Rt-1964-1355

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-12-12
Publisert:	Rt-1964-1355
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 150 B
Parter:	Adolf Sæthre (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot Ole Flaaseth (advokat Ragnar Herud jr. - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Hiorthøy, Roll Matthiesen, Gaarder, Thrap
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §5, §7, §9, Skjønnsprosessloven (1917), §11, §1, §2, §3, §6, Odelsloven (1821), Vergemålsloven (1927) §59

Dommer Stabel: Ved stevning av 21. september 1961 har Adolf Sæthre reist sak mot sin halvbror Ole Flaaseth til odelsløsning av eiendommen Revholt skog, gnr. 113 bnr. 21 i Grue. Denne eiendom, som da hadde et litt større areal enn nå - noe jeg senere kommer tilbake til - ble ved skjøte tinglyst 2. september 1901 kjøpt av partenes felles farfar, Th. Flaaseth, sammen med Th. Thoresen, og disse to satt med den som sameiere for en ideell halvdel hver. Ved skjøte tinglyst 17. februar 1909 ble de på tilsvarende måte sameiere i en tilgrensende - og betydelig mindre - skogstrekning, gnr. 113 bnr. 12. Ved skjøte, tinglyst 11. mars 1927, overdrog Th. Flaaseth sin ideelle halvpart i begge eiendommer til sønnen Peder Flaaseth, partenes far. Denne levde da siden 1914 i ekteskap med Ingeborg Flaaseth, saksøktes mor, men hadde tidligere vært gift med saksøkerens mor, Alette, som var død i 1911. I 1930-årene ble sameiet mellom Peder Flaaseth og Th. Thoresen i de to skogteigene oppløst ved makskifte på den måten at hver fikk sin del til full eiendom. For at delene skulle bli jevnbyrdige, jfr. odelslovens §7, ble et mindre stykke av bnr. 21 ved skylddeling skilt ut som bnr. 105 og overtatt av Th. Thoresen, som også fikk hele bnr. 12, til sammen 569 mål, mens Peder Flaaseth beholdt det gjenværende bnr. 21 på 842 mål. Den 11. november 1936 utferdiget Peder og Ingeborg Flaaseth skjøte på bnr. 21 til sine sønner Thorleif og Ole (saksøkte), men skjøtet ble ikke tinglyst før den 2. februar 1960 etter at Thorleif var død kort tid i forveien. Samtidig med denne tinglysningen ble det tinglyst skjøte fra Peder og Ingeborg til Ole på Thorleifs halvpart i eiendommen, som foreldrene hadde arvet etter Thorleif. Forliksklage i odelssaken ble tatt ut 2. september 1960.

I odelssaken avsa Solør herredsrett den 17. juni 1963 dom med slik domsslutning: «Ole Flaaseth tilpliktes å gi Adolf Sæthre

Side:1356

skjøte på tre fjerdedeler av eiendommen Revholt skog, gnr. 113 bnr. 21 av skyld mark 1.64 i Grue, mot å få utbetalt tre fjerdedeler av den i odelsovertaksten fastsatte løsningssum kr. 141.600.-, altså kr. 106.200.-, og å fravike tre fjerdedeler av eiendommen under lovens tvang april faredag 1964. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.» - Dommen ble avsagt under dissens fra rettens formann, idet denne mente at annet barnekull etter delingen i 1930-årene hadde fortrinnsrett til 1/2-del av bnr. 21, ikke bare til 1/4-del slik som antatt av flertallet.

Dommen ble av Adolf Sæthre innanket for Eidsivating lagmannsrett, som kom til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsrettens dom, som ble avsagt den 17. februar 1964, har denne domsslutning: «Ole Flaaseth tilpliktes å gi Adolf Sætre skjøte på en fjerdedel av eiendommen Revholt skog, gnr. 113 bnr. 21 av skyld m. 1.64 i Grue mot å få utbetalt 30.000 - trettitusen - kroner og å fravike en fjerdedel av eiendommen under lovens tvang april faredag 1964. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten henvises til disse retters domsgrunner. Adolf Sæthre har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom, og nedlagt denne påstand:

«I. Ole Flaaseth dømmes til å utstede skjøte på Revholt skog, gnr. 113 bnr. 21 i Grue, til Adolf Sætre og fravike og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1965 mot å få utbetalt løsningssummen, kr. 141.600,-, overensstemmende med odelslovens regler.

Subsidiært: Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at fravikelsen settes til 14. april 1965.

Subsidiært: Ole Flaaseth dømmes til å utstede skjøte på en ideell halvpart av Revholt skog gnr. 113 bnr. 21 i Grue og å fravike eiendommen innen 14. april 1965 mot å få utbetalt løsningssummen for den ideelle halvpart, kr. 60.000.-, etter odelslovens regler.

Subsidiært: Ole Flaaseth dømmes til å utstede skjøte på en ideell 3/8 av Revholt skog gnr. 113 bnr. 21 i Grue og å fravike eiendommen innen 14. april 1965 mot å få utbetalt løsningssummen for en ideell 3/8 av eiendommen, kr. 53.100.-, etter odelslovens regler.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fravikelsen settes til 14. april 1965.

II. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Motparten, Ole Flaaseth, har tatt til gjenmæle, og har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 17/2 1964 stadfestes, dog således at fravikelsen settes til 14/4 1965.

2. Ole Flaaseth tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Partenes anførsler faller i stor utstrekning, men ikke helt, sammen med prosedyren for de tidligere retter. De synspunkter som har vært gjort gjeldende for Høyesterett, faller i tre hovedgrupper, og er i korthet følgende:

Side:1357

1) For så vidt angår den odelsrettslige stilling før delingen i 1930-årene er det enighet om at barna av Peder Flaaseths første ekteskap nest etter Peder hadde beste odelsrett til den ideelle andel i bnr. 21, idet denne var odelsgods på Th. Flaaseths hånd før salget til Peder. Saksøkeren hevder at første barnekull hadde prioritet foran annet kull også til Flaaseths ideelle andel i bnr. 12, enda Peder var gift med sin annen hustru i hele den tid, ca. 2 år, da han fullførte den av faren påbegynte odelshevd. Han bygger sitt standpunkt på det syn at begge barnekull i dette tilfelle har fått sin odel gjennom hevd av felles far og farfar. Det er da ikke riktig å se barna av første ekteskap som særkullsbarn i relasjon til odelshevden. Barna har fått odel etter alder og kjønn i samsvar med de alminnelige regler i odelslovens §2, §3 jfr. §11.

Ankemotpartens syn på dette spørsmål er at fortrinnsrett for annet barnekull til andelen i bnr. 12 følger direkte av odelslovens §5 første ledd, da odelshevden ble fullført av Peder Flaaseth i ekteskap med hustru nr. 2. Hustru nr. 1 hadde ikke på noe tidspunkt vært med på å odelshevde sammen med ham. At det første ekteskap besto da Peders far påbegynte odelshevden, er irrelevant i forhold til reglene i lovens §5.

2) Når det gjelder virkningen av den deling som fant sted i 1930-årene, hevder den ankende part prinsipalt at selv om annet barnekull skulle hatt best odelsrett til en ideell 1/2-del av bnr. 12 før delingen, så er det ingen hjemmel for å erstatte denne fortrinnsrett med en fortrinnsrett i den gjenværende del av bnr. 21, som odelsrettslig sett må ses som en helt annen eiendom. Odelslovens §7 får bare betydning for rettsforholdet mellom familiene Flaaseth og Thoresen, og kan ikke endre odelsrekkefølgen innen Flaasethfamilien slik denne var fastslått før delingen for så vidt angår bnr. 21. - Subsidiært gjøres gjeldende at hvis det skal anerkjennes noen fortrinnsrett for annet barnekull i bnr. 21, så må den iallfall i samsvar med herredsrettens dom begrenses på grunnlag av forholdet mellom de arealer som hvert kulls fortrinnsrett var knyttet til før delingen.

Ankemotparten hevder på dette punkt - i samsvar med lagmannsrettens dom - at annen hustrus og annet barnekulls fortrinnsrett til en ideell halvdel av bnr. 12 ved delingen ble erstattet med fortrinnsrett til en ideell halvdel av bnr. 21, idet Peders erverv av eneeiendomsrett til dette bare ble mulig ved at han oppgav sin ideelle halvdel i bnr. 12 og derved ofret Flaasethfamiliens odelsrett i denne eiendom. Det erkjennes at Peder også måtte ofre noe av bnr. 21 og at denne eiendom var mer verd enn bnr. 12, men disse forhold er det ikke mulig å gi første barnekull odelsrettslig kompensasjon for, da det ikke er noe sikkert grunnlag for å fastslå de enkelte skogteigers relative verdi før og etter delingen. Å bygge på arealenes utstrekning, slik herredsretten har gjort, fører helt galt avsted, da verdien pr. arealenhet kan være høyst forskjellig. Delingsresultatet viser at bnr. 12 må ha hatt betydelig større verdi pr. arealenhet enn bnr. 21.

3) For så vidt angår spørsmålet om preskripsjon av første

Side:1358

barnekulls odelsrett hevder den ankende part i tilslutning til herredsrettens dom at det ikke ble foretatt noen endelig og bindende overdragelse til brødrene Thorleif og Ole gjennom skjøtet av 1936. At skjøtet ikke ble tinglyst før i 1960 og at Peder lot seg skatteligne som eier må iallfall indisere at overdragelsen er omgjort etterpå. Under ingen omstendighet kan det som er foregått, gi grunnlag for hevd av slik art som kan utelukke bedre odelsrett. Til slik hevd må kreves at hevderen har sittet med eiendommen med «full eiendomsrett» i samsvar med prinsippet i odelslovens §1, og det er ikke tilfellet her når hensyn tas bl.a. til at brødrene var umyndige ved kjøpet og at det ikke ble innhentet samtykke fra overformynderiet. Det må i denne sammenheng også tillegges vekt at overdragelsen ble holdt skjult for den annen del av familien, som således ikke hadde noen mulighet for å gjøre sin bedre odelsrett gjeldende.

Ankemotparten slutter seg på dette punkt til lagmannsrettens vurdering om at det fra første stund har foreligget en fullt gyldig eiendomsoverdragelse. Hva angår utgangspunktet for odelspreskripsjonen gjør han gjeldende at vilkårene for alminnelig eiendomshevd var til stede helt fra kjøpet, og at hevden ble fullført 20 år etter skjøtet fra faren, altså den 11. november 1956. For så vidt angår Oles opprinnelige andel er første barnekulls odelsrett derfor preskribert etter odelslovens §9 ved at odelssak ikke ble reist innen 3 år etter hevdstidens utløp. Det erkjennes at odelsretten ikke er preskribert for så vidt angår den ideelle halvdel som opprinnelig tilhørte Thorleif, da denne etter Thorleifs død gikk over til foreldrene.

Partene er - i motsetning til for de tidligere retter - enige om at det kan gis dom for avståelse av en så stor ideell andel som Høyesterett kommer frem til, uansett om denne andel korresponderer med noe alternativ i den avgitte takst. Blir andelen større enn en 1/2-del, skal bygges på en tilsvarende prosent av taksten for den hele eiendom. Blir den mindre enn en 1/2-del, skal takstbeløpet for avståelse av en ideell halvdel legges til grunn for beregning av avståelsessummen.

Til bruk for Høyesterett har partene og 7 vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Bevismaterialet er i alt vesentlig det samme som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

For så vidt angår den odelsrettslige stilling vedkommende bnr. 12 før delingen er jeg enig med de tidligere retter i at annet barnekull hadde best prioritet til Flaaseths ideelle halvdel. Det er på det rene at Peder Flaaseth var gift med sin hustru nr. 2 i den tid da han fullførte den av faren påbegynte odelshevd, og det følger da etter min mening direkte av odelslovens §5 første ledd at eiendomsandelen ble hevdet av Peder og Ingeborg «for fælleds avkom», dvs. for avkommet i annet ekteskap. Barna av første ekteskap må anses som «særkullsbarn» i relasjon til denne odelshevd, og jeg finner intet grunnlag for at de kan påberope seg de alminnelige prioritetsregler i lovens §2, §3 jfr. §11 til å

Side:1359

oppnå fortrinnsrett overfor annet barnekull på tvers av særregelen i §5 første ledd. Jeg tilføyer at partene for Høyesterett har vært enige om at forholdet ikke går inn under §5 annet ledd.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten når det gjelder den odelsrettslige stilling etter at sameiene var oppløst ved makeskifte. Jeg tar utgangspunkt i, hva begge parter synes å være enige om, at all odelsrett for Flaaseth til bnr. 12, dvs. den eiendom som annet barnekulls fortrinnsrett var knyttet til, falt bort i og med at den vestre del av skogen ved makeskiftet gikk over til Thoresen. Til gjengjeld ble Flaaseths odelsrett utvidet til å gjelde hele den gjenværende del av bnr. 21, mens den før var begrenset til en ideell halvdel. Det kan da etter min mening ikke være særlig tvilsomt at hustru nr. 2 og annet barnekull etter delingen fikk fortrinnsrett til en ideell andel av bnr. 21 som erstatning for den tapte rett i bnr. 12. Så langt er jeg enig i de tidligere retters syn. Når det gjelder den nærmere fordeling av fortrinnsretten mellom de to barnekull, har jeg imidlertid en oppfatning som avviker både fra lagmannsrettens og herredsrettens. Jeg ser det slik at ingen eksakt tallmessig fordeling kan utledes av odelslovens system i et makeskiftetilfelle som dette, hvor de to barnekull før makeskiftet hadde fortrinnsrett til en ideell andel i hver sin eiendom med forskjellig størrelse og verdi, og hvor ingen sikre opplysninger foreligger om den ene eiendoms verdi i forhold til den annens. I dette tilfelle kompliseres forholdet ytterligere ved at en del av den eiendom Peder beholdt - bnr. 21 - fikk sitt areal redusert i forbindelse med makeskiftet. Avgjørelsen må, antar jeg, treffes etter en konkret skjønnsmessig vurdering med sikte på at forholdet mellom verdien av de to barnekulls fortrinnsrett skal være tilnærmet det samme som før delingen. Lagmannsrettens delingsnorm - en halvdel på hver - tilfredsstiller ikke denne målsetting når hensyn tas til at bnr. 21 var vesentlig større enn bnr. 12 og utvilsomt mer verd før delingen. Her kan nevnes at bnr. 21, på 1087 mål, ble kjøpt i 1901 for kr. 16.600 og bnr. 12, på 321 mål, i 1909 for kr. 4.000. Heller ikke herredsrettens deling - på grunnlag av de enkelte eiendommers areal - gir etter min mening en tilfredsstillende løsning, da verdien pr. arealenhet etter de foreliggende opplysninger må ha vært betydelig større i bnr. 12 enn i bnr. 21, noe som fremgår av delingsresultatet.

Hvis man ser isolert på bnr. 21, er det ikke så sterke holdepunkter for å regne med variasjoner i verdien pr. arealenhet. Under prosedyren for Høyesterett har derfor vært antydet en annen beregningsmåte med utgangspunkt i arealoppgavene for bnr. 21 alene, på grunnlag av følgende oppstilling: Det opprinnelige areal var 1087 mål, hvorav Peders ideelle halvdel svarte til 543.5. Ved delingen ble fraskilt 245 mål (bnr. 105). Peder fikk ved delingen eneeiendomsrett til det reduserte bnr. 21 med 842 mål (1087-: 245). Når fra dette trekkes hans eiendomsandel før delingen, 543.5 mål, fremkommer et tall på 298.5 mål, som kan sies å representere det

Side:1360

arealtilskudd som skriver seg fra innbyttet med den ideelle halvpart av bnr. 12. Dette tilsvarer ca. 35.5 % av hele det nåværende bnr. 21.

Denne oppstilling kan ikke ses som uttrykk for en eksakt beregning, da den ikke tar hensyn til mulighetene for variasjoner i verdien pr. arealenhet innen bnr. 21. Men den synes allikevel å gi et brukbart utgangspunkt for en skjønnsmessig fordeling av odelsprioriteten ut fra det hovedhensyn jeg nettopp har nevnt. Jeg antar at første barnekulls fortrinnsrett etter delingen kan settes til 2/3 og annet barnekulls til 1/3 av eiendommens verdi.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om odelspreskripsjon, og understreker her at ankemotparten ikke har gjort gjeldende at noen del av første barnekulls odelsrett er bortfalt ved odelsmothevd som nevnt i odelslovens §6. Ankemotpartens synspunkt er - som tidligere nevnt - at brødrene Thorleif og Ole Flaaseth ble eiere av skogen ved skjøtet fra foreldrene av 11. november 1936, at de alminnelige betingelser for eiendomshevd deretter var til stede i 20 år og at odelsretten for så vidt angår Oles halvdel ble preskribert etter lovens §9 derved at odelssak ikke ble reist i løpet av 3 år etter hevdstidens utløp den 11. november 1956. Jeg antar at ankemotparten må gis medhold i dette, og kan for så vidt i alt vesentlig henvise til lagmannsrettens begrunnelse. Størst vekt legger jeg på det faktum at skogen ble drevet av Thorleif inntil han ble alvorlig syk i 1955 og at utbyttet hele tiden ble delt mellom ham og Ole. Jeg kan ikke anse hevd utelukket ved det forhold at det ble unnlatt å innhente samtykke fra overformynderiet til salg av eiendommen i samsvar med lov om vergemål for umyndige §59. Heller ikke kan jeg anse det avgjørende at eiendomsoverføringen ikke kom til syne på utvetydig måte overfor omverdenen, herunder den odelsberettigede familie. Om dette henvises til lagmannsrettens begrunnelse og til høyesterettsdom i Rt-1956-1063. Den ankende part har særskilt gjort gjeldende at hevdstiden i dette tilfelle tidligst kan regnes fra driftsåret 1938-39, da opplysningene tyder på at det var Peder selv som forestod driften og salg av tømmer så sent som i 1937-38. Jeg antar at han heller ikke kan høres med dette. Når forholdet vurderes i lys av de opplysninger som foreligger om driften i alle år etterpå, mener jeg det er grunnlag for å bygge på at Thorleif og Ole, eller Thorleif på egne og Oles vegne, allerede fra skjøteutstedelsen i 1936 overtok bruken av skogstykket på en slik måte som gir grunnlag for hevd.

Da odelsretten etter dette må anses preskribert for så vidt angår Oles opprinnelige andel, blir det mitt resultat at den ankende part tillates å løse halvdelen av den ideelle andel på 2/3 av eiendommen som første barnekull etter mitt syn fikk fortrinnsrett til ved delingen i 1930-årene. Da løsning blir tillatt for 1/3 av eiendommen, dvs for mindre enn en halvdel, blir løsningssummen å beregne på grunnlag av overskjønnets takst kr. 60.000 for en ideell halvdel. Løsningssummen blir da kr. 40.000. Som tidligere nevnt er partene enige om en slik beregningsmåte.

Side:1361

Jeg er enig i herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger.

Anken har bare delvis ført frem og avgjørelsen har til dels vært tvilsom. Jeg antar derfor at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ole Flaaseth tilpliktes å gi Adolf Sæthre skjøte på en tredjedel av eiendommen Revholt skog, gnr. 113 bnr. 21 av skyld m. 1.64 i Grue, mot å få utbetalt 40.000 - førti tusen - kroner og å fravike en tredjedel av eiendommen innen 14. april 1965.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Roll Matthiesen: Likeså.

Dommer Gaarder: Likeså.

Dommer Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Palmstrøm med skjønnsmenn):

Ved stevning av 21/9 1961 har saksøkeren, Adolf Sæthre, reist odelsløsningssak mot saksøkte, Ole Flaaæth, forsåvidt angår eiendommen Revholt skog, gnr. 113 bnr. 21 av skyld mark 1.64 i Grue.

Odelsovertakst ble avhjemlet den 16/8 1961, og verdien av eiendommen ble satt til kr. 141.600.-, og en ideell halvpart til kr. 60.000.-.

Saksforholdet er i korthet følgende:

Saksøkerens far, Peder Th. Flaaseth, var gift to ganger. I sitt første ekteskap med hustruen Alette, som døde 21/7 1911, hadde han 5 barn, hvorav saksøkeren er eldste sønn. Peder Th. Flaaseth giftet seg påny den 5/7 1914 med sin annen hustru Ingeborg. I sitt siste ekteskap hadde han 3 sønner, hvorav saksøkte er den yngste.

Ved skjøte av 29/7, tgl. 219 1901, kjøpte saksøkerens bestefar, Th. Flaaseth, sammen med Th. Thoresen, Revholt skog, gnr. 113 bnr. 21 i Grue. Ved kjøpet hadde eiendommen en størrelse på ca. 1087 dekar. Kjøpesummen var kr. 16.600.-.

Ved skjøte av 15/2, tgl. 17/2 1909, kjøpte Th. Flaaseth og Th. Thoresen sammen gnr. 113 bnr. 12 i Grue. Eiendommen var en skogteig som hadde en størrelse på ca. 324 dekar. Hertil kom plassen Revholtberget, som lå i skogen, og som hadde en størrelse på ca. 36 dekar. Kjøpesummen var kr. 4.000.-.

Ved skjøte av 28/12 1926, tgl. 12/3 1927, overdro Th. Flaaseth til sin sønn Peder Th. Flaaseth sin ideelle halvpart av gnr. 113 bnr. 12 og 21 for kr. 10.000.-.

I 1933 ble Peder Th. Flaaseth og hans medeier Th. Thoresen enige om å oppløse sameiet. I den anledning ble det holdt takst, og opptatt kart over den samlede skog av von Kroghs Oppmåling og Tekn. Byrå A/S v/ O. Høyland. Ved delingskontrakt dat. 24/9 1933, tgl. 10/5 1937, tilfalt etter loddtrekning den vestre del av skogen Th. Thoresen, og den østre del Peder Th. Flaaseth.

Side:1362

Ved skylddelingsforretning avholdt 20/6 1934, tgl. 1/10 1935, ble det fra gnr. 113 bnr. 21 utskilt en parsell på 245 dekar. Dette skogstykket fikk gnr. 113 har. 105.

Den vestre del av skogen, som ved delingen ble overtatt av Th. Thoresen, besto av gnr. 113 bnr. 12 og 105, og har en størrelse på 569 dekar. Den østre del, som ble overtatt av Peder Th. Flaaseth, besto av den gjenværende del av gnr. 113 har. 21, og har en størrelse på 842 dekar. Ved skjøter dat. 13/4, tgl. 10/5 1937, ga de respektive eiere hverandre skjøte i h.t. delingskontrakten. Verdien av hver andel sattes til kr. 10.300.-.

Ved skjøte dat. 11/11 1936, tgl. 2/2 1960, overdro Peder og Ingeborg Flaaseth den gjenværende del av gnr. 113 har. 21 i Grue til sine sønner Thorleif og Ole Flaaseth for kr. 10.000.-. Thorleif Flaaseth døde 5/11 1959, og hans foreldre arvet hans anpart av eiendommen, som de ved skjøte av 30/1, dagbokført 2/2 1960, overdro til Ole Flaaseth, som derved fikk grunnbokhjemmel til hele eiendommen. - - -

Retten skal bemerke:

Hvor det er flere kull barn, gir odelslovens §5 annet ledd fellesbarn etter den første ektefelle med hvem jorden eides i fellig mens odelshevden gikk fremad, odelsprioritet. Retten forstår denne bestemmelse derhen, at det første kulls foreldre må ha eiet eiendommen i fellig i kortere eller lengere tid i hevdsperioden.

Gnr. 113 bnr. 21 kjøpte Peder Th. Flaaseths far, Th. Flaaseth sammen med Th. Thoresen i 1901. Th. Flaaseth hadde derfor ervervet odelsrett til den ideelle halvpart av denne eiendom i 1921, og denne halvpart var da odelsgods da Peder Th. Flaaseth fikk skjøte i 1926.

Gnr. 113 har. 12 ble innkjøpt i 1909, og var derfor ikke odelsgods i 1926. Til den ideelle halvpart av denne eiendom hevdet Peder Th. Flaaseth odelsrett mens han levde i fellig med sin hustru Ingeborg. Retten er enig med saksøkte i at barna i annet ekteskap hadde odelsprioritet foran barna i første ekteskap til den ideelle halvdel av har. 12, og retten henviser til det som foran er anført om forståelsen av bestemmelsen i odelslovens §5 annet ledd.

Retten tar derfor som utgangspunkt at Peder Th. Flaaseth før delingen av eiendommen i 1933 hadde odelsrett til den ideelle halvpart av såvel bnr. 21 som bnr. 12. Videre tas som utgangspunkt at barna av første ekteskap hadde odelsprioritet framfor barna av annet ekteskap til har. 21, mens barna av annet ekteskap var bedre odelsberettiget enn de i første ekteskap til bnr. 12.

Peder Th. Flaaseth og Th. Thoresen ble i 1933 enige om å oppløse sameiet, og det ble i den anledning holdt takst og opptatt kart over den samlede skog. For å skaffe likeverdige deler ble det fra har. 21 utskilt en parsell på 245 dekar, som fikk gnr. 113 bnr. 105.

Den vestre del av skogen besto etter dette av gnr. 113 bnr. 12 og 105, mens den østre del av skogen besto av den gjenværende del av bnr. 21. Ved loddtrekningen fikk Th. Thoresen den vestre del, og Peder Th. Flaaseth den østre del. Hver av dem mistet ved dette odelsretten til den eiendom som tilfalt den annen, men fikk til gjengjeld tilsvarende odelsrett til den eiendom som tilfalt ham. Odelsrekkefølgen innen familien ble ikke derved forrykket.

Rettens flertall, domsmennene, finner at forholdet mellom de

Side:1363

skogparter av det gjenværende bnr. 21 som de to kull søsken har best odelsrett til, bør være det samme som forholdet mellom størrelsen av de opprinnelige eiendommer bnr. 21 og bnr. 12. En ser her bort fra opprinnelig verdiforskjell mellom bnr. 21 og bnr. 12 når det gjelder bestokning og bonitet. I det foreliggende tilfelle har saksøkeren da best odelsrett til en skogandel av det nåværende bnr. 21 som kan uttrykkes ved forholdet mellom det opprinnelig areal av bnr. 21 og det opprinnelig areal bnr. 12 tillagt det opprinnelig areal bnr. 21. Saksøkeren har etter dette best odelsrett til 1087 : (324 + 36 + 1087) = (75 x 1) : 100 eller 3/4 av eiendommen.

Rettens mindretall, sorenskriver Finn Palmstrøm, finner at barna av første ekteskap, som hadde bedre odelsrett enn barna av annet ekteskap til en ideell halvpart av bnr. 21, etter delingen fikk best odelsrett til en ideell halvpart av den gjenværende del av bnr. 21. Barna av annet ekteskap, som hadde best odelsrett til bnr. 12, fikk best odelsrett til den annen ideelle halvpart av den gjenværende del av bnr. 21, idet denne halvdel utgjorde vederlag for deres ideelle halvpart av bnr. 12. Såfremt loddtrekningen hadde gitt det motsatte utfall, ville barna av annet ekteskap etter delingen fortsatt hatt best odelsrett til en ideell halvpart av bnr. 12, mens barna av første ekteskap ville fått best odelsrett til den annen ideelle halvpart av bnr. 12, idet denne halvpart ville utgjort vederlag for deres halvpart av bnr. 21.

Rettens mindretall er enig med saksøkeren i at utskillelsen av bnr. 105 fra det opprinnelige bnr. 21 ikke har noen innflytelse på den bedre odelsprioritet barna av første ekteskap har til den ideelle halvpart av det nåværende bnr. 21, idet bnr. 105 ble skilt ut for å skaffe likeverdige deler.

Retten finner det ikke godtgjort at det ved skjøtet av 11/11 1936 skjedde noen reell eiendomsoverdragelse fra Peder Th. Flaaseth til hans sønner Thorleif og Ole. Skjøte ble riktignok utstedt, stemplet og innsendt til tinglysning. Retten går ut fra at skjøtet ble returnert til Thorleif Flaaseth uten å være tinglyst, fordi hjemmelen ikke var i orden. Da så hjemmelen året etter ble brakt i orden ved tinglysning av delekontrakt m.v., ble imidlertid skjøtet ikke påny innsendt til tinglysning. Retten kan ikke uten videre godta at dette skyldes en forglemmelse eller en forsømmelse. Det kan like godt være at selgeren etter nærmere overveielse fant at han fortsatt burde sitte med eiendommen. Det er nevnt av hans datter i første ekteskap, Ragna Breen, som er avhørt som vitne under hovedforhandlingen, at Peder Th. Flaaseth hadde et alvorlig hjerteattak i 1936, og at dette kunne være grunnen til at han da tenkte på å overdra eiendommen til Thorleif og Ole. Datteren har videre forklart at Peder Th. Flaaseth frisknet til, og da hun i 1937 spurte faren om denne hadde solgt noen av sine eiendommer, hadde faren svart at han hadde solgt gården, men ikke skogen. Peder Th. Flaaseth overdro ved skjøte av 11/11 1936, dagbokf. 3/4 1937, eiendommen Sætre, gnr. 57 bnr. 4 m.v. i Grue til sin tredje sønn i annet ekteskap, Trygve Flaaseth. Da dette ble kjent, skrev o.r.sakfører Leif Thoresen et rekommandert brev til Peder Th. Flaaseth, og spurte om denne kunne være villig til å overdra sin skog i Revholtberget til sine barn av første ekteskap. Peder Th. Flaaseth besvarte ikke brevet, og retten kan være enig med saksøkeren i at dette ville vært nærliggende såfremt det var en reell overdragelse som hadde funnet sted ved det til

Side:1364

Thorleif og Ole på skogen utstedte skjøte. Endelig kan nevnes at det i anledning av overdragelsen til Trygve Flaaseth på eiendommen Sætre ble truet med odelssøksmål vedk. denne eiendom, og det er mulig at dette har gjort Peder Th. Flaaseth betenkt, og at han ikke ville risikere noe lignende med hensyn til den i nærværende sak omhandlede skog.

Saksøkeren har i sin partsforklaring framholdt at han ikke hadde noe kjennskap til at hans far hadde overdratt skogen til Thorleif og Ole. Saksøkeren hadde derimot hørt at faren i ligningen var oppført som eier av skogen, og da saksøkeren for sikkerhets skyld henvendte seg til sorenskriverkontoret, fikk han der bekreftet at hans far der sto som hjemmelsinnehaver.

På den annen side har saksøkte forklart at han og Thorleif siden skjøtet ble utstedt i 1936 har vært eier av skogen, og at de også har drevet den siden den gang. Det var Thorleif som forvaltet eiendommen på egne og saksøktes vegne. Thorleif utbetalte saksøkte dennes halvdel av overskuddet, og Thorleif ytet foreldrene de kr. 1000.- som de hadde krav på som føderåd.

Tidligere herredsskogmester johs. P. Sorknes, har som vitne forklart at Peder Th. Flaaseth i skogrådets avvirkningsprotokoller stod som eier av skogen i 1937. Peder Th. Flaaseth gjorde også dette i noen år utover, og det er mulig at han også stod som eier i 1939. Senere ble Thorleif Flaaseth oppført som eier, men vitnet hadde aldri hørt at også Ole skulle være medeier av skogen.

Skogsarbeider Kåre Juvet, som arbeidet i skogen for Thorleif Flaaseth i 8-10 år, har som vitne forklart at han fikk alle sine oppgjør av brødrene Thorleif og Ole. Det var Thorleif som førte regnskapene, men vitnet sier det var almindelig kjent at begge brødrene eide skogen.

Saksøktes bror, Trygve Flaaseth, har som vitne forklart at Thorleif og Ole eide skogen, og at de drev den i fellesskap. Etter at Thorleif Flaaseth ble syk, fikk Peder Th. Flaaseth utbetalt de beløp som tilfalt Thorleif, for «noen måtte jo hjelpe Thorleif, da han ble liggende syk».

Saksøkte har ikke kunnet framlegge noen regnskaper over skogsdriften for de år det her gjelder. Retten kan være enig med saksøkte i at det mellom nære slektninger ofte ikke tas så høytidelig med nøyaktige regnskaper og at det ikke er uvanlig at så nære slektninger som det her gjelder, stoler på hverandre og at det derfor hverken føres regnskaper eller gis kvitteringer. I nærværende sak kunne imidlertid saksøkte og hans bror Thorleif ved å tinglyse skjøtet ha fjernet all tvil m.h.t. tidspunktet for eiendomsrettens overgang. Når de har unnlatt å gjøre dette, og når de dessuten har latt faren oppføre skogen i sine selvangivelser, finner retten at den tvil som her er tilstede, må gå utover saksøkte. Retten finner å måtte legge til grunn at det her ikke er ført tilstrekkelig bevis for utøvelse av sådan eierrådighet og at det heller ikke foreligger sådan besittelse at dette kan danne grunnlag for hevd.

Rettens flertall kommer etter dette til at saksøkte må dømmes til å utstede skjøte på 3/4 av Revholt skog til saksøkeren mot å få utbetalt 3/4 av den i odelsovertaksten fastsatte løsningssum, kr. 141.600, altså kr. 106.200. - - -

Side:1365

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Petter Meyer og Otter Boberg og tilkalt dommer, sorenskriver Kåre Moe):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Retten finner det ikke tvilsomt at Peder og Ingeborg Flaaseth faktisk overdro skogeiendommen gnr. 113 bnr. 21 og halvdelen av gnr. 113 bnr. 104 til sønnene Thorleif og Ole i 1936. Etter det opplyste må det antas å være på det rene at Peder og Ingeborg Flaaseth den 11/11 1936 møtte på kontoret hos advokat Chr.Voss sammen med sine tre sønner, Trygve, Thorleif og Ole. Det ble ved den anledning opprettet og undertegnet to skjøter, nemlig på ovennevnte eiendommer til Thorleif og Ole og på Sætre gnr. 57 bnr. 4 m.v. til Trygve. Man forstår disse transaksjoner derhen at Peder og Ingeborg høsten 1936 hadde bestemt seg for å overdra sine eiendommer til sine tre sønner, og eiendommene ble fordelt som det fremgår av de to skjøter. Skjøtene ble påtegnet av advokat Voss og hans kontordarne som vitner, og de ble noen dager senere stemplet av Voss, hvoretter de med en udatert skrivelse stilet til sorenskriveren i Solør og undertegnet av Voss, ble sendt Thorleif Flaaseth som skulle ordne med tinglysningen. Skjøtet på Sætre ble tinglyst 3/4 1937, idet Peders hjemmel til denne eiendom var i orden, men skjøtet på skogen, gnr. 113 bnr. 21 og halvdelen av bnr. 104 formentlig er blitt returnert av sorenskriveren, idet Peders hjemmel til disse eiendommer på det tidspunkt ikke var i orden. Den kom i orden ved at skjøte på Th. Thoresens andel av bnr. 21 til Peder i henhold til delingskontrakten av 24/9 1933 ble tinglyst 10/5 1937. Hva grunnen er til at skjøtet til Thorleif og Ole ikke da ble innsendt til tinglysning vites ikke. Lagmannsretten finner - etter det som er fremkommet - ingen grunn til å anta at Peder har villet omgjøre overdragelsen og bestemt seg for selv å sitte med eiendommen. Etter Ole og Trygve Flaaseths forklaringer har noe sådant overhodet ikke vært nevnt. Fru Ragna Breen har forklart at faren, Peder, fikk et hjerteattakk i april 1937. Hun ble da tilkalt for å si adjø til ham, men fikk - på grunn av stemoren - ikke mange ord med ham. Faren ble bedre og i juli måned samme år var hun igjen en tur på Sætre. Hun hadde hørt at gården var solgt og syntes det var synd. Faren uttalte da at han hadde solgt gården, men ikke skogen, hvortil fru Breen svarte: «Det var trist, vi er jo barna dine vi også». Faren ble da blek, og fru Breen gikk ikke nærmere inn på ham. Lagmannsretten finner ikke at det som Peder ved denne anledning uttalte kan ansees som bevis for at han hadde omgjort sin overdragelse i 1936. Heller ikke finnes den omstendighet at overdragelsen ikke ble forelagt overformynderiet til godkjennelse å influere på selve spørsmålet om eiendomsrettens overgang. Etter skjøtet var kjøpesummen kr. 10.000.-, som skulle avgjøres ved at kjøperne likviderte kr. 5.000.- i tilgodehavende for utført arbeide, og resten ble avgjort ved forpliktelse til å utbetale «føderåd» med kr. 1.000.- pr. år. Ved tinglysning av skjøtet mens Thorleif og Ole, eller en av dem, var umyndig ville sorenskriveren formentlig krevet påtegning av overformynderiet, men det er ingen grunn til å tro at slik påtegning ikke ville blitt gitt. Thorleif og Ole må for øvrig antas å ha godkjent overdragelsen og betingelsene for denne etter at de ble myndige. Heller ikke

Side:1366

den omstendighet at Peder ikke svarte på overrettssakfører Thoresens brev av 21/6 1937 eller Adolf Sætres forliksklage av 23/7 1937 kan etter lagmannsrettens mening - ved siden av de øvrige opplysninger i saken - tillegges den betydning at Peder kan antas å ha omgjort sin overdragelse i 1936.

Det neste spørsmål blir om Thorleif og Ole har besittet eiendommen med full eiendomsrett i 20 år fra 11/11 1936. Også dette spørsmål finner lagmannsretten må besvares bekreftende. Det gjelder her en skogeiendom, og en overgang av eiendomsretten manifesterer seg ikke på annen måte enn ved salg av tømmer m.v. Ved de dokumenter av forskjellig art som er fremlagt finnes det godtgjort at det er Thorleif som fra 1936 av og inntil han ble syk i 1955 har forestått forvaltningen og driften av skogen. Han har gjort dette i eget navn, men etter Oles og Trygves forklaring sammenholdt med en del fremlagte notater og kvitteringer, finnes det godtgjort at han har opptrådt på vegne av seg selv og Ole. Thorleif har foretatt alle utbetalinger vedkommende driften og har mottatt oppgjørene og har deretter delt nettoutbyttet med Ole, som for det meste var fraværende. Det er ikke fremlagt noe som tyder på at Peder i denne tid har fått det som skogen kastet av seg, hverken helt eller delvis, bortsett fra et oppgjør som 15/7 1956 av Brede Bredesen Opset ble sendt Peder. Når dette ble sendt Peder og ikke Thorleif antas det å skyldes at Thorleif da var syk og innlagt på sykehus, hvilket Opset hadde kjennskap til. Denne har for øvrig som vitne forklart at han ikke tror at Peder har undertegnet den kontrakt som lå til grunn for oppgjøret. Inntil Thorleif ble syk var det Thorleif han kjøpte tømmer av og senere - etter Thorleifs død - har han kjøpt av Ole.

Fremlagte selvangivelser for Peder for årene 1950-1958 viser at skogen i disse år er blitt oppført og lignet på ham. Dette må antas å ha skjedd også for årene 1937-1949. Lagmannsretten finner ikke at dette - sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken - danner bevis for at Peder hadde eiendomsretten. Dette ble beriktiget ved følgende brev fra Trygve Flaaseth på vegne av Thorleif og Ole Flaaseth til Grue ligningskontor av 14/2 1959:

«Ad Østre Rævholt skog av Grue.

I følge skjøte er Thorleif og Ole Flaaseth som er eiere av denne skog.

Skjøte er utstedt i 1936, samtidig som gården ble overdratt til Trygve Flåseth. Denne skog er i alle år blitt oppført og lignet på Peder Flåseth. Da min far nå er gammel og dårlig, tør vi be om at fra inntektsåret 1959 blir overført og lignet på Thorleif og Ole Flåseth.

Ang. forskuddsutskrivningen i 1959 tør vi be rettet slik at formue og inntekt av nevnte skog blir overført på Thorleif og Ole Flåseth og strøket på Peder Flåseth.

Kirkenær den 14/2 1959.

For Thorleif og Ole Flåseth

Trygve Flåseth.

P.S. Ole og Thorleif kommer ikke til å drive noe i skogen i 1959. D.S.»

Det tilføyes at Trygve Flaaseth som vitne har forklart at ligningsmyndighetene hadde kjennskap til eierforholdet, men slo seg til ro med at skogen ble lignet på farens hånd.

I skjøte av 30/1 1960 fra Peder og Ingeborg Flaaseth til Ole Flaaseth

Side:1367

på halvdelen av bnr. 21 heter det: «Vi har arvet skogen etter vår sønn Thorleif Flaaseth, som døde 5/11 1959. Ole Flaaseth er fra før eier av en halvdel av eiendommen.» Lagmannsretten ser dette som en bekreftelse på at overdragelsen den 11/11 1936 til Thorleif og Ole var reell og at disse har eiet eiendommene sammen uavbrutt med full eiendomsrett fra 11/11 1936 til Thorleif døde den 5/11 1959. Etter den tid har Ole eiet eiendommen sammen med sine foreldre inntil 30/1 1960 da han fikk skjøte også på den annen halvdel og ble eier av det hele.

Etter dette har Thorleif og Ole odelshevdet eiendommen den 11/11 1956, jfr. odelslovens §6, 2. punktum sammenholdt med §1. Det er fra Sætres side gjort gjeldende at odelsretten for bedre odelsberettigede derved blir illusorisk og at resultatet blir urettferdig. Hertil er å bemerke at ingen odelsberettiget - etter den bestemmelse man har i odelslovens §6, 2. punktum - kan være sikker på at odelshevden ikke løper fordi tinglysning av skjøte ikke har funnet sted. Heller ikke er det avgjørende hvem som er skattelignet som eier. I dette tilfelle synes det for øvrig å ha vært grunn for barna i første ekteskap til å undersøke eiendomsrettsspørsmålet nærmere hvis noen av dem aktet å gjøre odelsrett gjeldende. Når overrettssakfører Thoresen ikke fikk svar på sitt brev til Peder Flaaseth av 21/6 1937, syntes det nærliggende å foreta ny henvendelse til Peder, eventuelt henvendelser til Trygve, Thorleif og Ole Flaaseth, særlig da det - ifølge fru Breens vitneforklaring - gikk rykter om at Thorleif og Ole skulle være blitt eiere.

Fra 11/11 1956 løper den i odelslovens §3 nevnte preskripsjonsfrist på 3 år. For så vidt angår Oles andel av eiendommen utløp denne frist 11/11 1959, og odelsklagen ble - etter det opplyste - uttatt 2/9 1960. Mulig odelsrett til Oles halvdel er således preskribert.

Thorleif døde - som foran nevnt - 5/11 1959, og hans halvdel av eiendommen gikk da tilbake til foreldrene. For denne dels vedkommende er odelsretten derfor ikke preskribert.

Det er på det rene at Peder Flaaseth før delingen i 1933 hadde odelsrett til en ideell halvdel av så vel bnr. 21 som bnr. 12. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at barna av første ekteskap hadde best odelsrett til den ideelle halvdel av bnr. 21, mens barna av annet ekteskap hadde best odelsrett til den ideelle halvdel av bnr. 12, og viser til den begrunnelse herfor som er gitt av herredsretten.

Det er opplyst at bnr. 21 før delingen var på 1087 dekar, mens bnr. 12 var på 324 dekar. For å få likeverdige deler ble det fra bnr. 21 utskilt en parsell på 245 dekar, som fikk bnr. 105, og denne parsell ble ved delingen tillagt bnr. 12. Ved loddtrekning fikk Th. Thoresen bnr. 12 og bnr. 105, tilsammen 569 dekar, mens Peder Flaaseth fikk det gjenværende av bnr. 21 eller 842 dekar. Hver av dem mistet ved dette odelsretten til den eiendom som tilfalt den annen, men fikk til gjengjeld odelsrett til den eiendom som tilfalt ham, jfr. odelslovens §7.

Hva angår spørsmålet om til hvor store andeler de to kull barn får odelsrett etter delingen er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall og tiltrer dettes begrunnelse.

Lagmannsretten er således enig med mindretallet i at utskillelsen av bnr. 105 fra det opprinnelige bnr. 21 ikke har noen innflytelse på den bedre odelsprioritet barna av første ekteskap har til den ideelle halvdel

Side:1368

av det nåværende bnr. 21. Det må være den økonomiske verdi av de deler av skogen sameierne ble sittende med etter delingen som må legges til grunn også for barnekullenes odelsrett og ikke arealenes størrelse fra før delingen. Barna av annet ekteskap hadde - som foran nevnt - best odelsrett til Peders halvdel av bnr. 12 og fikk dermed odelsrett til en ideell halvdel av bnr. 21 etter delingen, idet denne halvdel utgjorde vederlag for deres ideelle halvdel av bnr. 12.

Etter dette har Adolf Sætre, som sønn i første ekteskap, odelsrett til en halvdel av den del av eiendommen som Peder arvet etter sin sønn Thorleif i 1959, eller en fjerdedel av den hele eiendom. Det er imidlertid ikke holdt odelstakst over en fjerdedel, og det spørsmål oppstår om det på grunnlag av de avgitte takster kan gis dom for odelsløsning av en sådan part. Lagmannsretten er under tvil kommet til det resultat at det må kunne gjøres i dette tilfelle. Det vises her til dom i Rt-1914-801. Lagmannsretten er klar over at forholdet i den der omhandlede sak var et helt annet hva eiendommens beskaffenhet angår, men finner at det også i nærværende sak må kunne sies at det vil være en noe overdreven formalisme å gi dom for frifinnelse fordi odelsrett finnes å foreligge kun til en fjerdedel av eiendommen. Man finner her å kunne legge taksten over en ideell halvdel av eiendommen til grunn, idet man har forstått Sætres prosessfullmektig derhen at hans part intet har å innvende herimot for tilfelle han skulle bli tilkjent odelsrett over kun en fjerdedel. På den annen side antas det at Ole Flaaseth ikke har grunn til å beklage seg over at taksten over halvdelen i dette tilfelle legges til grunn.

Etter dette kommer lagmannsretten til at Ole Flaaseth tilpliktes å utstede skjøte til Adolf Sætre på en fjerdedel av bnr. 21 mot å få utbetalt halvparten av den i odelsovertaksten fastsatte løsningssum for den ideelle halvdel av eiendommen, kr. 60.000.-, altså kr. 30.000.-. - - -