Rt-1963-61

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-01-25
Publisert:	Rt-1963-61
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5/1963
Parter:	Staten ved Finansdepartementet (overrettssakfører Audvar Os - til prøve) mot Siri Bjørge m.fl. (høyesterettsadvokat Herm. Otto Krefting).
Forfatter:	Lunde, Leivestad, Eckhoff, Heiberg, Skau
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §71, §75, Renteloven (1888) §3, Arveavgiftsloven (1905) §11, §12, §13, §18, §3, Vergemålsloven (1927) §7, §89, Uskifteloven (1927) §7, Tilleggslov til arveavgiftsloven (1934) §2, §5

Kst. dommer Lunde: Skipsmegler Hjalmar Bjørge og hustru Lilly Bjørge opprettet den 28. desember 1946 5 dokumenter, kalt gavebrev, hvorved de delte ut en del verdier til sine 5 barnebarn, Siri Bjørge født xx.xx.1940, Lilly Bjørge født xx.xx.1944, Helen Tandberg - nå fru Helen Bjerve - født xx.xx.1936, Per Kr. Tandberg født xx.xx.1939 og Nina Tandberg født xx.xx.1942. Siri Bjørge og Lilly Bjørge, som er barn av skipsmegler Hjalmar Bjørges sønn, skipsmegler Karl Jørgen Bjørge, fikk aksjer som ble verdsatt til i alt kr. 328 900. De 3 andre barnebarn, som er barn av skipsmegler Bjørges datter, fru Liv Tandberg, fikk aksjer til samlet beløp kr. 306 450. Verdiansettelsene er basert på aksjenes ligningskurs pr. 1. januar 1946, og på grunnlag herav ble avgiften til staten - arveavgift og tilleggsavgift - beregnet og betalt. Beregningen bygget på at halvparten var forskudd på arv etter bestefaren og den annen halvpart etter bestemoren.

Skipsmegler Hjalmar Bjørge avgikk ved døden den 3. januar 1954, og hustruen ble sittende i uskifte med fellesboet.

Den 28. desember 1954 foretok fru Lilly Bjørge i samråd med sin sønn Karl Jørgen Bjørge og sin datter fru Liv Tandberg en ny utdeling av fellesboets midler til barnebarna. Det ble denne dag opprettet 7 gavebrev, idet utdelingen også omfattet Karl Jørgen Bjørges 2 yngste barn, Signe Bjørge født xx.xx.1947 og Else Bjørge født xx.xx.1950. Ved denne utdeling fikk Karl Jørgen Bjørges 4 barn verdier for til sammen kr. 1 509 858 og de 3 andre barnebarn verdier for til sammen kr. 1 510 432. Avgiftsmelding ble sendt for hver enkelt gavemottager, og på grunnlag av meldingene beregnet skattefogden arveavgift av den siste utdeling for samtlige 7 barnebarn til i alt kr. 1 093 955. (I byrettens dom er forutsatt at beløpet utgjør kr. 1 077 093.) Beløpene ble innbetalt under forbehold, idet barnebarna hevdet at beregningene bygget på et uriktig rettsgrunnlag. Beløpene inkluderte tilleggsavgift for formuende arvinger, men for så vidt har gavemottagerne frafalt sin protest. Den ordinære arveavgift utgjorde av utdelingen etter skattefogdens mening i alt kr. 983 309, idet utdelingen i sin helhet ble ansett som gaver fra bestemoren. Gavemottagerne hevder at den for 3/8 skulle ansees som bestefarsarv

Side:62

og for 5/8 som forskudd på bestemorsarv. De hevdet derfor at arveavgiften riktig beregnet bare ville utgjøre i alt kr. 742 900. Barnebarna uttok den 26. februar 1960 stevning til Oslo byrett mot Staten ved Finansdepartementet med krav om tilbakebetaling av differansen, kr. 240 409, forholdsmessig fordelt på de 7 barnebarn. Ved dom av 8. mars 1962 av Oslo byrett fikk saksøkerne medhold i sin helhet. Dommen hadde følgende domsslutning:

« 1. Staten v/Finansdepartementet betaler til Siri Bjørge kr. 14 457, til Lilly Bjørge v/verge Karl Jørgen Bjørge kr. 14 574, til Signe Bjørge v/verge Karl Jørgen Bjørge kr. 44 688, til Else Bjørge v/verge Karl Jørgen Bjørge kr. 49 072, til Helen Tandberg Bjerve kr. 39 227, til Per Kristian Tandberg kr. 39 339 og til Nina Tandberg v/verge Liv Tandberg kr. 39 052, alt med 6 prosent årlig rente fra 9. mars 1960 og inntil betaling skjer.

2. Staten v/Finansdepartementet betaler i saksomkostninger til de nevnte personer kr. 3000.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dommen.»

De nærmere omstendigheter ved saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens domsgrunner.

Staten ved Finansdepartementet har påanket dommen. Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er saken innbrakt direkte for Høyesterett.

Anken gjelder dommen i dens helhet, idet den ankende part gjør gjeldende at byretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen. Det hevdes at det ikke er bevist at Karl Jørgen Bjørge og fru Liv Tandberg har ment å frafalle arv til fordel for barnebarna, og at de heller ikke har gjort det, i ethvert fall ikke innen den tidsfrist som arveavgiftslovens §18 tredje ledd pkt. 2 og praksis krever. Det er også uforenelig med et arveavkall å båndlegge arvemidlene slik som det er gjort i gavebrevene av 28. desember 1954. Et arveavkall må videre gis uttrykkelig, i ethvert fall når det som her påståes bare å gjelde en del av arven.

Selv om man godtar at det foreligger et gyldig arveavkall, er byrettens beregningsmåte for arveavgiften uriktig. Beregningen skal under denne forutsetning skje etter reglene i arveavgiftslovens §12 §13 jfr. §3 tredje ledd, idet bestemoren må ansees for å sitte i uskifte med barnebarna i og med at hennes barn har gitt avkall på arven. Staten vil i så fall legge til grunn at uskifteboet pr. 1. januar 1955 hadde en formue på ca. kr. 6 000 000. Herav er ved de siste gavebrev utdelt kr. 3 020 290. 3/8 av kr. 6 000 000 - som altså utgjør bestefarsandelen av det hele bo - blir kr. 2 250 000. Bestefarsandelen av det utdelte beløp blir da ca. 7/10 og bestemorsandelen altså ca. 3/10. Det vil derfor fra statens side bli nedlagt subsidiær påstand med sikte på en slik fordeling.

Staten protesterer særskilt mot byrettens renteberegning, da det ansees ubeføyet å tilkjenne 6 prosent årlig rente.

Staten har nedlagt denne endelige påstand.

«Prinsipalt: Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

Side:63

Subsidiært: Den foretatte beregning av arveavgiften oppheves, og den nye beregning foretas etter reglene i arveavgiftslovens §12 §13, jfr. §3, 3, ledd.

I begge tilfeller: Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Motpartene har tatt til gjenmæle mot anken.

De gjør prinsipalt gjeldende at det er overflødig å oppfatte Karl Jørgen Bjørges og fru Tandbergs medvirkning til gavedisposisjonene i 1954 som et arveavkall etter arvelovens §75 jfr. §71. Selv om arven falt den 4. januar 1954 og barna da etter en formell arverettslig vurdering ble medeiere i fellesboet, forfalt nemlig ikke arveavgiften. Når utdelingen direkte til barnebarna faktisk ble gjennomført forholdsmessig fra bestefars- og bestemorslodden, må denne fordeling også følges ved avgiftsberegningen. Avgiftsmessig må derfor stillingen bli den samme som om arven ikke var falt den 4. januar 1954, idet det ikke kan få noen betydning at barnebarna har gått med på å betale avgiftene.

Subsidiært hevder motpartene at det foreligger et arveavkall, og de gjør for så vidt i det vesentlige gjeldende de samme betraktninger som for byretten. De har nedlagt følgende påstand:

«1. Oslo byretts dom av 8. mars 1962 stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilpliktes å betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter. Av disse nevnes brev av 17. april 1962 til Finansdepartementet fra skattefogden i Oslo, erklæring av 28. november 1962 fra avdelingssjef hos skattefogden i Oslo Yngvar Tank, og erklæring av samme dag fra byråsjef i Riksrevisjonen Alfred Bø. Videre er dokumentert bevisopptak for Oslo byrett av 30. november i fjor med avhør av Tank, Bø og kontorsjef Beyer-Arnesen som vitner, og av skipsmegler Karl Jørgen Bjørge og fru Liv Tandberg som parter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Innledningsvis presiserer jeg at det forhold som foreligger i denne sak er, at gjenlevende hustru som sitter i uskifte med sine og sin avdøde manns barn, med disses samtykke har foretatt utdeling til barnebarna av midler tilhørende fellesboet. Paragrafene 12 og 13 i arveavgiftsloven av 1905 gjelder det tilfelle at lengstlevende som sitter i uskiftet bo med førstavdødes livsarvinger, bortgir til noen av disse midler som tilhører boet, og kommer derfor ikke til anvendelse. Slike gaver blir derimot med hensyn til arveavgift å anse som arveforskudd, jfr. Thomle: Arveavgiften, note 2 til §12, og Klem: Arveavgift side 22-23.

Etter §2, siste ledd i arveforskuddsloven av 1934 innebærer dette at gaver av denne art er avgiftspliktige, likesom det følger av lovens §5 at avgiftsplikten oppstår når arveforskuddet ytes. Derimot inneholder loven ikke noe om spørsmålet fra hvilken av besteforeldrene utdelingen skal ansees å skrive seg, og for så vidt er man henvist til å tolke den disposisjon som er foretatt, på bakgrunn av de alminnelige regler om uskiftet bo.

I likhet med byretten finner jeg det naturlig å ta som

Side:64

utgangspunkt det uskiftede bos karakter av et sameieforhold mellom lengstlevende og førstavdødes arvinger. Selv om dette sameie i flere henseender er undergitt særlige regler, spesielt med hensyn til rådigheten, vil det gi seg utslag i tilfelle av skifte ved lengstlevendes død eller på et tidligere tidspunkt, slik at 3/8 av fellesboet da regnes som arv etter førstavdøde og 5/8 som arv etter lengstlevende, med tilsvarende følger også for avgiftsberegningen.

I vårt tilfelle foreligger intet formelt skifte; men fru Bjørge har, med samtykke av og i samråd med sine barn, foretatt utdeling av en vesentlig del av fellesboets midler til barnebarna. Ved utdelingen er tatt sikte på så vidt mulig å fordele midlene etter arverettslige prinsipper, på samme måte som ved den tidligere utdeling i 1946. Som nevnt av byretten var tanken opprinnelig å dele ut hele fellesboets formue. At den ved den justering som ble foretatt, ble tatt hensyn til at de midler som ble utdelt i 1946, i mellomtiden hadde steget i verdi, kan etter min mening ikke tillegges betydning i denne forbindelse. Når ikke noe annet er sagt, eller for øvrig fremgår av forholdene, finner jeg under disse omstendigheter at utdelingen av fellesboets midler må ansees skjedd i det samme forhold som om et-delvis-skifte var foretatt, nemlig med 3/8 som bestefarsarv, og 5/8 som bestemorsarv. Dette må da også tillegges virkning for avgiftsberegningen, jfr. §2, siste ledd i arveforskuddsloven av 1934, hvoretter barnebarna i denne lovs forstand er å anse som «arvinger».

Staten har gjort gjeldende at etter §7 i loven om uskiftet bo har den gjenlevende ektefelle en eiers rådighet over hele fellesboet. Dette må - hevdes det - være avgjørende for at hele utdelingen blir å anse som forskudd på arv etter fru Bjørge, idet barnas medvirkning bare har betydning som samtykke til at hun gir en gave som står i misforhold til boets formue, jfr. paragrafens annet punktum. Jeg kan ikke dele denne oppfatning. Uskiftelovens §7 gjelder ikke særskilt for gaver til arvinger og overhodet ikke for dødsdisposisjoner. Den naturlige tolkning av barnas medvirkning i dette tilfelle er etter min mening at de samtykker i at midlene uten hinder av deres arverett utdeles direkte til deres barn, i likhet med hva som ville kreves om fru Bjørge hadde foretatt et skifte til fordel for barnebarna. Hvorvidt deres medvirkning for øvrig i enhver henseende tilfredsstiller de krav som arvelovens §75. jfr. §71, stiller til frafallelse av falt arv, er det ikke grunn for meg til å ta standpunkt til.

Spørsmålet blir da om den praksis arveavgiftsmyndighetene hittil har fulgt i lignende saker, må føre til et annet resultat. Så vidt vites er det foreliggende spørsmål ikke løst i rettspraksis. Det er heller ikke opplyst at myndighetenes syn er gjort alminnelig kjent, f. eks. ved rundskriv i Norsk Lovtidend. Det har vært en praksis som har vært kjent av administrasjonens folk, men ikke av publikum. Riktignok ser det ikke ut til at det tidligere er gjort innsigelse mot denne praksis; men det kan ikke være avgjørende. Dels vil man vel ved mindre utdelinger avfinne seg med

Side:65

dem, og dels stoler man på at den avgift som kreves, er hva det offentlige har krav på. Det er videre gjort gjeldende fra statens side at det ville volde vanskeligheter for oppebørselsmyndighetene å endre den nåværende praksis, da deres observasjonsopptegnelser er basert på denne. Men dette er en innvending som åpenbart ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Den praksis avgiftsmyndighetene har påberopt, vil i det foreliggende tilfelle føre til en vesentlig høyere avgiftsberegning enn den som ville bli å foreta ved et skifte enten ved førstavdødes eller ved lengstlevendes død. Et slikt resultat kan etter min mening ikke godtas uten klar lovhjemmel. Jeg er derfor kommet til at ankemotpartene må gis medhold i at utdelingen av 1954 for 3/8 - kr. 1 132 608,75 - skal avgiftsberegnes som bestefarsarv og for 5/8 - kr 1 887 681,25 - som bestemorsarv.

Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i den renteberegning som byretten har foretatt, idet jeg for så vidt tiltrer byrettens begrunnelse.

Etter resultatet må staten betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Finansdepartementet til Siri Bjørge, Lilly Bjørge, Signe Bjørge, Else Bjørge, Helen Bjerve, Per Kr. Tandberg og Nina Tandberg i fellesskap 5000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Heiberg og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

Saken gjelder krav på tilbakebetaling av arveavgift.

Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske forhold:

Skipsmegler Hjalmar Bjørge og hustru Lilly Bjørge hadde i sitt ekteskap sønnen skipsmegler Karl Jørgen Bjørge og datteren Liv, gift Tandberg.

Skipsmegler Karl Jørgen Bjørge og hustru har følgende barn: Siri Bjørge født xx.xx.1940, Lilly Bjørge født xx.xx.1944, Signe Bjørge født xx.xx.1947 og Else Bjørge født xx.xx.1950.

Fru Liv Tandberg og hennes mann har følgende barn: Helen Tandberg, nå fru Helen Bjerve født xx.xx.1936, Per Kr. Tandberg født xx.xx.1939 og Nina Tandberg født xx.xx.1942.

Hjalmar Bjørge og hustru, som hadde felleseie, skjenket ved 5 forskjellige gavebrev, datert 28. desember 1946, verdier til sine 5 dalevende barnebarn (Siri Bjørge, Lilly Bjørge, Helen Tandberg, Per Kr. Tandberg

Side:66

og Nina Tandberg). Bortsett fra gavemottagerens navn og angivelsen av vedkommende verdier, var gavebrevene enslydende. Gavene ble på mottagernes vegne mottatt av vergene (Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg). Melding til skattefogden ble sendt og skattefogden beregnet avgift til staten, idet han for alle aksjers vedkommende la til grunn ligningskursen pr. 1. januar 1946.

Gavebeløpene ble på nevnte grunnlag fastslått å være følgende:

Siri Bjørge kr. 164 450

Lilly Bjørge » 164 450

Helen Tandberg » 102 150

Per Kr. Tandberg » 102 150

Nina Tandberg » 102 150

Ved avgiftsberegningen ble lagt til grunn at halvparten av det som var gitt vedkommende, ble å anse som forskudd på bestefarsarv og halvparten som forskudd på bestemorsarv.

Som det fremgår av de nevnte tall, var det tydelig Hjalmar og Lilly Bjørges mening at man - i den utstrekning det praktisk lot seg gjennomføre ved tildeling av aksjer - ved gavene skulle følge arverettslige prinsipper, idet de 5 barnebarn ikke fikk samme beølp hver, men datteren Liv Tandbergs 3 barn tilsammen (praktisk talt) det samme som Karl Jørgen Bjørges 2 barn tilsammen.

3. januar 1954 døde skipsmegler Hjalmar Bjørge. Fru Lilly Bjørge ble sittende i uskifte med fellesboet. Dette var etter norske forhold meget stort, idet Hjalmar og Lilly Bjørges formue ved statsskatteligningen 1. januar 1954 var ansatt til nesten 4,7 millioner kroner.

Fru Lilly Bjørge hadde alltid latt sin mann råde i enhver henseende når det gjaldt økonomiske disposisjoner. Etter mannens død lot hun på tilsvarende måte sine barn - det vil da først og fremst si skipsmegler Karl Jørgen Bjørge - ordne slike disposisjoner. Og noen tid etter Hjalmar Bjørges død tok de 2 barn opp spørsmålet om en ytterligere tildeling av midler fra Hjalmar og Lilly Bjørges fellesbo (uskifteboet) til barnebarna, som altså etter 1946 var blitt i alt 7.

Situasjonen var den at fru Lilly Bjørge mentes pensjonert av Hjalmar Bjørges skipsmeglerforretning (hva hun senere også er blitt), så hun for sitt vedkommende overhodet ikke behøvde bli sittende med noen formue. Og Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg regnet for sitt vedkommende å sitte så godt i det, at de ikke hadde behov for noe av uskifteboets midler. For så vidt kunne disse derfor i sin helhet gå over på Hjalmar og Lilly Bjørges barnebarn.

Tanken var da også opprinnelig - etter hva Karl Jørgen Bjørge har forklart under hovedforhandlingen i nærværende sak - å fordele hele uskifteboet blant Hjalmar og Lilly Bjørges barnebarn. Og man kom også langt på vei når det gjaldt beregningen av de forskjellige verdier ved fordelingen.

De nevnte verdier falt i 3 grupper. For det første hadde man et sted i Larkollen. For det annet omfattet uskifteboet atskillige aksjer i forskjellige selskaper. Og for det tredje omfattet boet skipsandeler som gikk inn i selve skipsmeglerforretningen.

Det knyttet seg ingen betenkeligheter ved å utdele verdiene i den annen gruppe til barnebarna. Men Karl Jørgen Bjørge og hans søster

Side:67

fikk betenkeligheter da det gjaldt den tredje gruppe verdier - skipsandeler knyttet til meglerforretningen. På dette felt kunne det jo, om uhell inntraff, bli tale om betydelig økonomisk ansvar for eierne. Og Karl Jørgen Bjørge og hans søster fant disse betenkeligheter avgjørende i betraktning av at deres barn var mindreårige. Man ble derfor stående ved at utdelingen ikke skulle omfatte de heromhandlede verdier, men bare aksjene for øvrig (bortsett fra noen som var verdiløse).

Når det så videre gjaldt prinsippene for den forestående utdeling, var Karl Jørgen Bjørge og hans søster (og med dem fru Lilly Bjørge) fremdeles enige om at barnebarna måtte deles i 2 grupper, slik som det var forholdt ved den foran omtalte utdeling i 1946, så barna i den ene gruppe tilsammen fikk (så langt det praktisk lot seg gjennomføre) det samme som barna i den annen gruppe tilsammen.

Men dessuten var det å ta omsyn til at Hjalmar og Lilly Bjørge etter utdelingen i 1946 hadde fått ytterligere 2 barnebarn (Karl Jørgen Bjørges 2 yngste barn, Signe og Else) som måtte bli å tildele så meget at de kom på linje med sine søsken. Og for så vidt fant man ved beregningen av hva barnebarna tidligere hadde fått, å burde legge til grunn ikke tallene fra 1946, men verdiene på tiden for den nye utdeling d.e. kursene pr. 1. januar 1954).

Ved 7 forskjellige gavebrev, datert 28. desember 1954, skjenket så fru Lilly Bjørge sine barnebarn verdier som nedenfor angitt.

I gavebrevet til Siri Bjørge het det:

«Undertegnede fru Lilly Bjørge - - - gir herved mitt barnebarn Siri Bjørge - - - som gave:

(Deretter følger fortegnelsen over i alt 318 aksjer til et samlet pålydende kr. 91 840.)

Gaven skal være mottagerens særeie. Dog skal mottageren kunne bestemme at når mottageren eller mottagerens eventuelle ektefelle dør, skal gaven anses som felleseie.

Gaven skal ikke kunne tas til dekning for mottagerens eventuelle kreditorers mulige krav. Gaven skal således ikke kunne være gjenstand for utlegg, tvangsauksjon eller dras inn i mottagerens eventuelle akkord- eller konkursbo.

Gaven og dens avkastning skal forvaltes av Karl Jørgen Bjørge så lenge han lever og deretter av fru Else Bjørge, hvis hun overlever ham. Midlene skal av forvalteren kunne omplaseres, derunder anbringes i aksjer eller på hvilken som helst annen måte.

Forvalteren skal påse at gavemottageren av gaven og dens avkastning får et etter omstendighetene rimelig beløp til sitt underhold. Dette beløp bør om mulig ikke overstige det som blir igjen av den årlige avkastning etter at skatten er betalt.

Etter begge foreldres død skal mottageren selv eller eventuelt dennes verge ha forvaltningen.

Karl Jørgen Bjørge skal så lenge han lever, og deretter fru Else Bjørge, hvis hun overlever ham, så lenge hun lever ha fullmakt til å avgi stemme for alle aksjer som omfattes av denne gave på de respektive selskapers generalforsamlinger. For ordens skyld nevnes særskilt at fullmakten medfører rett til å stemme over endringer av selskapenes vedtekter, derunder endring av formålet for selskapets virksomhet og

Side:68

oppløsning av selskapet. Forvalteren kan gi fullmakten til stemmegivningen videre til andre eller gi avkall på den.

Overformynderiet skal bare ha det tilsyn med gaven som er nevnt i vergemålslovens §89.»

Under giverens, fru Lilly Bjørges, navn ble dokumentet påført følgende 2 påtegninger:

«Som verge for Siri Bjørge mottar jeg ovennevnte gave på de angitte vilkår. (sign.) Karl Jørgen Bjørge» og

«Tiltres på vegne av myndling Siri Bjørge for hvem Karl Jørgen Bjørge er født verge. Oslo Overformynderi».

Bortsett fra gavemottagerens (og vergens) navn og angivelsen av vedkommende verdier, var de øvrige gavebrev enslydende med det her refererte.

Melding ble sendt skattefogden på skjema for «Melding om arveforskudd og gaver», - en melding for hver gavemottager. I meldingen vedrørende Siri Bjørge, datert 20. januar 1955, het det mot slutten:

«Tidligere gaver ydet av Hjalmar og Lilly Bjørge i henhold til gavebrev datert 28. desember 1946, og melding av 27. januar 1947. (Kr. 164 450).

Etter giverens ektefelle Hjalmar Bjørge som døde den 3. januar 1954 sitter jeg i uskiftet bo i henhold til uskifteattest fra Oslo skifterett, Aker avd., dat. 12. april 1954.»

(Det fulgte også en bemerkning om at gavemottageren skulle betale arveavgiften.)

Skattefogden la ved avgiftsberegningen til grunn følgende verdier for hver av de 7 gavemottagere:

Siri Bjørge kr. 257 916

Lilly Bjørge » 259 256

Signe Bjørge » 473 230

Else Bjørge » 519 456

Helen Tandberg » 503 616

Per Kr. Tandberg » 505 200

Nina Tandberg » 481 616

(Når man til de her nevnte beløp la hva (5 av) gavemottagerne tidligere hadde mottatt, ville de 4 Bjørge-barn tilsammen ha mottatt kr. 1 838 758 og de 3 Tandberg-barn tilsammen kr. 1 816 882. Så prinsippet fra gavebrevene av 1946 var altså også denne gang gjennomført.)

Skattefogden beregnet arveavgiften av utdelingen fra 1954 som følger:

Siri Bjørge kr. 89 619

Lilly Bjørge » 90 222

Signe Bjørge » 144 736

Else Bjørge » 163 135

Helen Tandberg » 199 863

Per Kr. Tandberg » 200 655

Nina Tandberg » 188 863

De således beregnede beløp ble innbetalt, men under protest, idet man fra gavemottagernes side hevdet at beregningen hvilte på uriktig grunnlag. Og nærværende søksmål er anlagt med krav om tilbakebetaling av en del av den innbetalte arveavgift. I stevningen ble for så vidt påberopt to forskjellige grunnlag. Det ene som refererte seg til

Side:69

beregningen av tilleggsavgift på formuende arvinger, ble imidlertid frafalt under saksforberedelsen. (Vedkommende spørsmål var blitt avgjort ved høyesterettsdom i en annen sak, se Rt-1961-647.)

Den gjenværende innsigelse saksøkerne gjør gjeldende mot skattefogdens avgiftsberegning, er at det er uriktig når skattefogden har ansett arveforskuddet av 28. desember 1954 arveavgiftsmessig sett i sin helhet som «forskudd på bestemorsarv», idet 3/8 av beløpene qu. må sees som bestefarsarv. Og når sistnevnte oppfatning legges til grunn ved beregningen av avgiften, blir denne vesentlig mindre enn etter skattefogdens beregning.

Saksøkerne har til nærmere begrunnelse av sine krav i det vesentlige fremholdt følgende:

Arven etter Hjalmar Bjørge var falt ved hans død. Da fru Lilly Bjørge arvet 1/4 av hans formue, mens Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg arvet de øvrige 3/4, omfattet fru Lilly Bjørges andel i det uskiftede bo 5/8 av dette, mens 3/8 tilhørte Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg.

Rettslig sett er et uskiftebo et sameie. Etter §7 i loven om uskiftet bo av 1927 har gjenlevende ektefelle en eiers rådighet over hele boet. Men de gaver det in casu er tale om, var så store at fru Lilly Bjørge utvilsomt trengte samtykke fra Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg i henhold til nevnte lovs §7, annet punktum, for gyldig å gi dem bort.

Nå må det være klart at i og med at Lilly Bjørges 2 barn tok initiativet til og medvirket ved utdelingen av 1954, og herunder tydelig forutsatte at gavene skulle gis av det samlede uskiftebos midler, og ga samtykke efter §7, annet punktum, frafalt Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg eo ipso en tilsvarende del av sin falne farsarv til fordel for barnebarna.

Hvis summen av gavene fra 1954 settes til kr. 3 020 290, vil 3/8 herav utgjøre kr. 1 132 608,75 og 5/8 utgjøre kr. 1 887 681,25. - - -

Juridisk sett må det rette være å se det slik at Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg til fordel for barnebarna frafalt farsarv med kr. 1 132 608,75, så barnebarna arvet dette beløp etter bestefaren, Hjalmar Bjørge, mens kr. 1 887 681,25 er gave fra bestemoren, Lilly Bjørge, gitt med samtykke etter uskiftelovens §7, annet punktum, fra Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg. (Juridisk sett, kan for øvrig etter saksøkernes mening også anlegges et par andre synspunkter, men resultatet vil bli det samme.)

Fra saksøktes side gjøres det innvendinger mot den oppfatning at Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg frafalt arv ved å medvirke til ordningen av 1954. Ser man hele forholdet under ett - således som det etter forklaringen fra Karl Jørgen Bjørge utviklet seg - kan det imidlertid ikke herske berettiget tvil om at meningen var ved fordelingen blant barnebarna å legge til grunn arverettslige regler, slik som Karl Jørgen Bjørge og hans søster mente reglene var å forstå når de to grupper barnebarn skulle få det samme og barnebarna innen hver gruppe stå likt. Opprinnelig hadde man jo tenkt å utdele alle uskifteboets midler og unnlot bare av rent spesielle omsyn å gjøre utdelingen så omfattende. På spørsmål under hovedforhandlingen svarte da også Karl Jørgen Bjørge helt spontant, at han og hans søster mente å frafalle arv etter faren. Og det må jo ha presumpsjonen for seg at når foreldre medvirker til en ordning som den foreliggende til fordel for sine barn, har

Side:70

foreldrene ment å frafalle arv til fordel for barna. Hadde man bare dengang fått med stikkordet «avkall» eller «frafaller», ville den reiste tvil vel overhodet ikke oppstått. Og for øvrig kan man jo nok undres over hvorfor ikke skattefogden, da han mottok meldingen og så at fru Lilly Bjørge etter den skjenket gavene til barnebarn og at hun satt i uskiftet bo, kom med et spørsmål for straks å få klarlagt at det forelå avkall på arv fra barnebarnas foreldre (resp. far eller mor).

Ellers er å merke at avkall på arv overhodet ikke behøver å skje skriftlig, men kan skje muntlig. Og slikt avkall må også kunne skje ved «konkludent adferd». Domstolene har i det hele adgang til å se bort fra all formalisme og legge realitetene til grunn ved sin avgjørelse av spørsmål som de foreliggende.

Og når det fra saksøktes side påberopes som et argument for at arveavkall ikke kan sies å ha foreligget, at det i gavebrevene var tatt inn diverse klausuler som forbeholdt henholdsvis Karl Jørgen Bjørge (ev. hans hustru) og Liv Tandberg forskjellige beføyelser over de verdier det gjaldt, er hertil å si at argumentet ikke kan skjønnes å få noen avgjørende betydning, idet hverken Karl Jørgen Bjørge eller Liv Tandberg skulle kunne tilegne seg noe som helst av verdiene qu. Retten vil derfor måtte godta at det foreligger gyldig avkall på arv til fordel for barnebarna.

Hvis domstolene godtar at det har foreligget avkall på arv fra Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg, er den foretatte avgiftsberegning uriktig. Det kan ikke erkjennes at §12 og §13 annet ledd, i arveavgiftsloven av 1905 kommer inn i bildet. (§13 annet ledd, er i virkeligheten en helt foreldet bestemmelse som ikke har fulgt med i arveavgiftsreglene. Om dens forhistorie se Ot.prp. nr. 16 - 1904-05 side 8. Se videre om forarbeidene til §11 i arveforskuddsloven av 1934, Ot.prp. nr. 28 - 1921 10 og side 7 og Innst. O.IX - 1921 4. Noen virkelig begrunnelse for nevnte §11 fikk man ikke i 1934). Når det gjelder barnebarn, kan nevnte §13 annet ledd, ikke få anvendelse. Her må man stå fritt og ved spørsmålet om arveavgift kunne bygge på det reelle forhold etter arvelovgivningen. Og barnebarn hensitter ikke i et tilfelle som det foreliggende i uskiftet bo med en av besteforeldrene. Avgiftsmessig sett stiller det seg altså slik, at 5/8 av utdelingene fra 1954 er forskudd på bestemorsarv og avgiftspliktig etter §2 annet ledd, annet punktum i arveforskuddsloven av 1934 - mens 3/8 av utdelingene er arv falt etter Hjalmar Bjørge og skulle vært avgiftspliktig ved arvefallet, idet tidspunktet etter §3 tredje ledd, i loven av 1905 ble utskutt til Lilly Bjørges død (men da avgiftene jo alt er betalt bortfaller den innsigelse man kunne hente fra det sistnevnte moment).

Og det er så meget mindre grunn til - med skattefogden og Finansdepartementet - å se utdelingene fra 1954 på tilsammen ca. 3 millioner kroner som i sin helhet utgjørende forskudd på bestemorsarv (i et bo hvis samlede formue i desember 1954 ikke var, som antatt av Riksrevisjonen 6 mill. kroner, men på grunn av latente skatteforpliktelser 5,3 millioner kroner), som det må holdes for øye 1) at om hele uskifteboet var blitt skiftet i 1954 - ved skifteretten (umyndige arvinger!) - ville man helt automatisk fått med «etiketten» arveavkall, så det uten videre var blitt 3/8 i bestefarsarv og 5/8 i bestemorsarv, og 2) at om man hadde ventet med det hele til fru Lilly Bjørges bortgang, ville nøyaktig samme situasjon foreligget. Så det er bare nå - da man står overfor utdelingen

Side:71

av uskifteboets vesentligste midler - at det hele skal være å anse som bestemorsarv. Dette blir både ulogisk og urettferdig.

Av de foran nevnte arveavgiftsbeløp utgjør den ordinære arveavgift etter skattefogdens beregning:

Siri Bjørge kr. 76 723

Lilly Bjørge » 77 259

Signe Bjørge » 142 333

Else Bjørge » 163 135

Helen Tandberg » 174 682

Per Kr. Tandberg » 175 395

Nina Tandberg » 173 782

Med bistand fra skattefogden har saksøkernes prosessfullmektig fått oppgitt at beløpene etter den beregningsmåte som saksøkerne holder for riktig, ville være:

Siri Bjørge kr. 62 266

Lilly Bjørge » 62 685

Signe Bjørge » 97 645

Else Bjørge » 114 063

Helen Tandberg » 135 455

Per Kr. Tandberg » 136 056

Nina Tandberg » 134 730

Det er da differansene mellom de således utregnede beløp saksøkerne prinsipalt krever tilbake i nærværende sak. - - -

Saksøkte har hertil i det vesentlige anført følgende:

Som det vil fremgå av sakens dokumenter, var det ved utdelingen fra 1954 bare tale om gave til Lilly Bjørges barnebarn. Det er først i stevningen i saken at man kom med dette om avkall på arv.

Det må imidlertid bestrides at det foreligger noe gyldig arveavkall fra Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg. Utgangspunktet er her arvelovens §75. Det er riktig at denne paragraf ikke stiller særlige formkrav til avkallet. Og det gjør heller ikke avgiftslovgivningen. Man må således formentlig tillegge muntlig avkall rettsvirkning. Men det virker lite rimelig å oppfatte den rene passivitet som innebærende avkall. Og dessuten må avkallet komme i tide. Det seneste tidspunkt må for så vidt være tidspunktet for innsendelse av arveavgiftsmelding. I praksis er da også dette lagt til grunn, jfr. hermed §18 tredje ledd p. 2 i loven av 1905.

I og med at arveavkallet må fremkomme uttrykkelig, blir det overhodet ikke tale om slikt avkall i den foreliggende sak. Det er ikke nok å vise til initiativ og medvirkning til utdelingen av 1954 fra Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg. (Så vidt forståes vil saksøkerne for øvrig ha det til at det bare er et delvis avkall som ble gitt - så det for så vidt skulle bli høve til ny oppdeling i bestefarsarv og bestemorsarv ved eventuell fremtidig tildeling.)

Det skjønnes dessuten ikke at bestemmelsene i gavebrevene harmonerer med et virkelig arveavkall fra livsarvingenes side (hvorved deres barn igjen trer inn som arvinger etter loven). Det kan være vel og bra at ordningen fra 1954 i seg selv innebærer en rimelig fordeling mellom barnebarna. Men man har ikke bygget på arvelovens forskuddsbestemmelser, men tatt omsyn til verdistigning mellom 1946 og 1954, så den etablerte fordeling er mer typisk for gave enn for arv.

Side:72

Men om man nå virkelig ville godta saksøkernes synspunkt, hvoretter det foreligger arveavkall som skulle medføre at barnebarna rykker inn i barnas (foreldrenes) sted som medeiere i det uskiftede bo, blir det ikke plass for den beregningsmåte som saksøkerne prinsipalt krever lagt til grunn. Beregningen må under denne forutsetning skje nøyaktig som hvor midlene utdeles til livsarvinger (§12 og §13 arveavgiftsloven av 1905), dvs. at om man setter hele uskifteboet (i 1954) til 6 millioner kroner, ville 3/8 herav med ca. 2,4 millioner kroner ansees å komme fra den avdøde bestefar, og alene resten av utdelingene, ca. 0,6 millioner kroner, fra den gjenlevende bestemor. Beregningsmessig ville for så vidt oppstå en helt ny situasjon. Smlgn. hermed det under saken dokumenterte skriv fra Riksrevisjonen til skattefogden i Oslo av 17. desember 1948.

Imidlertid er det, som fremholdt, ikke ført bevis for at avkall på arv fant sted, iallfall ikke noe avkall som kan få betydning for arveavgiftsberegningen, for man må i denne forbindelse holde seg klart at arvinger kan ikke seg i mellom fordele arv med bindende virkning for det offentliges avgiftsberegning.

Meget mer taler de «klausuler» angående rådigheten, som ble tatt inn i gavebrevene fra 1954, mot at arveavkall fant sted - og kunne vel endog sies nærmest å peke hen på omgåelsesforsøk.

Det riktige er således det synspunkt avgiftsmyndighetene har anlagt: at det utelukkende dreier seg om gave fra gjenlevende ektefelle, mottagernes bestemor, som dertil har fått samtykke etter uskiftelovens §7, annet punktum, fra Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg. Og man kan ikke anskue forholdet derhen at gaven(e) eo ipso omfatter 3/8 av førstavdødes bosandel og 5/8 av gjenlevende ektefelles. Det er ganske visst så at rent teoretisk ansees arven etter førstavdøde falt i og med førstavdødes bortgang, så rent teoretisk eier førstavdødes arvinger 3/8 av uskifteboet. Her er det imidlertid i virkeligheten bare tale om en slags «merkelapp». Brøken 3/8-5/8 er i virkeligheten av loven bare tillagt reell betydning i en eneste relasjon, nemlig i relasjon til skifte eller skiftelignende oppgjør av boet. For øvrig er det lengstlevende som i enhver henseende har den fulle og hele eiendomsrådighet over det samlede uskiftebo, likevel så at loven positivt har gjort begrensning i denne eiendomsrådigheten når det gjelder store gaver. Det ville derfor være en ren konstruksjon å se det slik at av enhver utdeling av uskifteboet kan bare 5/8 ansees å hitrøre fra lengstlevendes andel, mens 3/8 hitrører fra den andel førstavdødes arvinger har. Og man kan ikke løse foreliggende spørsmål bare ved å vise til en slik konstruksjon, men må bygge på lovens forskjellige positive regler og det som kan utledes av disse.

For øvrig stemmer den beregningsmåte avgiftsmyndighetene in casu har anvendt, med praksis. Og når det gjelder betydningen av administrativ praksis med omsyn til avgiftsbestemmelser, kan bl.a. vises til høyesterettsdom i Rt-1961-647, særlig side 648-9. - - -

Retten skal bemerke:

1. Det kan neppe herske grunnet tvil om at ved det uskiftede bo er arven straks falt for førstavdødes arvinger, og at det uskiftede bo følgelig representerer et sameieforhold mellom gjenlevende ektefelle og barna - la så være at dette sameieforhold er av en egen art først og fremst fordi gjenlevende ektefelle etter uskiftelovens §7, første punktum, har en

Side:73

eiers rådighet over boet. Jfr. hermed Knoph: Norsk Arverett, 3. utg. side 318.

Retten kan derfor ikke finne det tvilsomt at i det uskiftede bo saken gjelder, eier fru Lilly Bjørge 5/8 og Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg sammen 3/8 av den samlede bomasse til enhver tid.

I og med dette vil enhver uttelling fra det uskiftede bo i realiteten skrive seg med 3/8 fra Karl Jørgen Bjørges og Liv Tandbergs anpart og med 5/8 fra fru Lilly Bjørges anpart. Det gjelder eventuelle utdelinger av uskifteboet til barna selv. (Knoph: Norsk Arverett 3. utg. side 318-19 er for så vidt ikke helt nøyaktig. Det er bare for 3/8 av uskifteboet at barnas rett til arven er blitt aktuell alt ved førstavdødes bortgang.) Og det gjelder gaver til andre, således til fru Lilly Bjørges barnebarn. Noe annet er at det ved spesiell avtale mellom sameierne i uskifteboet formentlig kan treffes en annen ordning, slik at en gave f. eks. skal ansees ytet bare av gjenlevendes sameieandel - hvilke ytterligere rettsvirkninger dette så igjen måtte være tiltenkt, noe retten ikke finner grunn til å komme nærmere inn på. Siden ingen slik spesiell avtale er truffet i det foreliggende tilfelle, må man etter rettens mening, ut fra de rettsregler som gjelder for det uskiftede bo, legge til grunn at i realiteten skrev bare 5/8 av de gaver saksøkerne mottok ved gavebrevene av 28. desember 1954 seg fra fru Lilly Bjørges sameieandel i det uskiftede bo, mens 3/8 skrev seg fra Karl Jørgen Bjørges og Liv Tandbergs sameieandeler.

2. En arving kan etter arvelovens §75 gi avkall på fallen arv - således utvilsomt også på arvelodd hvormed en gjenlevende ektefelle sitter i uskifte.

Arveloven bruker uttrykket «erklærer» og peker vel for så vidt nærmest hen på en uttrykkelig uttalelse om frafallelse. Som nevnt i Knoph: Norsk Arverett 3. utg. side 266, må det imidlertid antas at en arving gyldig kan uttrykke sin beslutning om å avslå arven i annet enn ord.

Det skjønnes heller ikke at det etter arvelovens §75 må kreves at en arving enten mottar eller frafaller hele den falne arv. Også del av arv må kunne frafalles. Dette må gjelde så vel hvor gjenlevende ektefelle sitter i uskiftet bo som i andre tilfelle.

Klart er det at frafallelse ikke lenger kan skje hvor arvingene har «skaltet og valtet» med boet. Derimot gjelder etter arveloven ingen preklusiv frist for adgangen til å gi avkall på arv. Særlig må en være oppmerksom på at hvor gjenlevende ektefelle benytter seg av retten til å sitte i uskiftet bo med fellesbarn, kan disse foreløpig se tiden an med omsyn til spørsmålet om hvorvidt de vil frafalle arv etter førstavdøde eller ei.

I anvendelse på det foreliggende tilfelle vil det anførte si at Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg høsten 1954 hadde full adgang til gyldig å gi avkall på en del av sin farsarv - og at dette kunne skje uten noen uttrykkelig erklæring (med bruk av «stikkord» som avkall eller frafallelse eller tilsvarende) ved «konkludent adferd».

3. I og med at gyldig frafallelse finner sted, forholdes med arvelodden etter arvelovens §71.

I den foreliggende sak vil dette si at dersom først gyldig frafallelse av arv må antas å ha funnet sted, er Karl Jørgen Bjørges og Liv Tandbergs barn ipso jure trådt inn som livsarvinger i sin fars og mors sted (i

Side:74

den utstrekning arv er frafalt), at Karl Jørgen Bjørges 4 barn tilsammen skal ha like stor arv som Liv Tandbergs 3 barn tilsammen, og at arvelovens forskuddsregler ikke må være overtrådt.

Mens det, som foran nevnt, må ansees på det rene at de 4 Bjørge-barn tilsammen er tildelt like meget som de 3 Tandberg-barn tilsammen, og at arvelovens regler for så vidt er fulgt, er det i saken fra saksøktes side fremholdt at arvelovens forskuddsregler ikke er overholdt, og at det bl.a. derav kan sluttes at man ikke står overfor en arverettslig ordning, men overfor en gaveordning - hvilket igjen skulle vise at Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg i virkeligheten ikke har gitt avkall på arv, men derimot bare må ansees å ha gitt samtykke i store gaver etter uskiftelovens §7, annet punktum.

Retten tror imidlertid ikke at denne innsigelse kan føre frem. Fru Lilly Bjørge og barnebarnas verger har vært enige om den ordning som skulle treffes, og om de verdiansettelser som i den aneldning skulle legges til grunn. I betraktning av at det formelt vil være fru Lilly Bjørge som bestemmer over spørsmålet om avkortning (Knoph: Norsk Arverett 3. utg. side 88), og at barnebarnas verger, som for så vidt må antas å kunne handle på de mindreåriges vegne, har godtatt den vurdering av de tidligere gaver som er lagt til grunn, at både fru Lilly Bjørge og hennes barn har vært ledet av arvelovens hovedformål ved forskuddsreglene - å rette på ulikhet mellom arvingene - og at man faktisk også har realisert dette formål på en meget vellykket måte, lar det seg neppe hevde at arverettslige prinsipper er brutt ved den trufne ordning.

4. Når retten etter dette skal ta standpunkt til hvorvidt det fra Karl Jørgen Bjørges og Liv Tandbergs side forelå (delvis) avkall på arv i og med den ordning som ble truffet ved gavebrevene av 28. desember 1954, synes det å måtte være avgjørende at det gjelder descendens, at faktisk skriver 3/8 av det barnebarna fikk seg fra de nevnte foreldres andel i uskifteboet, at foreldrene personlig mente å frafalle arv for så vidt angikk det som gikk til barnebarna, at Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg ikke hadde forspilt adgangen til å gi avkall på arv ved å vente for lenge (ennsi ved å «skalte og valte» i boet), og at den etablerte ordning må ansees stemmende med arvelovgivningens regler.

Det synes ikke under disse omstendigheter naturlig å operere med at det bare er gitt samtykke til store gaver fra fru Lilly Bjørge i henhold til uskiftelovens §7, annet punktum.

Noe slags uholdbart proforma-arrangement eller omgåelsesforsøk kan ikke skjønnes å foreligge. Og retten er enig med saksøkerne i at de «klausuler» som inneholdes i gavebrevene av 28. desember 1954, ikke kan tillegges den betydning at arveavkall ansees ikke å ha funnet sted, idet Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg ikke gjennom de omhandlede klausuler er tillagt noen som helst rett til selve de verdier det gjelder.

5. Ut fra reglene i arveloven og uskifteloven kommer retten således til det resultat, at av det som ble tildelt saksøkerne ved gavebrevene av 28. desember 1954, må 3/8 bli å anse som bestefarsarv og 5/8 som gave fra bestemoren.

6. Nå er det jo en velkjent ting at skatte- og avgiftsbestemmelser kan gå mer eller mindre «i kryss» med sivilrettslige regler. (Gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo, oppfattes således i skattelovgivningen

Side:75

som eier av hele boet. Og arveavgift blir ikke aktuell ved arvefallet for barn hvor gjenlevende ektefelle beholder boet uskiftet. Dette gjelder i henhold til uttrykkelige bestemmelser derom.)

Ved avgjørelsen av den foreliggende sak vil retten følgelig også ha å undersøke hvorvidt positive lovbestemmelser, eller fast praksis når det gjelder avgiftsberegningen, må antas å lede til andre resultater enn dem man når på basis av selve arverettens regler.

I så henseende kan spørres om det i relasjon til avgiftsberegningen overhodet kan opereres med avkall på arv gjennom konkludent atferd, altså hvorvidt ikke avgiftsmyndighetene må være berettiget til helt å se bort fra slikt avkall når dette ikke uttrykkelig påberopes i forbindelse med vedkommende utdeling. Så vidt skjønnes foreligger imidlertid ikke noen hjemmel for å etablere en slik regel. Fremgår det av den ordning boets vedkommende treffer, at den er ment å innebære et avkall på arv, må dette legges til grunn også av avgiftsmyndighetene. For så vidt det innvendes at det da kan oppstå tvil, og at avgiftsregler etter sin natur må ha klare kjennemerker, er å si at myndighetene kan jo bare forhøre seg hos boets vedkommende hvis de er i tvil om hvorvidt frafallelse av arv foreligger! Så vil saken straks være klar for så vidt.

Under henvisning til bestemmelsen i arveavgiftslovens §18 tredje ledd nr. 2, har saksøkte videre fremholdt at anførselen om arvefrafallet in casu må ansees å være kommet for sent til å kunne få betydning med omsyn til avgiftsberegningen. Retten tror ikke denne innsigelse fører frem. I og med at man etter rettens mening må godta avkall på arv gjennom konkludent atferd også i relasjon til avgiftsbestemmelsene, skjønnes det ikke at det kan bli tale om noen slags preklusjon for så vidt i henhold til den siterte lovbestemmelse.

7. Retten er altså kommet til det resultat at den foretatte avgiftsberegning ikke kan opprettholdes, fordi den uriktig har lagt til grunn at uttellingene fra 1954 i sin helhet skal ansees som forskudd på bestemorsarv, mens 3/8 i virkeligheten representerer bestefarsarv.

Og rettens resultat synes også for så vidt å være det rimeligste, som man derved unngår den inkonsekvens saksøkerne har påpekt, nemlig den at avgiftsberegningen in casu er blitt bygget på et annet prinsipp enn det som ville blitt gjeldende om boet i sin helhet var blitt skiftet enten ved Hjalmar Bjørges død eller ved fru Lilly Bjørges død.

Nå innvendes det fra saksøkte at hvis man vil legge til grunn - slik som retten har gjort det - at Karl Jørgen Bjørge og Liv Tandberg, med virkning for det offentliges avgiftsberegning, har frafalt arv, oppstår beregningsmessig en helt ny situasjon, idet arveavgiftslovens §12 og §13 dermed kommer til anvendelse med den konsekvens at den overveiende del av det som ble tildelt ved gavebrevene av 28. desember 1954, beregningsmessig må ansees som bestefarsarv.

Retten kan ikke se at denne betraktning er riktig. Saken er jo den at etter rettens mening dreier det seg bare om delvis avkall på arv fra Karl Jørgen Bjørges og Liv Tandbergs side. Fru Lilly Bjørge sitter fortsatt i uskifte med de nevnte 2 barn for så vidt angår resten av boet. Og da fru Lilly Bjørge under disse forhold umulig kan sies å hensitte i uskiftet bo også med barnebarna, kommer §12 §13 i arveavgiftsloven av 1905 overhodet ikke til anvendelse.

Side:76

Og da kan det etter rettens oppfatning ikke være noe til hinder for å legge det reelle forhold til grunn ved avgiftsberegningen, slik som krevet av saksøkerne. (For fullstendighets skyld tilføyes, at det er mulig det egentlig ikke foreligger hjemmel for overhodet å kreve arveavgiften innbetalt straks for så vidt angår de 3/8, og at innbetalingsplikten for så vidt egentlig først ville vært aktuell ved det tidspunkt som nevnes i arveavgiftslovens §3, siste ledd. Men dette får ingen betydning i og med at arveavgiften i sin helhet alt er innbetalt, og at det ikke er reist noe krav om tilbakebetaling på det her nevnte grunnlag.)

8. Retten tar etter dette saksøkernes prinsipale påstand til følge.

Retten finner også å burde tilkjenne prosessrenter etter den påståtte prosentsats, idet særlige grunner finnes å tale herfor (lov 29. juni 1888 nr. 2 §3 annet ledd) i betraktning av at staten altså finnes feilaktig å ha innkrevet betydelige beløp uten å ha plikt til å svare renter av det for meget innkrevede. - - -