Rt-1964-1307
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1964-11-24 |
| Publisert: | Rt-1964-1307 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 144 B |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Eckhoff, Bendiksby, Helgesen, Mindretall: Ryssdal, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §392, §393, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §39, §39b, Straffeloven (1902) |
Dommer Eckhoff: Ved dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 26. april 1957 ble A, født xx.xx.1913, dømt for flere tyverier til en fengselsstraff på 2 år og 6 måneder. Samtidig ble påtalemyndigheten bemyndiget til i samsvar med straffeloven §39 nr. 1 litra a-f å anvende sikring så lenge det fantes påkrevet, dog ikke utover en tid av 5 år uten rettens samtykke. Lagretten hadde da med mer enn 6 stemmer bekreftet at betingelsene etter §39 nr. 1 og 2 var til stede, jfr. straffeloven §39b nr. 3 annet ledd.
Straffetiden utløp 26. mai 1959, og domfelte gikk samme dag over til sikring. Han rømte imidlertid et par måneder senere fra det alkoholikerhjem han var anbrakt i. Han er senere hvert år i 1959,1960, 1961, 1962 og 1963 dømt for vinningsforbrytelser m.v. ved svenske domstoler, og han har utstått straff i svenske fengsler en vesentlig del av tiden.
Før utløpet av sikringstiden utferdiget statsadvokaten 23. mars 1964 tiltalebeslutning ved Oslo byrett i medhold av straffeloven §39 nr. 3 annet ledd for å få rettens bemyndigelse til forlenget anvendelse av sikringsmidler. For byretten forelå det uttalelser fra psykiatrisk sakkyndige om at tiltalte fortsatt var en person med varig svekkede sjelsevner, og at det av den grunn var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Mot tiltaltes protest fant Oslo byrett at det var grunnlag for å forlenge sikringstiden, og ved dom avsagt 3. september 1964 ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til å anvende de i straffeloven §39 nr. 1 a-f nevnte sikringsmidler for en tid av inntil 5 år, utover hvilken tid sikringsmidler ikke må anvendes uten rettens samtykke.
Side:1308
A påanket på stedet avgjørelsen til Høyesterett, fordi han mente at han feilaktig var idømt sikring.
Utenfor anken er det fra aktors side pekt på at sikringsdommen av 1957 ble avsagt av lagmannsretten etter at lagretten hadde uttalt seg om at vilkårene for sikring var til stede, og at spørsmålet om forlengelse av sikringen skulle vært forelagt lagmannsretten, jfr. kjennelse av Kjæremålsutvalget gjengitt i Rt-1931-608, som kan påberopes til støtte for denne oppfatning. Men aktor har hevdet at, selv om man ser det så at det ikke foreligger en avgjørelse av rett domstol, jfr. straffeprosessloven §393 annet ledd nr. 3, bør feilen ikke føre til opphevelse, fordi byrettens avgjørelse støttet til sakkyndige åpenbart må være riktig» jfr. §392 annet ledd. Forsvareren har hevdet at dommen bør oppheves, og at tiltalte må ha krav på å få spørsmålet avgjort av lagmannsretten. Han har bl.a. anført at så vel lagmannsretten som Høyesterett ville vært bundet om lagretten hadde besvart spørsmålet om vilkårene for sikring forelå, benektende, og at det synes betenkelig om Høyesterett avgjør saken mot tiltalte uten forutgående lagmannsrettsbehandlig.
Jeg antar at det er en feil at saken av påtalemyndigheten er brakt inn til avgjørelse ved byretten istedenfor lagmannsretten, og at feilen er av den art at dommen ikke bør bli stående, jfr. straffeprosessloven §392 annet ledd og §393 annet ledd nr. 3.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Før Eidsivating lagmannsrett avsa den dom av 26. april 1957 som førstvoterende har nevnt, hadde Oslo byrett 6. mars 1957 avsagt en helt tilsvarende dom for de samme forhold. Dette gjaldt både den idømte straff og bemyndigelsen for påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler. Domfelte begjærte fornyet behandling for et enkelt forhold, og under den fornyede behandling tok lagmannsretten også standpunkt til sikringsspørsmålet. Loven inneholder ikke noen bestemmelse om hvilken domstol som i et slikt tilfelle skal behandle begjæring fra påtalemyndigheten om forlengelse av sikringstiden, men selv om man antar at det var uriktig at dette spørsmål ble avgjort ved dom av Oslo byrett, er det etter min mening i dette tilfelle ikke grunnlag for å la feilen lede til at byrettens dom blir opphevet.
Det er ikke anket over saksbehandlingen, og etter straffeprosesslovens §392 annet ledd kan Høyesterett da bare «etter omstendighetene kjenne ugyldig en fellende dom, hvis riktighet fremstiller seg som tvilsom, fordi vesentlig til betryggelse for siktede tjenende rettsregler er tilsidesatte». Jeg antar at dette
Side:1309
i prinsippet må gjelde selv om det er begått en rettergangsfeil av den art som er nevnt i straffeprosesslovens §393 annet ledd nr. 1-6, og jeg viser for så vidt til Salomonsen (1925) bind 11 side 70. Derimot uttaler Skeie (1939) bind II side 64 at feil av den art som er nevnt i §393 annet ledd alltid må begrunne tvil om dommens riktighet. Som oftest vil nok dette være tilfelle, men en sak kan etter omstendighetene ligge slik an at det på tross av feilen ikke kan være noen som helst tvil om dommens riktighet. Således har Høyesterett flere ganger latt en dom bli stående selv om saken ikke var pådømt av rett domstol, se Rt-1948-1078, 1949 413 og 1951 404. Noe annerledes er forholdet når saken overhodet ikke skulle ha vært fremmet, for eksempel fordi den er reist av inkompetent påtalemyndighet, og så vidt jeg kan se, er en fellende dom i slike tilfelle uten videre blitt opphevet til tross for at en rettergangsfeil av denne art ikke er nevnt i §393, 2. ledd.
Når det gjelder spørsmål om hvorvidt domfelte er «en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner», og om det er fare for at gjerningsmannen på grunn av sådan tilstand atter vil foreta en straffbar handling, jfr. straffelovens §39 nr. 1, er særlig å merke at Høyesterett har kompetanse til å ta det standpunkt at disse vilkår ikke foreligger. Dette gjelder selv om byretten eller lagmannsretten er kommet til at vilkårene er til stede. Etter min mening er dette av betydning når man skal vurdere virkningen av en saksbehandlingsfeil i en sak som bare gjelder spørsmålet om å forlenge sikringstiden. Hvis saken - som i dette tilfelle - er reist av kompetent påtalemyndighet og den er tilstrekkelig opplyst, blir det ikke tale om å opprettholde en dom «hvis riktighet fremstiller seg som tvilsom», idet Høyesterett selv kan avgjøre om de nevnte vilkår etter straffelovens §39 er til stede, og om det i tilfelle er grunn til å forlenge sikringstiden.
Den foreliggende sak gjelder en person som var straffedømt 12 ganger da Eidsivating lagmannsrett avsa dommen av 26. april 1957, og som - etter å ha sonet den straff han ble ilagt ved lagmannsrettens dom - i sikringstiden ble straffedømt 5 ganger ved forskjellige svenske domstoler. Før påtalemyndigheten utferdiget tiltalebeslutning for å få sikringstiden forlenget, ble det innhentet uttalelse fra overlege Kinnerød som var med på å avgi rettspsykiatrisk erklæring av 21. januar 1957 om tiltalte, og som også hadde tilsyn med ham da han i 1962 var på Ila sikringsanstalt. Overlege Kinnerød fant ikke grunnlag for å endre den tidligere erklæring om at tiltalte er en person med varig svekkede sjelsevner, og at det på grunn av hans tilstand er fare for nye straffbare handlinger. To nye sakkyndige som etter foretatt undersøkelse har avgitt erklæringer av 7. juni og 24. juli 1964, er begge kommet til samme resultat. Det kan etter min mening ikke vært tvilsomt at lovens vilkår for å forlenge sikringstiden er til stede, og etter de opplysninger som foreligger, er jeg enig med byretten i at påtalemyndigheten for en tid av
Side:1310
inntil 5 år bør gis bemyndigelse til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a-f.
Etter dette stemmer jeg for at anken forkastes.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Eckhoff.
Dommer Helgesen: Likeså.
Dommer Thrap: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Ryssdal.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.