Rt-1963-1219

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-11-30
Publisert:	Rt-1963-1219
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120/1963
Parter:	Borgny Bråthen, Karl Torleif Olberg (overrettssakfører Georg Lund - til prøve) mot Bernt, Maria og Tomine Moy og Hulda Rødder (høyesterettsadvokat Birger Eriksrud).
Forfatter:	Heiberg, Eckhoff, Stabel, Rode, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §83

Dommer Heiberg: Saken gjelder tolkningen av gjensidig testament, datert 17. januar 1921, mellom ektefellene Laura Foss som døde 18. mars 1960, og Isak Foss som døde 20. januar 1961.

Strømmen skifterett, som behandler fellesboet, avsa 24. oktober 1961 kjennelse med slutning:

«Så vel førstavdødes som lengstlevendes slektsarvinger etter loven ansees arveberettiget i dødsbo nr. 6/1961: Isak og før avdøde Laura Foss' fellesbo av Lørenskog.»

Etter anke fra 4 av mannens slektsarvinger avsa Eidsivating lagmannsrett 22. oktober 1962 dom med domsslutning:

«Laura Foss' arvinger etter loven kjennes ikke arveberettiget i boet etter Isak Foss.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Borgny Bråthen og Karl Torleif Olberg, som er de aktuelle slektsarvinger etter Laura Foss, har med Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har nedlagt påstand:

«1. Borgny Bråthen og Karl Olberg kjennes som arvinger efter Laura Foss arveberettiget i Isak Foss og hustru Laura's fellesbo av Lørenskog.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at de tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Om sakens gjenstand og partenes anførsler viser jeg til de tidligere avgjørelser. Saken foreligger i alt vesentlig i uforandret skikkelse for Høyesterett. Ved bevisopptak for Oslo byrett har de to ankeparter og et vitne avgitt forklaring til bruk for Høyesterett. Alle disse ble også avhørt av lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten, men med en noe annen begrunnelse.

De opplysninger som foreligger om forholdene i forbindelse med opprettelsen av testamentet i 1921, er meget sparsomme. Det synes imidlertid å være på det rene at Isak Foss var født i Lyngdal i 1878 og kom til Oslo 15 år gammel, og at han senere ikke har hatt noen kontakt med sin familie. Hans hustru var født i 1884. De inngikk ekteskap i 1906. Med hustruens søsken og deres barn sto

Side:1220

de stadig i nær forbindelse. Da testamentet ble opprettet, hadde ektefellene vært gift i 14 år og var barnløse. Han var da 43 år gammel, hun 37.

Hvem som har formet testamentet vet man ikke positivt. Stempelmerket er imidlertid kassert ved påføring av navnet Aasengen, tydeligvis skrevet av den samme som har ført testamentet i pennen. Det er opplyst at en mann ved navn Aasengen bodde i nærheten av ektefellene på Lørenskog. Parten Olberg forklarer om ham bl.a.: «Parten kan godt tenke seg at Åsengen hjalp folk med testamenter eller lignende. Åsengen var visstnok ansatt i et forsikringsselskap. Parten tror at han var en mann som de fleste gikk og spurte til råds. Parten vet ikke om han hjalp folk med testamenter. Det hendte flere ganger at Foss sa til konen at han ville gå ned til Åsengen. Da var det antagelig ting han ville spørre om.» Vitterlighetsvitnene er opplyst å være bekjente av familien som også bodde i nærheten.

Etter dette må jeg gå ut fra at ektefellene ikke har hatt juridisk bistand til å opprette testamentet. Den formular som ble brukt, sikret det som for dem må ha vært det vesentlige, nemlig at den lengstlevende fikk rett til å sitte med fellesboet uten å skifte, og også fikk den fulle rådighet, både i levende live og ved testament. Derimot må jeg anse det ytterst usannsynlig at de kan ha overveiet hvordan det skulle forholdes med fellesboet ved lengstlevendes død for det tilfelle at ingen særskilt bestemmelse var blitt truffet. Var spørsmålet blitt reist, synes det utenkelig at de med åpne øyne kan ha truffet en disposisjon som i sine konsekvenser kunne føre til at hustruens slekt ble helt utelukket fra arv, mens det hele skulle tilfalle mannens slektninger som var dem helt ukjente. Jeg er enig med lagmannsretten i at det er overveiende sannsynlig at ektefellene ikke har tenkt seg en slik mulighet, og i at dette resultat i seg selv er i høy grad urimelig.

Ektefellenes forskjellige uttalelser i de senere år om at niesen, Borgny Bråthen, skulle ha det som ble igjen etter dem, legger jeg i og for seg liten eller ingen vekt på, bortsett fra at disse uttalelser viser hvor lite orientert ektefellene må ha vært om lovens ordning når de ikke sørget for å få gitt dette ønske uttrykk i testaments form. Derimot synes mannens uttalelse etter hustruens død om at de hadde «skrevet til fordel for hverandre» å vise at iallfall han fortsatt har vært klar over hovedinnholdet av testamentet fra 1921.

Spørsmålet blir da om ordlyden av testamentet, og spesielt ordene «beholde vort fælles bo som sin fulde eiendom», allikevel må føre til at det beholdne bo tilfaller lengstlevendes arvinger alene. Isolert sett og etter en objektiv fortolkning peker de uttrykk som er benyttet, i denne retning, jfr. Rt-1933-1278. Hva det gjelder er imidlertid å finne frem til testatorenes vilje da testamentet ble skrevet. Som jeg har sagt, finner jeg ikke at en slik forståelse i dette tilfelle stemmer med hva ektefellene kan ha ment, og ordlyden alene kan da etter min mening ikke med nødvendighet føre til et resultat i strid med deres vilje.

Side:1221

Ektefellene har sikkerlig ikke selv hatt de nødvendige forutsetninger for å bedømme rekkevidden av de rettslige konsekvenser av de ord som ble brukt. Og den omstendighet at den gjenlevende er tilsagt fri rådighet over fellesboet også ved testament, er ikke i seg selv uforenelig med at boet ved lengstlevendes død deles mellom begges arvinger etter loven, i den utstrekning det ikke er blitt disponert på annen måte. All den stund jeg som nevnt må gå ut fra at ektefellene overhodet ikke kan ha overveiet hvordan det skal forholdes i en slik situasjon, finner jeg at man her må falle tilbake på lovens ordning som den vanlige ved gjensidig testament, nemlig at boet når den lengstlevende er død deles mellom begge ektefellers arvinger etter loven.

Jeg tilføyer at det resultat jeg er kommet til, etter min mening ikke står i noen strid med tidligere rettspraksis vedkommende testamenter med lignende ordlyd som den foreliggende. Når resultatet der til dels er blitt et annet, er det over alt skjedd på grunnlag av en konkret fortolkning, hvor så vel ordlyden som de øvrige faktiske omstendigheter har vært vurdert.

Avgjørelsen har budt på tvil, og jeg finner at saksomkostningene for Høyesterett bør oppheves. Omkostninger for skifteretten og lagmannsretten er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

dom:

Borgny Bråthen og Karl Olberg kjennes som arvinger etter Laura Foss arveberettiget i Isak Foss' og hustru Lauras fellesbo av Lørenskog.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det følger av dommen gjengitt i Rt-1933-1278 flg. som behandlet ordlydende den samme testamentsbestemmelse, at lengstlevende ble ansett som enearving, og videre at etter loven trådte hans slekt og den alene inn som arving etter ham. I den sammenheng viser jeg også til dommer i Rt-1933-882, 1934 1058, 1936 174 og 657, 1948 841 og 1956 584 flg., som ytterligere bekreftet den linje Høyesterett trakk opp.

Spørsmålet blir da etter rettspraksis om førstavdødes arvinger - her de ankende parter - har godtgjort at Isak og Laura Foss, da testamentet ble opprettet i 1921, har ment noe annet enn det som umiddelbart fulgte av testamentet. Jeg vil som førstvoterende anta at ektefellene i første rekke har tenkt på å sikre lengstlevende full rådighet over de beskjedne midler de eiet i levende live og ved testament. Men vi har ikke opplysninger som viser hvorledes de har tenkt seg løsningen når lengstlevende, hvem det nå måtte bli av ektefellene, avgikk ved døden. Det kan jo være at spørsmålet om resten skulle tilfalle begge slekter eller bare lengstlevendes, har vært dem likegyldig. Vi vet iallfall ikke noe

Side:1222

om deres følelser for den ene eller annen slekt på det tidspunkt, og de to parter og vitnet som har gitt forklaring tilhører alle hustruens slekt, men de kan heller ikke gi opplysninger om at ektefellene ønsket likedeling, hvilket skal bevises.

Det er mulig at den løsning lagmannsretten er kommet til er urimelig etter hva der er passert i de senere år, men i denne sak forekommer det meg likevel tryggere å bygge på testamentets ordlyd, som etter lovens arvegangsregler fører til at lengstlevendes slekt arver det hele. I denne forbindelse tilføyer jeg at ankemotpartene for Høyesterett uttrykkelig har erkjent det anmeldte krav for pass og pleie for 5 000 kroner i fall det ikke kan påvises at Borgny Bråthen har fått annen godtgjørelse mens ekteparet levet.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Rode og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Jon R. Gundersen):

Laura Foss avgikk ved døden 8. mars 1960, og gjenlevende ektefelle overtok boet i kraft av ektefellenes gjensidige testament opprettet 17. januar 1921. Lengstlevende Isak Foss, avgikk ved døden 20. januar 1961. I medhold av skiftel. §83, pkt. 3, ble boet overtatt til offentlig skiftebehandling 21. mars 1961, idet slektsarvingene etter Isak Foss ikke var kjent. Registrering ble avholdt 20. april s. å., og det ble foruten boets faste eiendom g.nr. 107, b.nr. 683, registrert innbo og løsøre for tilsammen ca. kr. 1 000. Skifteretten har senere latt avholde skiftetakst over eiendommen, og verdien er satt til kr. 7 500.

Førstavdøde hadde 3 søsken, hvorav en er arving i boet, mens de 2 øvrige er døde og etterlater seg hver 1 barn. Arvingene etter Isak Foss ble brakt på det rene ved henvendelse til lensmannen i Lyngdal (avdødes fødested). Isak Foss hadde 3 søsken og 2 halvsøsken som alle er døde, og som tilsammen etterlater seg 16 barn.

Ved brev av 18. juli d. å. underrettet skifteretten arvingene om at arving Borgny Bråthen hadde fremsatt et krav i boet stort kr. 5 000 som vederlag for ytelser overfor de avdøde i løpet av de siste 3 år, og at boet i sin helhet måtte bli å utlegge henne hvis kravet og skiftetaksten over eiendommen ble godkjent. Arvingene etter Isak Foss fant ikke å kunne godkjenne kravet og arvingene ble derfor innkalt til skiftesamling. Skifteretten var på dette tidspunkt ikke klar over at ektefellene hadde opprettet gjensidig testament, men hadde fått opplyst at lengstlevende satt med boet uskiftet. Ved henvendelse til arvingene ble imidlertid det gjensidige testament fremskaffet. Testamentet har denne ordlyd:

«Gjensidig testamente.

Undertegnede Isak Foss og hustru Laura Foss som ikke har livsarvinger, bestemmer herved at den lengstlevende av oss skal beholde vort fælles bo som sin fulde eiendom med fri raadighet til at forføie over samme saavel i levende live som ved testament.

Ireneborg i Lørenskog, den 17. januar 1921.

Dags dato er ovenstaaende testament i vort overvær langsomt og tydelig oplæst for egtefolkene Isak Foss og hustru Laura Foss, som begge

Side:1223

i besiddelse av fuld sans og samling derefter vedtok og egenhendig underskrev det, hvilket herved bekræftes av os som tilkaldte vidner.

D. u. s.

Laura Foss. I. Foss.

Til vitterlighet:

Anders Johansson, Peder Pedersen,

Elingsrudveien 1, Høybråten. Marienborg.» - - -

De saksøkte hevder på sin side at arven må bli å fordele likt mellom begge de avdødes slektninger. Uansett testamentets ordlyd må dette bli resultatet ved en konkret prøvelse av det foreliggende tilfelle. Etter omstendighetene må det ansees som utvilsomt at det var de avdødes mening og vilje at arven skulle fordeles mellom begges slektninger, og de har begge hatt den forståelse at det gjensidige testament ville føre til et slikt resultat. For så vidt angår de konkrete omstendigheter har arvingene særlig pekt på at de avdøde i de senere år kun har hatt kontakt med førstavdødes slektninger, og da i særdeleshet arving Borgny Bråthen. Borgny Bråthen, som er søskenbarn av Laura Foss, har fremsatt krav i boet om godtgjørelse for noe av dette arbeid, og fra anmeldelsen, som er attestert av 6 naboer, gjengis:

«Undertegnede har stelt for de avdøde gjennom mange år. Fru Laura Foss hadde leddgikt i både ben og armer og kunne ikke stå på sine egne ben de siste 15 årene. Hun kunne ikke greie noe av husets stell selv, og det ble derfor jeg som måtte utføre de daglige gjøremål. Det var Isak Foss og hustru som bad meg om dette. Arbeidet besto av matlagning, rengjøring, lapping og søm av nytt tøy. Min mann og jeg måtte også hjelpe til med innhøstning av epler og bær, da Isak Foss var gammel og ikke orket arbeidet selv.

Jeg har ikke mottatt noe vederlag for dette arbeidet, idet både Foss og hustru sa at jeg skulle ha det som ble etter dem. Før denne tiden drev jeg med litt søm, men dette måtte jeg slutte med da arbeidet for Foss og hans hustru opptok mye av min tid...».

Arvingene etter Isak Foss hadde ikke hatt noen kontakt med familien, og det har utvilsomt ikke vært de avdødes mening at kun lengstlevendes arvinger skulle ta arv. De saksøkte har videre fremlagt legeattest dat. 16. juni 1961, fra dr. Aagot Wendt, kommunelege, sålydende:

«Borgny Bråten har i 14 år været og hjulpet Isak og Laura Foss og stelt helt for dem i ca. 5 år.» - - -

Retten skal bemerke:

Retten har kommet til at saksøktes påstand må bli å ta til følge, og at arven må bli å fordele likt mellom lengstlevendes og førstavdødes arvinger etter loven. Retten er enig med saksøkerne i at rettspraksis for så vidt angår det spørsmål som er reist i denne tvist, i de senere år generelt sett har gått i retning av den oppfatning at kun lengstlevendes slektninger er arveberettiget når det gjensidige testament har fått en slik ordlyd som i det foreliggende tilfelle. Det finnes tilstrekkelig for så vidt å henvise til Rt-1956-584, Rt-1948-841, Rt-1933-799 og til Knophs: Arverett (1959) side 253, særlig note 2 med henvisninger. Det må imidlertid etter rettens oppfatning presiseres at man må være varsom med å generalisere på det rettsfelt man her befinner seg, og at hver sak må bedømmes konkret for å søke å finne frem til testatorenes mening og vilje.

Side:1224

Dette fremgår også av teori og rettspraksis, og i Rt-1956-584 er det uttrykkelig sagt at det ikke foreligger noen opplysninger i saken som avsvekker den forståelse av testamentet som er den mest naturlige, og at hver sak «selvsagt må bedømmes konkret når man skal finne hva som har vært ektefellenes mening med det gjensidige testament». (side 585).

Retten har etter dette kommet til at den rettsoppfatning og rettspraksis det her er henvist til, ikke kan komme til anvendelse på det foreliggende tilfelle, fordi det etter rettens oppfatning i denne sak foreligger særlige opplysninger som gir et forsvarlig grunnlag for å tro at det har vært testatorenes mening og vilje at begge ektefellenes slektninger skal dele arven mellom seg, hvis lengstlevende ikke har truffet annen bestemmelse ved testament. Retten vil for så vidt peke på at det først og fremst er førstavdødes slektninger som har hatt kontakt med ektefellene, og en viser til det brev som er sitert ovenfor fremlagt av Borgny Bråthen. De faktiske opplysninger i dette brev er ikke bestridt av saksøkerne. Saksøkerne har etter det opplyste ikke på lengre tid vært i forbindelse med de avdøde, en opplysning som styrkes ved det faktum at skifteretten måtte etterlyse arvingene for å finne frem til dem. Særlig arving Borgny Bråthen og hennes mann har ytet ektefellene stor hjelp i de siste år, et forhold som retten finner tilstrekkelig bevist ved de fremlagte erklæringer, og det kan umulig antas at det har vært ektefellenes vilje og hensikt å avskjære henne fra arv til fordel for lengstlevendes arvinger, som ektefellene overhodet ikke har hatt noen kontakt med. Etter rettens oppfatning ville et slikt resultat være så urimelig, at det med tilstrekkelig tydelighet fremgår at det ikke har vært testatorenes mening.

Retten finner også grunn til å peke på at det gjensidige testament ble opprettet allerede i 1921, og at rettsoppfatningen av det spørsmål som er reist i denne sak den gang til dels var en annen enn hva som er tilfelle i dag. Det er derfor meget mulig at ektefellene den gang fikk den forståelse at begge ektefellenes slektninger ville være arveberettiget ved lengstlevendes død, - hvis de da overhodet har tenkt over spørsmålet. Sett på denne bakgrunn må det etter rettens oppfatning være forsvarlig og riktig å tolke testamentet ut fra de foreliggende faktiske omstendigheter, slik som retten har gjort ovenfor. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommerne Kr. Strømsted og Sverre Tessem):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og bemerker:

Det er enighet mellom partene om at et gjensidig testament med den ordlyd som det foreliggende utelukker førstavdødes arvinger, med mindre det godtgjøres at testatorene har ment noe annet enn det testamentet uttrykker. Spørsmålet blir derfor om det i det foreliggende tilfelle er fremkommet tilstrekkelige opplysninger til å fastslå at det har vært testatorenes mening at også førstavdødes slektninger skulle ta arv etter Isak Foss.

Det har, som påpekt av ankemotpartene, formodningen mot seg at ektefellene skulle ha villet at all arv skulle gå til Isak Foss' arvinger, all

Side:1225

den stund Foss ikke hadde noen kontakt med sine slektninger og endog har uttalt til Borgny Bråthen og vitnet Mary Kristiansen at han ikke hadde noen slektninger i live. Skifteretten måtte etterlyse Foss' slektninger. På den annen side har ektefellene Foss hatt stadig kontakt med Laura Foss' slektninger, spesielt med Borgny Bråthen, som bodde like ved og som i hvert fall i de siste 15 år til stadighet har hjulpet Foss' i huset. Det har hun gjort også etter at Laura Foss døde og inntil Foss kom på sykehus i november 1960. Etter hva hun forklarer har hun i de siste år gjort alt det nødvendige husarbeid hos Foss' uten å få noen godtgjørelse for det. Hun har også forklart at Foss hadde sagt til henne at hun skulle ha det som var igjen etter dem, fordi hun gjorde dette og at det «blir jo alltids litt på deg da, når vi er borte».

Videre har 1. vitne, Mary Kristiansen, forklart at da Laura Foss var død, spurte hun Isak Foss hvorledes det skulle forholdes med arven. Hertil svarte Foss at ektefellene hadde «skrevet til fordel for hverandre» og at det som ble igjen skulle Borgny ha, det var Laura og han enige om.

Lagmannsretten antar at ut fra den foreliggende rettspraksis er det som foran er nevnt, ikke tilstrekkelig til å fastslå at førstavdøde Laura Foss' arvinger skal ha arv i boet etter lengstlevende Isak Foss.

Det må erkjennes at det er overveiende sannsynlig at ektefellene ikke har tenkt seg muligheten av at Isak Foss' slektsarvinger skulle være eneberettiget til arv i boet. Det resultat retten er kommet til er derfor i seg selv i høy grad urimelig. Resultatet kan imidlertid i noen grad avhjelpes i nærværende tilfelle ved at Borgny Bråthens anmeldte krav i boet på kr. 5 000 for ytelser utført i de siste 3 år blir godkjent. Etter de for lagmannsretten fremkomne opplysninger er det grunn til å anta at fordringen bør anerkjennes. De ankende parters prosessfullmektig har da også etter bevisførselen erklært at han vil gå inn for fordringens anerkjennelse, forutsatt at det er riktig, som Borgny Bråthen hevder, at hun ikke har mottatt noe vederlag, og det er anfører han, utsikt til at arvingene vil anerkjenne fordringen under denne forutsetning. - - -