Rt-1964-1066

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-10-17
Publisert:	Rt-1964-1066
Stikkord:	Tolking
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 126
Parter:	Birger Tangedal m.fl. (høyesterettsadvokat Sigurd Eikeset) mot A/S Vårdal Teglverk (høyesterettsadvokat Nicolay Wiig).
Forfatter:	Helgesen, Anker, Thrap, Mindretall: Leivestad, Heiberg
Lovhenvisninger:

Dommer Helgesen: Birger Tangedal, Tolleif Vårdal og Johannes Helle er eiere av henholdsvis b.nr. 6, b.nr. 5 og b.nr. 7, alle bruk under g.nr. 2, Vårdal Ytre i Fjaler herad. De har reist sak mot

Side:1067

A/S Vårdal Teglverk for å få fastslått at de som eiere av sine bruk har fortrinnsrett til arbeid ved Vårdal Teglverk i samsvar med en klausul i kjøpekontrakt av 14. april 1897 mellom de daværende eiere av brukene og A/S Helle Teglverk. Saken gjaldt opprinnelige også krav på erstatning for kontraktbrudd fra teglverkets side.

Sunnfjord heradsrett - den konstituerte sorenskriver med domsmenn - avsa 11. november 1961 dom i tvisten med denne domsslutning:

«1. 1) Birger Tangedal, som eigar av b.nr. 6, 2) Tolleif Vårdal, som eigar av b.nr. 5, og 3) Johannes Helle, som eigar av b.nr. 7, alle bruk under g.nr. 2, Vårdal Ytre, i Fjaler herad, og seinare eigarar av gardsbruka, har førerett til hos A/S Vårdal Teglverk å få slikt arbeid på verket som dei kan sjå seg tid til mellom vinnene.

2. A/S Vårdal Teglverk svarar til Birger Tangedal, Tolleif Vårdal og Johannes Helle skadesvederlag med kr. 3000 med rente etter 5 av hundre årleg rekna frå 11. november 1961.

3. A/S Vårdal Teglverk svarar sakskostnadene til Birger Tangedal, Tolleif Vårdal og Johannes Helle med kr. 1500.

4. Frist for oppfylling er 14 dagar frå lovleg tilseiing om domen.»

A/S Vårdal Teglverk påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Under ankeforhandlingen for lagmannsretten begrenset partene saken til bare å gjelde tvisten om fortrinnsretten til arbeid. Lagmannsretten avsa dom i ankesaken 8. oktober 1963 med denne domsslutning:

«1. Fortrinnsretten til arbeid etter kjøpekontrakt av 14. april 1897 er bortfalt.

2. I saksomkostninger for herredsrett betaler A/S Vårdal Teglverk til Birger Tangedal, Tolleif Vårdal og Johannes Helle 750 kroner innen 2 uker fra forkynnelsenav lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke A/S Vårdal Teglverk.»

Pkt. 2 i lagmannsrettens domsslutning har sammenheng med at herredsretten tilkjente fulle saksomkostninger for begge de krav som ble pådømt av herredsretten. Ved sin omkostningsavgjørelse har lagmannsretten bygget på at den ikke kunne gjøre noen endring i herredsrettens ansettelse av omkostningene for så vidt erstatningskravet angår, og anslo denne del av omkostningene til en halvdel eller kr. 750.

Birger Tangedal, Tolleif Vårdal og Johannes Helle har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor de har nedlagt denne påstand:

«1. At herredsrettens dom, pkt. 1, stadfestes, og

2. at ankemotparten, A/S Vårdal Teglverk, dømmes til å betale ankepartene, Birger Tangedal, Tolleif Vårdal og Johannes Helle, in solidum fulle saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Side:1068

A/S Vårdal Teglverk har tatt til gjenmæle og har nedlagt følgende påstand:

«Prinsipalt:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Subsidiært:

Fortrinnsretten til arbeid etter kontrakten av 14. april 1897 skal forstås med følgende begrensninger:

1. Fortrinnsretten gjelder bare eieren av vedkommende bruk.

2. Fortrinnsretten kan bare påberopes når bedriften trenger nye arbeidere og kan således ikke nyttes til fortrengsel for dem som er ansatt ved verket på vedkommende tidspunkt.

3. Fortrinnsretten gjelder bare arbeid de berettigede er kompetente til å utføre og slikt arbeid som kan utføres uten avbrekk av hensyn til onnearbeid.

I begge tilfelle:

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Sunnfjord heradsrett med avhør av sakens parter og 8 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett.

Det er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. til belysning av uttrykket «mellem vinnerne» i kontrakten av 14. april 1897.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

For Høyesterett har ankepartene gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at fortrinnsretten til arbeid ikke kan gjelde utover de aktuelle selgeres levetid.

Når det gjelder partenes anførsler, er disse i alt vesentlig de samme som for herredsretten og lagmannsretten.

For Høyesterett har det vært uenighet mellom partene om forståelsen av kontraktens uttrykk «mellem vinnerne». Ankepartene hevder at dette uttrykk i kontraktens forstand må forståes også som tiden mellom slått og høsttonn og mellom høstonn og våronn, mens ankemotparten gjør gjeldende at uttrykket bare omfatter tiden mellom våronn og slåtten.

For Høyesterett er det opplyst at ankemotparten A/S Vårdal Teglverk kjøpte A/S Helle Teglverks rettigheter etter kjøpekontrakten av 14. april 1897 på tvangsauksjon. Etter tvangssalget fikk kontrakten en påtegning av 25. november 1908 med følgende ordlyd: «De aktieselskabet Helle teglværk efter foranstaaende kjøbekontrakt tilkommende rettigheder paahørende forpligtelser overdrages herved uden ansvar for boet til A/S Vaardal teglverk. Kjøbesummen, kr. 800 er i dag betalt.

Dale i Søndfjord, den 25de november 1908

For A/S Helle teglverks konkursbo

A. Faleide, Boets bestyrer.»

Etter ordlyden av den kjøpekontrakt som ble overdradd, gjelder den omtvistede rettighet retten til arbeid på Helle Teglverk. Ankemotparten gjør for Høyesterett i tillegg til sine tidligere anførsler gjeldende at selv om det her dreiet seg om en rett som er

Side:1069

knyttet til det enkelte bruk, så falt retten bort ved overdragelsen til Vårdal Teglverk. Det hevdes at verket ved overdragelsen ikke overtok noen forpliktelse til å gi eierne av brukene fortrinnsrett til arbeid på Vårdal verk istedenfor på Helle. En slik forpliktelse måtte i tilfelle - anføres det - verket uttrykkelig ha påtatt seg i forbindelse med overdragelsen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg på alle vesentlige punkter kan tiltre. Jeg kan for så vidt innskrenke meg til å vise til lagmannsrettens dom, med følgende tilføyelse:

Lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar bevisførsel med avhør blant annet av de ankende parter uttalt i sin dom: «Retten finner det ikke godtgjort at det arbeid, som har vært utført på verket av selgernes etterfølgere eller disses familiemedlemmer, har vært utført med hjemmel i kontrakten slik at verket derved kan sies i praksis å ha godkjent ankemotpartens forståelse av kontrakten. Arbeidet antas å ha vært utført etter vennskapelig overenskomst og ikke under påberopelse av kontrakten.» Jeg er enig i det som her er sagt, og kan ikke finne at det nye bevisstoff for Høyesterett har brakt saken for så vidt i noen annen stilling.

Ett av de nye vitner for Høyesterett er Kolbjørn Eikenes, som var dritfsbestyrer ved A/S Vårdal Teglverk i 25 år, i tidsrommet 1911-1936. I bevisopptaket for Sunnfjord herredsrett har Eikenes forklart seg om en muntlig avtale angående lastearbeid som i sin tid ble inngått mellom verket og de tre daværende eiere av brukene. Om denne avtale har Eikenes bl.a. forklart: «Vitnet hadde ikkje lese kontrakta, men han høyrde snakk om den. Etter det han høyrde var tre gardbrukarar partar i kontrakta, og det var Tollak N. Vårdal, Lars K. Vårdal og Nils K. Vårdal. Etterkomarane til desse fortalde om kontrakta, og dei meinte at dei hadde førerett på ein del arbeid på verket. I kontrakta skulle det stå «mellom onnene». Gardbrukarane hadde ikkje høve til å ta fast arbeid på teglverket, med di dei hadde sitt arbeid på gardane. Det blei gjort ei avtale om at dei kunne jo vera med på lasting av murstein på den måten at dei forplikta seg til å koma når der var farty som skulle lasta murstein. «Vi» fann at det var ei god ordning for båe partar. Då spara verket faste arbeidarar. Avtala blei gjort munnleg. Denne avtala blei gjort før vitnet blei driftsstyrar. Den blei gjort av driftsstyraren før vitnet, og det var Fritjof Gjertsen. Gjertsen var visstnok driftsstyrar i 5 år. Vitnet trur ikkje det gjalt noko liknande avtale om arbeidsmåten (lasting av murstein) før Gjertsens tid.» Det fremgår av Eiknenes' forklaring at den muntlige avtalen om lastearbeid ble inngått etter at Vårdal Teglverk hadde kjøpt rettighetene, og at brukerne hadde dette arbeid hele året og ikke bare mellom onnene. Videre har Eikenes under bevisopptaket forklart at «oppsitjarane i vitnet si tid ikkje kravde anna arbeid enn opplastingsarbeid». Den muntlige avtale Eikenes har forklart seg om hadde klart ingen hjemmel i kontrakten av 1897, og det er etter min mening intet grunnlag

Side:1070

for å konstatere at bedriften ved denne avtale har akseptert den forståelse av kontraktens klausul om rett til arbeid som de ankende parter har gjort gjeldende.

Som lagmannsretten finner jeg at det har formodningen mot seg at bedriften opprinnelig eller senere skulle ha bundet seg i sine disposisjoner på den måte som de ankende parter har påstått her i saken. Man må etter min mening etter omstendighetene kreve et sterkt bevis for at avtalen er å forstå slik de ankende parter har hevdet. Noe slikt bevis kan jeg ikke finne er ført.

Etter mitt syn på saken er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til partenes subsidiære anførsler.

Partene har ikke reist innvending mot den fordeling av saksomkostningene ved herredsretten som lagmannsretten gjorde.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom stadfestes. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Etter de særlige tvil saken har frembudt, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, og jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg som herredsretten ser det slik at bestemmelsene i kontrakten av 1897 om fortrinnsrett til arbeid fremdeles står ved makt. Jeg ser imidlertid en del annerledes på den rett kontrakten gir enn herredsretten, og vil begrunne mitt syn noe nærmere.

Ved kontrakten av 1897 sikret de tre gårdbrukere seg en fortrinnsrett til arbeid hos Helle Teglverk. Selv om ordlyden kunne tale for at det var en rett begrenset til å gjelde de daværende gårdbrukere, synes det mindre rimelig at disse bare skulle ha sikret seg en rett for seg selv; det var på det rene at deres eiendommer ville være beheftet med retten til å ta leire i lang tid fremover. Interesse i adgang til arbeid måtte de naturlig ha også på sine etterfølgeres vegne. Selv var de alle tilårskomne, og faktisk gjorde ingen av dem bruk av retten. Men at deres etterfølgere mente å ha en fortrinnsrett til arbeid, går frem av det som er forklart av driftsbestyrer Eikenes og gjengitt av førstvoterende.

Jeg finner det naturlig å se den muntlige avtale som Eikenes forteller om, som en for begge parter tilfredsstillende ordning i samsvar med kontrakten av 1897. Dette stemmer også med at Eikenes gir uttrykk for at han mener at den muntlige avtale ikke endret kontrakten.

Jeg finner det også rimelig å oppfatte forholdet slik at Vårdal Teglverk ved kjøpet av kontrakten av 1897, også overtok plikten til å skaffe arbeid. Kontrakten undergikk ved overdragelsen den endring at Vårdal trådte i Helles sted. Jeg finner ingen grunn til

Side:1071

at Vårdal skulle kunne anse seg berettiget til å overta alle rettigheter etter kontrakten, men være fritatt for å overta plikten til å innrømme gårdbrukerne fortrinnsrett til arbeid.

Heller ikke kan jeg finne at det skulle være noe grunnlag for at bestemmelsen om fortrinnsrett til arbeid senere skulle være falt bort mer enn noen annen del av kontrakten. Det gjelder uansett om fortrinnsretten måtte være gjort gjeldende eller ikke. Vårdal Teglverk har først begynt å grave på de eiendommer det er tale om i 1955, nær 60 år etter at kontrakten ble inngått. Ingen har bestridt at kontrakten sto ved lag på dette tidspunkt. Jeg kan ikke se noen grunn til at retten til arbeid mer skulle være falt bort.

Etter mitt skjønn er det imidlertid en meget begrenset rett det er tale om. Det er en fortrinnsrett til å få sånt arbeid som gårdbrukerne kunne avse tid til «mellem vinnerne». De har villet sikre seg mulighet for å få noen kontant inntekt ved siden av sitt hovedyrke, men uten å forplikte seg til arbeid slik at det kunne gå ut over gårdsdriften. Til gjengjeld er deres rett også nokså innskrenket. Det er altså ikke noen rett til fast arbeid, uansett om gårdbrukerne i dag måtte være interessert i det. Hvis verket bare driver med faste folk, vil fortrinnsretten kunne bli av liten praktisk betydning.

I den utstrekning gårdbrukerne eller deres sønner har hatt fast arbeid ved teglverket, kan det ikke sees som utslag av fortrinnsretten.

Det er bare en fortrinnsrett til arbeid det er tale om. Det forutsetter at man har ledige jobber og at arbeidet er av slik art at det kan utføres «mellem vinnerne». Krever en jobb lengre tid, f. eks. hele sommeren, vil verket kunne avvise en gårdbruker. Og selvsagt kan ikke gårdbrukerne kreve at verket skal si opp noen for å skaffe dem arbeid.

En selvfølgelig forutsetning må det også være at gårdbrukeren er kvalifisert til å utføre arbeidet i den jobb som måtte være ledig.

Det slags arbeid fortrinnsretten i dag lettest vil kunne være aktuell for, skulle jeg anta ville kunne være lasting, vikariat under ferie og sykdomsfravær o. l. når det for bedriften er påkrevet å ta inn ekstrahjelp.

Etter kontraktens ord er det bare en rett til arbeid «mellem vinnerne» som er forbeholdt. «Mellem vinnerne» antar jeg betyr tiden mellom vårvinne og sommervinne, muligens også mellom sommervinne og høstvinne, derimot ikke mellom høstvinne og vårvinne. Denne begrensning antar jeg må skyldes at man da kontrakten ble inngått ikke regnet med at det ville kunne være mulighet for arbeid for gårdbrukerne i vinterhalvåret. Er forholdene blitt endret, slik at det drives også i tiden mellom høstvinne og vårvinne, synes det imidlertid rimelig å innrømme fortrinnsrett også i denne periode. Det betegner nok en viss utvidelse i forhold til ordlyden i kontrakten, men må antas å være i samsvar med det partene ville ha avtalt om de hadde regnet med helårsdrift.

Side:1072

Fortrinnsretten til arbeid gjelder etter min oppfatning bare den som er gårdbruker til enhver tid, ikke hans familie.

Etter mitt syn har således den rett til arbeid gårdbrukerne kan påberope seg etter kontrakten av 1897 alle de begrensninger som ankemotparten har nevnt i sin subsidiære påstand.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, tar jeg ikke opp de prosessuelle spørsmål som ville kunne melde seg med hensyn til adgangen til å gi en fastsettelsesdom i samsvar med denne påstand, og jeg former ikke forslag til dom.

Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Leivestad.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Helgesen.

Dommer Thrap: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver T. Lundevall med domsmenn):

Saksøkjar nr. 1 Birger Tangedal eig b.nr. 6, saksøkjar nr. 2, Tolleif Vårdal eig b.nr. 5 og saksøkjar nr. 3 Johannes Helle eig b.nr. 7 - alle bruk under g.nr. 2, Vårdal Ytre, i Fjaler herad.

Ved kjøpekontrakt, dagsett 14. april 1897, overdrog 1) Nils K. Vårdal, som dåverande eigar av b.nr. 6, 2) Tollak N. Vårdal, som dåverande eigar av b.nr. 5, og 3) Lars K. Vårdal, som dåverande eigar av b.nr. 7 til A/S Helle Teglverk «Ret til al Leren i vore indgjærdsler paa Vaardalsmyren under følgende betingelser:

«1. Leren borttages ikke dybere af stykkene end at vandet har godt afløb til søen.

2. Naar Leren er borttaget af 2 Maal jord, skal al madjorden igjen paabringes nogenlunde jevnt og marken udgjærdes til vort brug.

3. Flytning og nyopsætning af gjærder paahviler kjøberen.

4. Veier og Raaser over stykkerne maa ikke hindres og maa der skaffes brugelig vei til de stykker som igjen blir udlagt.

5. For denne overdragelse betaler «Helle Teglverk» kr. 50 for hvert maal jord, desforuden kr. 30 ekstra for et maal jord, som Tollak Nilsen har dyrket.»

Kontrakta opplyser også at etter oppmåling viste 1) Nils K. Vårdals stykke seg å vera på 18,5 dekar og at han for dette skulle ha kr. 925, 2) Tollak N. Vårdals stykke å vera på 27 1/4 dekar og at han for dette skulle ha kr. 1362 med eit tillegg på kr. 30 for det dekar som var dyrka, i alt kr. 1392, og 3) Lars K. Vårdals stykke å vera på 28 dekar og at han for dette skulle ha kr. 1400. Samanlagt vert dette 73 3/4 dekar og kr. 3717.

Kontrakta seier vidare at i handelen «indbefattes ogsaa vore strandrettigheder fra Ørnetaaen og indover mod Sudalsmyren. Forsaavidt eierne har noget ret paa Ørnetaaen, da følger disse med nævnte Rettigheder».

Side:1073

Kontrakta fastset om utnyttinga vidare at når ein tek til å ta leire så «skal anlægget forbinde sig til kun at begynde paa et sted, saa at mulig dyrkning ikke unødig hindres».

Til slutt vert nemnt at kontrakta har ei føresegn om førerett til arbeid på teglverket etter slikt utsegn: «Vi gaardbrugere skal være fortrinsberettiget til at faa saadant arbeide paa værket, som vi kan afse tid til mellem vinnerne.»

Den 25. november 1908 overdro A/S Helle Teglverk - konkursbuet - sine rettar og plikter etter kontrakta til A/S Vårdal Teglverk. Kontrakta vart tinglyst 23. februar 1914.

Om eigarane på dei einskilde bruk frå kontrakta vart skriven, vert nemnt:

B.nr. 6, nåverande eigar Birger Tangedal.

Nils K. Vårdal var 62 år, då kontrakta vart skriven. Dotter hans, Peternille, vart gift med Andreas Tangedal, som truleg kom til Vårdal i 1897. Nåverande eigar Birger Tangedal er son til Andreas Tangedal. Birger Tangedal er født xx.xx.1900 og overtok bruket i 1934/35. Han har ein som Olbjørn Tangedal, som er innblanda i saka.

B.nr. 5, nåverande eigar Tolleif Vårdal.

Tollak N. Vårdal var 56 år, då kontrakta vart skriven. Son hans Nils Tollaksen Vårdal overtok bruket i 1908. Han døydde 1942. Son hans igjen er nåverande eigar Tolleif Vårdal, som fekk skøyte på bruket i 1943.

B.nr. 7, nåverande eigar Johannes Helle.

Lars K. Vårdal var 63 år, då kontrakta vart skriven. Han skøytte alt 6. juli 1897 eigedomen over til sonen Martin Vårdal, som døydde i 1950. Martin Vårdal hadde alt i 1941 overdrege bruket til nåverande eigar Johannes K. Helle, som er gift med dotter til Martin Vårdal. Johannes K. Helle har ein son Geirfinn Helle, som er innblanda i saka.

Saksøkjarane har reist sak for å få fastslått at dei som eigarar av nemnde bruk har førerett til arbeid på teglverket. Når det gjeld utnytting av denne føreretten, meiner dei at dei også kan setja nokon i staden, som søner og svigersøner. - - -

Retten skal merka:

Birger Tangedal har som part forklart at bestefaren Nils K. Vårdal truleg i det heile ikkje arbeidde på teglverket. Han dreiv helst med fiske. Faren Andreas Tangdedal arbeidde først på Helle Teglverk og deretter på Vårdal Teglverk. På Helle Teglverk var han fast mann. På Vårdal Teglverk arbeidde han periodevis. Birger Tangedal tok, etter si utgreiing, til på Vårdal Teglverk 15 år gamal. Han var så borte ei tid. Frå han overtok garden i 1933/34 arbeidde han fast på verket til 1945, då han slutta med di han hadde fått ein knekk i ryggen. Deretter har dei to sønene hans arbeidt på verket. Då sonen Olbjørn tok til i 1960, vart det sagt av verket sine folk at han tok til på «våre rettar», men 7. oktober 1960 vart han oppsagd.

Tolleif Vårdal har forklart at bestefaren Tollak N. Vårdal aldri arbeidde på teglverket. Faren Nils T. Vårdal arbeidde på verket periodevis, og han gav til kjenne at «vi» hadde rett på arbeid. I samband med at Tolleif Vårdal skulle ha noko fri for ein par år sidan, sa dåverande styrar S. Mork at han kunne senda svigersonen Steinar. S. Mork gav elles til kjenne at dei hadde rett til arbeid etter kontrakta.

Side:1074

Johannes Helle har forklart at han kom til Vårdal i 1930. Svigerfaren Martin Vårdal sa at bruka hadde rett til arbeid. Svigerfaren sa vidare at far hans Lars K. Vårdal ikkje arbeidde på verket i det heile. Svigerfaren sjølv var med og tok første spataket på Helle Teglverk og han arbeidde der nokre år. Deretter tok han til på Vårdal Teglverk, men i det store og heile arbeidde han berre mellom vinnene. Johannes Helle sjølv har etter det han har opplyst i det heile ikkje arbeidt på Vårdal Teglverk. Han har sidan 1918 vore i fast arbeid på Helle Teglverk. Styraren S. Mork kom i 1959 og ville ha sonen Geirfinn i arbeid på Vårdal Teglverk. Geirfinn tok til våren 1959. Det vart visse vanskar hausten 1959, og det vart spørsmål om at han måtte slutta, av omsyn til innskrenking av drifta. Johannes Helle sa då til S. Mork, etter det han har forklart at Geirfinn fekk arbeida på «min rett», og Gerfinn vart då verande. 7. oktober 1960 vart Geirfinn oppsagd.

Disponenten i Vårdal Teglverk, Roald Morcken, har forklart at tidlegare var det vanleg med arbeidsstogg i 3 månader kvart år frå 1. januar. Etter modernisering i 1955 er det teknisk mogeleg å driva heile året. Om det nå skal vera drift heile året, står på avsetnaden av murstein. Tvisten om førerett til arbeid kom opp på den måten at Johannes Helle kravde arbeid for sonen Geirfinn. Johannes Helle sa vidare at dersom sonen Geirfinn ikkje fekk arbeid, så ville han sjølv gjera krav på arbeid etter kontrakta. Birger Tangedal kravde arbeid for sonen sin, Oldbjørn. Roald Morcken har vidare opplyst at han gjennom mange år har høyrt at det til bruka skulle knyta seg ein mogeleg førerett til arbeid. Verket praktiserte det slik at det tok omsyn til kontrakta når det var ein stilling ledig.

Tidlegare styrar på verket, Sigvald Mork, har mellom anna sagt at han fekk vita om kontrakta av Tolleif Vårdal. Det var misnøye mellom brukarane om praktisering av føreretten til arbeid. Det var visse vanskar med å ta inn brukarane av omsyn til dei andre arbeidarane. Det store spørsmålet var elles om brukarane hadde rett på arbeid. Styraren har sagt at han tok Geirfinn Helle inn i arbeid, men han gav melding til disponenten om at han gjorde det etter samtale med Johannes Helle, som ville ha sonen inn.

Retten har kome til at etter ei naturleg tolking av kontrakta må det i dette tilfelle gjelda ein førerett til arbeid tillagt bruka, slik at dei aktuelle oppsitjarar har denne retten til ei kvar tid. Etter den alder seljarane hadde, då kontrakta vart skriven, tykkjest føresegna ha lita meining dersom det berre skulle vera tale om ein førerett til arbeid for seljarane personleg. Ei tolking som nemnt skulle elles liggja på line med vanleg tolking i liknande saker som har vore oppe for domstolane. Det vert vist til Rt-1922-484 og Rt-1939-513

Det nærare omfang og innhald av føreretten til arbeid kan derimot valda ein del tvil. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jac. Wesenberg og Odd Schei og byfogd C. W. Bang):

- - -

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten og finner at kontrakten må forståes slik at retten til arbeid ikke kan gjelde utover de aktuelle selgeres levetid. Dette resultat bygger retten først og fremst på kontraktens ordlyd hvor det heter: «Vi gårdbrugere

Side:1075

skal være fortrinnsberettiget...». Selve uttrykksmåten peker etter rettens oppfatning på en personlig rett. Hvis det hadde vært meningen å sikre brukene en rett for all fremtid, mener retten at en så viktig bestemmelse ville ha blitt klarere presisert f. eks. ved det meget benyttede uttrykk: «Vi gårdbrukere og senere eiere av våre bruk.» En lignende uttrykksmåte er anvendt i de i saken fremlagte skjøter til Vårdal Teglverk, datert 22. mars 1897, januar 1898 og 14. september 1898. Retten mener at man i tvilstilfelle ikke kan fortolke bestemmelsen utvidende hvis det da ikke foreligger spesielle omstendigheter som viser at partene må ha vært av en annen oppfatning. Når det gjelder kjøpesummens størrelse så er denne i kontrakten av 14. april 1897 bestemt til kr. 50 pr mål plus kr. 30 ekstra for et mål jord som var oppdyrket. Ved å sammenligne denne pris med kjøpesummen i de fremlagte skjøter, må prisen nærmest sies å være høy når man på den ene side tar i betraktning de restriksjoner som kjøperen er underlagt, og på den annen side tar hensyn til at selgerne av leiren bare risikerer et midlertidig avbrekk i benyttelsen av sin jord. Teglverket er etter kontrakten pålagt en begrenset gravedybde og likeså en etappevis utnyttelse av leiren som utvilsomt fordyrer driften når man sammenligner med utnyttelsen av verkets eiende grunn. Videre har verket plikt til, etter å ha borttatt leiren, å legge matjord tilbake igjen slik at arealet igjen kan benyttes av eieren. Som følge herav blir gårdbrukerne bare midlertidig berøvet sitt næringsgrunnlag, og skulle derfor ikke ha et naturlig behov for kompensasjon i den form at eieren av bruket til enhver tid har rett til arbeid.

Ved sin avgjørelse legger retten også vekt på at det har formodningen mot seg at verket skulle ha gått med på en bestemmelse som for all fremtid ga en ukjent krets av personer rett til arbeid «mellom vinnene» når det måtte passe brukerne. At en slik bestemmelse ville være vanskelig for verket å praktisere uten å komme i konflikt med egne arbeidere synes innlysende.

Herredsretten har lagt atskillig vekt på at selgerne ved kontraktens inngåelse var relativt gamle, og at det derfor har formodningen mot seg at retten skulle opphøre med deres død. Lagmannsretten kan ikke finne at denne omstendighet taler for en utvidende fortolkning. Det er på det rene at selgerne, da de skrev under kontrakten, var henholdsvis 56, 62 og 63 år og det kan ha sin naturlige forklaring om de personlig har ønsket å sikre seg arbeid for resten av sin levetid. Lagmannsretten legger ikke noen avgjørende vekt på at bestemmelsen om arbeidsrett er plasert langt ute i kontrakten og etter at betingelsene for avståelsen av leiren er oppregnet under fem selvstendige punkter, men retten kan være enig med den ankende part i at dette kan tyde på at det har vært en bestemmelse som etter selgerens ønske er blitt medtatt i kontrakten.

Retten finner det ikke godtgjort at det arbeid som har vært utført på verket av selgernes etterfølgere eller disses familiemedlemmer, har vært utført med hjemmel i kontrakten slik at verket derved kan sies i praksis å ha godkjent ankemotpartens forståelse av kontrakten. Arbeidet antas å ha vært utført etter vennskapelig overenskomst og ikke under påberopelse av kontrakten.

Etter det standpunkt retten er kommet til, blir det ikke nødvendig å behandle den ankende parts subsidiære betraktninger. - - -

Side:1076