Rt-1965-534

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-05-29
Publisert:	Rt-1965-534
Stikkord:	Ektefellers formuesforhold, Ektepakt, Særeie
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 76 B
Parter:	A (advokat Carl Dunker - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Birger Motzfeldt).
Forfatter:	Endresen, Nygaard, Rode, Stabel, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §392, §394, Tvistemålsloven (1915), Ekteskapsloven (1918) §54, §148, §366, §367, §373, §423, §37, §42, §48, §55a, Ektefelleloven (1927) §4, Borettslagsloven (1960) §39

Dommer Endresen: Ved stevning av 26. september 1963 reiste fru A sak mot sin mann A med påstand om separasjon etter ekteskapslovens §42 første ledd og videre om å bli tilkjent foreldremyndigheten over ektefellenes to barn, underholdsbidrag til seg og barna samt bruksretten til ektefellenes felles bolig X med nødvendig innbo. A påsto seg frifunnet i dette søksmål, men krevet motsøksmålsvis skilsmisse etter ekteskapslovens §48, foreldremyndigheten over barna og bruksretten til boligen. Oslo byrett tok i dom av 21. januar 1964 påstanden om separasjon til følge, men fant hjemmelen i ekteskapslovens §42 annet ledd. Domsslutningen lyder:

«Fru A og A separeres.

Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B, f. xx.xx.1951, og C, f. xx.xx.1955.

I underholdsbidrag betaler A kr. 2200 pr. måned til fru A, fordelt med kr. 1000 på henne og kr. 600 på hvert av barna.

Fru A tilkjennes bruksretten til X, og til det innbo som hun behøver for seg og sin husstand.

I motsøksmålet: Fru A frifinnes.

I begge søksmål: Saksomkostninger idømmes ikke.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 13. juni 1964 avsa dom med domsslutning:

«I. Byrettens dom stadfestes med følgende endringer og tilføyelser:

1. I underholdsbidrag betaler A til fru A med virkning fra 16. mai 1964, 2000 - totusen kroner pr. måned, fordelt med 800 - åttehundre kroner til henne og 600 - sekshundre kroner til hvert av de to fellesbarn.

2. Fru A tilkjennes bruksrett til X.

Denne del av dommen kan mot sikkerhetsstillende fullbyrdes før den er blitt rettskraftig.

3. For bruken av X betaler fru A 650 - sekshundreogfemti - kroner pr. måned fra det tidspunkt A fraflytter eiendommen.

4. Av mulig felleseie gis fru A i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd rett til å utta nødvendig bohave for seg og sin husstand.

II. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til fru A 1800 - ettusenåttehundre kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Side:535

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår avgjørelsene vedrørende foreldremyndigheten over barna, underholdsbidraget og bruksretten til X. Samtidig begjærte han utsettelse med fullbyrdelsen av bestemmelsen i lagmannsrettens dom om bruksrett for hustruen til boligen. Ved kjennelse av 28. august 1964 avslo Høyesteretts kjæremålsutvalg å ta begjæringen til følge og har senere ved kjennelse av 28. oktober 1964 i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2 nektet anken fremmet for så vidt angår foreldremyndigheten over fellesbarna. Ankesaken for Høyesterett gjelder derfor nå spørsmålene om underholdsbidrag og bruksretten til X.

Ved utkastelsesforretning iverksatt 15. september 1964 av namsmyndigheten i Oslo ble A fjernet fra X. Han tok inn på Hotell - - - hvor han bodde til han 1. desember 1964 flyttet til en hybelleilighet i Y.

Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. A gjør gjeldende at eiendommen X er hans særeie, og at det ikke er adgang til å tilkjenne en ektefelle bruksrett over en eiendom som tilhører den annens særeie. For tilfelle av at Høyesterett skulle finne at det er adgang til dette eller at eiendommen er ektefellenes felleseie, hevdes det subsidiært at bruksretten bør tilkjennes A. Han gjør videre subsidiært gjeldende at en bruksrett tilkjent hustruen i tilfelle bør gjøres tidsbegrenset og ikke kan gå ut på annet enn en ren borett. Når det gjelder bidragsspørsmålet, hevder A at fru A ikke bør tilkjennes underholdsbidrag fordi hun nå må være i stand til å skaffe seg fortjeneste ved eget arbeid. Under enhver omstendighet bør det bidrag lagmannsretten har pålagt ham nedsettes. Han har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«I. Prinsipalt: A tilkjennes bruksretten til X, Oslo.

Subsidiært: Fru A's bruksrett til X gjøres tidsbegrenset etter Høyesteretts skjønn, og retten fastsettes til å gjelde kun borett for hustru og barn. Husleien fastsettes etter Høyesteretts skjønn.

II. Prinsipalt: A frifinnes for å betale bidrag til fru A.

Subsidiært: Det bidrag A skal betale til fru A nedsettes, og fastsettes etter Høyesteretts skjønn.

III. Det bidrag A skal betale til fellesbarna B, f. - 1951, og C, f. - 1955, nedsettes, og fastsettes etter Høyesteretts skjønn.

IV. A tilkjennes saksomkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A som i medhold av tvistemålslovens §423 annet ledds første punktum har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, har tatt til gjenmæle. I tilknytning til kravet om å bli tilkjent bruksretten til X gjør hun gjeldende at eiendommen ikke er mannens særeie fordi ektepakten mellom ektefellene både av materiellrettslige og formelle grunner må betraktes som ugyldig. Subsidiært - for tilfelle av at ektepakten er gyldig - hevder

Side:536

hun at eiendommen er ervervet ved begges arbeid og derfor i henhold til ektepaktens ordlyd tilhører dem begge i vanlig formuesrettslig sameie. Hun har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes forsåvidt den er påanket.

Fru A tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved Oslo byrett holdt bevisopptak hvor A og fru A har avgitt forklaring og 8 vitner er avhørt. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg behandler først spørsmålet om bruksretten til X. Jeg nevner her innledningsvis at jeg er enig med de tidligere retter i at fru A bør tilkjennes bruksretten dersom det er rettslig adgang til dette. De hensyn A har påberopt til fordel for at bruksretten bør tilkjennes ham den særlige innsats han har gjort i forbindelse med byggingen av huset, det behov han i sin stilling angivelig måtte ha for en pen bolig til representasjonsformål og videre behovet for å kunne bruke arbeidsrommet i X med fagbibliotek - gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike den vanlige regel om at den av ektefellene som tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna, også bør få bruksretten til familiens husvære.

Mellom partene i denne sak foreligger en ektepakt som i det ytre fremtrer som fullt gyldig og som etter sin ordlyd etablerer fullstendig særeie mellom ektefellene. Det første spørsmål som jeg behandler i tilknytning til denne ektepakt, er om en ektefelle i forbindelse med separasjon eller skilsmisse kan tilkjennes bruksrett til en eiendom som er en annens særeie. Uten lovhjemmel kan dette ikke skje, og ankemotparten hevder at slik lovhjemmel foreligger i ekteskapslovens §54 annet jfr. fjerde ledd. Jeg kan imidlertid ikke for mitt vedkommende finne at så er tilfellet. Det fremgår av forarbeidene til ekteskapsloven av 31. mai 1918 - se de norske familierettsdelegertes innstilling 114, Ot.prp. nr. 43 (1917) 19 og Innst. O. V. (1918) 29 - at man med den bestemmelse som ble lovens §54, tilsiktet å gi bestemmelser om deling av felleseie. Etter min oppfatning gir da også lovteksten klart uttrykk for at dette var meningen. I sin opprinnelige ordlyd lød §54 slik - og jeg fremhever her de ord som jeg i denne sammenheng mener har betydning: «Naar det egteskapelige samliv ophæves ved bevilling, eller egteskapet opløses ved bevilling eller dom, ophører det formuesfællesskap, som maatte bestaa mellem egtefællerne» (Første ledd). - «Den fælles formue deles efter de regler, som gjælder for deling av fællesbo i almindelighet. - - -» (Annet ledd). - «Dog skal den egtefælle, som har faat bevilling til ophævelse av samlivet efter §42, første led, ha ret til av det beholdne bo at utta det bohave, som han behøver for sig og sin husstand, endvidere levnetsmid - - - uten at han pligter at yde den anden egtefælle vederlag for den del av værdien, som maatte overstige hans andel i

Side:537

boet. Det samme skal gælde bruksretten til egtefællerne tilhørende husbygninger, forsaavidt de skjønnes nødvendige til bolig for den berettigede egtefælle eller til hans arbeidsvirksomhet. Likesaa kan det bestemmes, at den krænkede egtefælle skal ha ret til alene at indtræde i løpende husleiekontrakt, selv om kontrakten er oprettet i den anden egtefælles navn» (Tredje ledd). - «Likesaa skal den egtefælle, efter hvis forlangende egteskapet blir opløst paa grund av egteskapsbrudd, ha ret til at kræve den fælles formue delt saaledes som nævnt i §37, hvis der - - -» (Fjerde ledd). - «Ogsaa ellers kan der, naar hertil findes grund, i bevillingen eller dommen bestemmes at fællesboets deling skal foregaa paa den maate, som er nævnt i §37» (Femte ledd).

Den bestemmelse som etter paragrafens nåværende fjerde ledd etter lovendringen av 25. juni 1937 i tilfelle skulle gi hjemmel for tilkjenelse av bruksrett er paragrafens nåværende annet ledds annet punktum som har samme ordlyd som tredje ledds annet punktum i den opprinnelige ordlyd. Her brukes uttrykksmåten «bruksretten til ektefellene tilhørende husbygninger» - en ordbruk som etter min oppfatning nettopp er utslag av at paragrafen gir regler om felleseie. Til sammenligning nevner jeg motsetningsvis den uttrykksmåte som brukes i loven om ektefellers formuesforhold av 20. mai 1927 §4 annet ledd «bolig som ektefellene eller en av dem eier eller leier» - en uttrykksmåte som klart angir at bestemmelsen også gjelder bolig som er en av ektefellenes særeie.

Om én bestemmelse kunne det reises tvil om hvorvidt den ikke falt utenfor sondringen felleseie/særeie. Det gjelder bestemmelsen i paragrafens opprinnelige tredje ledds tredje punktum - eller annet ledds tredje punktum i den senere redaksjon som denne bestemmelse lød til lovendringen av 4. februar 1960: «Likeså kan det efter begjæring bestemmes at den krenkede ektefelle skal ha rett til alene å intre i løpende husleiekontrakt selv om kontrakten er opprettet i den annen ektefelles navn.» Jeg ville ingen betenkelighet ha ved å legge til grunn at denne bestemmelse måtte få anvendelse på en vanlig husleiekontrakt selv om den ektefelle i hvis navn kontrakten var opprettet, hadde særeie. Jeg skulle tro at denne forståelse også har vært lagt til grunn i rettspraksis hvor spørsmålet måtte være oppstått.

Når forholdet således er at loven av 1918 §54 opprinnelig bare gav regler om bruksrett til eiendom som er ektefellenes felleseie, må dette fortsatt gjelde med mindre det kan påvises en lovendring som utvider hjemmelen til også å omfatte eiendom som er den annen ektefelles særeie. Domstolene kan etter min mening ikke - under påberopelse av reelle behov og tendensen innen familierettens område til å styrke den svakerestilte ektefelles stilling - på egen hånd dekretere noen endring på dette punkt. Dette er en lovgiveroppgave.

Den eneste lovendring som her kan tenkes påberopt, er den lovendring som 4. februar 1960 ble foretatt i §54 annet ledds

Side:538

tredje punktum i tilknytning til §39 i loven om borettslag av samme dag. Etter denne lovendring lyder nevnte bestemmelse i ekteskapsloven: «Likeså kan det efter begjæring bestemmes at den krenkede ektefelle skal ha rett til alene å inntre i løpende husleiekontrakt og i avtale om rett til å opprette husleiekontrakt selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i den annen ektefelles navn, og til å overta boligbyggelagsandel som tilhører ektefellene.» Endringen ble foreslått av et flertall innen Borettslovkomiteen ut fra den oppfatning at ekteskapslovens §54 annet ledd allerede hjemlet adgang til å tilkjenne en ektefelle bruksrett til leierett knyttet til boligbyggelagsandel, aksje eller leieboerobligasjon som eies av den annen ekefelle som særeie. Jeg viser til Borettslovkomiteens innstilling 80 og 104 og om den videre lovforberedelse til Ot.prp. nr. 70 (1958) 64-65 og 72-73. For så vidt det her er bygget på at ekteskapslovens §54 annet ledd gir en generell adgang til å tilkjenne en ektefelle bruksrett til boligeiendom som er den annens særeie, beror denne oppfatning som det vil fremgå, etter min mening på en misforståelse. Det er trolig at man ut fra intensjonene med lovendringen må kunne gi en ektefelle rett til å inntre i løpende husleiekontrakt knyttet til boligbyggelagsandel som er den annens særeie. Men noen virkning overfor paragrafens øvrige bestemmelser kan jeg ikke tillegge lovendringen og kan da heller ikke legge vekt på at den innfører uttrykksmåten «boligbyggelagsandel som tilhører ektefellene» som også omfattende andel som hører under den annens ektefelles særeie.

Etter dette er jeg således kommet til at gjeldende lovgivning ikke hjemler adgang til i forbindelse med separasjon etter dom eller bevilling å tilkjenne en ektefelle bruksrett til boligeiendom som er den annen ektefelles særeie. Jeg tilføyer imidlertid at Utvalget til revisjon av ekteskapslovgivningen m.v. i sin Innstilling II, avgitt i mars 1964, har foreslått innføyet i ekteskapsloven en ny §55a som i tilfelle vil gi hjemmel for tilkjennelse av bruksrett også i et slikt tilfelle.

Som jeg allerede har nevnt, har fru A gjort gjeldende at den foreliggende ektepakt er ugyldig. Hun hevder således at spørsmålet om opprettelse av ektepakt aldri hadde vært diskutert mellom A og henne før hun dagen før de ble viet, kom til A's kontor og bl.a. undertegnet en ektepakt om hvilken A angivelig skulle ha uttalt at den tok sikte på at lengstlevende skulle ha alt uten at barna skulle kunne gjøre noen innsigelse. Hun hevder derfor at ektepakten er ugyldig av materiellrettslige grunner fordi hun ikke visste hva hun skrev under på, og av formelle grunner fordi den var opprettet av partene uten nærvær av vitner. A hevder på sin side at ektepakten var drøftet på forhånd, og støttes her av vitnet D. Den ankende part forklarte videre under bevisopptaket at ektepakten var undertegnet på høyesterettsadvokat Schibbyes kontor i nærvær av dennes to kontordamer som også har undertegnet som vitner. Det er på det rene at ektepakten er skrevet på A's skrivemaskin, og etter

Side:539

bevisopptaket er det blitt funnet et brev datert 22. februar 1951 fra A til høyesterettsadvokat Arnold Schibbye ved dennes daværende fullmektig overrettssakfører Mohn hvori uttales at den underskrevne erklæring (d. e. ektepakten) oversendes. De to kontordamer som undertegnet som vitner, og høyesterettsadvokat Reidar Skjerve Nielssen har under bevisopptaket uttalt seg om praksis ved høyesterettsadvokat Schibbyes kontor ved opprettelse av ektepakter. Videre har fru A som jeg allerede har nevnt, subsidiært gjort gjeldende at uttrykket «hva enhver av oss - - - senere måtte erverve ved arbeid - - -» også tok sikte på hennes arbeid i hjemmet slik at også hun i tilfelle har sin særeieandel i X. Ingen av disse spørsmål har vært vurdert av de tidligere retter. Slik saksforholdet er i denne sak, finner jeg det riktigst at Høyesterett ikke avgjør disse tvistepunkter som første og eneste instans, men i stedet i medhold av tvistemålslovens §392 annet ledd opphever lagmannsrettens avgjørelse vedrørende bruksretten til X og hjemviser saken til fortsatt behandling slik at spørsmålet om ektepaktens gyldighet og i tilfelle dens innhold kan bli prøvet etter umiddelbar bevisføring med avhør av parter og vitner direkte for den dømmende rett. Som saken nå foreligger, vil spørsmålet om ektepaktens gyldighet bare kunne bli prøvet prejudisielt. Om den ankende part måtte ønske det og lovens betingelser for øvrig er til stede, vil det imidlertid etter tvistemålslovens §367 første punktum jfr. §366 annet ledd nr. 1 for lagmannsretten kunne kreves fastsettelsesdom vedrørende spørsmålet om ektepaktens gyldighet, jfr. lovens §394 annet ledd.

Det er min forutsetning at fru A i tiden inntil spørsmålet om bruksretten er rettskraftig avgjort, skal få bruke eiendommen uforstyrret uten at A gjør forsøk på innflytting.

A har også for Høyesterett gjort gjeldende at bruksretten bør gjøres tidsbegrenset, og at fru A bare skal tillegges en borett slik at hun ikke skal kunne disponere over garasjene ved utleie. For tilfelle av at fru A skulle få medhold ved lagmannsretten vedrørende ektepakten, bemerker jeg at jeg i likhet med lagmannsretten ikke finner å kunne ta disse påstander til følge og henholder meg for så vidt til lagmannsrettens domsgrunner. Jeg tiltrer også lagmannsrettens bemerkning om at det etter omstendighetene vil kunne være grunn til å bringe bruksretten til opphør dersom fru A ved egen eller andres hjelp kan skaffes en erstatningsleilighet. Hun vil ikke kunne basere seg på at hun også når barna er vokset til, kan regne med å få beholde leiligheten i ubegrenset fremtid.

For så vidt angår bidragsspørsmålet, har A for det første gjort gjeldende at bidraget til fru A bør bortfalle fordi hun nå selv bør kunne ta seg arbeid. Til dette har fru A anført at hun av hensyn til barna som er 13 1/2 og 9 1/2 år gamle ikke kan ta arbeid utenfor hjemmet. Særlig trenger den yngste stell på grunn av allergi og tendens til bronkittlungebetennelse. Så lenge den yngste er så vidt liten, finner jeg det under disse omstendigheter

Side:540

ikke forsvarlig å legge til grunn ved bidragsfastsettelsen at fru A nå må søke seg arbeid. Som når det gjelder bruksretten til X, gjelder det imidlertid også her at fru A må være forberedt på at det når barna er blitt noe større, vil bli krevet at hun selv bidrar til sin forsørgelse ved eget inntektsgivende arbeid.

Videre har A gjort gjeldende at bidraget under enhver omstendighet må nedsettes. Han har nå en fast gasje på ca kr. 40 000 og må basere seg på at han ikke får høyere inntekter. Ekstrainntektene er nå falt bort både fordi han ikke orker å drive med nattarbeid som da familien holdt sammen, og fordi han ikke har tid til å ta ekstra arbeid etter at hans firma - - - har overtatt representasjonen for E, det volder også vanskeligheter at han ikke har sitt arbeidsrom og bibliotek i X til disposisjon. Han har antydet et bidrag på kr. 20 000, eventuelt med 50 % av mulige ekstrainntekter i tillegg. Til dette har fru A anført at A nå sørger for å holde sine inntekter nede for å få bidraget redusert.

Det er på det rene at A i de forløpne år i tillegg til fast lønn har hatt ekstrainntekter som - inklusiv en godtgjørelse på kr. 4000 for representasjon utenom restaurantbesøk og andre regningslegitimerte representasjonsutgifter - for årene 1959-64 utgjorde fra kr. 17 500 til kr. 30 000 og for første halvdel av 1964 kr. 11 750. Fra september 1964 overtok - - - som nevnt representasjonen for E. A har under bevisopptaket forklart at dette har medført en øking i - - -'s omsetning til det 5-6 dobbelte samtidig som personalet er øket fra 6 til 17. Selv er hans arbeidsinnsats i firmaet mange ganger større enn før; han har to manns jobb. Han har imidlertid ikke bedt om lønnsforhøyelse, selskapene gir ikke i øyeblikket overskudd som gir grunnlag for forhøyelser i lønn. I et brev til fru A av 27. juli 1964 - skrevet for å få henne til å gjenoppta samlivet - antyder han derimot at han i og med - - -'s overtagelse av representasjonen for E ville få grunnlag for å be om pålegg i lønnen antagelig til et sted mellom kr. 55 000 og 60 000 årlig samtidig som han ville kunne få en sikker biinntekt på kr. 25-30 000 årlig på oversettelser. Selv om dette er optimistisk skrevet og forutsetter en større arbeidsinnsats enn det er rimelig å kreve under de foreliggende forhold, anser jeg det realistisk å regne med at A under de nåværende forhold vil kunne bringe sine arbeidsinntekter opp i hvert fall til kr. 50 000 som de tidligere retter har lagt til grunn. Iallfall så lenge fru A må bære en så vidt høy husleie, finner jeg at det ikke er grunn til å foreta noen endring i det bidrag lagmannsretten har fastsatt, og jeg tiltrer også den fordeling lagmannsretten har foretatt.

A har for Høyesterett også gjort gjeldende at den husleie som er fastsatt for X bør forhøyes. Ifølge en oversikt han har satt opp, betaler han nå årlig kr. 6000 i pantelånsrenter, kr. 1200 i eiendomsskatt m.v., kr. 320 i forsikringspremie, og kr. 1200 gjennomsnittlig til vedlikehold, til sammen kr. 8720. Samtidig er det opplyst at fru A nå oppebærer kr. 100 pr. måned ved utleie

Side:541

av garasjene. Jeg finner det rimelig at den fastsatte leie kr. 650 under disse omstendigheter med virkning fra 1. januar 1965 forhøyes til kr. 750 slik at A får dekket sine driftsutgifter vedrørende eiendommen.

Jeg nevner at om lagmannsretten skulle komme til at det ikke er adgang til å innrømme hustruen bruksrett til X, bør lagmannsretten også kunne regulere bidraget til hustru og barn under hensyntagen til påregnelig husleie annetsteds. Jeg går ut fra at også spørsmålet om hennes muligheter for å kunne ta arbeid utenfor hjemmet da vil være mer avklaret.

Etter resultatet finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Avsnitt I punkt 1 i lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Godtgjørelsen for bruken av X forhøyes fra 1. januar 1965 til 750 - sju hundre og femti - kroner pr. måned, jfr. lagmannsrettens dom avsnitt I punkt 3.

3. Avsnitt I punkt 2 i lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises for så vidt til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Stabel og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Hans Aubert):

Fru A, født xx.xx.1928 og A, født xx.xx.1918 ble gift xx.xx.1951.

I ekteskapet er det to barn, B, født xx.xx.1951 og C, født xx.xx.1955.

Ved ektepakt av 22/2 1951 er særeie opprettet mellom partene. Ektepaktens gyldighet er bestridt av hustruen.

Ved stevning av 26/9 1963 har hustruen anlagt sak med krav på separasjon m.v. - - -

Underholdsbidrag.

Saksøkte er ikke villig til å betale bidrag til hustruen.

Det er på det rene at hun ikke har hatt inntektsbringende arbeide under ekteskapet. Retten finner at hun bør tildeles bidrag, idet hun som følge av ekteskapet og omsorgen for barna for tiden ikke er istand til selv å skaffe seg passende underhold.

Saksøkte er disponent for - - -. Etter fremlagt brev av 6/1 1964 er hans årlige lønn i dette selskap nå kr. 35 850.

Han har ellers opplyst og retten bygger på at han har ekstrainntekt - - -.

Retten bygger da på en årsfortjeneste på godt og vel kr. 50 000, og finner at han bør betale hustru og barn kr. 2200 pr. måned, fordelt med kr. 1000 på henne og kr. 600 på hvert av barna.

Side:542

Husværet.

Partene bodde til leie - såvidt skjønnes - på Z til 1959 da de flyttet inn i huset som ble bygget i X.

Saksøkte motsetter seg at hustruen får bruksrett til huset. Han hevder at eiendommen tilhører hans særeie, og fra hans side er det ytret tvil om den annen part da kan nå frem med sitt krav.

Saksøkte gjør gjeldende at det er nødvendig for ham selv å bruke huset. Han har arbeidsrom der med oppslagsbøker og annet materiale nødvendig for hans oversettelsesvirksomhet. For å tjene mer enn sin faste lønn må han disponere de rom han nå har hjemme.

Retten bemerker: Spørsmålet om bruksrett til den annen parts særeie er ikke direkte regulert med lovbestemmelse. Ekteskapslovens §54f.eks. gjelder bare bl.a. bruksrett i felleseie og overføring av leiekontrakt. Det foreligger heller ikke høyesterettsavgjørelser, men i rettspraksis ellers har retten avgjort hvem der skal ha bruksretten uten hensyn til om eiendommen er særeie for en av ektefellene. Eiendommen er anskaffet til felles bolig for dem og deres barn. Det ville virke urimelig at det her skulle gjelde ugunstigere regler enn i de tilfelle hvor eiendommen brukes i henhold til leiekontrakt. Retten finner imidlertid ikke grunn til å drøfte spørsmålet nærmere da den påberopte ektepakt er bestridt. Inntil denne tvist som forutsettes løst under skifte, bør i hvert fall de vanlige regler etter ekteskapslovens §54 gjelde. Da saksøkeren skal ha omsorgen for barna, vil hennes påstand om bruksretten til eiendommen bli tatt til følge. Retten finner at mannens behov for huset p. g. a. ekstra-arbeide ikke kan tillegges avgjørende vekt. Han må forutsettes å kunne fortsette ekstra-arbeidet ved å innrette seg på annen måte enn hittil. - - -

Retten finner at saksøkeren bør belastes kr. 800 i leie pr. mnd. (Heri ikke regnet med utgifter til oppvarming og varmt vann.) Ved fastsettelsen av bidraget er det tatt hensyn til at hun belastes denne leie som saksøkte kan trekke fra.

Når det gjelder rett til bruk av nødvendig innbo, har saksøkte under hovedforhandlingen uttalt at han i tilfelle hustruen får tilkjent bruksretten over eiendommen, ikke motsetter seg hennes krav. Hennes påstand vil bli tatt tilfølge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul Vindhol og Knut J. Hougen og sorenskriver Finn Palmstrøm):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke: - - -

3. Det er på det rene at A må betale underholdsbidrag til barna, og det er også klart at fru A vil trenge bidrag til seg selv når hun på grunn av stellet og omsorgen for barna ikke - eller i ethvert fall i den nærmeste fremtid i meget liten utstrekning - vil kunne ta lønnet arbeide.

A's faste lønn som disponent i - - - er nu kr. 37 650 pr. år og etter eget utsagn har han hittil år om annet tjent kr. 15 à 20 000 ved ekstraarbeide. Da retten ikke har sikre holdepunkter for at det i den nærmeste tid vil bli noen vesentlig nedgang i inntektene eller inntektsmulighetene, skulle det - som byretten har gjort - være forsiktig og

Side:543

realistisk å bygge på en årsinntekt på ca. kr. 50 000. For bidraget vil naturligvis A få fradrag i sin skattbare inntekt.

Hensett til partenes behov og forholdene for øvrig finner lagmannsretten et samlet bidrag på kr. 24 000 pr. år eller kr. 2000 pr. måned passende. Bidraget fordeles med kr. 600 pr. mnd. til hvert av barna og kr. 800 til fru A og skal løpe fra 16. mai 1964.

4. Lagmannsretten er enig med byretten i at fru A, når hun skal ha omsorgen for barna, må få bruksrett til X og kan også slutte seg til byrettens uttalelser om at en slik avgjørelse ikke kan være avskåret om eiendommen måtte være A's særeie. Det henvises herom også til Støylen: Separasjon og skilsmisse side 56-57 og kan tilføyes at tilfellet ikke synes å være noe vesentlig forskjellig fra at en ektefelle kan tilkjennes bruksrett til en eiendom som har vært felleseie, selv om det er på det rene at eiendommen på skifte er eller vil bli utlagt den annen.

Slik forholdene har utviklet seg, antar lagmannsretten at det ville bli uholdbart om begge parter skulle ha tilhold i huset. Man finner derfor ikke å burde begrense fru A's bruksrett til en del av huset. Heller ikke kan det nu bli tale om å begrense bruksretten i tid, men det er klart at hvis fru A ved egen eller andres hjelp kan skaffes en passende erstatningsleilighet vil dette etter omstendighetene kunne være grunn til å bringe forholdet til opphør. Situasjonen vil for øvrig også endres, om enn i annen retning, dersom domstolene skulle finne at det har foreligget helt eller delvis felleseie eller sameie mellom ektefellene.

Det er fra A's side ikke reist noen innvending mot at retten treffer bestemmelse om leiens størrelse. Han har opplyst at de utgifter som er forbundet med eiendommen, andrar til ca. kr. 800 pr. måned, heri inkludert utgifter til oppvarming og varmt vann som han kalkulerer til gjennomsnittlig ca. kr. 150 pr. måned. Da fru A selv må sørge for oppvarming m.v., finner lagmannsretten at leien bør settes til kr. 650 pr. måned. Denne leie bør først begynne å løpe fra det tidspunkt da A flytter ut og fru A således kan disponere hele eiendommen. Lagmannsretten har forutsatt at fru A's bruksrett er uinnskrenket så lenge den varer, slik at hun innenfor rammen av denne tid kan fremleie f.eks. garasjene.

I konsekvens av at lagmannsretten antar det uholdbart at begge parter oppholder seg i huset, tar lagmannsretten til følge fru A's påstand om at denne del av dommen gis foregrepet tvangskraft, jfr. Tl. §148 som bestemmer at dette bare kan skje mot sikkerhetsstillelse. Det er ikke sannsynliggjort at A herved ville lide noen uopprettelig skade. Det henvises for øvrig til lagmannsrettens praksis, Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse gjengitt i Walnum: avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg side 176 og Høyesterettsdom i Rt-1952-527. - - -

Side:544