Rt-1963-540

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-05-16
Publisert:	Rt-1963-540
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 53/1963
Parter:	Odine og Petter Husums dødsbo (overrettssakfører Helge Leiv Svara - til prøve) mot Magnus og Solveig Stenbakk (høyesterettsadvokat Andreas Støylen).
Forfatter:	Gaarder, Leivestad, Stabel, Endresen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §60

Dommer Gaarder: Saken gjelder gyldigheten av et testament (kodisill) som fru Odine Husum, født xx.xx.1865, opprettet den 9. september 1960. Stjør- og Verdal herredsrett avsa 9. november 1961 dom med denne domsslutning:

«Fru Odine Husums testasjon av 9. september 1960 til fordel for Magnus og Solveig Stenbakk kjennes ugyldig.

Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Magnus og Solveig Stenbakk påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som avsa dom 16. juni 1962. Lagmannsretten kom til et annet resultat enn herredsretten. Dens domsslutning lyder slik:

«1. Det testament som Odine Husum satte opp 1. september 1960 er rettsgyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.»

Side:541

Datoen 1. september 1960 i domsslutningen er skrivfeil for 9. september 1960. - Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens fra en lagdommer, som var enig i at testamentet var gyldig, men slik at det ikke innskrenket de arvelodder som i testamenter av 22. mars 1930 og 3. februar 1949 var tilsagt andre arvinger enn Halvdan Elstad.

Saksforholdet fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Odine og Petter Husums dødsbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det hevdes i ankeerklæringen at lagmannsretten, når den ikke har villet gå inn på om transaksjonen av 9. september 1960 var en dispositio inter vivos eller en dødsrettshandel, har sett bort fra den betydning avgjørelsen av dette spørsmål vil ha for selve skiftet av boet. Under prosedyren for Høyesterett er fra de ankendes side særlig fremholdt at transaksjonen av 9. september 1960 på grunn av sin form, omstendighetene ved dens avgivelse og dens eget innhold er en dødsdisposisjon. Videre er det hevdet at den som dødsdisposisjon ikke kan gjennomføres uten at det går ut over arven til fru Husums egen slekt, idet hun på grunn av det gjensidige testament av 1930 mellom ektefellene var forhindret fra å disponere mortis causa over den del av fellesboet som ifølge dette testament skulle tilfalle mannens arvinger. Men fru Husum - hevdes det - har ikke vært oppmerksom på de skranker det gjensidige testament av 1930 satte for hennes testasjonsrett over fellesboet, og har ikke vært klar over hvordan testamentet av 1960 derfor ville beskjære arven for hennes egen slekt. Meningen med testamentet av 1960 var at hun ville opprettholde testamentet av 1949, bare med den endring at den faste eiendom skulle gå til Stenbakks og ikke som tidligere bestemt til nevøen Halvdan Elstad. De ankende trekker den konklusjon av dette, at Stenbakks ikke kan kreve eiendommen uten å utløse den halvpart av den som førstavdødes arvinger kan kreve med hjemmel i det gjensidige testament av 1930. De har nedlagt denne påstand:

«1. Odine Husums testamente av 9. september 1960 gis gyldighet alene for eiendomsretten til en ideell halvpart av Vestheim, g.nr. 19, b.nr. 85 i Verdal.

Solveig og Magnus Stenbakk skal ha rett til å få skjøte på hele eiendommen mot å tilsvare Odine og Petter Husums dødsbo halvparten av dens omsetningsverdi.

2. Solveig og Magnus Stenbakk dømmes til in solidum å betale Odine og Petter Husums dødsbo saksomkostninger for alle retter.»

Som det sees, faller denne påstand nær sammen med den subsidiære påstand som ble nedlagt for ekteparet Stenbakk for lagmannsretten og som er referert i dens dom.

Magnus og Solveig Stenbakk, som er tilstått fri sakførsel for Høyesterett, har tatt til gjenmæle og har prinsipalt hevdet at den omstridte transaksjon må betraktes som en livsdisposisjon, og at den som sådan er gyldig. Men selv om den bedømmes som en

Side:542

dispositio mortis causa, må den opprettholdes, fordi fru Husum hadde rett til å disponere over eiendommen når resultatet bare ikke ble at hun angrep den formuesverdi som førstavdødes - mannens - slekt kan gjøre krav på i henhold til det gjensidige testament. Førstavdødes slekts rett går ikke så langt at den kan protestere mot testamentarisk forføyning over hver enkelt ting i boet, under påberopelse av å ha krav på en ideell andel av hver enkelt ting, men testeres det over en ting hvis verdi overstiger den samlede verdiandel av boet som lengstlevende kan råde over, må i tilfelle testamentsarvingen (legataren) erstatte boet den overskytende verdi hvis han vil ha tingen utlagt.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«Frostating lagmannsretts dom av 16. juni 1962 blir å stadfeste.

Subsidiært:

Odine Husums testamente av 9. september 1960 opprettholdes således at Magnus og Solveig Stenbakk utlegges eiendommen Vestheim g.nr. 19, b.nr. 85 i Verdal, mot å tilsvare Petter og Odine Husums dødsbo en sum svarende til hva Odine Husum måtte ha bortgitt mer enn loven tillater.

I begge tilfelle:

Odine og Petter Husums dødsbo tilpliktes å betale sakskostnader som om saka ikke var benefisert.»

Til bruk for Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke regner opp, og i februar 1963 er det holdt bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett til avhør av en rekke parter og vitner. Jeg kommer senere tilbake til disse bevismidler i den utstrekning de har betydning.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse. Jeg mener nemlig at den omstridte disposisjon av 9. september 1960 må bli å betrakte som en livsdisposisjon og at den er gyldig som sådan, idet fru Husum har hatt rett til å disponere inter vivos over sitt og avdøde manns fellesbo. Ved bedømmelsen av hvilken rettslig karakteristikk som kjennetegner disposisjonen, er det ikke avgjørende hva fru Husum selv eller hennes hjelpere har ment herom. Det det kommer an på, er disposisjonens eget innhold og dens formål.

Jeg vil om disposisjonen bemerke at det som lå fru Husum på hjerte den 9. september 1960, ikke var å bestemme hvordan hennes etterlatenskaper skulle fordeles etter hennes død. Det hun tenkte på var å sikre seg selv forsvarlig tilsyn og pleie i hennes siste levetid. Hun var kommet i en meget vanskelig situasjon. Hun var etter det jeg må legge til grunn, mentalt fullt i orden, men legemlig sett ute av stand til å hjelpe seg selv. Hun hadde en sterk uvilje mot å komme på aldershjem eller pleiehjem, og ville finne en ordning så hun kunne bli i det hjem hun hadde hatt i alle år. Noen billig ordning lot seg ikke finne. Stenbakk selv hadde overfor fru Husum antydet en betaling av 20 à 25 kroner pr. dag for å pleie henne, hennes nevø Halvdan Elstad, som nå er avgått ved døden, hadde ifølge et for Høyesterett fremlagt brev til sin søster fru Marcussen foreslått Stenbakk det samme. I

Side:543

samme brev uttaler for øvrig Elstad at hvis man skal leie sykepleiersker, vil det sikkert trenges to. Fru Husum mente å løse disse vanskeligheter ved å bruke eiendommen til å sikre seg tilsyn og pleie. Som alt nevnt, var det ikke av hensyn til Stenbakks hun gjorde dette, men av hensyn til seg selv og sine egne interesser. At dette er motiveringen for disposisjonen, anser jeg etter bevislighetene for helt utvilsomt. Og jeg vil tilføye at fru Husum selv må ha vært fullt klar over at det var en viktig disposisjon hun foretok. Hun budsendte først lege for å få hans erklæring om at hun «var rett», og lot så tilkalle sakfører for å få satt beslutningen opp på betryggende måte.

Det har vært innvendt at hun ikke fikk noe virkelig vederlag eller løfte om vederlag, idet Stenbakks på sin side ikke har gitt noen forpliktende erklæring om at de fortsatt ville stelle og pleie henne. Det har videre vært anført at Magnus Stenbakk var sykelig, og at det måtte fremstille seg som uvisst om han kunne klare pleien. Til dette kan imidlertid svares med en henvisning til følgende passus i «testamentet»: «Ekteparret Stenbakk har vært snille med meg og gitt meg pleie når jeg har trengt dette og har lovet å hjelpe meg og pleie meg også etter denne dag, slik at jeg slipper å ta inn på aldersheimen, noe jeg har svært imot.» Jeg ser det slik at disposisjonen hermed på tydelig måte er gjort betinget av denne motytelse fra Stenbakks side. Det hele har et kontraktmessig preg. Hvis Stenbakks ikke hadde oppfylt betingelsen, kunne de etter min mening ikke krevet eiendommen. Jeg nevner som et moment i det kontraktmessige preg at en annen form for godtgjørelse til Stenbakk også var brakt på bane, idet nevøen Halvdan Elstad som alt nevnt hadde antydet en daglig godtgjørelse på kr. 20.

Det kan likevel spørres om det ikke foreligger et slikt misforhold mellom ytelse og motytelse at disposisjonen av den grunn ikke kan ansees som en livsdisposisjon. Om husets verdi kan bemerkes at fru Husum i 1949 bestemte at Halvdan Elstad skulle ha rett til å overta det for kr. 12 000, men dette kan ikke ansees som noe objektivt uttrykk for verdien. En pristakst holdt i januar 1962 kom til en verdi av kr. 35 000. Det har vært anført at denne takst er for høy hensett til husets alder og mindre gode tilstand, og lagmannsretten finner det sannsynlig at eiendommens verdi er vesentlig mindre enn pristaksten. Noe sikkert holdepunkt for å anta dette finner jeg imidlertid ikke. På den annen side er det heller ikke påstått at pristaksten er for lav, og jeg legger derfor til grunn at prisnemnda har truffet omtrent det rette.

Slik situasjonen utviklet seg, må det innrømmes at ekteparet Stenbakk har fått en særdeles rikelig godtgjørelse for sin pleie av fru Husum, som døde allerede 27. november 1960, vel 2 1/2 måned etter «testasjonen». Dette gjelder selv om man tar et visst billighetshensyn til at de hadde ytet henne verdifull hjelp også i tiden før 9. september 1960. Men spørsmålet om forholdsmessigheten må avgjøres etter situasjonen slik den måtte fortone seg for partene på kontrakttiden. Fru Husum var 95 år, hun hadde brukket

Side:544

lårhalsen og var sengeliggende. En kan da mene at prognosen ikke var god. Men det kan likevel ikke ha fremstillet seg slik for hennes omgivelser eller for henne selv at døden var umiddelbart forestående. Det kan i den forbindelse henvises til det før nevnte brev fra Halvdan Elstad av 7. september 1960. Det heter bl.a. i brevet: «Det går fortsatt fremover med tante Odine, hun ser riktig kjekk ut nu, en helt mirakuløs historie efter min mening. Jeg undrer meg bare på hvordan det vil gå når det kommer så langt at legen mener hun kan begynne å stå på foten. - - - Jeg må bekjenne at det er en meget komplisert situasjon som er oppstått, for på den annen side hvis han (dvs. Stenbakk) ikke vil fortsette med å stelle tante, så må det skaffes sykepleiersker (det trenges sikkert to). På den annen side vet vi jo ikke hvordan utviklingen vil bli, dr. Kvello har jo sagt at tante vil komme opp igjen (før jeg reiste hadde han antydet 6 à 8 uker til i sengen). Stenbakk (som han heter) antydet at hvis hun skulle på pleiehjem (den tidligere Helseheim er ominnredet til pleiehjem) ville det koste ca. 30-40 kr. pr. dag.» - Jeg legger atskillig vekt på disse uttalelser, som er skrevet omtrent samtidig med den omtvistede disposisjon. Jeg legger det i dem at fru Husum etter Elstads bedømmelse fremdeles kunne ha en levetid foran seg av en uviss og relativt sett ikke ubetydelig varighet. Han opplyser for øvrig i brevet at han har advart mot å overdra eiendommen til Stenbakk som vederlag for pleie, fordi dette ikke ville være forretning, men lotterispill. Skjønt jeg ikke legger vesentlig vekt på det, vil jeg også nevne at Statistisk Sentralbyrå på spørsmål fra boets prosessfullmektig har meddelt at «den gjennomsnittlige levealder for en kvinne på 95 år var 2,03 år etter dødelighetserfaringene i 1951-1955». Det kan også tilføyes at det her dreiet seg om en besværlig og byrdefull pleie, særlig for folk som ikke var utdannet for yrket, og at Stenbakks etter det opplyste har opptrådt fortjenstfullt og samvittighetsfullt. Dr. Kvello uttaler som vitne under bevisopptaket:

«Etter lårbensbruddet gav fru Husum uttrykk for at hun satte overordentlig stor pris på Stenbakks, idet disse var svært oppofrende. Etter min mening var Magnus Stenbakk fremragende. Han fulgte mine instruksjoner til punkt og prikke både når det gjaldt øvelsesbehandling av benet og massasje.»

Jeg vil til slutt nevne at jeg mener mitt resultat har støtte i tidligere rettspraksis, således høyesterettsdommer i Rt-1916-72 og Rt-1933-636.

Saken har for meg fremstillet seg som tvilsom, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Odine Husums disposisjon av 9. september 1960 i testaments form over eiendommen Vestheim, g.nr. 19, b.nr. 85 i Verdal, er rettsgyldig.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:545

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Endresen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av skifterettens dom (sorenskriver Aage Thor Falkanger):

Ektefellene Petter H. Husum og Odine Husum født xx.xx.1865 av Verdal, hadde ikke livsarvinger og opprettet 22. mars 1930 gjensidig testament, hvoretter deres pleiesønn Hans Wolf ble tilstått midler til utdannelse. Videre skulle fru Anna Husum, født Husum ha kr. 5 000, og hvis hun var død ved arvefallet skulle hennes barn ha dette beløp. Dessuten ble Norsk Finnemisjon tilstått kr. 3 000. Det gjenværende skulle deles i to like deler, hvorav den ene halvdel etter en bestemt oppstilling skulle fordeles på hustruens slekt, og en annen halvdel på samme måte, på mannens slekt.

Petter H. Husum døde i 1936, og fru Husum overtok boet i henhold til gjensidig testament.

Under 3. februar 1949 opprettet fru Husum et nytt testament. Pleiesønnen ble på lignende måte betenkt i dette og Norsk Finnemisjon fikk samme legat som tidligere kr. 3 000. Legatet til fordel for fru Anna Husum ble ikke medtatt. Som ny bestemmelse ble inntatt at kr. 1 000 skulle avsettes til gravsted. Også etter dette testament ble bestemt at den gjenværende del av formuen skulle fordeles likelig mellom de to slekter. Fru Husum hadde etter mannens død fått en arv etter sin søster, frøken Karen Moe, død 21. august 1946, med kr. 26 400. Vedkommende dette beløp bestemte hun at det skulle deles i to like store deler, hvorav den ene del skulle tilfalle hennes slektninger, frøken Aslaug Elstad, fru Else Marcussen og Halvdan Elstad. Den annen del skulle tilfalle fru Gunhilde Stjernwall, f. Moe, Helsingfors, og hvis hun var død, hennes barn.

Endelig bestemte hun at eiendommen Vestheim g.nr. 19, b.nr. 85 i Verdal herred, skulle overtas av Halvdan Elstad, som hadde erklært seg villig til å overta eiendommen for en kjøpesum av kr. 12 000. Det er i denne forbindelse i det nye testament anført, at det var hennes og hennes avdøde manns ønske at eiendommen skulle forbli i slektens eie hvis noen av hennes familie ville overta den for en rimelig sum. Vestheim hadde tilhørt fru Husums slekt, men var blitt en del av fellesboet.

I Vestheim hadde fru Husum siden i 1955 hatt som leieboere ekteparet Magnus og Solveig Stenbakk, født henholdsvis 21. september 1926 og 27. juli 1932. Leie var fastsatt til kr. 50 pr. mnd., og sådan betaling fant sted til høsten 1959. Senere har ekteparet Stenbakk ikke betalt husleie, men det er opplyst at de fra høsten 1959 iallfall mer aktivt enn tidligere hadde ytet fru Husum forskjellig slags hjelp. Frk. Laura Bones bodde hos fru Husum og skulle hjelpe henne, men frøken Bones var selv så skrøpelig at hun ikke maktet alt arbeid. 23. juni 1960 brakk fru Husum lårhalsen. Etter sitt eget innstendige ønske ble hun pleiet i sitt hjem, og det var faktisk ekteparet Stenbakk som gjorde dette. De fikk til å begynne med ingen annen godtgjørelse enn at de fortsatt ikke betalte husleie. I august mente de imidlertid at det ble for meget arbeid for dem. Stenbakk var uten arbeid på grunn av sykdom, leddgikt, og ekteparet hadde 3 barn. Stellet av dem tok atskillig tid og krefter for begge ektefeller.

Side:546

Fru Husum ville, som allerede sagt, nødig til pleiehjem eller gamlehjem. Hun konfererte også med sin egen slektning, kontorsjef Halvdan Elstad, Levanger (en av saksøkerne i nærværende sak) hvorledes hun skulle forholde seg. Hva det ble forhandlet om og hva det ble enighet om er noe uklart, men det synes iallfall å være på det rene at ekteparet Stenbakk mottok kr. 700 for pleie for tiden fra 23. juni 1960 til september samme år. Og 9. september 1960 føyet fru Husum en kodisill til sitt testament sålydende:

«Underskrevne Odine Husum, født xx.xx.1865, erklærer herved som min siste ugjenkallelige vilje at min leieboer Magnus Stenbakk, født xx.xx.1926 og ektefelle Solveig Stenbakk, født xx.xx.1932 skal få eiendomsretten til eiendommen Vestheim g.nr. 19, b.nr. 85 på Verdalsøra i Verdal, når jeg er død.

Ekteparret Stenbakk har vært snille mot meg og gitt meg pleie når jeg har trengt dette og har lovt å hjelpe meg og pleie meg også etter denne dag slik at jeg slipper å ta inn på aldersheimen noe jeg har svært imot.

På Vestheim hviler ingen pantegjeld.

Testamentet fra 1949 settes ut av kraft i det omfang det er i strid med dette testament av idag.

Testamentseksekutor skal være o.r.sakfører Oddm. Nordgård, Steinkjer.»

Overrettssakfører Nordgård hjalp til med opprettelsen av dette testament. Han var også et av testamentsvitnene.

I henhold til dette testamentet, som ekteparet Stenbakk ble gjort bekjent med, fortsatte de pleien av fru Husum inntil hennes død 27. november 1960. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Sund og Harald Diesen og sorenskriver Kristian Helme):

- - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Sund og sorenskriver Helme, er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om transaksjonen av 9. september 1960 må betraktes som en dispositio inter vivos eller en dødsrettshandel. Som senere skal nevnes er det på det rene at interessene til førstavdødes slekt ikke er gått for nær, og da det heller ikke er reist innvendinger mot Odine Husums testasjonshabilitet, er spørsmålet etter lagmannsrettens mening uten betydning i nærværende sak.

Boets samlede formue utgjøres i dag av følgende verdier:

Bankinnskudd og kontanter ca. kr. 52 000,-

Løsøre » » 3 000,-

ca. kr. 55 000,-

Herfra går fordringer » » 3 000,-

ca. kr. 52 000,-

Hertil kommer verdien av Vestheim. Partene er sterkt uenige om denne eiendoms verdi. Moe-familien har påberopt seg en pristakst, som er foretatt 6. januar 1962. Takstdokumentet inntas nedenfor i sin helhet:

Side:547

«Verdal Prisnemnd avd. for Fast eiendom holdt 6. januar 1962 møte på Prisnemndas kontor Verdalsøra.

Tilstede: Arne Tromsdal, Konrad Hermann og Odd Ravle.

Sak 1/62. - - -

Eiendommen ligger i sentrum av Verdalsøra - like ved Verdalselva. Eiendomsgrunn over flodmål ca. 1 da.

Bebyggelse: Våningshus i 2 etasjer - 158 m2.

Huset er en gammel herskapelig bygning iandelt i mange rom både i 1. og 2. etasje. Likeså er det også en del større rom i kvistetasjen.

Under bygningen er det 2 kjellerrom, som ikke egner seg til vanlig bruk. Tidl. er brukt som øl- og vinkjeller. Huset er tekket med teglsten og taket er nokså dårlig. Bygningen er som foran nevnt - gammel, og er i sin helhet i dårlig stand. Det kan blant annet nevnes at det ble opplyst at den elektriske installasjon er defekt.

Tidligere er det på tomten en større uthusbygning, som også er i meget dårlig stand.

Nemnda mener en pris, når en tar hensyn til eiendommens beliggenhet og tilstand, av kr. 35 000 er passende.

Vedtak:

Maksimalprisen på eiendommen «Vestheim» g.nr. 19, b.nr. 85, settes til kr. 35 000 - trettifemtusenkroner.

Om ankerett viser en til vedlegg.

Sendes herr overrettssakfører Svarva, Levanger idet rett utskrift attesteres.

Verdal den 8. januar 1962.

J. E. BY,

sekr.»

Stenbakks mener imidlertid at eiendommens aktuelle markedsverdi er langt mindre, idet det dreier seg om en gammel trebygning uten moderne innredning, og i dårlig stand. De henviser også til at eiendommen i testamentet av 1949 var satt til kr. 12 000.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta nærmere standpunkt til eiendommens verdi. Men selv om den settes til full pristakst, vil det være på det rene at førstavdødes slekts interesser ikke er gått for nær, idet man legger til grunn følgende oppstilling:

Boets samlede formue (kr. 52 000 + kr. 35 000) kr. 87 000,-

Herfra går legater, som blir å utrede forlods ca. » 12 000,-

kr. 75 000,-

Før førstavdødes del beregnes må herfra trekkes midler fru Husum har ervervet etter sin manns død. Ifølge testamentet av 3. februar 1949 dreier det seg om en arv på kr. 26 400. Retten antar at dette beløpet på grunn av renteavkastning er større i dag, men da dette under saken ikke er spesifisert nærmere, finner man ikke i denne forbindelse å kunne legge noe større beløp til grunn. Man får da til boets deling: kr. 75 000 v kr. 26 400: kr. 48 600 eller kr. 24 300 til Petter Husums arvinger. Dette er det dekning for selv om eiendommen går ut av boet uten motverdier. - - -

Lagmannsretten legger til grunn at Odine Husum i 1960 hadde full adgang til å utferdige et nytt testament som kunne sette bestemmelsene

Side:548

i testamentet i 1949 til side, forutsatt at hun respekterte de rettigheter som deri var tilsagt hennes manns slekt. Man viser til arvelovens §60/62. Det er også i det siste testament uttrykkelig anført: «Testamentet fra 1949 settes ut av kraft i det omfang det er i strid med dette testamentet av idag.» Det er ikke reist innsigelse mot Odine Husums testasjonshabilitet, og lagmannsretten vil legge til at alle opplysninger i saken tyder på at hun tross sin høye alder var klar og åndsfrisk og fullt innforstått med sin økonomiske stilling. Retten bygger på vitneprov fra begge testamentvitner, og på flere vitner, selv uinteressert i saken, som hadde kjent henne i mange år, og også kjente hennes tilstand på testasjonstiden. Odine Husum var velkjent med forretningsforhold, og hun deltok helt til det siste i ledelsen av Finnemisjonen på stedet. Det er umulig i dag å fastslå om hun i detalj var klar over at hun ved sin disposisjon beskar arven til de 3 ankemotparter. Men retten finner holdepunkter for å anta at hun måtte være klar over at dette kunne komme til å skje. Man legger her noen vekt på at den ene av disse arvinger, Halvdan Elstad, 3 dager før testasjonen, kom til hennes hjem, idet han hadde fått melding om hva som var i gjære. Halvdan Elstad er nylig avgått ved døden, men det er i denne forbindelse av interesse hva han dagen etter sitt besøk anfører i et privatbrev til sin søster Else Marcussen. Det heter i brevet av 7. september 1960:

«Jeg glemte sist å fortelle at jeg var en tur i Værdalen onsdagen efter at vi kom hjem fra Oslo. Det går fortsatt fremover med tante Odine, hun ser riktig kjekk ut nu, en helt mirakuløs historie, efter min mening. Jeg undrer mig bare på hvordan det vil gå når det kommer så langt at lægen mener hun kan begynne å stå på foten. Igår kom det imidlertid noen linjer fra Laura, hvor hun ber mig komme innover en tur så snart som mulig, og det ble så vi tok en tur om efterm. Det var en underlig affære jeg kom opp i. Laura orienterte mig om saken. Som jeg fortalte, har leieboerne vært meget snille mot tante og stelt henne, slik at hun dermed slapp å komme på sykehus. Hva de eventuelt fikk for sin hjelp, kjente jeg ikke noe til, for det har jeg aldri spurt om (jeg pleier forresten aldri å spørre om ting som ikke vedkommer meg). Nu er meningen at de skal ha kr. 20 pr. døgn for stellet av tante, om de også har fått det for den tid som er gått kjenner jeg ikke til. Nu hadde han foreslått tante å overdra huset til ham, mot at han til gjengjeld påtok seg å stelle henne resten av den tid hun lever, og at Laura ble sikret et rom i huset for sin levetid (dette siste har jeg jo alltid hatt i tankene ved et eventuelt salg). Nu var han så oppsatt på at saken skulle drøftes med mig, slik at det eventuelt kunne komme til en ordning snart. Overdragelsen skulle altså ikke bli effektiv før tante eventuelt fallt bort. Laura hadde på forhånd orientert mig om saken, men denne orientering var desværre litt mangelfull, så jeg hadde fått et helt galt bilde av saken. Jeg måtte med det samme si at noe slikt kunne jeg ikke være med på å anbefale. Det er jo ikke forretning dette, det er lotterispill, som jeg sa. Sett at fru Husum døde før jul, saa har De fått et gratis hus. Derimot mente jeg man kunne diskutere et annet alt. Vi fikk avholde en pristakst, som vi la til grunn for salget. Han fikk så avregning efter kr. 20 pr. dag for den tid tante levet, og restbeløpet måtte han så i sin tid utrede. Men det var han ikke interessert i til å begynne med. Men da han forstod at jeg ikke var

Side:549

gjenstand for alt. diskusjoner, ljugnet han sig, og da ville han gjerne ha en pristakst. Det er utrolig hva folk kan spekulere ut. Nu må man være oppmerksom på at gårdens verdi idag og om 4 år ikke er den samme, i og med at det nu er bestemt at Hafslund skal bygge sin nye fabrikk der inne. De har nu gått i gang med å reparere huset ordentlig. Sylstokken er blitt opprettet, og ny grunnmur delvis bygget, likeledes ny inngangstrapp. Han er svært ivrig for dette, og det er jo ganske rimelig med slike planer i bakhånden. Jeg må bekjenne at det er en meget komplisert situasjon som er oppstått, for på den annen side hvis han ikke vil fortsette med å stelle tante, så må der skaffes sykepleiersker (det trenges sikkert to). På den annen side vet vi jo ikke hvordan utviklingen vil bli, dr. Kvello har jo sagt at tante vil komme opp igjen (før jeg reiste hadde han antydet 6 à 8 uker til i sengen). Stenbak (som han heter) antydet at hvis hun skulle på pleiehjem (den tidligere Helseheim er ominnredet til pleiehjem) ville dette koste ca. kr. 30 à 40 kr. pr. dag.»

Dette brevet viser at Halvdan Elstad har vært fullt orientert. Nå følger det ikke av brevet at han har talt med Odine Husum, og etter hva fru Marcussen opplyser, skal han ikke ha gjort det. Lagmannsretten finner det imidlertid meget lite sannsynlig at han skal ha reist til hennes hjem i en slik viktig sak uten å ha talt med henne om samme sak. Det er da all grunn til å anta at Elstad har gjort forestillinger overfor sin grandtante om den forestående transaksjon. - - -

På den annen side bar transaksjonen av 9. september 1960 et fornuftig preg. Alt tyder på at ekteparet Stenbakk hadde vært til meget god hjelp for Odine Husum, og at denne satte megen pris på ektefellene. Odine Husum ville gjerne fortsatt leve i sitt barndomshjem, og dø der. Ved ordningen med Stenbakks oppnådde hun, uten kontante uttellinger, å få den pleie hun trengte i sitt eget hjem. Sett på bakgrunn av at fru Husum døde kort tid etter, er ordningen blitt meget fordelaktig for Stenbakks. Men selv om fru Husum var 95 år var det intet som tydet på en nær forestående død. Retten bygger her på vitneprov fra så vel hennes bekjente som fra hennes lege, som vel kjente hennes tilstand.

Etter dette finner lagmannsretten ikke at noen ugyldighetsinnsigelse mot testamentet kan føre frem. - - -

Lagdommer Diesen ser noe annerledes på saken enn flertallet og bemerker: - - -

Side:550