Rt-1965-1047

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-10-23
Publisert:	Rt-1965-1047
Stikkord:	Patenter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 121
Parter:	Jonas Hauge. Hjelpeintervenient: Ingvald Hetland (høyesterettsadvokat Einar Grette) mot Firma Polyform (høyesterettsadvokat Gunnar Thommessen) og Ingvald Hetland (høyesterettsadvokat Einar Grette) mot Firma Polyform (høyesterettsadvokat Gunnar Thommessen).
Forfatter:	Heiberg, Anker, Leivestad, Nygaard, Mindretall: justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Patentloven (1910) §16, §22, §9, §1, §2, §3

Dommer Heiberg: Jonas Hauge er innehaver av norsk patent nr. 80072: Garnblåse av gummi. Ingvald Hetland, som har produksjonsretten til patentet, anla 28. mai 1957 patentinngrepssak mot firmaet Polyform ved innehaverne Otto Steffensen og Knut Beyer-Olsen. Ved Ålesund byretts dom av 18. april 1958, avsagt av den konstituerte byfogd med fagkyndige domsmenn, oppnevnt utenfor rettskretsen, ble Polyform frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Dommen ble avsagt under dissens fra rettens formann. Hauge møtte som hjelpeintervenient under saken. Hetland med Hauge som hjelpeintervenient påanket dommen til Frostating lagmannsrett.

Ved stevning av 27. november 1958 reiste Polyform ugyldighetssak ved Oslo byrett mot Hauge som innehaver av patent nr. 80072. Styret for det industrielle rettsvern og Hetland ble varslet om søksmålet, og Hetland meldte seg som hjelpeintervenient på Hauges side.

Oslo byrett - justitiarius med fagkyndige domsmenn - avsa 3. september 1960 dom med domsslutning:

«Norsk patent nr. 80072 kjennes ugyldig.

Hver av partene, også hjelpeintervenienten, bærer sine omkostninger.»

Hauge påanket denne dom til Eidsivating lagmannsrett. Hetland opptrådte også for lagmannsretten som hjelpeintervenient til støtte for Hauge. Styret for det industrielle rettsvern ble prosessvarslet i ankesaken.

Etter søknad fra Polyform besluttet Høyesterett 31. august 1961 at inngrepssaken - som hadde vært stanset i påvente av endelig avgjørelse i ugyldighetssaken - skulle overføres til Eidsivating lagmannsrett. Her ble de to saker slått sammen til felles forhandling og i tilfelle avgjørelse. Under ankeforhandlingen ble med tilslutning av partene besluttet å dele forhandlingen og pådømmelsen av inngrepssaken, slik at man først forhandlet om og avgjorde om erstatningsplikt forelå.

Side:1048

Lagmannsretten - som var satt med to fagkyndige domsmenn - avsa 19. oktober 1963 dom med domsslutning:

«I. Ankesak nr. 13/1961 - ugyldighetssaken:

Oslo byretts dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

II. Ankesak nr. 338/1961 - inngrepssaken:

Ålesund byretts dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

For dette resultat stemte et flertall, bestående av lagdommerne Hazeland og Østgaard og domsmann, cand. real. Kjell Hansen. Den annen domsmann, sivilingeniør Finn Assev, stemte for at patentet skulle kjennes delvis ugyldig, Lagdommer Rivertz stemte for hel frifinnelse av Hauge i ugyldighetssaken, og sluttet seg subsidiært til ingeniør Assev. De to dissenterende medlemmer av retten tok ikke standpunkt til inngrepssaken.

Hauge og Hetland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ugyldighetssaken opptrer Hetland også for Høyesterett som hjelpeintervenient til støtte for Hauge. Styret for det industrielle rettsvern har også for Høyesterett vært varslet om anken.

Hauge har i ugyldighetssaken nedlagt påstand om at han frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Hetland har i inngrepssaken nedlagt påstand:

«1. Firma Polyform, innehavere Otto Steffensen og kjemiingeniør Knut Beyer-Olsen, kjennes uberettiget til å forferdige, falholde, forhandle eller bruke de i saken omhandlede garnblåser.

2. De gjenstander, hvorved inngrep har funnet sted, inndras.

3. Saken fortsetter til avgjørelse av de i ankeerklæringen til Frostating lagmannsrett av 2. mai 1958 under nr. 3 i påstanden omhandlede krav.

4. Firma Polyform, innehavere magister Otto Steffensen og kjemiingeniør Knut Beyer-Olsen, dømmes til å betale til fabrikkeier Ingvald Hetland sakens omkostninger for alle retter.»

Det krav som er nevnt i påstandens punkt 3, lyder:

«3. Firma Polyform, innehavere magister Otto Steffensen og kjemiingeniør Knut Beyer-Olsen, dømmes til å betale fabrikkeier Ingvald Hetland hva firma Polyform, innehavere magister Otto Steffensen og kjemiingeniør Knut Beyer-Olsen, skjønnes å ha innvunnet ved sitt patentinngrep, tillikemed erstatning for det tap og den skade som fabrikkeier Ingvald Hetland derved er påført.»

Polyform har nedlagt felles påstand i begge saker som lyder:

«At lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at firmaet Polyform, innehavere magister Otto Steffensen og kjemiingeniør Knut Beyer-Olsen, tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Sakens gjenstand og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av de avsagte dommer.

For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter, bl.a. uttalelser fra patentingeniørene Per Aubert og Tom Bryn og

Side:1049

sivilingeniør Ingvar Lossius. Partene Hauge, Hetland og Steffensen er avhørt av Oslo byrett ved bevisopptak.

Partene har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.

I ugyldighetssaken har Hauge sluttet seg til den begrunnelse som det dissenterende medlem av lagmannsretten, lagdommer Rivertz, har gitt for sitt prinsipale standpunkt. Det fremheves som en spesiell feil ved lagmannsrettens dom at flertallet har funnet at det er identitet mellom de to patenter, til tross for at oppfinnelsen ifølge Hildur Kyrres patent er karakterisert ved en kombinasjon av to trekk: en støpemetode og en anordning av festeinnretningen. Dette forhold, sammenholdt med flertallets uttalelse om at «påstanden, punkt 1, i Hauges patent er det samme som siste del av påstanden, punkt 1, og punkt 2 i Hildur Kyrres patent», viser nettopp at det ikke er identitet mellom de to patenter. Flertallets betraktninger kunne tenkes å føre til at utøvelsen av Hauges patent var avhengig av Kyrres patent så lenge dette bestod, jfr. patentlovens §9 annet ledd. Avhengighet er ikke ensbetydende med identitet og fører ikke til ugyldighet.

Som en ny innsigelse overfor Polyforms påstand om at Hauges patent skal kjennes ugyldig har denne gjort gjeldende at den oppfinnelse Hildur Kyrre krevde og fikk patent for, omfattet «noget væsentlig andet end den oprindelig fremstillede opfindelse», jfr. patentlovens §22, og at hennes patentkrav derfor tidligst kan anses som inngitt 12. november 1950. Det vil da først få prioritet fra denne dag og må stå tilbake for Hauges patent som har prioritet fra 6. juli 1950.

Polyform har i ugyldighetssaken henholdt seg til lagmannsrettens flertallsbegrunnelse, subsidiært til sivilingeniør Assevs særvotum. Til anførselen om avhengighetspatent gjør firmaet gjeldende at Hauges patent ikke har noen oppfinnelseskvalitet i forhold til Kyrres patent, og det kan da ikke opprettholdes som avhengighetspatent. Vedkommende Hauges nye innsigelse bestrider firmaet at Hildur Kyrres bevilgede patent omfatter noe vesentlig annet enn det opprinnelige patentkrav som ble inngitt 20. oktober 1949.

I inngrepssaken har Hetland i det vesentlige henholdt seg til formannens dissenterende votum i Ålesund byretts dom. Polyform på sin side viser til flertallets - de fagkyndige domsmenns - begrunnelse og videre til en fremlagt uttalelse fra Styret for det industrielle rettsvern av 16. april 1957, avgitt i anledning av Hetlands politianmeldelse mot Polyform for overtredelse av patentloven.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

I ugyldighetssaken kan jeg i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av byretten og av lagmannsrettens flertall.

Kyrres patent nr. 84147 gjelder «Hul flottør for fiskeredskaper, særlig garn og nøter». Patentpåstandene lyder:

«1. Hul flottør for fiskeredskaper, særlig garn og nøter, av støpbart materiale som metall, plast, glass eller liknende

Side:1050

og hvilken som helst passende form, f. eks. kuleformet, ovalt, sylindrisk eller liknende, forsynt med festeinnretning for fiskeredskaper, karakterisert ved at flottøren er utført som et helt, sentrifugalstøpt hullegerne uten sømmer, skjøter eller åpninger, med festeinnretningen støpt i ett med hullegemet.

2. Flottør etter påstand 1, karakterisert ved at festeinnretningen ligger innenfor hullegemets ytre begrensning.»

For Hauges patent nr. 80072, som gjelder «Garnblåse av gummi», lyder patentpåstandene:

«1. Garnblåse bestående av et hult gummilegerne forsynt med en ventil og i nedre ende forsynt med et taugfeste, karakterisert ved at taugfestet (7) er tildannet i selve gummilegemet (1) i hensikt å gjøre festet sterkt og solid.

2. Garnblåse etter påstand 1, karakterisert ved at blåsen omkring ventilen (3, 6) er forsynt med en forsenkning (2), slik at ventilen ligger beskyttet mot ytre støt.»

Tallene i parentes refererer til tilsvarende nummer på tegningene.

I likhet med byretten og flertallet i lagmannsretten finner jeg at Kyrres patent ikke bare omfatter mindre flottører av typen «kavler». Påstandene er helt generelt formet og gjelder en «hul flottør for fiskeredskaper, særlig garn og nøter». Heller ikke inneholder påstandene noen innskrenkning som kan medføre at større flottører av typen «garnblåser» vil falle utenfor patentet. Det kan da ikke etter min mening føre til noen begrensning i patentets beskyttelsesområde at ordet kavle innledningsvis er nevnt i den tilhørende patentbeskrivelse, eller at oppfinneren i første rekke synes å ha hatt disse i tankene. Hauge har særskilt anført at flottøren etter Kyrres patentpåstander er karakterisert bl.a. ved at flottøren er utført uten «åpninger» og derfor ikke kan omfatte garnblåser som har åpning i form av en ventil. Det fremgår imidlertid etter min mening klart av sammenhengen at det her siktes til åpninger av en helt annen art, nemlig åpninger som oppstår i forbindelse med støpningen, og som etter utført støpning må plugges eller sveises igjen.

Også Hauges patent omfatter som nevnt en hul flottør for fiskegarn, men av en spesiell type. Det er videre erkjent fra Hauges side at det karakteristiske trekk etter hans påstand 1, «at taufestet er tildannet i selve gummilegemet i hensikt å gjøre festet sterkt og solid», gir uttrykk for det samme prinsipp som etter Kyrres patent. Og formålet er, som påpekt av byretten og lagmannsrettens flertall, i det vesentlige det samme om festeanordningen anvendes på garnblåser eller på kavler. Angående anførselen om at Kyrres patent bare gjelder flottører av stivt materiale, henviser jeg til byrettens bemerkninger.

Etter dette finner jeg at anordningen av taufestet etter Hauges patent faller sammen med den festeanordning som omfattes av Kyrres patent.

Av de to patentsøkeres korrespondanse med patentstyret fremgår ikke at de to søknader overhodet har vært sammenholdt.

Side:1051

Som byretten har bemerket, med tilslutning av lagmannsrettens flertall, er imidlertid påstand 1 i Kyrres patent som helhet uttrykk for en kombinasjon av en støpemetode og en anordning av festeinnretningen. Men selv om det således ikke foreligger full identitet mellom de to patenter, er så vidt jeg kan forstå festeanordningen det dominerende trekk også ved Kyrres oppfinnelse. At iallfall Kyrre selv har vært av denne oppfatning, fremgår av hans brev til Patentstyret av 14. februar 1953 hvor han bl.a. anfører: «Det nye er at fæstebøilen - en eller flere - er laget i ett med en fugeløs - altsaa sømløs - flottør.» Videre viser jeg til Kyrres brev av 30. november 1953 hvor Kyrre etter foranledning av Patentstyret utformer en alternativ patentpåstand, men konkluderer: «Imidlertid haaper jeg det ærede Styre finder at kunde godta min første, omarbeidede patentpaastand, hvor kravet bare gjælder selve flottøren.»

Jeg mener derfor at de to patenter må sies i det vesentlige å dekke den samme oppfinnelse, og at dette er tilstrekkelig til at Hauges oppfinnelse må anses for å være «gjenstand for patent som er meddelt en tidligere patentsøker» i relasjon til patentlovens §16, jfr. den fellesnordiske komitébetenkning av 1964 angående nordisk patentlovgivning 128 annen spalte og 132.

Etter dette finner jeg at de materielle vilkår for å kjenne Hauges patentpåstand 1 ugyldig er til stede. Hauges spesielle anvendelse på garnblåser av det generelle prinsipp etter Kyrres patent har - som det fremgår av hva jeg allerede har anført - ikke noen selvstendig oppfinnelsesverdi og kan derfor heller ikke opprettholdes som avhengighetspatent, jfr. patentlovens §9 annet ledd. I likhet med byretten og lagmannsrettens flertall finner jeg også at ugyldigheten i tilfelle bør omfatte punkt 1 i Hauges patent i dets helhet.

For så vidt angår påstand 2 i Hauges patent, finner jeg at heller ikke denne kan opprettholdes dersom påstand 1 blir underkjent. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å henvise til byrettens begrunnelse.

Tilbake står å behandle Hauges nye anførsel om at Kyrres endelige patent i relasjon til patentlovens §22 omfatter noe vesentlig annet enn den opprinnelig fremstilte oppfinnelse og derfor må vike prioritet. Heller ikke denne anførsel kan etter min mening føre fram. Den opprinnelige søknad i Kyrres brev av 19. oktober 1949 gjelder ikke bare festemetoden, men antyder også at festeinnretningen kan være støpt i ett med hullegemet ved at det er «utspart gods» i flottøren og «innbygget en festeanordning». Selv om påstandene under den videre korrespondanse undergikk en rekke endringer, må det jeg her har nevnt - i forbindelse med de tegninger som samtidig ble innsendt - være tilstrekkelig til at det endelige patent ikke kan sies å omfatte noe vesentlig annet enn det først ble søkt om.

Etter det resultat jeg er kommet til, oppstår ikke spørsmålet om patentinngrep fra Polyforms side. Lagmannsrettens dom vil derfor bli å stadfeste i begge saker.

Side:1052

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. På grunn av at de spørsmål som foreligger til avgjørelse, til dels er av prinsipiell karakter og har frembudt tvil, finner jeg at saksomkostninger heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes i noen av sakene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad og Nygaard: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten, lagdommer Rivertz. Men jeg er enig med de tidligere voterende i at saken er tvilsom. Tvilen bør imidlertid i denne sak føre til at det av Patentstyret utferdigede patent opprettholdes som gyldig, hvor det gjelder en avgjørelse som krever særlig faglig og teknisk kyndighet og hvor det etter min mening er vanskelig å finne et sikkert grunnlag for å tilsidesette forvaltningens skjønn, jfr. Forvaltningskomitéens innstilling 373 annen spalte og 375 annen spalte.

Ved min vurdering har jeg lagt atskillig vekt på Patentstyrets saksbehandling. - Ugyldighetssaker i henhold til patentlovens §16 på det grunnlag at det er gitt patent på en oppfinnelse som det er meddelt en tidligere patentsøker patent på, forekommer sjelden. Det er betegnende at vi ikke har tidligere rettspraksis. Dette henger sammen med den saksbehandling Patentstyret følger. Det er et hovedformål ved saksbehandlingen nettopp å undersøke om det tidligere er gitt patent for samme oppfinnelse (jfr. lovens §2). Dessuten er det særskilt bestemt (jfr. lovens §3 II) at også patentkrav som ikke er ferdigbehandlet skal holdes mot hverandre. Gjelder kravene samme oppfinnelse, skal det eldste være fortrinnsberettiget, og alle yngre krav avvises. Men det sier seg selv at det likevel kan begås feil slik at det gis patent på en oppfinnelse som tidligere er gjenstand for patent. - Det kan være gått lang tid mellom Patentstyrets behandling av to patenter, saksbehandlerne kan være forskjellige og motholdsmaterialet og opplysningene lite oversiktlige og utilstrekkelige. Slik var imidlertid ikke omstendighetene i denne sak. De to patentkrav - «Kyrre-patentet» og «Hauge-patentet» - er behandlet av Patenstyret delvis innenfor samme tidsrom, og det er opplyst at begge krav er behandlet av samme saksbehandler. - Saksbehandlingen har vært omhyggelig. Begge krav ble først ikke godkjent, idet kravene ble motholdt forskjellige tidligere utenlandske patenter som Patentstyret fant til hinder for godkjennelse av kravene. Jeg nevner at Patentstyret i brev av 6. juli 1950 motholdt «Kyrre-patentet» flere

Side:1053

utenlandske patenter for «fiskegarnsflottører», og i brev av 4. september 1950 motholdt «Hauge-patentet» flere likeledes utenlandske patenter for «fiskegarnsblåser». - Etter numrene er det motholdsmateriale som er brukt, forskjellig for de to patenter. - Jeg må etter dette, da intet annet er opplyst i saken, gå ut fra at Patentstyret da Hauge-patentet ble gitt den 20. februar 1952 var oppmerksom på den tidligere søknad fra Kyrre som fremdeles var under behandling, og således har lagt til grunn at Hauge-patentet gjaldt en annen oppfinnelse enn den som var gjenstand for patentkrav fra Kyrre. Annerledes kan det ikke forklares at Patentstyret ferdigbehandlet og innvilget Hauges patent før Kyrres patentkrav var avgjort (jfr. patentlovens §3 II). Den videre utvikling bekrefter dette. Kyrres patentkrav ble under Patentstyrets behandling stadig endret. Det er nok å henvise til at Hauge har påstått at kravet ble endret så vesentlig at det mistet sin identitet i forhold til Kyrres opprinnelige patentkrav. Dette spørsmål skal jeg ikke ta standpunkt til. Det er nok for meg å konstatere at det til slutt i Kyrres patentkrav kom fram som et meget viktig ledd at flottøren skulle være «et helt, sentrifugalstøpt hullegerne uten sømmer, skjøter eller åpninger». Jeg er således ikke enig når førstvoterende legger til grunn at festeanordningen er det dominerende trekk ved Kyrres oppfinnelse. Det er for så vidt for meg tilstrekkelig å vise til Kyrres brev til Patentstyret av 30. november 1953, hvor det bl.a. heter:

«Den 8. februar 1953 sendte jeg en besvarelse av det ærede Styres uttalelse av 16. juni 1952. Er den kommet frem?

Her pekte jeg paa, at det ærede Styre selv er opmerksom paa, at der i det motholdte engelske patent nr. 331.163, maa bli opninger for støtte og uttagning av kjernene.

Støpemetoden, og om fæstebøylene er laget i ett med flottøren, har i denne forbindelse ingen betydning, idet det er en vesentlig forskjell mellem det motholdte patent og nærværende patentsøknad.

Det apsolut nye ved vor metode er, at der ikke blir nogen som helst opninger, hverken store eller smaa, der maa plugges eller sveises igjen efter utført støpning.

- - -

Rent produksjonsmessig er det innlysende, at ethvert nødvendig efterarbeide efter utført støpning, vil fordyre produksjonen, samtidig som man aldrig kan være absolut sikker paa, at den utførte plugging eller sveising vil bli perfect.

Det er saaledes hævet over enhver tvil, at den metode - eller skal vi si, de combinationer av metoder, som er anvendt for fremstillingen av den ideelle flottør som nærværende patentsøknad, er helt ny, og derfor vel maa være patentbar! Hvorfor har ellers ikke de større firmaer, f. eks. Høyang, laget disse før? De har, efter hvad jeg har bragt i erfaring, laget tusinvis av flottører, bare ikke maken til den jeg har fremstillet og lancert.»

Kyrres patent ble da også til slutt gitt som et

Side:1054

kombinasjonspatent. Da Kyrre-patentet ble innvilget, hadde Patentstyret Hauge-patentet å motholde. Det er intet opplyst om at dette ikke er gjort. Slik saksbehandlingen hadde utviklet seg, finner jeg det ubetenkelig å legge til grunn at patentene er motholdt og at Patentstyret har funnet at det er to forskjellige oppfinnelser det er tale om. - Jeg nevner også at jeg finner det godtgjort at Kyrre hadde for øye «kavler» og overhodet ikke tenkte på garnblåser. Det var et forskjellig teknisk problem han søkte å løse enn det Hauge ville løse for garnblåsene. Gjenstand for Kyrres oppfinnelse var en kavle som skulle være absolutt tett og uten åpninger. Gjenstand for Hauges oppfinnelse var en garnblåse som måtte fremstilles av mykt materiale og ha åpning - ventil - for å kunne brukes. - Dette kan ikke avvises med at Kyrres understrekning av at hans flottør ikke skulle ha åpninger, gjaldt åpninger av en helt annen art. - Ventilsystemet med forsenkningen av blåsen omkring ventilen er en integrerende del av Hauges oppfinnelse (patent) og finnes ikke i Kyrres.

Det er nok så at man i alminnelighet bør være forsiktig med i patentsaker å bygge for meget på saksbehandlingen og saksdokumentene. Det er patentpåstanden som bør være avgjørende når man skal fastslå patentets gjenstand. I denne sak er det imidlertid etter min mening riktig ved vurderingen også å ta noe hensyn til saksbehandlingen og saksdokumentene som er fremlagt. Når jeg da mot denne bakgrunn skal tolke patentpåstanden i Kyrres patent, finner jeg at det også i denne er kommet tilstrekkelig klart fram at det her gjelder to forskjellige oppfinnelser som har forskjellig gjenstand. Som nevnt foran, legger jeg til grunn at dette var Patentstyrets oppfatning, som Patentstyret i sin formulering må ha søkt å gi uttrykk for i påstanden. Det var «kavler» også Kyrre hadde for øye. - Den vide formulering som er brukt - «hul flottør for fiskeredskaper» - kan da ikke være avgjørende, idet den kombinasjon som Kyrres patentpåstand har, gir patentets gjenstand en begrensning slik at patentets område ikke omfatter garnblåser. Her tiltrer jeg i det vesentlige den grunngiving lagdommer Rivertz har gitt.

Jeg tilføyer til slutt at forholdet synes å være at teknikken også tidligere har fulgt forskjellige løsninger når det gjaldt «garnblåser» og «kavler». Dette styrker den oppfatning at det er forskjellige oppfinnelsesområder det gjelder.

Etter mitt resultat er det ikke nødvendig at jeg behandler det subsidiære spørsmål om Kyrre-patentets prioritet, jfr. patentlovens §22.

I inngrepssaken har lagmannsretten delt forhandlingen. Spørsmålet om det forelå erstatningsplikt (inngrep) skulle først endelig avgjøres før spørsmålet om størrelsen av en eventuell erstatning ble behandlet og avgjort. Da lagmannsrettens flertall kom til det resultat at Hauges patent var ugyldig, ble imidlertid heller ikke spørsmålet om inngrep realitetsbehandlet av lagmannsretten. Under disse omstendigheter stemmer jeg for at

Side:1055

lagmannsrettens dom i inngrepssaken oppheves og at inngrepssaken i sin helhet henvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

I omkostningsspørsmålet er jeg enig med de tidligere voterende.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (justitiarius C. J. Fleischer med sakkyndige domsmenn overingeniør Olav Haavardsholm og ingeniør Frithjof Løschbrandt):

Disponent Jonas Hauge, Høyland pr. Sandnes, er innehaver av norsk patent nr. 80.072 som gjelder «garnblåse av gummi». Patentkrav ble inngitt 6. juli 1950 og patentet ble gitt den 20. februar 1952.

- - -

Produksjonsretten etter det her nevnte patent er av Jonas Hauge overdratt til fabrikkeier Ingvald Hetland, Vigrestad.

Firma Polyform, Ålesund, innehavere magister Otto Steffensen og kjemiingeniør Knut Beyer-Olsen, fremstiller garnblåser av plaststoffet polyvinylklorid. Disse garnblåser er pæreformet og har en topp som er utformet som et taufeste. Toppen med taufestet er fremstillet særskilt og ved en termisk prosess støpt fast til blåselegemet forøvrig. Dette er laget ved rotasjonsstøpning og består av en vinylplast som er mindre sterk enn den som er benyttet ved støpning av toppen. - - -

Ved stevning av 27. november 1958 til Oslo byrett har firma Polyform reist sak mot disponent Hauge angående gyldigheten av hans patent. Polyform gjør i ugyldighetssaken gjeldende at patentet må antas ugyldig etter patentlovens §16. Det er Polyforms oppfatning at den oppfinnelse som Hauge har fått patent på, helt eller delvis er gjenstand for patent som er meddelt en tidligere patentsøker. Det patent som det her siktes til er norsk patent nr. 84.147 som ble meddelt fru Hildur Kyrre, Canada, den 26. juni 1954, etter krav inngitt i Norge den 20. oktober 1949.

Patent nr. 84.147 gjelder «hul flottør for fiskeredskaper, særlig garn og nøter», og patentpåstandene er følgende: - - -

Retten skal bemerke:

Hildur Kyrre og saksøkte innga sine patentkrav henholdsvis 20. oktober 1949 og 6. juli 1950. Det er for så vidt på det rene at Hildur Kyrre i forhold til saksøkte er en tidligere patentsøker. Forholdet er videre at begge fikk patent, og sakens parter er enige om at det i relasjon til patentlovens §16 er uten betydning at Hildur Kyrres patent senere er utgått som følge av manglende avgiftsbetaling. Retten slutter seg til den oppfatning som det her er gitt uttrykk for.

Hildur Kyrres patent, patent nr. 84.147, gjelder «Hul flottør for fiskeredskaper, særlig garn og nøter» mens saksøktes patent nr. 80.072, gjelder «Garnblåse av gummi». Saksøkte har sterkt fremhevet den forskjell som det etter hans mening er på de gjenstander som patentene omhandler. Han har i denne forbindelse lagt særlig vekt på at det i patentbeskrivelsen for patent nr. 84.147 uttrykkelig blir nevnt kavler, og han mener at det er disse patentet er begrenset til å gjelde.

Side:1056

Av patentbeskrivelsen kan man vel nokså sikkert trekke den slutning at det er kavler Hildur Kyrre i første rekke har hatt for øye. Det er imidlertid etter rettens oppfatning utvilsomt at patentet ikke er begrenset til å gjelde denne art av flottører. I likhet med det som gjelder for overskriften omhandler påstanden flottører rent generelt, uten at kavler nevnes, og flottør er en betegnelse for alle legemer som er beregnet på å holde noe flytende, også garnblåser.

Saksøkte har videre fremholdt at de to oppfinnelser har helt forskjellig formål. For patent nr. 80.072 er det i beskrivelsen og forøvrig også i påstanden sagt at hensikten med den anordning som omhandles i påstand 1 er å gjøre taufestet sterkt og solid. For patent nr. 84.147 er det ikke i påstandene nevnt noe om hensikten. Derimot blir det i beskrivelsen gitt uttrykk for at hensikten er å oppnå en helt tett flottør egnet til å tåle trykket på større dybder. Det er for så vidt riktig at det etter ordene dreier seg om forskjellige formål, men dette gjelder bare hvis man for patent nr. 84.147 utelukkende holder seg til beskrivelsen. I påstand 2 i dette patent nevnes det som karakteriserende trekk «at festeinnretningen ligger innenfor hullegemets ytre begrensning», og dette viser etter rettens oppfatning at anordningen av taufestet også har en annen hensikt enn bare å sikre at flottøren blir tett.

Retten antar forøvrig at en forskjell med hensyn til formålet ikke etter omstendighetene bør kunne tillegges noen avgjørende vekt. Patentrettslig er det den alminnelige regel at man ikke kommer utenom et eldre patents verneområde om man finner en ny anvendelse for den anordning som patentet gjelder. Det behøver således heller ikke å være avgjørende om den tidligere patentsøker har tenkt på en slik anvendelse eller ikke. Den her nevnte regel er det ikke grunn til å fravike i det foreliggende tilfelle. Selv om man ikke helt ville identifisere garnblåsen med en flottør etter patent nr. 84.147, dreier det seg om gjenstander med vesentlige likhetspunkter. De brukes i forbindelse med hverandre under fiske, og i større eller mindre grad foreligger for dem begge behovet for solid taufeste, for tetthet og for unngåelse av unødvendige fremspring som garn eller tauverk kan hekte seg opp i. En overføring av anordningen fra den ene gjenstand til den annen bør ikke på en slik bakgrunn kunne sies å innebære en ny oppfinnelse.

Retten kan heller ikke være enig med saksøkte i at patent nr. 84.147 bare gjelder flottører som fremstilles av stivt materiale. Slik som påstand 1 lyder for patent nr. 84.147 skal materialet være støpbart, og dette er ikke det samme som at det skal være stivt. Det fremgår også av oppregningen av materialer, slik som denne er formet, at det bare gis eksempler på hva som er støpbart. Forøvrig nevnes uttrykkelig plast, og det er dette materiale som nå fortrinnsvis brukes for garnblåser. Om myk plast var lite anvendt da patentet ble søkt kan ikke være avgjørende når påstanden med hensyn til materiale har fått et så vidt omfang at det gjelder alt som anses støpbart.

Det kan etter rettens oppfatning ikke være tvil om at taufestet er det vesentlige og karakteristiske etter patent nr. 80.072. Etter patentpåstand 1 er oppfinnelsen «karakterisert ved at taufestet er tildannet i selve gummilegemet i hensikt å gjøre festet sterkt og solid». For patent nr. 84.147, påstand 1, faller karakteristikken i to deler, og annen del

Side:1057

inneholder helt tydelig det samme som det som er sitert fra patent nr. 80.072. Etter patent nr. 84.147 er den her omhandlede del av oppfinnelsen karakterisert ved bruken av følgende uttrykk: «med festeinnredningen støpt i ett med hullegemet». Den her siterte del av påstand 1 er en like viktig del av oppfinnelsen som den som omhandles i den første del av påstanden. Påstanden er som helhet uttrykk for en kombinasjon av en støpemetode og en anordning av festeinnretningen. At festet også skal være tildannet i selve hullegemet fremgår av påstandenes punkt 2 hvor oppfinnelsen karakteriseres «ved at festeinnretningen ligger innenfor hullegemets ytre begrensning».

På grunnlag av det som her er nevnt må retten anta at det foreligger et klart tilfelle av dobbeltpatentering for så vidt angår anordningen av taufestet. Retten har ikke hatt anledning til å gjøre seg kjent med Patentstyrets dokumenter. Man kjenner derfor heller ikke til hvorfor patent er gitt til saksøkte tross det tidligere innkomne krav fra Hildur Kyrre. Man må imidlertid anta at patent nr. 84.147 ville ha vært ansett for å virke nyhetsskadelig hvis det hadde vært gitt før avgjørelse var blitt truffet om saksøktes krav.

Resultatet vil etter dette bli at patent nr. 80.072 må kjennes ugyldig for så vidt angår påstand 1, anordningen med hensyn til taufestet. Det står tilbake å avgjøre om det kan opprettholdes for det som er omhandlet i påstand 2.

Retten antar at patent nr. 80.072 må kjennes ugyldig også for så vidt angår påstand 2. Saksøkeren har fremlagt et engelsk patent nr. 436.424 som hevdes å være nyhetsskadelig. Det kan være tvilsomt av flere grunner om det engelske patent kan tillegges en slik virkning, noe som retten imidlertid ikke behøver å ta standpunkt til. Retten mener å ha et annet og sikrere grunnlag for sin avgjørelse. Det som påstand 2 gjelder har etter rettens oppfatning ikke noen oppfinnelseskvalitet, særlig hvis det blir stående alene. Den idé å forsenke ventilen i en gjenstand som er utsatt for ytre påkjenning gjelder noe så selvfølgelig at den ikke forutsetter noen oppfinnervirksomhet. Det gjør i denne henseende ikke noen forskjell at det dreier seg om forsenkning i et oppblåst gummilegeme. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Johs. M. Rivertz, Arnold Hazeland og Hans Østgaard med fagkyndige domsmenn, cand. real. Kjell Hansen og sivilingeniør Finn Assev):

- - -

Lagmannsretten, lagdommerne Hazeland og Østgaard og domsmann, cand. real Kjell Hansen er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det alt vesentlige dens domsgrunner med følgende bemerkninger:

Man er enig med byretten og partene i at det i relasjon til patentlovens §16 er uten betydning at Hildur Kyrres patent er trått ut av kraft som følge av at avgift ikke er betalt.

I den første patentbeskrivelse med påstander som Hildur Kyrre sendte inn 19. oktober 1949 og som nå er blant den korrespondanse med Patentstyret som er fremlagt for lagmannsretten, er det ikke henvist til eller nevnt noe om kavler. Det heter i beskrivelsen: «Flottør for fiskegarn eller andet fiskeredskap der flottør anvendes. - - -», og i påstandene: «Flottør, fremstillet av - - -», «karakterisert ved

Side:1058

at der på flottøren er lavet - - -» samt «Flottør, utført som påstand 1 - - -.»

«Kavler» kom inn i patentbeskrivelsen av 12. november 1950 som innleder med den samme setning som referert ovenfor fra den første beskrivelse. Deretter heter det: «De vanlige flottører (kavler) for fiskeredskap fremstilles av glass eller metall.», en form som er beholdt også i den endelige beskrivelse, hvor imidlertid den tidligere innledning er utelatt. I påstanden, som i beskrivelsen av 12. november 1950 er utformet i tre punkter, heter det i punkt I: «Flottør (kavle) med eller uten - - -». I påstandens punkter 2 og 3 er bare nevnt «Flottør» uten tilføyelse av «(kavle)». Såvel beskrivelsen som påstanden fikk sin endelige form etter forslag fra Patentstyret i brev av 16. desember 1953. Her er tilføyelsen «kavle» tatt ut av påstanden uten at det fremgår noe om årsaken til forandringen. Lagmannsretten er enig med byretten i at Kyrres patent også omfatter garnblåser.

Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke utledes noe entydig av den omstendighet at et medlem av vedkommende behandlende avdeling av Patentstyret var gransker i begge patentsaker. Ved den endelige formulering har Hildur Kyrre fått beskyttelse for sin oppfinnelse sålangt dens idé finnes praktisk brukbar i forbindelse med fiskeredskaper.

Som bemerket av byretten kan det etter ordlyden i Hauges patentpåstand og Hildur Kyrres patentbeskrivelse se ut til at oppfinnelsesgjenstandene har forskjellig formål. Det er imidlertid ikke nødvendig å fremheve alle fordeler og formål ved et patent, og vanligvis nevnes bare den eller de som skal gjøre det berettiget å gi patent. Det må ligge i sakens natur at ethvert flytelegerne av den art det her er tale om må ha både et sterkt og solid taufeste og være helt tett. Hildur Kyrre har selv i brev av 14. februar 1953 til Patentstyret påpekt nødvendigheten av at taufestet er solid. Begge patenter har løst dette på samme måte, nemlig ved å tildanne taufestet i selve flytelegemet.

Alt i den første beskrivelse har Hildur Kyrre nevnt «plastic» som ett av de materialer som hennes patentgjenstand var tenkt fremstillet av. Fremgangsmåten kom inn i beskrivelsen av 12. november 1950, påstand punkt 3, «karakterisert ved at flottøren centrifugalstøpes - - -», og denne karakteristikk er beholdt i den endelige påstand. Det har vært anført at sentrifugalstøpning overhodet ikke var anvendelig ved fremstilling av kuleformede hul-legemer som vist på tegninger av Hildur Kyrres patent. Det var i hvert fall ikke kjent for materialer av plast. Etter de opplysninger som er gitt, må man imidlertid anta at det ved fremstilling av Kyrres patent har vært spørsmål om rotasjonsstøpning som foregår under en mere langsom rotasjon og som også var anvendelig for plastmateriale.

Byretten har bemerket at karakteristikken i Hildur Kyrres påstand 1 faller i to deler, og den ser påstanden som uttrykk for kombinasjon av en støpemetode og anordning av festeinnretningen. Flertallet er enig heri. Påstanden, punkt 1, i Hauges patent er det samme som siste del av påstanden, punkt 1, og punkt 2 i Hildur Kyrres patent. Det foreligger således her en klar identitet mellom de to bevilgede patenter.

Side:1059

Etter dette blir Oslo byretts dom i ugyldighetssaken å stadfeste.

Dette resultat medfører at det ikke blir spørsmål om patentinngrep fra Polyforms side, hvorfor også Ålesund byretts dom i inngrepssaken blir å stadfeste.

Domsmann, sivilingeniør Assev, tiltrer flertallets, samt byrettens, begrunnelse for at Hildur Kyrre ved den endelige formulering har fått beskyttelse for sin oppfinnelse for flottører til fiskeredskaper, d.v.s. omfattende både kavler og garnblåser. Videre slutter han seg til det som er anført om nødvendigheten av å ha et sterkt og solid taufeste og det flertallet har anført om at dette problem er løst på samme måte i begge patenter, nemlig ved å tildanne taufestet i selve flytelegemet. Denne løsning tilsvarer det som er angitt i den karakteriserende del av påstand 1 i Jonas Hauges patent og tilsvarer også det særtrekk som er angitt efter siste komma i påstand 1 og i påstand 2 i Hildur Kyrres patent.

Sistnevnte patent inneholder imidlertid den begrensning at det bare beskytter løsningen når det gjelder sentrifugalstøpte flottører, mens Hauges patent omfatter garnblåser uavhengig av fremstillingsmåten. Forsåvidt foreligger det når det gjelder sentrifugalstøpte garnblåser en overlapping og forsåvidt må Hauges patent vike for det patent som var meddelt den tidligere patentsøker Hildur Kyrre. Patentet var imidlertid ikke publisert før Hauges patentkrav ble innlevert og var derfor ikke nyhetshindrende for Hauges oppfinnelse i henhold til patentlovens §1 og §2.

Patentlovens §16 åpner adgang til også å kjenne et patent delvis ugyldig. Og sivilingeniør Assev forstår denne bestemmelse som nettopp siktende til tilfelle som i denne sak hvor det foreligger overlappende beskyttelsesområder. Han voterer derfor for at Hauges patent kjennes delvis ugyldig, og at det ved dom slåes fast at Hauges patent ikke omfatter sentrifugalstøpte flottører efter norsk patent nr. 84.147.

Lagdommer Rivertz er i ugyldighetssaken heller ikke enig med flertallet. Etter hans oppfatning er ikke Hauge-patentet for noen del identisk med Kyrre-patentet slik som dettes påstand er utformet. Etter ordlyden omfatter og monopoliserer dette patent bare festeinnretninger innenfor den ytre begrensning av hullegemet når det gjelder flottører av den art som er nevnt i påstand 1, nemlig en flottør som karakteriseres som et helt, sentrifugalstøpt hullegerne uten sømmer, skjøter eller åpninger med festeinnretningen støpt i ett med hullegemet. Etter påstand 1 sammenholdt med beskrivelsen og tegningen og særlig med patentsøkerens korrespondanse med Patentstyret synes det åpenbart at det som Kyrre-patentet omfatter, er en stiv, sentrifugalstøpt flottør, fortrinnsvis i metall, en flottør som for å kunne brukes på store dyp er gjort tett og motstandsdyktig for trykk ved at den er sentrifugalstøpt i ett stykke uten noen åpninger som trenger etterfølgende plugge- eller sveiseoperasjon. Dette er helt klart uttalt i beskrivelsen og fremgår også av selve påstanden hvor det heter at flottøren er et helt hullegerne «uten sømmer, skjøter eller åpninger». Dette fremtrer etter lagdommer Rivertz's oppfatning som en essentiel del av selve oppfinnelsesidéen som derfor ikke kan omfatte myke hullegemer til oppblåsning. Her vil nemlig alltid en åpning etter støpningen være nødvendig. For at

Side:1060

patentpåstanden skulle kunne sies å omfatte også myke, oppblåsbare hullegemer måtte den i et hvert fall ha inneholdt noe som gjorde fremstillingen av slike gjenstander mulig, en ventil eller lignende. En ventil vil imidlertid være i direkte strid med påstandens karakteristikk «uten skjøter, sømmer eller åpninger».

Lagdommer Rivertz er efter det anførte av den oppfatning at hvis Kyrre-patentet sammenholdes med Hauge-patentet, representerer de to patenter to helt forskjellige oppfinneridéer: Hauge-patentet, en myk gjenstand til å blåse opp, hvor ventilen er en klar del av oppfinnelsen og hvor flytelegemet kan ha forskjellig volum, - på den annen side Kyrre-patentet, som bare omfatter stive flottører med fast volum, flottører som blant annet med dette for øye er sentrifugalstøpt i en før støpningen fastlagt bestemt form («kuleformet, ovalt, sylindrisk eller lignende») og støpt i et stykke uten sømmer, skjøter eller åpninger som f.eks. en ventilåpning.

En skjønnsmessig vurdering av hva som i det foreliggende tilfelle må antas å være det essensielle eller karakteristiske i de to patenterte oppfinnelser må etter lagdommer Rivertz's forståelse av uttrykksmåten i Høyesteretts dom i Rt-1933-529 ff., spesielt 532, lede til at Kyrre-patentet ikke for noen del omfatter samme beskyttelsesområde som Hauge-patentet og at sistnevnte patent derfor ikke vil kunne kjennes verken helt eller delvis ugyldig.

Subsidiært er lagdommer Rivertz i ugyldighetsspørsmålet enig med domsmann, sivilingeniør Assev, hvis bemerkninger han tiltrer.

Da sivilingeniør Assev og lagdommer Rivertz er i mindretall når det gjelder spørsmålet om Hauge-patentets ugyldighet, finner de det ikke nødvendig å ta selvstendig standpunkt til inngrepssaken idet frifinnelsesdom i denne uten videre må avsies etter flertallets standpunkt i ugyldighetssaken. Heller ikke finner mindretallet det nødvendig å ta standpunkt til om bibeholdelse av den opprinnelige løpedag (innleveringsdag) er berettiget for Hildur Kyrres patent fordi partene under den foreliggende sak har erklært seg enig i at dette spørsmål skal utstå til evtl. behandling i en senere sak. - - -

Side:1061