Rt-1964-1187
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1964-10-31 |
| Publisert: | Rt-1964-1187 |
| Stikkord: | Militærvesen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 123 B |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Endresen, Hiorthøy, Nygaard, Leivestad, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Straffeloven (1902) §62, Landssvikanordningen (1944) |
Dommer Endresen: Ved Bodø herredsretts dom av 29. juni 1964 ble A, født xx.xx.1926, dømt til fengsel i 24 dager for overtredelse av mil.strl. §34, første og annet ledd, jfr. strl. §62. Under dissens
Side:1188
fra rettens formann ble straffen gjort betinget. Retten fant enstemmig at vilkårene for fritagelse for straff etter mil.strl. §35, siste ledd ikke var til stede. Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte begjærte fornyet behandling ved lagmannsretten, men begjæringen ble avslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Subsidiært anket han til Høyesterett over mangelfulle domsgrunner og uriktig lovanvendelse. På samme måte som for herredsretten har han i sin rettsmiddelerklæring anført at landssvikdommen mot ham fra 1946 er uriktig, og at landssvikdømte ikke ved avansement innen Forsvaret blir likestillet med andre borgere. Han viser til at han har forlangt garanti for full likestilling med andre tjenstgjørende før han vil møte til tjeneste. Om herredsrettens dom har han anført at det er uklart hvilke vilkår som mangler for at hans overbevisning skal være straffrihetsgrunn; domsbegrunnelsen er derfor mangefull. Dommen må nærmest forståes slik at en overbevisning av den art domfelte bar påberopt seg, aldri kan være straffrihetsgrunn etter mil.strl. §35, siste ledd, og dette må etter hans mening være i strid med Høyesteretts kjennelse i Rt-1950-917.
Statsadvokaten i Nordland har anket over straffutmålingen, idet det anføres at generalpreventive hensyn er til hinder for at det i det foreliggende tilfelle gis betinget dom.
Jeg er kommet til at begge anker må forkastes.
Jeg nevner først at domfellelsen her bare gjelder mil.strl. §34, første og annet ledd. Uansett ordlyden i lovens §35, siste ledd antar jeg imidlertid at straffritagelse etter denne bestemmelse vil kunne anvendes selv om tiltalen bare gjelder overtredelse av §34. Dersom fraværet skyldes at det strider mot en tiltalts alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art, kan ikke den omstendighet at tiltale ikke er reist etter §35, frata den tiltalte den rett han etter §35, siste ledd har til å bli fritatt for straff. Dette syn er da også lagt til grunn i herredsrettens dom.
Forsvareren har for Høyesterett gjort gjeldende at herredsretten har anvendt loven uriktig når den har lagt til grunn at det ikke foreligger noen overbevisning av den art som omhandlet i §35, siste ledd fordi domfeltes overbevisning bare gjelder så lenge de vilkår han har stillet for å være med i Forsvaret, ikke er oppfylt. Det avgjørende må være - hevdes det - at domfelte innen sin særegne situasjonsbestemte forestillingsverden virkelig finner det stridende mot sin alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art så lenge hans krav om oppreisning i anledning av den urett han mener er begått mot ham, og om likestilling innen Forsvaret av landssvikdømte med andre borgere, ikke er imøtekommet. Dette syn kan etter min mening ikke føre frem. §35, siste ledd tar sikte på de tilfelle hvor tiltalte finner at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste overhodet-uansett i hvilken form og under hvilke forhold. I det foreliggende tilfelle er domfeltes uvilje ikke rettet mot militærtjeneste som sådan, men bare mot å tjenstgjøre i
Side:1189
Forsvaret så lenge følgene av den urettferdige eller diskriminerende behandling som han mener er overgått ham og andre landssvikdømte, ikke er eliminert ved oppfylling av de vilkår han har stillet for tjenstgjøring i Forsvaret. Jeg er enig med herredsretten i at når tjenstgjøring i Forsvaret således bare er i betinget strid med domfeltes overbevisning, er dette ikke noen straffritagelsesgrunn etter §35, siste ledd. Anken over lovanvendelsen kan derfor ikke føre frem, Det samme gjelder anken over saksbehandlingen, idet herredsrettens domsgrunner etter min mening er helt fyldestgjørende.
Når det gjelder straffutmålingen, er jeg enig med herredsrettens flertall i at straffen bør gjøres betinget. Så vidt jeg kan forstå, vil tjenstgjøring i Forsvaret medføre betydelige tilpasningsvansker for domfelte. Jeg kan ikke finne at de generalpreventive hensyn som ellers sterkt gjør seg gjeldende i saker om ulovlig fravær fra militærtjeneste, gjør det påkrevet å fullbyrde straffen når forholdet er så særegent som i denne sak.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Leivestad og Thrap: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Joh. Johansen med domsmenn):
- - -
Tiltalte A er født xx.xx.1926. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Av yrke er han småbruker og anleggsarbeider. Hans inntekt i 1963 var ca. kr. 4000, og han har en formue på ca. kr. 20 000. Hans formue ligger i et småbruk i X, der han driver sauavl og f. t. har ca. 40 sauer. Utover folkeskolen har han ingen utdannelse. Den 22. mai 1946 fikk han en betinget dom på 6 måneders fengsel for overtredelse av landssvikanordningen. Videre har han 5. oktober 1961 vedtatt en militær refselse for å ha vært beruset i tjenesten. For øvrig er han ustraffet.
Ved dommen av 22. mai 1946 ble tiltalte fradømt retten til å tjenstgjøre i rikets krigsmakt. I henhold til lov nr. 25 av 28. juli 1949 fikk han igjen retten til å tjenstgjøre i rikets krigsmakt fra 9. mai 1950. I 1958 ble han utskrevet til I.R. 14. Senere ble han overført til Heimevernet.
I 1960 tjenstgjorde han i heimevernsøvelser i 50 timer.
I 1961 ble han innkalt til øvelser på Røkland i tiden 5.-10. juni. Han møtte ikke. Heimevernsdistriktet fant imidlertid å kunne la saken passere uten forføyning. Han ble deretter innkalt til øvelser ved Storjord bru i tiden 26. august-27. august 1961. Til disse Øvelser møtte han, men da han viste seg beruset i tjenesten, ble han transportert hjem og senere ilagt en refselse på kr. 100 som han vedtok.
I 1962 ble han innkalt til øvelser på Bjerka i tiden 4.-9. desember. Han møtte ikke frem til øvelsene og besvarte heller ikke en forespørsel fra heimevernsdistriktet om å oppgi grunnen til fraværet.
Under politiets etterforskning forklarte han at han ikke hadde
Side:1190
mottatt innkallingen, og HV-distriktet lot under sterk tvil saken passere uten forføyning.
I 1963 ble tiltalte innkalt til de øvelser på Nord-Arnøy fort som tiltalen gjelder, nemlig i tidsrommene 2.-14. mai og 4.-7. juli. Retten finner det godtgjort bl.a. ved tilaltes egen forklaring at han mottok innkalling til begge øvelser, men møtte ikke. HV-distriktet ba ham i brev av 11. juli 1963 om å oppgi grunnen til fraværet. Han unnlot å svare.
For så vidt angår fraværet til øvelsen i mai har tiltalte forklart at grunnen til dels var at han hadde mange sauer som skulle lamme akkurat på denne tiden. Han har ikke arbeidshjelp på gården og anså det umulig å skaffe hjelp for den tiden øvelsen varte.
For øvrig har han til sin frifinnelse anført at hans unnlatelse av å møte skyldes at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art, og at han derfor må bli å frifinne etter bestemmelsen i mil.strl. §35, siste ledd.
Bakgrunnen for hans overbevisning er den dom han fikk i 1946 for å ha vært væpnet vakt i Hirdens bedriftsvern. Han mener at det ble begått et «justismord» mot ham. På grunn av denne urett er han fylt med bitterhet mot samfunnet. Han mener at landssvikere ikke er ønsket i Forsvaret. Dette fremgår tydelig av en artikkel «Nasjonalt sinnelag» i Arbeiderbladet den 24. september 1958. Videre skjer det etter tiltaltes mening en diskriminering av landssvikere i Forsvaret. Således har han sett at det i en kunngjøring om en ledig stilling som sjef for Gildeskål HV-område ble krevet at søkere må legge ved attest for nasjonal holdning under okkupasjonen. Han mener at slik attest også må fremlegges av dem som vil søke sersjantstillinger. Det forhold at slike attester kreves viser at de som har vært dømt for landssvik, ikke stilles likt med andre norske borgere, ikke ansees som fullverdige. Under disse omstendigheter strider det mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste. Han mener at hans forhold må likestilles med det tilfelle som er omhandlet i Høyesteretts dom i Rt-1950-917. - - -
Etter de foreliggende bevisligheter finner retten at tiltaltes unnlatelse av å møte til øvelse i Heimevernet 2.-14. mai 1963 og 4.-7. juli 1963 ikke skyldes at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art. Han har tvert imot gitt klart uttrykk for at han i og for seg vil gjøre tjeneste. Men han stiller bestemte betingelser for å være med i Forsvaret. Han krever visshet for at tidligere landssvikere fullt ut og særlig når det gjelder avansement i Forsvaret, skal stilles på like fot med øvrige norske borgere. Og han krever at den dom han fikk i 1946, skal bli omgjort og at han skal ha æresoppreisning og erstatning. Det er disse vilkårene hans overbevisning er knyttet til. Men en slik overbevisning er ikke straffrihetsgrunn etter mil.strl. §35, siste ledd.
Tiltalte har anført at en medvirkende årsak til hans uteblivelse fra øvelsen i mai 1963 var at han ikke kunne forlate gårdsbruket på dette tidspunkt fordi han hadde mange sauer som skulle lamme. Han var alene om gårdsstellet og han mente det var umulig å skaffe arbeidshjelp. Imidlertid har han i retten forklart at han ikke gjorde noe som helst forsøk på å skaffe hjelp. Retten finner derfor ikke at den anførte grunn for fraværet kan godtas som gyldig grunn. - - -
Side:1191
Rettens flertall, domsmennene, finner at hverken hensyn til den alminnelig lovlydighet eller hensynet til å avholde tiltalte fra å begå nye straffbare handlinger krever at fengselsstraffen fullbyrdes. Bortsett fra overtredelsen av landssvikanordningen ennå før tiltalte var 19 år er han ustraffet og får et godt skussmål. Det antas at en betinget dom vil være fullt tilstrekkelig reaksjon. Det legges også atskillig vekt på at det vil gå urimelig sterkt utover hans drift av småbruket om han skal være nødt til å sone fengselsstraff. I samsvar med flertallets votum vil fullbyrdelsen av straffen bli utsatt med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.
Rettens mindretall, formannen, finner ikke at det foreligger grunn til å fravike domspraksis som går ut på at overtredelse av mil. strl. §34, 2. normalt skal straffes med ubetinget fengsel. - - -