Rt-1964-194

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1964-02-29
Publisert:	Rt-1964-194
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 32/1964
Parter:	Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (høyesterettsadvokat Peter F. Holst).
Forfatter:	Nygaard, Heiberg, Anker, Rode, Thrap
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §4, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §407, §42, Straffeloven (1902), §377, §392, §422

Dommer Nygaard: Politimesteren i Moss utferdiget 22. november 1962 forelegg mot A for overtredelse av straffelovens §407. Grunnlaget for forelegget var at han «i august 1962 ved flere anledninger fanget kreps i Lyseren langs eiendommen til B, Wøien, Spydeberg, uten tillatelse av denne». Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Heggen og Frøland herredsrett til behandling etter reglene i straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved herredsrettens dom av 21. mars 1963 ble A i samsvar med forelegget idømt en bot stor kr. 100. Domfelte begjærte gjenopptagelse i henhold til straffeprosesslovens §422, og herredsretten tok begjæringen til følge. Ny hovedforhandling ble holdt 9. september 1963, og herredsretten avsa samme dag dom i saken med slik domsslutning: «A dømmes for overtredelse av strl. §407 til en bot til statskassen av kr. 100 eller hvis boten ikke erlegges å utsone en fengselsstraff i 15 dager. - Saksomkostninger idømmes ikke.»

Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. I ankeerklæringen har han bl.a. gjort gjeldende at han som fester av hyttetomten har rett til å fiske og å fange kreps i Lyseren utenfor stranden på det festede område. Ellers har han fremholdt at arbeiderne ved Christiania Spigerverk eier et feriehjem ved Lyseren, og at det til denne eiendom hører rett til å fiske og krepse. Han hevder at han som arbeider ved bedriften bl.a. kan utøve feriehjemmets rett til krepsing. Til slutt heter det i ankeerklæringen: «Den vesentligste feil ligger imidlertid i at retten har avsagt en dom hvor det underliggende sivilrettslige forhold var omtvistet, og i det minste kunne påberopes som begrunnet god tro - særlig når en tar i betraktning at ca. 80 stykker har festet tomter av B og mener seg berettiget til fisking av alle dyr i Lyseren etter sine festekontrakter.» For øvrig har domfeltes forsvarer for Høyesterett fremholdt at domsgrunnene er mangelfulle.

For Høyesterett foreligger et brev fra professor dr. juris Olav Lid av 5. november 1963. Han drøfter her i sin alminnelighet spørsmålet om den som fester en strandtomt også får rett til å fiske og

Side:195

fange kreps i vassdrag utenfor tomten. Videre er fremlagt et brev av 17. februar 1964 fra Norges Jeger- og Fiskerforbund om en festers rett til krepsing utenfor den del av tomten som har strandlinje til Lyseren.

Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det sivilrettslige spørsmål om domfelte enten som fester av hyttetomten eller på grunn av sin tilknytning til feriehjemmet har rett til å fange kreps utenfor stranden på sin tomt eller i andre deler av Lyseren. Etter min mening må dommen oppheves fordi domsgrunnene er mangelfulle når det gjelder de subjektive vilkår for straff.

Til fellelse etter straffelovens §407 kreves forsett. Det kreves således at gjerningsmannen har forstått at han har krenket en annens rett. I herredsrettens domsgrunner sies det ikke uttrykkelig noe om skyldgraden. Det heter i domsgrunnene bl.a.: «Retten finner at tiltalte måtte være klar over da han krepset i august 1962 at krepsingen i Lyseren ikke var tillatt for andre enn grunneierne uten grunneiernes tillatelse.» Allerede uttrykket: «måtte» være klar over osv., gjør det noe tvilsomt om herredsretten har stillet de riktige krav til skylden. Videre fremgår det av domsgrunnene at domfelte mente at han hadde rett til å krepse, og at han hevdet at han var i god tro ved krepsingen. Retten fant imidlertid at «den påståtte rettsvillfarelse» ikke kunne ansees som unnskyldelig. Disse uttalelser kan forståes slik at domfelte etter herredsrettens mening har trodd at han hadde rett til å fange kreps, men at hans villfarelse for så vidt måtte bebreides ham som uaktsom. Men en villfarelse av den art som det her er tale om, er i tilfelle en situasjonsvillfarelse som etter straffelovens §42 måtte ha ført til frifinnelse, jfr. bl.a. Høyesteretts kjennelser i Rt-1936-79 flg. og Rt-1963-1000 flg. Da domsgrunnene således etter min mening er uklare på dette punkt, må resultatet bli at herredsrettens dom oppheves, jfr. straffeprosesslovens §392 annet ledd.

Til slutt finner jeg grunn til å tilføye at det i et tilfelle som det foreliggende kunne være spørsmål om å få avgjort den sivilrettslige tvist ved sivilt søksmål før straffesak fremmes, jfr. for øvrig straffeprosesslovens §4 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Rode og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Per Kolstad med domsmenn):

- - -

Det er på det rene at tiltalte leier en hyttetomt på ca. 2 dekar av 1. vitne B som er eier av eiendommen Wøien i Spydeberg. Den tomt tiltalte leier går ned til Lyseren i en lengde av ca. 60-70 meter. Det

Side:196

foreligger for retten en festekontrakt mellom tiltalte og 1. vitne B vedrørende hyttetomten. I leiekontrakten er intet nevnt om retten til å fange kreps. Retten finner det godtgjort at tiltalte i august 1962 ved flere anledninger har fanget kreps i Lyseren langs eiendommen til B og ved Storøya hvor B også har krepseretten. Etter det opplyste mener tiltalte å ha rett til å krepse for det første på grunn av at hans hyttetomt går ned til stranden, og dessuten av den grunn at han er medlem av arbeiderforeningen ved Christiania Spigerverk som har et feriehjem ved Lund i Enebakk på nordsiden av Lyseren. Etter det opplyste er det 3 til 4 kilometer mellom feriehjemmet og tiltaltes hytte. B har en strandlinje på ca. 3 1/2 km og mellom Bs eiendom og feriehjemmet er det flere andre eiendommer.

Retten har ved avgjørelsen ikke funnet å kunne legge vekt på det forholdet som er påberopt av tiltalte, nemlig at han er medlem av Christiania Spigerverks feriehjem som er grunneier ved vannet, idet en ikke finner at det kan ha noen betydning for tiltaltes krepserett at han er medlem av dette feriehjemmet. Feriehjemmet er eier av ca. 282 dekar eiendom med ca. 3 km strandlinje.

Det er opplyst i retten at krepseretten i Lyseren alltid har vært å anse som en enerett for grunneieren, slik at de tilgrensende eiendommer med strandlinje har hatt denne rett som en særrett. 1. vitne B har opplyst at krepseretten har vært bortleiet både før og etter siste krig og at grunneierne selv driver krepsing. Således har B selv bortleiet krepseretten en gang mot godtgjørelse og krepser selv. B har også forklart at han har forbudt andre av hytteeierne på eiendommen hans å krepse, og at de har respektert dette påbud. Hytteeierne har ikke drevet krepsing uten tillatelse fra ham. Retten har videre ved sin vurdering tatt hensyn til en fremlagt uttalelse fra byråsjef Hallsjø i Landbruksdepartementet vedrørende fiskeretten i Lyseren. Etter de opplysninger som foreligger finner retten det godtgjort at retten til krepsing i Lyseren alene tilligger grunneieren.

Retten finner videre at festekontrakten mellom tiltalte og 1. vitne B ikke fører til noen forandring heri. Det er i kontrakten intet nevnt om krepseretten, og det har formodningen mot seg at en såpass økonomisk verdifull rett som krepseretten skulle tilhøre tomteeieren uten at det er nevnt noe i kontrakten herom.

Retten finner det godtgjort at tiltalte har krepset så vel utenfor Bs eiendom som utenfor Storøya hvor B har krepseretten. Dette har tiltalte selv bekreftet riktigheten av. Tiltalte har videre påstått seg frifunnet fordi han var i god tro ved krepsingen, idet han etter telefonsamtale med departementet trodde at det var tillatt å krepse iallfall fra båt. Retten finner imidlertid at den påståtte rettsvillfarelse ikke kan ansees som unnskyldelig, slik at dette ikke endrer forholdet.

Tiltalte har således krenket annens rett ved å fange kreps på B s eiendom Wøien i Spydeberg uten tillatelse, idet grunneieren B har nektet ham å krepse. Etter det opplyste hadde B også i 1961 nektet tiltalte å krepse og tiltalte hadde da sluttet med dette. Retten finner at tiltalte må være klar over da han krepset i august 1962 at krepsingen i Lyseren ikke var tillatt for andre enn grunneierne uten grunneiernes tillatelse. - - -

Side:197