Rt-1964-1025

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-10-03
Publisert:	Rt-1964-1025
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 107 B
Parter:	Trygve Voll (overrettssakfører Ø.A. Wiborg - til prøve) mot Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen).
Forfatter:	Anker, Endresen, Hiorthøy Mindretall: Bahr, Nygaard
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Jordloven (1955) §20, §1, Jordloven (1955), LOV-1955-03-18, Oreigningsloven (1959) §12, §2

Dommer Anker: Ved kongelig resolusjon av 21. september 1962 ble det bestemt:

«I medhold av §20, jfr. §1 i lov av 18. mars 1955 om tilskiping av jordbruk, blir parsellen Maribu, g.nr. 52, b.nr. 9 i Fræna herred, Møre og Romsdal fylke, å avstå til staten ved Møre og Romsdal fylkeslandbruksstyre.»

Romsdal herredsrett - dommerfullmektigen med skjønnsmenn - holdt i den anledning skjønn den 10. mai 1963. Saksøkte var Peder Furseth, eieren av Maribu, og Trygve Voll, som 6. desember 1958 hadde fått festerett til parsellen for 99 år. Skjønnet hadde denne slutning:

«Ved ekspropriasjon av eiendommen Maribu g.nr. 52, b.nr. 9 i Fræna må Staten v/Møre og Romsdal fylkeslandbruksstyre betale Peder Furuseth, Molde, kr. 1800 og Trygve Voll, Røa, kr. 980.

De lovbestemte utgifter ved skjønnet bæres av staten.

Til erstatning av de saksøktes saksomkostninger betaler staten kr. 700 innen 14 dager etter forkynnelsen av skjønnet.»

Trygve Voll begjærte overskjønn, og overskjønnsretten - sorenskriver Rich. Tønnessen som settedommer med skjønnsmenn - avga 27. august 1963 skjønn med slik slutning:

«Ved ekspropriasjon av eiendommen Maribu g.nr. 52, b.nr. 9 i Fræna må staten v/Møre og Romsdal Fylkeslandbruksstyre betale til Trygve Voll kr. 3000.

De lovbefalte utgifter ved overskjønnet bæres av staten.

Staten tilpliktes å betale Trygve Voll kr. 750 i saksomkostninger. Oppfyllelsesfrist er 2 uker fra forkynnelse.»

Både for underskjønnet og overskjønnet gjorde de saksøkte gjeldende at ekspropriasjonstillatelsen var ugyldig, men ingen av rettene tok innsigelsen til følge. Ved overskjønnet ble spørsmålet avgjort ved særskilt kjennelse. Rettens formann dissenterte her og stemte for avvisning av overskjønnet.

Trygve Voll har påanket overskjønnet til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«Romsdals herredsretts overskjønn av 27. august 1963 oppheves.

Trygve Voll tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Side:1026

Justisdepartementet har fritatt Trygve Voll for rettsgebyrer ved anken.

Ankemotparten Staten ved Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Romsdals herredsretts overskjønn av 27. august 1963 stadfestes.

Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg skal siden gjøre rede for partenes anførsler.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av de samme som forklarte seg for overskjønnet, nemlig parten Trygve Voll og vitnene bonde Lars Flemmen, herredsagronom Olav Mork, feltstyrer Sverre Moen og tidligere fylkeslandbrukssjef Gunnar Solli. Det er kommet til atskillige nye dokumenter. Jeg vil på grunnlag av det stoff som nå foreligger gi et supplement til underskjønnsrettens fremstilling av ekspropriasjonsvedtakets forhistorie.

Den 30. september 1957 skrev feltstyrer for Ny Jord i Møre og Romsdal Sverre Moen til Trygve Voll. Han nevnte at Ny Jord hadde fått tilbud om kjøp av 140 dekar jord i Brandsholen nord for Anderselva. Det hadde vært forutsetningen at man i tillegg skulle kjøpe Peder Furseths teig på 20 dekar, som var nødvendig for å få til et bruk. Furseth hadde tidligere sagt seg villig til å selge, men da Moen kom for å få håndgivelse, fikk han opplyst at Furseth hadde lovet Voll ikke å selge til Ny Jord. Moen ba Voll om ikke å legge seg imellom. Voll svarte i brev av 8. november 1957 at Peder Furseth, da han kjøpte teigen i Anderselva - i sin partsforklaring under bevisopptaket sier Voll dette visstnok var i 1942/43 - hadde inngått overenskomst med Voll om at denne skulle få kjøpt teigen hvis Furseth kom til å selge. Denne overenskomsten var så gammel at noen tanke om innsats av Ny Jord på de kanter ikke var på tale. Voll skulle ha gården hjemme, og den var for liten til at en familie kunne leve av den. Jorden der oppe var svært tung å drive, vassjuk, skrinn og mager, og husene var ikke beboelige i den stand de var. Volls planer hadde vært å få til et bruk i Anderselva. Teigen hans der var liten og derfor sikret han seg Furseths i tillegg. Voll var ikke villig til å gi slipp på Furseths teig, men han var villig til å kjøpe de 140 dekar som Ny Jord hadde tilbud om.

Etter en skriftlig henvendelse fra Ny Jord ved Sverre Moen til Fræna jordstyre gjorde dette 12. august 1958 vedtak om å be Furseth selge parsellen til Ny Jord. Hvis han var uvillig til salg, ville jordstyret senere prøve andre utveier som jordloven ga høve til, for at saken kunne bli ordnet.

Av et brev fra Sverre Moen til Fræna jordstyre av 10. april 1961 fremgår at Ny Jord etter Volls svar ikke regnet med at Maribu skulle komme med i bureisningsfeltet foreløpig, men så fikk Moen greie på at Voll hadde henvendt seg til Landbruksdepartementet og fremholdt at han ville kjøpe en del av den jorden Ny Jord hadde fått på hånden. Moen fikk etter samtale med funksjonærer i

Side:1027

departementet nytt håp om at det kanskje skulle lykkes å få lagt Maribu til Brandsholbruket. Siden fikk han høre at Voll hadde fått festekontrakten på 99 år. Moen var ikke i tvil om at dette var gjort for å omgå bestemmelsene i jordloven om statens forkjøpsrett.

Etter at fylkeslandbruksstyret i møte 28. november 1960 etter anbefaling av jordstyret hadde gjort vedtak om at staten skulle gjøre forkjøpsrett gjeldende til Maribu i medhold av jordlovens kap. IV, anket Trygve Voll til Landbruksdepartementet. I ankeerklæringen, som er skrevet av overrettssakfører Ø. A. Wiborg, ble prinsipalt hevdet at forkjøpsrett ikke kunne gjøres gjeldende overfor et feste på 99 år. Subsidiært ble fremholdt at det ikke var lovlig adgang til å «ekspropriere» Maribu eller at det iallfall ikke var noen grunn til å gjøre det, «når Trygve Voll selv vil bygge nye hus på Gjerdehaugen og drive den sammen med Maribu, og når han derved ikke får mere enn ca. 60 dekar brukbar, dyrket jord». (Det skyldes en misforståelse at Trygve Voll mente å bygge hus på Gjerdehaugen, det var på Maribu han ville bygge.)

Etter at man hadde oppgitt å gå veien om forkjøpsrett og Magnar Rødal hadde søkt staten ved fylkeslandbruksstyret om å ekspropriere Maribu til fordel for ham, gjorde Fræna jordstyre 10. april 1961 slikt vedtak:

«Jordstyret finn at vilkåra for oreigning etter §20 i jordlova er tilstades. Parsellen høver naturleg inn i bruket til Magnar Rødal, både av omsyn til arrondering og storleik. Parsellen bør såleis ikkje tilleggast Gjerdehaug, g.nr. 52, b.nr. 4. Utnyttinga av jorda på parsellen vil og verta munaleg dårlegare ved ei slik ordning.»

Herredsagronom Olav Mork var til stede i jordstyrets møte i egenskap av jordstyresekretær. Som vitne i nærværende sak har han forklart seg om jordstyrets behandling av forkjøps- og ekspropriasjonssakene:

«Vurderingen av saken var enkel når det gjaldt forkjøp. - De - jordstyret - vurderte det slik at det bruket som Rødal ville få ved tillegget av de 20 målene ville få en mer hensiktsmessig størrelse og en bedre arrondering. «Gjerdehaugen» ble ansett å være dårlig arrondert og størrelsen var heller ikke - sett på litt lengre sikt - slik at det ville kunne gi levelige vilkår for en familie, selv om «Maribu» ble tillagt eiendommen. - Vurderingen ble den samme både ved forkjøpssak og oreigning, men man overveide noe grundigere ved en oreigningssak. Det var den første oreigningssak vitnet var med på. - - -

Vitnet ble foreholdt uttalelsen avgitt 10/4 1961 til Fylkeslandbruksstyret inntatt i sistnevntes protokoll for møtet 8.-10. mai 1961: «Parsellen bør såleis ikkje tilleggast «Gjerdehaug» g.nr. 52, b.nr. 4. Utnyttinga av jorda på parsellen vil og verta munaleg dårlegare ved ei slik ordning.» Til dette svarte vitnet med å henvise til at Rødal hadde vist seg som en dugelig bonde, mens Volls kvalifikasjoner som bonde ble ansett ikke å stå på høyde med Rødals. - Dette moment ble ikke tillagt avgjørende vekt ved den samlede vurdering.»

Side:1028

Ekspropriasjonsspørsmålet ble behandlet av fylkeslandbruksstyret i møte 8.-10. mai 1961, og styret uttalte:

«Slik som parsellen Maribu ligg til i forhold til Magnar Rødal sitt bruk vil det arronderingsmessig høve sers godt å legge parsellen til dette bruk. Det høver langt mindre å legge parsellen til bruket Gjerdehaug slik som føresetnaden truleg må vera etter leigekontrakta millom eigaren av Maribu P. Furseth og leigaren Trygve Voll.

Dessutan finn fylkeslandbruksstyret at Magnar Rødal sitt bruk har trong om tilleggsjord dersom det skal bli stort nok til å gi eigaren og huslyden hans trygge økonomiske kår slik som målsetninga er etter jordlova §1.

Bruket Gjerdehaug er også for lite til å stette dette krav og kunne for så vidt trenge tilleggsjord. Men sjølv om parsellen Maribu vert tillagt dette bruket vil det enda vera for lite etter målsetninga og jorda vil ligg spreidt og bruket verta tungdrive. Dessutan vert Gjerdehaug for tida ikkje drive av eigaren men pakta bort til nabo.

Fylkeslandbruksstyret meiner difor at parsellen Maribu bør tilleggast Magnar Rødal sitt bruk og at oreigning av parsellen til dette føremål vil vera til meir gagn enn skade.»

Fylkeslandbruksstyret tilrådet deretter ekspropriasjon til fordel for Magnar Rødal.

Fylkeslandbrukssjef Gunnar Solli kommenterer i sitt vitneprov vedtaket av fylkeslandbruksstyret:

«Når det gjelder vurderingen av realiteten i saken legger vitnet vesentlig vekt på at det gjaldt en teig som skulle skifte eier. Det var ikke spørsmål om å ta noe fra Gjerdehaugen, men spørsmål om hvilken kombinasjon som ville være den mest rasjonelle og i samsvar med jordlovens bestemmelser, med andre ord hvilken eiendom fylkeslandbruksstyret anså det mest hensiktsmessig å legge «Maribu» til. Spørsmålet ville ha stilt seg helt annerledes hvis det hadde kommet på tale å ekspropriere jord som hadde tilhørt Gjerdehaugen, idet ekspropriasjon etter vitnets mening er et betydelig mere hårdhendt inngrep enn bruk av forkjøpsrett. I det foreliggende tilfelle var det egentlig tale om forkjøpsrett, men departementet anbefalte ekspropriasjon, og når man benyttet denne form var det etter vitnets mening mer av formelle enn reelle grunner. Han tror at dette også var oppfatningen blandt fylkeslandbruksstyrets øvrige medlemmer. Han understreket til slutt at «overdragelsen» til Voll jo ikke var salg, men leie.»

I anledning av at Solli snakker om fylkeslandbruksstyrets «øvrige» medlemmer skal bemerkes at fylkeslandbrukssjefen ikke er medlem av styret, men at han som den der gir innstillinger faktisk har meget å si der.

Et medlem av fylkeslandbruksstyret, Lars Flemmen, har i sitt vitneprov forklart at styret så på parsellen og vurderte de to brukene som det var spørsmål om å legge parsellen til. Ved befaringen fant man at den driftsmessig burde tillegges Rødals bruk. Styret anså Rødal som en dugelig og interessert gårdbruker etter det

Side:1029

arbeid han hadde utført på nydyrkningsfeltet. Ved avgjørelsen la de videre vekt på de arronderingsmessige hensyn og på at nye bruk bør få en størrelse som gjør at en familie kan ernære seg av det. Man vurderte også det bruk Voll ville ha fått om han hadde fått beholde parsellen. Flemmen kan ikke huske at det i møtene ble drøftet om Voll skulle flytte tilbake til Gjerdehaugen. Styret la ikke noen vekt på at Voll var i Oslo. De nevnte hensyn har Flemmen tillagt samme vekt ved behandlingen av forkjøps- og ekspropriasjonssaken.

Etter det som er anført under prosedyren for Høyesterett finner jeg å burde gjengi en del av Landbruksdepartementets foredrag til grunn for resolusjonen av 21. september 1962, i tillegg til det som er referert av underskjønnsretten. Departementet viser til at jordstyret og fylkeslandbruksstyret har tilrådet ekspropriasjon og fortsetter:

«Tilrådinga er begrunnet i at Magnar Rødals bureisningsbruk trenger tilleggsjord og at tvungen avståelse vil bety særlige arronderingsmessige fordeler. Dette støttes av uttalelse av herredsagronomen, fra Selskapet for Ny Jord og fra Jorddyrkingsdirektoratet. Departementet vil bemerke at det ikke er grunn til å anta at de skjønnsmessige vurderinger som er gitt av de nevnte instanser hviler på uriktige faktiske opplysninger, er vilkårlige eller er begrunnet i utenforliggende hensyn.

Departementet finner derfor å legge til grunn at en ved eiendomsinngrepet vil nå de mål som er nevnt i jordlovens §1. En vil også føye til at eiendomsinngrepet vil føre til bedre utnyttelse av Magnar Rødals nåværende bruk, av parsellen og av hele området sett i sammenheng. Det synes åpenbart at et eiendomsinngrep vil bety at jordvidda «kan bli nytta på den måten som er mest gagnlig for samfunnet», jfr. jordlovens §1, første punktum.

Etter departementets syn vil et eiendomsinngrep føre til åpenbare fordeler i samsvar med jordlovens formål.»

Departementet går så over til å behandle ulempene ved eiendomsinngrepet og nevner det om Trygve Volls yrke som er gjengitt av underskjønnsretten.

Den ankende part Trygve Voll gjør som for under- og overskjønnet gjeldende at den kongelige resolusjon av 21. september 1962 er ugyldig fordi den bygger på uriktige og ufullstendige opplysninger. Det vises særlig til feiltagelsen med hensyn til Volls yrke og næringsgrunnlag, jfr. sorenskriver Tønnessens dissens. Det var i virkeligheten ingen forskjell på Voll og Rødal når det gjaldt forutsetningene for å drive jordbruk. Voll hadde drevet som snekker, Rødal som smed og fisker.

Som en ny anførsel gjør Voll gjeldende at det kleber avgjørende feil ved behandlingen i de forberedende faglige instanser, jordstyret og fylkeslandbruksstyret, og at disse feil må antas å ha hatt betydning for avgjørelsen av ekspropriasjonsspørsmålet. Det protokollerte og kommentarene fra vitnene Mork, Flemmen og Solli, særlig den siste, viser at man feilaktig har gått ut fra at spørsmålet var om Maribu skulle legges til Rødals nybrott eller til

Side:1030

Gjerdehaug, mens spørsmålet var om parsellen skulle tas fra Gjerdehaug og legges til nybrottet. Saken er således behandlet som en forkjøpssak istedenfor som en ekspropriasjonssak, og selv som forkjøpsrettssak betraktet er behandlingen dårlig. Den opplysningsplikt som oreigningslovens §12 pålegger eksproprianten er ikke oppfylt. Det er således ikke undersøkt tilstrekkelig og vurdert om Maribu var nødvendig for Rødals nybrott. Heller ikke er undersøkt om det var nødvendig for Voll å ha husene ved riksveien og om det i tilfelle var rimelig eller hensiktsmessig å legge husene på den smale teigen nedenfor riksveien som fra før av tilhørte Gjerdehaug. Og ikke er det vurdert om Voll måtte oppgi bruket hvis han ikke fikk beholde Maribu til hus og som tilleggsjord.

I ankeerklæringen ble anført at jordlovens §1 og §20 ikke kan påberopes som hjemmel for ekspropriasjon i dette tilfelle. Anken over rettsanvendelsen er imidlertid ikke opprettholdt.

Subsidiært hevder Voll at overskjønnet må oppheves fordi skjønnsgrunnene er utilstrekkelige og uklare. Det settes en erstatning på 3000 kroner uten nærmere redegjørelse for beregningsgrunnlaget. Det nevnes således intet om hvilken verdi Maribu har for Voll som basis for husbygging eller som nødvendig tilleggsjord.

Staten ved Landbruksdepartementet hevder at overskjønnsrettens flertall har vurdert saken riktig når det gjelder spørsmålet om ekspropriasjonsvedtaket er ugyldig fordi Landbruksdepartementet tok feil med hensyn til Volls yrke. Hva behandlingen i de faglige instanser angår, hevdes det at denne er innenfor den ramme som er opptrukket i loven. De formelle krav i oreigningslovens §12 er tilfredsstillet. Det var ikke så galt å spørre om Maribu skulle tillegges Gjerdehaug. Det gjaldt en nyervervet parsell, og dette er et hensyn som må kunne tas ved ekspropriasjon. I realiteten er det her to nyreisningsbruk som vurderes mot hverandre. Noen feil som har hatt betydning for resultatet foreligger iallfall ikke.

Når det gjelder den ankende parts subsidære ankegrunn, hevder ankemotparten at skjønnsgrunnene må være tilstrekkelige.

Jeg kommer til at anken ikke kan føre frem.

Jeg behandler først spørsmålet om gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket.

På det tidspunkt da Landbruksdepartementet leverte sitt foredrag til Kongen, drev ikke Trygve Voll lenger snekkerverksted. Men denne feiltagelsen fra departementets side kan ikke tillegges noe betydning. Hovedsaken må ha vært å fremholde at han hadde sitt yrke utenfor jordbruket.

Mer tvilsomt finner jeg spørsmålet om saksbehandlingen i jordstyret og fylkeslandbruksstyret holder mål. Det bør i en sak av denne art stilles strenge krav til grunnlaget for ekspropriasjonstillatelsen, jfr. førstvoterendes uttalelser i Rt-1961-910 på side 912. Men selv med dette som utgangspunkt er jeg blitt stående ved at det ikke ved saksbehandlingen hefter slike feil at det må føre til at ekspropriasjonsvedtaket er ugyldig. Jeg legger vekt på at jordstyret

Side:1031

var lokalkjent og at fylkeslandbruksstyret hadde foretatt befaring. Man må da gå ut fra at disse instansene har vurdert de spørsmål som den ankende part hevder at de har forsømt å ta standpunkt til. Med hensyn til Rødals behov for Maribu, må fylkeslandbruksstyrets begrunnelse være tilstrekkelig. Når det gjelder Volls behov for å beholde Maribu, viser jeg til at fylkeslandbruksstyret fant at Volls bruk ble utilstrekkelig selv om det ble «tillagt» Maribu. Man kunne ha brukt et mer velvalgt uttrykk enn «tillegge» i denne sammenheng, men jeg legger ikke mer i det enn at man har tenkt på at parsellen først nylig var ervervet av Voll ved festebrevet og for så vidt fremtrådte som noe annet enn den gamle familieeiendom Gjerdehaug. Det må så vidt skjønnes også være dette fylkeslandbrukssjef Solli tenker på når han snakker om at «spørsmålet ville ha stilt seg helt annerledes hvis det hadde kommet på tale å ekspropriere jord som hadde tilhørt Gjerdehaugen». Det er heller ikke så helt ueffent når han uttaler at det i det foreliggende tilfelle egentlig var tale om forkjøpsrett, og at det var mer av formelle enn reelle grunner at man benyttet formen ekspropriasjon. Det gjaldt en teig som Voll etter min oppfatning hadde skaffet seg i konkurranse med Ny Jord.

Den ankende part har festet seg ved at fylkeslandbruksstyret har nøyet seg med å uttale at ekspropriasjonen ville være «til meir gagn enn skade», ikke at den «tvillaust» ville være det, jfr. oreigningslovens §2. Jeg tillegger det ikke noen vekt at ordet «tvillaust» mangler. Vedtaket, lest i sammenheng, viser at fylkeslandbruksstyret ikke var i noen tvil.

Jeg finner at den subsidiære anke over saksbehandlingen ved overskjønnsretten heller ikke kan gis medhold. Underskjønnet la overdragelsesverdien til grunn. I begjæringen om overskjønn har Voll ikke sagt annet om erstatningsutmålingen enn at han mener verdien av jorden og dermed også av hans bygselrett var satt altfor lavt. Heller ikke fremgår det av overskjønnsrettens rettsbok at Voll reiste krav om at de momenter skulle tas i betraktning som han nå hevder man skulle ha tatt med. Under disse omstendigheter må begrunnelsen for erstatningsfastsettelsen ansees tilstrekkelig.

Saken har budt på slike særlige tvil at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Overskjønnet stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av den kgl. resolusjon av 21. september 1962, er jeg kommet til det samme resultat som overskjønnsrettens formann, men på et annet grunnlag.

Det fremgår av foredraget til resolusjonen at Landbruksdepartementet hadde funnet veien om forkjøpsrett etter jordloven «lite farbar» i dette tilfelle og derfor hadde gitt «avkall på denne

Side:1032

rett». Departementet mente at saken eventuelt måtte fremmes som en ekspropriasjonssak etter jordloven, og ba fylkeslandbruksstyret om å forberede behandlingen av saken på dette grunnlag.

For så vidt angår behandlingen av denne saken i Fræna jordstyre og i fylkeslandbruksstyret, foreligger det for Høyesterett - som nevnt av førstvoterende - fyldigere opplysninger enn det gjorde for overskjønnsretten. I jordstyrets møte den 10. april 1961 ga feltstyrer Sverre Moen i Selskapet Ny Jord en orientering om saken og et brev fra ham av samme dag ble fremlagt. I dette brevet heter det til slutt: «Seinare fekk eg greie på at Trygve Voll hadde fått festekontrakt på 99 år for jorda. At dette er gjort for å omgå føresegnene i jordlova om staten sin forkjøpsrett, er eg ikkje i tvil om, og vonar denne omgåinga må kunne kjennast ugyldig.» Det fremgår av møteboken at jordstyret bl.a. «syner til denne utgreiinga» og videre at det for jordstyret ser ut til «at festekontrakten mellom P. Furseth og Trygve Voll er oppretta for å omgå jordlova sin bestemmelse om salg av fast eigedom». Når det gjelder jordstyrets vedtak av 10. april 1961 - vedtaket er referert av førstvoterende - har jeg særlig festet meg ved uttrykksmåten om at parsellen Maribu ikke bør «tilleggast Gjerdehaug», og om at «utnyttinga av jorda på parsellen» ville bli «munaleg dårlegare ved ei slik ordning». Jordstyrets sekretær, herredsagronom Olav Mork, ble som vitne under bevisopptaket til bruk for Høyesterett foreholdt disse uttalelser. Han forklarte da: «Til dette svarte vitnet med å henvise til at Rødal hadde vist seg som en dugelig bonde, mens Volls kvalifikasjoner som bonde ble ansett ikke å stå på høyde med Rødals.»

Fylkeslandbruksstyret behandlet så saken i et møte i mai 1961 og gjorde her vedtak om å tilråde at det ble gitt ekspropriasjonstillatelse til fordel for Magnar Rødal. Når det gjelder de momenter som her må antas å ha vært avgjørende for fylkeslandbruksstyret, viser jeg til opplysningene i vitneforklaringen som er gitt av tidligere fylkeslandbrukssjef Gunnar Solli og som delvis er referert av førstvoterende. Som det fremgår av Sollis forklaring, la han vesentlig vekt på at det gjaldt en teig som «skulle skifte eier». Etter hans mening var det ikke spørsmål om «å ta noe fra Gjærdehaugen, men spørsmål om hvilken kombinasjon som ville være den mest rasjonelle og i samsvar med jordlovens bestemmelser, med andre ord hvilken eiendom fylkeslandbruksstyret anså det mest hensiktsmessig å legge Maribu til. Spørsmålet ville ha stillet seg helt annerledes hvis det hadde kommet på tale å ekspropriere jord som hadde tilhørt Gjerdehaugen, idet ekspropriasjon etter vitnets mening er et betydelig mer hårdhent inngrep enn bruk av forkjøpsrett». I det foreliggende tilfelle så han det slik at det «egentlig» var tale om forkjøpsrett. Når departementet «anbefalte ekspropriasjon», var dette «mer av formelle enn reelle grunner». Jeg finner å måtte legge betydelig vekt på de opplysninger som her er gitt, idet jeg må gå ut fra at medlemmene av fylkeslandbruksstyret - slik som det også fremgår av Sollis forklaring - hadde det samme syn på saken.

Side:1033

Departementet har i foredraget til den kgl. resolusjon vist til at de faglige instanser - jordstyret og fylkeslandbruksstyret - hadde tilrådet at parsellen Maribu ble ekspropriert. Men da må det etter min mening også kreves at disse instanser virkelig har vurdert saken ut fra dette synspunkt. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er tilfelle og viser særlig til de opplysninger som foreligger om behandlingen av saken i fylkeslandbruksstyret. Etter det som er opplyst, må jeg gå ut fra at spesielt fylkeslandbruksstyret ikke har sett saken som en ekspropriasjonssak, men som en sak som i realiteten gjaldt spørsmålet om forkjøpsrett. Det er ikke mulig å ha noen sikker mening om hvorledes fylkeslandbruksstyret ville ha stillet seg til saken dersom den var blitt vurdert som en ekspropriasjonssak. Jeg tilføyer at jeg etter de opplysninger som foreligger i saken ikke kan se at det er grunnlag for å fastslå at Trygve Voll hadde skaffet seg Maribu i konkurranse med Selskapet Ny Jord. Videre legger jeg til grunn at uttalelsene fra de faglige instanser har vært tillagt vesentlig betydning da departementet ga sin tilråding i saken. Dersom departementet hadde kjent til hva fylkeslandbruksstyret her må antas å ha bygget sitt vedtak på, finner jeg det lite tvilsomt at saken på nytt ville ha vært forelagt for fylkeslandbruksstyret.

Behandlingen av denne saken i de forberedende faglige instanser og særlig i fylkeslandbruksstyret, er etter min mening ikke betryggende og forsvarlig ut fra de krav som må stilles når det gjelder et så viktig inngrep som en tvungen avståelse av fast eiendom. Da jeg videre finner det sannsynlig at de vesentlige saksbehandlingsfeil som her foreligger, har hatt betydning for den videre behandling av saken, blir det mitt resultat at den kgl. resolusjon ikke er gyldig og derfor ikke kan legges til grunn i den foreliggende skjønnssak.

Fra Trygve Volls side er det anført at det også er andre feil ved saksbehandlingen idet departementet etter hans mening burde ha innhentet fyldigere opplysninger, jfr. §12 i ekspropriasjonsloven av 23. oktober 1959. Etter mitt syn på saken er det ikke nødvendig å behandle disse anførsler. Heller ikke er det nødvendig for meg å drøfte spørsmålet om den kgl. resolusjon er ugyldig på grunn av uriktige faktiske opplysninger i departementets foredrag.

Etter det resultat som jeg er kommet til, skulle overskjønnet ikke ha vært fremmet. Jeg stemmer derfor for at overskjønnet av den grunn oppheves. Jeg finner da ikke grunn til å ta noe standpunkt til spørsmålet om overskjønnets premisser er mangelfulle når det gjelder fastsettelsen av erstatningen til Trygve Voll.

Etter min mening må staten betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg former ikke noen konklusjon.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Anker.

Dommer Hiorthøy: Likeså.

Side:1034

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Nygaard.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av underskjønnet (dommerfullmektig K. E. Sundt-Ohlsen med skjønnsmenn):

Eiendommen Maribu, g.nr. 52, b.nr. 9 i Fræna, består av ca. 20 dekar dyrkbar jord av ganske god kvalitet beliggende langs riksveien mellom Eide og Sylteosen i Fræna. Stykket er firkantet og ca. 200 m x 100 in. Eier av stykket er lastebileier Peder Furseth, Molde.

Den 6. desember 1958 utferdiget Peder Furseth festeseddel på eiendommen til Trygve Voll, som fikk festerett til den i 99 år regnet fra utferdigelsen av seddelen. Leien skulle være kr. 70 pr år.

Grensende til Maribu, ovennevnte eiendom, ligger en eiendom som er overdradd fra selskapet Ny Jord til Magnar Rødal som bureisingsbruk. Denne eiendom er på ca. 148,6 dekar.

I 1958 hadde Ny Jords feltbestyrer, Sverre Moen, henvendt seg til Fræna jordstyre med anmodning om dettes bistand til ervervelse av Maribu forat denne parsell skulle bli tillagt Magnar Rødals eiendom, som kunne ha behov for stykket som tilleggsjord for å få mer passelig bruksstørrelse og for å få bedre arrondering av bruket.

Jordstyret vedtok den 12. august 1958 å henvende seg til Peder Furseth for å prøve å få i stand frivillig avståelse. Noen slik ordning kom imidlertid ikke i stand.

Trygve Voll fikk i 1959 skifteskjøte på bruket Gjerdehaug g.nr. 52, b.nr. 4 i Fræna på skifte av hans mors og hans tidligere avdøde fars fellesbo. Parsellen Maribu hadde han festet for å få tilleggsjord til dette bruk.

Trygve Voll har vokset opp på Gjerdehaug og var der og hjalp sine foreldre med driften til etter han var fylt 20 år. Han hadde odels- og åsetesrett til Gjerdehaug. Da han fikk skifteskjøtet på denne eiendom, var han bosatt i Oslo, hvor han drev et snekkerverksted. Dette gikk imidlertid dårlig, og han hadde bestemt seg for å overta driften av farsgården Gjerdehaug.

Trygve Voll søkte jordstyret om bidrag til oppdyrking av Maribu, men søknaden ble ikke innvilget, idet jordstyret i brev av 12. oktober 1960 meddelte at Magnar Rødal var interessert i å overta parsellen.

I møte den 28. november 1960 gjorde fylkeslandbruksstyret etter anbefaling fra jordstyret vedtak om at Maribu skulle erverves av staten i kraft av forkjøpsrett etter jordlovens kap. IV, idet festekontrakten på 99 år ble ansett som en reell overdragelse. Vedtaket ble av Trygve Voll innanket for Landbruksdepartementet, som i brev til fylkeslandbruksstyret av 19. januar 1961 skrev at det var noe i tvil om forkjøpsrett kunne benyttes ved et slikt festeforhold som det foreliggende, og ba fylkeslandbruksstyret undersøke om betingelsene for ekspropriasjon var til stede og i tilfelle reise ekspropriasjonssak.

Etter å være blitt gjort kjent hermed, søkte Magnar Rødal den 15. februar 1961 om at staten eksproprierte Maribu og overdro den til ham. I brev fra jordstyret av 17. februar 1961 ble Trygve Voll gjort kjent med

Side:1035

ekspropriasjonssøknaden idet det i brevet bl.a. het: «- - -. Magnar Rødal - - - har søkt om at staten oreignar parsellen og overdreg han til seg. Grunngjevinga hans er, som De sikkert kjenner til, at han meinar denne parsellen høver naturleg inn i bruket sitt på Sylteeidet og at arronderinga på bruket vil verta betre når denne parsellen kjem attåt. Før Fræna jordstyre tok stode til denne saka som orgeiningssak vil vi røkja etter hjå Dykk om det var mogeleg å få istand ei minneleg ordning mellom Dykk og Magnar Rødal. Vi vil difor be Dykk koma med ei fråsegn om De er interessert i å koma til ei semje med Magnar Rødal om overdraging av parsellen Maribu, g.nr. 52, b.nr. 9 i Fræna til han. Dersom De ikkje er interessert i ei slik semje, ber vi om at De grunngjev dette. Dersom De har andre framlegg til løysing av saka, ber vi og om at De legg dette fram i svaret Dykkar. - - -».

På vegne av Trygve Voll skrev overrettssakfører Ø. A. Wiborg, Molde, til jordstyret den 4. mars 1961 og spurte om hva grunnen var til denne henvendelse, all den stund Volls anke over fylkeslandbruksstyrets vedtak om å benytte forkjøpsretten ikke var blitt behandlet ennå.

Som svar herpå ble Wiborg og Voll i brev fra jordstyret av 28. mars 1961 gjort kjent med Landbruksdepartementets ovennevnte henvendelse av 19. januar 1961 til fylkeslandbruksstyret om å undersøke om vilkårene for ekspropriasjon var til stede. Videre het det i brevet til Wiborg - som Voll ble tilstillet gjenpart av -: «Fræna jordstyre har no, for å handsama saka på beste måte, rådd seg til å innkalla dei interesserte partane til meklingsmøte måndag 10. april - - -. Reknar då med at De kan møta, eller evnt. sender ei skrifteleg utgreiing for Dykkar klient Trygve Voll, Oslo. - - -».

I brev datert 6. mars 1961 (feilaktig for 6. april 1961) skrev Trygve Voll til Fræna jordstyre: «Da jeg ikke er intresert i å gi fra meg bruksretten til «Maribu» g.nr. 52, b.nr. 9 i Fræna, finner jeg ingen grunn til å møte ved noe meglingsmøte.»

I møte den 10. april 1961 vedtok jordstyret å uttale at det fant at betingelsene for ekspropriasjon av Maribu i henhold til jordlovens §20 var til stede.

Fylkeslandbruksstyret sluttet seg til dette vedtak den 10. mai s.å.

Overrettssakfører Ø. A. Wiborg skrev den 1. juni 1961 til Landbruksdepartementet bl.a.: «- - - På vegne av Trygve Voll, som har festet parsellen protesterer jeg mot ekspropriasjonen, og såvidt jeg forstår, vil min part se dom i saken. - Av premissene til vedtaket fremgår, at også min part trenger jorden. Men det synes lagt noen vekt på at «Gjerdehaug», som «Maribu» skal drives sammen med, ikke for tiden drives av eieren men er «pakta bort til nabo». - At denne forpaktning til en mann som er gift med Trygve Voll's søsterdatter, bare er midlertidig, og opphører så snart Trygve Voll får ordnet seg og flytter oppover, er det tidligere gjort rede for. - - - Det synes å være liten grunn til å gå til ekspropriasjon i dette tilfelle når det er så at også min part vil dyrke jorden og trenger den parsell det her gjelder. - - -.»

Ved kongelig resolusjon av 21. september 1962 ble det bestemt: «I medhold av §20, jfr. §1 i lov av 18. mars 1955 om tilskiping av jordbruk, blir parsellen Maribu, g.nr. 52, b.nr. 9 i Fræna herred, Møre og Romsdal fylke, å avstå til staten ved Møre og Romsdal fylkeslandbruksstyre».

Side:1036

I departementets til grunn for resolusjonen liggende foredrag er det bl.a. uttalt: «- - - Med hensyn til leieren Trygve Voll, finner departementet å måtte legge til grunn at han har yrket sitt utenfor jordbruket. Han er snekkermester og har sitt verksted og er bosatt i Oslo. Den eiendommen han har i Fræna (Gjerdehaug) må etter de opplysninger han selv gir, ansees som et støttebruk, eventuelt et «problembruk». Husene er etter hans eget utsagn nærmest til nedfals. Etter hans egne opplysninger må en gå ut fra at det for ham er nødvendig å reise et nytt bruk med nytt våningshus og nye driftsbygninger. Driften skal først og fremst baseres på de udyrkede arealene på Maribu og på de 40 dekar udyrket jord han har fått tildelt av Ny Jord. Etter oppdyrking av disse arealer, reising av nødvendige hus m.v., må det antas at han fremdeles bare vil oppnå å få et «problembruk». Tatt i betraktning av at Trygve Voll uten tvil har et sikrere næringsgrunnlag i sitt nåværende yrke, finner departementet at de ulemper som en tvungen avståelse vil medføre neppe er så store at avståelsen av den grunn ikke bør gjennomføres».

Den 22. oktober 1962 begjærte Møre og Romsdal fylkeslandbruksstyre ekspropirasjonsskjønn avholdt. Rettsmøte ble holdt den 10. mai 1963. - -

Av overskjønnet (sorenskriver Rich. Tønnessen som settedommer med skjønnsmenn):

- - -

Hva angår saksforholdet finner overskjønnet å kunne henvise til det som er anført i underskjønnet.

Voll har påstått overskjønnet avvist fordi det hevdes at vedtaket i kgl. res. av 21. september 1962 er i strid med jordlovens formål og går dertil langt videre enn naturlig og rimelig. Det er pekt på at Rødal har meget mer jord enn Voll. De driftsmessige fordeler for Rødal er på langt nær så store som de ulemper det vil medføre for Voll ikke å kunne råde over jordstykket. Det er pekt på at både Voll og Rødal skal benytte jordstykket som jordbruk. Det hevdes videre at den kgl. res. er ugyldig fordi den bygger både på uriktige og ufullstendige opplysninger. Det var således ikke opplyst for departementet at Rødal i tillegg til nybrotet hadde en bebygget eiendom på ca. 8 mål. Departementet har også bygget på at Voll hadde sitt yrke som snekkermester med egen bedrift. Det rette var at Voll på den tid hadde måttet slutte som sådan og kun drev med mer tilfeldige jobber - siden 1961 har han vært ansatt midlertidig som drosjesjåfør.

Samtlige skjønnsmenn er, om enn under en viss tvil, kommet til at kravet om avvisning ikke kan føre frem. Det kan ikke antas at vedtaket i den kgl. res. er i strid med lovens formål. De kan heller ikke se at vedtaket er vilkårlig eller vil virke urimelig. Den skjønnsmessige avgjørelse må betraktes som forsvarlig og saklig. De finner heller ikke å kunne legge vekt på at departementet dels har bygget på ufullstendige, dels på uriktige forutsetninger. De antar at avgjørelsen ville ha blitt den samme om helt korrekte opplysninger hadde foreligget, således om det hadde vært kjent for departementet at Voll ernærte seg som drosjesjåfør.

Rettens formann stemmer for at kravet om avvisning skal tas til følge. I departementets foredrag er det anført bl.a.: «Med hensyn til leieren Trygve Voll, finner departementet å måtte legge til grunn at han har yrket sitt utenfor jordbruket. Han er snekkermester og har sitt verksted og er

Side:1037

bosatt i Oslo. - - - Tatt i betraktning av at Trygve Voll uten tvil har et sikrere næringsgrunnlag i sitt nåværende yrke, finner departementet at de ulemper som en tvungen avståelse vil medføre neppe er så store at avståelsen av den grunn ikke bør gjennomføres.»

Det synes således som om departementet har lagt ganske stor vekt på at Voll hadde sitt gode yrke som næringsgrunnlag. Under disse omstendigheter føler ikke formannen seg på noen måte overbevist om departementet ville ha gitt samme tilråding dersom det hadde vært oppmerksom på at Voll allerede i 1959 hadde måttet slutte i sitt yrke og senere hadde levet av mer tilfeldige jobber - bl.a. havearbeid og altså i den senere tid som sjåfør. Når så er tilfelle, finner formannen at den kgl. res. bør kjennes ugyldig som hvilende på et uriktig grunnlag. Følgen av dette må bli at begjæringen om oreigningsskjønn må avvises.

Kjennelse blir å avsi i samsvar med flertallets stemmegivning. - - -

Overskjønn.

Hva saken gjelder vil fremgå av underskjønnet og av den foran avsagte kjennelse hvortil henvises.

En nevner at Peder Furseths erstatning ikke er til behandling her, idet det for hans vedkommende ikke er begjært overskjønn.

Skjønnsretten finner at den erstatning som skal tilkjennes Trygve Voll bør settes til et samlet beløp på kr. 3000. Ved avgjørelsen er det lagt vekt på at Voll hadde en festekontrakt på hele 99 år hvorav bare 4 år er gått. Han hadde adgang til å føre opp hus på parsellen. Denne ligger til riksvei i en lengde av ca. 200 meter, og må derfor selv om det dreier seg om udyrket myrjord, sies å være ganske verdifull. Den ligger kun i en avstand av vel 2 km fra tettbebyggelsen. - - -