Rt-1964-284

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-04
Publisert:	Rt-1964-284
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41
Parter:	1. Erling Feiring, 2. Kristian Midtskog, 3. Harald Olsen (høyesterettsadvokat Sverre Askvig) mot Nes kommune (nå Ringsaker kommune) (overrettssakfører Helge B. Andresen - til prøve).
Forfatter:	Bahr, Helgesen, Ryssdal, Anker, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, Vassdragsloven (1940) §37, §48, §49, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, §1, §49, §36, §54, Vassdragsloven (1940), Fylkeskommuneloven (1961)5-§12, Fylkeskommuneloven (1961)5-§24

Dommer Bahr: Denne sak er reist av Erling Feiring, Kristian Midtskog og Harald Olsen mot den daværende Nes kommune i Hedmark og gjelder krav på erstatning m.v. på grunn av brønnforurensning, som etter saksøkernes mening skyldes utslipp av kloakk- og annet avløpsvann fra kommunens eiendom Gårum. Nord-Hedmark herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 4. desember 1961 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Nes kommune dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen å betale til Erling Feiring 5000 kroner og til Kristian Midtskog og Harald Olsen i fellesskap 1000 kroner, alt med 4 % årlig rente fra den 18. juli 1960 til betaling skjer.

2. For øvrig frifinnes Nes kommune.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

For dette resultat stemte rettens flertall, domsmennene, mens rettsformannen kom til at kommunen måtte frifinnes.

Side:285

Dommen ble fra begge sider påanket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten - som ved hovedforhandlingen ble satt med fire domsmenn - avsa den 9. november 1962 dom med slik domsslutning:

«1. Nes kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Også denne dom ble avsagt under dissens. Tre av domsmennene stemte for at kommunen skulle tilpliktes å betale erstatning til Erling Feiring med kr. 12 000 og til Kristian Midtskog og Harald Olsen i fellesskap med kr. 2000.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Erling Feiring, Kristian Midtskog og Harald Olsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

De ankende parter har for Høyesterett i det vesentlige anført følgende:

Begge de kloakkanlegg det er tale om i saken, både det som fører fra pleiehjemsinternatet på Gårum med fall mot og synkekum ved Gårumtjernet - i det følgende kalt internatkloakken - og det som fører fra uthuset på Gårum og fortsetter i den såkalte Arendalsveita - i det følgende kalt gårdskloakken - er ulovlige, og det av flere grunner.

Hva internatkloakken angår, er det av de ankende parter bare Feiring som berøres av dette anlegg. Hans brønn ligger nemlig i eller ved bekken fra Gårumtjernet - Bjørnstadbekken -, mens Midtskogs og Olsens brønn ligger ved Arendalsveita ovenfor det sted hvor denne løper ut i Bjørnstadbekken. Feiring hevder - som for herredsretten og lagmannsretten - at internatkloakken ikke lovlig kunne anlegges uten tillatelse etter vassdragsloven av 15. mars 1940 §49 nr. 3. Slik tillatelse er ikke innhentet. Etter Feirings mening har de underordnede retter tatt feil når de har funnet at anlegget ikke er av den størrelsesorden at det går inn under den nevnte bestemmelse. Det er - anfører han - en skjev betraktning når lagmannsretten sammenligner internatkloakken med kloakkanlegg fra «by eller tettbygd strøk på landet»; det er det neste alternativ i bestemmelsen: «større sykehus eller hotell eller annen innretning» man her må se hen til, og internatet på Gårum må etter Feirings mening stilles i klasse med slike innretninger. Han har i denne forbindelse henvist til at Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen i 1961 og 1962 har henstillet til kommunen å søke om tillatelse etter §49 nr. 3 - for øvrig uten resultat. Videre påberoper han et brev av 4. januar 1963 fra Hovedstyret - nytt for Høyesterett - der det bl.a. uttales: «Som det fremgår av vedlagte oversikt i 2 eksemplarer har Hovedstyret og Industridepartementet ment det nødvendig med kongelig tillatelse for utslipping av kloakkavløp i vassdrag fra innretninger som m. h. t. forurensing kan sammenlignes med f. eks. Gårum pleiehjem.» Oversikten viser at Industridepartementet - som Kongens myndighet til å gi tilatelse etter §49 nr. 3

Side:286

er delegert til - i tiden inntil 1. september 1962 hadde meddelt tillatelse til i alt 27 kloakkutslipp fra mindre pleiehjem, aldershjem, skoler m.v., hvorav noen med et belegg helt ned til ca. 20 personer.

Ved vurderingen av om §49 nr. 3 her kommer til anvendelse, må det for øvrig tas i betraktning at foruten internatet - med et belegg på fra 36 til 40 personer, inklusive betjening - er til anlegget også knyttet bestyrerboligen på gården.

Så lenge tillatelse etter §49 nr. 3 mangler, er kloakkanlegget ulovlig. Dette ulovlige forhold må Feiring kunne påberope som grunnlag for sine krav mot kommunen.

Videre gjør Feiring gjeldende at internatkloakken er i strid med vassdragslovens §48 nr. 1. Han hevder ikke nå - slik som for de underordnede retter - at ordet «ting» i denne bestemmelse også omfatter flytende stoffer som f. eks. kloakkvann. Men han anfører at han ved en befaring ved Gårumtjernet, antagelig sommeren 1960, sammen med gårdbruker Hans Heggenhaugen konstaterte at kloakkanlegget ikke funksjonerte tilfredsstillende, slik at det fløt ekskrementpartikler og papirbiter - som må være «ting» i vassdragslovens forstand - ut i tjernet. Han har til støtte for denne anførsel påberopt en vitneforklaring av gårdbruker Heggenhaugen under bevisopptak til bruk for Høyesterett.

Gårdskloakken kommer som før nevnt fra uthuset på Gårum; den fortsetter i Arendalsveita som igjen løper ut i Bjørnstadbekken. Da Midtskog og Olsen har sin brønn ved Arendalsveita og Feirings brønn i eller ved Bjørnstadbekken ligger nedenfor det sted hvor denne og veiten møtes, berører dette kloakkanlegg alle de 3 ankende parter. Gårdskloakken fører - som nevnt i de underordnede retters domsgrunner - lutvann og annet avløpsvann fra uthuset på Gårum. Dessuten tar den opp avløpsvann fra drensledningene i innmarken på Gårum og kloakkvann fra «renseribyen» - et boligområde nord for Gårum - og 3 privatboliger øst for Gårum. Kloakken går i rør først til en kum ved eiendommen Mandal - hvor kloakkledningene fra renseribyen og de 3 privatboliger er knyttet til - og videre til et sted i nærheten av småbruket Dalseng omtrent midtveis mellom Mandal og Harald Olsens eiendom Arendal. Derfra fortsetter den i åpen grøft - Arendalsveita - til Bjørnstadbekken. Rørledningen ligger på kommunens eiendom og slutter der, men den åpne avløpsgrøft ligger delvis på grunn som ikke tilhører kommunen.

De ankende parter har i faktisk henseende anført at de først under høyesterettssaken er blitt oppmerksom på at det er 3 og ikke 2 privatboliger som har kloakkledninger til kummen ved Mandal.

I rettslig henseende gjøres det gjeldende at gårdskloakken er i strid med de generelle bestemmelser om kloakkledninger i vassdragslovens kap. 4. Det var etter de ankende parters oppfatning ulovlig av kommunen bare å føre den lukkede kloakk frem over egen grunn og la kloakkvannet gå videre i den åpne grøft inn over fremmed grunn. Kommunen skulle ha sørget for å få

Side:287

kloakken ført videre i rør helt frem til «resipient». De ankende parter har i denne forbindelse spesielt påberopt vassdragslovens §37, hvor det bestemmes at når en kommune eller noen eier eller bruker av fast eiendom trenger kloakkledning, og det er nødvendig å legge ledningen gjennom fremmed grunn, kan Kongen gi tillatelse til å kreve avstått mot erstatning den grunn og de rettigheter som trenges. Kommunen skulle - anføres det - innen kloakkanlegget ble utført, ha skaffet seg slik tillatelse og ekspropriert rett til å legge kloakkledning videre over naboeiendommene. Kommunen har - som nevnt i lagmannsrettens dom - stillet i utsikt at den vil føre Arendalsveita i rør forbi Midtskogs og Olsens brønn, men dette er ennå ikke gjort.

Under enhver omstendighet - hevdes det - er begge kloakkanlegg ulovlige etter naborettslige regler, jfr. vassdragslovens §54 sammenholdt med granneloven av 16. juni 1961 §2 eller tidligere naboloven av 27. mai 1887 §1. Lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at de ulemper kloakkutslippene fra Gårum medfører for de ankende parter, ikke kan karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige. Lagmannsretten har bedømt spørsmålet etter nabolovens §12, jfr. vassdragslovens §54 i dens tidligere ordlyd. Den nye grannelov trådte i kraft 1. januar 1962, og det er da et spørsmål om det ikke er dens §2 som her kommer til anvendelse, jfr. vassdragslovens §54 slik den lyder etter at den ble endret ved grannelovens §24 nr. 2 c. Etter grannelovens §2 spørres det om vedkommende tiltak er «urimeleg eller uturvande - - - til skade eller ulempe på granneeigedom». Det må imidlertid etter de ankende parters mening være uten betydning for resultatet enten man bygger på nabolovens bestemmelse eller på grannelovens.

Når det gjelder realiteten, har de ankende parter bl.a. fremholdt at deres brønner er anlagt mange år før kloakkene. At det skulle bli pleiehjem på Gårum - som tidligere var en vanlig bondegård - med kloakkledning til Gårumtjernet, må betegnes som upåregnelig i forhold til de ankende parter. Hva gårdskloakken angår, måtte de ankende parter være forberedt på en ordinær drenering av Gårum, men ikke på et rørsystem som fører lutingsvann, enn si kloakkvann fra privatboliger. I særlig grad uventet for dem måtte det være at det skulle komme overvann og kloakkvann fra renseribyen. Særskilt for Feirings vedkommende er å nevne at han på grunn av utslippingen av lutingsvann har måttet slutte med husdyrhold, da kreaturene ikke vil drikke vann som er forurenset av lut.

Erklæringene fra de sakkyndige, sivilingeniør Vilhelm Haffner og byveterinær Erik Holager, kan etter de ankende parters mening ikke tillegges slik vekt i disfavør av de ankende parter som lagmannsrettens flertall har gjort.

De ankende parter har ytterligere påberopt at begge kloakkanlegg er i strid med helseforskriftene for kommunen, i og med at de fører avløpsvann fra vannklosetter. Da kloakkene ble anlagt, gjaldt «alminnelige helseforskrifter for Nes herred», vedtatt

Side:288

av Nes herredstyre 12. november 1932 og stadfestet ved kgl. resolusjon av 28. april 1933. Disse forskrifter inneholdt ikke noen særskilt bestemmelse om vannklosetter, men i §7 var det bestemmelser om priveter, som etter de ankende parters mening også måtte få anvendelse på vannklosetter. Ifølge §7 bokstav a, annet punktum, måtte det fra privet ikke være tilsig bl.a. til «oppkomme, brønn, bekk eller andre steder hvorfra tas drikkevann for mennesker eller husdyr eller vann til annet husbruk». Denne bestemmelse er overtrådt ved de to kloakkanlegg. Det kan tilføyes at ifølge §40 og §41 i de nye helseforskrifter for Ringsaker kommune, som gjelder fra 3. mai 1961, kan kloakkvann bare ledes ut i grunnen etter at det har passert en hensiktsmessig rense- eller sedimenteringstank og grunnforholdene for øvrig er egnet til slik utledning, og kloakk- eller spillvann må ikke ledes ut i bekk, elv eller innsjø hvis dette medfører forurensing av drikkevannskilder.

De ankende parter konkluderer med at når bruken av kloakkledningene er ulovlig av de grunner som er nevnt, må ankepartene kunne kreve at den blir stanset, og at kommunen tilpliktes å betale erstatning til ankepartene for skade og ulempe ved forurensing av brønnene.

Etter det resultat jeg er kommet til i spørsmålet om lovligheten av kloakkutslippene, finner jeg det unødvendig å referere de ankende parters anførsler med hensyn til beregningen av erstatningskravene.

De ankende parter, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har lagt ned slik påstand:

«1. Ringsaker kommune dømmes til straks å nedlegge bruken av den kloakkledning som fører fra pleiehjemmet på eiendommen Gårum g.nr. 89 b.nr. 1 i den tidligere Nes kommune, Hedmark, til Gårumtjernet.

2. Ringsaker kommune kjennes uberettiget til å nytte som kloakkledning den ledning som fører fra uthuset på eiendommen Gårum fram til Dalseng. I den utstrekning ledningen nyttes til slikt bruk, dømmes kommunen til å nedlegge denne bruk.

3. Ringsaker kommune dømmes til å betale erstatning til Erling Feiring oppad begrenset til kr. 10 000, til Harald Olsen oppad begrenset til kr. 5000 og til Kristian Midtskog oppad begrenset til kr. 2500, alt med 4 % rente p. a. fra 18. juli 1960 til betaling skjer.

4. Ringsaker kommune dømmes til å betale Erling Feiring sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett og til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

Etter at lagmannsrettens dom ble avsagt, er Nes blitt slått sammen med Ringsaker og Furnes til en ny Ringsaker herredskommune. For Høyesterett er det derfor Ringsaker kommune som opptrer som ankemotpart. Kommunen har for Høyesterett lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Erling Feiring,

Side:289

Kristian Midtskog og Harald Olsen betaler en for alle og alle for en saksomkostninger til Ringsaker kommune for herredsretten og lagmannsretten.

2. Erling Feiring, Kristian Midtskog og Harald Olsen betaler en for alle og alle for en saksomkostninger til Ringsaker kommune for Høyesterett.»

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Nord-Hedmark herredsrett 12. og 14. oktober 1963. Her ble det innhentet forklaringer fra de 3 ankeparter, 1 medlem av styret for Gårum pleiehjem som partsrepresentant, og 6 vitner. Tre av vitnene hadde også forklart seg for lagmannsretten.

Det er for Høyesterett lagt frem en del nye dokumenter. Et par av disse - brev av 4. januar 1963 fra Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen med vedlegg - har jeg gjengitt i forbindelse med mitt referat av ankegrunnene. Jeg nevner videre at under ankeforberedelsen har begge prosessfullmektiger rettet henvendelse til de før nevnte sakkyndige Haffner og Holager med anmodning om tilleggsuttalelse. Dette foranlediget bl.a. et brev av 10. september 1963 til advokat Askvig fra Haffner, som i brevet opplyser at han på forhånd hadde konferert med Holager. Av brevet hitsetter jeg:

«Jeg kan - - - si så meget som at det er riktig, som De sier at man her på Østlandet har mange vann hvor den naturlige forurensning er like stor som i Gårumtjernet på grunn av at man har betydelig dyrket mark i nedbørsfeltet, og at slikt vann i adskillig utstrekning blir benyttet som drikkevann for mennesker og dyr. Gjødselforurensningene fra dyrket mark vil foruten en viss bakteriologisk forurensning bevirke en økende eutrofiering (organisk belastning av vannet) på grunn av oppblomstring av alger etc. som etter hvert vil ødelegge vannets kjemiske karakter, vannet kan således bli oxygenfritt til visse tider av året, hvilket vil bevirke at vannet råtner og lukter og smaker motbydelig. De bakteriologiske forurensninger man får kan være uheldige og medføre visse sykdommer. Nå er forholdsvis få sykdommer felles for mennesker og dyr, og hos en stedegen befolkning kan der også oppstå en viss immunitet overfor de bakterier som vanlig forekommer i vannet. At forurenset vann blir benyttet som drikkevann uten at ulemper tilsynelatende oppstår skyldes da disse forhold. Men en slik forurenset vannkilde kan man når som helst på grunn av utviklingen i samfunnet risikere at man får forurensninger som kan gi ulemper i form av sykdommer av forskjellig art. At vannkilden blir benyttet som drikkevann skyldes da manglende kjennskap til de forhold som jeg har nevnt ovenfor. Enhver øket forurensning vil naturligvis gjøre faren ved å benytte vannet større, selv om faren var tilstede på forhånd. Før eller senere oppstår også det forhold at vannet blir ubrukbart på grunn av at vannet blir for dårlig i kjemisk henseende.

Til overrettssakfører Helge B. Andresens spørsmål kan jeg svare følgende:

Side:290

Det er riktig at skyllevannet fra et halmlutingsanlegg kan virke desinfiserende på forurenset vann som blandes med avløpsvannet. Dette skyldes skyllevannets sterke alkaliske reaksjon. En slik virkning vil imidlertid bare være tilstede på de tider skyllevannet slippes ut, og virkningen vil på grunn av fortynning og andre grunner, som det vil føre for langt å komme inn på her, i alminnelighet ikke strekke seg særlig langt ned over et vassdrag.

Noen ødeleggelse av andre forurensninger enn bakteriologiske, vil skyllevannet ikke bevirke, og skyllevannet fører med seg store mengder organisk stoff som vanskelig nedbrytes, og derfor kan gjøre vannkvaliteten i kjemisk henseende vesentlig dårligere temmelig langt nedover et lite vassdrag, til de tider skyllevannet slippes ut.»

Når bortsees fra de tidligere refererte opplysninger om at Feiring har sluttet med å holde husdyr, og om antallet av privatboliger med avløp til gårdskloakken, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og kan i det vesentlige tiltre dets begrunnelse. I anledning av de ankende parters anførsler for Høyesterett tilføyer jeg:

Jeg er enig med lagmannsrettens flertall og herredsretten i at Gårum pleiehjem ikke er den størrelsesorden at det til anlegg av kloakken til Gårumtjernet trengtes tillatelse etter vassdragslovens §49 nr. 3 - dette selv om man tar hensyn til at også bestyrerboligen er tilknyttet anlegget. Jeg mener at det fremgår både av bestemmelsens ord og av motivene at det er innretninger av større omfang enn den det her gjelder, loven tar sikte på. Med hensyn til ordlyden legger jeg særlig vekt på uttrykket «større sykehus eller hotell» osv. Hva motivene angår, henviser jeg til Vassdragslovkommisjonens innstilling av 1918 - vedlegg til Ot.prp. nr. 65 for 1939 - side 60, 2. spalte, der det heter:

«Kommissionen uttalte i sin foreløbige indstilling at den hadde hat under overveielse, hvorvidt samlet utslipning i vasdrag av kloakvand fra hoteller, sanatorier, sykehus og lignende eller fra et større antal husholdninger gjennem fælles kloak burde gjøres avhængig av tilladelse av offentlig myndighet, for at der, om det findes paakrævet, paa forhaand kan gives paalæg om rensningsanlæg eller lignende. Forsaavidt der er tale om offentlige indretningers eller kommuners kloakker, fandt man dog at burde kunne regne med, at der tages paakrævede hensyn til undgaaelse av ulemper for offentlige eller almene interesser. Og da man desuten ved anlægget av kloakken er nødt til at ha for øie risikoen for bakefter at faa saadant paalæg som forannævnt, trodde man foreløbig at kunne undvære en saadan bestemmelse, som det ogsaa vilde være vanskelig at gi en naturlig begrænsning. Hvad forholdet til andre grundeiere ved vasdraget angaar, vil disse som ovenfor nævnt ha en viss beskyttelse gjennem de for naboforhold gjældende regler.

Efter fornyet overveielse har dog kommissionen fundet at burde gjøre ogsaa adgangen til at gi avløp til vasdrag gjennem

Side:291

kloak fra beboelseshus avhængig av kongelig tilladelse forsaavidt der handles om større kloakanlæg. Med hensyn til begrænsningen har man i likhet med det svenske lovforslag foruten kloakledninger fra byer og bymæssig bebyggede strøk medtat kloakledninger fra kaserner og større sykehus, hoteller og sanatorier eller andre indretninger (f. eks. fængsler) som med hensyn til avløp av urenslighet kan sidestilles dermed, idet det overlates til Kongen at gi nærmere bestemmelser om, hvilke sykehus o.s.v. dette skal gjælde.»

At statens vassdragsadministrasjon i sin praksis etter §49 nr. 3 og ved det standpunkt den har tatt overfor kommunen som eier av Gårum, synes å ha bygget på en annen lovforståelse enn den jeg her har gått ut fra, kan jeg ikke finne avgjørende.

Feirings anførsel om at kommunen som innehaver av internatkloakken har overtrådt bestemmelsen i vassdragslovens §48 nr. 1, kan etter min mening ikke føre frem. Selv om det måtte forholde seg slik som Feiring hevder, at anlegget ved en anledning har vært ute av funksjon, med den følge at faste stoffer som skulle ha vært holdt tilbake og oppløst i septiktanken, er kommet ut i tjernet, er ikke dette et forhold som går inn under §48. Vi har her utvilsomt å gjøre med en kloakkledning i vassdragslovens forstand, jfr. §36, og det er da §49 nr. 3 som i tilfelle må komme til anvendelse. Med hensyn til spørsmålet om §49 nr. 3 er overtrådt, henviser jeg til det jeg alt har sagt.

Når det gjelder gårdskloakken, har de ankende parter som nevnt bl.a. påberopt vassdragslovens §37 og helseforskriftene for kommunen. Jeg finner at ingen av disse bestemmelser kan ha noen betydning i dette tilfelle.

Vassdragslovens §37 er en ekspropriasjonsbestemmelse og sier ikke noe mer enn at den som trenger å skaffe seg kloakkavløp over annenmanns grunn, kan få tillatelse til å kreve avstått grunn og rettigheter til dette formål. Jeg henviser ellers til det som ble sagt av førstvoterende i anledning av en tilsvarende anførsel i Skjærpe-saken, Rt-1937-505 flg., særlig side 507 nederst - 508.

Hva helseforskriftene angår, var det de tidligere forskrifter for Nes av 1933 som gjaldt da kloakkanleggene på Gårum ble brakt i stand. Bestemmelsen i §7 bokstav a i disse forskrifter handler bare om innretning av priveter og kan etter sitt innhold ikke omfatte slike kloakkledninger som det er tale om i saken. Jeg anser det for øvrig ikke nødvendig å gå nærmere inn på forholdet til helseforskriftene - herunder på spørsmålet om det er forskriftene av 1933 eller de nye av 1961 som her i tilfelle skulle komme til anvendelse. Slik saken ligger an i faktisk henseende, kan spørsmålet om anleggene er i strid med helseforskriftene, etter min mening ikke ha noen betydning for avgjørelsen av de ankende parters krav. Det jeg her legger særlig vekt på, er at vannet i de ankende parters brønner ville være ubrukbart som drikkevann også om det ikke hadde vært utsatt for forurensinger fra kloakkene på Gårum - noe jeg kommer tilbake til.

Side:292

Jeg ser det etter dette slik - på samme måte som lagmannsretten - at den beskyttelse de ankende parter måtte ha overfor kommunen som innehaver av de to kloakkanlegg, i tilfelle må bero på naborettslige regler, jfr. vassdragslovens §54.

Siden det her dreier seg om forhold etablert før den nye grannelovs ikrafttreden, er jeg tilbøyelig til å anta at bedømmelsen skal skje på grunnlag av reglene i nabolovens §12 og ikke etter grannelovens §2. Men jeg er enig med de ankende parter i at spørsmålet om lovvalget er uten praktisk betydning i dette tilfelle, idet det ikke kan antas å være noen reell forskjell mellom den tidligere og den nåværende lov på dette punkt.

Om det prinsipielle utgangspunkt for vurderingen i slike tilfelle som det her gjelder, og om eldre rettspraksis på området henviser jeg til førstvoterendes bemerkninger i Skjærpe-saken, Rt-1937-508, 2. avsnitt.

Hva det foreliggende tilfelle angår, kan jeg på samme måte som lagmannsrettens flertall og herredsrettens formann ikke finne at det ved det avløpsvann som kommunen har latt slippe ut i de to kloakker, er påført de ankende parter slik ulempe som omhandlet i nabolovens §12 eller grannelovens §2; det må ansees godtgjort at vannet i de ankende parters brønner allerede fra før var så forurenset - som en naturlig følge av utviklingen i distriktet - at det var utjenlig som drikkevann, og at forurensningene fra de to kloakker derfor ikke har hatt noen særlig betydning. Jeg henviser for så vidt til det som lagmannsrettens flertall og herredsrettens formann har sagt om spørsmålet; på samme måte som dem finner jeg ikke noe holdepunkt for her å fravike den vurdering som de sakkyndige Haffner og Holager har gitt uttrykk for, og som støttes av de øvrige opplysninger i saken, bl.a. distriktsveterinær Jon Heggenhaugens vitneprov i herredsretten. Jeg tilføyer at den tilleggsuttalelse fra Haffner som er dokumentert for Høyesterett, og som jeg tidligere har sitert, ikke kan sees å innebære noen fravikelse av det standpunkt han og Holager inntok for underinstansene.

Det blir etter dette mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Etter omstendighetene antar jeg at de ankende parter bør fritas for å betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse om opphevelse av omkostningene for denne rett og for herredsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Ryssdal, Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Side:293

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost med domsmenn):

Bjørnstadbekken i Nes kommer fra Gårumtjernet og renner sørover forbi gården Bjørnstad. Den faller ut i Mjøsa ved Hagelund. Fra tjernet og til bekkens utløp i Mjøsa er det ca. 3 km og fra tjernet til Bjørnstad ca. 2 km. Hovedtilløpet til Gårnmtjernet er en bekk som kommer fra traktene vest for Trosthøgda. Tjernet er ca. 500 m langt og har et areal på ca. 50 da. Litt nedenfor småbruket Arendal, ca. 800 m ovenfor gården Bjørnstad, mottar Bjørnstadbekken tilløp av en mindre bekk eller veit (i det følgende kalt Arendalsveita). Om denne er det opplyst at den oftest tørker inn om sommeren. Nedslagsfeltet for vassdraget er ikke beregnet, men har vært anslått til ca. 3 km2. Herav er en stor del dyrket mark, muligens ca. 40 % av nedslagsfeltet. I dette er det for øvrig atskillig bebyggelse, både landbruksbygninger og alminnelige boligbygninger.

Bergartene i nedslagsfeltet er leirskifer og skiferblandet kalksten. Vannet både i Gårumtjernet og i Bjørnstadbekken er derfor kalkholdig og svært hårdt til overflatevann å være.

Nes kommune er eier av eiendommen Gårum, g.nr. 89 b.nr. 1 i Nes, som ligger på østsiden av Gårumtjernet og har et betydelig gårdsbruk. Den ble innkjøpt i 1922 for å tjene som pleiehjem for kommunens gamle. Omkring 1950 ble det bygget et internat. Det er opplyst at belegget senere har vært på gjennomsnittlig 30 personer, hvortil kommer betjening på 6-7 personer. Samtidig med at internatet ble bygget, ble det anlagt nytt kloakkavløp. Fra bolighusene på gården er avløpsvannet ført ut i en septiktank og derfra i en ca. 250 m lang lukket ledning til en synkekum ved Gårumtjernet.

I 1952 ble det på Gårum bygget et halmlutingsanlegg for gårdens eget behov. Avløpsvannet føres gjennom en kum ved uthuset og derfra ca. 200 m nedover jordene til en kum ved hovedveien Stavsjø-Nes brygge. I de første par år gikk avløpsvannet i stensatt, lukket grøft. Høsten 1954 ble det imidlertid lagt ned rør. Fra kummen ved hovedveien føres avløpsvannet i rør videre ca. 300 m og munner ut i terrenget ved småbruket Dalseng. På denne strekning har rørledningen også opptatt vannet i Arendalsveita. Fra utløpet ved Dalseng renner så vannet i den åpne veit ned til sammenløpet med Bjørnstadbekken. Samtidig med at det i 1954 ble lagt rørledning fra halmluteriet, ble eiendommens grøftesystem fornyet, slik at drensvann fra jordene og fra gjødselkjelleren gjennom drensrør løper til den samme rørledning som fører avløpsvann fra halmluteriet. Dessuten har to bolighus kloakkutløp til kummen ved hovedveien. Det er opplyst at det i begge hus er vannklosetter.

Erling Feiring eier eiendommen Bjørnstad, g.nr. 79 b.nr. 1. Gården har fra ca. 1920 hatt all sin vannforsyning fra en brønn som da ble anlagt like inntil Bjørnstadbekken. Ved brønnen har det i lengre tid vært elektrisk pumpeanlegg med vannledning frem til husene.

Harald Olsen er eier av småbruket Arendal, og Kristian Midtskog har en villa like ved. Deres hus ligger ved Arendalsveita ca. 200 meter ovenfor sammenløpet med Bjørnstadbekken. De har begge hatt sin vannforsyning fra en brønn i ca. 10 m avstand fra veiten. Brønnen er etter det opplyste anlagt for 60-70 år siden. Opprinnelig var den stensatt, men i 1954 ble det nedsatt betongringer og lagt vannledning til husene. Brønnen ligger lavere enn terrenget omkring og også lavere enn

Side:294

Arendalsveita.Ved sterk nedbør er brønnen utsatt for forurensninger som kan komme både fra det umiddelbart omliggende terreng og fra veiten.

I begynnelsen av 1956 fant Feiring, Olsen og Midtskog at vannet i deres brønner var blitt forurenset. De mente at årsaken var lutingsanlegget på Gårum, som de ikke tidligere hadde hatt kjennskap til. De foranlediget at det ble tatt vannprøver fra brønnene og fra forskjellige steder i vassdraget. Prøvene ble analysert bl.a. av byveterinær Erik Holager. På grunnlag av analyseresultatene ble det overfor Nes kommune klaget over forurensningen. Feiring, Olsen og Midtskog søkte også juridisk bistand hos høyesterettsadvokat Sverre Askvig. Ved brev av 19. november 1956 fra ordføreren i Nes ble advokat Askvig underrettet om at anlegget var nedlagt. Høsten 1959 ble imidlertid lutingsanlegget satt i gang igjen, dog slik at røråpningen i kummen ved uthuset ble tilstoppet. Da det allikevel av brønneierne ble klaget over forurensninger, henstillet Nes formannskap til styret for Gårum gård i brev av 17. desember 1959 at lutingsanlegget på ny ble nedlagt. Etter dette opphørte lutingen utpå vinteren 1960, men ble tatt opp igjen fra høsten 1960 slik at avløpsvannet på ny ble ført gjennom rørledningen.

Brønneierne hadde da allerede tatt ut stevning mot Nes kommune med krav om erstatning for forurensninger som følge av halmlutingen og kloakkavløpet til Gårumtjernet.

Under saksforberedelsen ble sivilingeniør Vilhelm Haffner, overingeniør i Statens institutt for folkehelsen, og byveterinær i Hamar, Erik Holager, oppnevnt som sakkyndige. Det har vært foretatt analyser av en rekke vannprøver, og de sakkyndige har i fellesskap avgitt en betenkning, datert 9. november 1961. - - -

Rettens bemerkninger:

Retten finner enstemmig at spørsmålet om saksøkerne må finne seg i at det fra eiendommen Gårum slippes ut skadevann i vassdraget, må bli å avgjøre etter reglene i nabolovens §12 om usedvanlige og upåregnelige ulemper. Vassdragslovens §49 pkt. 3 antas ikke å ramme et pleiehjem av den størrelse som det her er tale om, slik at man her kan søke hjemmel for å betegne utslippingen av kloakkvann i Gårumtjernet som ulovlig. Heller ikke antas utslippingen av halmlutingsvann og gjødselvann i Arendalsveita å være ulovlig i henhold til vassdragslovens §48 pkt. 1. Etter rettens inntrykk fra åstedsbefaringen kan veiten ikke betegnes som vassdrag. For øvrig mener retten at lovbestemmelsen med uttrykket «ting» ikke tar sikte på avløpsvann, selv om dette kan være skadelig. Det er ikke rimelig å oppfatte loven derhen at den kategorisk vil forby utslippingen av forbrukt vann som man på en eller annen måte nødvendigvis må bli kvitt. I motsetning til faste ting foreligger det for slikt avløpsvann en berettiget interesse til utslippingen. Spørsmålet om naboene herved blir påført ulemper som kan gi dem krav på erstatning, og om de kan kreve å få utslippingen stoppet, synes naturlig å burde avgjøres etter nabolovens regler.

Ved avgjørelsen av dette spørsmål er det dissens innen retten.

Flertallet, de to domsmenn, er kommet til at saksøkerne til en viss grad har krav på erstatning. Riktignok antar flertallet med støtte i de sakkyndiges undersøkelser at vannet i saksøkernes brønner i dag eller i den nærmeste fremtid ville ha vært utjenlig som husholdningsvann, selv

Side:295

om de påklagede forurensninger ikke hadde funnet sted. Uten hensyn til disse nye forurensninger må det ha stillet seg påtrengende nødvendig for saksøkerne å skaffe seg vannforsyning på annen måte. Imidlertid mener flertallet at vannet i begge brønner til nød ville ha vært brukbart i 5-6 år regnet fra begynnelsen av 1956. I denne periode er saksøkerne etter flertallets mening påført så vidt store ulemper at nabolovens §12 må antas overtrådt. Ulempene omfatter at de i den nevnte periode har måttet skaffe seg vann på en mer besværlig måte, for Feirings vedkommende ved at han i stor utstrekning har måttet kjøre vann til gårds, og for Olsens og Midtskogs vedkommende ved at de har måttet bære vann fra naboer. Derimot kan ingen av saksøkerne kreve å få dekket utgiftene til nye vannanlegg, all den stund de allikevel måtte ha gått til slike anskaffelser. - - -

Mindretallet, rettens formann, finner det godtgjort at vannet i saksøkernes brønner allerede for flere år tilbake var blitt så vidt forurenset av drensvann og avløp fra bebyggelsen i nedslagsdistriktet at det var utjenlig som husholdningsvann og sannsynligvis også som drikkevann for dyr. Foruten i de sakkyndiges redegjørelse finner mindretallet støtte for sin oppfatning i distriktsdyrlege Jon Heggenhaugens vitneforklaring. Han har forklart at det tidligere var vanlig å kjøre vann til gården Hilstad øvre fra Bjørnstadbekken nedenfor Gårumtjernet, når det var nødvendig å skaffe suppleringsvann. Vannet ble imidlertid stadig dårligere, og allerede for ca. 20 år siden måtte det avskrives som ubrukbart. Etter mindretallets mening er den forverrelse som har funnet sted, en naturlig følge av utviklingen. Ingen kan i dag basere sin vannforsyning på en liten lavlandsbekk i et distrikt med utstrakt jordbruk og med stadig tiltagende boligbebyggelse. Det er mulig at utviklingen er blitt noe påskyndet ved de siste års avløp fra Gårum, men mindretallet finner at forverrelsen er uvesentlig og at de ulemper som er påført saksøkerne i en overgangsperiode, burde ha vært unngått ved at de forlengst hadde tatt konsekvensen av at vannet var blitt utjenlig. Under enhver omstendighet kan ikke ulempene karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige. Mindretallet stemmer derfor for at Nes kommune frifinnes både for så vidt angår den prinsipale som for den subsidiære del av påstanden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson, Hans Østgaard og Erling Haugen med 4 domsmenn):

- - -

Lagmannsretten er - under dissens - kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at uttrykket «ting» i vassdragslovens §48 ikke tar sikte på avløpsvann. I tillegg til herredsrettens anførsler herom bemerkes, at det fremgår av forarbeidene til vassdragsloven at det med «ting» var tenkt på faste stoffer, jfr. således vassdragslovskommisjonens innstilling av 1918 57, og en annen forståelse av uttrykket ville også være i strid med vanlig sprogbruk.

Videre er lagmannsretten enig med herredsretten i at pleiehjemmet på Gårum ikke er av den størrelsesorden at det er ulovlig å gi hjemmets kloakk avløp til vassdrag før det er gitt tillatelse etter vassdragslovens

Side:296

§49 nr. 3. Bestemmelsen omhandler «avløp i vassdrag for kloakk fra by eller tettbygd strøk på landet eller fra større sykehus eller hotell eller annen innretning som med hensyn til avløp av kloakkvatn kan sidestilles dermed», og i relasjon til kloakkavløp fra by eller tettbygget strøk blir avløpet fra pleiehjemmets kloakk lite.

Etter dette blir det for lagmannsretten - som for herredsretten - avgjørende om ankemotpartene er påført usedvanlige eller upåregnelige ulemper i nabolovens forstand ved det avløpsvann som kommunen har latt slippe ut i Gårumtjernet og i Arendalsveita. Også innen lagmannsretten er det dissens om dette spørsmål.

Flertallet, som består av lagdommerne Sverdrup-Thygeson, Østgaard og Haugen samt domsmann Storlien, finner i likhet med sorenskriver Rost det godtgjort at alt før kommunen lot slippe avfallsvann som trengte inn i ankemotpartenes brønner, var vannet i disse så forurenset at det var utjenlig som husholdningsvann. Flertallet bygger da på uttalelsene fra de oppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Haffner og byveterinær Holager. I sin skriftlige redegjørelse sier disse «at vannet i Gårumtjern og Bjørnstadbekken er så forurenset på grunn av tilsig fra dyrket mark og kloakkutløp fra bebyggelsen i hygienisk henseende, at det absolutt ikke bør benyttes som drikkevann for mennesker. Vannet er på forhånd så sterkt forurenset at kloakken fra pleiehjemmet på Gårum ikke spiller noen særlig rolle for denne bedømmelse.» Under ankeforhandlingen har de sakkyndige fastholdt denne uttalelse, og på uttrykkelig forespørsel har de uttalt at også vannet i Arendalsveita på forhånd var så forurenset at det var utjenlig som drikkevann, og at skyllevannet fra lutingsanlegget og fra avløpet fra de tre private kloakker som går ut i veiten, ikke spiller noen særlig rolle for bedømmelsen.

Flertallet har ikke noe grunnlag til å betvile riktigheten av de sakkyndiges uttalelse, og finner i likhet med sorenskriver Rost at den forverrelse av vannets kvalitet som øyensynlig har funnet sted, er en naturlig følge av utviklingen i distriktet. Med intensiv jordbruksdrift og stadig mer bebyggelse vil forurensning av bekker og tjern skje i stadig økende tempo, og selv om utslippingen fra Gårum skulle ha påskyndet utviklingen noe, kan dette iallfall ikke karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige ulemper. En annen sak er at utslippingen har ført til at ankemotpartene er blitt oppmerksomme på hvor dårlig vannet i brønnene egentlig var, og det har igjen ført til at de sluttet å bruke brønnvannet i husholdningen. Særlig for Feiring måtte dette føles hårdt. Han bruker dog fortsatt vannet til kuene.

Heller ikke finner flertallet at kommunen kan bli erstatningspliktig fordi den ikke har sørget for tilstrekkelig avløp for vannet i Arendalsveita forbi brønnen til Midtskog og Olsen. Det dårlige avløp har sannsynligvis ført til at mulighetene for forurensning i brønnen er blitt større, men på den annen side er brønnen innrettet på en slik måte at forurensninger i høy grad er påregnelige. Brønnen ligger ved siden av en veit med drensvann og lavere enn terrenget omkring, brønnringene er ikke fuget sammen, og rundt brønnen er det et kultlag som vannet trenger lett gjennom. Når Midtskog og Olsen ikke har gjort noe for å bøte på disse mangler, kan de etter flertallets syn ikke kreve noen erstatning av kommunen. Selv om det ikke tillegges betydning for avgjørelsen,

Side:297

kan det også nevnes at kommunen under ankeforhandlingen erklærte uten forbehold, men også uten å erkjenne noen erstatningsplikt, at den av estetiske grunner ville føre Arendalsveita i rør forbi nevnte brønn.

I samsvar med foranstående finner flertallet at Nes kommune må bli å frifinne.

Mindretallet - domsmennene Ås, Gjestvang og Nydal - finner at ankemotpartene har krav på erstatning. Det er nemlig en kjensgjerning at vannet i brønnene har vært brukt til drikkevann i årtier, og det er utslippingen fra Gårum som er den direkte årsak til at det ikke lenger kan fortsette. Utslippingene har påført ankemotpartene så store ulemper at betingelsene for erstatning etter nabolovens §12 antas å være til stede. - - -