Rt-1965-1291

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-12-11
Publisert:	Rt-1965-1291
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 146
Parter:	Axel Finne m.fl. (advokat Arne Haugestad - til prøve) mot Fredrik Finne (høyesterettsadvokat Finn A. Doksæter).
Forfatter:	Stabel, Endresen, Helgesen, Leivestad, Thrap
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §50, §54, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Stabel: I forbindelse med skifte av boet etter fru Elise Bernhoft født Finne som døde i april 1962, oppstod det tvist mellom på den ene side hennes brorsønn Fredrik Finne og på den annen side hennes bror Axel Finne og Johan Ludvig Hermansen som er søstersønn av hennes tidligere avdøde mann Sigurd Bernhoft. Fredrik Finne mente å være enearving i kraft av et testament som fru Finne hadde opprettet i 1959, mens motpartene hevdet at dette testament var ugyldig som stridende mot en tidligere testasjon som ektefellene Bernhoft sammen hadde foretatt i 1957. Fredrik Finne fikk medhold av Bodø skifterett som i desember 1963 avsa dom med slik domsslutning:

«1. a. Dokumentet av 16. august 1957 blir sagt fullt ut ugyldig som testament i boet til Elise Bernhoft.

b. Saksøkte - Fredrik Finne - har fullt herredømme over om han vil ha offentlig skifte eller privat skifte av boet etter Elise Bernhoft.

2. Partene bærer sine eigne sakskostnader.»

Axel Finne og Johan Ludvig Hermansen - nå med tilslutning av Axel Finnes datter Karen Finne - anket over dommen til Hålogaland lagmannsrett, hvor de nedla slik påstand: «1. Ektefellene Sigurd og Elise Bernhofts testamente av 16/8-1957 anerkjennes som et gyldig testament. - 2. Axel Finne og Johan L. Hermansen er arvinger i boet etter Sigurd og Elise Bernhoft. - Fredrik Finne er ikke arving i boet. - 3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Men lagmannsretten kom i realiteten til samme resultat som skifteretten, og avsa den 12. desember 1964 dom hvorved Fredrik Finne ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Axel Finne, Karen Finne og Johan Ludvig Hermansen har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. De gjør prinsipalt gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er uriktig når retten er kommet til at dokumentet av 1957 er ugyldig som testament på grunn av formfeil. Lagmannsretten har her lagt en for streng bevisbyrde på dem som påstår testasjonen opprettholdt.

Side:1292

Uansett de to vitterlighetsvitners forklaring for lagmannsretten og under bevisopptaket for Høyesterett - som avviker noe fra deres forklaring for skifteretten - er det etter omstendighetene mest nærliggende å regne med at de var kjent med at dokumentet var ment som testament. - Subsidiært hevder de ankende parter at hvis dokumentet av 1957 blir underkjent som testament, da var fru Bernhofts adgang til å disponere over boet mortis causa iallfall begrenset ved et gjensidig testament som hun og hennes mann opprettet i 1927 samtidig med at de opprettet ektepakt. Lagmannsretten har feiltolket dette testament ved å gå ut fra at det uten begrensning gjorde lengstlevende til enearving for så vidt angår alt som førstavdøde etterlot seg. På bakgrunn av de forhold som gjorde at testamentet ble opprettet, må testamentet - uansett ordlyden - fortolkes som et gjensidig testament av «normaltypen» i den forstand at iallfall en del av boet må anses unntatt fra lengstlevendes adgang til å disponere over verdiene ved testament til skade for førstavdødes slekt. Hvor stor denne del av boet skal anses for å være beror på forskjellige forhold som det hører under skifteretten å ta standpunkt til, bl.a. om ektepakten var gyldig ektefellene imellom. I nærværende sak er det nok å slå fast at mannens slekt er arveberettiget i boet. At det ikke har vært meningen med testamentet av 1927 å utelukke Bernhoft-slekten fra arv når det gjelder familieeiendommen på Ørnes fremgår etter de ankende parters oppfatning av Sigurd og Elise Bernhofts intensjoner i forbindelse med opprettelsen av dokumentet av 1957 og deres senere planer om revisjon av dette, herunder tanken om å etablere en familiestiftelse til å ta vare på eiendommen. - Ytterligere subsidiært hevder de ankende parter at det gjensidige testament av 1927 - i den utstrekning det ikke kan tolkes i samsvar med deres oppfatning - iallfall må anses gyldig tilbakekalt ved dokumentet av 1957 eller modifisert i den forstand at lengstlevendes disposisjonsrett mortis causa var falt bort. Under henvisning til uttalelser i Knoph: «Norsk Arverett» 3. utg. side 256-57 gjøres gjeldende at det ikke kan stilles like strenge formkrav til en tilbakekallelse som til opprettelse av nytt testament.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

a) Det av ektefellene Sigurd og Elise Bernhoft opprettede dokument av 16/8-1957 anerkjennes som et gyldig testament.

b) Elise Bernhofts testament av 10/3-1959 kjennes ugyldig.

Subsidiært:

Johan Ludvig Hermansen anerkjennes som arving efter Sigurd Bernhoft.

I begge tilfelle:

Fredrik Finne dømmes til å betale saksomkostninger til de ankende parter for skifteretten, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Fredrik Finne, har tatt til gjenmæle og i alt vesentlig sluttet seg til de synspunkter som er kommet til uttrykk i lagmannsrettens dom. Han har nedlagt påstand om at

Side:1293

lagmannsrettens dom stadfestes og om at han tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet fremgår av skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bodø herredsrett og Oslo byrett med avhør av Axel og Fredrik Finne samt 10 vitner. Av vitnene er to nye for Høyesterett, blant dem distriktsveterinær Arne Næverdal, som etter det opplyste var Sigurd Bernhofts nærmeste venn i årene før Bernhofts død. Bevismessig står saken stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

For så vidt angår spørsmålet om hvorvidt dokumentet av 1957 er formelt gyldig som testament, kan jeg i alt vesentlig nøye meg med å henvise til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg er ikke enig med de ankende parter i at lagmannsretten har lagt en uriktig bevisbyrderegel til grunn. Vitterlighetsvitnenes påtegning inneholder intet om at de var kjent med at dokumentet var uttrykk for ektefellene Bernhofts siste vilje. Det er tvert imot på det rene at ektefellene ikke ville at vitnene skulle få vite hva dokumentet dreiet seg om; dokumentet ble holdt dekket av et papir. Etter min mening må det da i relasjon til formregelen i arvelovens §50 utvilsomt kreves klare holdepunkter utenfor dokumentet for at man skal kunne legge til grunn at vitnene likevel hadde kjennskap til dokumentets egenskap av testament. Slike holdepunkter foreligger ikke i saken, således heller ikke i de to vitterlighetsvitners forklaringer under bevisopptaket for Høyesterett.

Også når det gjelder innholdet og virkningen av det gjensidige testament av 1927 kan jeg i alt vesentlig slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. I ordene om at lengstlevende skulle «ha som arv» hele førstavdødes formue ligger det etter min mening rent språklig at lengstlevende skulle ha en eiers rådighet også ved testamentariske disposisjoner. De ankende parter har til støtte for et motsatt syn henvist til avgjørelser i Rt-1963-1219, 1965 17 og 1965 291. Disse saker gjaldt imidlertid arvefordelingen i tilfelle hvor lengstlevende ikke hadde opprettet testament, og de er derfor etter min mening uten betydning for den foreliggende sak. Det er i denne sak ikke grunnlag for å bygge på at ektefellene ved testamentsopprettelsen gikk ut fra at lengstlevendes disposisjonsrett i strid med ordlyden skulle være begrenset til fordel for førstavdødes slekt. Det er riktignok så at de faste eiendommer på Ørnes gjennom mange generasjoner hadde tilhørt slekten Bernhoft før de ble overført til Elise Bernhofts særeie i forbindelse med ektepakten av 1927. Men det er også på det rene - så vidt jeg har forstått - at det aldri var noe motsetningsforhold ektefellene imellom angående disponeringen av eiendommene og at de gjennom mange år sammen var opptatt av tanken om å finne frem til en ordning som kunne bevare handelsstedet samlet etter at de begge var

Side:1294

døde. De overveielser som førte frem til 1957-dokumentet kan jeg ikke se som uttrykk for en annen oppfatning av det gjensidige testamentets innhold enn den jeg - som nettopp nevnt - mener følger av testamentets ordlyd. Det har da etter min mening liten betydning å ta standpunkt til hvorvidt Sigurd Bernhoft før sin død helt hadde skrinlagt tanken på å opprette en familiestiftelse og i stedet hadde festet seg definitivt ved Fredrik Finne som sin etterfølger. Dette spørsmål fremstiller seg som noe uklart etter bevisførselen for Høyesterett. Men jeg kan etter bevisførselen - særlig høyesterettsadvokat Angells forklaring - ikke anse det tvilsomt at hustruens senere testasjon til fordel for Fredrik Finne var en videreføring av tanker som ektefellene i fellesskap hadde vært sterkt inne på før mannens død, og at den således ikke betød noen illojalitet overfor mannens ønsker og intensjoner med hensyn til eiendommenes fremtidige skjebne.

Det er etter min mening ikke holdepunkt for å anse testamentet av 1927 tilbakekalt eller modifisert ved de ytterst uklare og ufullstendige disposisjoner i dokumentet av 1957. For så vidt er det nok å peke på at dokumentet holder åpent spørsmålet om hvem som skulle arve eller overta boets eiendommer bortsett fra jord og skog. Forholdet til formkravene i arvelovens §54 behøver jeg ikke å ta standpunkt til.

Etter dette blir det mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg er enig i skifterettens og lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett bør imidlertid de ankende parter betale i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Axel Finne, Karen Finne og Johan Ludvig Hermansen, en for alle og alle for en, til Fredrik Finne 4.000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Leivestad og Thrap: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Mattis Stavang med domsmenn):

Tvisttemaet i denne saka er et dokument fra 1957 som nedafor blir kalla for «1957-dokumentet». Det er underskrevet den 16. august det året av ekteparet Elise og Sigurd Bernhoft. Og underskriftene deres er attesterte av Arne Hagevik og Johan Abrahamsen. Om innholdet i dette dokumentet er særlig å nevne at det omhandler fordelinga av ektefellenes formue mortis causa. - - -

Side:1295

Umiddelbart etter Sigurd Bernhofts død hadde hans attlevende ektemake overtatt boet til privat skifte som enearving på grunnlag av et gjensidig testament mellom de to som blei oppretta den 30. april 1927. - - -

Retten vil peike på at den erklæringa som Arne Hagevik og Johan Abrahamsen ga skriftlig på «1957-dokumentet» den 16. august 1957 ikke inneholder noe som kan fortelle om de to vitnene hadde noen kjennskap til hva slags dokument de attesterte på. Sjølve attestasjonen har denne forma: «vi bekrefter og bevidner herved at begge underskriverne var ved full sans og samling ved påtegningen.» Vitnene har forklart for retten at da de var tilstede den 16. august 1957 og attesterte i nærvær av ektefellene på dokumentet så var dette tildekka slik at det var uråd å vite hva det inneholdt. Hverken på forhånd, under sjølve attestasjonen eller seinere fikk vitnene vite om hva dokumentet inneholdt. Det som skjedde var, ifølge vitnene - (som begge hadde sitt arbeide hos ektefellene på den tid) at de blei innkalt på kontoret til Sigurd og Elise Bernhoft hvor vitnene imøtekom den oppmodinga de fikk når det gjaldt å gi en attestasjon om at ektefellene underskreiv det tildekka dokumentet ved full sans og samling. De hadde såleis ikke noe klart bevissthetsinnhold om hva de attesterte på, men de forklaringene som er gitt for retten av Hagevik og Abrahamsen, og da særlig sistnevnte, må kunne oppfattes slik at de i alle høve hadde ei aning om at det gjaldt en disposisjon mortis causa. Vitnene hadde som det er nevnt tidligere under saksøkerens anførsler «skjemtes» innbyrdes etterpå om at «du skal berre sjå at det er et testament vi har underskrevet og at vi er tiltenkt i det.»

Når det gjelder å klarlegge hva slags bevissthetsinnhold som vitnene hadde under attestasjonen, så har retten ikke annet å holde seg til enn det som er påført dokumentet av vitnene og det som de to har forklart under hovedførehavinga.

Etter dette legger retten til grunn at de to vitnene som stadfesta underskriftene til ekteparet da disse underskreiv «1957-dokumentet» var uten et klart bevissthetsinnhold om at de stadfesta underskrifter på et dokument som inneholdt noens siste vilje. En kan bare legge til grunn at attestasjonsvitnene hadde ei aning i så måte. Retten stiller dette forholdet opp i relasjon til §50 i arvelova som taler om at de som attesterer noens testament skal ha «kjennskap til at dokumentet inneholder hans siste vilje».

Både innleiingsorda i §50 hvor det brukes ordet «skal» om hvorledes en må gå fram for å opprette et gyldig testament og det som følger av det stenografiske referat fra Odelstingets behandling av Odelstingsproposisjonen nr. 14 for 1937, da §50 fikk si nåværende form med det strenge synet som saksordføreren ga uttrykk for når det gjaldt formkrava i §50, viser, etter retten si meining, at paragrafen må tolkes rigorøst.

Med det faktum som retten legger til grunn kommer en derfor til at «1957-dokumentet» ikke oppfyller formkrava etter §50 i arvelova.

Verknaden av mangelen må etter retten si meining bli at «1957-dokumentet» blir å sette til sides fullt ut som et testament i boet etter Elise Bernhoft.

Side:1296

Saksøkte har villet bygge sin rett i boet på det testamentet som Elise Bernhoft skreiv 10. mars 1959. Retten finner at saksøkte her har et velfundert grunnlag, idet Elise Bernhoft, etter retten si meining, hadde høve til å overta boet etter Sigurd Bernhoft på basis av det gjensidige testamente som ektefellene oppretta i 1927.

Følgelig kommer retten til at saksøkte har fullt herredømme over om boet etter Elise Bernhoft skal skiftes offentlig eller av han privat. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Wessel Holst og Maurits Andersen og sorenskriver Halvor Haug):

Saken gjelder en skiftetvist i boet etter Sigurd og Elise Bernhoft, f. Finne, som døde henholdsvis i november 1958 og i april 1962. De var barnløse. De ble gift 1. november 1926 og bodde på det gamle handelssted Ørnes, hans foreldrehjem. Her drev hans far handel under firma Joh. Bernhoft, og eide foruten selve handelsstedet store eiendommer, gnr. 61 bnr. 1, Øvre Mosvold, gnr. 60 bnr. 2 Ørnes og gnr. 60 bnr. 3 Spildervik. Den 13/7-1927 utstedte han - etter det opplyste av frykt for sine kreditorer - skjøte til sin svigerdatter på eiendommene med innbo, besetning, redskaper og annet løsøre - butikkforretningen unntatt - uten annet vederlag enn kår. Det er opplyst at Sigurd Bernhoft var medinnehaver av forretningen. Ifølge opplysning fra Kreditorforeningen i Oslo ble firmaets betalinger innstillet 14/6 1933, og det ble gitt en underhåndsakkord på 50 % som er oppfylt.

Johan Bernhoft døde 21/1 1932.

Den 30. april 1927 opprettet Sigurd og Elise Bernhoft ektepakt om at alt fremtidig erverv skulle være særeie, samt gjensidig testamente hvor det heter «at vi gjensidig skal arve hinannen saaledes at lengstlevende av oss skal ha som arv all den beholdne formue som førstavdøde ektefelle efterlater sig.»

Tvisten gjelder disse dokumenter samt de som er nevnt i det følgende.

Den 16. august 1957 opprettet ektefellene et dokument hvor de som sin siste vilje disponerte over «vort bo», dels til fordel for Det Helgelandske Skogselskap, i hensikt å bevare stedet «som et gammelt minde om Nordlandske handelssteder», videre slik at «overskud av driften» skulle deles «med 1/2 på fru Hermansens og Elise Bernhofts arvinger og fortrinnsvis til de der trenger det mest». (Fru Hermansen var søster av Sigurd Bernhoft og hans eneste slektsarving.) Kr. 50.000 skulle avsettes «til forretningens drift», og resten fordeles således: «smykker og småting» skulle tilfalle familien Finne. «Alt sølvtøy skal oppbevares på stedet i et ildsikkert skap.» Tilslutt er kr. 45.000 fordelt med forskjellige beløp til 10 navngitte slektninger på begge sider, og kr. 5.000 avsatt til vedlikehold av gravstedet.

Dokumentet, som delvis er uklart formet, og har mange overstrykninger og rettelser, er omtvistet med hensyn til såvel form som innhold. Det ble underskrevet i overvær av Johan Abrahamsen og Arne Hagevik, henholdsvis kontorist og arbeider hos Bernhoft. De attesterte at underskriverne var ved full sans og samling ved påtegningen, men fikk ikke se dokumentets tekst som det var lagt et papir over.

Side:1297

Et vesentlig tvistepunkt er det om de likevel var tilstrekkelig klar over at dette var et testamente.

Senere har ektefellene overveid nærmere hvordan de best kunne bevare det gamle handelssted som et kulturminne, og rådførte seg i den anledning med høyesterettsadvokat Roald Angell, Bodø. Med hans bistand ble det i 1958 utarbeidet utkast til et nytt testamente. Her heter det at «lengstlevende skal eie alt etter først avdøde og ha en eiers fulle rådighet over hva vi etterlater oss, dog således at lengstlevende ikke skal kunne gjøre noen forandring over vår formue hva de testamentariske disposisjoner angår, som er nevnt nedenfor». Disposisjonene gjelder dels sumlegater til slektninger på begge sider, dels den påtenkte stiftelse, endelig en bestemmelse om at driftsoverskudd skulle utdeles til familie på begge sider etter søknad.

Utkastet har vært gjenstand for senere bearbeidelser, men det kom ikke til opprettelse av et slikt testamente. Etterat utkastet var sendt ektefellene fra advokat Angell i juli 1958, ble de nemlig opptatt med en ny tanke, om ikke fru Bernhofts brorsønn Andreas Fredrik Finne kunne være den rette til å overta stedet. Han er født xx.xx.1932 og studerte ved Gøteborgs tekniske institutt, hvor han ventet å ta eksamen våren 1959. Bernhoft og frue forela ham tanken under et besøk i Gøteborg i september 1958, og han stilte seg positivt, uten at det kom til noe definitivt da.

Sigurd Bernhoft ble plutselig syk 2. november 1958 og døde den 9. samme måned på Bodø sykehus. Det var et hjertetilfelle.

Fru Bernhoft ba Fredrik Finne om å komme til Ørnes, og han ankom begravelsesdagen. Siden har han blitt på Ørnes og har overtatt ledelsen av forretningen, bl.a. skipsekspedisjonen.

Den 10. mars 1959 opprettet fru Bernhoft et testamente, hvor nevøen Fredrik Finne innsettes som ene-arving, dog slik at 7 slektninger skal ha bestemte beløp. Det er de samme personer og beløp som i utkastet av 1958, dog slik at der var Fredrik Finne betenkt med kr. 5.000. En av legatarene er der kalt Rolf Rudolfsen, men i testamentet Rudolf Rudolfsen. Det er trolig samme person som er ment. - - -

Til realiteten skal lagmannsretten bemerke:

De ankende parter har fremholdt, at det ikke kan ha vært meningen at det i 1927 etablerte særeie for fru Bernhoft skulle være gjeldende mellom ektefellene, og viser til at ordningen ble truffet til beskyttelse mot kreditorer. Det har uimotsagt vært opplyst at Sigurd Bernhoft på den tid var ansvarlig deltaker i farens firma, som sto svakt og i 1933 fikk en frivillig akkord på 50 %. Det foreligger ikke nærmere opplysninger, for eksempel selvangivelser, som kunne belyse ektefellene Bernhofts formuesforhold i disse år, men såvidt skjønnes må de faste eiendommer m.v. som ble tilskjøtet fru Bernhoft ha representert den overveiende del av hva de dengang eide. Det er visstnok også på det rene at det er Sigurd Bernhoft som har disponert over eiendommene.

Under de foreliggende omstendigheter er lagmannsretten tilbøyelig til å være enig med de ankende parter i at det er lite rimelig å anta at det var hensikten å gjøre fru Bernhoft til eneeier - med virkning også ektefellene imellom - av Bernhoftslektens gamle eiendom. Etter den løsning retten har kommet til i de følgende spørsmål, er det imidlertid

Side:1298

ikke nødvendig å avgjøre om eiendommene skulle stå i en særstilling som fru Bernhofts reelle særeie, som hun kunne disponere fritt over pr. testamente. Heller ikke behøver man å gå inn på det forhold, at ektepakten bare gjaldt fremtidig erverv.

Det samtidig opprettede gjensidige testamente går som nevnt ut på at lengstlevende «skal ha som arv all den beholdne formue som førstavdøde ektefelle efterlater sig», og videre: «Skulde vi ved førstavdødes død ha livsarvinger, skal lengstlevende ektefelle ha som arv 1/4 - en fjerdedel - av den beholdne formue, som førstavdøde ektefelle efterlater sig.» Dette siste var på den tid nødvendig for å sikre arv for gjenlevende ektefelle.

De ankende parter har pekt på at testamentet også må sees som et korrektiv til ektepakten for så vidt som gjenlevende ektefelle på den tid heller ikke kunne sitte i uskiftet bo med andre enn livsarvinger. Lagmannsretten er imidlertid kommet til, at testamentet hadde til hensikt å gi lengstlevende en sterkere stilling.

Når en ser bort fra bestemmelsen for det tilfelle at der var livsarving, har testamentet ingen annen pekepinn når det gjelder rådigheten mortis causa enn den at lengstlevende skal ha som arv all den beholdne formue. Avgjørelsen i Rt-1956-584, sammenholdt med den rettspraksis det der vises til og Rt-1963-1219, byr etter lagmannsrettens mening sterk støtte for den oppfatning, at lengstlevende her må ansees innsatt som enearving med fri adgang til å disponere over formuen både i levende live og ved testamente. Hvorvidt det har vært meningen at lengstlevende i enhver henseende skulle få en eiers stilling, slik at boet i mangel av testamente i sin helhet skulle gå til lengstlevendes slekt, behøver lagmannsretten ikke å drøfte.

Lagmannsretten er kommet til at bevisførselen forøvrig støtter den oppfatning at det var meningen å gi lengstlevende adgang til å disponere fritt ved testamente.

Ørnes er et gammelt, tradisjonsrikt handelssted, og det er helt på det rene at det lå ektefellene sterkt på hjerte å få etablert en ordning som kunne bevare stedet på en pietetsfull måte. Herom vitner dokumentet av 1957 og de utkast som senere ble laget med bistand av advokat Angell. Det må videre ansees på det rene at ektefellene ikke i noe tilfelle har gitt uttrykk for motstridende oppfatninger når det gjaldt disposisjoner mortis causa, og at det viktigste i så henseende var å bevare eiendommen mest mulig uforandret, som et kulturminne eller aller helst som slektseiendom, om de fant en verdig arvtaker.

Dokumentet av 16/8 1957, som man senere kommer tilbake til, og som etter lagmannsrettens mening uten tvil var ment som et testamente da det ble opprettet, viser at ektefellene på den tid har tiltenkt sine slektninger en ganske sterk stilling. I tillegg til legater for kr. 45.000 skulle driftsoverskudd tilfalle slektningene («med 1/2 på fru Hermansens og Elise Bernhofts arvinger») og fordeles etter behovsprøving, mens eiendommene var tiltenkt en stiftelse. Dokumentet var imidlertid nokså ufullkomment utformet og neppe vel gjennomtenkt.

Det er på det rene at ektefellene i 1958 med bistand av advokat Angell søkte å finne frem til en bedre ordning med hensyn til eiendommen, fremdeles i form av en stiftelse. I det utkast som de kom frem

Side:1299

til sommeren 1958 heter det i punkt 1: «Den lengstlevende skal eie alt etter først avdøde og ha en eiers fulle rådighet over hva vi etterlater oss, dog således at lengstlevende ikke skal kunne gjøre noen forandring over vår formue hva de testamentariske disposisjoner angår, som er nevnt nedenfor.» Disse disposisjoner gjelder dels de legater til slektninger, som er gjentatt i Elise Bernhofts testamente av 1959, dels den i punkt 3 opprettede stiftelse «Elise og Sigurd Bernhofts Minde av Ørnes» som skulle ha resten av formuen inklusive eiendommene Ørnes gnr. 60 bnr. 2 og Mosvold øvre gnr. 61 bnr. 1.

Imidlertid stilte ektefellene som nevnt saken i bero, og ga beskjed om det til advokat Angell. De synes i stadig sterkere grad å ha festet seg ved den løsning å etterlate eiendommene til en slektning som de fant verdig. Etter at de forgjeves hadde henvendt seg til en av Sigurd Bernhofts slektninger, forela de spørsmålet for fru Bernhofts nevø Fredrik Finne, som de besøkte høsten 1958 i Gøteborg. Han studerte da ved Gøteborgs tekniske institutt, hvor han skulle ta eksamen til våren. Han stilte seg positivt, uten at det dog kom til noe definitivt fra noen av sidene. Advokat Angell har som vitne for lagmannsretten forklart, at han allerede sommeren 1958 fikk beskjed av Bernhoft om å innstille arbeidet med testamentet, fordi Fredrik Finne da var kommet til Ørnes, og Bernhoft var vel fornøyd med ham. Hvis det gikk som han håpet, ble det vel til at Finne overtok stedet, sa Bernhoft. Senere på sommeren da advokat Angell var innom Ørnes, bekreftet Bernhoft at det «gikk utmerket» med Finne, som fremdeles arbeidet hos onkelen.

Det er som sagt lite tvilsomt, at det var den tradisjonsrike slektseiendoms skjebne som lå begge ektefellene sterkest på sinne når det gjaldt disposisjonene mortis causa. Selv etter det som er opplyst om samtalen med Finne i Gøteborg tør det vel være noe tvilsomt, om Bernhoft ved sin død hadde kommet frem til en helt definitiv beslutning om å overlate formuen til Fredrik Finne. Han var imidlertid helt klar til sin død, og det er intet som tyder på at han på sykeleiet var urolig for hvordan det skulle gå med eiendommen. Dette støttes på vitneprov fra daværende overlege Johnson. Det ligger nær å oppfatte dette slik, at Bernhoft ennå ikke kunne vite for visst om Fredrik Finne var villig og den rette mann, men ikke bekymret seg om det fordi han stolte på at hustruen kunne innsette Finne som enearving, om hun etter moden overveielse fant at det var den beste ordning. Han må med andre ord ha gått ut fra, at hustruen kunne rå fritt over boet pr. testamente. Hvorvidt han også har ansett henne berettiget til å gjøre forandringer med hensyn til legatene i testamentet av 1957, behøver lagmannsretten ikke å drøfte, for disse har fru Bernhoft respektert i sitt testamente.

Når det gjelder det dokument ektefellene Bernhoft underskrev den 16. august 1957, har ankemotparten hevdet at både form og innhold tyder på at det ikke var ment som et virkelig testamente. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at der er fremkommet noe som kan underbygge dette.

Ganske visst har dokumentet ikke «testamente» som overskrift, men allerede første linje gjør det klart at det gjelder et testamente.

Hva innholdet angår, kan det riktignok pekes på adskillige mangler og svakheter, men ikke slike som gir grunn til å tvile på at testamentet

Side:1300

er alvorlig ment. Lagmannsretten går ikke mer inn på innholdet i denne sammenheng, da man likesom skifteretten er kommet til at testamentet ikke tilfredsstiller kravet i arvelovens §50 om at testamentsvitnene må ha kjennskap til at dokumentet er en siste viljeserklæring.

Testamentsvitnene har vært inngående eksaminert for lagmannsretten. Det ansees på det rene at vitnene, en kontorist og en bryggemann hos Bernhoft, ble kalt inn på Bernhofts kontor, hvor Bernhoft og fru Bernhoft hadde dokumentet liggende foran seg med teksten tildekket av et annet papir. Bernhoft sa at de skulle bevitne hans og hustruens underskrifter, som ble påført i vitnenes påsyn, men «ka som står i det her papiret vedkommer ikkje dokker», for å gjengi Hageviks ord i lagmannsretten. Hagevik er en alminnelig arbeidsmann, og har verken før eller siden bevitnet noen underskrift for Bernhoft. Etter hans forklaring hadde han ikke dengang forståelsen av at dette var et testamente. Attesten om «full sans og samling» sa ham intet. Senere da tvisten var oppstått, fikk han tilsendt en kopi av testamentet fra de ankende parters daværende sakfører, og sa da til Abrahamsen, det annet testamentsvitne: «Der er det papiret vi skreiv under på den gangen.»

Abrahamsens forklaring har vært mindre sikker, men man finner å måtte legge til grunn at heller ikke han har vært klar over at det var et testamente han bevitnet, selvom han for sitt vedkommende nok har regnet med muligheten av det. Han må iallfall ha skjønt at dette dokumentet avvek fra dem han var vant til å være vitne på, nemlig skjøter og festebrev. Slike underskrev fru Bernhoft alene. Man finner det dog ikke bevist at Abrahamsen var klar over at dette var et testamente.

Testamentsvitnene har i påtegningen bare bekreftet at underskriverne (Bernhoft og frue) var ved full sans og samling. Bevisførselen for lagmannsretten har som nevnt ikke godtgjort at de ved anledningen var klar over at det var et testamente de bevitnet underskriftene på. Da loven krever «kjennskap» til dette, hvilket må forståes som positiv viten, er testamentet ugyldig i henhold til arvelovens §50, fjerde ledd.

Lagmannsretten har funnet det unødvendig for sine vurderinger å ta stilling til alle de spørsmål som partene har berørt i forbindelse med dette dokumentet, men finner dog grunn til noen bemerkninger til belysning av spørsmålet hvordan ektefellene Bernhoft senere kan antas å ha sett på dokumentet.

Som nevnt må de ved opprettelsen ha betraktet det som et gyldig testamente. Etter advokat Angells forklaring i lagmannsretten har han for sitt vedkommende straks funnet at testamentet ikke kunne være gyldig. Han meddelte riktignok ikke dette til Bernhofts, men fikk dog bestemt inntrykk av gjennom samarbeidet om et nytt testamente, at de iallfall ikke nå lenger anså dokumentet av 16/8 1957 som et rettsgyldig testamente. Sett på bakgrunn av det gyldige gjensidige testamentet av 1927, som intet uttaler om stillingen ved lengstlevendes død, er det mulig at ekteparet kan ha betraktet dokumentet av 1957 som et supplement til det gjensidige testamente.

Det trenger ikke nærmere påvisning, at dokumentet av 16/8 1957 er ufullkomment i sitt innhold. Dertil kommer at ekteparet Bernhoft gjennom sine senere drøftelser med advokat Angell om et nytt

Side:1301

testamente har gitt positivt uttrykk for at de ikke var nådd frem til en tilfredsstillende løsning med dokumentet av 1957, og at de sommeren 1958 ga Angell beskjed om at arbeidet med det foreliggende utkast skulle stilles i bero, fordi de nå tok sikte på en annen ordning.

Det ligger nær å slutte av dette at Bernhoft sommeren 1958 ikke lenger anså dokumentet av 16/8 1957 som et bindende testamente. Dokumentet har også som nevnt vært gjenstand for mange forandringer. Det er ikke kommet frem noe som tyder på at det ble opprettet i noen hast, og det måtte ha vært særdeles enkelt for Bernhoft å få det renskrevet, hvis disse forandringer hadde vært foretatt før vitnene ble tilkalt. Selv om Bernhoft kan ha vært uformell, har han neppe vært så blottet for ordenssans, at han ville gå til formell testamentopprettelse med et så rotet og sjusket dokument. Ikke bare er beløpene overstrøket og rettet flere ganger, tildels inntil uleselighet av de opprinnelige tall. Uten at noen av de opprinnelige 10 legatarers navn er strøket, er det tilslutt bare blitt stående igjen legatbeløp for 5 av dem. Bernhoft er skildret som en meget våken og dyktig mann. Selv om han kan ha vært uformell, er det ingen grunn til å anta at han kan ha trodd at et testamente kunne gjøres til gjenstand for så omfattende rettelser som de foreliggende uten fare for at dets gyldighet kom i tvil. Rettelsene må derfor antas å være foretatt etter testamentets opprettelse, i forbindelse med nye overveielser. Man får det inntrykk at Bernhoft nå har behandlet papiret som en kladd.

Etter dette legger man til grunn, at Bernhoft ved henvendelsen til advokat Angell ikke har betraktet testamentet av 1957 som gjeldende, og under enhver omstendighet ikke som en innskrenkning med hensyn til lengstlevendes råderett pr. testamente når det gjelder formuen utenom familie-legatene. Disse har fru Bernhoft som nevnt opprettholdt i sitt testamente av 10. mars 1959.

Etter dette var der intet til hinder for de disposisjoner som fru Bernhoft traff ved sitt testamente av 10. mars 1959, hvor hun opprettholdt de omhandlede legater til sine og Bernhofts slektninger og forøvrig innsatte Fredrik Finne som enearving. Dette er også - på noe andre premisser - skifterettens standpunkt, som kommer til uttrykk ved at testamentet av 1957 er kjent ugyldig og at Fredrik Finne selv kan bestemme om han vil ha offentlig eller privat skifte av Elise Bernhofts bo. - - -

Side:1302