Rt-1965-181

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-02-20
Publisert:	Rt-1965-181
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13
Parter:	1. John Vindheim m.fl. (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot Norges Tapetser- og Salmakermesters Landsforening (høyesterettsadvokat Per Sandborg).
Forfatter:	Heiberg, Rode, Anker, Roll-Matthiesen, Mindretall: justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Håndverksloven (1913) §30, §5, Håndverksloven (1913), Tvistemålsloven (1915) §180, Handelsnæringsloven (1935), Lærlingeloven (1950) §12, §13, §21, Lærlingeloven (1950)

Dommer Heiberg: Med hjemmel i håndverkslovens §30 siste ledd ble ved kgl. resolusjon av 1. april 1955 fastsatt en lettere svenneprøve i bygningstapetserfaget for mestre med håndverksbrev og svenner med bestått svenneprøve i malerfaget og møbeltapetserfaget.

Mot 24 håndverkere som hadde underkastet seg og bestått prøven i Bergen, anla Norges Tapetser- og Salmakermestres Landsforening ved stevning av 31. oktober 1959 søksmål ved Bergen byrett for å få prøven kjent ugyldig. For 4 av dem ble søksmålet frafalt og saken hevet. Søksmålet var også rettet mot «Staten v/Industridepartementet v/prøvenemnda i byggtapetserfaget i Bergen v/formannen» og mot «Staten v/Justisdepartementet v/politimesteren i Bergen». Mot disse saksøkte er saken stanset ved kjennelse av byretten.

Bergen byrett - som var satt med fagkyndige domsmenn - avsa 24. november 1961 dom i saken med domsslutning:

Side:182

«De saksøkte John Vindheim, Magnus Christoffer Scheie, Johannes Johnsen, Karl J. Rønneseth, Karl Johan Knutsen, Geir Ratche, Asbj. Nordstrand, Ottar Helgaas, Olav Raunholm, Albert Mørner, Jan Christian Søraa, Ole Johan Sagstad, Karstein Stene, Per Johnstad, Finn Gjerstad, Trygve Bernhart Tonning, Peder Systad, Ingolf Bertil Hansen, Finn Chrfr. Michelsen og Bjarne Fjeldberg frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Norges Tapetser- og Salmakermestres Landsforening avsa Gulating lagmannsrett 8. juni 1963 dom med domsslutning:

«Den av John Vindheim, Magnus Christoffer Scheie, Johannes Johnsen, Karl J. Rønneseth, Karl Johan Knutsen, Geir Ratche, Asbj. Nordstrand, Ottar Helgaas, Olav Raunholm, Albert Mørner, Jan Christian Søraa, Ole Johan Sagstad, Per Johnstad, Trygve B. Tonning, Peder Systad, Ingolf B. Hansen, Finn Chrfr. Michelsen og Bjarne Fjeldberg i byggtapetserfaget avlagte lettere svenneprøve kjennes ugyldig.

Karstein Stene og Finn Gjerstad frifinnes.

Saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten ilegges ikke.»

Om sakens sammenheng og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten viser jeg til domsgrunnene i de avsagte dommer.

De 18 håndverkere hvis svenneprøve lagmannsretten hadde kjent ugyldig, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det er ikke erklært motanke overfor de to som ble frifunnet.

Anken gjelder bare rettsanvendelsen, og partene er for Høyesterett - på samme måte som for lagmannsretten - enige om å legge til grunn det faktum byretten har funnet bevist. For øvrig er fra begge sider i det vesentlige anført det samme som for de tidligere instanser.

De ankende parter har spesielt fremhevet at lagmannsretten har tatt feil når den har tatt som utgangspunkt at bare departementet kan dispensere fra prøvebestemmelsene. De hevder at prøvenemnda ikke har dispensert fra de fastsatte bestemmelser. Den har godkjent prøvearbeidene ut fra en samlet faglig og håndverksmessig vurdering, og det må den ha kompetanse til å gjøre selv om praktiske grunner skulle ha medført at prøvebestemmelsene i en viss utstrekning har måttet fravikes. Det hevdes også at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at de mindre fravikelser som har funnet sted, har hatt betydning for vurderingen av kandidatenes kvalifikasjoner. De ankende parter holder seg for så vidt til byrettens vurdering.

De ankende parter har nedlagt påstand:

«1. Bergen byretts dom av 24. november 1961 stadfestes.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.»

Norges Tapetser- og Salmakermestres Landsforening har særlig fremhevet at prøvenemnda har overskredet den kompetanse

Side:183

som etter gjeldende bestemmelser er tillagt den. Dette må føre til at de avlagte prøver er ugyldige, uansett om de feil som er begått, kan antas å ha hatt betydning i det konkrete tilfelle. Under enhver omstendighet har imidlertid nemnda fraveket de fastsatte bestemmelser på så vesentlige punkter at det også må antas å ha hatt betydning for det resultat nemnda i hvert enkelt tilfelle er kommet til.

Landsforeningens påstand lyder:

«Den av Gulating lagmannsrett avsagte dom stadfestes.

De ankende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Ved bevisopptak for Oslo byrett er avhørt formannen i Landsforeningen som part og to vitner. Ved bevisopptak for Bergen byrett er avhørt 11 av de ankende parter og to vitner - medlemmer av prøvenemnda.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Etter punkt 1 i den kgl. resolusjon av 1. april 1955 består den «lettere prøve» i bygningstapetserfaget i: «Å betrekke et værelse med strie, maskinpapir og vanlig mønstret vasketapet, kant i kant. Gulvet pålegges vanlig mønstret linoleum med minst 1 skjøt på pappunderlag.» Etter punkt 2 i resolusjonen faller dessuten den vanlige tegneprøve bort.

Det er på det rene at ingen av de ankende parter har vært undergitt prøve i å trekke med tapet «kant i kant». I stedet er de blitt prøvd i å legge tapet «kant over kant». For de ankende parter nr. 1-5 er prøvebestemmelsene også fraveket i en rekke andre punkter, slik som det nærmere fremgår av byrettens dom.

Den forenklede svenneprøve er fastsatt ved kgl. resolusjon med hjemmel i håndverkslovens §30 siste ledd. Det fremgår av opplysningene i saken at prøven ble fastsatt etter langvarige forhandlinger med de interesserte organisasjoner. I sitt rundskriv av 2. april 1955 anfører Industridepartementet at denne prøve «synes å betegne hva der i det minste må kreves».

Prøvenemndas oppgave er å sørge for at kandidatene får adgang til å underkaste seg den prøve som er foreskrevet, og å foreta den skjønnsmessige prøvelse av om kandidatene ved å utføre den har dokumentert at de faglig sett holder mål. Nemnda plikter under dette å påse at prøven avlegges i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt. Derimot har den ikke adgang til på egen hånd å lempe på eller endre prøven, selv om nemnda av en eller annen grunn skulle finne den uhensiktsmessig eller umulig å gjennomføre i den foreskrevne form. Dispensasjon fra bestemmelsene kan bare departementet foreta med hjemmel i og innenfor de grenser som er satt i prøveplakatens §11 §12.

Det er ikke grunn for meg til å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning det vil være adgang til å se bort fra ubetydelige fravikelser fra de foreskrevne prøver når det ikke kan antas at fravikelsen under noen omstendighet har hatt betydning for bedømmelsen. Etter opplysningene i saken må jeg bygge på at kravet om at tapetet skal strekkes kan i kant er oppstilt

Side:184

med hensikt for å prøve kandidatenes kvalifikasjoner nettopp på dette punkt. Denne prøve har de imidlertid ikke vært underkastet, og dette er etter min mening i seg selv avgjørende for at prøven må underkjennes. Det kan ikke avhjelpe feilen at de i stedet har vært undergitt en annen prøve som ikke var foreskrevet og som også stilte mindre krav til kandidatenes innsikt og faglige dyktighet, nemlig å strekke tapet kant over kant. Heller ikke kan det spille noen rolle om denne prøve etter prøvenemndas oppfatning bedre svarte til det praktiske behov, eller om den ble praktisert i Bergen også ved den vanlige prøve i bygningstapetserfaget.

Det jeg her har nevnt, må etter min mening føre til at prøven kjennes ugyldig for samtlige ankende parters vedkommende. For øvrig viser jeg til lagmannsrettens nærmere begrunnelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre. For de ankende parter nr. 1-5 er det som før nevnt på det rene at de prøver som ble holdt, heller ikke stemte med kravene i bestemmelsene på en rekke andre punkter. Om betydningen av dette kan jeg innskrenke meg til å henvise til lagmannsrettens bemerkninger, som jeg også for så vidt i det vesentlige tiltrer.

Jeg finner grunn til å tilføye: Denne saken er helt fra begynnelsen kommet i et uheldig spor ved at det ikke straks ble reagert da overrettssakfører Hanselmann på vegne av Bergen Sadelmaker- og Tapetserlaug protesterte mot godkjennelse av de avlagte prøver i et brev til Bergen politikammer av 8. juni 1957. Utferdigelse av svennebrev og avholdelse av videre prøver burde da ha vært stanset inntil saken var avklart. På dette tidspunkt hadde det formodentlig også uten særlig vanskelighet latt seg gjøre å finne fram til en praktisk ordning, slik at det ble holdt supplerende prøver i riktige former. I stedet verserte saken mellom organisasjoner og myndigheter i nærmere to år før Industridepartementet endelig 4. mars 1959 erklærte at det etter omstendighetene ikke fant å ville annullere de utferdigede svennebrev, men henviste saken til domstolene. Jeg kan imidlertid ikke se at den omstendighet at det på denne måte nå er forløpt nærmere 8 år siden prøvene ble avlagt, kan få noen innflytelse på spørsmålet om deres gyldighet.

Resolusjonen av 1. april 1955 gjaldt til 30. juni 1957; senere ble gyldigheten forlenget til 30. juni 1958. Håndverkslovens kapittel 4 gjelder ikke lenger for bygningstapetserfaget, som nå er lagt under lærlingeloven. Uansett dette forutsetter jeg at de kandidater som rammes av at prøvene blir kjent ugyldig, gis adgang til å underkaste seg nye prøver med samme krav som etter de tidligere bestemmelser. Dette kan i tilfelle skje med hjemmel i lærlingelovens §21.

Det er etter min mening ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. De ankende parter har forgjeves anvendt anke. Sakens særegne art og den omstendighet at de uten egen skyld er kommet i den situasjon som har ført til denne sak, gjør imidlertid at jeg

Side:185

finner at de bør fritas for å betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180, første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker og Roll-Matthiesen: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Jeg finner det klart at prøvenemnda hadde plikt til å påse at prøven ble avlagt i samsvar med de bestemmelser for svenneprøven som var fastsatt ved den kongelige resolusjon av 1. april 1955, og at det foreligger en feil ved prøven når tapetseringen er utført «kant over kant» og ikke «kant i kant». Imidlertid er det klart at ikke enhver feil nødvendigvis må føre til at nemndas godkjennelse blir ugyldig. Dette må bero på en konkret bedømmelse i hvert tilfelle. Jeg mener at prøven i dette tilfelle må opprettholdes på grunn av de særlige forhold som foreligger. Herom skal jeg bemerke:

Det er opplyst i saken at det er vanlig praksis i bygningstapetserfaget å tapsetsere «kant over kant». - De ankende parter nr. 7-18 hadde alle før prøvene gjennomgått et kursus ved yrkesskolen, og der hadde man diskutert bestemmelsen i resolusjonen om tapesetring «kant i kant», - og man var kommet til at det ved den lettere prøve var forsvarlig å tapetsere «kant over kant» slik som ved de ordinære prøver. Det er på det rene at man ved de ordinære svenneprøver i bygningstapetserfaget i Bergen hadde gått fram på denne måte. - Byretten bygger på dette faktum, og partene er også enige om å legge det til grunn. Jeg gjengir likevel de forklaringer angående dette punkt som er inntatt i byrettens dom. Byretten har gjengitt forklaringene slik: Prøvenemndas formann, malermester Lassesen, forklarte «at han kjente til kravet om kant i kant, men allikevel fant det korrekt å fravike bestemmelsen, fordi tapetsering her alltid har foregått kant over kant. Han har vært med på mange ordinære prøver i bygningstapetserfaget, der denne fremgangsmåte har vært godtatt, og han kjenner ikke til at det i noe tilfelle er blitt krevet tapetsering kant i kant». Johnstad, som nå er medlem av prøvenemnda i malerfaget, har forklart «at han har vært med på å tapetsere 3-4.000 rom i Bergen, og at tapetet i alle tilfeller har vært lagt kant over kant». Malermester Gjerstad, som er lærer ved yrkesskolen og medlem av prøvenemnda for bygningstapetserfaget siden 1957/58, har forklart «at han har overvært en hel del prøver der tapetsering kant over kant er blitt godtatt».

Side:186

Bygningstapetsermester Lund, som for tiden er formann i prøvenemnda, har forklart «at ved den ordinære prøve har tapetsering kant over kant blitt akseptert så lenge han kjenner til». Bygningstapetsermester Johansen - visstnok den opprinnelige initiativtaker i saken - har erkjent «at tapetsering i Bergen alltid har foregått på den måten som de fleste av kandidatene her gikk frem på. Selv tapetserte vitnet kant over kant da han avla den ordinære fagprøve i 1947.» Dette er den bakgrunn som forelå for prøvenemndas godkjenning av prøvene til tross for at vasketapetet var lagt «kant over kant» og ikke «kant i kant». Byretten vurderer disse opplysninger slik: «Sett i lys av det her anførte, finner retten det forståelig at prøvenemnda ikke strengt holdt på en tapetseringsmåte som ikke engang blir krevet ved den ordinære fagprøve. Det er trolig noe vanskeligere å tapetsere kant i kant, men retten finner grunn til å tro at disse erfarne kandidatene på forlangende ville ha vist at de behersket også denne tekniske detalj. Slik har formentlig også prøvenemnda resonnert - ut fra et praktisk syn - og etter omstendighetene er retten av den oppfatning at nemnda her ikke har begått en feil som har hatt innflytelse på den fagmessige vurdering av kandidatenes ferdigheter.» Jeg er enig i dette syn på saken. - De ankende parter det her gjelder hadde ellers avlagt sine prøver helt forskriftsmessig. Dette gjelder fullt ut for linoleumspåleggingen, - og når det gjelder tapetseringen, gjelder det trekkingen av strie, leggingen av maskinpapir og også leggingen av tapet med det ene avvik at tapetet som nevnt ble lagt «kant over kant» i stedet for «kant i kant». - Det avgjørende for prøvenes gyldighet må etter min mening være om prøvene, slik de ble avlagt, dannet et forsvarlig grunnlag for prøvenemnda til å bygge på at de nevnte ankeparter om nødvendig også ville kunne utføre tapetsering «kant i kant» på en tilfredsstillende måte. Det dreide seg her om «personer som alle hadde arbeidet i malerbransjen i en lang årrekke, og som bergjennom hadde ervervet innsikt og erfaring også i tapetsering og linoleumslegging. De hadde alle tidligere demonstrert ikke bare håndverksmessige ferdigheter, men også personlig initiativ ved å avlegge svenneprøven i malerfaget, for manges vedkommende også mesterprøver.» Om selve prøvens avleggelse heter det videre i byrettens dom: «Retten finner ikke påvist at prøvenemnda under sin befatning med prøvene på noe punkt har tilsidesatt svenneprøveplakatens alminnelige bestemmelser på en slik måte at det bør tillegges betydning for utfallet. Så vidt skjønnes utøvet nemnda en meget nitid og samvittighetsfull kontrollvirksomhet ettersom de mange kandidaters arbeider skred frem. I samtlige tilfeller ble arbeidsplassen godkjent før arbeidet ble satt i gang, og nemnda møtte samlet opp og foretok kontroll både før og etter den enkelte arbeidsoperasjon. I mellomtiden ble det foretatt kontroll til ubestemte tider, dels av den samlede nemnd og dels av medlemmene enkeltvis. Det finnes ikke godtgjort at en arbeidsoperasjon i noe tilfelle ble vurdert før utløpet av den påkrevede

Side:187

tørketid.» To av prøvenemndas medlemmer har avgitt vitneforklaring. Malermester Lars Aasen uttaler om tapetseringen: «Vitnet har i sin praksis gjennom alle år tapetsert kant over kant, bare i rene unntakstilfeller har han tapetsert kant i kant. Det er etter vitnets mening ikke vanskeligere for en som er vant med tapetserarbeid å tapetsere kant i kant enn kant over kant. For en som er dyktig i tapetseringsarbeide ellers, er det ingen kunst å tapetsere kant i kant. Ut fra dette fant vitnet ingen betenkelighet ved å godkjenne at det under prøven ble tapetsert kant over kant. Tapetseringsarbeidet var meget pent utført. - - - Prøvenemnden var klar over at det skulle avlegges en «lettere prøve», men den slo allikevel ikke av på kvalifikasjonskravene overfor kandidatene. Nemnden mente at de arbeider som ble utført av kandidatene var tilstrekkelige for vurdering av de krav som skulle stilles til dem.» Malermester Arthur Lassesen uttaler at han «var fullt oppmerksom på at håndverksplakaten inneholdt bestemmelse om at det skulle tapetseres kant i kant. Nemnda fant det allikevel ikke det ringeste betenkelig å tillate at det ble tapetsert kant over kant, idet tapetsering kant i kant aldri har vært praktisert i Bergen. Vitnet kan for sin del bygge på sin erfaring som maler gjennom 54 år. Etter vitnets oppfatning er ikke tapetsering kant i kant vanskeligere enn tapetsering kant over kant, og den sistnevnte tapetseringsmåte innebærer etter hans mening ikke noen lavere faglig standard. Hvis det er tale om forholdsvis tykke tapeter, som gyldenlær eller plast, stiller forholdene seg noe annerledes, og da blir det også i Bergen tapetsert kant i kant. Men kan man tapetsere kant over kant, så kan man også tapetsere kant i kant. De utførte tapetseringsarbeider var av en slik faglig standard at nemnda kunne føle seg absolutt overbevist om at de var utført av fagfolk som behersket tapetseringskunsten.»

Når jeg tar alle disse faktiske forhold i betraktning og vurderer dem samlet, hvilket etter min mening er nødvendig, - er jeg ikke i særlig tvil om at nemndas godkjennelse av prøvene for de nevnte ankeparter må opprettholdes, idet det ikke kan antas at feilen har hatt betydning for nemndas godkjenning. - Det jeg har anført, er i og for seg tilstrekkelig til begrunnelse av mitt resultat.

Jeg finner imidlertid, slik saken ligger an, grunn til også å nevne et annet forhold.

Ved brev av 8. juni 1957 klaget Bergen Sadelmaker- og Tapetserlaug til Bergen politikammer over de avholdte prøver, bl.a. med den begrunnelse at tapetseringen var utført «ved at det ene tapet er lagt over det annet i kantene, istedenfor at de etter departementets bestemmelser skal legges kant i kant». Lauget bad saken oversendt til departementet såfremt ikke en tilfredsstillende ordning straks gjennomførtes. Foreningen ville også «om nødvendig prøve spørsmålet ved domstolene for å få underkjent de foreliggende prøveavleggelser». Prøvenemnda, som fikk klagen forelagt, erkjente at tapetene ikke var lagt kant i kant da

Side:188

den alminnelige praksis i Bergen var å tapetsere kant over kant. For fremtiden ville nemnda imidlertid for så vidt følge plakatens bestemmelser, heter det. Saken ble deretter gjennom Norges Tapetser- og Salmakermestres Landsforening forelagt departementet. Etter at Justisdepartementets uttalelse var innhentet, uttalte Industridepartementet i brev til politimesteren i Bergen av 4. mars 1959 bl.a.: «Etter omstendighetene finner Industridepartementet for sitt vedkommende ikke å ville annullere de utferdigede svennebrev, idet departementet antar at spørsmålet om gyldigheten av svennebrevene (og utferdigede påtegninger på håndverksbrev i malerfaget) i tilfelle bør forelegges for domstolene.»

Industridepartementet opprettholdt således nemndas godkjennelse av prøvene, og de ankende parter har siden innehatt svennebrev i Bergen i bygningstapetserfaget, og det er denne håndverksrett som nå ( i 1965) skal fratas dem ved at deres prøve erklæres ugyldig. Jeg finner et slikt resultat meget lite rimelig. Etter praksis på håndverkslovens og prøveplakatens forvaltningsområde antar jeg at det er adgang til å klage over en prøvenemnds godkjenning av en håndverksprøve og at departementet både kan godkjenne og underkjenne prøvenemndas avgjørelse. For så vidt må rettstilstanden på dette område antas å være den samme som på området for handelsloven. Jeg viser til Forvaltningskomitéens innstilling 242. I vår sak har departementet «for sitt vedkommende» ikke villet annullere de utferdigede svennebrev. Dette er i virkeligheten en realitetsavgjørelse av laugets og tapetsermesterforeningens klage. Avgjørelsen innebærer at departementet ikke har funnet det nødvendig på grunn av feilen å erklære nemndas godkjenning av prøvene ugyldig. Jeg viser i denne sammenheng til at departementet også er gjort til part i den del av saken som er stanset. Dersom departementet mente at prøvene var ugyldige, var det departementets plikt å avgjøre klagen ved å oppheve prøven. Selv om departementet i en klagesak godkjenner et forvaltningsvedtak, vil det som kjent være full adgang til å prøve vedtakets lovlighet for domstolene. - Det er åpenbart dette Industridepartementet tenkte på ved i sitt brev å vise til domstolsprøving. Men departementet har da ikke tatt i betraktning at det i prøveplakatens §11 er gitt departementet rett til i det konkrete tilfelle å dispensere fra prøveplakatens bestemmelser «når forholdene gjør det påkrevet».

Slik dispensasjon har departementet riktignok ikke gitt. Men når departementet «etter omstendighetene» godtar en prøve i en klagesak, kan ikke etter min mening prøvens gyldighet angripes for domstolene i de klagepunkter departementet har vurdert og som det i ethvertfall ville ligge innenfor departementets kompetanse å legalisere ved utøvelse av sin dispensasjonsmyndighet etter plakatens §11. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet det for meg er tilstrekkelig å konstatere at departementet ved sitt vedtak må ha lagt til grunn at de feil som

Side:189

var begått, ikke gav tilstrekkelig grunn for departementet til å erklære prøven ugyldig. Dette støtter i høy grad det rettslige syn jeg har på betydningen av de feil som er begått, og som jeg mener man må komme til ved en samlet vurdering av de prøver som er avlagt, og vurdert av prøvenemnda.

Jeg har i det jeg har anført vesentlig behandlet de ankende parter nr. 7-18. Jeg er også når det gjelder ankepartene nr. 1-6 kommet til samme resultat som byretten, men finner etter sakens stilling ikke grunn til å utvikle dette nærmere, idet jeg kan nøye meg med å vise til byrettens begrunnelse.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Einar B. Meidell, med sakkyndige domsmenn arkitekt Sverre Losnedahl og bygningsleder Johan Nordgaard):

Ved kgl. res. av 1. april 1955 ble det med hjemmel i håndverkslovens §30, siste ledd, fastsatt en lettere svenneprøve i bygningstapetserfaget for mestre med håndverksbrev og svenner med bestått svenneprøve i malerfaget eller møbeltapetserfaget. Adgangen til å avlegge prøven var opprinnelig begrenset til tidsrommet 1/7 1955-30/6 1957, men ved resolusjon av 21/6 1957 ble fristen forlenget til 1/7 1958.

I tidsrommet april 1957 - februar 1958 ble det i Bergen avlagt 24 slike svenneprøver i byggtapetserfaget av kandidater som på forhånd hadde avlagt svenneprøve i malerfaget. Prøvene ble avlagt for, og godkjent av, den ordinære prøvenemnd i byggtapetserfaget, bestående av malermestrene Arthur Lassesen (formann), Jakob Mjelde og Lars Aasen. Samtlige kandidater fikk svennebrev utstedt av politimesteren i Bergen, som likeledes gjorde påtegning på malermester Mørners håndverksbrev i malerfaget om rett til å drive i byggtapetserfaget, jfr. håndverkslovens §5 annet ledd.

Ved stevning av 31/10 1959 har Norges Tapetser- og Salmakermestres Landsforening reist søksmål ved Bergen byrett. - - -

Saksforholdet er følgende:

I tiden før 1931 var byggtapetservirksomheten underlagt malerfaget. Ved kgl. res. av 24/10 1930 ble strietapetsering og linoleumspålegning utskilt som eget håndverksfag, med virkning fra 1/1 1931. Det ble samtidig fastsatt egen svenneprøve for bygningstapetserere. Denne fagprøve ble endret ved kgl. res. av 26/5 1933 og har deretter bestått i:

«Å betrekke et værelse med strie, maskinpapir og silketapet eller gyllenlær, pålegge gulvet linoleum eller gummi samt tegne hjørnestykke eller bord av et tapet.»

Angående forståelsen og håndhevelsen av resolusjonen av 24/10 1930 vises til Høyesteretts kjennelse av 21/12 1953, inntatt i Rt-1953-267 ff. Det er denne kjennelse som danner bakgrunnen for den kgl. res. av 1/4 1955. Resolusjonen lyder slik:

«Med hjemmel i håndverkslovens §30, siste ledd fastsettes:

Side:190

«1. For mestre med håndverksbrev og svenner med bestått svenneprøve i malerfaget og møbeltapetserfaget fastsettes følgende svenneprøve i bygningstapetserfaget etter svenneprøveplakatens §1A:

Å betrekke et værelse med strie, maskinpapir og vanlig mønstret vasketapet, kant i kant. Gulvet pålegges vanlig mønstret linoleum med minst 1 skjøt på papp underlag.

2. Tegneprøve etter svenneprøveplakatens §1C faller bort for de under pkt. 1 nevnte personer.

- - -

Resolusjonens ordlyd gir ikke direkte uttrykk for at man her står overfor en «lettere» svenneprøve. Dette fremgår imidlertid bl.a. av Industridepartementets rundskriv av 2/4 1955, der det bl.a. heter:

«- - - Ordningen tar sikte på å lette adgangen for bl.a. malere til å skaffe seg næringsrett i bygningstapetserfaget. Det er etter gjeldende håndverkslov ikke adgang til å legge nevnte virksomhet under malerfaget, når det fra før av hører inn under bygningstapetserfaget. Da det er et hovedprinsipp i håndverkloven at håndverksmestere må ha avlagt prøve i vedkommende håndverksfag for å få rett til å drive i faget synes den forenklede prøve i bygningstapetserfaget å betegne hva der i det minste bør kreves.»

Videre vises til Høyesteretts foran nevnte kjennelse av 21/2 1953, der førstvoterende bl.a. uttaler: «Etter de opplysninger som foreligger, antar jeg at utviklingen siden 1930 har vist at resolusjonen (av 24/10 1930) på mange måter har vært uheldig i sine virkninger, og at det på en eller annen måte må åpnes adgang for malere til lovlig å utføre bygningstapetsering - et yrke som de har en naturlig tilknytning til, som de gjennom sitt arbeid i malerfaget har fagkunnskap i og som det vil være rasjonelt å utføre i forbindelse med malerarbeid.» Det er videre nevnt et notat utarbeidet av Industridepartementet, der det bl.a. heter at hvis Høyesteretts avgjørelse går malerne imot, er «alle, også tapetsererne, enige om at malerne må få lettere adgang til å få håndverksrett i bygningstapetsering.»

Som allerede nevnt var det den ordinære prøvenemnd i byggtapetserfaget som vurderte og godkjente de lettere (forenklede) svenneprøver som ble avlagt av de saksøkte. Angående utførelsen av prøvene er opplyst følgende:

De saksøkte nr. 1-5.

Kandidatene påbegynte prøven i midten av april 1957 i Kristoffer Jansonsvei 53. De betrakk først hver sitt værelse med strie, hvoretter de samme sted foretok påliming av maskinpapir. Da byggherren ikke ønsket tapet og heller ikke linoleum, måtte resten av prøven henlegges til et annet sted.

I begynnelsen av juni 1957 fikk de saksøkte tildelt hver sitt prøverom i et annet nybygg, Nordahl Rolfsensvei 7-9. Kandidaten tapetserte først værelset, på plater som var forhåndspreparert av andre malere. Etter de foreliggende opplysninger må retten anta at alle benyttet vasketapet, som var mer eller mindre mønstret (herunder stripet). Det ble for samtliges vedkommende tapetsert kant over kant, ikke kant i kant. Deretter skar de til og la ned linoleum i hver sitt prøverom. Linoleumen var tatt ut av byggherren og var for samtliges vedkommende

Side:191

«marmorert» («flammet»). Etter bestemmelse av byggherren la alle linoleumen direkte på støpegulvet uten papp underlag og uten å foreta liming, likesom tilskjæring av midtskjøten ble sløyfet.

Saksøkte nr. 6.

Denne saksøkte hadde til disposisjon en ubebodd leilighet i Stemmeveien 32, der han skulle utføre atskillig arbeid. Prøven ble avlagt i april-juni 1957. Han betrakk først et værelse med strie, som deretter ble pålimt maskinpapir. Da dette rommet skulle males, fant tapetseringen sted i et annet rom. Her foretok saksøkte først i nødvendig utstrekning stramming av gammel strie og påliming av maskinpapir, hvoretter han tapetserte med mønstret vasketapet, lagt kant over kant. Linoleumsleggingen foregikk i et tredje rom. Tregulvet ble først påklebet ullpapp, hvoretter linoleumen ble skåret til med en skjøt og limt. Linoleumen hadde «stavmønster».

De saksøkte nr. 7-20.

Disse saksøkte avla prøven i tiden april-juni 1957 i Bergen yrkesskole. Her var for anledningen innredet to provisoriske værelser, som ble benyttet av kandidatene i tur og orden. De foretok først strietrekning, derpå påliming av maskinpapir og endelig tapetsering. Tapetet ble lagt kant over kant for de flestes vedkommende. Samtlige disse saksøkte hadde - i likhet med nr. 6 - på forhånd gjennomgått et kursus ved yrkesskolen, og der hadde man diskutert dette spørsmål og kommet til at det var forsvarlig å tapetsere kant over kant, slik som ved de ordinære fagprøver. Saksøkte nr. 13, Stene, tapetserte allikevel kant i kant, unntatt i krokene, fordi han benyttet et særlig tykt tapet. Likeledes tapetserte nr. 15, Gjerstad, kant i kant, bortsett fra et overlegg i hjørnene som følge av at en vegg hadde forskjøvet seg noe. Han hadde selv vært behjelpelig med å tilrettelegge kurset og fant det av den grunn naturlig for sitt vedkommende strengt å følge retningslinjene i plakaten. Etter de foreliggende opplysninger må antas at samtlige benyttet mønstret vasketapet.

Etter at tapetseringen var tilendebragt, foretok kandidatene tilskjæring og pålegging av linoleum. Det ble brukt papp underlag, og også midtskjøten ble tilskåret. Liming ble imidlertid unnlatt av hensyn til at prøverommene etterpå skulle brukes av nye kandidater. Samtlige benyttet parkettmønstret linoleum. - - -

Retten vil bemerke:

Innledningsvis nevnes at det ikke er bestridt, og heller ikke finnes tvilsomt at saksøkeren som næringsorganisasjon er berettiget til å bringe inn for domstolene spørsmålet om gyldigheten av de avlagte prøver. Det er videre samstemmighet om at prøvenemnda under sin befatning med prøvene har opptrådt som et forvaltningsorgan, og at dens godkjennelse av prøvene er å betrakte som forvaltningsvedtak. Slik saken er lagt opp, må retten ta standpunkt til om det er påvist saksbehandlingsfeil, og i tilfelle hvorvidt og i hvilken utstrekning dette skal tillegges virkning, hvilket avhenger av om feilen(e) antas å ha hatt innflytelse på vedtakets innhold, in casu godkjennelse av prøvene (jfr. Forvaltningskomitéens innstilling side 297-98.)

Formålet med prøvene var - her som ved andre fagprøver - å bringe på det rene om kandidatene faglig sett holdt mål i omhandlede

Side:192

håndverksfag. Spørsmålet blir da om prøvene, slik de ble avlagt, ga betryggende sikkerhet for at så var tilfelle.

Som fremhevet i et brev av 12/9 1958 fra Malermestrenes landsforbund, besto prøvenemnda av ansvarsfulle og pliktoppfyllende fagfolk, som hver for seg hadde henimot 50 års erfaring i tapetsering og linoleumslegging. Det er således lite tvilsomt at nemndas medlemmer hadde personlige forutsetninger for en forsvarlig faglig vurdering av kandidatenes håndverksmessige kvalifikasjoner i nevnte henseende.

Når det gjelder kandidatene selv, legger retten stor vekt på den omstendighet at det her dreier seg om personer som alle hadde arbeidet i malerbransjen i en lang årrekke, og som bergjennom hadde ervervet innsikt og erfaring også i tapetsering og linoleumslegging. De hadde alle tidligere demonstrert ikke bare håndverksmessige ferdigheter men også personlig initiativ ved å avlegge svenneprøven i malerfaget, for manges vedkommende også mesterprøven.

Retten finner ikke påvist at prøvenemnda under sin befatning med prøvene på noe punkt har tilsidesatt svenneprøveplakatens almindelig bestemmelser på en slik måte at det bør tillegges betydning for utfallet. Så vidt skjønnes utøvet nemnda en meget nitid og samvittighetsfull kontrollvirksomhet ettersom de mange kandidaters arbeider skred frem. I samtlige tilfeller ble arbeidsplassen godkjent før arbeidet ble satt i gang, og nemnda møtte samlet opp og foretok kontroll både før og etter den enkelte arbeidsoperasjon. I mellomtiden ble det foretatt kontroll til ubestemte tider, dels av den samlede nemnd og dels av medlemmene enkeltvis. Det finnes ikke godtgjort at en arbeidsoperasjon i noe tilfelle ble vurdert før utløpet av den påkrevede tørketid. Det er noe uklart i hvilken utstrekning det fant sted egentlig eksaminasjon av kandidatene, men retten kan ikke se at det er ført fyllestgjørende bevis for at nemnda i noe tilfelle har forsømt i tilstrekkelig grad å forvisse seg om kandidatenes kvalifikasjoner gjennom spørsmål av faglig natur. Protokollen synes å være noe ufullstendig, for så vidt som den ikke inneholder en detaljert redegjørelse for de enkelte arbeidsoperasjoner. I betraktning av at det ellers er fremkommet tilstrekkelige opplysninger, finner retten imidlertid ikke grunn til å tillegge denne mangel i seg selv noen betydning, så meget mer som svenneprøveplakaten foreskriver at møtene skal «kortelig refereres» i protokollen. I samtlige tilfeller er protokollen underskrevet av alle prøvenemndas medlemmer.

Når det gjelder forholdet til resolusjonen av 1/4 1955, tar retten først for seg tapetseringsprøven, som besto i «å betrekke et værelse med strie, maskinpapir og vanlig mønstret vasketapet, kant i kant».

Retten finner ikke holdepunkt for å fastslå at uttrykket «et værelse» er å oppfatte som synonymt med «ett og samme værelse». Uttrykket antas først og fremst å ta sikte på å få frem at det skal være et «værelse» i egentlig forstand, d.v.s. et rom med minst en dør og et vindu, samtidig som det inneholder en arealbegrensning. Når nemnda for noen av kandidatenes vedkommende etter omstendighetene har funnet å kunne godta at strie- og maskinpapirtrekkingen foregikk ett sted og tapetseringen er annet sted, antas dette ikke å være en feil som har influert på resultatet. Nemnda har åpenbart ansett det faglig forsvarlig å

Side:193

bedømme kandidatens ferdigheter ut fra en vurdering av de enkelte arbeidsoperasjoner, og retten finner ikke grunnlag for å anfekte denne skjønnsmessige vurdering.

Som tidligere nevnt legger retten til grunn at samtlige benyttet mønstret vasketapet. Derimot er det på det rene at de fleste kandidatene tapetserte kant over kant, i strid med resolusjonens ordlyd, og dette er et hovedpunkt i saken.

Når de fleste benyttet nevnte tapetseringsmåte, hadde det åpenbart sin årsak i at gyllenlær og silketapet - som er nevnt i den ordinære fagprøve og som krever tapetsering kant i kant - forlengst er forsvunnet fra markedet. På den annen side er det kommet til nye tapetsorter (plast og halm), som likeledes må tapetseres kant i kant, men disse tapeter er kostbare og hører til sjeldenhetene.

Det er neppe tvilsomt at det har vært og er vanlig praksis i Bergen å tapetsere kant over kant. Nemndas formann har forklart at han kjente til kravet om kant i kant men allikevel fant det korrekt å fravike bestemmelsen, fordi tapetsering her alltid har foregått kant over kant. Han har vært med på mange ordinære prøver i bygningstapetserfaget, der denne fremgangsmåte har vært godtatt, og han kjenner ikke til at det i noe tilfelle er blitt krevet tapetsering kant i kant. Saksøkte nr. 14, Johnstad, som nå er medlem av prøvenemnda i malerfaget, har forklart at han har vært med på å tapetsere 3-4000 rom i Bergen, og at tapetet i alle tilfeller har vært lagt kant over kant. Saksøkte nr. 15, malermester Gjerstad, er i dag lærer ved yrkesskolen og siden årsskiftet 1957/58 medlem av prøvenemnda i byggtapetserfaget. Han har forklart at han har overvært en hel del prøver der tapetsering kant over kant er blitt godtatt. 1. vitne, bygningstapetsermester Lund, som selv ikke har avlagt prøve i faget og som f.t. er formann i prøvenemnda, har forklart at ved den ordinære prøve har tapetsering kant over kant blitt akseptert så lenge han kjenner til. 2. vitne, bygningstapetsermester Johansen - visstnok den opprinnelige initiativtager i saken - har erkjent at tapetsering i Bergen alltid har foregått på den måten som de fleste av kandidatene her gikk frem på. Selv tapetserte vitnet kant over kant da han avla den ordinære fagprøve i 1947.

Sett i lys av det her anførte, finner retten det forståelig at prøvenemnda ikke strengt holdt på en tapetseringsmåte som ikke engang blir krevet ved den ordinære fagprøve. Det er trolig noe vanskeligere å tapetsere kant i kant, men retten finner grunn til å tro at disse erfarne kandidatene på forlangende ville ha vist at de behersket også denne tekniske detalj. Slik har formentlig også prøvenemnda resonnert - ut fra et praktisk syn - og etter omstendighetene er retten av den oppfatning at nemnda her ikke har begått en feil som har hatt innflytelse på den fagmessige vurdering av kandidatenes ferdigheter.

Når det gjelder linoleum, har samtlige de saksøkte lagt den med en skjøt. De saksøkte nr. 7-20 benyttet et materiale som faller inn under betegnelsen «vanlig mønstret linoleum», hvorimot nr. 1-5 brukte linoleum som ikke var mønstret i egentlig forstand, men «marmorert» («flammet»). Retten finner imidlertid ikke grunn til å tro at dette kan ha spilt noen rolle ved vurderingen av disse kandidatenes håndverksmessige ferdigheter.

Side:194

Med unntak av nr. 6 unnlot alle de saksøkte å lime linoleum på grunn av forholdet på stedet. I denne forbindelse finner retten det tilstrekkelig å henvise til at det ikke er foreskrevet i svenneprøveplakaten at linoleumen skal limes. For så vidt angår de saksøkte nr. 1-5, er forholdet videre at de ikke brukte papp underlag og at de heller ikke skar til midtskjøten, hvilket likeledes hang sammen med forholdene på stedet. Tilskjæring av papp er en forholdsvis enkel affære, som må forutsettes å kunne utføres uten vanskelighet av personer som er kvalifisert for å skjære linoleum. Tilskjæringen av midtskjøten er derimot en ganske viktig operasjon, som krever stor nøyaktighet. Når nemnda imidlertid i tilstrekkelig grad har følt seg overbevist om disse kandidaters ferdigheter på grunnlag av det arbeid som ble utført, uten å kreve denne spesielle detalj demonstrert, finner retten seg etter omstendighetene ikke foranlediget til å sette seg ut over den skjønnsmessige vurdering som ligger i dette. I denne forbindelse kan nevnes at byggtapetsermester Lund har forklart at nedskjæringen var «bra utført», og videre at linoleumslegger Alf Andersen - som har praktisert i 15 år uten å avlegge prøve - har forklart at linoleumen ble lagt på vanlig måte med ca. 1 cm. overskjøt, slik at det bare sto igjen «en enkel operasjon». Ifølge Lassesen har det også ved de ordinære prøver forekommet at skjøtskjæringen er blitt sløyfet, når den av praktiske grunner ikke har latt seg gjennomføre.

Retten finner således at den åpenbart meget kyndige prøvenemnd ved å ta visse naturlige, praktiske hensyn under de omhandlede svenneprøver, ikke har tilsidesatt faglig relevante hensyn. Ved avgjørelsen herav er i særlig grad lagt vekt på at det er tale om en helt spesiell prøve, der kandidatene på forhånd forutsettes å ha øvelse og innsikt i faget. Retten kan ikke se at det er påvist noen feil som med rimelighet bør føre til at disse kandidater mister de håndverksmessige rettigheter de har ervervet seg gjennom prøvene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad, Sverre Nygaard og bygfogd C. W. Bang):

- - -

Lagmannsretten kommer tildels til et annet resultat enn byretten.

Etter svenneprøveplakatens §11 og §12, jfr. håndverksnæringslovens §30, er det kun vedkommende departement som kan dispensere fra de prøvebestemmelser som er fastsatt for de forskjellige fag, og etter lærlingloven gjelder tilsvarende, jfr. forskriftene om svenneprøver i fag som er lagt inn under lærlingloven, §12 og §13, jfr. lærlinglovens §21. De lokale prøvenemnders oppgave er dels av kontrollerende, dels av vurderende art. De skal kontrollere at betingelsene for prøveavleggelse er til stede og at plakatens bestemmelser blir fulgt, og de skal foreta en vurdering av om kandidaten ved prøven har vist å være i besittelse av den faglige innsikt og dyktighet som etter plakaten skal til for at prøven er å anse som bestått og svennebrev kan gis. Prøvenemndene har således ikke adgang til på egen hånd å endre eller lempe på prøvebestemmelsene, selv om forholdene i det enkelte tilfelle skulle ligge slik an at en endring eller lempning måtte fremstille seg som ønskelig. Enhver ensidig fravikelse fra bestemmelsene fra nemndas side

Side:195

vil - etter dette i og for seg være ulovlig. På den annen side vil neppe enhver ensidig avvikelse fra nemndas side - og enhver mulig feilfortolkning av nemnda, i tilfelle hvor prøvebestemmelsene måtte gi plass for fortolkningstvil - lede til at nemndas godkjennelse av prøven og utstedelse av svennebrev må bli å kjenne ugyldig. Hadde nemnda således fraveket prøvebestemmelsene i skjerpende retning, og derved krevet noe mer av kandidatene enn bestemt, kunne dette åpenbart ikke ha hatt til følge at den avlagte prøve måtte bli å kjenne ugyldig for de kandidaters vedkommende, som hadde bestått prøven. Dette fordi fravikelsen ikke kunne hatt betydning for resultatet. Når det gjelder kandidater som ikke måtte ha bestått prøven kunne det derimot bli tale om å underkjenne denne, men bare forsåvidt fravikelsen måtte antas å ha hatt betydning for nemndas vurdering av kandidatenes kvalifikasjoner. På samme måte må det forholde seg når nemnads fravikelse fra bestemmelsene går i retning av enklere prøve enn fastsatt i disse. For at en prøvegodkjennelse, og derved et utstedt svennebrev, i det hele tatt skal kunne kjennes ugyldig av domstolene på det grunnlag at nemnda på egen hånd har fraveket de fastsatte prøvebestemmelser, må det kreves at fravikelsen antas å ha hatt betydning for det resultat nemnda i hvert enkelt tilfelle er kommet til.

Byretten har i sin dom gitt en detaljert fremstilling av det prøvearbeid som ble utført av de 20 ankemotparter, og byretten fant det herunder praktisk å behandle dem i tre hovedgrupper, nr. 1-5, nr. 6 og nr. 7-20. Av det som foran er anført fremgår at det er enighet mellom partene om at det faktum byretten har funnet bevist legges til grunn. Også lagmannsretten finner det praktisk å behandle prøveutførelsen gruppevis, og nytter samme gruppeinndeling som byretten.

Ankemotpartene nr. 1-5.

Den mest betydningsfulle fravikelse fra prøvebestemmelsene som nemnda for denne gruppes vedkommende har godkjent, synes å være at tapetet er tillatt lagt kant over kant. I prøvebestemmelsene er det uttrykkelig sagt at tapetet skal legges kant i kant, så i dette punkt kunne det iallfall ikke være plass for noen fortolkningstvil. Etter det som er opplyst i saken finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at det rent faglig sett må ansees å være av stor betydning å få konstatert om kandidaten på tilfredsstillende måte kan legge tapet kant i kant, og at kant i kant-legging iallfall for en lang rekke tapeters vedkommende anses for å stille større krav til kandidatens faglige innsikt og dyktighet enn kant over kant-legging. Lagmannsretten finner under disse omstendigheter at nemndas fravikelse fra prøvebestemmelsene i dette punkt må antas å ha hatt betydning for vurderingen av kandidatenes kvalifikasjoner, og at den av disse kandidater avlagte prøve må bli å underkjenne. Det må riktignok antas at det i Bergen har forekommet at det også under ordinære prøver har vært godkjent tapetsering kant over kant, men retten finner ikke å ha adgang til å tillegge dette betydning i den foreliggende sak.

Lagmannsretten er forøvrig av den oppfatning at prøvene også måtte underkjennes for disse kandidaters vedkommende på grunn av andre fravikelser fra prøvebestemmelsene, som nemnda har godtatt. Etter lagmannsrettens oppfatning er det neppe av noen vesentlig

Side:196

betydning hvorvidt kandidaten har utført hele prøvearbeidet i ett og samme rom, men iallfall må det ha vært forutsetningen med prøvebestemmelsene at kandidaten skulle utføre overarbeidet på sitt eget underarbeid. Når derfor nemnda har godkjent at ankemotpartene nr. 1-5 har satt tapetet på et underarbeid, utført av andre, og dessuten på et annet underlag enn foreskrevet, har nemnda dermed overskredet sin kompetanse. Det har den og gjort ved å godkjenne at linoleumen ble lagt direkte på støpegulvet uten papp underlag, og at den ble tilskåret uten skjøt og at det ble nyttet marmorert linoleum, trass i at det i prøvebestemmelsene uttrykkelig er sagt at «gulvet pålegges vanlig mønstret linoleum med minst en skjøt på papp underlag». I sistnevnte forbindelse bemerkes at det legges til grunn at «marmorert» linoleum iallfall faglig sett ikke regnes som «mønstret» linoleum. «Marmorert» linoleum har nok tegninger, men disse går ikke igjen i noe regelmessig mønster, og legging av slik linoleum med skjøt stiller derfor ikke de krav til kandidatens nøyaktighet og faglige innsikt, som hvor det gjelder legging av mønstret linoleum med skjøt. - Endelig godkjente nemnda for disse kandidaters vedkommende at liming ble unnlatt. I prøvebestemmelsene er det ikke uttrykkelig sagt at liming skal foretas. Selv om det etter det som er opplyst synes å være det vanlige at såvel papp som linoleum limes, og at det derfor må regnes med at prøvebestemmelsene forutsatte at dette ble gjort, finner lagmannsretten ikke grunn til å anta at manglende liming har vært av betydning for nemndas vurdering av kandidatenes kvalifikasjoner.

Ankemotpart nr. 6.

Også for denne kandidats vedkommende ble tapetseringen foretatt kant over kant, mens han ellers iallfall i alt vesentlig har utført det prøvebestemmelsene forlangte. Om betydningen av at det ble tapetsert kant over kant, vises til det som er anført herom vedrørende gruppen nr. 1-5. Også prøven for nr. 6's vedkommende må således bli å underkjenne.

Ankemotpartene nr. 7-20.

Av disse la nr. 7-12, nr. 14 og nr. 16-20 tapetet kant over kant, mens nr. 13 og nr. 15 la det kant i kant, og bortsett fra at liming av papp og linoleum ble unnlatt, utførte samtlige disse kandidater forøvrig sin prøve overensstemmende med hva prøve bestemmelsene forlangte. Etter det som ovenfor er antatt må da resultatet for denne gruppes vedkommende bli, at prøven kjennes ugyldig forsåvidt angår ankemotpartene nr. 7-12, nr. 14 og nr. 16-20, mens ankemotpartene nr. 13 og nr. 15 vil bli å frifinne.

Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at de 18 tapende motparter synes i hovedsaken uforskyldt å være kommet i den situasjon, at de avlagte prøver har måttet underkjennes. Hovedårsaken synes å bunne i at det skulle etableres en midlertidig lettere prøve for å avbøte de uheldige forhold som er påpekt i Høyesteretts kjennelse av 21. februar 1953, Rt-1953-267. Denne prøve kan imidlertid ikke sees å innebære vesentlig andre lettelser enn at det ble tillatt brukt en billigere tapettype, og at tegneprøve ble sløyfet. Dette forhold tilkommer det ikke domstolene å ta standpunkt til. - - -

Side:197