Rt-1963-430

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1963-04-27
Publisert:	Rt-1963-430
Stikkord:	Arbeiderlovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41 (privat straffesak)/1963
Parter:	I. Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon, II. Medlemmer av NITO's hovedstyre 1956-1958; 1. Arne H. Johansen, 2. Rolf Stensen, 3. A.K. Weum, 4. Arnfinn Lykaas, 5. F.W Gausdal, 6. Helge Hellsaa (høyesterettsadvokat J.B. Hjort) mot A (høyesterettsadvokat Henning Bjørnvik).
Forfatter:	Eckhoff, Gaarder, Helgesen, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Thrap
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1887) §456, Straffeloven (1902) §247, §253

Dommer Eckhoff: A, montør ved Skoger kommunale Elektrisitetsverk, tok 1. februar 1961 ut stevning mot Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO) og mot NITO's hovedstyre i årene fra 1956 til 1958 med krav om at bestemte ærekrenkende ytringer skulle mortifiseres.

Bakgrunnen for saken var en arbeidsstans som ble iverksatt fra NITO's side 8. juli 1957. Den ansvarshavende driftsbestyrer ved elektrisitetsverket nedla lovlig arbeidet, og han lot etter varsel til styret for verket strømmen koble ut. Umiddelbart etter satte montør A, som ikke var omfattet av konflikten, etter ordre fra kommunens ledelse og etter kontakt med sitt fagforbund anlegget igjen under spenning.

Dette førte til at NITO's hovedstyre i pressemeldinger av 9. og 12. juli 1957 uttalte at A hadde stillet seg til tjeneste som streikebryter og utført streikebryterarbeid.

Ved dom avsagt av Oslo byrett 15. desember 1962 fikk A medhold i sin påstand, og han ble tilkjent saksomkostninger for byretten. Domsslutningen lyder:

«1. De beskyldninger som Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjons hovedstyre 1956-1958 i pressemeldinger av 9. og 12. juli 1957 rettet mot A for å ha utført streikebryterarbeid og ha stillet seg til tjeneste som streikebryter, erklæres døde og maktesløse.

2. Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon, Arne H. Johansen, Rolf Stensen, A. K. Weum, Arnfinn Lykaas, F. W. Gausdal og Helge Hellsaa dømmes in solidum til å betale A 1 200 kroner i erstatning for saksomkostninger.»

Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon og medlemmene av hovedstyret har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. I ankeerklæringen var også

Side:431

saksbehandlingen angrepet, men denne anke er frafalt under forhandlingen for Høyesterett.

De ankende parter hevder for det første at byretten har tatt feil når den har funnet, at pressemeldingene ikke gir en så klar og fullstendig fremstilling av kjensgjerningene at leserne selv kunne gjøre seg opp en selvstendig mening hvorvidt det var berettiget å karakterisere A som streikebryter. Etter deres mening ble det gitt en korrekt beskrivelse av forløpet, som viste at A hadde påtatt seg blokkert arbeid, og NITO's egen vurdering var ikke en egen beskyldning som gikk inn under straffelovens §247. Det er da en feil fra byrettens side, når den har funnet at det foreliggende saksforhold ikke er analogt med det som forelå og ble behandlet av Høyesterett i dom gjengitt i Rt-1939-507 flg. Byrettens resultat er etter de ankende parters mening særlig overraskende, som byretten bekreftet riktigheten av NITO's oppfatning at A hadde utført et arbeid som var blokkert. Det foreligger derfor i lovens forstand ingen ærekrenkende uttalelse om A, og det er følgelig intet grunnlag for en mortifikasjon.

De ankende parter hevder for det annet at legger man til grunn at det foreligger ærekrenkende ytringer, er det en feil når byretten har funnet at det ikke er ført bevis for sannheten av dem. A må betegnes som streikebryter i og med at han har overtatt et blokkert arbeid, og sannhetsbevis må ansees ført når dette faktiske forhold er klarlagt. Det kan ikke kreves at NITO også må godtgjøre det nærmest ubevisbare at A trodde at han utførte sitt vanlige arbeid. Det forholder seg så som byretten nevner, at i en eldre dom av Høyesterett gjengitt i Rt-1900-854 flg. er det som en unnskyldning nevnt at vedkommende var ubekjent med at det forelå konflikt da han tok arbeid. Men en slik omstendighet kan ikke støtte A, som vitende om blokaden og tross advarsel mot streikebryterarbeid overtok driftslederens ansvar. På dette punkt er byrettens beskrivelse tilstrekkelig til at Høyesterett kan fastslå at det ikke foreligger tilbørlig aktsomhet fra As side, og frifinne de ankende parter.

NITO og hovedstyret har lagt ned denne påstand:

«De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger ved byretten og Høyesterett.»

Motparten A har imøtegått anken. Han har bl.a. hevdet at han ikke er enig i byrettens uttalelse om at han utførte et blokkert arbeid da han satte strømmen på, men har uttalt at han anser seg avskåret fra å la dette bevisspørsmål prøve i Høyesterett. Hans påstand lyder:

«1. Anken forkastes.

2. De ankende parter betaler en for alle og alle for en saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til det samme resultat som byretten, og jeg kan på vesentlige punkter slutte meg til byrettens begrunnelse.

Når det gjelder den første ankegrunn, er jeg således enig med

Side:432

byretten i at ytringer som de foreliggende om at en lønnsmottager (d. e. A) har stillet seg til tjeneste som streikebryter, og at han har påtatt seg streikebrytervirksomhet, i og for seg er ærekrenkende beskyldninger. Og jeg mener at Høyesterett må bygge på byrettens vurdering, når den har funnet at den fremstilling som er gitt av saksforholdet i pressemeldingene, ikke berøver ytringene deres selvstendige, ærekrenkende karakter. I denne sammenheng nevner jeg uttrykket om at A hadde stillet seg til tjeneste som streikebryter, og at man hadde grunn til å håpe at hans egen organisasjon ville bringe ham på bedre tanker. Dette er som byrettens fremstilling viser ikke riktig, idet saken på forhånd var forelagt Norsk Kommuneforbund som hadde gitt A sin støtte.

Spørsmålet blir da videre om det fra NITO's side er ført et bevis som dekker beskyldningene. Jeg må her legge byrettens dom til grunn når retten har funnet at ved å koble inn strømmen påtok A seg det ansvar som tillå driftsbestyreren, at han dermed kom inn på bestyrerens arbeidsområde, og at han således utførte et arbeid som var blokkert av de streikende. Men jeg er videre enig med byretten i at en konstatering av disse objektive omstendigheter ikke uten videre gjør det berettiget å si, at dermed har A utført streikebryterarbeid og stillet seg til tjeneste som streikebryter. Det ligger i disse ord etter vanlig oppfatning en så sterk moralsk fordømmelse av vedkommende person, at også denne side av saken må tas i betraktning når man skal avgjøre om beskyldningen kan være sann og rettferdig. Byretten har i vår sak funnet bevist at A etter å ha mottatt rådmannens ordre henvendte seg til Kommuneforbundets representanter og der fikk forståelsen av at han trygt kunne sette på strømmen, og videre at det ikke var noen grunn til å tvile på at A etter dette følte seg helt sikker på at han holdt seg til sitt vanlige arbeid og ikke utførte et blokkert arbeid. Byretten karakteriserer forholdet på den måte at A var i begrunnet god tro om hva der lå under hans arbeidsområde. Byrettens bedømmelse av bevisene er Høyesterett bundet av, og jeg finner ikke å kunne sette byrettens vurdering til side når retten etter en umiddelbar og inngående bevisførsel har fastslått at As gode tro var begrunnet. Min konklusjon blir da at byretten ikke har bygget på en uriktig forståelse av hva der ligger i beskyldningene, og at det ikke er gjort noen feil når retten har funnet at sannhetsbevis ikke er ført.

Jeg er dermed kommet til det resultat at anken må forkastes. Etter min mening må de ankende parter betale saksomkostninger også for Høyesterett, jfr. straffeprosesslovens §456 nr. 2.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon og Arne H. Johansen, Rolf Stensen,

Side:433

A. K. Weum, Arnfinn Lykuas, F. W. Gausdal og Helge Hellsaa, én for alle og alle for én, til A 2 000 - to tusen - kroner.

Oppfyllesesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Thrap: Jeg er når det gjelder den første ankegrunn enig med førstvoterende.

Når det gjelder den annen ankegrunn, har jeg en annen oppfatning enn førstvoterende og skal bemerke:

Byretten har konstatert at A da han gikk med på å koble inn strømmen, kom inn på driftsbestyrerens arbeidsområde og derved utførte arbeid som var blokkert. Det fremgår også av byrettens dom at A var fullt klar over den foreliggende arbeidskonflikt. I og med dette antar jeg at det med rette kan sies at han har «stilt seg til tjeneste som streikebryter». Jeg kan ikke se at det ved avgjørelsen av om en arbeider kan betegnes som streikebryter i og for seg spiller noen rolle om han selv føler seg sikker på at han bare har holdt seg til sitt vanlige arbeid. Men hvis det er så at et slikt subjektivt moment skal tillegges vekt, må det i hvert fall kreves at det kan anføres akseptable grunner for at han har hatt en uriktig oppfatning om sitt arbeidsforhold. Så vidt jeg forstår, har også byretten lagt dette til grunn for sin avgjørelse, idet den uttaler at A ikke kan betegnes som streikebryter fordi han har vært i begrunnet god tro. Den rettslige vurdering som byretten på dette punkt har foretatt, og som jeg antar kan prøves av Høyesterett, er jeg ikke enig i. Jeg antar at byretten har stillet for små krav til graden av den aktsomhet som her utkreves. Som begrunnelse for sitt standpunkt har byretten alene anført: «A hadde etter at han hadde mottatt rådmannens ordre henvendt seg til Kommuneforbundet og fått forståelsen av at han trygt kunne sette på strømmen. Det er ingen grunn til å tvile på at A etter uttalelsene fra rådmannen og Kommuneforbundets formann følte seg helt sikker på at han bare holdt seg til sitt vanlige arbeid og derfor ikke utførte noe blokkert arbeid.» Jeg kan ikke finne at man av dette kan slutte at A har vist den tilstrekkelige grad av aktsomhet. Rådmannens uttalelser kunne bare tas som uttrykk for hvordan den annen part i konflikten så på forholdet, og uttalelsene fra *CKommuneforbundets formann, som er referert i byrettens dom, var etter min mening såpass vage og forsiktige når det gjaldt spørsmålet om hva som hørte til As vanlige arbeid at de var lite å bygge på. Jeg kan ikke se det annerledes enn at A som forholdene lå an burde ha innsett at han beveget seg inn på driftsbestyrerens arbeidsområde når han - som det heter i byrettens dom - etter at bestyreren hadde foretatt utkobling av strømmen på de fire innføringsstasjonene - «fulgte etter til hver stasjon og koblet inn igjen strømmen».

Jeg stemmer for at de ankende parter frifinnes. Etter omstendighetene antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Side:434

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Helgesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull med domsmenn Astrid M. Knutsen og Erna Rakkestad):

- - -

Stevningen er sålydende:

«I. Saksøkeren, A, er ansatt som montør ved Skoger komm. Elektrisitetsverk, som eies av Skoger kommune.

I 1957 oppstod konflikt mellem Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO) og Skoger komm. Elektrisitetsverk (Skoger kommune), som endte med at NITO iverksatte arbeidsstans fra 8. juli 1957 kl. 24. Konflikten omfattet bl.a. 2 mann ved elektrisitetsverket, deriblant driftsbestyreren. Denne beordret strømmen koblet ut nevnte dag kl. 24. Umiddelbart efter utkoblingen blev strømmen igjen koblet inn av saksøkeren A, den gang fungerende overmontør. Innkoblingen skjedde efter ordre fra hans arbeidsgiver, Skoger kommune, og hans organisasjon Norsk kommuneforbund.

II. Dagen efter, den 9. juli 1957, utsendte Hovedstyret for Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon - NITO - en pressemelding, hvori blev uttalt at innkoblingen av strømmen var streikebryterarbeid, og at montør A var streikebryter.

Den 12. juli 1957 fastholdt NITO i en ny melding sin karakteristikk av A.

Også senere blev det fra de ledende i NITO fremsatt tilsvarende beskyldninger mot A. Denne har imidlertid ikke utført noe arbeide som med rette kan karakteriseres som streikebryterarbeide, eller at han var streikebryter.

III. De fremsatte beskyldninger er ærekrenkende efter Straffelovens §247 som setter straff for den som i ord eller handling opptrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit eller som medvirker hertil.

IV. Saksøkeren vil påstå at de fremsatte beskyldninger blir mortifisert i h.h.t. Straffelovens §253. - - -.»

Etter bevisføringen legger retten følgende faktiske forhold til grunn:

Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon, senere kalt NITO, inngikk i 1954 en overenskomst med Skoger kommune for tidsrommet 1. juli 1954 til 30. juni 1956. Det var 9 medlemmer som falt inn under overenskomsten, derav 7 mann ved ingeniørvesenet og 2 mann ved elektrisitetsforsyningen. NITO satte den 5. juni 1956 frem krav om nye lønnssatser og det ble endel forhandlinger utover vinteren, uten at det ble oppnådd enighet. Den 14. mars 1957 oppsa NITO plassene. Kretsmeglingsmannen for Østlandet satte frem et forslag den 18. juni 1957 som ble vedtatt av kommunen, men enstemmig forkastet av de 9 funksjonærer. NITO underrettet kretsmeglingsmannen om resultatet og krevet meglingen avsluttet. Arbeidsstans ble varslet til 8. juli 1957 kl. 24. Det var en fullt lovlig konflikt med lovlig blokade av de stillinger som tvisten gjaldt.

Side:435

Blant de 9 funksjonærer som var i tvist, var det 2 som arbeidet ved Skoger komm. Elektrisitetsverk. Dette var driftsbestyrer Leif Werner og driftsassistent Erik Larsson.

Skoger komm. Elektrisitetsverk er ikke noe selvstendig produksjonsverk. Verket mottar strøm fra Drammen Elektrisitetsverk gjennom 4 innføringsstasjoner. Fra disse stasjonene fordeles strømmen utover til Skoger elektrisitetsverks kunder gjennom ca. 100 transformatorer. Distriktet omfatter Skoger, Strømsgodset og Konnerud, som tilsammen har ca. 13 400 innbyggere med en betydelig industri.

Den 3. juli 1957 ringte driftsbestyrer Werner og talte med overingeniør Schønsee i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesens tilsynsavdeling og spurte om hvordan han skulle forholde seg ved plassoppsigelsen, hvis ikke kvalifisert ansvarshavende kunne skaffes og verket skulle bli stående uten ansvarlig leder. Han refererte da Elektrisitetstilsynet, 5. distrikts brev av 7. juni 1957 til Frol komm. Elektrisitetsverk sålydende:

«Deres brev av 6. juni 1957 er mottatt med beskjed om at Deres driftsbestyrer og driftsassisten er oppsagt av Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon - NITO - til fratredelse 14. juni d. a.

Til Deres spørsmål om det går an å forlate stillingene mens anlegget fortsatt er i drift, må Elektrisitetstilsynet meddele at dette ikke kan tillates med mindre det treffes en ordning med stedfortreder slik det har vært godtatt under sykepermisjoner, ferier, militærtjenester e. 1.

Hvis ikke den ansvarshavende bestyrer ved gjensidig overenskomst overdrar sitt ansvar til en kvalifisert stedfortreder, så plikter han å legge anlegget spenningsløst før han fratrer.

Spørsmålet har vært forelagt for Hovedstyret for Vassdrags- og Elektrisitetsvesenet ved tidligere tilfelle, og til Deres orientering vedlegges en avskrift av Hovedstyrets brev av 7. mai 1957.»

Dette brevet lyder slik:

«I anledning av Deres brev av 3. mai 1957 meddeles at man ved driftsleders fratreden som følge av plassoppsigelse under lønnskonflikt bør søke å ordne driften etter samme retningslinjer som brukes ved annet forfall, ferie, sykdom. e.l. Dersom det ikke kan skaffes stedfortreder og anlegget således står helt uten faglig driftsledelse, kan det elektriske anlegg ikke tillates holdt under spenning.»

På spørsmål om konflikten ved Skoger e-verk kunne betraktes som analog og at anlegget måtte forlates spenningsløst, hvis det ikke var en kvalifisert stedfortreder til å overta, svarte han ja.

På møte i e-verkets styre 5. juli 1957 foreslo styrets formann O. Johansen at en skulle søke NITO om dispensasjon for driftsbestyreren, da en måtte regne med at anlegget ville bli forlangt holdt spenningsløst når driftsbestyreren forlot stillingen. Forslaget falt med 3 mot 4 stemmer. Det ble på møtet opplyst at en i Vassdragsvesenet hadde gitt et muntlig løfte om at overmontør Bjørhuus kunne godkjennes som ansvarlig leder for en kortere tid, dersom han selv var villig. Formannen kunne opplyse at han hadde snakket med Bjørhuus, som hadde svart at sitt daglige arbeid skulle han skjøtte, men noen ansvarlig lederstilling som kom inn på driftsbestyrerens område, ville han ikke ta.

Den 8. juli 1957 kl. 14,30 ringte Werner til overingeniør Schønsee og fikk av denne referert et brev som fra Vassdragsvesenet var sendt

Side:436

Skoger kommune den 5. s. m. Brevet inneholdt et sitat av det ovenfor refererte brev av 7. juni 1957 til Elektrisitetstilsynet, 5. distrikt, Trondheim. Werner spurte så om hvordan han skulle forholde seg i tilfelle konflikt utbrøt og dispensasjonssøknad ikke forelå, og gjorde oppmerksom på at godkjent stedfortreder ikke kunne skaffes, da Bjørhuus var på ferie og ikke var villig til å overta for driftsbestyreren. Werner spurte videre om anlegget under disse forhold skulle gjøres spenningsløst ved fratreden kl. 24. Schønsee henviste imidlertid bare til det oppleste brev.

Styreformannen O. Johansen som var sammen med Werner, ba om å få tale med Schønsee og overtok telefonen. Han henviste til det oppleste brev og spurte om det var så å forstå at strømmen skulle slåes ut, hvis det ble streik og stedfortreder for driftsbestyreren ikke kunne skaffes. Schønsee svarte da følgende: «Spørsmålet er så vanskelig å svare på, at jeg ikke tør svare uten å samrå meg med styret, men jeg kan kun vise til det oppleste skriv som også er sendt til Dem.»

Kl. 14,40 ringte e-verksstyrets formann til den konstituerte rådmann i Skoger kommune, rådmannsfullmektig Alf Bernh. Hove, og meddelte at han var i konferanse med driftsbestyreren som mente at e-verket ikke kunne fortsette etter kl. 24 uten ansvarlig leder. Hertil svarte rådmannen at e-verket ikke var noe eget rettssubjekt, men bare en egen avdeling under den kommunale administrasjon. Etter kl. 24 ville e-verket bli administrert direkte fra kommunen. Formannen anførte at kommunen ikke kunne fortsette å motta strøm etter kl. 24, da den ikke hadde noen som kunne være ansvarlig for de tekniske disposisjoner, i tilfelle det skulle oppstå feil etc. som bevirket utkopling. Rådmannen fremholdt hertil at kommunen hadde montører som ellers rettet slike feil, og at disse ikke ble berørt av arbeidsnedleggingen.

Kl. 15,40 ringte formannen i e-verksstyret til rådmannen og sa at driftsbestyreren fortsatt mente at det måtte skaffes stedfortreder for driftsbestyreren, ellers kunne ikke e-verket drives. Rådmannen svarte hertil at kommunen ikke måtte komme opp i en situasjon med å benevne noen som helst som stedfortreder for driftsbestyreren, da dette utvilsomt ville bli en form for streikebryteri. Kommunen måtte søke å ordne e-verkets driftsmessige forhold slik det ellers blir gjort når driftsbestyreren er fraværende på reise, ferie og under sykdom etc. I slike tilfelle er det de øvrige teknisk kyndige som overtar driftsbestyrerens funksjoner for så vidt det tekniske angår. E-verksstyrets formann uttalte at Werner var temmelig i villrede om hva han skulle gjøre, og at han for sin samvittighets skyld ikke fant å kunne fratre sin stilling uten å ha slått av strømmen. Rådmannen uttalte at driftsbestyrerens fratreden er kl. 24, og at han på det tidspunkt i høyden rakk å sette den ene av bryterne ut av funksjon. Etter dette tidspunkt er han opphørt å være driftsbestyrer og har ikke adgang til å foreta seg noe med det tekniske maskineri.

E-verksformannen spurte om kommunen ville motta et eventuelt tilbud fra NITO om å frita driftsbestyreren for arbeidsnedlegging, eller om kommunen ville avslå et slikt tilbud. Rådmannen svarte at han trygt kunne ta ansvaret for å si at kommunen på ingen måte ville ha grunn til å motsette seg en slik løsning, men la til at det selvsagt ikke måtte få

Side:437

noen konsekvenser for eventuelle fremtidige forhandlinger med NITO. Han presiserte at kommunen ikke søkte noen dispensasjon, men at det da måtte bli driftsbestyreren selv som sto som dispensasjonssøker.

Rådmannen satte seg i forbindelse med fungerende formann i den lokale avdeling av Norsk Kommuneforbund, Rolf Pettersvold, og spurte ham om det var noen montører ved verket som eventuelt kunne koble strømmen på igjen, hvis det skulle bli aktuelt. Pettersvold sa at montørenes vanlige arbeid jo bl.a. var å sette av og på strømmen for feil m.v., så det skulle det ikke være noen vanskeligheter med. Thorbjørn Amundsen, som var gruppeformann ved verket, kom også til stede, og det var enighet om at strømmen burde settes på i tilfelle utkobling, og at A skulle få underretning om dette som konstituert overmontør og vakthavende montør. Rådmannen ga så A ordre om å slå strømmen på igjen, dersom den ble slått av.

Kl. 19,40 ringte A til rådmannen og fortalte at han gjennom NITO hadde fått ordre om ikke å besørge innkobling av strømmen, når den ble utkoblet kl. 24. En slik handling ville bli betraktet som streikebryterarbeid, da driftsbestyreren hadde plikt til å koble ut strømmen kl. 24, når han forlater sin stilling. Rådmannen sa da at dersom A hadde noen betenkeligheter, måtte han straks forelegge saken for sitt forbund og gi rådmannen beskjed.

Kl. 20,25 hadde rådmannen møte med Werner og NITO's forhandlere Leif Melsom og Leif Wegener. Disse fremholdt at strømmen ville bli slått av fordi det ikke var noen godkjent driftsbestyrer. Rådmannen bemerket at det så vidt ham bekjent ikke forelå noen positiv bestemmelse som sier at anlegget skal utkobles. Han ba om at NITO påviste en slik bestemmelse. Melsom svarte at det ikke var NITO's sak. Kommunen fikk selv finne det ut. Rådmannen ble så spurt av Melsom om han ville søke dispensasjon. Melsom var i så fall villig til straks å gi denne.

Kl. 20,55 ringte rådmannen til overkonduktør Einar Mortensen som på det tidspunkt var setteordfører i Skoger. Han hadde på møtet i e-verksstyret den 5. juli 1957 uttalt seg sterkt imot å søke om dispensasjon for driftsbestyreren. Han var nå i tvil, men syntes ikke det var riktig å gå imot et styrevedtak i e-verksstyret og gi NITO den trumfen at kommunen ble nødt til å søke om dispensasjon. Pettersvold kom nå til stede og ringte til Norsk Kommuneforbunds daværende formann, nå avdøde Arthur Karlsen. Denne uttalte at dersom det var montørenes vanlige arbeid å koble av og på strømmen ved utkobling for rasjonering, feil etc., kunne A ikke nekte å sette på strømmen igjen, om kommunen forlangte det. Nektet han, kunne det bli spørsmål om brudd på overenskomst. Karlsen fremholdt imidlertid at A ikke måtte påta seg noe arbeid som tillå driftslederen. Pettersvold presiserte sterkt overfor rådmannen at det arbeid A påtok seg, ikke måtte ha noe med selve ledelsen og ansvaret for verket å gjøre. Til det bemerket rådmannen at etter kl. 24 var kommunen selv ansvarshavende. Rådmannen og Mortensen ble da enige om at de skulle ringe til ordfører Aas og sette ham inn i saken og foreslå at en ikke skulle søke om dispensasjon.

Kl. 21,25 godkjente ordfører Aas dette standpunktet.

Kl. 21,35 meddelte rådmannen ordførerens standpunkt til Melsom.

Side:438

Denne spurte da om hvorledes kommunen ville stille seg, dersom NITO frivillig og av eget tiltak fritok Werner for streik. Rådmannen svarte at han for sitt vedkommende ikke hadde noen foranledning til å motsette seg en slik ordning. NITO ville deretter ha et møte med organisasjonens samtlige medlemmer i Skoger og lovet å meddele rådmannen resultatet over telefonen.

Kl. 23,10 ringte Wegener og opplyste at møtet var holdt. Det var konferert med NITO's hovedstyre om saken. Utkobling ville skje kl. 24.

Kl. 23,40 ringte e-verkstyrets formann og opplyste til rådmannen at han var blitt hentet hjemme og befant seg i møte med NITO's medlemmer. Han spurte om rådmannen var villig til å søke om dispensasjon for driftsbestyreren, i hvert fall for 1 døgn, slik at situasjonen kunne bli mer avklaret, og en da muligens hadde fått svar fra Vassdragsvesenet. Rådmannen svarte hertil at etter det som nå var skjedd, hverken kunne eller ville han søke slik dispensasjon, uansett hvilket tidsrom det gjaldt.

Fra kl. 24 foretok driftsbestyrer Werner utkobling av strømmen på de 4 innføringsstasjonene. A fulgte etter til hver stasjon og koblet inn igjen strømmen.

Den 9. juli 1957 sendte NITO ut sålydende pressemelding:

«Etter at et ikke anbefalt forslag fra meklingsmannen ble forkastet, inntråtte åpen konflikt mellom Skoger kommune og NITO, og arbeidsstans ble iverksatt fra mandag 8. juli d. å. kl. 24.

Konflikten omfatter 7 mann ved ingeniørvesenet og 2 mann ved elektrisitetsforsyningen, deriblant driftsbestyreren, som er ansvarshavende for elektrisitetsforsyningens drift.

Da det var på det rene at driftsbestyreren i henhold til gjeldende bestemmelser, ikke kunne forlate verket med spenningen på, ble det etter initiativ fra NITO holdt et møte med Skoger kommune den 8. juli kl. 21.

Under møtet framholdt NITO det ansvar kommunen hadde for en eventuell strømutkopling, såfremt kommunen ikke søkte dispensasjon. En slik utvei hadde imidlertid ingen interesse for Skoger kommune.

Etter dette ble strømmen koplet ut kl. 24.

Umiddelbart etter utkoplingen ble strømmen igjen koplet inn av en av kommunens montører. Denne har overfor NITO opplyst at han handlet etter ordre fra ordføreren og under trusel om oppsigelse. En slik uhørt framgangsmåte fra en arbeidsgivers side, unnskylder imidlertid ikke montøren, idet han på forhånd var blitt underrettet fra NITO om at innkoplingen var streikebryterarbeid.

I dette tilfelle har en lønnsmottaker stilt seg til tjeneste som streikebryter. Man har grunn til å håpe at montørens egen organisasjon vil bringe ham på bedre tanker.

NITO minner om at de oppsagte stillinger i Skoger kommune er blokert, og fastslår at utførelse av ethvert arbeid, som tidligere ble utført av NITO's medlemmer, er streikebryterarbeid.

Etter hva NITO forstår drives nå Skoger Elektrisitetsverk uten ansvarlig leder. Spørsmålet om lovligheten av dette vil bli bragt inn for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen.

NITO vil ikke unnlate å peke på at kommunens opptreden har komplisert den foreliggende konfliktsituasjon.»

Side:439

Denne meldingen ble fulgt av en ny pressemelding av 12. s. m. Denne lød slik:

«Av artikler i endel aviser bl.a. i to ledere i Arbeiderbladet for den 11. og 12. ds. fremgår det at NITO uberettiget har stemplet en montør i Skoger som streikebryter. Samtidig fremholdes det store ansvar dette medfører for NITO.

Vår organisasjon er fullt klar over ansvaret ved offentlig å stemple en mann som streikebryter.

Vedkommende montør det her gjelder har utført blokert arbeid idet han har påtatt seg en godkjent driftsbestyrers ansvarsrett ved å gjøre et arbeid som han tidligere bare kunne utføre som underordnet en offentlig godkjent ansvarshavende. Montøren var personlig gjort kjent med at dette arbeid var blokert av NITO og at innkoblingen av strømmen i Skoger ville bli betraktet som streikebrytervirksomhet.

NITO fastholder sin karakteristikk av montørens adferd i denne sak. Føler han seg uberettiget anklaget, er det jo full anledning for ham til ved de rette offentlige instanser f. eks. domstolene, å søke seg fri for denne anklage.»

A har følt seg ærekrenket ved at han i disse pressemeldingene er beskyldt for å ha utført streikebryterarbeid og stillet seg til tjeneste som streikebryter.

Saksøkeren gjør bl.a. gjeldende:

Det er sikker norsk rett at ordet streikebryter inneholder en beskyldning. Folk spør ikke etter begrunnelse, dersom ordet streikebryter er slynget ut om en mann. Isolert sett er ordet således en beskyldning. Den som skal fri seg, må føre bevis for den objektive sannhet. Selv om det skulle være riktig som anført av saksøkte, at pressemeldingene bare inneholder en vurdering av et faktisk forhold, som er riktig beskrevet, så rettferdiggjør ikke det bruken av ordet streikebryter. Setningen «stille seg til disposisjon» innebærer endog at han har gjort gjerningen med beredvillighet. Uttalelsen måtte virke som en banbulle. Selv om ikke As navn ble nevnt, så måtte en regne med at det ble kjent. A har, da han slo på strømmen, ikke utført noe annet enn det som hørte til hans vanlige arbeidsplikt. Han har ikke fungert som driftsbestyrer. Han har således ikke engang åpnet et brev. I pressemeldingen står det at han er gått inn i den ansvarshavendes stilling. Det har han ikke gjort. Etter 8. juli 1957 kl. 24 var det e-verket som hadde ansvaret som konsesjonshaver. A har mottatt ordre om å utføre noe som hørte til hans vanlige arbeidsplikter. Han har ikke påtatt seg en godkjent driftsbestyrers arbeid.

Det er ikke fra saksøktes side dokumentert noen plikt for bestyreren til å slå av strømmen. Han måtte kunne ha sagt fra til hovedstyret for Vassdragsvesenet at han etter kl. 24 ikke lenger var ansvarshavende, og overlatt til kommunen å finne en ordning. Han kunne ha sagt fra at han hadde en fullt kvalifisert mann, nemlig A, til å forestå driften. Etter saksøkerens oppfatning var det rettsstridig av driftsbestyreren å slå av strømmen. Det var et rettsstridig kampmiddel. A har derfor avverget en rettsstridig handling. Dertil kom at driftsbestyreren etter kl. 24 ikke hadde myndighet til å slå av strømmen. Han var da streikende og ikke i funksjon ved verket. Han var med andre ord blitt en

Side:440

utenforstående tredjemann. NITO gjør gjeldende at det var av sikkerhetsmessige grunner strømmen ble slått av. Dette var imidlertid ikke motivet, men bare et påskudd til å forsvare handlingen. - - -

Saksøkte har bl.a. gjort gjeldende:

De uttrykk som saksøkeren krever mortifisert er ikke beskyldninger, men en subjektiv dom. Saksøkte har gitt et korrekt referat av hva som er foregått og gitt en vurdering. Men selv om de påklagede uttrykk må ansees å være beskyldninger, så er det ført bevis for sannheten av dem.

Streikebryter er en som tar arbeid som er blokkert etter at den som tidligere utførte arbeidet er gått til streik. Det er på det rene at driftsbestyreren og driftsassistenten var gått i streik. Hverken overmontøren eller fungerende overmontør kunne da påta seg det ansvar som påhvilte de streikende. Driftsbestyreren var pliktig til å koble ut strømmen. Drift av sterktstrømsanlegg skal foreståes av sakkyndig driftsleder. Det kan ikke foregå noen drift, når det ikke er noen ansvarlig til stede. Kommunen kan ikke fri driftsbestyreren fra det ansvar han har overfor Elektrisitetstilsynet. Elektrisitetstilsynet har tidligere gitt uttrykk for at elektriske anlegg ikke tillates holdt under spenning uten noen ansvarshavende. Da det ikke sto noen faglig driftsleder ferdig til å overta, hadde Werner plikt til å slå av strømmen. Det ville ha vært ansvarsløst av ham ikke å gjøre det. A har ved å ta på seg driftsbestyrerens ansvar overtatt et arbeid som forøket hans egen arbeidsplikt. Han har nemlig tatt på seg en ansvarshavendes oppgave.

A kan heller ikke påberope seg at han var i begrunnet god tro. Han ble advart av NITO, men er blitt villedet av dem som skulle veilede ham. Rådmannen sa feilaktig at verket nå gikk på kommunens ansvar. Kommuneforbundet er tydeligvis heller ikke blitt informert om det som er poenget i saken, nemlig at det dreiet seg om å overta en streikendes ansvar. Ved mortifikasjon gjelder for øvrig ikke aktsomhetskravet, jfr. høyesterettsdom i Rt-1955-137. Om A har vært i god tro eller ikke, spiller således ingen rolle. A har tatt streikebryterarbeid. Det er rettslig full adgang til å ta slikt arbeid, men det er også fullt lovlig av de streikende å misbillige det. - - -

Retten skal bemerke:

Det må være helt på det rene at det etter norsk rett isolert sett er en beskyldning å si om en mann at han har utført streikebryterarbeid og stillet seg til tjeneste som streikebryter. Uttalelsen er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte og utsette ham for hat og ringeakt. A kan da forlange at retten erklærer beskyldningene for døde og maktesløse, dersom de saksøkte ikke fører sannhetsbevis. Retten kan ikke finne at de knappe pressemeldinger som er utsendt gir en så klar og fullstendig fremstilling av de faktiske forhold som danner bakgrunnen for at saksøkeren handlet som han gjorde, at leseren kunne gjøre seg opp en selvstendig mening om hvorvidt det var berettiget å karakterisere ham som streikebryter. Forholdet er etter rettens mening ikke analogt med det som lå til grunn for høyesterettsdom i Rt-1939-507 flg. Saksøkte må således ha plikt til å føre sannhetsbevis for beskyldningene.

Det må ansees på det rene at overmontør Bjørhuus, som var reist

Side:441

på ferie, var den eneste som hadde Vassdragsvesenets godkjenning til midlertidig å forestå driften i driftsbestyrerens fravær. Hverken A eller noen annen ved bedriften hadde en slik godkjenning. A hadde utvilsomt de fornødne kvalifikasjoner til å forestå driften midlertidig. Men selv om en skulle se bort fra at han manglet formell godkjenning, så var det på det rene at A ikke ønsket å overta en driftsleders ansvar. Tillitsmann Pettersvold hadde på hans vegne uttalt overfor rådmannen at A ikke ville ha noe med ledelsen og ansvaret å gjøre. NITO ønsket ikke å tilby dispensasjon for driftsbestyreren, men organisasjonen ga tilsagn om at dispensasjon ville bli gitt på søknad fra kommunen. Kommunen og dets e-verk ønsket imidlertid ikke å søke om dispensasjon for ham. Kommunen sto på det standpunkt at det er kommunen som konsesjonshaver som har ansvaret for driften. Dette er etter rettens mening ikke riktig. Kommunen eller dens administrative organer kan ikke påta seg en driftsbestyrers ansvar overfor Elektrisitetstilsynet. Kommunen er ingen kvalifisert stedfortreder, ingen faglig driftsleder.

Driftsbestyrer Werner hadde samme dag fått lest opp for seg i telefonen fra ingeniør Schønsee i Vassdragsvesenet et skriv fra Elektrisitetstilsynet, 5. distrikt. Det het i brevet: «Hvis ikke den ansvarshavende bestyrer ved gjensidig overenskomst overdrar sitt ansvar til en kvalifisert stedfortreder, så plikter han å legge anlegget strømløst før han fratrer.»

Retten ser det slik at dette er et ansvar som driftsbestyreren har overfor Elektrisitetstilsynet. Da det ikke sto noen rede til å overta ansvaret for driften, handlet han i samsvar med de retningslinjer som følger av ovennevnte skriv. Han handlet således rettmessig.

Da A gikk med på å koble inn strømmen, påtok han seg det ansvar som tillå driftsbestyreren, og han er derved kommet inn på hans arbeidsområde. Han har således utført blokkert arbeid. A kan imidlertid ikke betegnes som streikebryter, da han har vært i begrunnet god tro. I den høyesterettsdom som er sitert i Rt-1900-854 bygget retten sin avgjerd på at betegnelsen streikebryter ikke er på sin plass overfor en som har vært i begrunnet god tro. I det nevnte tilfelle visste den ærekrenkede ikke om at det var noen konflikt ved bedriften. Det kan imidlertid også være andre grunner til at den ærekrenkede er i god tro. A hadde etter at han hadde mottatt rådmannens ordre henvendt seg til Kommuneforbundet og fått forståelsen av at han trygt kunne sette på strømmen. Det er ingen grunn til å tvile på at A etter uttalelsene fra rådmannen og Kommuneforbundets formann følte seg helt sikker på at han bare holdt seg til sitt vanlige arbeid og derfor ikke utførte noe blokkert arbeid. Han kan derfor etter rettens mening ikke med rette betegnes som streikebryter. - - -