Rt-1965-1229

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-11-27
Publisert:	Rt-1965-1229
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 138
Parter:	Norges Statsbaner (advokat Sverre Østensvik - til prøve) mot Olav Jentoft (høyesterettsadvokat Torolv Hustad).
Forfatter:	Eckhoff, Anker, Nygaard, Gaarder, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §57, Skjønnsprosessloven (1917), Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §53

Dommer Eckhoff: Olav Jentoft, Bodin, tok i september 1961 ut stevning mot Norges Statsbaner med påstand om at et ekspropriasjonsskjønn holdt 3. august 1947 var foreldet fra utløpet av årsfristen etter skjønnslovens §57, og at Statsbanene pliktet å påstevne ny takst overfor ham. Subsidiært gjorde Jentoft gjeldende at jernbanen pliktet å holde nytt skjønn for det areal som den hadde overtatt utover et foreløpig målebrev av 20. april 1948. Da Statsbanene etter Jentofts mening hadde tilegnet seg ca. 93,5 ar, og målebrevet bare dekket 63,5 ar, skulle iallfall ca. 30 år verdsettes ved det nye skjønn.

Norges Statsbaner påstod seg frifunnet med den begrunnelse at jernbanen i 1947 uten innsigelse hadde overtatt den del av eiendommen som ekspropriasjonen gjaldt, og at Jentoft

Side:1230

senere var tilbudt og hadde mottatt betaling i samsvar med planer og forutsetninger fremlagt for overskjønnet. Men Statsbanene erkjente at det i 1961/62 var foretatt en hevning av banelegemet som ytterligere la beslag på et areal stort ca. 170 m2 og at Jentoft måtte ha krav på nytt skjønn for å få erstatningen fastsatt i den sammenheng.

Salten herredsrett - sorenskriver Siderow Nordgaard med domsmenn - avsa dom i saken 28. mai 1963. Ved dommen ble Jentofts subsidiære påstand tatt til følge, og domsslutningen lyder:

«1. Det konstateres at Norges Statsbaner ikke har rett til å gjennomføre ekspropriasjonen i henhold til Salten herredsretts overskjønn av 3. august 1947 vedkommende:

- - -

takst nr. 554, gnr. 59 bnr. 1 i Kvalvåg i Bodin, eier Olav Jentoft for andre arealer enn de som i samsvar med skjønnet ble oppmålt og erstatningsberegnet ved respektive målebrev, for begge eiendommer datert 20. april 1948, nemlig: - - - -

63,5 ar med erstatningsbeløp kr. 10 838,- (inkl. ulempeerstatning) for gnr. 59 bnr. 1 Kvalvåg.

2. For de arealer som Norges Statsbaner ved skjønnets gjennomføring har satt seg i besiddelse av utover disse oppmålte og beregnede grunnstykker på de respektive eiendommer blir nytt skjønn å påstevne. - - - - -»

Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Så vel Statsbanene som Jentoft påanket avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten kom i sin dom av 15. august 1964 under dissens til et annet resultat enn herredsretten. Flertallet, lagdommerne Wessel Holst og Maurits Andersen, godkjente Jentofts prinsipale påstand om at overskjønnet av 3. august 1947 ikke lenger var bindende for ham. Domsslutningen lyder:

«1. Salten herredsretts overskjønn av 3. august 1947 er ikke bindende for Olav Jentoft.

2. Norges Statsbaner tilpliktes å påstevne nytt ekspropriasjonsskjønn.

3. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Norges Statsbaner kr. 3000 - tre tusen - til Olav Jentoft innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.»

Mindretallet, sorenskriver Jervell, delte i alt vesentlig Statsbanenes oppfatning og stemte for at jernbanens påstand skulle tas til følge.

Norges Statsbaner har påanket avgjørelsen til Høyesterett, og anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Kort gjengitt hevder jernbanen at lagmannsretten (flertallet) har tatt feil, når den har funnet at fullbyrdelse av fravikelseskjennelsen etter skjønnslovens §57 var nødvendig for at oppgjør kunne skje på grunnlag av overskjønnets takster. Som fremholdt fra NSB's side for herredsretten og lagmannsretten hadde jernbanen sikret seg Jentofts samtykke til å sette arbeidene i gang

Side:1231

på eiendommen i februar 1947, og det var derfor verken nødvendig eller ønskelig å kreve tvangsfullbyrdelse overfor ham. Statsbanene har for øvrig som det fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens fremstilling gitt uttrykk for at NSB la overskjønnet til grunn i oppgjøret med ham, og Jentoft godtok erstatningsbeløpet på kr. 10 838 i sitt brev av 8. desember 1953 som et foreløpig oppgjør på dette grunnlag. Etter NSB's mening har Jentoft således aktivt medvirket til oppgjør etter overskjønnets bestemmelser, og han må ved sin atferd for øvrig ha bundet seg til å godta overskjønnet. Det er her vist til forskjellige skadeoppgjør i årene fra 1956 til 1960, som er behandlet av herredsretten, og løpende leveranser til anlegget i tiden fra 1948 til 1960 for nærmere 30 000 kroner. Skjønt Jentoft således stadig hadde kontakt med jernbanens folk, ble det aldri nevnt noe om at overskjønnet ikke lenger var bindende. Det gikk 14 år før Jentoft fremkom med sitt krav om nytt skjønn. Subsidiært hevder Statsbanene at overskjønnet iallfall må være bindende for det areal som var medtatt i det foreløpige målebrev av 20. april 1948.

Statsbanene har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt:

Norges Statsbaner frifinnes, dog slik at Norges Statsbaner tilpliktes å påstevne skjønn til fastsettelse av erstatning for grunn, ulemper og skader som følge av planumshevning mellom pel 19879 + 5 og pel 19907 + 9,757.

Subsidiært:

Salten herredsretts dom av 23. mai 1963 stadfestes for så vidt angår partsforholdet Olav Jentoft - Norges Statsbaner.

I begge tilfelle:

Norges Statsbaner tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten Olav Jentoft har i alt vesentlig vist til lagmannsrettens (flertallets) begrunnelse, og han har nedlagt påstand:

«Prinsipalt:

Hålogaland lagmannsretts dom av 15. august 1964 stadfestes.

Subsidiært:

Salten herredsretts dom av 28. mai 1963 stadfestes for så vidt angår partsforholdet Olav Jentoft - Norges Statsbaner.

Olav Jentoft tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Oslo byrett, Drammen byrett, Nord-Hedmark herredsrett, Vest-Telemark herredsrett, Trondheim byrett og Salten herredsrett. Det er under bevisopptakene mottatt forklaring av ankemotparten Olav Jentoft og av en rekke ingeniører, tjenestemenn og oppsynsmenn som er eller har vært ansatt ved NSB. Tre av vitnene er nye for Høyesterett, men i alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for lagmannsretten. Om sakens nærmere sammenheng og om partenes anførsler viser jeg for øvrig til fremstillingen i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:1232

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsrettens mindretall, og jeg kan i alt vesentlig tiltre mindretallets begrunnelse.

Jeg tilføyer at det måtte stille seg klart for ankemotparten Olav Jentoft at Statsbanene, da overskjønnet ble avhjemlet i august 1947, aktet å erverve grunn innenfor de grenser som fremgikk av utstikningen i marken, og etter min mening kan man heller ikke tvile på at jernbanen må ha fått Jentofts samtykke da anleggsarbeidene ble satt i gang et halvt år tidligere i februar 1947. Jeg må også gå ut fra at Jentoft har innsett at jernbanen hadde overtatt besittelsen av feltet. Arbeidet pågikk da overskjønnet ble holdt, og da ettårsfristen utløp i august 1948, ble det fremdeles arbeidet på eiendommen. Under disse forhold kan det ikke være av betydning om Jentoft kjente til bestemmelsen i skjønnslovens §57 eller ikke. Jeg mener videre at Jentoft i den følgende tid må ha forstått at jernbanen anså seg berettiget og forpliktet til å foreta erstatningsoppgjøret som bestemt ved overskjønnet, og ser det bekreftet ved at Jentoft mottok en foreløpig avregning i desember 1953. Når oppgjøret ble mottatt uten annet forbehold enn et krav etter skjønnsforutsetningene På renter, kan ikke Jentoft gjøre gjeldende at overskjønnet, som både oppgjøret og rentekravet hvilte på, allerede hadde vært foreldet i 5 år. Og jeg er endelig enig med mindretallet i at den omstendighet at arealet i det foreløpige målebrev av 1948 feilaktig var angitt til ca. 63,5 ar istedenfor ca. 92 ar ikke kan få den virkning at NSB er forpliktet til å påstevne nytt skjønn for det gjenværende område på ca. 30 ar. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett må jeg gå ut fra at linjekart, profiler og utstikning i marken viste at ervervet gjaldt et felt på ca. 92 ar, og jeg kan da ikke se at feilen i det foreløpige målebrev, kan få annen virkning enn at det rette beløp blir etterbetalt med renter fra tiltredelsen som bestemt i forutsetningene.

Som nevnt tidligere har Statsbanene erkjent sin plikt til å påstevne nytt skjønn for at Jentoft kan få prøvet sitt krav på erstatning som følge av at banelegemet over hans eiendom ble hevet inntil 0,685 m over det nivå som skjønnsretten regnet med.

Mitt resultat er dermed blitt at Statsbanenes prinsipale påstand må bli å ta til følge. Jeg antar at saksomkostningene må oppheves for alle retter, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Norges Statsbaner frifinnes, dog slik at Statsbanene tilpliktes å påstevne skjønn til fastsettelse av erstatning bor grunn, ulemper og skader som er en folge av planumshevning mellom pel 19879 + 5 og pel 19907 + 9,757.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:1233

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Gaarder og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Harald Siderow Nordgaard med domsmenn):

- - -

Retten vil foran partsfremstillingene søke å gi saken dens nærmere rammebestemmelse. Herunder vil den tidligere skjønnssaksbehandling bli referert for de to gjenstående saksøkere hver for seg. Felles for dem begge er ellers de benyttede alminnelige skjønnsforutsetninger, gitt i tilslutning til Statsbanenes hovedstyres anleggssirkulære nr. 66 §5 og §9. Enkeltstående punkter i disse skjønnsforutsetninger er under saken av alle parter tillagt stor betydning og blir derfor i tilknytning til deres resp. fremstillinger nedenfor å gjengi som følger:

«P. 5,2. Grunnen eksproprieres i nødvendig bredde for jernbaneanlegget og påvisning kan skje under befaringen. Hvor linjen går gjennom nåleskog, eksproprieres etter regler som vil bli tilført protokollen.

P. 10,1. Oppmerksomheten henledes på anleggssirkulære nr. 66 §5d, hvoretter grunneieren først blir fri for skatter og andre offentlige avgifter av den avståtte grunn, når denne er fraskilt eiendommen ved skylddelingsforretning. Fraskilling kan først skje, når endelig oppmåling har funnet sted, altså ikke allerede etter den i sirkulære nr. 66 §7 omhandlede, foreløpige oppmåling. Skatter, som allerede er utlignet, blir å bære av grunneieren, selv om de forfaller etter at skylddelingen er holdt. Jernbanen besørger skylddeling avholdt snarest mulig etter at gjerde er satt langs linjen, den endelige oppmåling av grunnen har funnet sted og de endelige målebrev er utferdiget.

P. 11. Hele den fastsatte erstatning forfaller til betaling samtidig med at jernbanen tiltrer det eksproprierte, medmindre noe annet uttrykkelig blir bestemt eller avtalt. Dette gjelder også erstatningsbeløp for øket ildsfarlighet (lov av 7. september 1954 §3).

Dersom jernbanen med grunneierens samtykke tiltrer det eksproprierte uten samtidig å betale eller deponere erstatningen, blir erstatningsbeløpet å forrente med 4 % p.a.». - - -

Det oppgjør som normalt følger på et rettskraftig skjønn blir av statsbanene regulert ved fremsendelse til grunneierne av d.s.k. form. nr. 1052 a og 1055.

Nr. 1052 a gir beskjed om den erstatning som er beregnet ifølge foreløpig eller endelig målebrev, ev. erstatningsbrev, jfr. i denne forbindelse forøvrig det foran nevnte anleggssirkulæres §7. Erstatningsbeløpet ville bli anvist til utbetaling når hjemmels- og heftelsesforhold, nærmere angitt, var i orden. Vedlagt følger her nr. 1055 som er en standarderklæring om pantefrafallelse samt samtykke til at erstatningen utbetales eieren. - - -

1. desember 1953 utstedte eksproprianten deretter et dokument, hvorfra hitsettes:

«Foreløpig målebrev. Takstnr. 554 i Bodin, gården Kvalvåg, gnr. 59 bnr. 1, tilhørende Olaf Jentoft. - - -

Side:1234

Tilsammen 10 838,-.

2. s. m. fulgte erstatningsbeløpet i sjekk. Den ble hentet og kvittert av Jentoft. - - -

Uten reservasjoner ble dette oppgjøret dog ikke mottatt. 8. desember 1953 tilskrev Jentoft Norges Statsbaner som følger:

«Undertegnede har nettopp mottatt kr. 10 838,- som erstatning for linjegrund til jernbanen, men disse penger blir bare at betrakte som forskud på opgjør, da jeg har til gode kr. 2926,26 i renter, da arbeide begynte med stensprengning på Jernbanelinjen, på min eiendom i Februar 1947, og fortsatte våren 1947 med avtakking av matjorden efter linjen, samt fjernelse av prydtrær og bærtrær i haven, samt nedriving av havegjerde, og siden er der drevet store skjerringer, og store stenfyllinger på min eiendom.

I tilfelde at jeg ikke får utbetalt rentene snart som jeg nu krevet, vil jeg måtte komme til at påberope erstatning for avlingstap, som lavt regnet er kr. 1200,- kroner tolv hundred pr år i 7 år da erstatningsbeløpet hverken har vært betalt eller deponert meg. Jeg er i besidelse av skriftlig erklæring fra Jernbanekontoret i Bodø nårtid at arbeidet begynte på min eiendom i 1947, og hvem som var formann. Renteutregningen er 4 % i 6 år og 9 måneder.»

30. desember 1953 gav Norges Statsbaner, Overingeniøren, Mo dette svaret:

«Deres brev av 8/12 1953.

Som svar på ovennevnte brev meddeles at renter for erstatningsbeløp, etter de herfor gjeldende bestemmelser, vil bli utbetalt i samband med det endelige oppgjør for den ervervede grunn, altså etterat kartkonduktøren ved anleggets slutt har foretatt den endelige oppmåling. Renter vil selvsagt bli beregnet fra den tid anlegget tok grunnen i besittelse.» - - -

Retten skal bemerke: - - -

Retten kan ikke legge noen vesentlig vekt på at selve arbeidets påbegynnelse fant sted mens Jentoft var fraværende uten at han på forhånd var spurt. Han har erkjent at han ved tilbakekomsten ikke ville gjøre noen vanskeligheter, og han var innforstått med at linjen skulle strekkes etter planen. Protestinteressen måtte forøvrig opprinnelig ha vært innskrenket til avsavnsgodtgjørelsen. Da så jernbanen ved skjønnets rettskraft fikk grønt lys for gjennomføringen måtte han vite at selv denne interesse (med ettårsfristen fra takstens avholdelse) hadde en stakket tid tilmålt. I denne ventetiden lar han anleggets fortsatte gjennomføring gå sin gang. Hadde han i denne perioden bare selv antydningsvis gitt til kjenne at jernbanen tok seg selv til rette tør en regne med at fravikelseskjennelsen umiddelbart ville blitt begjært effektuert. Først henved 14 år senere griper han i denne henseende inn i ekspropriantens trygghetstilstand (som var betinget av hans egen opptreden). Avslørende for hans egen oppfatning av den faktiske tiltredelses rettsvirkninger er forøvrig hans reservasjon ved betalingsmottakelsen i 1953 som ikke refererte seg til skjønnets gyldighet, men kravet på renter fra februar 1947. Her var han (ganske riktig) i sin rett, jfr. de alminnelige skjønnsforutsetninger p. 11.

Med dette har retten forsåvidt tatt standpunkt for at han i konkludent

Side:1235

adferd ihvertfall mellom skjønnets avgjørelse og ettårsfristen har akseptert jernbanens tiltredelse av ekspropriasjonsområdet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Wessel Holst og Maurits Andersen og sorenskriver Finn Jervell):

- - -

Ved ankeerklæring den 3. august 1963 har Norges statsbaner ved hovedstyret anket denne dommen inn for lagmannsretten, idet Statsbanene mener det er uriktig når herredsretten er kommet til at skjønnet bare er bindende for det areal som omfattes av det foreløpige målebrev. - - -

Den ankende part hevder at det ikke er mulig å foreta nøyaktig oppmåling av den grunn som må eksproprieres, før anlegget er gjennomført. Den eneste praktiske måten å gå fram på, er å foreta en omtrentlig beregning av ekspropriasjonsfeltet, foreta et foreløpig oppgjør på grunnlag av denne beregningen og så la det endelige oppgjør utstå til anlegget er ferdig og arealet nøyaktig oppmålt.

Når det gjelder spørsmålet om hva ekspropriasjonen omfatter, må en gå tilbake til skjønnsforutsetningene. Etter §5 i de alminnelige skjønnsforutsetninger skal grunnen «eksproprieres i nødvendig bredde for jernbaneanlegget», og dermed er omfanget av ekspropriasjonen angitt. Et foreløpig målebrev kan ikke forrykke dette.

Det er riktig at Statsbanene har lagt beslag på atskillig større areal enn det opereres med i det foreløpige målebrevet. Men så lenge det ikke er tatt mer enn det som har vært nødvendig etter de planene som lå til grunn for skjønnet, ligger det også innenfor rammen av dette. Imidlertid er planene blitt noe endret, slik at banelegemet er blitt løftet opptil en halv meter på en del av strekningen over Jentofts eiendom. Dette har gjort det nødvendig å ta ca. 170 m2 mer grunn enn det som ellers hadde gått med. For den delen er Statsbanene enig i at det må holdes nytt skjønn. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er på det rene at Jernbanen satte i gang arbeidet på Jentofts eiendom i februar 1947, uten å ha henvendt seg til ham om tillatelse. På den annen side har Jentoft heller ikke direkte protestert. Arbeidet pågikk da overskjønnet ble holdt (august 1947) men ble senere avbrutt under arbeidene med Bodø flyplass. Fyllinger og skjæringer var da bortimot halvferdige. Arbeidet ble gjenopptatt omkring årsskiftet 1957/53, og var ferdig på Jentofts eiendom våren 1959.

Foreløpig målebrev ble utferdiget 20. april 1948 av Jernbanen. Utenom ulempeerstatningen kr. 8 000,- er det her beregnet en erstatning kr. 2838,- for «omtrentlig ekspropriert areal», med arealene nærmere spesifisert for de forskjellige linjestrekninger, altså tilsammen kr. 10 838,-.

Det er på det rene at Jentoft ikke fikk tilsendt noe målebrev. Under ankeforhandlingen har han forklart at han trodde den foretatte beregning var nøyaktig, og at beløpet derfor var alt det han skulle ha ifølge overskjønnet bortsett fra renter, jfr. hans brev av 8. desember 1953. Advokat Schjødts brev til ham av 17. oktober 1953 og følgeskrivet til sjekken på kr. 10 838,-, datert 2. desember s. å. kunne også tyde på det.

Side:1236

Imidlertid var han allerede i desember 1948 underrettet på skjema (1052 a) om at det bare gjaldt en erstatning i henhold til det foreløpige målebrev som ville bli anvist til utbetaling når han hadde sørget for avlysing av kåret. I Jernbanens svarbrev av 30. desember s. å. på hans brev av 2. s. md. ble det også sagt uttrykkelig at dette bare var et foreløpig oppgjør, og at fullstendig oppgjør ville bli foretatt når anlegget var fullført og grunnen endelig oppmålt av kartkonduktøren. - - -

Flertallet, lagdommerne Wessel Holst og Andersen, ser saken slik:

Lovens normale ordning er at ekspropriasjonen blir gjennomført ved at eksproprianten ved en judisiell forretning blir satt i besittelse av eiendommen mot å betale den erstatning som skjønnet fastsetter. Eksproprianten får derved eier-rådigheten over den eiendommen. I stedet for tvangsinnsetting kan ekspropriasjonen selvsagt også gjennomføres ved avtale mellom partene, og det står da partene fritt å avtale de nærmere vilkår. At Jernbanen uten overhodet å tre i forbindelse med grunneieren selv setter seg i besittelse av eiendommen, kan etter flertallets mening ikke sidestilles med disse fremgangsmåter. Flertallet finner støtte for sitt syn i kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1956-639.

Jentoft har ganske visst ikke protestert mot at Jernbanen satte i gang arbeidet på hans eiendom. Han trodde imidlertid at Jernbanen hadde lovlig hjemmel til dette. Hans unnlatelse av å protestere betyr derfor bare, at han avfant seg med noe han mente var uunngåelig. Dette var da også Jernbanens oppfatning. Der er da intet grunnlag for heri å legge noe samtykke til at eksproprianten ble «satt i besittelse» av grunnen, med de rettsvirkninger som følger av en tvangsforretning med overlevering etter skjønnslovens §57. Jentoft kjente ikke bestemmelsene og visste ikke hva han kunne kreve etter disse.

Jernbanen hevder at Jentoft iallfall ved sin senere opptreden har godtatt ekspropriasjonen i samsvar med skjønnet.

Som nevnt hadde Jentoft intet kjennskap til bestemmelsene i skjønnslovens §53 og §57, og Norges Statsbaner på sin side anså Jentofts medvirkning som unødvendig for fullføringen av ekspropriasjonen, når han bare ordnet med kåret og tok imot erstatningsbeløpet. Det er da også på det rene, at der ikke har funnet sted noen som helst drøftelse mellom partene om dette forhold. Det eneste Jernbanen visste om Jentofts innstilling da betalingen fant sted, var at han gjennom flere år hadde vært uvillig til å medvirke til et oppgjør, og at han først tok imot pengene etter at Jernbanens advokat hadde uttalt at Jentoft risikerte rentetap og foreldelse.

Ved vurderingen av partenes opptreden i forbindelse med nevnte betaling, er det etter flertallets mening grunn til å peke på to forhold som skiller dette foreløpige oppgjør fra en tvangsfullføring.

For det første var der overhodet ikke rettet noen henvendelse til Jentoft før i desember 1948, etter at årsfesten etter skjønnslovens §57 for å begjære fullbyrdelse av fravikelseskjennelsen var utløpet. Etter flertallets mening var stillingen da, at Norges Statsbaner ikke lenger hadde adgang til å kreve ekspropriasjonen gjennomført på grunnlag av overskjønnets takster.

For det annet var det foreløpige oppgjør som ble tilbudt, etter

Side:1237

flertallets oppfatning ikke i samsvar med hva eksproprianten skulle ha prestert ved en judisiell forretning. Om man ved en tvangsfullbyrdelse etter omstendighetene ville ha godtatt et «foreløpig målebrev» lar man stå hen, men det ville iallfall ikke tilfredsstille lovens vilkår, at eksproprianten holdt tilbake en del av erstatningen som en «sikkerhetsmargin». Det heter også i skjønnsforutsetningenes punkt 11:

«Hele den fastsatte erstatning forfaller til betaling samtidig med at jernbanen tiltrer det eksproprierte, medmindre noe annet uttrykkelig blir bestemt eller avtalt.»

Det er selvsagt intet til hinder for at partene treffer avtale om andre betalingsvilkår enn lovens, når de blir enige om eiendomsoverdragelse på grunnlag av et ekspropriasjonsskjønn. På denne måte kan de således bli enige om å fravike bestemmelsene om betaling i skjønnsforutsetningene. Men hvis eksproprianten påstår at saksøkte har avstått eiendommen uten samtidig å kreve fullt oppgjør - altså en avvikelse fra lovens ordning - må det etter flertallets oppfatning påhvile saksøkeren å godtgjøre at saksøkte bevisst og frivillig har gått med på en slik ordning.

Etter flertallets mening hadde Statsbanene ikke noe grunnlag for å legge noe samtykke til en avvikende ordning i Jentofts holdning. Som før nevnt var det begge parters oppfatning at Jentoft ikke hadde noe valg.

Om man godtok Jernbanens syn på spørsmålet, ville stillingen når eksproprianten hadde «tiltrådt» ved å sette arbeidet i gang være den, at tvangsforretning etter skjønnslovens §57 var overflødig, og at Jernbanen ubundet av nevnte 1 års frist kunne vente til man fant det passende å foreta en foreløpig oppmåling. Videre er det såvidt skjønnes Jernbanens syn, at en bevisst begrensning i arealoppgaven og dermed i det foreløpige oppgjør er forenlig med skjønnsforutsetningene og med Grunnlovens §105. I nærværende tilfelle er differansen ganske betydelig. Endelig mener Jernbanen at når et sådant foreløpig oppgjør er foretatt, gjelder der ingen tidsfrist for ekspropriantens plikt til å foreta sluttoppgjør. Dette kommer først når anlegget er ferdig, og nærværende sak viser at det kan gå mange år. Under ankeforhandlingen er opplyst at det gis eksempler på at sluttoppgjør ennå mangler for ekspropriasjoner foretatt før krigen.

En slik gjennomføring av ekspropriasjonen avviker etter flertallets mening såvidt sterkt fra den ordning loven oppstiller til trygd for saksøkte, at en må ha ganske solid grunnlag før en tolker saksøktes holdning som en bevisst godkjenning av slike vilkår.

Endelig blir det spørsmål om Jentoft ved passivitet i de etterfølgende år er blitt bundet til å tåle ekspropriasjon på grunnlag av skjønnet fra 1947. Når han intet foretok seg, var det fordi han likesom Jernbanen mente at skjønnet var bindende, selvom han nok som før nevnt håpet og trodde at det ville bli holdt et nytt skjønn. Det er så meget mindre grunn til å tillegge hans passivitet noen rettsvirkning, som Jernbanen på sin side intet foretok seg for å gjennomføre sluttoppgjør i samsvar med skjønnet fra 1947.

Etter dette er flertallet kommet til at overskjønnet av 3. august 1947 ikke er bindende for Jentoft, og en går ut fra at det er dette han mener

Side:1238

å få slått fast ved punkt 1) i sin prinsipale påstand. Da Norges Statsbaner ved sine disposisjoner har bundet seg til å gjennomføre ekspropriasjonen, må Jernbanen derfor ha plikt til å påstevne nytt skjønn. Konklusjonen blir formet i samsvar med dette. - - -

Mindretallet, sorenskriver Jervell, er kommet til et annet resultat enn flertallet og herredsretten og finner at ankemotparten må være bundet av overskjønnet slik at dette legges til grunn for det endelige oppgjør, ikke bare forsåvidt angår det areal som er angitt i det foreløpige målebrev, men for hele det areal ankemotparten må avstå til bygging av jernbanelinjen etter de planer som ble lagt til grunn ved overskjønnet. At arealet i det foreløpige målebrev er angitt til 63,5 ar mens det burde vært 80 ar som fremholdt av den ankende part under hovedforhandlingen skyldes en beregningsfeil som antas uten betydning for avgjørelsen. Det areal som medgår etter de opprinnelige planer, ca. 92 ar, medfører en økning i grunnerstatningen på ca. kr. 1.000,- i forhold til det foreløpige målebrev.

Mindretallet legger avgjørende vekt på at grunnen er tatt i besittelse av den ankende part uten noen innvending fra ankemotparten. Noen tvangsgjennomføring etter skjønnslovens §57 blir det da ikke behov for. Det kan heller ikke antas at skjønnet blir uforbindende for ankemotparten om han ikke mottar fullt og endelig oppgjør innen 1 år etter overskjønnet. Pkt. 11 i de alminnelige skjønnsforutsetninger forutsetter at Jernbanen med grunneierens samtykke kan tiltre det eksproprierte uten samtidig å betale eller deponere erstatningen. Erstatningsbeløpet skal i så fall forrentes med 4 % p. a. Hadde ankemotparten gjort innvending mot at Jernbanen tiltrådte besittelsen, ville Jernbanen utvilsomt forlangt tvangsforretning etter §57. Begjæringen antas namsmyndighetene å måtte ha tatt til følge om Jernbanen hadde fremlagt det foreløpige målebrev av 20. april 1948 og betalt erstatning i henhold til det.

Når ankemotparten ikke gjør innvending mot at Jernbanen tiltrer og heller ikke fremsetter krav om betaling, kan dette etter mindretallets mening ikke medføre at han blir ubundet av skjønnet etter 1 års fristens utløp. Om han var blitt tilbudt foreløpig oppgjør innen fristen, ville han forøvrig ikke tatt imot det. Grunneieren plikter selvsagt ikke å vente på oppgjør til dette måtte passe Jernbanen. Oppgjør må foretas så snart dette er mulig. Når Jernbanen tilbød erstatning i henhold til det foreløpige målebrev i desember 1948 har den gjort det så hurtig som det med rimelighet kan forlanges. At ankemotparten først i 1953 tok imot betalingen skyldes det at han var misfornøyd med skjønnet som han mente førte til et urimelig resultat.

Mindretallet deler således i det vesentlige Jernbanens syn. - - -

Side:1239