Rt-1963-914
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1963-09-20 |
| Publisert: | Rt-1963-914 |
| Stikkord: | Renter |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 93 B/1963 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (høyesterettsadvokat Axel Ramm) mot Carl Josef Ulfsjø (høyesterettsadvokat Ivar Elstad). |
| Forfatter: | Bendiksen, Bahr, Rode, Skau, Mindretall: Endresen |
| Lovhenvisninger: | Landssvikloven (1947), Landssvikanordningen (1944) §2, §36, §39, §3, Landssvikanordningen (1944) |
Dommer Endresen: Erstatningsdirektoratet oppnevnte 25. juni 1945 i henhold til landssvikanordningens regler overrettssakfører Erling Ueland som tilsynsmann i diplomingeniør C. J. Ulfsjöös bo. Ulfsjöö som er svensk statsborger og hadde bodd i Sverige siden han i 1943 forlot Norge, ble ved beslutning av 3. juli 1945 siktet for overtredelse av landssvikanordningens §3 jfr. §2 nr. 3 - økonomisk landssvik. Stavanger forhørsrett samtykket 4. juli 1945 i at politiet beslagla Ulfsjöös formue i sin helhet i medhold av landssvikanordningens §39 jfr. §36. Tiltalebeslutning mot Ulfsjöö ble utferdiget 4. februar 1950. Ved riksadvokatens beslutning av 9. februar 1951 ble tiltalebeslutningen kalt tilbake og forfølgningen innstillet etter bevisets stilling. Forvaltningen av Ulfsjöös bo ble opphevet 17. juni 1952. - - -
Det siste punkt i Ulfsjöös anke gjelder kravet om erstatning for at de pengemidler forvaltningen omfattet, ikke ble gjort inntektsgivende, men innsatt på foliokonto i bank. Kravet gjelder tiden fra 27. februar 1947 da innberetning ble avgitt, frem til frigivelsen av boet 17. juni 1952. Statens daværende prosessfullmektig, høyesterettsadvokat C. A. Gulbranson, som tidligere hadde vært Erstatningsdirektoratets sjef, har for byretten og lagmannsretten gjort gjeldende at overrettssakfører Ueland bare fulgte direktoratets instrukser når han lot midlene stå på foliokonto. Statens nåværende prosessfullmektig - som overtok saken etter advokat Gulbransons død - har for Høyesterett opplyst at det ikke har vært mulig å finne frem til noen skriftlig instruks av nevnte innhold. Jeg legger imidlertid til grunn at det har vært fast praksis at det i forvaltningsboer har vært forholdt som nevnt med boenes pengemidler. Når det så gjelder spørsmålet om denne fremgangsmåte kan gi grunnlag for erstatningskrav, nevner jeg først at det må ansees utelukket at boenes pengemidler skulle kunne gjøres inntektsgivende gjennom plasering i fast eiendom, aksjer, statsobligasjoner eller andre formuesobjekter. Spørsmålet blir derfor bare om det kan betraktes som forsømmelig eller uforsvarlig av tilsynsmannen eller Erstatningsdirektoratet at midlene ikke ble gjort rentebærende som
Side:915
innskudd på alminnelige sparevilkår i bank - forutsatt da at bankene selv under den daværende pengerikelighet ville ha hatt imot disse store beløp på slike vilkår, bortimot kr. 300 000 som ikke ble innsatt med mer varig anbringelse for øye. Jeg må etter det foreliggende legge til grunn at overrettssakfører Ueland her bare har fulgt en praksis som var etablert i samsvar med Erstatningsdirektoratets ønske, og at han ikke kan lastes for forsømmelighet dersom denne praksis i seg selv ikke kan karakteriseres som uforsvarlig. Spørsmålet blir da videre om direktoratet har opptrådt forsømmelig eller uforsvarlig ved å etablere eller tolerere en slik praksis og ikke gi direktiver om at pengemidler i forvaltningsboer om mulig skulle gjøres rentebærende i bank. Jeg kan ikke finne at så er tilfellet. Erstatningsdirektoratets oppgave var i første rekke å oppspore og sikre midler som antokes å burde inndras eller å trenges til dekning av bøter og erstatningsansvar. Direktoratet måtte som den alt overveiende regel legge til grunn at det vesentlige av de beslaglagte midler ville medgå til bøter, inndragning og erstatning og etter forelegg eller dom ville måtte innbetales til staten. Dets arbeid tok derfor mer sikte på å ha pengemidlene rede til innbetaling til staten enn på å gjøre dem inntektsgivende til beste for eierne som var siktet for landssvik. Hensett til de særegne forhold som forelå i forbindelse med landssvikoppgjøret har jeg for mitt vedkommende ikke kunnet tilegne meg den oppfatning at direktoratets handlemåte når det gjelder spørsmålet om å gjøre beslaglagte midler rentebærende, kan betegnes som rettsstridig. Et ansvar kan derfor etter min mening ikke grunnes på at offentlige myndigheter har gjort seg skyldige i rettsstridige tjenestehandlinger. Heller ikke kan jeg finne grunnlag for noe ansvar i objektive erstatningsregler, jfr. i denne forbindelse høyesterettsdom gjengitt i Rt-1953-71 flg. - - -
Dommer Bendiksby: Jeg er i motsetning til førstvoterende og de tidligere retter kommet til det resultat at Ulfsjöö må gis medhold i sitt krav om erstatning for rentetap.
Når det gjelder dette spørsmål, finner jeg det for sammenhengens skyld nødvendig først å resymere hovedpunktene i det faktiske forhold.
Man har her å gjøre med en tilsynsordning etter landssvikanordningens §39, jfr. §36. Etableringen av tilsynsordningen innebar at forvaltningen av hele Ulfsjöös formue her i landet gikk over til tilsynsmannen og Erstatningsdirektoratet, og at Ulfsjöö ble satt ut av rådigheten. Ulfsjöö oppholdt seg i Sverige, hvor han hadde vært siden 1943. Den forbindelse han hadde med tilsynsmannen ble i det vesentlige formidlet gjennom hans svigersønn. Boet omfattet betydelige verdier; disse besto, da tilsynet ble etablert, dels av bankinnskudd på folio, dels av aktiver av annen art Status pr. 31. mai 1945 viste folioinnskudd på ca. 260 000 kroner; disse penger skrev seg i det vesentlige fra avviklingen av Foruskompaniet og Byggekompaniet C.L.U. som Ulfsjöö hadde vært deltager i. De øvrige aktiver, de to faste
Side:916
eiendommer, bilene, seilbåten, hyttematerialene og maskin- og materiallageret ble realisert på et tidlig tidspunkt under tilsynet. Realisasjonen var i hvert fall avsluttet da tilsynsmannen den 27. februar 1947 avga sin innberetning til Erstatningsdirektoratet, og situasjonen var da den at alle Ulfsjöös verdier var omgjort i penger som sto på foliokonto i bank, til sammen vel 287 000 kroner. Tiltalebeslutningen mot Ulfsjöö ble utferdiget den 4. februar 1950. Den 9. februar 1951 ble tiltalen frafalt etter bevisets stilling, og forvaltningen opphørte, og formuen ble tilbakelevert til Ulfsjöö den 17. juni 1952. En del av pengene ble utbetalt til dekning av skattekrav og som forskudd til Ulfsjöö. De øvrige midler sto hele tiden på folio uten å bære renter.
Jeg tilføyer for fullstendighets skyld at realisasjonene, som nærmere omhandlet av førstvoterende og de tidligere retter, i det vesentlige fant sted med Ulfsjöös samtykke, og jeg er enig i at det ikke var noe å utsette på dem. Det som jeg legger vekt på er at hele den formue som tilsynsmannen forvaltet i hvert fall fra 27. februar 1947 besto i penger på foliokonto.
Som førstvoterende har nevnt, har staten for Høyesterett ikke fastholdt anførselen om at anbringelsen av midlene på folio var i samsvar med foreliggende instrukser fra Erstatningsdirektoratet. Men staten har hevdet at anbringelsen var i samsvar med praksis. Dette må jeg etter sakens stilling legge til grunn, men det kan etter mitt syn ikke være avgjørende. Jeg vil ikke bestride at det i forvaltningsboer etter landssviklovgivningen kunne være gyldig grunn til å holde pengebeløp disponible på foliokonto i kortere eller lengre tid. Men det måtte komme an på forholdene i det enkelte tilfelle. Og jeg kan ikke se at det fra statens side er godtgjort at det var grunn til, som forholdene her lå an, å holde hele formuen på foliokonto i den lange tid forvaltningen varte. Jeg kan således ikke innse at det var nødvendig å forholde på denne måte av hensyn til den mulighet at Ulfsjöö kunne bli idømt bøter, erstatning og inndragning. Fullbyrdelsen av slike krav ville vært like godt sikret om pengene hadde vært anbrakt på rentebærende konto i bank. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg bygge på at det ville vært mulig å anbringe midlene på denne måte; noen annen inntektsgivende anbringelsesmåte kunne vanskelig komme på tale. Når da det endelige resultat ble at tiltalen mot Ulfsjöö ble frafalt og formuen ubeskåret ble levert tilbake til ham, må staten etter min oppfatning tilsvare de renter som kunne ha vært oppnådd. - - -
Når det så gjelder erstatningens størrelse, må jeg etter opplysningene gå ut fra at det ved anbringelse av midlene i bank ikke kunne ha vært oppnådd mer enn 1 1/2 % p.a., og jeg legger denne rentefot til grunn. Partene er under forutsetning av at kravet om erstatning for rentetap blir tatt til følge, og videre under forutsetning av at renten settes til 1 1/2 %, enige om en erstatningsberegning som viser et beløp på kr. 20 751,77.
På de andre punkter er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg kommer etter dette til at staten i tillegg
Side:917
til det beløp som lagmannsretten tilkjente Ulfsjöö, kr. 17 561,86, må betale ytterligere kr. 20 751,77, tilsammen kr. 38 313,63. - - -
Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bendiksby.
Dommerne Rode og Skau: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Kr. Lunde, lagdommer K. Strømsted og tilkalt dommer, sorenskriver Fr. F. Kaltenborn):
- - -
Ad punkt 7: 4 % renter og rentesrenter av boets kapital fra realisasjonens avslutning til utbetaling fant sted.
Retten slutter seg til ankemotpartenes anførsel om at det var vanlig i forvaltningsboene, etter de instrukser som forelå, å anbringe kontante midler på foliokonto, bl.a. for at midlene skulle kunne disponeres hurtig til dekning av mulige krav fra det offentliges side. Slik som situasjonen lå an i nærværende tilfelle, med store skatte- og inndragningskrav hvilende på Ulfsjöö finner retten derfor ikke at det kan bebreides som en feil av overrettssakfører Ueland eller Erstatningsdirektoratet at de penger som kom inn ved realisasjonen av hans eiendeler, ble anbrakt på foliokonto og ikke ble gjort inntektsbringende. Retten kan heller ikke finne at det for så vidt foreligger et objektivt ansvar for staten.
Ulfsjöö finnes således ikke å kunne gis medhold på dette punkt. - - -