Rt-1964-591
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1964-05-29 |
| Publisert: | Rt-1964-591 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 63 B |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellbye). |
| Forfatter: | Endresen, Stabel, Bendiksby, Helgesen, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §47, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §377, §392, Veiloven (1912) §68, §69 |
Dommer Endresen: Politimesteren i Oslo forela 3. januar 1964 A, født xx.xx.1911, en bot på kr. 50, subsidiært fengsel i 5 dager, for overtredelse av veilovens §69 jfr. §68 sammenholdt med Kronprinsregentens resolusjon av 26. april 1957 (trafikkreglene) §36, jfr. §4 nr. 1 første punktum. Grunnlaget var at han torsdag 12. desember 1963 kl. 8,45 hadde «hensatt lastevogn A-2455 i Prinsens gate ved nr. 1 i Oslo, hvor det er satt opp trafikkskilt som viser: «Stopp forbudt».» Da forelegget ble nektet vedtatt, ble saken sendt Oslo byrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Byretten som var satt med domsmenn, frifant tiltalte ved dom av 7. mars 1964.
Saksforholdet og tiltaltes personalia fremgår av byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Oslo har anket til Høyesterett, prinsipalt over lovanvendelsen, subsidiært over saksbehandlingen. Anken over lovanvendelsen er i ankeerklæringen begrunnet slik:
«Tiltalte er ansatt i Havnevesenet og skulle hente kr. 28 323 på Havnevesenets kontor i Prinsensgt. 2. Man må forutsette at tiltalte som funksjonær ved Havnevesenet kjente til de parkeringsvanskeligheter som var på stedet og kunne innrette seg etter dette. Han burde derfor innrette seg på å parkere lovlig selv om det skulle bli et stykke å gå fra kontoret til bilen med pengene. Var han redd for å gå alene med pengene til bilen, kunne dette vært avhjulpet ved at en funksjonær ved Havnevesenets kontor hadde fulgt ham til bilen. Politikammeret kan derfor ikke se tiltaltes handlemåte som rettmessig og mener at byrettens vurdering i relasjon til straffelovens §47 er feil i dette tilfelle.»
Når det gjelder anken over saksbehandlingen, påberopes to forhold. Jeg anser det tilstrekkelig å gjengi hva der i ankeerklæringen anføres om det ene:
«Politikammeret er endelig av den oppfatning at den henvisning retten har «Det anses på det rene at risikoen ved å ferdes med pengebeløp på seg i Oslos gater i den senere tid har vært ganske stor» er for alminnelig og at den burde påpeke mere direkte de faremomenter som måtte eksistere, særlig i relasjon til tidspunktet på dagen.»
Side:592
Forsvareren har for Høyesterett anført at anken over lovanvendelsen vedrører spørsmål som byretten skulle ha tatt stilling til; da det imidlertid ikke i denne forbindelse er anket over saksbehandlingen, vil Høyesterett etter forsvarerens mening være avskåret fra å oppheve dommen med den begrunnelse at domsgrunnene på dette punkt er utilstrekkelige, jfr. straffeprosesslovens §392 første ledd. Forsvarerens anførsler for øvrig finner jeg ikke grunn til å referere.
Jeg er kommet til at dommen må oppheves på grunn av uriktig saksbehandling.
I sin begrunnelse anfører byretten bl.a.:
«Retten skal bemerke at tiltalte, som var alene om pengetransporten, har vurdert forholdene slik at den fare for pengene som var til stede var særdeles betydelig i forhold til den skade som kunne voldes ved hans parkering av bilen. Det ansees på det rene at risikoen ved å ferdes med pengebeløp på seg i Oslos gater i den senere tid har vært ganske stor. Da det her gjaldt ganske mange penger, finner retten tiltaltes handlemåte rettmessig, jfr. strl. §47, idet det ikke var noen annen måte å ordne saken på. Det vises til Høyesteretts dom Rt-1963-210. Etter dette vil tiltalte bli å frifinne.»
Byretten uttaler her at det ikke var noen annen måte å ordne saken på enn slik tiltalte har gjort. Noen drøftelse og nærmere vurdering av om tiltalte kunne ha innrettet seg på annen måte, er imidlertid ikke foretatt i dommen, hvilket jeg anser som en feil. I anken over lovanvendelsen anføres at påtalemyndigheten ikke kan se tiltaltes handlemåte som rettmessig fordi han burde ha innrettet seg på å parkere lovlig selv om det skulle bli et stykke å gå med pengene fra kontoret i Prinsensgate til bilen. Det tilføyes i ankeerklæringen at tiltalte - om han var redd for å gå alene med pengene - kunne ha avhjulpet dette ved at en funksjonær ved Havnevesenets kontor fulgte ham til bilen. Dette - som i realiteten går ut på at det ikke forelå «en på annen måte uavvendelig fare», jfr. straffelovens §47 - er imidlertid som nevnt spørsmål som skulle vært drøftet og nærmere vurdert i byrettens dom. Disse spørsmål står i nær sammenheng med spørsmålet om det virkelig var noen fare forbundet med å ferdes i Oslos gater med større pengebeløp, og når det gjelder sistnevnte spørsmål er det - som det vil fremgå av hva jeg før har sagt - anket over utilstrekkelige domsgrunner. Jeg anser denne anke over saksbehandlingen også fyldestgjørende for så vidt angår spørsmålet om tiltalte kunne ha innrettet seg på annen måte.
Jeg tilføyer at forholdet i denne sak ligger annerledes an enn i den sak som omhandles i Høyesteretts kjennelse av 23. februar 1963, gjengitt i Rt-1963-210. I nevnte sak hadde den tiltalte da han parkerte, allerede i sin besittelse et større beløp som han måtte få levert fra seg. I vår sak fant parkeringen i strid med trafikkskiltet sted før tiltalte hadde hentet pengene; det ville derfor være lettere for ham å innrette seg på slik måte at han kunne unngå å parkere ulovlig.
Side:593
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Helgesen og Thrap: Likeså.
Av byrettens dom (dommer C. Bretteville med domsmenn):
Tiltalte har forklart at han torsdag 12. desember 1963 kl. 8,45 hensatte Havnevesenets bil A-2455 i Prinsens gate ved nr. 1 slik som nevnt i forelegget. Tiltalte var klar over trafikkskiltet som viste: «Stopp forbudt». Imidlertid var hans oppdrag å hente penger til lønninger ved Havnevesenets hovedkontor i Prinsens gate 2 for å bringe pengene til verkstedet på Sjursøya. Det gjaldt mange penger og av hensyn til risikoen fant han det nødvendig å plasere bilen så nær kontorinngangsdøren som mulig. Han hadde ikke kunnet finne annen parkeringsplass som var ledig. Alternativet hadde vært å sette bilen på havneområdet i nærheten av Havnelageret. Derved hadde han fått en lang vei å gå i mørke - det var ennå ikke begynt å lysne.
Oslo Havnevesen har i et brev av 16. desember 1963 bevitnet at tiltalte skulle hente lønninger. Han hentet kr. 28 323 fordelt på 21 poser.
Retten finner bevist at tiltalte parkerte som han selv har forklart og at han var borte i høyden 5 minutter. Han hadde selv regnet med litt kortere tid, men på grunn av at han foruten vanlige lønninger også skulle ha med noe julegratiale, tok det ca. 5 minutter. Det finnes videre bevist at en politibil med en embetsmann i kjørte forbi mens tiltalte holdt på å sette fra seg bilen sin, og at vedkommende embetsmann over radiotelefonen underrettet den politimann som skrev ut anmeldelse på tiltalte. Tiltalte regnet med at hvis politibilen hadde stoppet, ville de ha tillatt ham å sette fra seg vognen så han kunne få utført sitt ærende. Det er på det rene at tiltaltes bil ikke har stått til hinder for trafikken. - - -
Side:594