Rt-1964-492

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-05-15
Publisert:	Rt-1964-492
Stikkord:	Den skattepliktige inntekt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55 B
Parter:	Bodin kommune (overrettssakfører Aage Holm - til prøve) mot Ruth Pernille Skappel (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen).
Forfatter:	Hiorthøy, Ryssdal, Anker, Eckhoff, Berger
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §54, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §113, §46

Dommer Hiorthøy: Kemneren i Oslo foretok 16. november 1960 utpantning hos Ruth Pernille Skappel i Måltrostveien 4 B, g.nr. 33, b.nr. 1077 i Oslo for kr. 6020 med renter og omkostninger. Grunnlaget for utpantningen var krav på etterlignet skatt til Bodin kommune vedkommende gevinst ved salg i 1953 av 24 3/4 % av aksjekapitalen i Bodø Teglverk A/S, jfr. landsskattelovens §54 annet ledd.

Utpantningen ble påklaget til namsretten, og saken ble overført til behandling i søksmåls former. Oslo namsrett avsa 7. februar 1962 dom med domsslutning:

«Utpantningsforretning holdt av kemneren i Oslo hos Ruth Pernille Skappel den 16. november 1960 og den etterligningen som ligger til grunn for utpantingen oppheves.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Bodin kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 16. mars 1963 stadfestet namsrettens dom og tilkjente Ruth Pernille Skappel kr. 1 000 i saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for stadfestelse av utpantningsforretningen og ligningen.

Bodin kommune har erklært anke mot lagmannsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har 14. juni 1963 samtykket i fremme av anken uten hensyn til ankesum.

Bodin kommune har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Utpantingsforretning avholdt 16. november 1960 i Oslo hos fru Ruth Pernille Skappel i Måltrostveien nr. 4 B, g.nr. 33 b.nr. 1 077 i Oslo for kr. 6020 hvortil renter og omkostninger, og den til grunn for utpantingen liggende etterligning stadfestes.

Fru Ruth Pernille Skappel betaler Bodin kommune saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru Skappel har tatt til gjenmæle i ankesaken og har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Bodin kommune dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens

Side:493

domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Oslo byrett 6. desember 1963 med avhør av 1 vitne og, som part, av ankemotpartens ektefelle, Jan Eric Skappel. Det er fremlagt enkelte nye skriftlige bevis som jeg finner det overflødig å gjøre særskilt rede for. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten, dog slik at fru Skappel har frafalt innsigelsen om at byskattelovens §113, slik den i sin tid lød, har vært til hinder for etterligning.

Bodin kommune har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt de samme bevis som tidligere. Kommunen hevder således at fru Skappels salg av 24 3/4 % av aksjene i Teglverket omfattes av bestemmelsen i landsskattelovens §54 annet ledd selv om salget bedømmes isolert. Selskapets karakter av et lukket familieselskap hvor fru Skappel og hennes 3 søsken etter foreldrenes død hver satt med ca. 1/4 av aksjekapitalen, og kjøperen, hennes bror Harald Røst Larsens stilling som medaksjonær og disponent, viser at det ikke dreier seg om et vanlig aksjesalg, men at salget i virkeligheten tok sikte på overføring til bedriftens faktiske leder av en til selgerens aksjepost svarende del av selskapets eiendeler og næringsvirksomhet. I realiteten forelå et sameie, intet utbytte ble betalt og verdien knyttet seg til eiendelene og deltagerinteressen. Under hensyn til forholdet mellom deltagerne og ervervets betydning for kjøperens maktstilling i selskapet, må lovens krav til vesentlighet være fyldestgjort selv om en andel på 24 3/4 % er i underkant av det som etter ligningspraksis vanligvis regnes som minimum. Under enhver omstendighet, anføres det av kommunen, må lovens krav være oppfylt når salget sees i sammenheng med Harald Røst Larsens erverv - henholdsvis i 1951/1952 og i 1954 av de aksjeposter, hver på 24 3/4 %, som tilhørte de to andre søsken, Hilmar Røst Larsen og Lajla Aslaksrud. Det fremholdes i denne forbindelse at samtlige salg var ledd i Harald Røst Larsens bestrebelser for å skaffe seg enerådighet over selskapet. Fru Skappel var klar over dette, og likeledes over at hun ved å overdra sine aksjer medvirket til at han oppnådde sin hensikt. Når man på denne måte ser samtlige overdragelser som en enhet, er det uten videre klart at en vesentlig del av bedriften er overført. Det samme må gjelde selv om man bare finner å kunne ta hensyn til det forutgående salg til Hilmar Røst Larsen.

Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som namsretten og lagmannsretten. Jeg henviser til den begrunnelse som er gitt av flertallet i lagmannsretten som jeg i vesentlige deler kan slutte meg til.

For så vidt fru Skappels aksjesalg sees isolert, antar jeg at kommunens skattekrav ikke kan føre frem, selv om jeg er enig i lagmannsrettens bemerkning om at salget betegnet en utløsning av et familiesameie og i realiteten hadde karakter av en eiendomsoverdragelse. Det er etter loven ikke nok at omstendighetene sannsynliggjør eller endog godtgjør at den i landsskattelovens §54 annet ledd beskrevne hensikt er til stede. Selv om begge parter

Side:494

er fullt orientert om forholdet, stiller loven det ytterligere krav at transaksjonen skal ta sikte på overføring av en vesentlig del av selskapets eiendeler osv.

Etter forholdene i saken og det som foreligger om tidligere retts- og ligningspraksis, mener jeg at dette krav ikke er oppfylt i det foreliggende tilfelle og skal herom videre bemerke:

Landsskattelovens §54 annet ledd om beskatning av selgende gruppe er en skattebestemmelse som kan ramme særdeles hårdt og upåregnet, idet den på en lite klar og håndgripelig måte gjør unntak fra de regler som ellers gjelder om beskatning av gevinst ved aksjesalg. Overfor en slik bestemmelse har de krav som må stilles til lovbud som pålegger borgerne økonomiske byrder etter min mening særlig vekt og tilsier en streng fortolkning. Når derfor loven begrenser bestemmelsens anvendelse ved å oppstille krav om att en «vesentlig del» av selskapets eiendeler osv. skal være tilsiktet solgt, antar jeg at «vesentlig» her vil si noe mer enn en kvantitativt betydelig del, en forståelse som jeg finner noen støtte for i lovens formål og forarbeider, jfr. Ot.prp. nr. 38 (1920). Når prosenten er lav, må det ifølge rettspraksis påvises spesielle omstendigheter som gjør ervervet særlig betydningsfullt for mottageren. Jeg bemerker at man i praksis visstnok bare unntaksvis har gått under ca. 30 % uten at jeg finner grunn til å ta standpunkt til om en slik grense kan tillegges mer alminnelig gyldighet. Det er vel så at noen fast minstegrense ikke godt kan oppstilles, idet bedømmelsen vil variere etter forholdene i den enkelte sak. Men i dette tilfelle har ligningsmyndighetene etter mitt skjønn gått for langt, idet jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke foreligger særlige omstendigheter i forbindelse med salget som kan begrunne at vesentlighetskravet ansees oppfylt uansett at transaksjonen bare gjelder ca. 1/4 av aksjekapitalen.

Det som gjør avgjørelsen tvilsom, er om det er riktig å bedømme fru Skappels salg isolert i betraktning av at samtlige aksjeposter tilhørende hans søsken suksessivt ble ervervet av Harald Røst Larsen, henholdsvis i 1951/1952 «Hilmar Røst Larsen), 1953 (fru Skappel) og 1954 (Lajla Aslaksrud). Det sees å ha vært overveiet under ligningsbehandlingen å beskatte de to sistnevnte under ett som selgende gruppe, men man valgte særskilt skattlegging fordi de to selgere hadde overdradd sine aksjer til forskjellige tidspunkter. Hilmar Røst Larsen har overhodet ikke vært undergitt beskatning, dels fordi man i forhold til ham fant spørsmålet særskilt tvilsomt, dels fordi salgssummen kr. 49 000 for hans vedkommende var så lav at det neppe oppsto noen gevinst.

Etter forholdet mellom de tre selgere og omstendighetene vedkommende de enkelte salg, virker det umiddelbart fremmed å behandle dem som et fellesskap. Det er imidlertid antatt at det ikke er noe vilkår at det foreligger en innbyrdes avtale mellom flere selgere eller overhodet kontakt mellom dem. Men det er nødvendig at den enkelte selger er klar over at han ved å avhende sine aksjer bidrar til at en vesentlig del av selskapets eiendeler

Side:495

blir overført. Dette forutsetter en nærmere sammenheng mellom de enkelte salg slik at de kan sees som ledd i en kontinuerlig handlingsrekke fra erververens side. Saken byr for så vidt i faktisk henseende på atskillig tvil og uklarhet, men jeg er som lagmannsretten kommet til at den nødvendige sammenheng ikke kan ansees godtgjort og viser til flertallets bemerkninger. Det er uten videre klart at overdragelsen fra Lajla Aslaksrud ikke kan komme i betraktning. Så langt fra å forutse en slik mulighet, måtte alle vedkommende sommeren 1953 da fru Skappel solgte sine aksjer tvert imot regne med en helt annen ordning, jfr. kontrakten av februar 1953. Spørsmålet er mer tvilsomt når det gjelder Hilmars aksjepost, jfr. den anførte kontrakts §6, jfr. §1. Etter bevisførselen i saken finner jeg imidlertid å måtte legge til grunn at salget fra Hilmar forlengst var et fait accompli da Harald Røst Larsen, ca. 1 1/2 år senere ervervet fru Skappels aksjer. Jeg tilføyer at den tvil som foreligger ikke bør gå ut over skattyteren, jfr. med hensyn til beviskravet førstvoterendes uttalelser i dom i Rt-1931-772 (Meltzer-saken).

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes for så vidt den går ut på opphevelse av utpantningsforretningen og ligningen.

Etter utfallet av anken vil den ankende part måtte tilsvare motparten saksomkostninger for Høyesterett. Under hensyn til at det gjelder en skattesak hvor skattyteren har fått medhold, antar jeg imidlertid at ankemotparten også bør tilkjennes saksomkostninger for begge de tidligere retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Utpantning av 16. november 1960 hos Ruth Pernille Skappel i Måltrostveien 4 B, g.nr. 33, b.nr. 1077 i Oslo for kr. 6020 med renter og omkostninger og den til grunn for utpantningen liggende etterligning av skatt til Bodin kommune oppheves.

I saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Bodin kommune til Ruth Pernille Skappel 5 000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Eckhoff og Berger: Likeså.

Av namsrettens dom (hjelpedommer Jørgen Brøymer):

- - -

Retten legger følgende saksforhold til grunn for sin avgjørelse:

Ved morens død i 1941 og farens død i 1948 arvet de 4 søsken Ruth Pernille Skappel, Lajla Aslaksrud, Hilmar Røst-Larsen og Harald Røst-Larsen aksjer i Bodø Teglverk A/S, Bodø. Etter dette hadde Harald Røst-Larsen 25 3/4 aksjer og de øvrige 3 søsken hver 24 3/4 aksjer,

Side:496

tilsammen 100 som utgjorde samtlige aksjer i selskapet. Aksjekapitalen var på kr. 30 000.

Harald Røst-Larsen var disponent for selskapet, mens ingen av de øvrige deltok i den daglige ledelse. Fru Skappels mann, disponent J. E. Skappel var medlem av styret.

I 1951 undersøkte Harald Røst-Larsen muligheten av å få kjøpt Hilmars aksjer, men fru Skappels prosessfullmektig protesterte i brev av 27. mars 1952 mot at Harald alene kjøpte aksjene, idet han hevdet at vedtektsbestemmelsene og avtale om forkjøpsrett var til hinder for dette. Det samme standpunkt inntok han med hensyn til fru Aslaksruds aksjer fordi han mente at det pågikk innledende forhandlinger om salg også av hennes aksjepart. Fru Aslaksrud var imidlertid ikke interessert i å avhende sine aksjer, og hevdet i likhet med fru Skappel at hun ikke ville godkjenne en overdragelse av samtlige Hilmars aksjer til broren Harald. Aksjene ble allikevel solgt i 1952 for kr. 49 000 uten at fru Aslaksrud og fru Skappel godkjente salget.

Det utviklet seg på denne tid et noe spent forhold mellom Harald Røst-Larsen på den ene siden og hans 2 søstre på den annen, inntil Harald Røst-Larsen opptok forhandlinger med fru Aslaksrud gjennom hennes mann, overrettssakfører Aslaksrud, uten at fru Skappel hadde noe kjenskap til det. Dette resulterte i en kontrakt undertegnet den 18. februar 1953 hvoretter Aslaksruds sønn Tor skulle overta sin mors aksjer som forskudd på arv. Det forutsattes videre at Harald Røst-Larsen skulle overta samtlige fru Skappels aksjer for kr. 80 000. Tor Aslaksrud skulle begynne å arbeide på Teglverket og få overta 12 1/4 aksje av Harald Røst-Larsen så snart han ble 21 år, og skulle senere etter å ha overtatt disponentstillingen suksessivt ha anledning til å kjøpe opp alle aksjer.

Fru Skappel som helst ville ha beholdt aksjene så seg stillet overfor dette fait accompli tvunget til å selge sine aksjer. Salgssummen utgjorde kr. 86 000.

Den 20. januar 1958 skrev Bodin ligningskontor til disponent J. E. Skappel at det ble overveiet å skattlegge gevinsten av fru Skappels aksjesalg etter landsskattelovens §54 annet ledd (beskatning av «selgende gruppe»).

I Bodin ligningsnemnds møte av 10. mars 1958 ble skattlegging besluttet. Gevinsten ble skjønnsmessig ansatt til kr. 20 000. Beslutningen ble under klagebehandlingen opprettholdt ved ligningsnemndas kjennelse av 20. oktober 1959. Likeledes ble ligningen etter klage fastholdt av overligningsnemnda ved kjennelse av 6. februar 1959. - - -

Namsrettens bemerkninger:

Namsretten finner det godtgjort at Bodin ligningskontor ikke fikk kjennskap til saksøkerens og hennes 2 søskens salg av aksjer til Harald Røst-Larsen før under et bokettersyn i Bodø Teglverk i 1956. De formelle betingelser for etterligning er dermed til stede.

Bestemmelsen om beskatning av «selgende gruppe» i landsskattelovens §54 annet ledd gjelder «når alle aksjer i et selskap eller en del derav selges under sådanne omstendigheter at det er sannsynlig at det i virkeligheten tilsiktes salg av selskapets eiendeler eller den av selskapet drevne næring eller virksomhet - helt eller for en vesentlig del ...».

Hvis det dreier seg om en enkelt selger, må han selge til en bestemt

Side:497

kjøper eller kjøpergruppe og betingelsen er videre at det skal selges et så stort antall aksjer at de representerer en vesentlig del av selskapets næring eller virksomhet. Noen grense for hvor stor del av aksjekapitalen selgeren kan avhende uten å bli rammet av gevinstbeskatning er ikke angitt i loven. Praksis for Oslo kommune har vært ikke å gå til beskatning ved salg av mindre enn 30 % av selskapets aksjer, men denne grense har visstnok ikke vært praktisert over alt ellers. Således hevder Bodin kommune i denne saken at saksøkerens salg av 24 3/4 aksjer til sin bror og medaksjonær i realiteten er et salg av en så stor del av selskapets eiendeler at det rammes av gevinstbeskatning etter landsskattelovens §54 annet ledd.

Namsretten finner ikke at salget isolert sett faller inn under denne bestemmelse. I en dom av Eidsivating lagmannsrett inntatt i utv. 1959 301 er riktignok beskatning gjennomført ved salg av 25 % av aksjekapitalen. Men lagmannsretten har da uttalt at det er aksjene sammen med deltagerinteressen som utgjør en «vesentlig del» av selskapets aktiva. For deltagerne i selskapet var nærings- og arbeidsinteressen kanskje viktigere enn den rene kapital- og utbytteinteresse som aksjonær. Dette fordi det til den solgte aksjepost knyttet seg en vedtektsbestemt deltagerinteresse som det var maktpåliggende for de gjenværende aksjonærer å kunne bestemme over. I nærværende sak, hvor det dessuten er solgt aksjer for noe mindre enn 1/4 (24 3/4 %), foreligger ikke slike næringsinteresser. Saksøkeren deltok ikke i den daglige ledelse som helt lå hos broren. Det er nok så at hennes mann, som er bosatt i Oslo, var medlem av styret og deltok med mellomrom i styremøter i Bodø. Men hvis man ser på vervet som styremedlem som en næringsinteresse andre aksjonærer kunne være interesserte i å erverve, er dertil å bemerke at ingen kunne sikre seg plass i styret ved bare å kjøpe saksøkerens andel av aksjekapitalen.

Retten har dessuten bygget på at saksøkerens bror Harald Røst-Larsen må ansees for å ha kjøpt den annen bror Hilmars aksjer allerede før saksøkeren bestemte seg til å selge. Dette salg var en realitet selv om de 2 søstrene forgjeves protesterte. Ved ikke å foreta seg noe annet enn å protestere må saksøkeren ha tapt sin eventuelle rett til å motsette seg overdragelsen. Det må derfor etter rettens oppfatning legges vekt på at saksøkeren solgte sine aksjer til en medaksjonær, som på det tidspunkt allerede hadde aksjemajoriteten og som ikke hadde behov for å sikre seg nærings- eller arbeidsinteresser ved kjøp av ytterligere aksjer i et selskap som han allerede dominerte på forhånd. Det synes derfor klart at kjøperen var ute etter den verdi selve bedriften representerte, og salg av 24 3/4 % av disse interesser alene er ikke tilstrekkelig til å begrunne gevinstbeskatning.

Det blir deretter spørsmål om saksøkerens salg står i slik forbindelse med salget fra hennes bror Hilmar og/eller salget fra søsteren, fru Aslaksrud at de må sees i sammenheng.

Om det først nevnte salg har retten foran anført at det bevislig har funnet sted uten saksøkerens vitende og på et tidspunkt da hun selv ikke hadde til hensikt å selge. Noen forbindelse mellom disse to salg er det således ikke.

Fru Aslaksrud hadde på den tid salget foregikk overhodet ikke i

Side:498

sinne å selge. Tvert om var hensikten at fru Aslaksruds sønn Tor skulle få hennes aksjer som forskudd på arv. Deretter skulle han om han måtte ønske det i en fjern fremtid også på visse betingelser få rett til å kjøpe aksjene til Harald Røst-Larsen, eventuelt av hans enke.

Etter dette mener retten det må være på det rene at de 3 aksjesalg må sees på som isolerte fenomener uten noen sammenheng med hverandre. Det første salg skjedde som nevnt uten de andres vitende. Da saksøkeren solgte var hennes Søster kontraktmessig forpliktet til å la sine aksjer gå i arv til sønnen, og først etter at kontrakten om dette ikke lenger gjaldt, solgte også fru Aslaksrud til Harald Røst-Larsen, noe som ikke kunne forutsees året før. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og Th. Sverdrup-Thygeson og tilkalt dommer, byrettsdommer Lilly Bølviken):

- - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Tessem og dommer fru Bølviken - er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:

- - -

Harald Røst-Larsen hadde 1 aksje mer enn de andre, og har etter farens død vært selskapets disponent og formann i styret. I styret for øvrig har sittet fru Skappels mann, direktør Jan Eric Skappel, og fru Aslaksruds mann, overrettssakfører D. B. Aslaksrud. Fordelingen av aksjene på de 4 søsken var slik: Harald Røst-Larsen 25 3/4 aksjer, og 24 3/4 aksjer på hver av de 3 andre.

Hilmar Røst-Larsen oppholder seg i U.S.A. og har ikke vært interessert i teglverket. Han hadde etter farens død gitt fullmakt til Harald Røst-Larsen til å representere hans aksjeinteresser i selskapet. Da det senere hen oppsto uoverensstemmelser mellom Harald Røst-Larsen og de 2 andre styremedlemmer, direktør Skappel og overrettssakfører Aslaksrud, henstillet overrettssakfører Aslaksrud til Hilmar Røst-Larsen å fordele representasjonen av aksjene også på sine 2 søstre, slik at det ble et sikkert flertall mot Harald Røst-Larsen. Da Harald Røst-Larsen fikk rede på dette, kjøpte han, som mottrekk brorens aksjer i 1952 for kr. 49 000. Imidlertid nektet de 2 søstre å godkjenne salget, idet de påberopte seg forkjøpsretten etter vedtektenes §2. Det heter her: «I tilfelle av overdragelse av aksje har direksjonen fortrinnsrett til å overta aksjene (aktiene) til den pris, som kan oppnåes hos nogen anden.» Det ble opptatt forhandlinger om saken mellom de 2 søstre og Harald Røst-Larsen. I brev av 5. mai 1952 til advokat Dahl-Hansen som representerte de 2 søstre, har advokat Roald Angell, som representerte Harald Røst-Larsen, uttalt bl.a. «at hvis fru Skappel ikke vil godkjenne noen transport, så ville sådan ikke skje fra Hilmars side, og at Harald da måtte nøye seg med fullmakten.»

I begynnelsen av året 1953 kom Harald Røst-Larsen og overrettssakfører Aslaksrud, som representerte sin hustru, til en ordning som er nærmere utformet i kontrakt av februar 1953. I kontraktens §1 heter det: «Ruth Skappels aksjer kjøpes av Harald Røst-Larsen for en pris av kr. 80 000 som betales kontant og ved overtagelse av Ruth Skappels gjeld til Bodø Teglverk A/S. En av aksjene tiltransporteres Sofie Røst-Larsen.»

For øvrig har kontrakten bestemmelse om at Lajla Aslaksruds sønn

Side:499

Tor skal tre inn i teglverkets ledelse etter at han har fått sin utdannelse, og det er i kontrakten gitt nærmere bestemmelse om hans stilling i selskapet og om hans rett til å overta aksjer. Harald Røst-Larsen skulle dog beholde sin stilling som disponent til fylte 70 år eller til sin død.

I kontraktens §6 heter det: «Transporten av Hilmar Røst-Larsens aksjer til Harald Røst-Larsen godkjennes.»

Det er på det rene at fru Skappel eller direktør Skappel ikke har deltatt i forhandlingene om kontrakten eller i utformingen av denne, og at de var ukjent med kontrakten inntil de fikk oversendt et eksemplar.

Fru Skappel hadde også den hele tid vært imot å selge sine aksjer. Hun ønsket imidlertid ikke å gå til prosess mot sin bror Harald Røst-Larsen i anledning av overdragelsen av aksjene fra Hilmar Røst-Larsen. Da hennes søster fru Aslaksrud hadde inngått omhandlede avtale med Harald Røst-Larsen, fant hun sin stilling i selskapet uholdbar, og innledet forhandlinger om overdragelse av sin aksjepost til Harald Røst-Larsen.

I skrivelse av 25. februar 1953 fremkommer fru Skappels advokat, Dahl-Hansen, med følgende forslag til ordning:

«Under de oppståtte forhold er selvfølgelig fru Skappel på det rene med at hun nå overveier å selge så nødig hun vil. Den «slakteverdi» på aksjene på kr. 67 000 som De opererer med, har imidlertid bare interesse som et utgangspunkt. For det første har et ubeskattet fond selvfølgelig i realiteten en langt større verdi enn 40 % av fondet. For det annet må man regne med Teglverkets verdi som en innbringende og levedyktig bedrift, og for det tredje har man den verdi som fru Skappels og Skappels forkjøpsrett i Hilmars aksjer betinger. Endelig har man avtalen på generalforsamlingen om at søsknene skal sitte i styret.

For å komme ut av hele affæren er fru Skappel villig til å selge aksjene for 1) kr. 80 000 kontant, 2) at Teglverket avskriver fordringen på fru Skappel og 3) at Skappel blir sittende i styret i 5 år mot et styrehonorar på kr. 4 000 i året. Man kunne gjerne inkludere året 1952 i disse 5 år. Denne ordning ville jo medføre visse skattemessige fordeler for Teglverket.

Endelig forutsetter jeg at avtalen ikke vil bli bindende før man fikk tilsagn fra skattemyndighetene om at «selgende gruppe» beskatning ikke ville komme på tale.»

Forhandlingene endte med at fru Skappel solgte sine aksjer til Harald Røst-Larsen for kr. 92 000, hvorav kr. 6 000 er styrehonorarer.

Lagmannsrettens flertall er enig med namsretten i at fru Skappels aksjesalg må sees isolert, idet det ikke kan sees å foreligge noen slik sammenheng hverken med Hilmar Røst-Larsens forutgående eller fru Aslaksruds etterfølgende aksjesalg at denne sammenheng kan begrunne skatteplikt etter landsskattelovens §54 annet ledd. Fru Aslaksruds salg i 1954 hadde sin grunn i en senere utvikling, som ingen regnet med da fru Skappel solgte sine aksjer i 1953. For så vidt angår Hilmar Røst-Larsens salg i 1952, foreligger det intet om at Hilmar som selger eller Harald Røst-Larsen som kjøper, da dette salg fant sted, regnet med salg til Harald Røst-Larsen også av fru Skappels aksjer. Da skattemyndighetene unnlot å skattlegge Hilmar Røst-Larsen for hans salg, var det i første omgang nettopp med den begrunnelse at det kunne være vanskelig

Side:500

å sannsynliggjøre at Hilmar kjente til at også de andre aksjonærene skulle overdra sine aksjer jfr. brev av 7. november 1957 fra skatteinspektøren i Nordland til Bodin ligningskontor. Det er på den annen side heller ikke forsøkt ført noe bevis for at Harald for sin del, da han kjøpte Hilmars aksjer, hadde noen tanke om, enn si regnet med, å få kjøpt også søstrenes aksjer. Under de omstendigheter kan det ikke sees å ha foreligget en slik sammenheng mellom salgene som landsskatteloven forutsetter. Kjøpesummen er da også vesentlig forskjellig for Hilmar Røst-Larsens aksjer (kr. 49 000) og for fru Skappels og fru Aslaksruds (kr. 86 000).

Flertallet ser etter dette fru Skappels salg isolert, således at det er solgt 24 3/4 % av aksjene i Bodø Teglverk.

Man er enig med den ankende part i at det er momenter som trekker i retning av at det foreligger et beskatningspliktig aksjesalg. Det dreier seg således om et lukket selskap med bare 4 aksjonærer, hvor forholdene var oversiktlige. Salget betydde en utløsning av et familiesameie og hadde i realiteten karakteren av en eiendomsoverdragelse.

Det er imidlertid tvilsomt om 24 3/4 % kan sies å være tilstrekkelig til i lovens forstand å si at en vesentlig del av eiendommen eller virksomheten ble solgt.

Noen sikker nedre grense for andelens størrelse finnes ikke, og man er for så vidt enig i at tallet 24 3/4 % ikke i og for seg er til hinder for beskatning. Men man er da kommet betenkelig langt ned i forhold til hva der vanligvis forståes med en vesentlig del i denne materie. Etter Oslo ligningskontors brev av 28. januar 1962 til overrettssakfører Holm har man der antatt at §54 annet ledd er uanvendelig når det selges mindre enn 20 % av selskapets aksjer. Den dom som godtar den minste andel, Eidsivating lagmannsretts dom av 28. oktober 1958 (utv. 1959 301) opererer med 25 % og uttaler bl.a.: «De konkrete omstendigheter synes å kunne ligge slik an, at bestemmelsen i byskattelovens §46 annet ledd, iallfall unntagelsesvis må antas å fange opp tilfelle hvor andeler utgjør f. eks. 25 %.» Det pekes i dommen på den fremtredende deltagerinteresse som var knyttet til den overdradde aksje, og at aksjesalget skjedde til 2 svogre som derved oppnådde en majoritetsstilling i selskapet.

Det synes å herske enighet om at hvis salget gjelder mindre enn ca. 50 %, må det foreligge særlige omstendigheter som begrunner adgangen til beskatning. Vi mener at når man kommer så langt ned som til 24 3/4 % må de konkrete omstendigheter i utpreget grad ligge slik an at de hjemler beskatning.

Det forelå i nærværende tilfelle ikke noen deltagerinteresse av betydning knyttet til de solgte aksjer. Vi legger ikke synderlig vekt på at Skappel mistet sin stilling som styremedlem, noe han etter vedtektene heller ikke var selvskrevet til å være.

De interesserte regnet videre med at Harald Røst-Larsen allerede før salget i virkeligheten hadde flertall i aksjeselskapet. Hvis man legger til grunn at han også eiet Hilmar Røst-Larsens 24 3/4 aksjer, hadde han flertall. Hvis man bygger på at han ikke eiet dem, fordi transporten på aksjene ennå ikke var godkjent, regnet man med at han i tillegg til sine aksjer, 25 3/4, kunne benytte Hilmar Røst-Larsens fullmakt for seg til å oppnå flertall i selskapet. Man viser i denne forbindelse til det for

Side:501

lagmannsretten fremlagte brev fra advokat Angell til advokat Dahl-Hansen av 5. mai 1952 hvori det bl.a. heter: «Er det imidlertid så at fru Skappel ikke vil godkjenne noen transport, så vil sådan ikke skje fra Hilmars side. Harald Røst-Larsen vil da nøye seg med den fullmakt han har fra Hilmar Røst-Larsen og vil for fremtiden møte som hans representant og avgi stemme for disse aksjer.»

Ankemotpartens mann, disponent Skappel, så vel som advokat Dahl-Hansen, som også dengang var ektefellene Skappels juridiske rådgiver, har i lagmannsretten gitt uttrykk for at de mente Harald Røst-Larsen faktisk på denne måte hadde herredømme over selskapet, og således for så vidt også kunne sette igjennom godkjennelse av Hilmar Røst-Larsens aksjetransport til seg. Det ansåes utelukket at Hilmar Røst-Larsen ville tilbakekalle sin fullmakt, all den stund aksjene var transportert til Harald, og Hilmar hadde fått kjøpesummen.

Under de således foreliggende omstendigheter finner flertallet at de 24 3/4 % av aksjene i Bodø Teglverk A/S ikke kan ansees i lovens forstand for å være en vesentlig del av selskapets eiendeler eller den av selskapet drevne næring eller virksomhet. Vi voterer derfor for stadfestelse av namsrettens dom.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Sverdrup-Thygeson, antar at det omhandlede salg går inn under landsskattelovens §54 annet ledd. Fru Skappel har ved salget overført 24 3/4 % av selskapets aksjer og må ha vært klar over at overdragelsen ville medføre at salget av Hilmar Røst-Larsens aksjepost til Harald Røst-Larsen derved ville bli godkjent. Ved disse transaksjoner oppnådde Harald Røst-Larsen å få ca. 75 % av selskapets aksjer og fikk dermed en avgjort dominerende innflytelse i selskapet. Det er riktig nok som hevdet av fru Skappel at Harald Røst-Larsen allerede hadde en avgjørende innflytelse i selskapet ved at han hadde fullmakt fra sin bror til å representere dennes aksjer. Men hertil kan det bemerkes at Harald Røst-Larsens maktposisjon utvilsomt ble langt sterkere og sikrere etter at han fikk brorens aksjepost overdradd til seg.

Det kan i denne forbindelse bemerkes at i henhold til vedtektenes §4 kan stemmerett bare utøves av personlig møtende aksjonærer. Hvorvidt denne bestemmelse er blitt respektert, foreligger det ingen opplysninger om.

Advokat Dahl-Hansens forannevnte forslag til oppgjør peker heller ikke i retning av at det her dreier seg om et ordinært aksjesalg. Dette forslag synes å gi uttrykk for at det er fru Skappels andel i selskapets eiendeler og hennes interesser i selskapet for øvrig, således bl.a. retten til å sitte i styret, som søkes overdradd.

At fru Skappel, etter det som er opplyst, har følt seg tilsidesatt av sine søsken, og har ment seg «tvunget» til å overdra sine aksjer til Harald Røst-Larsen, kan ikke tillegges betydning. - - -

Side:502