Rt-1965-1134

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-11-13
Publisert:	Rt-1965-1134
Stikkord:	Kommunalforvaltning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 130
Parter:	Steffen Hanstveit (høyesterettsadvokat Sam. Harris) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson).
Forfatter:	Kristen Andersen, Ryssdal, Eckhoff, Stabel, Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) §40, §43, Tvistemålsloven (1915) §180, §31, §46

Dommer Kristen Andersen: Bergen skjønnskommisjon holdt to forsøksekspropriasjonsskjønn etter bygningslovens §43, jfr. §40, 1, a. Skjønnene, som blant annet gjaldt deler av Steffen

Side:1135

Hanstveits eiendom gnr. 22 bnr. 16, Sælen i Fyllingsdalen, ble avhjemlet den 2. desember 1963. Under begge skjønn krevde Steffen Hanstveit ulempeerstatning for beslagleggelse og klausulering av grunn til veiskjæringer og veifyllinger utenfor reguleringslinjen. Bergen skjønnskommisjons slutninger, som var enstemmige, lød slik:

I sak nr. 9/1963:

«Erstatningen fastsettes således:

1. Til Steffen Hanstveit som eier av gnr. 22, bnr. 16, Sælen: for grunn kr. 6,- - sekskroner - pr. m2 for avlingstap m.v. kr. 5 000,- - femtusenkroner - for tap av brønn kr. 2 000,- - totusenkroner - for utgifter til juridisk bistand kr. 500,- femhundrekroner.»

I sak nr. 10/1963:

«Erstatningen fastsettes således:

1. Til Steffen Hanstveit som eier av gnr. 22, bnr. 16, Sælen: for grunn kr. 6,- - sekskroner - pr. m2 for ulempe ved klausuleringen i anledning av fremført kloakk- og drensledninger kr. 350,- trehundreogfemtikroner - for utgifter til juridisk bistand kr. 300,- trehundrekroner.»

Steffen Hanstveit påanket begge skjønn til Gulating lagmannsrett, som den 3. desember 1964 avsa enstemmig dom med denne domsslutning:

«Skjønnskommisjonens skjønn i begge saker stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Steffen Hanstveit 400 - firehundre - kroner til Bergen kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Om sakens nærmere sammenheng vises til Bergen skjønnskommisjons skjønnsgrunner og til Gulating lagmannsretts dom. Det er for øvrig lagt fram enkelte nye dokumenter for Høyesterett uten at jeg finner grunn til å spesifisere dem.

Ved ankeerklæring av 28. desember 1964 har Steffen Hanstveit påanket Gulating lagmannsretts dom til Høyesterett på grunn av rettsanvendelsen, idet det hevdes at det er uriktig at den ankende part ikke er blitt tilkjent erstatning for fyllinger og skjæringer utenfor reguleringslinjen. Anken over at det ikke er tilkjent erstatning for skjemmende virkning av fyllingene og skjæringene er dog frafalt for Høyesterett. Den ankende part fremholder at en ekspropriat har krav på full erstatning for det tap han lider ved en ekspropriasjon uten hensyn til hva eksproprianten akter å oppnå ved ekspropriasjon. Det påpekes dessuten at en veifylling er en integrerende del av vedkommende veianlegg, og at den grunn som erverves til selve veianlegget ikke er mer nødvendig for anlegget enn den grunn som beslaglegges til skjæringer og fyllinger. I denne forbindelse hevdes det at når den høyeste verdi for grunnen er tomteverdien, skal den, der bygningsloven gjelder, vurderes til «råtomteverdien». Det fremholdes videre - som nytt for Høyesterett - at det veianlegg det her er tale om, inngår som en mindre del av et større kommunikasjonsnett, og at et veianlegg med eksklusivt sikte på utparsellering

Side:1136

av den ankende parts eiendom ikke ville ha nødvendiggjort fyllinger og skjæringer i det omfang som man her står overfor. En stadfestelse av lagmannsrettens dom vil, fortsettes det, i strid med tidligere praksis medføre at den ankende part alene må bære alt tap ved beslaglagt grunn til fyllinger og skjæringer, mens grunnervervelsesomkostninger og ulempeerstatning ellers blir å fordele etter bygningslovens §46. Det gjøres endelig gjeldende at hvis den grunn som eksproprieres er mindre verdifull fordi dens utnyttelse i parselleringsøyemed nødvendiggjør anlegg av veier som på grunn av terrengets beskaffenhet må ligge på fyllinger og i skjæringer, må dette gi seg utslag i tilkjennelse av en lavere kvadratmeterpris.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«At Bergen skjønnskommisjons skjønn av 2. desember 1963 i sak nr. 9 og nr. 10/1963 for så vidt Steffen Hanstveit som eier av gnr. 22 bnr. 16, Sælen, angår, oppheves.

At den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten hevder at ankegrunnen i virkeligheten refererer seg til den foretatte bevisbedømmelse, og viser også for øvrig i det vesentlige til det som er fremholdt for lagmannsretten.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«At lagmannsrettens dom stadfestes og at Bergen kommune hos den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke fører fram, og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Det er i og for seg på det rene at ekspropianten også ved ervervelse av rådighets- eller bruksrett over grunn til fyllinger og skjæringer plikter å betale erstatning for den forringelse den nevnte rett påfører den gjenværende eiendom (jfr. Rt-1926-745 og Rt-1932-790). Hvorvidt erstatning i det gitte tilfelle skal ytes, beror imidlertid på om den gjenværende eiendom er forringet. Dette avhenger igjen av en rekke momenter, og blant dem det moment som Bergen skjønnskommisjon har lagt vekt på i denne sak, nemlig at ekspropriatens eiendom etter kommisjonens mening var slik beskaffen at en tomteutnyttelse gjennom utparsellering forutsatte veianlegg som måtte ligge på fyllinger eller i skjæringer. For så vidt kan det ikke ses at skjønnskommisjonen har bygd på en feilaktig rettsoppfatning.

For øvrig er å merke at det ikke er anket over saksbehandlingen (skjønnsgrunnene), og at jeg derfor er avskåret fra å ta standpunkt til den ankende parts anførsel om at de fyllinger og skjæringer det her er tale om, er vesentlig større enn hva som var nødvendig ved en eventuell utparsellering fra ekspropriatens side.

Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom blir å stadfeste, og at ankemotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Side:1137

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Steffen Hanstveit til Bergen kommune 1.800 - ett tusen åtte hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Stabel og Berger: Likeså.

Av skjønnskommisjonens skjønn i sak nr. 9/1963 (dommerfullmektig K. Gamlemshaug med skjønnsmenn):

- - -

Det alt vesentlige av ekspropriasjonsarealene er utmark.

For begge arealer gjelder at tomteverdien er høyere enn den kapitaliserte jordbruksverdi med tillegg av ulempeerstatning for skadevirkning avståelsen vil ha når det gjelder driften av gjenværende jord. Uansett om grunnen ifølge bygningslovens §31 er gjort ubebyggelig ved at den er regulert til veier, må grunnen bli å verdsette som bebyggelig. Byggetomtverdien vil som den for saksøkte høyeste verdi bli å legge til grunn ved vurderingen.

Foranlediget av partenes prosedyre bemerkes ytterligere:

Den alminnelige verdiøkning som reguleringen har skapt, må tas i betraktning ved ansettelsen av erstatningen for grunnen. Derimot skal det ikke tas hensyn til (gjøres tillegg for) spesielle fordeler (særlig verdistigning) som eiendommene vil oppnå, eller til verdiforringelse som de vil undergå ved nettopp den regulering det eksproprieres for. Grunnlaget for vurderingen vil være den utnyttelse av grunnen som følger av en rimelig og påregnelig regulering.

Videre må verdsettelsen skje under hensyntagen til påregnelige utgifter med å gjøre tomter i området byggeklare, utgifter til vei, vann og kloakk, som en kjøper må ta i betraktning når han skal gjøre seg opp en mening om hva han kan betale for tomten.

På den annen side kan særfordeler saksøktes gjenværende får ved veianleggene ikke trekkes fra erstatningen, fordi omhandlede særfordeler dekkes av bygningslovens regler om refusjon av utgifter til grunnervervelse og gateopparbeidelse.

Under henvisning til foranstående og under hensyntagen til «Midlertidige forskrifter for omsetning og bortfeste av grunnarealer» av 18. juli 1958 §4 og til arealenes beliggenhet og beskaffenhet setter skjønnskommisjonen erstatningen for de ca. 15 400 m2 grunn til gjennomsnittlig kr. 6,- pr. m2.

Veiene fremføres dels på fylling og i skjæring med skråninger utenfor reguleringslinjene inn på saksøktes gjenværende eiendom. Saksøkte krever ulempe erstatning for den beslagleggelse og klausulering skjæringene og fyllingene fører til utenfor det areal som kreves avstått.

Side:1138

Skjønnskommisjonen kan ikke godta dette krav. Den grunn som eksproprieres og den grunn som saksøkte kan selge eller feste bort, vil ikke kunne utnyttes til bebyggelse uten anlegg og veier, som etter terrengets beskaffenhet tildels nødvendigvis måtte komme til å ligge på fyllinger og i skjæringer. Når den grunn ekspropriasjonen gjelder erstattes som byggegrunn, finner skjønnskommisjonen at saksøkte ikke tilkommer noen erstatning for ulemper foranlediget av fyllingene og skjæringene.

Saksøkte krever også ulempeerstatning fordi enkelte av skjæringene og fyllingene virker skjemmende på det tilstøtende gjenværende terreng. Man viser til det som er sagt foran og tilføyer at fyllingene og skjæringene ikke finnes å virke verdiforringende på tilstøtende eiendom.

Av skjønnskommisjonens skjønn i sak nr. 10/1963 (dommerfullmektig K. Gamlemshaug med skjønnsmenn):

- - -

Saksøkte har videre krevet ulempeerstatning på samme grunnlag som i sak nr. 9/1963 vedkommende vei nr. 711 og 713. Skjønnskommisjonen henholder seg til det som er sagt i nevnte skjønn. Saksøkte vil således ikke bli tilkjent ulempeerstatning for fyllinger og skjæringer utenfor reguleringslinjen, for at fyllingene og skjæringene angis å virke skjemmende, for tap ved fremtidig vanskeliggjort drift av gjenværende eiendom som gårdsbruk som følge av avståelsen eller for gjerdehold. - - -

Av lagmannsrettens dom. (Lagmann E. T. Eftestøl, lagdommerne Helge Refsum og Otto Maalstad):

- - -

Lagmannsretten finner at skjønnene må stadfestes.

Retten er enig med motparten i at kommunen ikke behøver å ekspropriere eiendomsretten til grunn til skjæringer og fyllinger, hva den ankende heller ikke har hevdet.

Skjønnskommisjonens begrunnelse går ut på at den ulempe at det blir skjæringer og fyllinger, når veigrunnen erstattes med tomteverdi ikke er en følge av ekspropriasjonen, men skyldes beskaffenheten av den grunn veien skal gå gjennom. Kommisjonen har funnet at terrenget er slik at grunnen ikke kan utnyttes til bebyggelse uten anlegg av veier, som til dels nødvendigvis må ligge på fyllinger og i skjæringer.

Retten finner at det da ikke er uriktig rettsanvendelse ikke å regne den omhandlede ulempe for en følge av ekspropriasjonen når den skjer etter tomteverdi, og følgelig ikke tilkjenne erstatning for den. Det fremgår av skjønnsgrunnene at i tomteverdien er den alminnelige verdiøkning som reguleringen har skapt, med.

Retten finner ikke at det er noe uriktig i at ulemper av denne art som skyldes beskaffenheten av den enkelte eiendom, i motsetning til utgiftene til ervervelse av veigrunnen ikke blir fordelt, ved refusjon etter bygningslovens §46.

Retten kan heller ikke i øvrig finne at heromhandlede ulemper må erstattes av den grunn at veigrunnen erstattes.

Hvis det hadde vært brukt mur i stedet for fylling, ville det ikke dertil blitt beslaglagt nevneverdig av grunn, ihvertfall mye mindre enn

Side:1139

fylling dekker. Retten finner ikke at det er feilaktig rettsanvendelse at Hanstveit ikke av den grunn er tilkjent ulempeerstatning for fyllinger. Når kommisjonen har funnet at veier til utnyttelse av grunnen til bebyggelse til dels må legges på fylling, er det sikkert slik å forstå at det det i praksis blir spørsmål om er fylling og ikke mur, som er dyrere. Det må igjen skyldes at fylling er så mye billigere at det alt i alt lønner seg ved utbyggingen å bruke fyllingen skjønt fylling dekker mer grunn enn en mur. Retten kan følgelig heller ikke finne at det er feilaktig rettsanvendelse at det ikke er tilkjent erstatning fordi eksproprianten velger fylling og ikke mur.

Når det gjelder den angivelige ulempe at skjæringene og fyllingene virker skjemmende, kommer hertil at kommisjonen har funnet at de ikke virker verdiforringende. Den ankende part har fremholdt at det er vanskelig å tenke seg at fyllinger og skjæringer ikke skal skjemme tilstøtende terreng, og at skjønnsgrunnene i hvert fall er uklare på dette punkt

Lagmannsretten finner at når skjønnskommisjonen med rene ord har sagt at fyllingene og skjæringene «ikke finnes å virke verdiforringende på tilstøtende eiendom», så er det tydelig nok. Den deri liggende vurdering kan retten ikke prøve. Det hevder heller ikke den ankende. - - -

Side:1140