Rt-1964-1175

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-10-31
Publisert:	Rt-1964-1175
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 119 B
Parter:	Harald Dahl Gulliksen (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot Harald Ove Gulliksen (overrettssakfører Erling Krogh - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Hiorthøy, Leivestad, Nygaard, Thrap
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §65, Uskifteloven (1927) §7, Tvistemålsloven (1915) §388, Uskifteloven (1927)

Dommer Endresen: Ole Gulliksen som satt i uskifte, opprettet 2. september 1954 et testament der det ble bestemt at boets eiendeler - fast eiendom, løsøre og mulige bankinnskudd - ved hans død skulle tilfalle hans barnebarn Harald Ove og Eva. Testamentet inneholdt også en passus om at de forstrekninger testator hadde ytet sitt eneste barn Harald Dahl Gulliksen, testamentsarvingenes far, skulle avkortes i dennes arvelodd. Disse forstrekninger utgjorde etter testators mening mer enn 2/3 av det samlede bo.

Den 16. november 1959 opprettet imidlertid Ole Gulliksen skjøte hvor han overdro boets viktigste aktivum, eiendommen g.nr. 78, b.nr. 21 i Norderhov, til sønnesønnen Harald Ove for en kjøpesum på kr. 25 000, hvorav kr. 20 000 ble avgjort ved overtagelse av pantegjeld, mens kr. 5000 ifølge skjøtet var «betalt kontant idag». Selgeren forbeholdt seg for sin livstid rett til fri bolig i våningshusets 2. etasje. Skjøte ble tinglyst den følgende dag. Om kvelden denne dag døde Ole Gulliksen av slag.

Under skiftebehandlingen reiste Harald Dahl Gulliksen innsigelser både mot testamentet og skjøtet. I den følgende skiftetvist mellom ham og testamentsarvingene avsa Ringerike skifterett 21. februar 1962 kjennelse som - etter senere foretatt rettelse - hadde denne slutning:

Side:1176

«1. a. Tilskjøtningen av eiendommen Nedre Johnsrud, g.nr. 78, b.nr. 21 i Norderhov fra Ole Gulliksen til Harald Ove Dahl Gulliksen den 16. november 1959 kjennes ugyldig.

b. Den i testament av 2. september 1954 trufne bestemmelse om arverett for saksøkte kjennes ugyldig for 19/24 vedkommende.

c. Den i samme testament trufne bestemmelse om avkortning kjennes ugyldig.

2. Saksøkte betaler saksøkeren saksomkostninger med kr. 400.»

Testamentsarvingene Harald Ove Dahl Gulliksen og Eva Faltin akkviescerte ved skifterettens avgjørelse vedrørende testamentet, men påkjærte dens avgjørelse vedrørende skjøtet, idet de mente at spørsmålet om skjøtets gyldighet ikke hørte under skifteretten, men under de alminnelige domstoler. Eidsivating lagmannsrett tok ved kjennelse av 27. april 1962 på dette grunnlag deres påstand om opphevelse av skifterettens kjennelse angående skjøtets gyldighet til følge, men bestemte samtidig at saken i medhold av tvistemålslovens §388 skulle opptas til hovedforhandling ved lagmannsretten.

Under den følgende saksbehandling trådte Eva Faltin ut av partsforholdet. Eidsivating lagmannsrett avsa 21. november 1963 dom i saken med denne domsslutning:

«1. Skjøte av 16. november 1959 fra Ole Gulliksen til Harald Ove Dahl Gulliksen på eiendommen g.nr. 78, b.nr. 21 - Nedre Johnsrud i Norderhov - kjennes gyldig.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet for øvrig fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.

Harald Dahl Gulliksen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken bygger for det første på at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at gavetransaksjonen var fullbyrdet før Ole Gulliksens død. Den ankende part har dernest gjort gjeldende at lagmannsretten under sin vurdering av om det foreligger en dødsdisposisjon, har gitt dette begrep et for snevert innhold, idet den har lagt avgjørende vekt på at skjøtningen ikke kan betegnes som en gave gjort «på dødsleiet». Ved vurderingen av om skjøtet må kjennes ugyldig fordi det i virkeligheten dreier seg om en dødsdisposisjon, må det tillegges avgjørende betydning om skjøtningen ble foretatt med døden for øye - om døden har fremstillet seg så vidt nær forestående at det er eiendomsforholdet etter døden som har dominert Ole Gulliksens handlemåte. Til støtte for at det var ordning av eiendomsforholdet etter dennes død som var formålet med overdragelsen, har den ankende part påberopt en rekke momenter - hastverket med oppsetting og tinglysing av skjøtet, at det ikke var utferdiget kjøpekontrakt, at det forelå en gave som både skifterett og senere lagmannsrett har karakterisert som vesentlig, at det ikke skjedde noen virkelig endring i rådighetsforholdet vedrørende eiendommen, idet hverken Ole Gulliksens økonomi, boligforhold eller øvrige livsvilkår ble nevneverdig forandret, at overdragelsen til sønnesønnen ikke

Side:1177

ga Ole Gulliksen noen avlastning med hensyn til forvaltningen av eiendommen, idet det som tidligere ville være banken som under sønnesønnens fravær til sjøs ordnet med inntekter og utgifter for eiendommen, og videre at sønnesønnen hverken til bestefaren eller boet etter denne har innbetalt det kontantbeløp på kr. 5000 som han ifølge skjøtet skulle betale. Dette sett i sammenheng med det testament Ole Gulliksen opprettet i 1954, hans høye alder - han var i november 1959 nær 80 år gammel -, hans helbredstilstand samt uttalelser fra ham som tydet på at han ikke ventet å leve så lenge, må etter den ankende parts mening føre til at skjøtningen til sønnesønnen må betraktes som en dødsdisposisjon. Lagmannsretten har - hevdes det - videre tatt feil når den har ansett den innsigelse forspilt at skjøtningen er ugyldig som stridende mot uskiftelovens §7. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Skjøtet av 16. november 1959 fra Ole Gulliksen til Harald Ove Dahl Gulliksen kjennes ugyldig.

2. Harald Dahl Gulliksen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Harald Ove Dahl Gulliksen har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. I tillegg har han anført at heller ikke de materielle vilkår for omstøtelse etter uskiftelovens §7 foreligger, idet den gave som skjøtningen måtte innebære, ikke sto i noe misforhold til boets formue, og det ikke kan antas at sønnesønnen forsto eller burde ha forstått at Ole Gulliksen var uberettiget til å foreta rettshandelen. Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom av 21. november 1963 stadfestes, dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger såvel for lagmannsrett som for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved Ringerike byrett og Oslo byrett holdt bevisopptak hvor Harald Dahl Gulliksen og Harald Ove Dahl Gulliksen har avgitt partsforklaring og 9 vitner, hvorav 6 nye for Høyesterett, er blitt avhørt. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter slutte meg til den begrunnelse den har gitt.

Den ankende part har erkjent at det her ikke dreier seg om noen gave som er gitt på dødsleiet - dette uttrykk tatt i bokstavelig forstand. Men etter de opplysninger som foreligger, kan jeg heller ikke finne at Ole Gulliksens helbredstilstand da han utferdiget skjøtet var slik at han måtte vente en snarlig død. Riktignok led han av en hjertesykdom. Dr. Erling Løken som var oppnevnt som sakkyndig for Eidsivating lagmannsrett, har imidlertid i erklæring av 31. mai 1963 uttalt at pasienter med slike hjertesykdommer ved en adekvat behandling ofte kan leve i svært mange år. Med hensyn til Ole Gulliksens subjektive oppfatning på skjøtningstiden av muligheten av en nær forestående

Side:1178

død har dr. Løken i en uttalelse av 26. juni 1963 formet sin konklusjon slik: «Jeg vil under disse omstendigheter - alle forhold tatt i betraktning - anse det for usannsynlig at avdøde den 16. november 1959 skulle vært klar over at døden var umiddelbart forestående.» Denne oppfatning bekreftes både ved Ole Gulliksens opptreden den 16. og 17. november 1959 - med kino- og restaurantbesøk - og vitneprov fra personer som hadde snakket med ham disse dager. At skjøte ble utferdiget i all hast på dette tidspunkt uten noen forutgående kjøpekontrakt, kan ikke påberopes i motsatt retning; hastverket hadde tilstrekkelig forklaring i at overdragelsen skulle ordnes mens Harald Ove hadde et kortvarig opphold i land. Under disse omstendigheter er det i og for seg nærliggende at Ole Gulliksen søkte å innrette seg slik som han fant best tjente hans interesser i resten av levetiden.

Det er på det rene at Ole Gulliksen bare hadde sin alderstrygd å leve av. Det fremgår av flere vitneprov at han hadde økonomiske vanskeligheter, og at han fant det tyngende å sitte med den faste eiendom. Om hans bekymringer vedrørende eiendommen har vært av økonomisk art eller om han etterhånden i sin høye alder har følt det som en mental belastning å ha eieransvaret for den, er uklart; muligens har begge disse momenter gjort seg gjeldende. På den annen side fremgår det av de foreliggende opplysninger at det for Ole Gulliksen var om å gjøre å sikre seg stabile boligforhold for resten av levetiden dersom han avhendet eiendommen. Han hadde tidligere flere ganger spurt sønnesønnen om denne ville kjøpe eiendommen. Harald Ove Gulliksen har i bevisopptaket ved generalkonsulatet i Sidney forklart at det først var etter mange overtalelser han gikk med på å kjøpe eiendommen, og dette faller godt overens med en tidligere uttalelse fra Ole Gulliksen til leieboeren Andreas Aagesen om at han ikke var sikker på om Harald Ove ønsket å overta eiendommen. Frykten for en sviktende stabilitet i boligforholdene kan også ha ligget bak en uttalelse fra Ole Gulliksen til lensmannsbetjent Frog om at han var redd for at sønnen Harald - i tilfelle han fikk kjøpe huset - ville kunne komme til å selge det.

Under disse forhold finner jeg at hensynet til egne interesser i en ikke uvesentlig grad må ha vært motiverende for Ole Gulliksen ved salget av eiendommen til Harald Ove. Om han på grunn av personlige uoverensstemmelser også ønsket å utelukke sønnen Harald fra å få overta eiendommen, kan da ikke forandre eiendomsoverdragelsens karakter av livsdisposisjon.

Harald Ove Dahl Gulliksen innrømmet for lagmannsretten at skjøtningen inneholdt en gavetransaksjon, og at denne gave i og for seg gjorde innhugg i saksøkerens pliktdelsrett. For lagmannsretten forelå bare opplysninger om at eiendommen ved skiftetakst var satt til en verdi av kr. 42 000. For Høyesterett er det opplyst at Ole Gulliksen i sin anmodning om uskifteerklæring i april 1954 satte eiendommens verdi til kr. 17 500. Det er videre fremlagt opplysninger om at Ole Gulliksen i sine siste

Side:1179

leveår ikke ble lignet, men at eiendommen i 1962 av ligningsnevnden ble verdsatt til kr. 28 000. For Høyesterett har ankemotparten tillike fremhevet som et kjøpelyte, egnet til å trykke eiendomsprisen overfor utenforstående, at det ikke var noen leilighet ledig i huset. Når hertil kommer opplysningene om at det først var etter overtalelser at Harald Ove Gulliksen gikk med på å overta eiendommen, må det etter min mening i hvert fall kunne sies at gavemomentet fremtrer mindre markant for Høyesterett enn tidligere i saken. Selv om jeg imidlertid ikke finner å burde fravike skifterettens og lagmannsrettens antagelse av at det foreligger et salg til underpris som inneslutter en gave, finner jeg i likhet med lagmannsretten at denne gave må ansees fullbyrdet før Ole Gulliksens død. Den ankende part har for Høyesterett innrømmet at fullbyrdelsen formelt var i orden i og med undertegningen, utleveringen og tinglysingen av skjøtet og har heller ikke villet bestride at øyeblikkelig fullbyrdelse var tilsiktet. Han har imidlertid gjort gjeldende at noen fullbyrdelse partene imellom ikke hadde funnet sted, både fordi ingen forandring var skjedd i det faktiske rådighetsforhold og fordi den kontante del av kjøpesummen, kr. 5000 ikke var betalt. Jeg er ikke enig i dette syn. Det er på det rene at Ole Gulliksen hadde foretatt seg alt hva der fra hans side krevedes for å få overført eiendomsretten, og sønnesønnen hadde på sin side likeledes gjort alt hva der trengtes for å få selve overdragelsen gjennomført. Under sitt nærvær i Hønefoss - sammen med bestefaren - undertegnet han forpliktelse som personlig debitor for pantegjelden og ordnet med at banken for hans regning og risiko skulle bestyre eiendommen. At overdragelsen ikke medførte noen endring i Ole Gulliksens boligforhold, kan under disse omstendigheter ikke tillegges noen betydning. Hadde nyordningen fått virke i noen tid før Ole Gulliksen døde, ville det etter min mening fremtrådt som helt klart at det forelå en fullbyrdet disposisjon. Heller ikke kan det tillegges vekt at kontantbeløpet kr. 5000 ikke er betalt, noe som kan skyldes spesielle forhold. Harald Ove Dahl Gulliksen har under bevisopptaket forklart at han plutselig mens han 17. november 1959 var på sorenskriverkontoret, fikk beskjed om at han øyeblikkelig måtte melde seg på hyrekontoret i Oslo. Han hadde den gang kr. 5000 i bankinnskudd i Kjøpmannsbanken eller Bergens Privatbank. At han ikke under tvistighetene etter bestefarens død har innbetalt kontantbeløpet, kan etter min mening ikke regnes ham til skade.

Jeg er således kommet til at skjøtningen ikke kan kjennes ugyldig - hverken ut fra ikke lovbestemte regler om dødsdisposisjoner eller i medhold av arvelovens §65. Heller ikke finner jeg at skjøtningen kan kreves omstøtt etter uskiftelovens §7. Jeg finner det ikke nødvendig som lagmannsretten å ta stilling til om den frist for saksanlegg som oppstilles i paragrafens annet ledd, er oversittet. Avgjørende for meg er nemlig at de materielle vilkår paragrafen oppstiller for omstøtelse etter min mening ikke er til stede. §7 setter forbud for ektefelle som sitter i uskifte,

Side:1180

mot å gi gave som står i misforhold til boets formue eller som gjelder fast eiendom. Det er imidlertid et vilkår for å kunne omstøte rettshandelen at mottageren av gaven forsto eller burde ha forstått at ektefellen ikke var berettiget til å foreta rettshandelen. Jeg viser her til de nye opplysninger for Høyesterett til belysning av eiendommens verdi, opplysninger som kan trekke i retning av at kjøpesummen neppe innebærer noen betydelig underpris. Om skjøtningen var i strid med uskiftelovens §7, 1. ledd, måtte kjøpesummens avvik fra hva der i handel og vandel kunne oppnåes for eiendommen, være så lite fremtredende at jeg ikke finner at dette for en kjøper med Harald Ove Gulliksens forutsetninger kunne gi grunnlag for tvil om hvorvidt selgeren hadde rett til å avhende eiendommen for denne sum.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostninger. Ut fra saksforholdet finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Nygaard og Thrap: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim og Sigurd Fougner Hagen og tilkalt dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og bemerker:

Skjøtningen fra Ole Gulliksen til hans sønnesønn kan etter lagmannsrettens mening ikke betegnes som en gave gjort på dødsleiet. Retten bygger dette på legeerklæringene i saken og på de opplysninger som ellers foreligger om Ole Gulliksens tilstand i dagene før skjøtningen og selve skjøtningsdagen. - - - Det er bl.a. som før nevnt på det rene at han om kvelden skjøtningsdagen var på kino, og at han dagen etter reiste til Hønefoss og var på restaurant sammen med sønnesønnen. Forklaringen til overrettssakfører Junker, som bisto med utferdigelsen av skjøtet, går ut på at det ikke var noe som tydet på at Ole Gulliksen var merket av døden, og det samme mener Ole Gulliksens sønnedatter Eva Faltin, hos hvem han bodde da skjøtet ble utstedt og hadde bodd i noen tid. Opplysningene tyder i det hele tatt på at det ikke var Ole Gulliksens tanke da han foretok skjøtningen at hans død var nær forestående. Retten finner ikke at det kan legges noen vekt på de uttalelser han fremkom med da det var spørsmål om å feire hans forestående 80-årsdag. Han skal ha uttalt at han ikke trodde han kom til å oppleve den. Det resultat lagmannsretten er kommet til, finner man støtte for i høyesterettsdom i Rt-1930-207 og side 876.

Det synes ikke tvilsomt at et av formålene med skjøtningen,

Side:1181

muligens det vesentligste, var å hindre at sønnen etter Ole Gulliksens død skulle komme i besittelse av den faste eiendom. Visstnok hadde han i sitt testament allerede truffet bestemmelse om at eiendommen skulle gå til barnebarna, men etter Junkers forklaring er det sannsynlig at Ole Gulliksen etter hvert var blitt på det rene med at testamentet på grunn av det inngrep det ville medføre i sønnens pliktdelsrett, ikke ville stå seg. At formålet kan ha vært å hindre at sønnen fikk eiendommen gjør imidlertid ikke uten videre transaksjonen ugyldig, selv om den helt eller delvis innebærer en gave. I den utstrekning transaksjonen er et gjensidig bebyrdende kontraktforhold, er ikke testamentsform nødvendig selv om fullbyrdelse ikke er skjedd før en av kontrahentene dør, eller formentlig heller ikke om det er uttrykkelig avtalt eller forutsatt at fullbyrdelse først skal skje etter dødsfallet. I den utstrekning det dreier seg om en gave hjelper det på den annen side ikke om den er helt alvorlig ment som en livsgave, altså ment gjennomført, fullbyrdet mens giveren lever, hvis omstendighetene medfører at den ikke blir fullbyrdet før dødsfallet. Dette gjelder selv om hensikten med gaven ikke har vært å hindre en arving fra å få vedkommende midler, altså selv om giveren bare har lagt vekt på at gaven ville spare ham selv for arbeid eller bedre hans økonomiske stilling. Det vises for disse spørsmål særlig til Knoph: Arverett, 3. utg. (1959) side 216 ff.

Når det gjelder spørsmålet om gaven kan ansees fullbyrdet eller ikke, har retten vært i tvil, men er blitt stående ved at skjøtningen og dermed også den gave den innebærer ble fullbyrdet før Ole Gulliksens død. Den formelle fullbyrdelse skjedde i og med utstedelsen av skjøtet som går ut på en klar overdragelse til sønnesønnen uten noe forbehold fra Ole Gulliksens side. Den omstendighet at han betinget seg rett til fortsatt å bo i huset, er noe som hyppig forekommer ved eiendomsoverdragelser, og må dessuten i det foreliggende tilfelle antas å ha influert på kjøpesummen. Det kan heller ikke være tvil om at Ole Gulliksen ved overdragelsen gjorde, ikke bare sine arvinger, men også seg selv fattigere. Dette har saksøkeren selv fremholdt for så vidt angår inntektene av eiendommen. Men det er jo også klart at Ole Gulliksen ved å selge eiendommen til andre ville ha kunnet oppnå betydelig høyere pris enn kr. 25 000, jfr. den avholdte takst til beløp kr. 42 000.

At beløpet kr. 5000 ikke var betalt da Ole Gulliksen døde, kan neppe medføre at overdragelsen må ansees som ufullbyrdet. Han selv har ikke lagt vekt på dette men underskrevet skjøte og latt det gå til tinglysing.

Det er ingen tvil om at skjøtningen innebærer en gave som står i misforhold til uskifteboets formue, og den strider dessuten med bestemmelsene om at gjenlevende aldri må bortgi en boet tilhørende fast eiendom - jfr. uskiftelovens §7. Spørsmålet er bare om avdødes sønn har reist omstøtelsessøksmål innen den 3 måneders frist som loven foreskriver. Det er på det rene at advokat Wiesener allerede i brev av 26. november 1959 til skifteretten gjorde oppmerksom på, at skjøtningen og overdragelsen av eiendommen Nedre Johnsrud ville bli søkt omstøtt i medhold av §7 i uskifteloven. Han hevder også å ha nevnt det i første skiftesamling i boet - visstnok 10. mars 1960. Han nevner ikke innsigelsen i sitt innledende prosesskrift i skiftetvisten, men tok den opp under hovedforhandlingen.

Side:1182

Hadde skifteretten hatt kompetanse til å behandle og avgjøre spørsmålet om overdragelsens gyldighet, ville man kanskje, hensett til at skiftetvister behandles mer uformelt enn vanlige søksmål, ha kunnet godta at søksmål under de foreliggende omstendigheter var reist i rett tid. Men skifterettens kjennelse ble opphevet av lagmannsretten nettopp fordi skifteretten manglet kompetanse til å avgjøre spørsmålet. Det skulle ha vært reist sak ved de vanlige domstoler, altså med forliksklage og stevning. Dette er ikke gjort i nærværende tilfelle innen den frist som loven setter, og innsigelsen må da ansees forspilt. - - -