Rt-1964-1217

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-11-14
Publisert:	Rt-1964-1217
Stikkord:	Patenter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 138
Parter:	Marine Aluminium, Aanensen & Co. (høyesterettsadvokat Sverre Sunde) mot 1. Alf Eskil Hallén, 2. Norske Aluminium Products (høyesterettsadvokat Per Brunsvig).
Forfatter:	Helgesen, Hiorthøy, Endresen, Stabel, Bahr
Lovhenvisninger:	Patentloven (1910) §38, Kjøpsloven (1907) §66, §19, §27, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Dommer Helgesen: Ankemotpart nr. 1, ingeniør Alf Eskil Hallén - senere kalt Hallén - innehar norsk patent nr. 94231, som er gitt 10. mars 1959 med følgende påstand:

«Fallrepstrapp med faste trinn, karakterisert ved at den er forsynt med trinn (6) hvis tredeflater er bøyet sylinderformet

Side:1218

eller tilnærmet sylinderformet om en akse som er parallell med trinnets lengderetning og ligger under trinnet (6), idet hvert trinn er slik anordnet i forhold til trappens vangestykker (4) at en plan gjennom tredeflatens forreste og bakre kant danner en vinkel med vangestykkenes lengderetning på omtrent 45°.»

Kunngjøring av patentkravet fant sted 20. januar 1958, jfr. patentlovens §27.

Ankemotpart nr. 2, Norse Aluminlum Products - senere kalt Norse Aluminium - har enelisens i Norge for produksjon av fallrepstrapper etter det norske patent nr. 94231.

Ved stevning av 18. juli 1960 til Haugesund byrett anla de to ankemotparter sak mot Marine Aluminium, Aanensen & Co. - senere kalt Aanensen - for patentinngrep og nedla i byretten denne påstand:

«1. At saksøkte kjennes uberettiget til å fremstille, falholde og forhandle fallrepstrapper med faste buede eller knekkede trinn.

2. At saksøkte tilpliktes å fralegge seg til fordel for saksøkerne den fortjeneste saksøkte har innvunnet ved produksjon og salg av fallrepstrapper med faste buede eller knekkede trinn samt betale erstatning for det tap som er påført saksøkerne ved patentinngrepene.

3. At saksøkte tilpliktes å betale sakens omkostninger.»

Haugesund byrett - byfogden med fagkyndige domsmenn - avsa dom i saken 29. september 1961 med denne domsslutning:

«Marine Aluminium, Aanensen & Co., frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hallén og Norse Aluminium påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Også i lagmannsretten var to fagkyndige domsmenn med ved behandlingen av saken. Lagmannsretten avsa dom 13. desember 1962 med følgende domsslutning:

«1. Marine Aluminium, Aanensen & Co., har ikke rett til å fremstille, falholde eller forhandle fallrepstrapper med faste trinn av foran nevnte type A.

2. Marine Aluminium, Aanensen & Co., dømmes til å betale 70 000 kroner til Alf Eskil Hallén og Norse Aluminium Products in solidum som fortjeneste innvunnet ved produksjon og salg av fallrepstrapper med trinn som nevnt under 1. Marine Aluminium, Aanensen & Co., frifinnes for kravet på erstatning.

3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Marine Aluminium, Aanensen & Co., 15 000 kroner til Alf Eskil Hallén og Norse Aluminium Products in solidum.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Lagmannsretten fant enstemmig at det er gjort patentinngrep, mens det var dissens når det gjelder spørsmålet om inngrepet er gjort forsettlig eller uaktsomt. Rettens flertall - de tre juridiske dommere og en fagkyndig domsmann - fant at spørsmålet måtte besvares med nei, mens den annen fagkyndige domsmann mente

Side:1219

at inngrepet er gjort uaktsomt, og stemte på dette grunnlag for en samlet erstatning på kr. 120 000. De øvrige medlemmer av retten satte skjønnsmessig fortjenesten på inngrepet til kr. 70 000, jfr. patentlovens §38 første ledd.

Aanensen har påanket lagmannsrettens dom. Hallén og Norse Aluminium har motanket.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Hovedanken gjelder lagmannsrettens dom i sin helhet. Den ankende part hevder:

«1) Lagmannsretten har feilaktig gitt patent 94231 et beskyttelsesområde som ikke er dekket av patentpåstandens ordlyd. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den ankende parts trinn modell A, hvorav den ene flate a avviker 18° fra den annen flate b, krenker en patentpåstand som beskytter en sylinderformet eller tilnærmet sylinderformet trinnflate.

2) Lagmannsretten har tatt feil når den har bygd på at den ankende parts trinn, type A, krenker norsk patent nr. 94231 fordi «de to trinnformer løser samme oppgave ved hjelp av samme idé, nemlig opphvelving av trinnflaten». Ankeparten gjør her gjeldende at lagmannsretten har oversett at det foreliggende antesiperende materiale (teknikkens stand) ikke gir grunnlag for å gi ankemotpartenes patent et så omfattende beskyttelsesområde som lagmannsretten har gitt uttrykk for, nemlig at norsk patent 94231 beskytter den idé at man ved å hvelve trinnflatene i en trapp oppover kan gi foten støtte selv om trappens helningsvinkel varieres. Aanensen har i forbindelse med denne ankegrunn på samme måte som byretten spesielt vist til U.S. patent nr. 1 033 391 «hvorfra», sier byretten, «det er kjent å lage stiger eller lignende innretninger med krumme trinn hvorved, ifølge påstand 1, trinnenes tredeflate forblir tilnærmet horisontale selv om stigens helningsvinkel forandres».

3) Lagmannsretten har til støtte for sitt syn - at den ankende parts bukkede trinn av modell A krenker norsk patent nr. 94 231 - nevnt at i beskrivelsen av patentet, spalte 1 nederst, står anført «det krumme eller bukkede - - -». Den ankende part hevder at lagmannsretten tar feil når den bygger på at ordet bukket på denne måte er nevnt i beskrivelsen for norsk patent nr. 94231. Han mener at Halléns patentsøknad av 25. september 1952 kun gjaldt krumme trinn. Det var først den 22. august 1957, og etter at Hallén var blitt kjent med Aanensens patentsøknad av 7. november 1956, at Hallén søkte å utvide sitt patent til også å omfatte trinn med bukket tredeflate. Denne søknad om utvidelse av påstanden ble avslått av patentstyret, som strøk ordet bukket i beskrivelsen og påstanden. At «bukket» likevel ble stående igjen et sted i beskrivelsen, hevder Aanensen må bero på en lapsus.

4) Den ankende part mener at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den ankende parts modell A, som har trinn hvis tredeflater danner en vinkel på 550 med vangenes lengderetning,

Side:1220

ligger innenfor begrensningen i norsk patent nr. 94231 på «omtrent 45°».»

Subsidiært har den ankende part gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når retten har antatt at hans fortjeneste frem til lagmannsrettens dom skjønnsmessig kan settes så høyt som til kr.70 000.

For Høyesterett har den ankende part nedlagt denne påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Motanken gjelder følgende forhold:

a) Ved lagmannsrettens dom ble den ankende part frifunnet for sin fremstilling og salg av fallrepstrapper av den type som i dommen kalles type B. Ankemotpartene mener at også produksjon og salg av type B betegner et patentinngrep. Det hevdes at trappetrinnets forkant utgjør en del av Halléns patentbeskyttede oppfinnelse. I Halléns patent - anfører ankemotpartene - betyr trinn hele tredeflaten inklusive forkanten.

b) Ankemotpartene mener at lagmannsrettens flertall feilaktig har lagt til grunn at inngrepet ikke er gjort forsettlig eller uaktsomt. De gjør videre gjeldende at det beløp den ankende part ble dømt til å betale under enhver omstendighet er satt for lavt.

Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Marine Aluminium, Aanensen & Co., kjennes uberettiget til å fremstille, falholde og forhandle fallrepstrapper med faste, buede eller knekkede trinn av type A og B.

2. Marine Aluminium, Aanensen & Co., tilpliktes å fralegge seg til fordel for ingeniør Alf Eskil Hallén og Norse Aluminium Products in solidum den fortjeneste som firmaet (Aanensen) har innvunnet ved produksjon og salg av fallrepstrapper med faste, buede eller knekkede trinn, samt betale erstatning for det tap som er påført Hallén og Norse Aluminium Products ved patentinngrepene. Kravene begrenses oppad til kr. 200 000.

3. Lagmannsrettens dom punkt 3 stadfestes.

4. Alf Eskil Hallén og Norse Aluminium Products tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av parter og 4 vitner, og fremlagt en del nye dokumenter. Blant disse er utskrift av kjennelse avsagt 16. juni 1964 av annen avdeling av Styret for det industrielle rettsvern. Ved denne kjennelse ble første avdelings avgjørelse 30. oktober 1962 av Hans Aanensens søknad om patent, inngitt 13. mai 1959, opphevet og patent nektet.

Saken står i alt vesentlig i samme stilling som før, og jeg finner ikke grunn til nærmere å spesifisere de nye dokumenter. Jeg nevner at begge parter til belysning av erstatningsspørsmålet har fremlagt en del nytt regnskapsmateriale og nye oppstillinger over det tap ankemotpartene påståes å ha lidt, og den

Side:1221

fortjeneste partene mener Aanensen har hatt på patentinngrepene.

Når det gjelder verneområdet for Halléns norske patent og spørsmålet om i hvilken utstrekning det er gjort patentinngrep, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig slutte meg til dens begrunnelse.

Gyldigheten av Halléns norske patent nr. 94231 er ikke bestridt. De påståtte inngrepshandlinger er foretatt etter 20. januar 1958 (patentkravets kunngjørelsesdag). Som det fremgår av lagmannsrettens dom har Aanensen etter denne dag fremstillet og omsatt fallrepstrapper med faste trinn av to forskjellige konstruksjoner, som lagmannsretten har beskrevet i dommen og som retten har kalt type A og type B.

Hovedspørsmålet i ankesaken for Høyesterett har vært - som i lagmannsretten - om type A og type B er inngrep i Halléns norske patent. Aanensen har, som det bl.a. vil sees av ankegrunn nr. 1, gjort gjeldende at lagmannsretten har gitt patentet et mer omfattende verneområde enn det er dekning for i patentpåstandens klare ordlyd, jfr. patentlovens §19 annet ledd. Han hevder at retten ved tolkningen av patentet i dette tilfelle uriktig har brukt patentbeskrivelsen som tolkningsmiddel istedenfor å holde seg til ordlyden i patentpåstanden. Denne innvending mot lagmannsrettens dom er etter min mening ikke holdbar. Jeg bygger her på den gjeldende rettsoppfatning, som bl.a. har fått sitt uttrykk i Akre-Vickery-dommen i Rt-1933-529. Det er således i dette tilfelle ikke noen feil at lagmannsretten ved en objektiv tolkning av patentpåstanden og patentet har brukt den forutgående beskrivelse og de ledsagende tegninger som tolkningsmiddel.

Den ankende part har påberopt seg forskjellige andre momenter som grunnlag for at man i dette tilfelle må tolke patentet restriktivt. De momenter som taler for en slik innskrenkende tolkning, er etter Aanensens mening bl.a. patentets tilblivelseshistorie, de under behandlingen for patentstyret motholdte utenlandske patenter, at det ikke dreier seg om en pionéroppfinnelse, og det forhold at én av de ansvarlige innehavere av Norse Aluminium, disponent B. Christophersen, den 19. april 1958 - altså før Halléns patent ble gitt - fikk patent på en lignende konstruksjon som Aanensens type A. De betraktninger som for så vidt er gjort gjeldende av den ankende part til fordel for en restriktiv tolkning av patentet, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Betraktningene kan etter mitt skjønn ikke tillegges noen avgjørende betydning for resultatet. I denne forbindelse finner jeg grunn til å understreke at den foreliggende sak ikke gjelder Christophersens eller andres patenter, men bare Aanensens to konstruksjoner (A og B) i forhold til Halléns norske patent, hvis gyldighet ikke er bestridt.

Som allerede nevnt deler jeg lagmannsrettens syn på saken: at type A, men ikke type B betegner inngrep i Halléns norske patent nr. 94231. Jeg kan for så vidt innskrenke meg til å vise til lagmannsrettens begrunnelse for dette resultat, men

Side:1222

foranlediget av prosedyren for Høyesterett tilføyer jeg noen bemerkninger:

Ad type A.

Definisjonen av patentpåstandens ord «sylinderformet» har vært omtvistet mellom partene. Jeg er enig med ankemotpartene i at i fagmannens sprogbruk betyr «sylinderformet» ikke bare den form som støtter seg til en sirkel, men at «sylinderformet» også bl.a. dekker en kantet, knekket eller vinklet flate. Jeg tar imidlertid ikke standpunkt til om det er denne forståelse av ordet «sylinderformet» som i dette tilfelle må legges til grunn ved tolkningen av patentet. Jeg er nemlig enig med lagmannsretten i at Aanensens konstruksjon type A iallfall dekkes av patentpåstandens ord «sylinderformet eller tilnærmet sylinderformet». Jeg legger ingen vekt på at «bukket» ikke er uttrykkelig nevnt i påstanden. Som påpekt av lagmannsretten løser de to trinnformer «samme oppgave ved hjelp av samme idé, nemlig opphvelving av trinnflaten». Type A med bukket trinn ser jeg som en variant i utførelsesmåten, som etter min vurdering er beskyttet av patentet.

Ad type B.

Jeg har her vært i noen tvil, men er med samme begrunnelse som lagmannsretten blitt stående ved at den nedbøyede forkant faller utenfor verneområdet for patent nr. 94231. Tredeflaten i Aanensens type B er - når man ser bort fra den nedbøyede forkant - plan, og trinnet er da som lagmannsretten bemerker ikke inngrep i Halléns patent. Om man imidlertid skulle finne at den nedbøyede forkant er beskyttet av patentet, er jeg tilbøyelig til å anta at konstruksjonen, type B, likevel ikke krenker den idé Hallén nærmere har utformet i patentpåstanden: opphvelvingen av trinnflaten. Etter mitt skjønn avviker type B også under den forutsetning at den nedbøyede forkant er beskyttet, så sterkt fra Halléns oppfinnelse at man selv under denne forutsetning neppe ville kunne konstatere inngrep i patentet.

Jeg kommer så til erstatningsspørsmålet, jfr. patentlovens §38.

I likhet med lagmannsrettens flertall finner jeg å måtte legge til grunn at inngrepene ikke er gjort forsettlig eller uaktsomt, og tiltrer her flertallets begrunnelse. Etter lovens §38, 1. ledd står da tilbake å bestemme størrelsen av Aanensens fortjeneste på inngrepet. Når det gjelder fortjenestens størrelse, avviker partenes standpunkter sterkt fra hverandre. Det er for Høyesterett av begge parter fremlagt et fyldigere materiale til bestemmelse av fortjenesten. Jeg peker her bl.a. på at oppstillingen for lagmannsretten viste en samlet omsetning av type A på 114 fallrepstrapper og 84 plattformer med et samlet fakturabeløp på kr. 526 348,50. Et sammendrag av de oppgaver Aanensen har fremlagt i Høyesterett viser en samlet omsetning av type A på 134 trapper og 120 plattformer med et samlet fakturabeløp på kr. 648 020,50. Man har etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å bygge enten på den ene eller den annen parts

Side:1223

vurdering av fortjenestens størrelse, og det må som lagmannsretten gjorde foretas en skjønnsmessig vurdering på grunnlag av det fremlagte materiale. Etter de nye opplysninger om omsetningens størrelse antar jeg at fortjenesten, inklusive fortjeneste på plattformene, bør settes til kr. 85 000.

Etter mitt resultat har den ankende part tapt hovedanken, mens motanken ikke har ført frem for så vidt angår inngrepsspørsmålet i forbindelse med type B og spørsmålet om ansvar etter patentlovens §38 annet ledd. Men motanken er gitt medhold i anken over bestemmelsen av fortjenestens størrelse.

Jeg finner under henvisning til det anførte at ankemotpartene bør tilkjennes saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §174, 2. ledd jfr. §180, og stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Marine Aluminium, Aanensen & Co., dømmes til å betale 85 000 - åttifem tusen - kroner til Alf Eskil Hallén og Norse Aluminium Products in solidum som fortjeneste innvunnet ved produksjon og salg av fallrepstrapper med trinn av type A.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Marine Aluminium, Aanensen & Co., 10 000 - ti tusen - kroner til Alf Eskil Hallén og Norse Aluminium Products in solidum.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Stabel og Bahr: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang med fagkyndige domsmenn dr. ingeniør Thomas Meyer og sivilingeniør Finn Assev):

Saksøker nr. 1, ingeniør Alf Eskil Hallén, Gøteborg, innehar norsk patent nr. 94231, som er gitt 10. mars 1959 med følgende påstand:

«Fallrepstrapp med faste trinn, karakterisert ved at den er forsynt med trinn (6) hvis tredeflater er bøyet sylinderformet eller tilnærmet sylinderformet om en akse som er parallell med trinnets lengderetning og ligger under trinnet (6) idet hvert trinn er slik anordnet i forhold til trappens vangestykker (4) at en plan gjennom tredeflatens forreste og bakre kant danner en vinkel med vangestykkenes lengderetning på omtrent 45°.»

Saksøker nr. 2, Norse Aluminium Products, har også et norsk patent for fallrepstrapp. Saksøker nr. 2 har lisens fra saksøker nr. 1 for fremstilling av fallrepstrapper etter sitt patent. I nærværende sak opptrer saksøker nr. 2 som innehaver av enelisens for Norge etter saksøker nr. 1's patent.

Kunngjørelsen av patentkravet for saksøker nr. 1 fant sted januar 1958. Patentkrav var inngått allerede i september 1952.

Saksøkerne anfører at saksøkte etter 20. januar 1958 har fremstillet

Side:1224

og solgt fallrepstrapper som faller inn under verneområdet for saksøker nr. 1's patent. Saksøkte har søkt patent for sin fremstillingsmåte, men søknaden er ennå under behandling.

Saksøktes fallrepstrinn er også festet til faste vangestykker, men trinnene er bukket til to eller flere plater med forskjellige radier og hvor det i overgangen mellom flatene er anordnet halvrunde vulster på trinnets overside. - - -

Saksøkerens prosessfullmektig har anført at de trinn som saksøkte fremstiller for sine fallrepstrapper bygger på den samme tekniske idé som ligger til grunn for saksøker nr. 1's patent. De hittil alminnelig brukte fallrepstrapper har vært forsynt med innretning som bevirker at trinnene står vannrett uansett i hvilken vinkel selve fallrepstrappen står. Hensikten med oppfinnelsen er å unngå denne innretning og å ha fallrepstrinn som er faststående og som kan brukes i de vinkler som det alminnelig vil bli tale om å bruke fallrepstrappene i. Saksøker nr. 1 har løst oppgaven på den måte som er beskrevet i hans patent, nemlig ved at tredeflatene i trinnene er bøyet sylinderformet eller tilnærmet sylinderformet om en akse som er parallell med trinnets underside. Trinnet er forsynt med rifler eller lignende innretning til feste for fot. Saksøker nr. 2 har patent på et trinn som er brukket. Det trinn som fremstilles av saksøkte ligger så nær opp til saksøker nr. 1's patent at det bare kan betegnes som en modifikasjon i utførelse. Saksøkernes prosessfullmektig har anført at man ikke kan fortolke patentet ut fra en patentpåstands ord alene, men at en må ta like meget hensyn til det som er tenkt oppnådd ved patentet. Det som patentet beskytter er den grunnleggende tekniske idé.

Saksøktes prosessfullmektig har på sin side hevdet at saksøker nr. 1's patent i og for seg ikke bygger på noen original idé. Han har fremlagt en del utenlandske patenter for stiger av forskjellige typer som han mener bygger på lignende ideer. Selve den idé å fremstille trinn som kan brukes under forskjellige vinkler av fallrepstrappen, er i og for seg en nokså nærliggende tanke. Det som saksøker nr. 1 har fått patent på er kun den ene ting, nemlig den ganske bestemte fremstilling av fallrepstrinn som er beskrevet i patentet. Patentet må fortolkes i dette tilfelle etter patentpåstanden. Han fremholder videre at de fallrepstrinn som saksøkte fremstiller, er så vesentlige forskjellige fra patentet, at de ikke kommer inn under dette. - - -

Rettens bemerkninger:

De to domsmenn vil bemerke:

Norsk patent nr. 94 231 har prioritet fra 25. oktober 1951, da det tilsvarende svenske patentkrav, nå svensk patent nr. 141 836, ble innlevert i Sverige. Det svenske patent har i alt 11 påstander, og oppfinnelsen omfatter ifølge påstand 1:

«1. Fallrepstrappa, stege eller dylikt, kännetecknad därav, att den är försedd med steg, vilkas trampytor äro företrädesvis cylinderformigt krökta kring en med stegets längdriktning parallell och under detsamma liggande axel.»

Tilsvarende beskyttelse ble også krevet i det norske patentkrav. Kravet ble etter behandlingen i patentstyret godkjent med én patentpåstand som ovenfor angitt.

Side:1225

Under kravets behandling ble følgende publikasjoner anført:

Tysk patent nr. 71 080, 193 940, U.S. patent nr. 1 033 391, 1 101 359, 2265735.

På basis av de motholdne patenter ble således det norske patent bevilliget ved vesentlig mer begrenset beskyttelsesomfang enn det tilsvarende svenske patent.

Under rettsforhandlingene ble det av saksøkernes prosessfullmektig sterkt fremhevet at patentet baserer seg på en grunnleggende ny idé, og at det her følgelig dreier seg om en ny erkjennelse (pionér oppfinnelse) selv om patentpåstanden etter sin ordlyd hadde fått et begrenset omfang. En følge herav var da at patentpåstandens formulering av sylinderformet eller tilnærmet sylinderformet tredeflate måtte fortolkes i videste forstand, og også omfatte f. eks. saksøktes trappekonstruksjon med brukne trinn. Basert på dette syn blir det hevdet, støttet av henvisninger til Høyesteretts avgjørelser, at patentets beskyttesesområde ikke måtte tolkes utelukkende på basis av patentpåstanden, men at retten i slike tilfelle måtte ta hensyn til hele den grunnleggende idé ved oppfinnelsen, og at følgelig også andre modifikasjoner som ikke direkte kommer til uttrykk i påstanden, måtte betraktes som hørende inn under patentbeskyttelsen.

I motsetning hertil hevder saksøktes prosessfullmektig at det her ikke foreligger noen pionér oppfinnelse fordi det foreliggende antisiperende materiale (teknikens stand) ikke gir grunnlag for et slikt syn. Man måtte derfor holde seg til det prinsipielle syn som Høyesterett gir uttrykk for i dom av 1928, Rt. side 688, hvor det klart gis uttrykk for at patentvernet ikke kan strekke seg utover den begrensning som patentpåstanden etter sin direkte ordlyd trekker opp, og at denne Høyesteretts dom fremdeles hadde alminnelig gyldighet da det ikke foreligger plenumsavgjørelse for et avvikende syn. Et videre moment for at trapper med brukne plane flater ikke kunne falle inn under patentet så saksøktes prosessfullmektig i den kjensgjerning at norsk patent nr. 91 888, innlevert 8. november 1956, som beskytter dette trekk, var blitt bevilget uten at saksøkerens svenske patent nr. 191 836, offentliggjort 25. august 1953, var blitt motholdt.

De to domsmenn er kommet til at nevnte høyesterettsavgjørelse av 1928 og det syn som heri kommer til uttrykk, ikke kan fravikes i foreliggende sak.

Som støtte herfor vil domsmennene bemerke:

Norsk patent nr. 94 231 har som det fremgår av ovenstående klart formulerte patentpåstand, fått et begrenset beskyttelsesområde. En gjennomgåelse av de i retten fremlagte og av patentstyret anførte patentskrifter, gir etter domsmennenes mening ikke grunnlag for annet enn et patent med begrenset beskyttelsesomfang, og domsmennene vil her vise spesielt til U.S. patent nr. 1 033 391, hvorfra det er kjent å lage stiger eller lignende innretninger, med krumme trinn hvorved ifølge påstand 1, trinnenes tredeflate forblir tilnærmet horisontale selv om stigens helningsvinkel forandres.

Domsmennene er kommet til at de foreliggende omstendigheter ikke kan gi adgang til å betrakte norsk patent nr. 94231 som et pionérpatent da dets grunnleggende idé i vesentlig grad må ansees å være åpenbart

Side:1226

i det motholdte materiale, hvor det klart gis uttrykk for at patentvernet ikke kan strekke seg utover den begrensning som patentpåstanden etter sin direkte ordlyd trekker opp, og at denne høyesterettsdom fremdeles hadde alminnelig gyldighet da det ikke foreligger plenumsavgjørelse for et avvikende syn.

Domsmennene finner i denne forbindelse ikke å kunne legge avgjørende vekt på at det motholdte materiale i det vesentlige dreier seg om stiger eller lignende, så meget mer som slike innretninger i det tilsvarende svenske patent nr. 141 836 og i det opprinnelige norske patentkrav er nevnt på linje med fallrepstrapper.

Domsmennene finner derfor å måtte basere sin avgjørelse på patentpåstanden i dens foreliggende form, og patentbeskyttelsen omfatter etter dette kun de trekk å utforme trinnene med sylinderformet, eller tilnærmet sylinderformet, tredeflate og den ytterligere begrensning at hvert trinn skal være anordnet slik i forhold til trappens vangestykke, at et plan gjennom tredeflatens forreste og bakre kant danner en vinkel med vangestykkets lengderetning på omtrent 45°.»

Saksøktes trappekonstruksjon, hvis fremtredende trekk er to plane flater som støter sammen under en stump vinkel og hvor det i forbindelsespunktet mellom de to flater er anordnet en forhøyning og hvis vinkel med vangenes lengderetning utgjør ca. 55°, atskiller seg i tilstrekkelig grad fra den patenterte oppfinnelse til at patentinngrep ikke kan sees å foreligge.

Rettens formann finner å ville slutte seg til det som domsmennene foran har anført. Han vil dog bemerke at han har vært i noe tvil om selve avgjørelsen av det omtvistede spørsmål, idet begge de utførelser det her er tale om bygger på samme grunnleggende idé, og ikke synes ut fra et rent praktisk skjønn å være særlig avvikende.

Retten har ikke fått seg forelagt til avgjørelse spørsmålet om saksøkte har forbenyttelsesrett overfor norsk patent nr. 91 888, og heller ikke om dette patent er avhengig av norsk patent nr. 94321, og har derfor ikke tatt standpunkt til disse spørsmål selv om både saksøkerens og saksøktes prosessfullmektiger i innlegg og prosedyre tilla disse spørsmål betydelig vekt. - - -

Av lagmansrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Helge Refsum og sorenskriver Tage Petersson med fagkyndige domsmenn disponent, tidl. skipsfører Harald Østerbø og skips-sivilingeniør Bernhard Høstmark):

- - -

Om saksforholdet og hva partene gjorde gjeldende for byretten vises til byrettsdommen. Det er opplyst under ankeforhandlingen av 1ste avdeling at Styret for det industrielle rettsvern i november 1962 har innvilget Hans Aanensen patent på fallrepstrappetrinn med lett krummede og knekkede trinn, og at denne avgjørelse er innbrakt for styrets 2nen avdeling. Det er imidlertid ikke opplyst noe om at «Marine Aluminium, Aanensen & Co.» har fremstillet, falholdt eller forhandlet fallrepstrapper med slike trinn. - - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten.

Side:1227

Det er på det rene at motparten har fremstillet og omsatt fallrepstrapper med faste trinn av typene A og B. Lagmannsretten finner at type A, men ikke type B, er inngrep i norsk patent nr. 94 321.

Kjernen i dette er at ved at trinnet er hvelvet oppover, oppnåes at innenfor visse grenser gir en del av trinnet tilnærmet horisontalt fotfeste ved enhver helling av trappen skjønt trinnet er fast. Motpartens trinn A er også hvelvet oppover og tydelig med det formål derved å oppnå det samme.

Både Halléns trinn som det er på den tegning patentpåstanden viser til og på de foreviste modeller, og Aanensens trinn A slik det er fremstillet på de nevnte dokumenter og ved de foreviste modeller - bortsett fra den nedbøyde forkant - er forholdsvis svakt hvelvet, som rimelig er etter formålet. Ifølge patentpåstanden er trinnet i norsk patent nr. 94321 «bøyet sylinderformet eller tilnærmet sylinderformet». Især når hensyn tas til det tydelige formål, som også fremgår av patentbeskrivelsen, finner lagmannsretten at det er naturlig å forstå den siterte uttrykksmåte slik at den også omfatter en slik opphvelving som Aanensens nevnte knekkede trinn, type A, har. Vinkelen mellom de to flater innenfor forkanten på trinn A er så vidt stor - 162° som vinkelen i en regulær 20-kant - og knekken så vidt langt innpå trinnet, at det er naturlig når det spørres om det krenker det nevnte patent å regne det for «tilnærmet sylindrisk», selv om «sylindrisk» forståes som «buet» eller «rund» eller «sirkelrund». De to trinnformer løser samme oppgave ved hjelp av samme idé, nemlig opphvelving av trinnflaten. Opphvelvingsgraden er i begge trinn avpasset etter formålet. Den er, bortsett fra den nedbøyede forkant, forholdsvis svak.

Patentbeskrivelsen, som kan tas til hjelp ved fortolkningen av patentpåstanden, se Høyesteretts dom i Rt-1933-529, nevner et sted «det krumme eller bukkede trinn». Motparten har fremholdt at lignende uttrykk på foranledning av patentstyret ble strøket et annet sted i beskrivelsen, og at det må skyldes en lapsus at det ble stående igjen et sted. Det er ikke så lett å anta at det skulle foreligge en lapsus. Når uttrykket er blitt stående et sted, finner retten i hvert fall at uttrykket «sylinderformet eller tilnærmet sylinderformet» ikke kan fortolkes restriktivt fordi uttrykket «bukkede» et annet sted i beskrivelsen ikke ble beholdt.

Norsk pat. 94 321 gjelder for trinn med «omtrent» 45° vinkel mellom lengderetningen av vangene og et plan gjennom forkanten og bakkanten av tredeflaten. Retten finner ikke at «omtrent» betyr avvikelse begrenset som bestemt om «cirka» i kjøpslovens §66 annet ledd. Motpartens trinn A har som nevnt tilsvarende vinkel på 55°, og de to deler av flaten danner 45° og 63° med vangene. Lagmannsretten finner at denne helling ligger innenfor begrensningen til «omtrent» 45°.

Den nedbøyede forkant hører etter rettens mening ikke med til det som er beskyttet ved norsk patent 94321. Når patentpåstanden med henvisningstall sammenholdes med tegningen med tall, omfatter den bare del 6, dvs. den svakere hvelvede del av trinnet, ikke del 8, som er den sterkere nedbøyede forkant. Det opprinnelige patentkrav inneholdt særskilt påstand om patent på blant annet den nedbøyede forkant, overensstemmende med det svenske patent. Under den langvarige

Side:1228

korrespondanse mellom Halléns representant og patentstyret ble blant annet denne påstand frafalt.

Tallhenvisningene i den sluttelig gjenstående påstand til tegningen ble tilføyet etter forlangende av patentstyret. Halléns representant hadde ganske visst fremholdt at de frafalte påstander, eller flere av dem, som han medga ikke inneholdt noe selvstendig nytt, gjaldt spesielle utførelsesformer og måtte sees i sammenheng med hovedpåstanden. Når underpåstanden som følge av patentstyrets standpunkt ble strøket, og innholdet av den gjenstående påstand forsynt med henvisninger til tegningen som nevnt, må patentet allikevel forståes slik at den nedbøyede forkant ikke er et ledd i det. Motpartens trinn B er da ikke inngrep i patentet.

De ankende har påstått motparten kjent uberettiget til å fremstille, falholde eller forhandle fallrepstrapper med faste, buede eller knekkede trinn.

En så omfattende og generell påstand kan ikke gis medhold. Retten finner ikke å kunne fastslå at faste buede eller knekkede trinn betingelsesløst, altså uansett hvordan de er buet eller knekket eller plasert eller nærmere utformet, krenker norsk patent nr. 94321. Etter prosedyren menes således påstanden å omfatte motpartens faste trinn B, som retten ikke har funnet å være i strid med patentet. Det som kan fastslåes i denne saken er at motparten er uberettiget til å fremstille osv. fallrepstrapper med faste trinn av den konkrete foran nevnte type A. Dette vil det bli gitt dom for. Om patentet vil bli krenket ved andre faste trinntyper som måtte bli fremstillet eller omsatt i fremtiden, vil kunne prøves når så måtte skje.

Ifølge patentlovens §38 første ledd har motparten plikt til å legge fra seg til de ankende det han har innvunnet ved å fremstille eller omsette fallrepstrapper med faste trinn av type A.

Derimot finner rettens flertall, de tre fagdommere og skipsreder Østerbø, ikke å kunne legge til grunn at inngrepet er skjedd forsettlig eller uaktsomt.

Man har ikke forstått de ankende slik at det hevdes at patentinngrepet er forsettlig, og finner i hvert fall ikke at det er grunnlag for å anta at det foreligger forsett. Flertallet finner heller ikke at det foreligger ansvarsbetingende uaktsomhet. Spørsmålet om hvorvidt patentinngrep er skjedd avhenger av fortolkning av patentlovens §19 og norsk patent nr. 94 321. I brev av 28. september 1957 underrettet A/S Bryns Patentkontor motparten om at det hadde brakt i erfaring at motparten fremstillet og omsatte en fallrepstrapp av en konstruksjon som ingeniør Hallén hadde søkt patent på. Det henstilles i brevet at motparten opphører med dette, og tas forbehold om erstatning. Det finnes også godtgjort at en patentingeniør en gang overfor motparten eller daværende deltager i motpartens firma Bardon Christophersen, ga uttrykk for at han mente at hvis ingeniør Halléns patentkrav ble innvilget, ville det omfatte en konstruksjon Aanensen søkte patent på. Den svarte til eller omfattet foran nevnte type A. Bardon Christophersen, som har fått norsk patent på en lignende konstruksjon som motpartens type A, valgte å ordne seg med ingeniør Hallén, og betaler avgift til ham. På den annen side har motparten imidlertid fått medhold av byretten med fagkyndige domsmenn i at hans trinn ikke krenker norsk patent nr.

Side:1229

94 321 i dets endelige form, som er snevrere enn Halléns opprinnelige søknad og hans svenske og danske patenter. En del av de opprinnelige norske påstander var frafalt på tidspunktet for advarslene, men det opprettholdes fremdeles mer enn det som ble det endelige patent. Henvisningen i patentpåstanden til en vinkel på omtrent 45 kom så vidt forståes til på et senere stadium av forhandlingene mellom Halléns representant og patentstyret. Motparten har også for lagmannsretten fremstillet et sakkyndig vitne, patentingeniør, K. B. Halvorsen, som har gitt uttrykk for at norsk patent nr. 94321 ikke omfatter en konstruksjon som motpartens type A.

Under disse omstendigheter bør det formentlig erkjennes at det kan være delte meninger om hvorvidt patentet skal forståes slik at patentvernet er omfattende nok til å dekke motpartens trinn type A. Rettens flertall er derfor blitt stående ved at det ikke ansees påvist ansvarsbetingende uaktsomhet.

Domsmann Høstmark mener at patentinngrepet er skjedd uaktsomt.

Det dreier seg her om et forhold av så delikat natur at det tilsier skjerpede krav til aktsomhet om man ikke skal tre andres interesser for nær.

Ankemotparten har ikke påberopt seg noe som tyder på sådan aktsomhet. Tvert imot tyder firmaets handlemåte på et i forhold til ingeniør Halléns norske patent uaktsomt forsøk på å høste fordel av ingeniør Halléns bærende idé.

Domsmann Høstmark kan heller ikke i denne anledning tillegge det forhold noen vekt at man mener seg å ha stor sjanse til å få medhold i et spørsmål hvorom det for fagmannen er klart at de lærde strides. Han finner derfor at patentinngrepet er uaktsomt, og at de ankende har krav på erstatning for påført skade og tap.

Det materiale som foreligger til bestemmelse av størrelsen av motpartens fortjeneste er lite fyldig, og ikke tilstrekkelig til at fortjenesten kan beregnes. Det gir imidlertid momenter til støtte for en skjønnsmessig vurdering av den.

Det nevnte materiale består av 3 oppstillinger over fakturabeløp m.v. og et «utdrag av fakturaer fra Marine Aluminium, Aanensen & Co.». Materialet er fremlagt av de ankende, som har fått det fra motparten, og inneholder etter det opplyste oppgave over motpartens omsetning av fallrepstrapper med knekkede trinn. Retten forstår det slik at det gjelder trinn av typen A, da motparten ikke regner trinn av type B for knekkede. 2 av oppstillingene forelå for byretten. Den ene av disse inneholder bestillingsdatum, leveringsdatum, fakturadatum, antall fallrep, antall plattformer, fakturabeløp, fallrepets kostpris og fortjeneste. Leveringsdagene er fra 23. oktober 1958 til 29. september 1960. Den andre inneholder fakturanummer, ordrenummer, kjøper, bestillingsdatum, fakturadatum, antall fallrep, antall plattformer, fakturabeløp inkl. frakt, pris uten kommisjon, plattf. og frakt, og fortjeneste. Fakturadatoene er fra 19. november 1960 til 20. september 1961. Den tredje oppstilling, som er fremlagt under ankeforhandlingen, inneholder fakturanummer, antall fallrep, antall plattformer, brutto fakturabeløp, produksjonspris på fallrepstrapper og fortjeneste. Det er opplyst at den gjelder omsetningen etter den tid de foregående omfatter, frem til ankeforhandlingen.

Side:1230

Oppstillingene viser samlet omsetning 114 fallrepstrapper og 84 plattformer og sum av fakturabeløp kr. 526 348,50. Summene av «fallrepets kostpris», «pris uten kommisjon plattf. og frakt» og «produksjonspris på fallrepstrapper» er tilsammen kr. 345 750. Den oppførte fortjeneste er tilsammen kr. 36 369. Et tap på kr. 397 som er oppført på en levering er da ikke trukket fra. Hans Aanensen har forklart at man regner med en gjennomsnittlig fortjeneste på 10 % av utgiftene til materialer, arbeidspenger, «driftsomkostninger» og avskrivninger. Det går frem av oppstillingene at fortjenesten bare er fortjeneste på selve fallrepstrappene, ikke på plattformer. Hans Aanensen har videre forklart at fallrepstrapper er omtrent 50 % av bedriftens produksjon, og at omtrent 10 % av fallrepstrappene lages med knekkede trinn.

Det er ikke gitt noen egentlig forklaring på hvordan de fortjenestebeløp som er oppført for hver enkelt levering fremkommer. De avviker i enkelte tilfelle meget fra forskjellen mellom fakturapris og selvkostende. De ankende har spesielt pekt på faktura nr. 3644, fakturabeløp for 2 fallrep og 2 plattformer kr. 14 575, selvkostende for fallrepene kr. 8128, fortjeneste kr. 754. Det er på det rene at bare ca. kr. 1700 av forskjellen mellom de to førstnevnte beløp skyldes plattformene.

Bardon Christophersen har forklart at han anslår den fortjeneste han oppnår til omkring kr. 30 pr. trinn, hvorav kr. 10 går til dekning av lisensavgift til ingeniør Hallén, og at det gjennomsnittlig er omkring 30 trinn i hver fallrepstrapp.

Retten har ikke materiale til å bedømme om motpartens ansettelse av fortjenesten bygger på riktige prinsipper når det gjelder beregningen av driftsomkostningene og av den andel av disse som faller på produksjonen av fallrepstrapper med trinn av type A.

Retten finner det ikke riktig å holde plattformer utenfor. Slike plattformer er det nemlig ikke avsetning på unntatt sammen med fallrepstrapper. Ved å lage og selge fallrepstrappene har motparten følgelig også innvunnet fortjenesten på plattformene.

Retten finner som nevnt at det materiale som er fremlagt ikke er tilstrekkelig til at det kan foretas en selv tilnærmet matematisk beregning av fortjenesten. Skjønnsmessig bestemmes denne, inklusive fortjeneste på plattformer, til kr. 70 000.

Domsmann Høstmark stemmer for at Marine Aluminium, Aanensen & Co. dømmes til dessuten å betale de ankende kr. 50 000 i erstatning, idet han antar at de ankende er påført et samlet tap på kr. 120000. - - -

Side:1231