veien etter første brøytetur var blitt kjørbar for andre biler uten plog, at det her gjelder en offentlig og alminnelig trafikkert bilvei, og at også tidspunktet - en mandag kl. 15.30 - gjorde det nærliggende å regne med andre kjøretøyer på veien. Etter dette finner lagmannsretten å måtte bygge på at brøytebilens sjåfør var klar over at et mulig møte med annen trafikk ville medføre en ikke ubetydelig risiko men dog ikke med nødvendighet ville resultere i kollisjon.
Lagmannsretten må gå ut fra at det er riktig, når det fra statens
Side:607
side hevdes at en brøytebil må holde en viss fart for å kunne brøyte effektivt. Lagmannsretten må videre gå ut fra at det skyldes hensynet til brøytingen, når brøytebilens sjåfør i dette tilfelle har fraveket trafikkreglenes §21 og §24, jfr. §1 nr. 5. I denne forbindelse bemerkes at lagmannsretten under henvisning til høyesterettsdom i Rt-1953-395 flg. finner å måtte anse den lastebil som ble brukt, som veiarbeidsmaskin i forhold til trafikkreglene. Lagmannsretten finner at det er tvilsomt om det under de nevnte spesielle forhold var forsvarlig og berettiget å fravike trafikkreglene. Det er nemlig opplyst og erkjent at veivesenet under brøyting også benytter tverrploger, og at slike fortrinsvis benyttes ved brøyting i kurver, av møteplasser og i skjæringer. Det er på det rene at brøyting ved hjelp av tverrploger tar lengre tid og faller kostbarere, men om det av den grunn var nødvendig eller til vesentlig lettelse å brøyte med spissplog synes likevel å være noe tvilsomt. Imidlertid finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Lagmannsretten antar at staten må ha ansvar etter objektive ansvarsregler, når veivesenet finner å måtte fravike trafikkreglene med hjemmel i trafikkreglenes §1 nr. 5. Det må være åpenbart at en brøytebil som av hensyn til brøytingen fraviker trafikkreglenes fartsbestemmelser og især et så viktig påbud som at særlig varsomhet skal utvises i kurver, frembyr en meget stor fare for møtende trafikk. Veivesenet må regne med at det under slike forhold kan voldes endog skader på mennesker og materiell. Når veivesenet likevel finner å burde fravike trafikkreglene, finner lagmannsretten at det er rimelig at veivesenet også må ha det økonomiske ansvar for de mulige følger og ikke den tilfeldige trafikant som blir skadelidende. Resultatet synes rimelig også av den grunn at veivesenet jo faktisk og praktisk kan velge å bruke tverrplog og derved unngå å volde slike skader, og staten kan iallfall fordele sitt økonomiske ansvar på den alminnelige trafikk eller almenheten gjennom beskatningen. - - -