Rt-1965-134
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-02-12 |
| Publisert: | Rt-1965-134 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 9 |
| Parter: | Bærum kommune (høyesterettsadvokat Helge Haavind) mot Anna Bergan (advokat Leif Chr. Hartsang - til prøve). |
| Forfatter: | Helgesen, Leivestad, Endresen, Roll-Matthiesen, Berger |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924) |
Dommer Helgesen: Bærum kommunestyre vedtok 9. mai 1961 Bærum bygningsråds forslag av 23. februar 1961 til regulering av Drammensveien fra Bjerkealléen til Blommenholm med side- og parallellveier. Planen ble approbert av Kommunal- og arbeidsdepartementet 25. august 1961.
Side:135
Bærum kommune påstevnet skjønn etter bygningsloven av 22. februar 1924, og Bærum skjønnskommisjon avsa skjønn 24. mai 1962. En del grunneiere - i alt 67 - påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett. Den 24. mars 1964 avsa lagmannsretten - hvor to fagkyndige domsmenn var med - kjennelse i ankesaken Anna Bergan - Bærum kommune. Anna Bergan eier gnr. 11 bnr. 313, takst nr. 20, og gnr. 11 bnr. 320, takst nr. 21, og ble ved skjønnet tilkjent i erstatning for eiendommene kr. 300.000 og i ulempeerstatning kr. 5.000.
Lagmannsrettens kjennelse hadde denne slutning:
«Bærum skjønnskommisjons skjønn av 24. mai 1962 oppheves for så vidt angår Anna Bergan, takst nr. 20 og 21, og saken hjemvises til ny behandling ved Bærum skjønnskommisjon med annen sammensetning.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bærum kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Anna Bergan 4.500 - fire tusen fem hundre - kroner.»
Bærum kommune har påanket kjennelsen til Høyesterett. Anken gjelder avgjørelsen i sin helhet og det ankes over lagmannsrettens rettsanvendelse. Det hevdes i ankeerklæringen at lagmannsretten har tatt feil «når den godtar fru Bergans anførsel om at det ved erstatningsfastsettelsen når eiendommen vurderes etter bruksverdi skal legges til grunn gjenanskaffelsesverdi for så vidt angår fru Bergans egen leilighet i forretningsbygget». Kommunen har fremholdt at bygningen ubestridt etter sin størrelse, bruk og beliggenhet er å betrakte som en leiegård, hvorav Anna Bergan benytter bare en mindre del til bolig. Det er da - hevdes det - riktig som skjønnskommisjonen gjorde ved beregningen av bruksverdien å legge til grunn en skjønnsmessig leie for fru Bergans egen leilighet. Når skjønnskommisjonen så har funnet at omsetningsverdien er høyere enn bruksverdien har den «korrekt vurdert hvilket erstatningsprinsipp som gir fru Bergan den høyeste erstatning». Kommunen mener at lagmannsrettens rettsanvendelse er i strid med den rettsoppfatning som Høyesterett har gitt uttrykk for i avgjørelsen i Rt-1960-1171 vedrørende takst nr. 4, Ludvigsen. Kommunen gjør gjeldende at synspunktet også i det foreliggende tilfelle må være at skjønnet skal baseres på eiendommens hovedanvendelse. Er en eiendom, som her, et investeringsobjekt, må den i sin helhet vurderes som sådan, slik skjønnet har gjort. Det kan derfor heller ikke i dette tilfelle være riktig for et enkelt punkt - Anna Bergans privatleilighet - å legge gjenanskaffelsessynspunktet til grunn ved beregningen av bruksverdien.
I ankeerklæringen gjorde kommunen gjeldende som en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at det i kjennelsen ikke er an gitt «konkret og uttømmende hvilke faktorer av faktisk og rettslig art som kan komme i betraktning ved en verdsettelse av fru Bergans eiendom etter et slikt bruksverdi- og gjenanskaffelsesverdiprinsipp som lagmannsretten synes å gi uttrykk for». Denne ankegrunn er ikke opprettholdt under ankeforhandlingen
Side:136
i Høyesterett, men det hevdes at den omstendighet at lagmannsrettens rettsanvendelse «består av og henviser til så løse og ubestemmelige kriterier at den ikke kan anvendes ved oppstilling av skjønnstema», viser at rettsanvendelsen må være uriktig.
Subsidiært gjør kommunen gjeldende at det - hvis skjønnet oppheves - ikke er noe grunnlag for å påby ny sammensetning av skjønnskommisjonen.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:
Prinsipalt:
1. Bærum skjønnskommisjons skjønn av 24/5 1962 stadfestes i den utstrekning det er opphevet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24/3 1964.
2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.
Subsidiært:
1. Bærum skjønnskommisjons skjønn av 24/5 1962 hjemvises til skjønnskommisjonen i den utstrekning det måtte bli opphevet.
2. Kravet om ny sammensetning av skjønnskommisjonen tas ikke til følge.
3. Bærum kommune frifinnes for saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.»
Ankemotparten, Anna Bergan, har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse stadfestes, og at hun tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Under ankeforhandlingen i Høyesterett har ankemotparten prinsipalt henholdt seg til lagmannsrettens kjennelse og dens avgjørelsesgrunner, som hun i sin helhet godtar som riktige. Subsidiært har fru Bergan gjort gjeldende at heller ikke den omsetningsverdi som skjønnskommisjonen har lagt til grunn er vurdert etter riktige prinsipper, jfr. §5 i kgl. res. av 15. oktober 1954 med senere endringer, hvoretter hovedregelen er at takstene skal settes etter rimelig markedsverdi for eiendommen. Iallfall - hevdes det - er skjønnsgrunnene på dette punkt for knappe til at man kan se om skjønnskommisjonen har bygd på en riktig forståelse av takseringsreglene i §5 i prisforskriftene.
Anførselen under saksforberedelsen om at kommisjonens skjønn over omsetningsverdien er vilkårlig, er ikke opprettholdt under ankeforhandlingen.
Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg ellers til kommisjonens skjønnsgrunner og premissene til lagmannsrettens kjennelse.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig tiltrer.
Som det vil ses av skjønnet, fant kommisjonen at omsetningsverdien i dette tilfelle var den høyeste. Det foreliggende hovedspørsmål i saken er om det ved vurderingen av bruksverdien med rette må regnes med et tillegg for det tap hun lider ved at hun ikke fortsatt kan ha leilighet i det hus som eksproprieres. Etter
Side:137
bl.a. å ha uttalt at Anna Bergans erstatning i prinsippet må «bestemmes etter den vanlige avveining mellom bruks- og omsetningsverdi», uttaler lagmannsretten om det foreliggende rettsanvendelsesspørsmål følgende: «Retten ser det imidlertid slik at Anna Bergan hadde krav på at det i forbindelse med vurderingen av bruksverdien av hennes eiendom ikke bare ble lagt vekt på den nettoavkastning eiendommen kunne gi ved bortleie på lovlige vilkår, men at det også ble tatt hensyn til og i tilfelle gitt tillegg for den særlige verdi det hadde for henne å ha bolig i egen eiendom. Skal hun stilles like godt som om hun ikke hadde mistet eiendommen, må man ta hensyn til hennes påregnelige merutgift til å skaffe seg, flytte inn i, innrede og bo i annen leilighet som hun ønsker å skaffe seg og som det etter forholdene er naturlig og rimelig at hun skaffer seg. Fratrekk må i tilfelle skje for fordeler som kan påregnes oppnådd for henne ved mere hensiktsmessig bolig.» Jeg er enig i det som her er sagt av lagmannsretten. Jeg tilføyer at om fru Bergan for så vidt lider noe økonomisk tap og dets størrelse er det selvsagt skjønnets sak å avgjøre.
Også for Høyesterett er det enighet mellom partene om at skjønnskommisjonen ved vurderingen av bruksverdien ikke har erstattet fru Bergan det særlige tap det her er tale om. Jeg må etter de foreliggende opplysninger gå ut fra at dette skyldes den oppfatning hos skjønnskommisjonen at hun - bortsett fra de kr. 5.000 hun er tilkjent for flytnings- og innredningsutgifter - ikke har rett til å få det her omhandlede tap av sin leilighet erstattet. Jeg må med andre ord gå ut fra at kommisjonen for så vidt angår leiligheten har sett helt bort fra den subjektive bruksverdi. Jeg er enig med lagmannsretten i at kommisjonens skjønn da hviler på en uriktig rettsoppfatning, og at dette må lede til opphevelse av skjønnet. Som man vil se av lagmannsrettens kjennelse, har retten imidlertid holdt åpen den mulighet at kommisjonen enten har oversett spørsmålet eller at den har ment at fru Bergan i det konkrete tilfelle ikke lider noe Økonomisk tap ved flytningen utover de tilkjente kr. 5.000. Lagmannsretten mener at også de her nevnte omstendigheter må begrunne opphevelse av skjønnet. Det er jeg for så vidt enig i, og har ingen innvendinger å gjøre mot rettens bemerkninger om dette.
I likhet med lagmannsretten kan jeg ikke finne at avgjørelsen i Rt-1960-1171 strider mot den rettsoppfatning lagmannsrettens kjennelse bygger på i den her foreliggende sak, som etter min mening ligger annerledes an enn den påberopte sak fra 1960.
Den innvending mot lagmannsrettens rettsanvendelse at «den består av og henviser til så løse og ubestemmelige kriterier at den ikke kan anvendes ved oppstilling av skjønnstema», kan ikke gis medhold. Det er her ikke flere usikre faktorer som grunnlag for skjønnet enn når det f. eks. gjelder å fastsette erstatning til en leieboer som taper sin leilighet som følge av en ekspropriasjon, og som etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler måtte ha krav på erstatning.
Side:138
Etter mitt syn på saken behøver jeg ikke å ta standpunkt til ankemotpartens subsidiære innvending mot skjønnet.
Jeg finner ikke at det er tilstrekkelig grunn til å ta til følge kravet om ny sammensetning av skjønnskommisjonen ved den nye behandling av skjønnssaken.
Da anken over lagmannsrettens rettsanvendelse ikke har ført fram, må den ankende part ilegges saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer etter dette for denne
dom:
Bærum skjønnskommisjons skjønn av 24. mai 1962 oppheves for så vidt angår Anna Bergan, takst nr. 20 og 21, og saken hjemvises til ny behandling ved Bærum skjønnskommisjon.
I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Bærum kommune til Anna Bergan 8.500 - åtte tusen fem hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Roll-Matthiesen og Berger: Likeså.
Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Reidar Dick Henriksen Arne Jahren og Hans Østgaard med domsmenn):
- - -
Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge.
Anna Bergans krav om at erstatningsoppgjøret skal skje på grunnlag av gjenanskaffelsesverdi for hele bygningen kan ikke føre frem. Det gjelder her en eiendom som for største delen er bortleiet til fremmede, en utnyttelse som først og fremst har preg av fruktbargjørelse av eierens kapital. At eieren i et slikt tilfelle ikke har krav på å få gjenanskaffe likeverdig eiendom på ekspropriantens bekostning antas å ha støtte i festnet rettsoppfatning, jfr. bl.a. Tidsskrift for Rettsvidenskafødt xx.xx.17.
Anna Bergans erstatning må således i prinsippet bestemmes etter den vanlige avveining mellom bruks- og omsetningsverdi, idet det for henne gunstigste av disse alternativer blir lagt til grunn for erstatningsoppgjøret. Lagmannsretten antar at den før siterte passus i skjønnsgrunnenes generelle avsnitt må sees som et uttrykk for at det også i det foreliggende tilfelle er foretatt en slik avveining og at omsetningsverdien er lagt til grunn som den for Anna Bergan gunstigste løsning. - - -
På bakgrunn av det som ellers foreligger kan retten og dette syn har også partene gitt uttrykk for - ikke forstå skjønnsgrunnene annerledes enn at Skjønnskommisjonen overhodet ikke har godskrevet Anna Bergan noe for slik subjektiv boligverdi som nevnt bortsett fra de kr. 5.000.- hun er tilkjent til dekning av flytnings- og innredningsutgifter.
Side:139
Det er etter rettens mening iallfall en nærliggende mulighet at bruksverdien, om en slik subjektiv interesse var tillagt vekt, måtte ha blitt vurdert vesentlig høyere enn den omsetningsverdi Skjønnskommisjonen har lagt til grunn som høyere enn bruksverdien.
Hvis årsaken til at Anna Bergan ikke er tilkjent erstatning for tap av egen leilighet er at Skjønnskommisjonen mente at hun ikke hadde rett til å få slikt tap erstattet, er dette en feil ved rettsanvendelsen. Er årsaken at spørsmålet er oversett, er dette en feil ved saksbehandlingen. Har Skjønnskommisjonen ment at Anna Bergan i det konkrete tilfelle intet slikt tap lider, er dette en oppfatning som under de nåværende forhold på husleiemarkedet iallfall måtte begrunnes nærmere. Hvilket av disse alternativer som foreligger kan ikke sees av skjønnsgrunnene. Disse finnes derfor å lide av en mangel som må føre til at skjønnet oppheves.
I anledning av det som er anført fra kommunens side tilføyes at det ikke antas at de påberopte uttalelser i Høyesteretts dom og kjennelse av 1. oktober 1960, Rt-1960-1171 på side 1174 nederst, hviler på en annen oppfatning enn fremholdt foran. Slik synes dommen heller ikke å være oppfattet i senere rettspraksis, jfr. bl.a. Bergen skjønnskemmisjons skjønn av 23. februar 1962, Kristiansand byretts overskjønn av 20. mars 1963, ( RG-1964-15 flg.) og 13. november s.å., samt Oslo skjønnskommisjon I's skjønn av 21. desember s.å.
Da skjønnet som nevnt vil måtte oppheves allerede på grunn av feil ved eller iallfall mangelfull redegjørelse for en vesentlig side ved vurderingen av bruksverdien, vil det ikke være nødvendig for retten å ta standpunkt til hvor vidt den omsetningsverdi som Skjønnskommisjonen er kommet frem til, slik som det hevdes fra Anna Bergans side, er anslått så urimelig lavt at skjønnet også av denne grunn kunne ha vært satt til side som vilkårlig. Ved det nye skjønn vil så vel bruksverdi som omsetningsverdi måtte vurderes på ny, idet det for fru Bergan gunstigste alternativ legges til grunn. Det tilføyes for ordens skyld at det ikke antas å kunne karakteriseres som en feil at den «overskytende» tomt ikke er verdsatt særskilt.
Skjønnet blir etter dette opphevet for så vidt angår de omhandlede takstnumre. I samsvar med Anna Bergans påstand bør den nye behandling av skjønnet skje ved Bærum skjønnskommisjon med annen sammensetning. - - -
Side:140