Rt-1933-66

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-01-11
Publisert:	Rt-1933-66
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 4/1 B s.a.
Parter:	Staten ved Handelsdepartementet (regleringsadvokaten ved advokat Finn Arnesen) mot overrettssakfører T. J. Collett (overrettssaktører Harald Sinedal ta prøve).
Forfatter:	Dahl, Bade, Motzfeldt, Aars, Breien, Bugge, Backer
Lovhenvisninger:

Dommer Dahl: Den 24 juni 1930 avsa Oslo byrett med meddomsmenn dom med saadan domsslutning: «Den norske Stat dømmes til at betale til overrettssakfører T. J. Collett, Levanger, kr. 4000 med 4 pct. aarlig rente herav fra 22 november 1928 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Ved Oslo overretts dom av 3 februar 1932 blev byrettens dom stadfestet og staten tilpliktet at betale overrettssakfører Collett 300 kroner i saksomkostninger for overretten. Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for departementets frifinnelse.

Overrettens dom er av Handelsdepartementet i henhold til av Kjæremaalsutvalget meddelt anketillatelse innbragt til prøvelse av Høiesterett. Av ankeerklæringen finner jeg det tilstrekkelig at hitsette følgende: «Handelsdepartementet paaanker overrettens dom i sin helhet. Det mener for det første overretten tar feil naar den har funnet, at den ansvarafraskrivelse som er inntatt i det for telegratvesenet gjeldende reglement, ikke fritar staten for ansvar overfor overrettssakfører Collett. Departementet mener at denne

Side:67

ansvarsfraskrivelse er fullt bindende saavel overfor avsendere som mottagere av telegrammer og uten hensyn til at den ikke er offentliggjort ved innrykning i Lovtidende. Reglementet et utlagt paa enhver telegrafstasjon og alle har anledning til at gjøre sig bekjent med dets innhold».

Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «At staten frifinnes og tilkjennes omkostninger for alle retter, herunder salær til regjeringsadvokaten».

Overrettssakfører Collett har nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom stadfestes. 2. At den ankende part tilpliktes at betale motparten saksomkostninger ogsaa for Høiesterett».

Angaaende saksforholdet henviser jeg til de underordnede retters domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg dog finner det ufornødent nærmere at referere, da de efter min mening ikke har bragt saken i nogen vesentlig forandret stilling. Den ankende part har for Høiesterett ikke oprettholdt den for de foregaaende retter nedlagte foreldelsesinnsigelse, men har fastholdt sine øvrige innsigelser.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser, idet jeg finner at maatte gi Handelsdepartementet medhold i den prinsipale innsigelse, at staten ikke kan ha noget ansvar for det overrettasakfører Collett ved den paaklagede telegraferingsfeil paaførte tap, da staten i det gjeldende reglement for den innenlandske telegramveksling av i juli 1909 har fraskrevet sig ethvert ansvar for de under befordring av telegrammer innløpende feil. Det er paa det rene at det forbehold om ansvarsfrihet som finnes i reglementets post 111 (referert i byrettsdommen) var i alt vesentlig overensstemmende med den tilsvarende bestemmelse i et tidligere reglement av 7 juni 1886 som finnes inntatt i Lovtidendes 2nen avdeling side 411. Det neste reglement av 22 juni 1904 er visstnok ikke inntatt i Lovtidende, men finnes i Paulsen og Thomles store lovsamling. Det nugjeldende reglement er ikke inntatt i nogen lovsamling, men det er paa det rene at det ifølge reglementet skal være utlagt og tilgjengelig for publikum paa alle telegrafstasjoner. At denne bestemmelse ikke har vært iakttatt ved de her i betraktning kommende telegratstasjoner er visstnok paastaatt av sakfører Collett, men da paastanden herom mot statens benektelse ikke er legitimert, finner jeg at maatte gaa ut fra at det i saa henseende er forholdt overensstemmende med den gjeldende forskrift. Under disse omstendigheter antar jeg at det maa forutsettes at være almindelig bekjent, at det er utstedt et innenlandsk telegrafreglement, og at befordringen av telegrammer foregsar paa de deri foreskrevne vilkaar. Jeg mener da at enhver som benytter sig av telegrafvesenets tjeneste og treffer forretningsmessige disposisjoner paa grunnlag av de av telegrafvesenet befordrede telegrammer, plikter at gjøre sig bekjent med reglementets innhold, og at den som forsømmer dette, i tilfelle undlater det paa egen risiko, uansett om han er avsender eller mottager av telegrammet. Reglementet kan efter min opfatning ikke betraktes som nogen ensidig erklæring fra telegrafvesenet, men utgjør et ledd i kontraktsforholdet mellem avsenderen og telegrafvesenet. Og jeg finner det

Side:68

klart at mottageren, til hvem staten ikke staar i noget kontraktsforhold, ikke kan ha nogen større rett eller gjøre noget videregaaende ansvar gjeldende mot telegrafvesenet enn avsenderen selv. At telegrafvesenets ansvarsfraskrivelse i et tilfelle som nærværende i og for sig maa være rettsgyldig og bindende for enhver som benytter sig av telegratvesenets formidling av telegrammer, finner jeg ikke tvilsomt, og der kan efter min opfatning ikke med rette opstilles noget krav om at det til enhver tid gjeldende reglement skal være bekjentgjort i Lovtidende. Jeg mener at den bekjentgjørelse om telegratvesenets ansvarsfrihet, som efter hvad jeg tidligere har anført har funnet sted, maa være tilstrekkelig. Jeg legger i denne forbindelse likeledes vekt paa at lignende ansvarsfrihet, efter hvad det er oplyst i saken, maa antas at være forbeholdt ogsaa i de øvrige europeiske stater enten i lov eller i reglement.

Det anførte er for mig tilstrekkelig til at votere for statens frifinnelse, og jeg finner det da unødvendig at gaa inn paa departementets øvrige innsigelser. Da overrettssakfører Collett har faatt medhold i 2 tidligere instanser, finner jeg at sakens omkostninger efter omstendighetene kan opheves for alle retter.

Dom:

Staten ved Handetsdepartementet frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bade: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt og Aars, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommere Breien og Bugge og dommer Backer: Likesaa.

Av byrettens dom:

- - - I juni 1926 solgte Collett sin sakførerforretning i Narvik og flyttet til Levanger, hvor han hadde kjøpt en sakførerforretning. Han vilde derfor selge sitt hus paa tomt nr. 6, kvartal nr. 35, Frydenlund i Narvik. Som liebhabere meldte sig dr. Gjerløw og Hansen-Bornø. - - -

Den 1 september 1926 gav Hansen-Bornø et bud paa kr. 50.000, hvortil Collett ikke tok standpunkt, idet han ventet paa et bud fra Gjerløw.

Overrettssakfører Thorstein Berg Pedersen i Narvik, der høsten 1926 hadde faatt i opdrag fra dr. Gjerløw at kjøpe nevnte eiendom, telegraferte den 24 september 1926 til Collett i Levanger et telegram, der ved sin fremkomst lød: «Gjedøw byr femti tusen, vilkaar Deres skrivelse». Collett sendte samme dag sakfører Pedersen saadant telegram: «For et saadant bud har han opholdt mig i 14 dager». Samtidig aksepterte han telegrafisk Bornøs bud. Den 25 september telefonerte Pedersen til Collett i anledning ovennevnte telegram, og sa, at der maatte foreligge en misforstaaelse, og at budet var paa kr. 59.000. Det viste sig, at det av Pedersen den 24 september til telegrafvesenet i Narvik innleverte telegram hadde lydt: «Gjerløw byr femtini tusen, vilknar Deres skrivelse».

I telegram av 25 september 1926 tilbakekalte derpaa Collett sin aksept av Bornøs bud «grunnet misforstaaelse med en telegraferingsfeil». Hansen-Bornø fastholdt imidlertid kjøpet. I oktober 1926 blev der kluss med betalingen, hvorfor Collett likeoverfor Hansen-Bornøe annullerte handelen

Side:69

og senere solgte eiendommen til overrettssakfører Pedersen for kr. 55.000. Hans tap paa grunn av telegraferingsfeilen innskrenker sig derfor til differansen mellem kr. 59.000 og kr. 55.000, altsaa til kr. 4000. - - -

Staten har paaberopt sig, at telegrafvesenet ikke overtar nogetsomhelst ansvar i henhold til den internasjonale telegrafkonvensjon (St. Petersburg-konvensjonen av 10-22 juli 1875, med tilhørende reglement - nu Pariser-revisjonen av 1925, dens art. 3). Videre gjør den gjeldende, at reglementet for den innenlandske telegramveksling av 1 juli 1909 under III har følgende bestemmelse: «Telegrafvesenet overtar ikke nogetsomhelst ansvar med hensyn til telegrambefordringen, og saaledes ikke for følgene av at et telegram enten aldeles ikke fremkommer, eller fremkommer saa sent, eller i saa forvansket skikkelse at den dermed hatte hensikt forfeiles». - - - Dernest gjør staten gjeldende, at den ikke er ansvarlig for sine tjenestemeans feil, selv ikke om der utvises grov uaktsomhet, kfr. Rt-1913-650, og Rt-1925-526. - - -

Det, som det her i første rekke kommer an paa, er, om det av det norske telegrafvesen for den innenlandske telegramveksling vedtatte reglement av i juli 1909 fritar telegrafvesenet for ethvert ansvar for telegraferingsfeil.

I sin almindelighet kan ikke en person ved en ensidig erklæring befri sig fra ansvar for feil, som han maatte komme til at begaa. Og i nærværende tilfelle er reglementet at anse som en ensidig erklæring, ti Collett har her ikke benyttet telegrafen, og man kan derfor ikke overfor ham paaberope sig, at han ved at benytte telegrafen har underkastet sig reglementets vilkaar herfor. Heller ikke er det ved telegrammets utlevering til ham tatt nogen reservasjon om, at telegrafvesenet ikke vilde innestaa for, at det utleverte telegram er overensstemmende med det til befordring mottatte telegram. Den til Collett leverte blankett, som inneholder telegrammets tekst, har ingen reservasjon om ansvarsfrihet, eller nogen henvisning til telegrafreglementet for innenlandsk telegramveksel. Dette siste - og forøvrig heller ikke det tidligere - er ikke bekjentgjort i Lovtidende. Og i ethvert fall under disse omstendigheter synes ikke den i reglementet tatte reservasjon om ansvarsfrihet at kunne bedømmes som en reservasjon, der er gjort overfor Collett ved telegrammets utlevering. Men da kan ikke reglementet hjemle ansvarsfrihet. Det har ikke lovs kraft.

Den av telegrafvesenet begaatte feil man ansees utført av telegrafvesenet som bedrift. Telegrafvesenet utøver sin bedrift gjennem funksjonærer og man da hefte for de feil, som disse herunder begaar. Forholdet er helt forskjellig fra de tilfeller, der omhandles i Rt-1913-656 (feil begaatt av en av fyrvesenets betjenter) og Rt-1925-526 (feil begnatt av en konsul). Det adskiller sig ogsaa fra det tilfelle, som omhandles i Rt-1920-88, men der er dog her den likhet, at vedkommende jernbaneformann handlet under utøvelsen av den ham paaliggende funksjon.

Retten finner ikke, at det kan bebreides Collett, at han ikke forstod, at der forelaa en skrivfeil. Hans forklaring herom synes fyldestgjørende. Heller ikke kan det bebreides ham efter rettens mening, at han ikke kollasjonerte telegrammet. Nogen plikt hertil hadde han ikke, og det kan heller ikke antas at være almindelig at gjøre saadant, selvom det gjelder forretningstelegrammer. - - -

I henhold til det anførte man Colletts prinsipale paastand tas til følge. - - -

Side:70

Av overrettens dom:

Overretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige henvise til dens begrunnelse. - - -

Dommer Jebe bemerker: Collett antas ikke at kunne gjøre noget erstatningskrav gjeldende mot staten (Telegrafvesenet), fordi han ikke har utvist tilbørlig aktsomhet. - - -