Hopp til innhold

Rt-1963-446

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1963-05-18
Publisert: Rt-1963-446
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 373/1963
Parter:
Forfatter: Berger, Bendiksby, Anker
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §401, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §183, §255, §256


Dommerne Berger, Bendiksby og Anker.

A ble ved Trondenes herredsrett dømt etter straffelovens §255, jfr. 256, jfr. §256, og §183 til fengsel i 6 måneder og til å betale fornærmede kr. 18 000. Han begjærte fornyet behandling ved Hålogaland lagmannsrett, idet han erkjente å ha underslått bare ca. kr. 11 000. Begjæringen ble av herredsretten ikke tatt til følge, og As kjæremål ble forkastet av lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:

«Kjæremålsutvalget er kommet til det resultat at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av strpl. §401, 1. ledd, som bestemmer at «begjæringen om fornyet behandling må være begrunnet i en bestridelse av, hva der i dommen er antaget med hensyn til skyldspørsmålet».

Før man går inn på tolkningen av bestemmelsen, faller det naturlig å resymere straffesakens stilling i herredsretten. Domfelte var tiltalt for «i tiden 1959-1962, i Harstad, som ansatt

Side:447

regnskapsassistent hos fru Hildur Holte i dennes egenskap av forretningsfører for A/S Harstad Oplands Ferjeselskap, av selskapets midler å ha tilegnet seg ca. kr. 23 000». Under hovedforhandlingen frafalt påtalemyndigheten tiltalen for så vidt angikk 3 bestemte beløp på tilsammen ca. 5000 kroner. Domfelte erklærte seg skyldig i å ha underslått ca. 11 000 kroner (nøyaktig kr. 11 078,88 iflg. kjæremålserklæringen til lagmannsretten). Han ble av herredsretten dømt for å ha underslått ca. 18 000 kroner. Differensen mellom det han ble dømt for å ha underslått og det han erkjente, ca. 7000 kroner, utgjøres av 3 poster, nemlig kr. 747,10 den 6. juli 1959, kr. 6000 den 2. september 1960 og et beløp den 3. mars 1962 hvis størrelse ikke er opplyst i dommen. Disse beløp har domfelte hele tiden nektet å ha underslått. Herredsretten har behandlet hver enkelt av disse poster og fastslått at domfelte er skyldig i å ha underslått beløpene. Begjæringen om fornyet behandling er begrunnet med at domfelte bestrider at han er skyldig i underslag av disse 3 beløp.

Domfeltes forhold er både i tiltalen og dommen behandlet som ett sammenhengende eller fortsatt straffbart forhold, én underslagsforbrytelse. Når domfelte i en herredsrettssak i et slikt tilfelle bestrider sin skyld med hensyn til enkelte poster eller enkelte beløp, må det etter utvalgets oppfatning avgjøres ved en konkret bedømmelse om fornyet behandling ved lagmannsrett er det rette rettsmiddel; det er hverken nødvendig eller naturlig å tolke bestemmelsen i strpl. §401 slik, at fornyet behandling i alle tilfelle er utelukket når domfelte er kjent skyldig i overtredelse av den straffebestemmelse han er tiltalt etter, og han erkjenner sin skyld for en del av det sammenhengende forhold som tiltalen gjelder. Ved den bedømmelse som må foretas, kan det bl.a. komme i betraktning om differensen mellom det forhold domfelte er kjent skyldig i og det han ikke bestrider er vesentlig, om differensen gjelder bestemte identifiserbare poster eller beløp og om disse poster eller beløp er særskilt behandlet av den rett som har avsagt den angrepne dom.

Lagmannsretten, som i det vesentlige har tiltrådt herredsrettens begrunnelse, har ytterligere anført at det har ingen betydning for skyldspørsmålet om det straffbare forhold omfatter flere eller færre enkeltposter, og at størrelsen av underslaget bare har betydning for straffutmålingen. Herredsretten har så vidt skjønnes bygget på de samme betraktninger. Slik lagmannsrettens begrunnelse er formet, er det uklart om den har bygget sin avgjørelse på den forståelse av bestemmelsen i strpl. §401 som etter utvalgets oppfatning er den rette. Dette er en feil ved lagmannsrettens saksbehandling som må føre til opphevelse.

Dommer Anker bemerker:

Jeg stemmer for at kjæremålet forkastes, idet jeg ikke kan finne at lagmannsrettens tolkning av straffeprosesslovens §401, 1. ledd, er uriktig.

For meg er det avgjørende at lagmannsretten, som herredsretten i sin dom av 19. januar 1963, har lagt til grunn at

Side:448

underslagshandlingene er å anse som ett, fortsatt straffbart forhold. Denne vurderingen er et konkret rettsanvendelsesspørsmål, som Kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Når man i dette tilfelle står overfor ett straffbart forhold, hva også Kjæremålsutvalgets flertall bygger på, ser jeg ikke annet enn at det må få betydning i relasjon til straffeprosesslovens §401 første ledd. Man kan ikke dele opp handlingene i flere «skyldspørsmål», og det kan ikke kreves fornyet behandling ved lagmannsrett for å få prøvet enkelte poster i det ene underslaget.

Jeg finner støtte for mitt syn i den kjennelse av Høyesterett som er inntatt i Rt-1912-215, se særlig justitiarius Thinns votum, som flertallet sluttet seg til.

Teoretisk kunne det tenkes tilfelle hvor differensen mellom det påståtte og det innrømmede underslagsbeløp var så betydelig, relativt, at det ville fortone seg som urimelig å se valget som et straffutmålingsspørsmål. Man kunne vel si at forbrytelsen i et slikt tilfelle ville være så vesensforskjellig om det ene eller det annet beløp las til grunn at det måtte betraktes som et skyldspørsmål. Men dette er ikke aktuelt her, og jeg finner ikke at det er noen feil at lagmannsretten ikke har drøftet spørsmålet.»