Rt-1965-152
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1965-02-13 |
| Publisert: | Rt-1965-152 |
| Stikkord: | Fiske |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 31 B |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Rode, Ryssdal, Anker, Nygaard, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §63, Lakseloven (1930) §17, §21, §29, §37, Lov om okkupasjonslovgjevinga (1946) §1 |
Dommer Rode: Indre Sogn herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 26. september 1964 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av lakseloven av 27/2 1930 §37, jfr. §17 første ledd og §21 første ledd, jfr. Landbruksdept. forordn. av 24/2 1941, alt sammenholdt med strl. §63 til en bot kr. 75.- syttifemkroner - subsidiært 15 - femten - dagers fengsel om boten ikke erlegges.
B dømmes for overtredelse av lakseloven av 27/2 1930 §37, jfr. §17 første ledd og §21 første ledd, jfr. Landbruksdept. forordn. av 24/2 1941 og kgl. res. av 20/3 1936, alt sammenholdt med strl. §63 til en bot kr. 100 - etthundrekroner - subsidiært 18 - atten - dagers fengsel om boten ikke erlegges.
Side:153
C dømmes for overtredelse av lakseloven av 27/2 1930 §37, jfr. §17 første ledd og §21 første ledd, jfr. Landbruksdept. forordn. av 24/2 1941, alt sammenholdt med strl. §63 til en bot kr. 75.- syttifemkroner - subs. 15 - femten - dagers fengsel om boten ikke erlegges.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Angående saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
De domfelte har begjært fornyet behandling for høyere rett. Subsidiært har de erklært anke mot dommen på grunn av feil ved saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Det er også anført at lovanvendelsen er uriktig, men ankebegrunnelsen gjelder bare saksbehandlingen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet lagmannsrettsbehandling, men har henvist ankene til prøvelse i Høyesterett.
Jeg finner at anken må forkastes og bemerker:
A er dømt for at han i strid med lakselovens §20, første ledd, jfr. Landbruksdepartementets forordning av 24. februar 1941 (opprettholdt ved lov av 27. september 1946 nr. 1 §1, 2, c) har hatt garn stående i sjøen i den ukentlige fredningstid, nemlig lørdag den 17. august 1963, i den hensikt å fange sjøaure. B og C er dømt for at de i strid med samme lovs §17, jfr. den samme forordning, har hatt garn stående i sjøen den 2. oktober 1963 og således etter at den årlige fredningstid var inntrådt, likeledes i hensikt å fange sjøaure.
Videre er alle 3 dømt for at de garn de hadde stående ikke fylte minimumskravet til maskestørrelse ifølge lakselovens §21, første ledd, sammenholdt med den nevnte forordning.
Endelig er B dømt for at han den 2. oktober 1963 hadde garn stående innen det område hvor det ifølge lakselovens §29 jfr. kgl. res. av 20. mars 1936 var forbudt å bruke sette garn.
Det er på det rene at de domfelte har hatt garn stående på de steder og til de tider som er angitt i foreleggene og dommen. Det er også på det rene at garnene var tjenlige til fangst av sjøaure, bortsett fra de garn som B hadde satt i strid med den kgl. res. av 1936 og for hvis vedkommende dette moment er uten betydning for straffbarbeten.
Anken over saksbehandlingen gjelder for det første herredsrettens avgjørelse av at de domfeltes hensikt med å sette garnene var å fange sjøaure.
Om denne hensikt uttaler herredsretten for så vidt angår tiltalte nr. 1, A: «Etter de opplysninger som ellers er fremkommet i saken, finnes det godtgjort at tiltalte nr. 1 ved anledningen ikke har satt garnene bare for å fiske pale og makrell, men også for å fiske sjøaure og garnene er således anvendt til dette formål. Retten anser det godtgjort at en vanlig fiskekyndig mann ville ha regnet med å få sjøaure slik garnene var satt, og retten legger til grunn at også tiltalte nr. 1 har
Side:154
regnet med denne mulighet og at hans hensikt også har omfattet fiske av sjøaure.» For de to andre tiltalte er uttalt innholdsmessig det samme, men med noe kortere formulering. Det krav til hensikt som herredsretten gir uttrykk for, er i samsvar med rettspraksis. Jeg viser eksempelvis til HRD i Rt-1960-46. Om dette krav er oppfylt vil normalt være et bevisspørsmål som Høyesterett ikke kan prøve.
De domfelte hevder imidlertid at domsgrunnene viser at herredsrettens behandling av dette spørsmål er uriktig eller mangelfull. Det anføres herom i ankeerklæringen: «Som foran nevnt foregikk garnsettingen så sent på året at man ikke kan regne med å få sjøaure i sin alminnelighet. Dette mener vi er et meget viktig moment i saken, som herredsretten overhodet ikke har drøftet. Dette skulle retten uttrykkelig ha uttalt seg inngående om, men det ser ut til at retten overhodet ikke har lagt vekt på denne omstendighet. Vi mener at doms grunnene her er ufullstendige og saksbehandlingen feilaktig når herredsretten overhode under bevisføringen ikke har tatt stilling til et så viktig moment som dette. Vi mener at retten nødvendigvis måtte ha kommet til et annet resultat med hensyn til spørsmålet om det forelå hensikt dersom tiden for garnsettingen hadde vært tatt i betraktning. Når et så viktig moment overhode ikke er drøftet, må det under enhver omstendighet føre til opphevelse av dommen.»
Forsvareren for Høyesterett har fremholdt at en forutsetning for å tillegge de tiltalte den hensikt å ville fange sjøaure, er at det var sannsynlig at de ville få slik fisk. Dette er avhengig av en rekke momenter av objektiv art, så som redskapets art, hvor og hvordan det er satt og på hvilken årstid. Herredsretten har i sine domsgrunner drøftet de 3 første momenter, men er ikke kommet inn på årstiden. Denne er imidlertid av vesentlig betydning, særlig når det gjelder de to som er dømt for å ha hatt garn stående 2. oktober. Sjøauren har da forlengst trukket opp i elven, slik at det er helt uvanlig å få aure i fjorden på denne tid. Forsvareren har bl.a. henvist til en uttalelse fra amanuensis ved Statens havforskningsinstitutt Hans Nordeng, som på spørsmål om sjansene til å få sjøaure i fjorden 2. oktober, svarer at disse må anses som små.
Jeg er enig med forsvareren i at når herredsretten, mot de tiltaltes benektelse, finner det godtgjort at de har hatt til hensikt å fange sjøaure, forutsetter dette en vurdering av påregneligheten av at redskapene ville fange slik fisk. Herredsretten har som ledd i denne vurdering omhyggelig drøftet redskapenes beskaffenhet, dybdeforhold der de var satt og måten de var satt på - omstendigheter som varierer fra den ene domfelte til den annen. Men om herredsretten ikke særskilt har drøftet også årstidens betydning, kan man ikke herav slutte at den ikke har tatt hensyn til det velkjente forhold at mengden av sjøaure i fjorden varierer med årstiden.
Etter min mening foreligger det således ikke her noen mangel
Side:155
eller uklarhet ved domsgrunnene, som kan medføre at dommens riktighet fremstiller seg som tvilsom.
Videre er det anket over saksbehandlingen for så vidt B er dømt for å ha overtrådt forbudet mot garnsetting i den kgl. res. av 20. mars 1936. Det er anført i ankeerklæringen: «Med hensyn til Bs setting av sildegarn utenfor Hauge, har retten ikke drøftet opplysningen om at det også etter 1936 har vært almindelig brukt å sette sildegarn der, og hva dette har hatt å si for Bs gode tro. Dette må også være en feil ved saksbehandlingen.»
Heller ikke på dette punkt kan anken føre frem. Det har siden 1891 vært forbud mot garnsetting innen det område det her er tale om. Domfelte erkjente i herredsretten at han var vitende om forbudet og at garnet var satt i strid med dette. Han hevdet imidlertid at han ikke behøvde å respektere forbudet, da det siden urgammel tid var satt garn på den måten han hadde gjort. Herredsretten har uttalt at det for tiden etter 1936 ikke er opplyst noe som kunne gi tiltalte den forståelse at hans bevisste overtredelse av forbudet var rettmessig. Begrunnelsen er etter min mening tilstrekkelig.
Jeg stemmer for slik kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Ryssdal: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Nygaard og Bahr: Likeså.