Rt-1964-782
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1964-06-27 |
| Publisert: | Rt-1964-782 |
| Stikkord: | (Jukeboks-dommen), Opphavsrett, Utenlandske musikkverk, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett L.nr. 95/1964 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Karl Lous) mot A (høyesterettsadvokat Sven Arntzen) |
| Forfatter: | Rode, Thrap, Eckhoff, Stabel, Wold |
| Lovhenvisninger: | Åndsverkloven (1930) §1, §20, Åndsverkloven (1961) §2, §21, §54A, §55, §57, §59, §54a, Straffeprosessloven (1887) §384 |
Dommer Rode: I straffesak mot A avsa Oslo byrett den 17. desember 1963 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1921, dømmes for forseelse mot lov om opphavsrett til åndsverk m.v. av 12. mai 1961 §54a, jfr. §2 og §21, 2. pkt., til en bot til statskassen stor kr. 1200, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 10 dager.
Han tilpliktes innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Tono kr. 240.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger tilpliktes han å betale kr. 200.»
Angående saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Som det fremgår er A tiltalt og dømt for «å ha fremført eller latt fremføre» musikkverk, opphavsrettslovens §2, 1., 2. og 3. ledd. I forelegget og domsslutningen er også henvist til lovens §21, annet punktum, forbudet mot utleie av musikkverk. Denne henvisning har ingen tilknytning til det forhold A er dømt for. Hverken i foreleggene eller i dommen finnes noe om at han har drevet utleievirksomhet. Henvisningen til §21, annet punktum bør derfor etter min mening utgå av domsslutningen.
Domfelte har anket over lovanvendelsen, straffutmålingen og avgjørelsen av det borgerlige rettskrav. Det anføres i ankeerklæringen: «- - - Tiltalebeslutningen bygget på den forutsetningen at Tono forvaltet opphavsretten til «de fleste» opphavsmenns rettigheter. - Etter hva man senere har brakt på
Side:783
det rene, er det imidlertid ikke utferdiget kongelig resolusjon eller andre bestemmelser som gir beskyttelse for utenlandske åndsverker etter åndsverkslovens §59, slik at bare de utenlandske åndsverker som kommer under de spesielle bestemmelser i §57 for tiden har full rettsbeskyttelse i Norge. Det er bare et lite mindretall av titlene i angjeldende automat som etter dette kommer under lovbeskyttet opphavsrett. - - - Etter dette må tiltalte frifinnes fordi det vesentlige av gjerningsinnholdet ikke rammes av straffebestemmelsene i åndsverksloven, eller straffen må av samme grunn vesentlig nedsettes. - Det borgerlige rettskrav må av samme grunn bortfalle eller reduseres vesentlig. - - -»
Under hovedforhandlingen for Høyesterett har aktor reist spørsmål om anken kan ansees betimelig erklært, men uttalt at påtalemyndigheten ikke gjør innvending mot at den tas under behandling.
Om det prosessuelle spørsmål bemerker jeg at ankeerklæring undertegnet av domfeltes privat engasjerte forsvarer for byretten ble postlagt på ankefristens siste dag - 2. januar 1964 -, og anken er for så vidt betimelig erklært. På forespørsel fra byrettens kontor angående domfeltes underskrift på ankeerklæringen uttalte forsvareren i brev av 8. januar 1964: «Jeg viser til telefonhenvendelse angående den ankendes egen underskrift på ankeerklæringen. Den ankende part har vært bortreist siden i juledagene. Han ringte meg og ba om at anke måtte besørges hvis jeg fant dette begrunnet. - Da jeg fant at det var saklig grunn, og måtte gjøre dette mens parten enda var bortreist, har jeg skrevet under etter fullmakt.» Domfelte møtte den 9. mars 1964 på Oslo politikammer og underskrev ankeerklæringen. Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til om en anke uttatt og undertegnet av forsvareren i henhold til en muntlig fullmakt av innhold som angitt i hans brev er erklært «på foreskreven måte» idet jeg mener at anken under enhver omstendighet må tas under behandling i henhold til straffeprosesslovens §384. Det må ansees på det rene at domfelte før ankefristens utløp henvendte seg til forsvareren angående påanke av dommen. Om det skulle være en formell mangel ved ankeerklæringen, bør dette da og under de omstendigheter som ellers foreligger, ikke medføre at domfelte blir avskåret fra å få sin sak prøvet.
Anken over lovanvendelsen kan etter min mening ikke føre frem.
Ved dom av Oslo byrett av 30. september 1960 ble A dømt i henhold til lov om åndsverker av 6. juni 1930 §20 nr. 3, jfr. §1, for uberettiget «offentlig å ha fremført eller latt fremføre» musikkverk. Han hadde gått frem på en måte som foreleggene og dommene viser var helt likeartet i faktisk henseende med det forhold som foreligger i nærværende sak. Hans anke over dommen ble avvist som grunnløs av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A er nå dømt for et tilsvarende forhold i henhold til
Side:784
§54a, jfr. §2, 1., annet og tredje ledd, i lov om opphavsrett til åndsverk m.v. av 12. mai 1961, som 1. juli 1961 avløste loven av 1930. Han har ikke bestridt dommens riktighet for så vidt angår fremføringen av «norske» musikkverk, dvs. slike som i henhold til lovens §57 går inn under dens bestemmelser om opphavsrett. Derimot bestrider han at han kan straffes for i tiden 1. juli 1961 - januar 1962 å ha fremført «utenlandske» musikkverk, dvs. slike som må søke hjemmelen for sin opphavsrettslige beskyttelse i lovens §59. Den adgang som Kongen har ifølge loven av 1961 §59 til å gi lovens bestemmelser anvendelse på utenlandske musikkverk, er det først gjort bruk av ved kongelig resolusjon av 10. april 1964. De kongelige resolusjoner av 19. desember 1930, 26. juni 1931 og 11. desember 1931 som i medhold av og under henvisning til loven av 1930 gjorde dens regler gjeldende for utenlandske musikkverk, kan - hevdes det - ikke påberopes etter at loven selv er opphevet.
Denne oppfatning er etter min mening ikke riktig. Det må ansees som for lengst fastslått - jeg viser bl.a. til høyesterettsdom i Rt-1895-244 og til Castberg: Innledning til forvaltningsretten side 93 flg. og de avgjørelser det der er vist til - at det må bero på en konkret tolkning av den lov som opphever en eldre lov, om også de i medhold av denne utferdigede kongelige resolusjoner er å anse som opphevet. Jeg anser det utvilsomt at lovgivningsmyndighetene ikke har ment at det vern - sivilrettslig og strafferettslig - som etter den tidligere lov og de i medhold av denne gitte kongelige resolusjoner tilkom utenlandske åndsverk, skulle falle bort ved innføringen av den nye lov. Utenlandske åndsverk som i henhold til de nevnte resolusjoner var vernet av loven av 1930, beholdt etter min mening dette vern etter at loven av 1961 trådte i kraft, så langt denne opprettholdt den tidligere lovs verneregler. Jeg finner derfor at A er dømt med rette også for så vidt fremførelsen av de utenlandske musikkverk angår.
Anken over straffutmålingen er etter min mening grunnløs.
Heller ikke anken over avgjørelsen av det borgerlige rettskrav kan etter min mening føre frem. A er dømt til å betale Tono kr. 240, som utgjør fremføringsvederlaget for 1961. Det er ganske visst så - som fremholdt av forsvareren - at forelegget og dommen bare gjelder hans rettsstridige fremføring av musikkverk i tiden 1. juli 1961 til januar 1962, altså et halvt år. Jeg forstår imidlertid byrettsdommen slik at fremføringsvederlaget beregnes som en årsavgift som skal betales forskuddsvis. A må da ansees for å skylde hele avgiftsbeløpet selv om fremføringen bare strekker seg over en del av året.
Jeg stemmer etter dette for slik
dom:
Anken forkastes.
I byrettens dom ut går henvisningen til loven om opphavsrett til åndsverk §21, annet punktum.
Side:785
Dommer Thrap: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Stabel og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Knut Glad med domsmenn):
A er født xx.xx.1921 i Oslo, er disponent med inntekt ca. kr. 22 000 pr. år, formue kr. 123 000, gift, ingen forsørgelsesbyrde, bor Malmøya, har vært bøtelagt noen ganger, blant annet for en lignende sak som nærværende ved dom av Oslo byrett 30. september 1960.
Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Oslo den 4. juli 1962 er han forelagt en bot til statskassen stor kr. 1000, subsidiært 10 dagers fengsel, for forseelse mot lov om opphavsrett til åndsverk m.v. av 12. mai 1961 §54a, jfr. §2, 1., annet og tredje ledd, og §21, siste pkt. bestemmelsen om at opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre verket tilgjengelig for almenheten i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. Som fremstilling av eksemplar regnes også overføring til innretning som kan gjengi verket. Verket gjøres tilgjengelig for almenheten når det fremføres utenfor det private område, eller når eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor dette område, og bestemmelsen om at eksemplar av musikkverk kan ikke uten opphavsmannens samtykke leies ut til almenheten, ved i Oslo fra 1. juli 1961 til januar 1962 i ervervsøyemed ved hjelp av jukeboks (grammofonautomat) å ha fremført eller latt fremføre musikkverker i Svenkerud Hotell, Nesbyen, uten tillatelse fra de fremførte musikkverkers opphavsmenn eller Tono, hvortil forvaltningen av de fleste opphavsmenns rettigheter er overdradd - og til tross for gjentatte henvendelser fra Tono, å ha unnlatt å gi opplysninger og unnlatt å betale den avgift som fremføringen forutsetter. I medhold av lov om opphavsrett til åndsverk m.v. av 12. mai 1961 §55 tilpliktes han å betale til Tono kr. 1000 innen 14 dager regnet fra vedtagelsen av nærværende forelegg. - - -
Retten finner følgende faktiske forhold bevist:
Tiltalte satte i 1959 inn en jukeboks (grammofonautomat) i kafeen på Svenkerud Hotell i Nesbyen. Jukeboksen ble senere skiftet ut med en annen og deretter med en tredje boks. Avtalen mellom tiltalte og innehaveren av hotellet. B, var at tiltalte skulle holde jukeboks med grammofonplater og betale alle utgifter, herunder avgiftene eller vederlaget til Tono. B hadde selv radio i hotellet og avtale med Tono om vederlag for fremføring av musikk for hotellets gjester. Han var klar over at vederlaget for dette bare dekket radioen i salongen, og ønsket derfor å ha alt på det rene når det gjaldt vederlag for fremføring gjennom jukeboksen. I kafeen foregikk ingen annen musikkfremføring enn ved hjelp av jukeboksen.
Spillingen på jukeboksen skjedde på den måte at kafeens gjester puttet penger på automaten, og da fikk høre den plate som de ønsket. Avtalen mellom tiltalte og hotelleieren var at sistnevnte skulle holde lokale og elektrisk strøm til jukeboksen. Hotelleieren skulle ha prosenter (opprinnelig 10, senere 20 0/0) av spilleinntekten, og det ble
Side:786
ordnet slik at banken i Nesbyen fikk nøkkelen til jukeboksen og funksjonærene der tømte boksen for penger med visse mellomrom. Pengene ble satt inn på tiltaltes konto i banken etter at hotelleierens prosenter var trukket fra. - - -
Når tiltalte ikke har erkjent seg straffskyldig, er det vesentlig fordi han mener at det ikke er ham som har gjort musikkverkene tilgjengelig for almenheten. Det er ikke ham som er den ansvarlige for at opphavsmennenes tillatelse ikke er innhentet. Den ansvarlige må være hotelleieren som er den som gir offentligheten adgang. Retten kan ikke finne at tiltaltes standpunkt er holdbart. - - -
Etter det som er anført, finner retten at tiltalte i ervervsøyemed ved hjelp av jukeboks anbrakt i Svenkerud Hotell i tiden 1. juli 1961 til januar 1962 fremførte musikkverker offentlig uten å ha tillatelse til dette fra verkenes opphavsmenn eller fra Tono som representant for disse, og uten å betale det vederlag som vanligvis kreves for slik tillatelse. Han har derved handlet i strid med de bestemmelser som er gitt i lov om opphavsrett til åndsverk m.v. §2, 1., annet og tredje ledd, om opphavsmannens enerett til å gjøre sitt verk tilgjengelig for almenheten, jfr. også lovens §21, 2. pkt. Retten finner videre at tiltalte har opptrådt forsettlig og peker i den forbindelse på at tiltalte ved Oslo byretts dom av 30. september 1960 ble dømt for samme forhold etter dagjeldende åndsverkslov av 6. juni 1930, som på dette område hadde lignende bestemmelser som den någjeldende lov. - - -
Straffen settes til en bot til statskassen på kr. 1200. Ved fastsettelsen av boten er i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte gjennom lang tid, og også etter dommen av 30. september 1960. har unnlatt å overholde de plikter som han visste at han hadde etter åndsverksloven. Han har for øvrig også på andre områder vist ringeakt for gjeldende lov, jfr. den fremlagte utskrift av Oslo politikammers bøtejournal. - - -
Det er fra Tono fremsatt krav om at tiltalte skal tilpliktes å betale erstatning etter åndsverkslovens §55, 1. pkt., med kr. 240, utgjørende fremføringsvederlag for 1961. Videre er krevet kr. 500 som oppreisning for skade av ikke-økonomisk art. jfr. §55 2. pkt.. samt betaling av den nettofortjeneste som tiltalte har oppebåret, jfr. §55 annet ledd. Kravene er avrundet slik at det kreves utbetaling av kr. 1000 som nettogevinst inklusive fremføringsvederlaget, og kr. 500 som oppreisning. I forelegget er bare tatt med utbetaling av kr. 1000.
Når det gjelder spørsmålet om nettogevinst, - - - har retten funnet å måtte legge til grunn at det ikke var noen nettogevinst i nevnte tidsrom.
Retten finner ikke at det i denne sak, hvor krenkelsen av opphavsretten må antas å ha vært helt ukjent for opphavsmennene, er tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne disse eller Tono noen oppreisning.
I medhold av åndsverkslovens §55, 1. pkt., vil tiltalte bli tilpliktet å betale Tono kr. 240. Tiltalte hadde jukeboksen i drift i hele 1961 uten tillatelse og uten å betale årlige vederlag på kr. 240 som skulle ha vært erlagt forskuddsvis. - - -
Side:787