Rt-1963-451
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1963-04-27 |
| Publisert: | Rt-1963-451 |
| Stikkord: | Jakt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 34 B/1963 |
| Parter: | Dovre fjellstyre (høyesterettsadvokat Knut Ramstad) mot Folldal fjellstyre m.fl. (høyesterettsadvokat Erik Bryn). |
| Forfatter: | Nygaard, Hiorthøy, Roll Matthiesen, Heiberg, Skau |
| Lovhenvisninger: | Fjelloven (1920) §30, Fjelloven (1920), Jaktloven (1899) §6, §2, §31, §35, §6 |
Dommer Nygaard: Folldal fjellstyre, Ola Furuhovde, Torstein Furuhovde og Ola P. Sæther anla i 1957 sak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett mot Dovre fjellstyre, og nedla under hovedforhandlingen påstand om at beboerne i Øvre Folldal etter fjellovens §30 skulle kjennes berettiget til å drive jakt og fangst innen det område som under saken er kalt Dovrefjell statsalmenning. Dette område omfatter ikke Grimsdalen statsalmenning. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa dom i saken 30. september 1960. Ved dommen ble Dovre fjellstyre frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.
Folldal fjellstyre, Ola Furuhovde, Torstein Furuhovde og Ola P. Sæther påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som pådømte saken 7. oktober 1961. Lagmannsrettens dom har slik domsslutning: «Beboerne i Øvre Folldal ned til og med gårdene Barstad og Brovold ved Gåsåi, representert ved Folldal fjellstyre, herunder Ola Furuhovde og Torstein Furuhovde, samt
Side:452
Ola P. Sæther, kjennes å ha rett til å drive jakt og fangst innen Dovrefjell statsalmenning. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller lagmannsretten.» Som det fremgår av domsslutningen, ble påstanden om rett til jakt og fangst for beboerne i hele Øvre Folldal ikke tatt til følge. Lagmannsretten fant nemlig at bare de som bor i det området der de øverste gårdene i Øvre Folldal ligger, har rett til å drive jakt og fangst innen Dovrefjell statsalmenning.
Dovre fjellstyre har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er det bl.a. gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den synes å ha lagt vekt på at Dovre og Øvre Folldal tidligere hørte sammen i administrativ henseende. En slik administrativ samhørighet er uten betydning for almenningsrettighetene i dag. Lagmannsretten synes heller ikke i tilstrekkelig grad å ha vært oppmerksom på at Dovrefjell kongealmenning, hvorav Øvre Folldal var en del, omfattet langt mer enn den nåværende Dovrefjell statsalmenning. Videre er det fremholdt at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at det ikke har vært noe markert skille mellom dovringenes og folldølenes bruksområder. Dovrefjell og Folldal statsalmenninger har vært særskilte almenninger. Når lagmannsretten har bygget på at det er «en historisk kjensgjerning at man i de høytliggende bygder for en vesentlig del har måttet livberge seg med jakt og fangst», hevdes det fra Dovre fjellstyres side at denne betraktning ikke passer på forholdene i Øvre Folldal. Bosetningen i dette område begynte først omkring 1650, og bebyggelsen var forholdsvis ubetydelig inntil kobberverket ble anlagt i 1748. Fra dette tidspunkt var det kobberverket som ved siden av jordbruk og skogbruk skaffet beboerne det vesentlige næringsgrunnlag. Endelig er det gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har sett bort fra vitneforklaringene om at «1) folldølene som har jaktet utenfor sin bygd før fjelloven har påberopt seg at jaktretten var fri for enhver som en allemannsrett, og at 2) de etter fjelloven har løst jaktkort hos Dovre fjellstyre som utenbygdsboende, og at 3) de til fellesdrifter innen Dovrefjell statsalmenning har godtatt at de måtte bli å betrakte som utenbygdsboende uten havnerett». Det bestrides at den jakt og fangst og annen bruk som beboerne i den øverste del av Folldal måtte ha utøvet i Dovrefjell statsalmenning har vært av noen betydning, og at en slik bruk eventuelt tilfredsstiller kravene til «almenningsbruk» etter fjellovens §30. Dovre fjellstyre har nedlagt påstand om å bli frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Folldal fjellstyre m. fl. har ikke påanket lagmannsrettens dom. Tvisten for Høyesterett gjelder derfor bare spørsmålet om de som bor i den øverste delen av Øvre Folldal har rett til jakt og fangst i Dovrefjell statsalmenning. Ankemotpartene har nedlagt følgende påstand:
«1. Lagmannsrettens domsslutning første ledd stadfestes. 2. Det offentlige tilkjennes omkostninger for herredsretten og
Side:453
ankemotpartene tilkjennes omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Når det for øvrig gjelder saksforholdet og partenes anførsler, viser jeg til fremstillingene i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å referere. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nord-Østerdal og Nord-Gudbrandsdal herredsretter. Her ble det avhørt 5 parter og 27 vitner. Av vitnene hadde 4 ikke tidligere gitt forklaring. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan også i alt vesentlig tiltre den utførlige begrunnelse som lagmannsretten har gitt. På grunn av prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid å burde gjøre noen tilleggsbemerkninger.
Etter de opplysninger som foreligger i saken, finner jeg det - i likhet med herredsretten og lagmannsretten - bevist at de som har bodd i den øverste delen av Folldal, helt fra bosetningen begynte og frem til våre dager i atskillig utstrekning har drevet jakt og fangst også innenfor det området som nå kalles Dovrefjell statsalmenning. Det har i det vesentlige dreiet seg om villreinjakt samt fangst av og jakt på ryper. Den øverste delen av Folldal er en utpreget fjellbygd der man ikke kunne dyrke korn og poteter - gårdene ligger ca. 800 meter over havet. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at de som har bodd i denne grend, fra gammel tid også har måttet drive jakt og fangst for å skaffe seg det de trengte for å leve. Jakt og fangst må helt fra den første tiden ha vært av betydning for deres eksistensgrunnlag. Jeg finner således ikke at anlegget av kobberverket i 1748 for så vidt medførte noen særlig endring for dem som bodde øverst i dalen. Grenden ligger i nær tilknytning til den nåværende Dovrefjell statsalmenning slik at det var naturlig for dem som bodde i grenden også å drive jakt og fangst innenfor dette almenningsområdet. For så vidt angår de gamle jaktbuer - 7 av dem ligger innenfor Dovrefjell statsalmenning - viser jeg til fremstillingen i herredsrettens domsgrunner.
Spørsmålet blir så om denne jakt og fangst fra gammel tid bygger på almenningsrettslig grunnlag, slik at det her dreier seg om utøvelse av «almenningsbruk» etter fjellovens §30. Som nevnt av lagmannsretten, begynte bosetningen i Øvre Folldal omkring 1650, og det var da dovringer som slo seg ned i dette område. Jeg finner grunn til å fremheve at Øvre Folldal var en del av et større almenningsområde, nemlig den gamle Dovrefjell kongealmenning. Dovre og Øvre Folldal hørte også sammen i administrativ henseende helt til 1860-årene. Etter det som er opplyst i saken, er jeg enig med lagmannsretten i at det ikke har vært noe markert skille mellom bruksområder for dovringer og folldøler. Jeg viser for så vidt til lagmannsrettens domsgrunner. Ganske visst har folldøler ikke hatt setre eller beitestrekninger innenfor det almenningsområdet som nå ligger i Dovre. Men når
Side:454
folldølene fortrinnsvis har fått sine setre i Folldals «Østfjell», er forklaringen sannsynligvis den at dovringene allerede tidligere i atskillig utstrekning hadde tatt i bruk fjellstrekningene innen Dovrefjell og Grimsdalen statsalmenninger til setre og havning. På grunnlag av de opplysninger som foreligger, finner jeg ikke å burde legge vekt på at ikke noen av gårdene i Øvre Folldal har hatt setre eller beiteområder innenfor de nåværende grenser for Dovre herred. Derimot har det betydning at noen Dovre-gårder har setre i Folldal, og at dovringer tidligere brukte områder i Folldal til beiting med driftefe. Dette viser nemlig at det etter rettsoppfatningen den gang ikke var klare grenser for dovringenes og folldølenes almenningsbruk i disse områder. Jeg nevner i denne sammenheng også tvistighetene mellom dovringer og folldøler om almenningsbruken. Det er redegjort nærmere for dette i lagmannsrettens domsgrunner.
Jeg legger etter dette til grunn at den øverste grend i Folldal lå i et almenningsområde som var en del av en større almenning - Dovrefjell kongealmenning - uten at det har vært klare grenser for dovringenes og folldølenes bruksutøvelse. Videre fremhever jeg at den øverste delen av Folldal er en grend som etter sin beliggenhet har nær tilknytning til Dovrefjell statsalmenning. Endelig viser jeg til de opplysninger som er gitt i lagmannsrettens domsgrunner om folldølenes mosetak, storrslått og lausfebeiting innenfor det området som saken gjelder.
Under disse omstendigheter finner jeg det godtgjort at den jakt og fangst som beboerne i den øverste delen av Folldal fra gammel tid har drevet i Dovrefjell statsalmenning er utøvelse av «almenningsbruk» etter fjellovens §30. Det er nok så at det etter loven må kreves noe annet og mer enn faktisk bruksutøvelse fra gammel tid. Men i dette tilfelle har etter min mening bruken sitt grunnlag i almenningsrett. Forholdet var et annet i den dommen som er tatt inn i Rt-1952-282 flg., bl.a. fordi det ikke var ført bevis for at den grend som saken gjaldt, opprinnelig hadde vært en del av et større sammenhengende almenningsområde.
Jeg tilføyer at det etter min mening ikke får noen betydning for avgjørelsen i denne saken at Øvre Folldal i 1860-årene ble skilt fra Dovre i administrativ henseende. De som har bodd i den øverste delen av Folldal beholdt sine gamle almenningsrettigheter uten hensyn til de endringer som ble foretatt i de administrative grenser. Heller ikke kan det spille noen rolle at folldølene først i 1953 reiste spørsmålet om sine jakt- og fangstrettigheter i Dovrefjell statsalmenning, idet det ikke kan sees tidligere å ha vært tvist om dette spørsmål. Endelig legger jeg ikke noen vekt på at folldøler i den senere tid til dels har drevet jakt innen almenningsområder i Dovre herred på grunnlag av jaktkort som er utstedt av Dovre fjellstyre for utenbygdsboende.
Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. På
Side:455
grunn av sakens art og de noe uklare faktiske forhold finner jeg at Dovre fjellstyre heller ikke bør betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Egil Lund med domsmenn Ola Kvarberg og Anders Hovengen):
- - -
Da reinsjakten kom i gang etter siste krig ble den i Dovrefjell statsalmenning på vanlig måte administrert av Dovre fjellstyre, som mottok søknader om tillatelse til å felle rein, og utstedte jaktkort - felletillatelser - innen den kvote som det ble tildelt av departementet (Viltstyret) til de jaktberettigede mot en lavere avgift og til ikke jaktberettigede mot en høyere avgift, jfr. fjellovens §30, 1. og tredje ledd og §31, 2. ledd. Som jaktberettigede anså fjellstyret bare innenbygdsboende i Dovre herred. Hvert år etter krigen søkte og fikk også mange Øvre Folldøler jaktkort for utenbygdsboende. Fra Folldal fjellstyre og enkeltpersoner i Folldal kom det etter hvert krav om at folk fra Øvre Folldal skulle anerkjennes som jaktberettigede i Dovrefjell statsalmenning. Folldal fjellstyre søkte i den anledning Landbruksdepartementet om villreinkvote i Dovrefjell statsalmenning, og på jaktkort som Folldal fjellstyre utstedte til folldøler føyet det til «gamle jaktområder» og mente med det å gjøre jaktkortet gjeldende også for Dovrefjell statsalmenning (og andre steder - som i Hjerkinn og Kongsvoll fjellstue-utmåling) hvor de mente folldølene hadde hevdvunne jaktrettigheter. Søknaden om kvote ble forelagt Dovre fjellstyre og da dette fjellstyre uttalte seg imot, avslo departementet søknaden, og ga Folldal fjellstyre beskjed om at jaktkortene som fjellstyret utstedte bare måtte lyde på «Folldal Statsalmenning i Folldal herred». Folldal fjellstyre ga seg ikke med dette, men sendte gjennom sin prosessfullmektig en lengre redegjørelse for saken med begrunnelse for sitt standpunkt til Landbruksdepartementet og til Dovre fjellstyre. Dette førte ikke til noen endring, idet Dovre fjellstyre fastholdt sitt tidligere vedtak og departementet fant at rimelighet tilsa at saken fikk bli en sak mellom Folldal fjellstyre og Dovre fjellstyre, og at det ikke forelå noen grunn til å inndra departementet i saken. Det neste skritt etter dette var at saksøkerne tok ut forliksklagen som danner grunnlaget for nærværende sak.
Folldal var opprinnelig en del av Dovrefjell Kongealmenning og lå ubebodd. Bosetting begynte i Øvre Folldal antagelig i første halvdel av det 17. århundre. Øvre Folldal hørte i den første tid til Dovre og altså til Kristians amt, mens Nedre Folldal sammen med Lilleelvdalen (Alvdal)
Side:456
dannet et anneks til Tynset (Hedemarkens amt). I 1860-årene ble Øvre Folldal utskilt fra Dovre og slått sammen med Nedre Folldal og Lilleelvdalen. Fra 1914 er Folldal (Øvre og Nedre Folldal) eget herred.
Øvre Folldal grenser øverst til Hjerkinn-utmålingen (statens eiendom) og til Dovrefjell statsalmenning. På nordsiden av Folla går grensen fra gården øy ved Folla nord-nordøstover langs Hjerkinn-utmåling som her strekker seg bortimot 2 mil innover. Fra øy går grensen i den annen retning oppover langs Folla ca. 2 km til den treffer grensen mot Dovrefjell statsalmenning (Dovre herred) og følger denne grense sydover til Storhø ca. 3 km og sydøstover til Pigghetta ca. 4 km. Fra Pigghetta sydøstover grenser Øvre Folldal til Grimsdal statsalmenning (Dovre herred). Fra øy ned til grensen mellom Øvre og Nedre Folldal (den gamle fylkesgrense) er det bortimot 2 mil i luftlinje - langs elven og veien (som går i svinger) noe mer. - - -
Retten vil først komme med noen anførsler om de områder det gjelder - størrelse, beliggenhet i forhold til hverandre m.v. Riksvei 50 og jernbanelinjen følger hinannen stort sett over Dovrefjell statsalmenning fra Dombås til Hjerkinn og deler almenningen i to deler - en mindre del på sørsiden og en større del - Snøhetta-området - på nordsiden. Det er ikke i retten i tall angitt hvor stort arealet er, men det dreier seg om et betydelig fjellareal - for Snøhetta-områdets vedkommende med en betydelig villreinbestand. Folldal statsalmenning er opplyst i retten å være på 4-500 km2. Som det fremgår av det som er sagt foran grenser disse statsalmenninger til hverandre på en strekning av ca. 7 km. Det er den søndre - mindre - del av Dovrefjell statsalmenning som grenser til Folldal statsalmenning. Den øverste gård i Folldal - Øy - ligger et par kilometer fra grensen, noen få andre gårder ligger noe lenger unna, men noenlunde nær grensen de også, mens gårdene ellers ligger bortimot en mil eller mer fra grensen. Ingen del av Folldal grenser til Snøhetta-området, idet Hjerkinn-utmålingen ligger imellom, og Hjerkinn-utmålingen går også vestover langs Folla noen kilometer, så om folldølene vil gå utenom Hjerkinn-utmålingen på vestsiden opp i Snøhetta-området, må de gjøre en ganske stor sving vestover. Det må etter dette sies at den søndre (mindre) del av Dovrefjell statsalmenning ligger nær ved og lett tilgjengelig for de få gårdene som ligger aller øverst i Folldal. Ingen av disse gårder har seter i Dovrefjell statsalmenning, men de ligger så nær og har innmark og utmark så nær at det er rimelig at visse grenseoverskridelser ved beiting av lausfe, storrslått og mosetak kan ha forekommet gjennom tidene, og etter det som er fremkommet i saken går retten ut fra at slik grenseoverskridelse har forekommet fra disse gårders side. For disse gårdene må en også si at søndre del av Dovrefjell statsalmenning ligger nær og naturlig til som jaktterreng, mens det til Snøhetta-området blir atskillig lenger. For de gårdene som ligger lenger nede i dalen blir det alt til nedre del av Dovrefjell statsalmenning noe langt og til Snøhetta-området tilsvarende enda lenger, og kommer en så til gårdene nedover mot grensen til Nedre Folldal vil avstandene til begge deler av Dovrefjell statsalmenning bli lange, og en kan ikke lenger si at noen del av Dovrefjell statsalmenning er lett tilgjengelig og ligger til som naturlig jaktterreng. Ser en på den almenningsbruk som, som nevnt, kan ha forekommet fra de
Side:457
øverste gårdene inn på Dovrefjell statsalmennings område (lausfebeite, mostak og storrslått), må den sies å ha vært utøvet av noen få enkelte gårder, og det ville være lite rimelig å la den få noen følger for det store område som Øvre Folldal er. Hvis retten ga saksøkerne medhold i at det ved den jakt og fangst som folldøler fra gammelt av har utøvet i Dovrefjell statsalmenning, var ervervet en rett til jakt, ville også her spørsmålet melde seg om det var rimelig å la den få følger for hele Øvre Folldal. Etter de opplysninger en har fått om denne jakten og fangsten kan en ikke utelukke at en del av jaktutøverne også var fra nedre del av Øvre Folldal, men stort sett antar retten at nevnte jakt og fangst er drevet av enkelte jegere fra øvre del av Øvre Folldal, og at det i tilfelle ville stillet seg tvilsomt om en kunne ha regnet hele Øvre Folldal som «bygd eller grend, hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk» slik som det er påstått av saksøkerne. Det ville antagelig vært mer naturlig å trekke en grense nedenfor Dalen (Dalholen) slik at en fikk med de som sognet til denne kretsen av gårder (til Dalen kapell) men ikke de nedenfor, bl.a. ikke hele bebyggelsen rundt Folldal Verk. Etter det resultat retten lenger frem i dommen kommer til, blir det imidlertid ikke nødvendig å ta opp dette spørsmålet om det ville vært det riktige å trekke en annen grense enn den som påstanden fra saksøkerne har satt (grensen mellom Øvre og Nedre Folldal).
Med hensyn til forholdet mellom Dovrefjell og Folldal statsalmenning er retten enig i det syn som saksøkte har på spørsmålet. Bosettingen i Øvre Folldal begynte som før nevnt i første halvdel av det 17. århundre og det var vesentlig dovringer som da bosatte seg der. Dovringene bosatte seg altså i det som var deres egen almenning. Ettersom bosettingen skred frem og gårdene vokste og la de nærmeste områder under seg, ble det behov for å utnytte også fjernere områder på vanlig måte til setrer, beite, slått, mosetning m.v., altså vanlig almenningsbruk. Det var da naturlig for den nye bygd å søke dit hvor liten eller ingen almenningsbruk ble utøvet av andre, slik at det var god plass for den ekspansjon den nye bygd trengte. Det ble derfor til de store så godt som ikke utnyttede områdene nordøstover den nye bygden søkte med sitt almenningsbruk. På sørvestsiden av dalen ble det bare noen få setrer, og vanlig almenningsbruk på denne siden strakte seg bare et stykke oppover dalsiden med bare uvesentlige overskridelser av de senere opptrukne grenser mot Dovrefjell og Grimsdal statsalmenning. Tyngden av Øvre Folldals almenningsbruk ble lagt i de nordøstlige områder - «østfjellet» og her hadde folldølingene sine interessekonflikter med andre, bl.a. dovringer og andre som hadde feleger (driftehavner) i disse områder og som etter hvert ble fordrevet av folldølene og deres almenningsbruk. På denne måten kom folldølene ikke til å utøve noen almenningsbruk i det hele tatt i det som nå er Dovrefjell statsalmenning. (Retten ser foreløpig bort fra jakt og fangst som almenningsbruk). Faktisk har derfor allerede fra den første tid Folldal og Dovre hatt hver sine almenninger og gjensidig anerkjent de grenser for bruken som etter hvert har dannet seg. Når så Øvre Folldal og Dovre ble skilt fra hverandre og grensene mellom almenningene ble trukket opp overensstemmende med herredsgrensene, så ble disse grensene lagt der det var naturlig etter bruken slik at hver bygd fikk den almenning som
Side:458
almenningsbruken allerede hadde utpekt som hørende til vedkommende bygd. Det fremgår da også av Gudbrandsdalskommisjonens innberetning (side 96, 2. spalte) at kommisjonen regner med Foldal statsalmenning og beskriver grensene mellom Dovrefjell og Grimsdal statsalmenninger og Folldal statsalmenning. Kommisjonen slår også fast (side 98, 2. spalte) at de som har bruksrett i Dovrefjell statsalmenning er bestemte oppsittere i Dovre - samt eieren av Roldstad i Lesja - mens kommisjonen ikke synes å ha regnet med den mulighet at folldølene skulle ha noen bruksrett fordi Folldal opprinnelig var en del av Dovrefjell statsalmenning. Retten kommer etter dette til at Folldal og Dovrefjell statsalmenninger er to selvstendige atskilte statsalmenninger, og at det ikke i dag kan tillegges noen betydning i rettslig henseende at Dovrefjell engang i tiden også omfattet Folldal.
Avgjørende for om beboerne i Øvre Folldal har rett til jakt og fangst i Dovrefjell statsalmenning i medhold av fjellovens §30 må etter dette alene bli om de fra gammel tid har utøvet almenningsbruk der. Retten har allerede nevnt en del om den almenningsbruk som - bortsett fra jakt og fangst - har vært øvet, og retten har kommet til at denne bruk må sies å være såpass uvesentlig at den i og for seg ikke kan få noen betydning for Øvre Folldals rett til jakt og fangst. Saksøkerne har da heller ikke lagt noen særlig vekt på denne almenningsbruk, idet de sterkt har hevdet at jakt og fangst utøvet som almeningsbruk er tilstrekkelig, og helt ut har bygget sin påstand på at jakt og fangst som almenningsbruk er utøvet fra gammel tid.
Retten finner det etter opplysningene på det rene at folldølene fra den første tid og fremover har vært henvist til i stor utstrekning å drive jakt og fangst for å skaffe seg et nødvendig tillegg til det gårdsdriften ga å livberge seg med. Denne jakt og fangst er åpenbart drevet over vide områder og er for en ikke uvesentlig del drevet i Dovrefjell statsalmenning. Det har særlig vært fangst av rype - snarefangst - og jakt på rype og rein som har vært av betydning for dem fra gammelt av, mens betydningen av denne jakt og fangst i dag er meget redusert. Rypefangsten, som antagelig betydde mest økonomisk, er det nå helt slutt med, og reinjakten er nå sterkt begrenset og regulert ved de kvoter som gis for de forskjellige områder og fordeling av jaktkort blant de mange søkere. Etter opplysningene i saken synes folldølene foruten sin egen statsalmenning å ha regnet som sitt jaktområde Hjerkinn-utmåling (jfr. dok. 4 ad 1 - avskrift av dom av 30. oktober 1890 ved Nordre Gudbrandsdalen meddomsrett), Kongsvoll utmåling (jfr. Rt-1956-342 og RG-1959-7), oppover mot Åmotsdalen i Oppdal, Snøhetta-området og søndre del av Dovrefjell statsalmenning, videre sørover i Gautstigterrenget og helt mot Rondane. Om utstrekningen av jakt og fangst drevet i Dovrefjell statsalmenning er det noen uenighet mellom partene - saksøkerne som parter og en rekke vitner har forklart om egne og forfedres jaktturer i Dovrefjell, mens gamle jegere blant saksøktes vitner har forklart at de har sett og hørt lite eller ingenting til denne jakten. Retten finner ikke grunn til å tvile på at folldøler ned gjennom tidene har drevet atskillig jakt og fangst i Dovrefjell, men antar det vesentlig har vært blant folk som har bodd beleilig til (ikke for langt ned i dalen). Alle disse har nok ikke vært vidt
Side:459
omkringstreifende jegere, men forholdsvis mange synes å ha vært det. Det har fra saksøkerne som bevis for jakt og fangst vært påberopt en rekke jaktbuer som folldøler skal ha hatt i sine gamle jaktterrenger. Disse buene - det er nevnt 10 stykker - er primitive steinbuer som har stått åpne for enhver og har vært brukt av jegere som trengte å søke ly. Selv om de ikke alle er oppført, vedlikeholdt og, brukt av bare folldøler, bekrefter forholdet med buene til en viss grad folldølenes forklaring om utøving av jakt og fangst, og bekrefter også at de har ferdedes vidt omkring (3 buer er plasert i Snøhetta-området, 4 i Dovrefjell sør for jernbanen, 1 i Kongsvoll utmåling, 1 i Fokkstuen utmåling og 1 i Grimsdal statsalmenning).
Med hensyn til betydningen av den jakt og fangst som folldølene har utøvet i Dovrefjell statsalmenning har begge parter påberopt seg høyesterettsdom vedrørende jaktrett i Roknedal statsalmenning, Rt-1952-282. Saksøkerne har hevdet at forholdet i denne sak var et helt annet, idet det her ble lagt vekt på at det måtte foreligge en bruk som har sitt grunnlag i almenningsrett, en bruk som har sin hjemmel i almenningsloven (side 285-86). Det kunne ikke sies om den bruk som i det nevnte tilfelle skulle bedømmes, men den bruk det i foreliggende sak er tale om er nettop en bruk som har sitt grunnlag i almenningsrett mener saksøkerne, og bygger særlig på det forhold at det fra gammelt av gjelder en og samme almenning som nok så er delt, men hvor de som er almenningsberettigede - både folldøler og dovringer - har sine gamle rettigheter til hele det opprinnelige område. Saksøkte har på sin side hevdet at forholdet fra nevnte høyesterettsdom er analogt med det foreliggende, og at Høyesteretts begrunnelse passer også her og må gi tilsvarende resultat i den foreliggende sak.
Etter å ha slått fast at det av gårdene i Gaulstadgrenda ikke var utøvet noen annen almenningsbruk av betydning, slår førstvoterende i nevnte høyesterettsdom fast at det står tilbake å behandle betydningen av den jakt og fangst som har vært drevet av Gaulstadfolk innenfor angjeldende område. ( Rt-1952-282 på side 285). Nærværende rett kommer også til at det - etter det som foran er sagt om folldølenes stilling til Dovrefjell statsalmenning, og om at den almenningsbruk som folldøler har utøvet i denne almenning ikke kan være av noen betydning - bare står igjen å behandle betydningen av den jakt og fangst som har vært drevet. Førstvoterende i høyesterettsdommen kommer i det følgende til at den jakt og fangst som gjelder har vært drevet ut fra den oppfatning, at jakt og fangst i statsalmenninger var fri, og at den ikke kunne betraktes som utslag av noen almenningsrett for grenden. Nærværende rett mener at førstvoterendes begrunnelse for dette passer også i nærværende sak og må være avgjørende for resultatet. Det forhold at folldølene på sine vidstrakte jaktturer foruten i Dovrefjell også har jaktet i fjellstueutmålene, i Oppdal, i Grimsdal Statsalmenning og helt mot Rondanetraktene, gir også inntrykk av en jakt som ikke er drevet som utslag av en almenningsrett. Hvis jakten var drevet som almenningsbruk, skulle en tro de hadde holdt seg bare til den almenning som de mente å ha almenningsrettigheter i. Avgjørende for nærværende sak må også være det resultat førstvoterende kommer til med hensyn til forståelsen av fjelllovens uttrykk «almenningsbruk».
Side:460
Saksøkerne har med hensyn til forståelsen av uttrykket «almenningsbruk» påpekt at uttrykket ikke var brukt i fjellovkomiteens utkast (§35), men kom inn senere under behandlingen uten at det i forarbeidene til loven kan sees at det var meningen å gjøre noen forandring i utkastet på dette punkt. I utkastet het det imidlertid «utøvet jakt og fangst inden herredets statsalmenning eller del av samme.» (Utkastets §35, 3, 1). Saksøkerne har blant annet under henvisning til dette hevdet at jakt og fangst er en selvstendig utøvelse av almenningsbruk, som ikke behøver å støtte seg til annen bruk i almenningen for å begrunne jaktrett etter fjellovens §30. Retten mener at forandringen fra fjellovkomiteens utkast virkelig må ha vært en forandring ikke bare av ordlyden men også av bestemmelsens innhold, og mener dette fremgår også av den forståelse av ordet «almenningsbruk» førstvoterende er kommet til.
Med hensyn til spørsmålet om utøvelsen av jakt og fangst uten å støtte seg til annen bruk i almenningen kan betraktes som almenningsbruk, viser også retten til mindretallets begrunnelse i lagmannsretten som Høyesterett i det vesentlige sluttet seg til i høyesterettsdommen. Det heter her ( Rt-1952-282 på side 297) at hvis jakt og fangst i statsalmenning skal betraktes som almenningsbruk, må den støttes av annen bruk i almenningen. Da slik annen bruk i det foreliggende tilfelle ikke var bevist å ha funnet sted fra gammel tid, kunne etter mindretallets mening den jakt og fangst som hadde funnet sted ikke alene begrunne noen rett for beboerne av vedkommende grend etter fjellovens §30. Retten må anta dette er en vesentlig del av mindretallets begrunnelse, og at denne del av begrunnelsen da er tiltrådt av Høyesterett.
Retten finner etter dette at saksøktes påstand må tas til følge slik at dommen må gå ut på frifinnelse. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann Per Anker og lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson og T. Brun Fretheim):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Øvre Folldal hørte i eldre tid til Dovre som utgjorde en del av Lesje prestegjeld i Kristians amt (Opland fylke), mens Nedre Folldal sammen med Lilleelvdalen (Alvdal) dannet et anneks til Tønset prestegjeld i Østerdalen, Hedemarkens amt (Hedemark fylke). Grensen mellom Øvre og Nedre Folldal som falt sammen med amtsgrensen skal ha gått over gården Fløtten i Brandsnesgrenden.
Fra 1. januar 1861 ble Øvre Folldal utskilt fra Lesje prestegjeld og overført til Dovre prestegjeld som da ble opprettet. Øvre Folldal ble så fra 1. januar 1863 igjen utskilt fra Dovre prestegjeld og slått sammen med Nedre Folldal og Lilleelvedalen til ett prestegjeld.
Ved kgl. res. av 17. desember 1864 ble Øvre Folldal fra 1. januar 1865 overført fra Lesje tinglag til Lilleelvedalen tinglag.
Ved kgl. res. av 19. september 1913 ble Folldalen sogn utskilt fra Lilleelvedalen for å danne eget herred under navn av Folldalens herred.
Av foranstående fremgår det således at Dovre og Øvre Folldal både i geistlig og verdslig henseende har hørt sammen til henholdsvis 1863 og 1865.
Side:461
Den første bosetting i Øvre Folldal synes å ha foregått fra første halvdel av 1600 årene. Om denne bosetting uttaler L. M. B. Aubert i sin «Betænkning angaaende Eiendomsforholdet til Skoven i Foldalen afgit til Indredepartementet 28. februar 1863,» side 1: «Foldalen var indtil for omtrent 200 Aar siden en saagodtsom aldeles udyrket Skovstrækning, der som en Del af Dovrefjeld Kongealminding brugtes af Dovre Almue. Hvorvidt der i den egentlige Foldal har været Sætre, er ikke godt at afgjøre, men ialfald har Dovre havt sine Sætre lige ind paa den (i Grimsdalen, Kvitdalen) og ialfald, skjønt vel sjældnere paa Grund af den fjerne Beliggenhed drevet andet Almindingsbrug der... Medens Foldalen i ældre Tider vel kun var et Tilflugtssted for Rømningsmænd, begyndte i det 17de Aarhundrede Oprydningen. Af en i den medfølgende Domsakt pag. 219 ff. indtagen Forening med Dovre Almue afødt xx.xx.1641 ser man, at Fogden da netop havde udstedt de 3 første Bygselbreve, formodentlig paa 2de Pladse, Dalen og Husum i «Hans Kongelige Majestæts Alminding, som kaldes Foldalen.»» Det heter videre side 3: «Den største Bebyggelse skylder Foldalen Oprettelsen af Kobberværket paa Husums Grund i Aaret 1748. Der indflyttede da en Mængde Værksarbeidere, der ryddede sig Pladse i Skoven runt om Værket uden Nogens Tilladelse og herved voxede Folkemængden saameget, at Foldalen omtrent 1750 fraskildtes Dovre Sogn og fik egen Kirke paa Brantsnes' Grund, sammen med det til Tønset Præstegjeld hørende nedre Foldalen.»
Den 13. september 1800 foretok foged Lyng en befaring og undersøkelse i «Dovrefjelds Konge-Alminding under Læssøe Præstegjeld». I hans beskrivelse side 89 uttales det:
«Denne hele Omkreds, som er meget stor og holdes for at være over 70 Mile, indbefatter ikke alene selve Dovrefjeld, det høieste Fjeld i Landet, men og Arme og Grene af samme, forsaavidt Læssøe tilhører.
Udi Omkredsen ligger:
1. Læssøe Bygd med Dovre Annex efter Dalstrøget, bebygget og opdyrket paa den ene Side.
2. Læssøe Jernværk med tilhørende Eiendomme.
3. I selve Fjeldet ligger et Annex-Sogn, kaldet Foldalen, der næsten ligeledes alene er bebygget paa een Side. Endeel af dette Annex hører til Læssøe og det øvrige til Tønseths Præstegjeld.»
På side 91 anføres det:
«I den udi Almindingen beliggende Bøygd Foldalen, der bestaar af endeel skyldlagte Pladse eller Gaarde, som er Besiddernes Eiendom, saaes Korn ethvert Aar, men de fleste Aar lykkes ikke Kornavlingen, da Kornet enten fryser bort eller ikke bliver modent.
Paa Fjeldstuerne Jerkind og Fogstuen er nogle Gange gjort Forsøg med Kornsæd, men Kornet er ikke nogen Tid bragt til nogen Modenhed. Rydningsmænd vilde her finde sin Næring ved Fæavl og Jagt, naar de maatte nedsætte sig i gode Græsgange, men da disse vel for det meste ere ocuperede af Bygdens Almue til deres Sætere, vil der i denne vide Strækning vanskelig findes Leilighed for Rydningspladses Anlæggelse.»
Det synes lite tvilsomt at Øvre Folldal er blitt betraktet som en del av Dovrefjellalmenningen, og at beboerne i Øvre Folldal var bruksberettigede i denne almenning. Det spørsmål reiser seg da om utviklingen
Side:462
gen har medført at Øvre Folldal nå bare har bruksrett i den innenfor herredets grenser liggende Folldal statsalmenning, eller om Øvre Folldal fortsatt har bruksrettigheter i Dovrefjell statsalmenning. Denne almenning omfatter også Grimsdalen statsalmenning, i ethvert fall ligger begge almenninger i Dovre herred og har felles fjellstyre. Folldal fjellstyres krav på jakt- og fangstrett er imidlertid begrenset til bare å gjelde Dovrefjell almenning slik som grensene for denne er trukket opp på et fremlagt kart.
Som nevnt tok bosettingen i Øvre Folldal til i første halvdel av 1600 årene. Det var dovringene som slo seg ned i dette område. Da de omkringliggende fjellstrekninger i stor utstrekning var beslaglagt av andre bruksberettigede fra Dovre, måtte folldølene trekke nordøstover med sin mer stedbundne almenningsbruk slik som seterbruk og havning. Noen fullstendig faktisk atskillelse mellom drovringenes og folldølenes almenningsbruk har det etter de foreliggende opplysninger imidlertid ikke vært. Det kan således nevnes at den dag i dag ligger det Dovresetre i Folldalsalmenningen, bl.a. Kvitdalssetrene i nord og Gravbekksetrene i syd for Folla. At det ikke har vært et markert skille mellom dovringenes og folldølenes bruksområder fremgår også av de stridigheter som oppsto mellom dem i området på sydsiden av Folla. Tre gårdbrukere fra Dovre fikk i 1739 fogdens bevilling til å bygge seter ved «Tvergjeld i Almindingen henhørende under Dovre» og de oppførte Nyseteren. Folldølene mente at dette krenket deres rettigheter og gikk til søksmål med den følge at de tre gårdbrukere ble tilpliktet å flytte. Denne seter ble overtatt av folldøler som senere solgte den til dovringer som har den i dag. Det vises for øvrig til Auberts betenkning side 16 flg. Det fremgår av det av Aubert anførte at dovringene fikk beholde sine bruksrettigheter i området i den utstrekning disse ikke krenket folldølenes rett til engslåtter.
I Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938 er også dovringenes bruk i Øvre Folldal omhandlet. Det heter side 39: «Det fremgår av premissene at Folldalskommisjonen la en ganske vesentlig vekt på besiddelsesstanden. Såvel på sydsiden av Folla som på nordsiden, fantes de deler av skogen som ble anerkjent å være statsalmenning ikke å ha vært Folldølenes utelukkende besiddelse, idet, på sydsiden Dovringene så langt øst som til Gaasaaen og på nordsiden fjellstuene så langt som til Dipla, stadig hadde øvet bruk sammen med Folldølene. Derimot konstaterte kommisjonen at besiddelsesstanden hadde en ganske annen karakter østenfor disse lokaliteter, idet Folldølene her hadde kunnet befeste sin eiendomsrådighet uhindret av utenbygdsboende bruk.»
Som tidligere nevnt måtte folldølene henlegge det meste av sitt seterbruk og havning til traktene nordøst for Folldalen, til «Østfjellet», men også her oppsto det stridigheter mellom dovringene og folldølene idet de første mente at deres rett til driftsbeiting ble krenket av folldølene. I en «Betænkning fra Peder B. Holager m. fl. til Lesja Herredsstyre», datert «Lesje i januar 1879», «om Havneforholdene i Østfjældene», (inntatt i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938) side 156 heter det: «At der fra Opdals og Foldalens Side er foretaget en i alle Henseender utilbørlig Benyttelse og Brug i disse Havnestrækninger, fremgaar tydelig af den foretagne Undersøgelse (dvs. den som de
Side:463
to Dovremenn hadde foretat)... Det ligger saa meget tydeligere i Dagen, at her er foretaget egenmægtig Sæteranlæg, som flere af de nu i Omraadet af Driftelægernes Havne Omrande byggede Sætre, ere anlagte af Folk, der have solgt sine før havende Sætre og erstattet disse, ved uden videre, og uden Tilladelse fra Nogen, at indrette sig nye Sætre paa Steder hvor ingen saadanne før havdes af vedkommende Gaarde, og hvor Driftlæger-Rettighederne i umindelige Tider før havde været respecterede, - en Misbrug som der retteligen bør sættes en Grændse for».
Den 1. juli 1899 ble det avhjemlet en skylddelingsforretning som bl.a. vedrørte fiskerett i «Store Mælsjøen» (Marsjøen), se kjennelsen av 3. september 1938 100. «Lille Elvedalens og Øvre Foldalens kommune» påanket skylddelingsforretningen, idet kommunen gjorde gjeldende at «omhandlede strækning og fiskevand ligger i Dovre almenning og hører til samme, hvori Øvre Foldalens almue eller maaske endog almuen i hele det gamle Lesje prestegjæld, til hvilket Øvre Foldalen tidligere hørte, har bruksret, og at gaarden Beitrusten ikke har nogen særret til jakten eller fiskeriet, end mindre nogen ret, som kan sælges eller særskilt skyldsættes.» Marsjøen ligger i Folldal herred og ansees i dag for å høre til Folldalen statsalmenning. Av det anførte fremgår det at kommunen ved århundreskiftet har betegnet områdene ved Marsjøen som Dovre almenning, og utelukker ikke den mulighet at endog almuen i hele det gamle Lesje prestegjeld har bruksrett der.
Ved de for laamannsretten avgitte parts- og vitneforklaringer må det ansees godtgjort at folldølene like til i dag har hatt mosetak i Dovrefjell-almenningen herunder medtatt Grimsdals-almenningen. Oskar Dalslåen som er formann i Folldal fjellstyre, har forklart at han selv har vært med på å ta mose ved Gråhø og Veslehjerkinntjønnene. Ola P. Sæther har også forklart at det ble tatt betydelige mengder mose i Dovre-almenningen. Einar Sletten har forklart at han kjenner til at det ble tatt 40 til 50 lass årlig til hans gård inne ved Gråhø og Steinbuhø. Mose ble tatt like opp til hans dager. 4. vitne Ivar Dalslåen har forklart at han pleiet å ta mose inne ved Gråhø, og 5. vitne Anton Lien har uttalt at han har tatt opp til 60-70 lass om året i Dovre-almenningen og han tar fremdeles 20-22 lass årlig inne ved Tjønnebekken. 6. vitne Hans Bækken, og 9. vitne, Einar A. Bakken, bekrefter også at det ble tatt betydelig med mose i Dovre-almenningen.
Det fremgår av forklaringene at folldølene måtte dra langt avsted for å finne god mose, idet mosen på Folldals-siden var for løs.
At Folldal fjellstyre har ansett denne mosetning som betydningsfull fremgår av protest av 11. april 1942 til Dovre fjellstyre i anledning av at det var på tale å slippe tamrein på Gautstigen. I protesten anføres bl.a.: «Vårt mosetak og mosen som blir opptatt om høsten, samt havning på begge sider av fylkesgrensen, vil bli ødelagt.
Vi oppsiddere på sydsiden av Folla, samt endel på nordsiden, har fra gammel tid havt mosetak: I Grimsdalen Meseterhø til og med Fallfosshø, fra Pigghetten til Steinbøhø, Gråhø og rundt Hjerkinnstjernene, og vi forbeholder oss fremdeles de gamle rettigheter ubeskadiget.»
Av parts- og vitneforklaringene fremgår det også at det tidligere fra folldølenes side ble drevet med storrslått langt innover i
Side:464
Dovre-almenningen. Av en fremlagt bygselsseddel av 13. mai 1730 fremgår det at «Otte Erichsen boende paa Rødningsøen foregiver at han stetze siden hand op-Rydde og bøxlede bem.te Platz, har brugt nogle smaa Myr Slotter beliggende omkring Vesle Jerkinds Kiernene i Almindingen paa Dofrefield.»
Det må også ansees godtgjort at folldølene har hatt lausfebeiting i Dovre-almenningen, og slik bruk har også folldølene i dag.
På grunnlag av de foreliggende opplysninger finner lagmannsretten det godtgjort at beboerne i Øvre Folldal har utøvet jakt og fangst i Dovre-almenningen. Det må vel også sies å være en historisk kjensgjerning at man i de høytliggende bygder for en vesentlig del har måttet livberge seg med jakt og fangst. Det er heller ikke tvilsomt at man i nyere tid, da jordbruket fikk større betydning, også har hatt jakt og fangst som støttenæring. I denne forbindelse kan det vises til dom av 30. oktober 1890 fra Nord-Gudbrandsdals herredsrett i straffesak mot 6 folldøler. I domspremissene anføres det: «Samtlige Tiltalte oplyse, at den omhandlede Rypefangst er en væsentlig Del af deres Livserhverv, hvilket ogsaa fremgaar af de foreliggende Vidneforklaringer.» Den foran nevnte protest fra Folldal fjellstyre til Dovre fjellstyre av 1942 er også begrunnet med at villreinjakten ville bli skadelidende. Det anføres således:
«At villreinstammen blir utryddet kan der hvor det er tamrein bevises. Fra den tid finnene kom med rein til Folldal østfjell og omegn. Før den tid var det en anseelig villreinstamme der, men selv nu etter 50 års forløp fra at finnene flyttet finnes der ikke en eneste villrein på nevnte strekning.
Det kan vel ikke være etter loven, å begynne med en bedrift som er til skade for gamle hevdsvundne rettigheter, samt for en villreinstamme, som i flere 3 års perioder har vært fredet, for å ta seg opp igjen.»
Den villreinstamme det siktes til skal etter det i protesten anførte streife om fra Avsjøhø, Gautstigen, Rondane og videre sydover.
Som det fremgår av det anførte hevdes det i protesten at etter at finnene kom med tamrein til Folldal østfjell og omegn, ble villreinen borte, og selv etter 50 års forløp fra finnenes flytning finnes det ikke villrein på nevnte strekning. Man finner her forklaringen på at folldølene har henlagt sin reinjakt til Snøhetta og Rondane-områdene.
De foreliggende forklaringer fra folldøler bekrefter at jakt og fangst var av stor betydning like opp til nyere tid, og at den ble drevet ervervsmessig. Etter vitneforklaringene har også folldølene oppført flere jaktbuer i disse trakter. Man viser for så vidt til det av herredsretten anførte.
At Hjerkinn-utmålet ligger mellom Folldal og Snøhetta-området kan ikke antas å ha vært til hinder for jakt og fangst i sistnevnte område. Når jakten og fangsten pågikk oppholdt jegerne seg i fjellet i lengre tid, og avstanden var da ikke av avgjørende betydning.
På grunnlag av den foranstående fremstilling synes det nærliggende å anta at Dovrefjell-almenningen og Folldals-almenningen ikke har vært særskilte almenningsområder, man ser da bort fra Folldal skogsalmenning som fikk sine grenser fastsatt av Folldalskommisjonen. Denne
Side:465
kommisjon ble nedsatt ved kgl. res. av 31. mai 1873 på grunn av stridigheter om skogen i Folldal. Kommisjonens formål var å ordne med «Skovforholdene i Øvre Foldalens Sogn til Lille Elvedalen Præstegjeld i Hedemarkens amt.» Denne kommisjon var en ren skogkommisjon og befattet seg ikke med fjellet. De av kommisjonen fastsatte grenser kan derfor bare betraktes som grenser for skogalmenningen. Når det i eldre tid tales om Folldalens statsalmenning må det hermed siktes til skogalmenningen. Det kan i denne forbindelse ha sin betydning å gjengi hva Høyfjellskommisjonen har anført i sin kjennelse av 3. september 1938 126: «Hertil er for det første å si at Folldalsalmenningen - bortsett fra skogalmenningen i Øvre Folldal etter 1875 - vistnok aldri av Staten er blitt betraktet og behandlet som nogen særskilt statsalmenning. Den del av den som falt innenfor Øvre Folldals grenser var sammenhengende med Grimsdalens og Dovrefjells kongealmenninger og må forsåvidt nordsiden av Folla angår antas å ha utgjort en del av den sistnevnte.»
At Høyfjellskommisjonen bare omtaler området nord for Folla skyldes at kommisjonen behandler 8de grenseoppgangsfelt hvis sydgrense er hovedveien gjennom Folldal.
De foreliggende administrative grenser er heller ikke avgjørende for bruksrettsforholdene.
I fjellovens §2 er det uttrykkelig uttalt: «I statens almenninger skal bygdene fremdeles utøve sine bruksrettigheter til beite og seter, slått, mose- og torvtak, samt fiske, jakt og fangst som fra gammel tid, forsåvidt denne lov ikke bestemmer annet.» Av lovforarbeidene og sikker rettspraksis fremgår det klart, at administrative grenser ikke skal ha innflytelse på bruksrettsforholdene. Det avgjørende må være hvordan disse faktisk er blitt utøvet opp gjennom tidene.
I henhold til fjellovens §6 kan Kongen: «under hensyntagen til det bruk som finner sted, bestemme, hvorvidt anerkjendte almenningsstrekninger skal henregnes til en eller flere almenninger.» Det er opplyst at det ikke er truffet noen beslutning om oppdeling av Dovre-almenninger.
Retten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Dovre- og Folldalsfjellene fremdeles er å anse som én almenning for alle bruksretters vedkommende. Det som er av betydning er å fastholde den historiske bakgrunn for den bruksutøvelse saken gjelder, jakt og fiske. Om dette mer senere.
Det er fjellovens bestemmelser om jakt og fangst som er avgjørende for hvem som har rett til å drive jakt i statsalmenning. Lovens §30 bestemmer at «Norsk borger som i det siste år har vært og fremdeles er fast bosatt i det herred eller i et av de herreder, hvor almenningen er beliggende, eller i bygd eller grend hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk innen vedkommende statsalmenning, har adgang til under iagttagelse av gjeldende bestemmelser og etter å ha erholdt jaktkort å drive fangst av småvildt samt jakt uten hund på småvildt uten avgift.» Fjellstyret kan gi de som er jaktberettiget etter denne bestemmelse adgang til å drive jagt med hund på småvilt mot avgift, og de jaktberettigede har også adgang til å drive jakt på villrein mot erleggelse av avgift.
Det fremgår av lovforarbeidene at bygdene ved fjelloven skulle
Side:466
gjengis og sikre sine gamle rettigheter i fjellet også med hensyn til jakt og fangst. Dette i motsetning til jaktloven av 20. mai 1899 §6 som bygget på det prinsipp, at jakt og fangst i statsalmenning skulle være fri for enhver norsk borger mot løsning av jaktkort. Dog var det gjort unntak for villrein. Hvorledes det skulle forholdes med denne jakt skulle bestemmes av Kongen.
Den jakt og fangst som beboerne i Øvre Folldal har utøvet i Dovre-almenningen må på bakgrunn av den foran nevnte historiske utvikling og den øvrige almenningsbruk antas å ha sitt grunnlag i almenningsrett. Lovens krav til «almenningsbruk» må således ansees oppfylt jfr. høyesterettsdom Rt-1952-282.
Lovens §30 taler om «bygd eller grend». De opplysninger som foreligger peker i retning av at jakt og fangst i Dovre-almenningen i det vesentlige er utøvet av folk fra gårdene øverst i Folldalen, og det finnes å være i best samsvar med loven å begrense Øvre Folldals rett til å drive jakt og fangst i Dovre-almenningen til bare å gjelde disse gårder eller beboerne innenfor det distrikt hvor gårdene er beliggende. Man antar at grensen bør trekkes slik som nevnt i de ankende parters subsidiære påstand.
Etter det anførte vil beboerne i Øvre Folldal ned til og med gårdene Barstad og Brovold ved Gåsåi representert ved Folldal fjellstyre, og Ola og Torstein Furuhovde samt Ola P. Sæther, bli kjent berettiget til å drive jakt og fangst innen Dovrefjell statsalmenning. (Herunder ikke Grimsdal statsalmenning). - - -